Redaksjonen

Av Geir Adelsten Iversen

Da krigsskipet Murmansk drev i land ved Sørvær julaften i 1994, lovet myndighetene at situasjonen var «under kontroll». Det var den ikke.

Skipet ble liggende i 14 år, lekkende og rustende, mens folk i området ble syke, mens bekymringene økte, og mens staten gjentok at det «ikke var grunn til uro». Først da løgnene tok igjen virkeligheten, ble vraket fjernet – til en prislapp på en halv milliarder kroner.

Historien sitter dypt i oss som bor langs kysten. Den er en påminnelse om hva som skjer når staten undervurderer havet – og overvurderer seg selv.

Nå står vi ved starten av en ny skandale. Denne gangen i Andfjorden, der en fregatt ble sunket med vilje midt i et av Norges mest verdifulle fiskefelt. Fiskerne er sjokkerte. Lokalsamfunnet er sjokkerte. Og staten svarer med den samme arrogansen som før: «Dette går nok bra.»

Det gjorde det ikke sist. Det gjør det ikke nå.

Dette handler ikke om et øvingsvrak. Det handler om et havområde som gir oss arbeidsplasser, mat, inntekter, eksport – og liv. Fiskerne har advart. Fagmiljøer har advart. Likevel ble et helt yrkesområde satt i fare, uten at staten tok seg bryet med å lytte.

Vi liker å si at Norge er en miljønasjon. At vi tar klima på alvor. At vi er forvaltere av havet. Men hva er slike ord verdt når et krigsskip senkes på et av landets beste fiskefelt – og regjeringen ikke engang problematiserer konsekvensene?

Vi kjemper for ren luft, for mindre utslipp, for klima på land.

Hvorfor gjelder ikke miljøhensyn i havet? Havet er ikke en avfallsplass. Havet er ikke et sted å «ta en sjanse». Havet er vår eksistens. Nå må staten gjøre det Murmansk-lærepengen burde ha lært for 30 år siden:

1. Ta ansvar.
2. Lytt til kysten.
3. Fjern vraket før det blir et nytt miljømareritt.

Vi tåler ikke en «Murmansk 2.0». Denne gangen ligger skaden skjult, under overflaten, der den kan gjøre ubemerket skade i tiår før vi ser konsekvensene. Da vil både fisk, fiskere, lokalsamfunn og troverdigheten til myndighetene være tapt. Dette handler ikke om politikk. Ikke om militære øvelser. Ikke om teknikk.

Dette handler om respekt for havet.
Om framtiden til kysten.
Om å lære av historien – ikke gjenta den.
Myndighetene kan velge å handle nå.
Eller de kan – nok en gang – velge å vente til skaden er gjort.
Vi som bor ved havet vet hva som står på spill.
Vi nekter å la Andfjorden bli det neste Sørvær.
Fjern fregatten. Rydd opp. Ta kysten på alvor.

Av Jostein Sandsmark

Jeg så et besteforeldrepar på TVL i samtale med Skaug. Det var vemodig å se at to gode, velmenende personer skulle bruke sitt engasjement og sine krefter på et foretak så håpløst og bortkastet – er en tragedie.

Vi kan slå fast: Det Grønne Skiftet er et falsum, en bløff, en katstrofal feilsatsing til en umålelig skade for samfunnet. Kampen mot den «giftige» klimagassen CO2 er forfeilet på alle vis. Klimamålene er uoppnåelige viser det seg, og viljen til å nå dem avtar i erkjennelsen av at dette var feilslått. Og Ernas avvising til å ta skogsarealet med i regnestykket – den med sitt store opptak av CO2 – noe  som alle andre land har gjort, viser at kampen mot menneskeskapt CO2-utslipp bare er symbolpolitikk.

Dette er ille, men verre er det at premisset, at CO2 er «giftig», er fullstendig opp/ned. Klimagassen CO2 kunne med større rett blitt kalt for «livsgassen», for den er basisstoff i alle grønne planter og vekster. CO2 brukes som gjødsel og «fortilskudd» i drivhus og plantasjer og fremmer fotosyntesen – prosessen i alt grønt liv.

