Redaksjonen

Av Arne Luther
Rådsmedlem i Kystens tankesmier

Norge liker å omtale fiskeripolitikken som en suksesshistorie. Bestander er bygget opp, eksportverdiene er rekordhøye, og fiskerinæringen fremstår som mer lønnsom enn noen gang. Men bak de nasjonale tallene skjuler det seg en annen utvikling: stadig flere fiskeriavhengige kystsamfunn mister arbeidsplasser, unge flytter ut, og fiskerettighetene samles på færre og større hender.

Denne utviklingen aktualiseres nå gjennom Fiskeridirektoratets forslag til nye forskrifter om fiskeritillatelser, strukturkvoter og fordeling av strukturgevinster.

Både Havressursloven og Deltakerloven er tydelige på at fiskeressursene ikke bare skal forvaltes bærekraftig og lønnsomt, men også bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Likevel er det nettopp de distriktspolitiske målsettingene som i praksis er blitt nedprioritert.

Strukturpolitikken har over tid ført til en sterk sentralisering av fiskerettigheter. Da strukturkvoteordningen ble innført, var begrunnelsen å redusere kapasiteten i fiskeflåten og skape bedre lønnsomhet.

Resultatet er imidlertid ikke en mindre flåte, men en større og mer kapitalintensiv flåte. Fiskeridirektoratets egne tall viser at både bruttotonnasje og motorkraft har økt betydelig siden 2007.

Samtidig foreslås det nå regler som gjør denne utviklingen enda sterkere. Når strukturkvoter utløper, legges det opp til at store deler av kvotene i praksis blir værende hos fartøyene som allerede har overtatt dem.

Det betyr at samfunnets fiskeressurser i økende grad privatiseres uten at fellesskapet får noe tilbake.

Et annet eksempel er definisjonen av et «kystfiskefartøy». I forslaget defineres fartøy med under 500 kubikkmeter lasteromsvolum som kystfartøy.

Dette kan omfatte fartøy på opptil 50–60 meter – langt fra det folk flest forbinder med tradisjonelt kystfiske. Dermed flyttes stadig større kvoteandeler over til store fartøy som opererer mer som havfiskefartøy enn som tradisjonelle kystbåter.

Leveringsplikten er et tredje område der dagens politikk ikke fungerer etter hensikten. Ordningen skulle sikre råstoff til fiskeindustrien og arbeidsplasser i Nord-Norge. I dag eksporteres store deler av fisken ubearbeidet eller fryses om bord, mens mange landanlegg sliter med mangel på råstoff.

Hvis leveringsplikten ikke fører til lokal foredling og sysselsetting, må ordningen enten strammes kraftig inn eller reformeres.

Det avgjørende spørsmålet er derfor: Hvem skal fiskeressursene komme til gode?

Hvis lovenes formål skal tas på alvor, må myndighetene bruke handlingsrommet de faktisk har. Frigjorte fisketillatelser og strukturkvoter bør kunne lyses ut på nytt slik at nye fiskere, unge rekrutter og fiskeriavhengige regioner får en reell mulighet til å delta.

Kvotepolitikken må igjen bli et redskap for bosetting og verdiskaping langs hele kysten – ikke bare for økt kapitalisering og konsentrasjon av eierskap.

Norsk fiskeripolitikk trenger ikke bare tekniske regelendringer. Det trengs en ny politisk retning der kystsamfunnene igjen settes i sentrum.

---

Artikkelen er sakset fra Fiskeribladet uten forespørsel til avis eller skribent

Av Jostein Sandsmark

«Mangfold».  Ordet damper av menneskekjærlig godhet, solidaritet  og har nesten en hellig glorie over seg. Et annet honnørord er Multikultur. Det har så stor og tung verdi at en norsk minister fant det riktig å påtvinge det norske folk denne samfunnsordningen.  «Multikultur skal dere få enten dere liker det eller ei». 

