Redaksjonen

Av Vidar Norberg

Det er en himmelropende synd at Kristelig Folkeparti igjen har gått inn i en Høyre-liberalistisk regjering og svikter barnet i mors liv gjennom den ugudelige ordningen med fri abort som KrF nå blir medansvarlig for. Men Kristelig Folkeparti har helt siden 1980-tallet opptrådt svikefullt overfor fosteret.

Nestleder Kjell Ingolf Ropstad klarte å snu Kristelig Folkeparti med hjelp fra statsminister Erna Solbergs angivelige vilje til å gjøre noe med fosterdrapsloven. Men det ble ingen innstramming av den såkalte sorteringsloven 2c. Barn med lyte som funksjonshemming eller alvorlig sykdom kan fritt avlives som pels- og skadedyr. Selvsagt sa Ropstad at han var lei seg, men glad for at han klarte å få til innskrenkninger i antallet tvillingaborter. De seneste tallene var ifølge NRK åtte tvillingsaborter på ett år. Dette handler om folk som ikke vil ha mer en ett barn og slakter den andre tvillingen av en eller annen årsak.

Ifølge NRK var det i 2017 i alt 12.733 fosterdrap i Norge. Slik er det hvert eneste år. Når Kristelig Folkeparti går inn i en regjering, stiller de seg som garantist for at dette blodige massedrapet kan fortsette i Norges land. Det finnes i norgeshistorien ikke noen større massakre enn den som skjer på norske sykehus.

Kristelig Folkeparti har etter tidligere statsminister Lars Korvald hatt en rask glideflukt bort fra idealet om at mennesket er skapt i Guds bilde med et ukrenkelig liv som vernes av det 5. bud, du skal ikke slå i hjel. I boken «Kjell Magne Bondevik et liv i spenning» fortelles en fæl historie om Kristelig Folkepartis himmelropende svik av det ufødte liv.

Pådriveren for nedslakting av uønskede og syke barn har i første rekke vært Arbeiderpartiet. De inntok skanse for skanse i opinionsdanningen og avkristning. I 1974 falt et forslag om selvbestemt abort med 78 mot 77 stemmer. Den 29. mai 1975 ble det i Lagtinget flertall for en lov som sa at «En svanger kvinne har rett til abort når svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig situasjon». Dette førte til at tidligere og nå avdøde biskop Per Lønning gikk av. Den 30. mai 1978 fikk Arbeiderpartiet vedtatt loven om selvbestemt abort inntil 12. uke. KrF kalte det heller fri abort som i praksis betyr at barnet i mors liv er fritt vilt uten noe som helst rettsvern i kongeriket Norge, men kan fritt avlives. Tilhengerne bruker ordet svangerskapsavbrytelse for at det ikke skal lyde som et uttrykk fra pelsdyrnæringen og slakterier. Etter den 12. svangerskapsuken avgjøres fosterdrap av en nemd med to leger før henrettelsen med kliptang eller kjemisk forgiftning.

Så lenge Kristelig Folkeparti var i opposisjon, gikk det greit med partiets holdning til fosterdrapet. Paradigmeskiftet kom gradvis og umerkbart som på en frosk i kokende vann da KrF på 1980-tallet øynet muligheter for regjeringsmakt.

Aftenpostens legendariske sjefredaktør Egil Sundar ivret for en ikke-sosialistisk regjering med Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

–I artikkel etter artikkel dundret han løs på sentrumspartiene for å få oss til å bli mer lydige samarbeidspartnere, skrev Kjell Magne Bondevik i sine memoarer.

–Abortspørsmålet spilte også en betydelig rolle i samarbeidsdiskusjonen generelt, spesielt for oss i KrF. Vi nærte en viss frykt for at Høyre ville forlate det tidligere felles standpunkt om nei til fri abort som forutsetning for et regjeringssamarbeid. For Lars Korvald og meg var denne forutsetning viktig.

–Min onkel Kjell Bondevik var klar i sin advarsel mot å jenke seg i abortspørsmålet for å oppnå regjeringsmakt og sa sine berømte ord om at vi for å komme med i en regjering ikke måtte selge vår førstefødselsrett for en rett linser.