Som ikke dette er nok er det klart at CO2 utgjør en forsvinnende del av de klimagassene som påvirker jordens klima. Avdampingen fra verdenshavene er nesten alene om dette. Og det er solen med sine flekker og utbrudd som i uminnelige tider har styrt klimaendringene på jorda – fra istider til varmeperioder.

Det menneskeskapte utslippet av CO2 har ikke engang et fnugg av innvirkning på jordens klima. Og så snakkes det om klimaavtrykk og behovet, verdien, nødvendigheten av å sykle til jobben! Om det ikke bare er som en dråpe i Stillehavet, så er det i alle fall bare som en dråpe i Middelhavet.

Dette er elementær fysikk og matematikk som var lærestoff i 1. realskoleklasse, men som i dag er er blitt tema og hellig vitenskap for FN’s og EU’s høyt gasjerte klimaforskere.

Men de er kjøpt og betalt og må levere, og beholder jobben bare under forutsetning av å gi de varene som forventes av oppdragsgiverne. De er ikke vitenskapsmenn, men tjenere under regimet PPP –  Penger, Politikk og Prestisje.

Det er avslørende for det saklige nivået at klimaaktivisene kaller sine meningsmotstandere for «klimafornektere» (!) Ingen fornekter at vi har klima og klimaendringer. Selv kaller de seg «klimarealistene», og de har klare og håndfaste vitenskapelige fakta å legge på bordet. En halv times lesning på nettsiden deres: – klimarealistene.no – er nok til å få syn for at FN’s generalsekretær Antonio Guterres og hans «klimaforskere» lirer av seg svada uten vitenskapelig substans.

Et tragikomisk utslag av troen på Det Grønne Skiftet og grunngivingen for det er påbudet om Bovaer-tilsetninger i kuforet. Jeg er oppvokst på gård med kuer og hest og har aldri observert at kuene fiser. Men hesten prompet tidt og ofte. Og at norsk kufis  skulle ha noen som helst innvirkning på jordas klima er så dumt og hodeløst at det er ikke til å tro. Men at danske kuer nå blir syke og kreperer er et faktum, og at langtidsvirkningene på dem og oss – som fortærer melkeproduktene – nei, se det er er høyst uberegnelig. Sett i verdensperspektiv med Indias millioner av fisende kuer som aldri vil bli foret med bovaergift – er millionsatsingen her på berget på dette eksperimentet en dårlig spøk som voksne mennesker ikke engang skulle befatte seg med i drømmefantasier. Når det så sies at bovaertilsetninger i foret til norske kuer vil kunne redusere metanutslippet med bare 20 % – ja, da må en sprre hvor vettet er.

Men å kutte ut dette hellige klima-eventyret er ganske utrenkelig. De sitter fast i klisteret og ville miste ansikt og identitet som gode, ansvarsfulle verdensbevarere.

Men det er en farbar vei som er fruktbar og positiv og soleklar vinner: Demp ned «Klima Klima» og vend blikket til den virkelige verdensfare:   Miljøsaken med all forsøpling, forurensing av hav, luft og land, råhogst, avskoging, miljøgifter i mat og forbruksvarer, utrydding av insekter og dyrearter, sløsing og overforbruk. Her kan det menneskelige bidraget utgjøre en vesentlig forskjell når det gjelder å oppnå en bærekraftig sivilisasjon.

I denne miljøkampen kan Israel være en læremester. De er verdensmestere i å rense kloakk- og gråvann, avsalting av sjøvann, dryppvanning i jordbruket, skogplanting og ørkengjenvinnig. Lær av dem! – og ta den kampen opp med å  forhindre at verden legges øde i forsøpling, ørkensprednig, villdyrutryddelse og miljøgifttilsetninger. Her trengs en heroisk innsats – noe som nettopp Besteforeldreaksjonen er er dyktige på.    

     Lykke til!