Men hvilke goder og kvalitetsverdier har så disse nye samfunnsformene tilført oss? De er lite synlige. Jeg har ikke sett noen positive, men en hel rekke negative og etterlyser en opplisting.  Det jeg ser er en voldsom økning av NAV sine sosiale utgifter i tillegg gjengkriminalitet, skoleuro, konflikter, språkproblemer, parallellsamfunn og eldre som ikke forstår pleiere med en uferdig norskuttale. En fremmed kultur trenger seg inn med halal, hijab, haram, kebab, Ramadan, Fitr og Eid.

Mangfoldskulturene kolliderer med en annen samfunnsstruktur som utkrystalliserer seg i det gamle ordtaket: «Like barn leker best». Ingen kan dra i tvil sannheten i dette utsagnet.

Mangfoldsforkjemperne argumenterer med at Norge trenger innvandrerne for at det skal gå rundt – til å fylle de ledige jobbene som de i etniske norske ikke vil ha, – og til å berike oss med eksperter og positive kulturinnslag.  Har så dette skjedd?  Nei, tvert om.  De sosiale utgiftene ved innvandringen fra MENA-land har økt dramatisk. NAVs milliard-utbetalinger har gått til bostøtte, ekstratiltak, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, sykepenger, tolkhonorar, språkkurs, advokatsalær, fengelsopphold, barnetrygd, førerkortstøtte og kulturstøtte.

Men hvis vi tar fra de ekstraomkostningene med innvandring og dobler lønnen til de upoulære jobbene, ville studenter og annet fattigfolk kaste seg over dem. Dette har vært prøvd før med Finnmarkstillegget for lærere. Problem løst. Norge ville gå rundt.

Den tyske statsråden – arbeids og sosialministeren Bärbel Bas nazistempler  dem som ikke hyller «mangfoldet». Hun uttaler: «Tyskland trenger innvandring av økonomiske grunner, – men like viktig er mangfoldet i samfunnet vårt».  Som om ikke Tyskland var et økonomisk og kulturelt fungerende land før MENA- berikelsen?

Toner en flagg som innvandrerskeptiker, får en fort slengt mot seg: «Er du rassist, eller?»  Griner du på nesa i møte med dårlig innvandreroppførsel, får du en spyttklyse som tilbake.  «Blikking» er et nytt verb i norsk språk og er blitt straffbart hatprat.

Det har ikke gått så bra med politikernes forsett med integrering som forventet. Innvandrene har ikke glidd inn blant oss etniske innfødte som de trodde og tok for gitt. Det dannet seg gettoer og parallellsamfunn. Når ulempene og problemene bygget seg opp og ble for åpenbare, innrømmet de: «Vi har ikke vært flinke nok med integreringen» – uten at noe konkret ble iverksatt.

Jo, de har vært flinke, men det beror på hvilken betydning man legger i ordet integrering. Det var begrepet  assimilering som var intensjonen da de åpnet for flyktningene og asylanttilstrømmen inntok landet. Assimilering betyr at de nye immigrantene glir inn blant oss og tilpasser seg vertsfolket med de plikter, goder og ordninger som råder. Men så skjedde i liten grad. De fikk lov til å etablere parallellsamfunn med lempelige tilpassede vilkår for å nyte godt av de norske velferdsgodene;  ja, i mange tilfeller kom de først i køen til honningkrukka.

Mangfold/multikultur er i grunnen det motsatte av integrering. For den som er assimilert i det norske samfunnet, har godtatt norsk kultur og våre samfunnsordninger. Det var vel derfor de søkte hit og forlot sitt tidligere hjemlands forhold – eller?

 «Like barn leker best» innebærer en historisk gyldighet og er allerede nevnt i Bibelen ( Apostlenes gjerninger 17, 26), der det står at Gud satte grenser mellem folkeslagene og statene.

Det er alltid sunt med gjerder mellom eiendommer og grupper – tilmed mellom gode naboer.