Kampen for vern av det ufødte liv ble særlig ført i pennen av sjefredaktør Arthur Berg i Dagen. Avisen mente at KrF ikke kunne gå inn i en regjering som administrerte fosterdrapsloven. Hans motstand mot regjeringssamarbeid var en av årsakene til at han ble tvunget til å gå av senere.

Med det såkalte Tønsberg-vedtaket fra KrFs landsmøte i 1981 var det klart at Kristelig Folkeparti ikke skulle gå inn i en regjering uten at retten til fri abort ble opphevet. Men det sto også at KrF forpliktet seg til at et ikke-sosialistisk flertall på Stortinget skulle føre til en ikke-sosialistisk regjering som KrF i utgangspunktet var innstilt på å delta i.

Kåre Kristiansen i KrF lot det, ifølge Bondevik, ved enkelte anledninger skinne igjennom at han var villig til å diskutere regjeringssamarbeid til tross for abortloven.

Høyre forlot sitt standpunkt mot fri abort. Partiet fristilte på sitt landsmøte våren 1981 sine stortingsrepresentanter til å stemme slik de selv ville i fosterdrapssaken.

Ved valget i 1981 tapte Arbeiderpartiet med Gro Harlem Brundtland, mens Høyre med Kåre Willoch i spissen ble vinneren. KrF påpekte at det ble vanskelig å gå inn i regjeringssamarbeid fordi Høyre hadde forlatt en viktig pilar i den plattformen som var bygget opp foran valget i 1977. Minimumskravet til regjeringssamarbeid var at en ny regjering opphever retten til fri abort. Det gikk ikke Høyre med på siden stortingsrepresentantene var fristilt. KrF lovet imidlertid å støtte en ren Høyre-regjering.

I 1982 gikk det dårlig på meningsmålingene for Kristelig Folkeparti. Bondevik kom frem til at skal man noen gang gå inn i regjeringen må man distansere seg fra ansvaret for fosterdrapsloven. Han så også etter noe større handlefrihet enn det Tønsberg-vedtaket ga. I 1983 fikk Kristelig Folkeparti inn i regjeringen uten at fosterdrapsloven ble avskaffet. Fra 1997 til år 2000 ble Bondevik statsminister for en sentrumsregjering og deretter statsminister i en samarbeidsregjering fra 2001 til 2005. Kristelig Folkeparti satt som administrator, forvalter og garantist for 12.000-15.000 fosterdrap i året.

Når Kjell Ingolf Ropstad nå har dratt Kristelig Folkeparti inn i et regjeringssamarbeid, går også han i praksis god for alle fosterdrap som måtte begås i Norges land. KrF har siden 1980-tallet hatt tradisjon med å kaste fosteret over borde for en plass ved kongens bord.

Om homofiliforkjemperen og avtroppende partileder Knut Arild Hareide hadde fått KrF med inn i Arbeiderpartiet, hadde det sikkert blitt enda verre i viktige spørsmål om menneskeverd og moral.

Kristelig Folkeparti er ikke lenger et ideologisk parti. De er hverken kristelig eller et folkeparti. KrF er med i dansen rundt gullkalven. Når partiet kan få makt og posisjoner, spiller ikke barnet i mors liv noen rolle. Tanken om å være salt og lys på Stortinget og i samfunnet er for lengst forkastet av Kristelig Folkeparti.

Man kan ikke annet enn å låne ordene fra Jesu bergpreken i Matteus 5, 13 .

«I er jordens salt; men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duer ikke lenger til noget, uten å kastes ut og tredes ned av menneskene.»

Men KrF har utviklet den hyklerske evnen til å nyte tradisjoner med kirkeklokker, dåp og altervin like godt mens 12.000 mennesker skriker og blir drept på norske sykehus. Om det skulle være noe som skurrer litt, hygger KrF-ere seg bak hvitkalkede vegger som er dekket med litt avlatspenger til miljø, trygd og u-hjelp. Men fosterdrapssaken er glemt, kanskje unntatt når gode ønsker skal nevnes i høystemt lag med levende lys på KrFs hvitdukede kaffebord for de egenrettferdige.

Men det kommer en dom, om ikke i denne tiden, så hisset.

Av Vidar Norberg

(18.01.2019): Den nye firepartiregjeringen av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og nå Kristelig Folkeparti er en trist sak for Finnmark fylke. Nå skal partiene stå bak hverandre i tykt og tynt. Dette betyr at Erna Solbergs regjering kan vente seg full støtte på Stortinget for den såkalte regionreformen som med tvang mot folkets vilje vil slå sammen Finnmark og Troms til et fylke.

Det var i fjor høst et lite håp om at Kristelig Folkeparti kunne snu og stanse denne regionreformen som også har motstandere langt borte fra Finnmark, for eksempel i Buskerud. Men KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad var en av støttespillerne for Erna Solbergs kamp mot Finnmark som selvstendig fylke som ikke passer inn i statssentraliseringen. Ropstads eget fylke, Rogaland, ble berget, og nå har han fått sin belønning med en stol ved kongens bord.

–Dette er en historisk dag. Norge får for første gang en ikke-sosialistisk flertallsregjering siden 1985, sa statsminister Erna Solberg da det torsdag kveld ble klart at det blir en ny firepartiregjering.

Hun vet at nå kan hun kjøre igjennom nesten hva som helst i Stortinget. Dette kommer særlig til å ramme Finnmark fylke som blir offer for tvangssammenslåing.

Finnmark kunne kanskje holdt stand ennå en tid mot regjeringens offensiv, men noen i Finnmark Arbeiderparti kapitulerte. De overgav fylkeshovedstaden Vadsø til Troms i bytte for 19 mandater i fellesnemda. Dermed gikk Finnmark Arbeiderparti rett i fella til kommunalminister Monika Mæland. Det var akkurat denne fellesnemda hun så sårt trengte for å avvikle Finnmark fylke.

Finnmark Arbeiderparti har i hele sin historie kjempet for Finnmark fylkes tarv, både før krigen, under krigen og i etterkrigstiden. Det er noe historisk nytt når de folkevalgte i Arbeiderpartiet går mot 87 prosent av Finnmark befolknings ønske om å bestå som eget fylke. Arbeiderpartiet har aldri før sviktet sine egne så ettertrykkelig.

Kanskje kan man finne en liten forklaring ved å si at fylket er ganske utarmet. Sentralregjeringen vil ikke ilandføre gassen til Nordkapp. Fiskekvoter er dels gått til kvotebaroner, og allemannsretten til fiske for småfolk er forsvunnet. Nå øyner kanskje de store finnmarkskommunene at en statlig sentralisering kan gi Alta, Hammerfest og Kirkenes en aldri å liten sentraliseringsgevinst om man bare får noen flere innbyggere og tjenester fra for eksempel Gamvik eller Måsøy. Men der kan man forregne seg. Det var ikke alle fra Ingøy som flyttet til Havøysund eller alle fra Laggo som flyttet til Mehamn da disse småstedene ble rasert av sentraliseringspolitikken. Den store taperen i dette spillet kommer nok til å bli de minste og fattigste kommuner, spesielt Øst-Finnmark.

I gamle dager hadde Arbeiderpartiet en partipresse som tjente Finnmark. Det er det ikke i dag. iFinnmark med Finnmark Dagblad og Finnmarken er nesten like mye et organ for Erna Solbergs tvangssammenslåing. Om pressen skulle kjempe for Finnmark fylke, så er det en ganske dvask kamp. Det virker dels som om man på leder- eller kommentarplass sier som så at ja, ja vi hadde ønsket noe annet, men nå får man gjøre det beste av tvangssammenslåingen. Så gir man opp Finnmark fylke, kapitulerer uten sverdslag, ja, det virker nesten som om enkelte er glade for å kunne kapitulere for Solberg-regjeringen nye tid.

Nordlys er vel det beste organ for tvangssammenslåing som Erna Solberg kunne fått. Bladet er blitt et talerør for den etablerte og regjeringsmakten uansett hvem de måtte være. Især når det er håp om at Troms by kan få mer, er avisen på hugget. Det er lenge siden Nordlys var et organ for hele Nord-Norges vel, og i sær Finnmarks vel.

Nordlys var en gang Nord-Norges beste, enkelte vil mene, kanskje en av verdens beste på nordområdepolitikk og Sovjetunionen. Det er lenge siden den båten ble lekk, dratt på land og årene lagt inn. Men om regjeringen tvinger nordområdepolitikken lagt til Tromsø, kan avisen kanskje klare å få litt mer med seg.

Da Nordlys ble startet på Karlsøy i Troms av den strie presten Alfred Eriksen, skrev han at det trenges et blad som vil være en ærlig talsmann for småfolkets sak. Dette er nok like aktuelt i dag, for småfolket har nok mistet sine talerør både i Troms og Finnmark.

Kampen for Finnmark fylke må likevel fortsette med håp om hjelp fra Forsynet.

ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem

(17.01.2019): Ordførerne informerte ikke partiets egne representanter i fylkestinget om hvilket standpunkt de har tatt, og de har latt befolkningen i Finnmark tro at de kjempet for Finnmark som eget fylke. Det viste seg ikke å være tilfelle.

De er som folkevalgte, ombudsmenn og kvinner for finnmarkingene. Velgerne må kunne stole på at de er åpne om hvilke politiske prosesser de deltar, og velgerne må kunne stole på at de er ærlige.

Det er fellesnemda som skal bestemme prosessen videre med tvangssammenslåingen. Nemda ledes av to fra Arbeiderpartiet; Kari-Anne Opsal fra Troms og nestleder Ulf Trygve Ballo fra Finnmark. Begge representerer fylkespartier som er mot tvangsammenslåing.

Partiene har to formelle politiske organ der de kan kjempe mot tvangsammenslåingen, det vil si i nemda og i sine egne fylkesting.

Nestleder Ulf T Ballo, og resten av FAP, har et oppdrag fra 87 % av finnmarkingene å ta vare på. Finnmarkingene krever stans i prosessen mot sammenslåing av Finnmark og Troms.

Finnmark Fylkesting har startet en rettslig prosess mot sammenslåing. Finnmarkingene er enig i at saken tas til retten.

FAP har avgjørende styrke og kan bestemme prosessen videre både i fylkestinget og fellesnemda.

I fellesnemda har de påtatt seg oppdraget fra Monica Mæland om å slå sammen fylkene så fort som overhodet mulig. I fylkestinget skal de samme folkevalgte representantene gjennom en rettsprosess stanse sammenslåingen.

Dobbeltspillet til Finnmark AP har skapt total forvirring om hva partiet egentlig står for.

Ordførerne Rune Rafaelsen, Aina Borch, Alf E Jakobsen, Monica Nielsen og Stine Aslaksen vil ikke respektere finnmarkingenes klare nei til sammenslåingen. De har skapt stor usikkerhet om FAP er til å stole på.

De fem ordførerne må bære dette ansvaret, sammen med stortingsrepresentant Ingalill Olsen og fylkespartileder Kristina Hansen, for at tilliten til Finnmark Arbeiderparti er på et lavmål.

Ordførerne informerte ikke partiets egne representanter i fylkestinget om hvilket standpunkt de har tatt, og de har latt befolkningen i Finnmark tro at de kjempet for Finnmark som eget fylke. Det viste seg ikke å være tilfelle.

De er som folkevalgte, ombudsmenn og kvinner for finnmarkingene. Velgerne må kunne stole på at de er åpne på hvilke politiske prosesser de deltar i og at de er ærlig.

Fylkespartiet har lovet å arbeide for at tvangsvedtaket skal omgjøres i nytt storting i 2021. ForFinnmark forventer at Finnmark Arbeiderparti står ved vedtaket og at partiet stadfester standpunktet i årskonferansen den 2. og 3. februar.

Artikkelen er hentet fra radionordkapp.no