Hilsen fra Finnmark
Sommeren er tid for forfriskende rabarbrasuppe. Den er enkel å lage. Rundt 250 gram eller tre desiliter frisk rabarbra i en liter vann. Gamle oppskrifter sier 90 gram eller én og en halv desiliter sukker, noe som med fordel bør reduseres. Rør i 20 gram potetmel i litt kaldt vann om man vil ha suppa litt tykkere. Man kan også lage utmerket syltetøy til både brødskive og kaker. Minst mulig sukker fremmer både smak og helse.
(Foto: Jostein Sandsmark)
Av fiskeri og havminister Marianne Sivertsen Næss
Norsk fiskeriforvaltning bygger på flere sentrale pilarer. Det langsiktige perspektivet – selve kjernen i forvaltningen – er at også kommende generasjoner skal kunne høste av havet. Dette er ikke bare sunn fornuft, men lovfestet i havressurslova og forankret i Grunnloven § 112:
«Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten».
Vi har klare regler for hva som kan fiskes hvor, når og med hvilke redskaper. Virkemidler som minstemål, stenging av områder og redskapsregler skal hindre fiske på umoden fisk. I juli 2025 ble det innført en stengningshjemmel for å verne sild under minstemål i Nordsjøen. Endringen gir Fiskeridirektoratet hjemmel til å stenge områder ved fare for ulovlig høy innblanding av nordsjøsild under minstemål.
Likevel fiskes det fortsatt i områder med høy andel undermålsfisk. Når fisk tas ut før den har reprodusert seg, svekkes bestandene over tid – og dermed også grunnlaget for både næring og verdiskaping.
Vi har ikke manglet tiltak – vi har manglet etterlevelse. De siste årene er det også innført forhåndsstenging av områder for å begrense fisket på undermålsfisk. I Øst-Finnmark er områder forhåndsstengt for deler av flåten for å beskytte småfisk av torsk og hyse. Også i seinotfisket er det innført forhåndsstenging av områder, i tillegg til krav om lengdemåling, prøvefiske og rapportering.
Likevel tas det fortsatt for mye småfisk. Reglene finnes – spørsmålet er om viljen til å følge dem er sterk nok.
Vernet av fisk under minstemål er helt avgjørende for å bevare og styrke bestandene i havet. Derfor må også virkemidlene være tilstrekkelige. For å styrke etterlevelsen har vi bedt Fiskeridirektoratet sende på høring et forslag om å endre § 49 i høstingsforskriften.
Forslaget innebærer at hele fangsten inndras ved brudd på reglene – ikke bare andelen undermålsfisk. Når hele fangsten inndras, blir det langt mer risikabelt å fiske i områder med mye småfisk. Det gir sterkere insentiver til å unngå slike felt.
Når vi nå foreslår å skjerpe dette regelverket, er det ikke for å straffe næringen, men for å sikre like vilkår og en bærekraftig ressursforvaltning som alle er tjent med.
En av regjeringens prioriteringer er å styrke sjømatindustrien og sikre at ressursene vi forvalter bidrar til aktivitet og sysselsetting langs hele kysten. Vi har ambisjoner om økt bearbeiding i Norge, men lønnsomhet og konkurransedyktighet må ligge til grunn. Tilgang på råstoff er avgjørende for norsk fiskeindustri, og nettopp derfor er det så viktig å ta vare på bestandene.
Fisk som får vokse seg større og reprodusere seg før den høstes, gir et bedre ressursgrunnlag, høyere avkastning og større forutsigbarhet for både fiskeri og industri. De aller fleste fiskere tar ansvar og gjør de riktige vurderingene. Nettopp derfor er det viktig at regelverket også fanger opp de tilfellene hvor det tas uakseptabel risiko.
Et klart og tydelig regelverk bidrar til forutsigbarhet – både for dem som følger reglene, og for dem som vurderer å tøye dem. Vi forvalter ikke bare dagens fangst, men fremtidens bestander, arbeidsplasser og verdiskaping langs kysten. Da må det være helt klart at det ikke lønner seg å ta sjansen med ressurser som tilhører fellesskapet – og kommende generasjoner.
Geir Adelsten Iversen, Hasvik Senterpparti
Jeg har de siste ukene lest meg gjennom dokumentene om planlagt oppdrettsanlegg i Meltefjorden. Det jeg har funnet, bekymrer meg.
Meltefjorden er registrert som et lokalt viktig gyteområde for kysttorsk. Likevel er det gitt tillatelse til et åpent oppdrettsanlegg med en maksimal biomasse på nær 9 000 tonn.
Mange spør sikkert: Hvorfor kommer slike anlegg? Hva betyr de for kommunen, og hvor mye verdiskaping og aktivitet følger egentlig med? Det er gode og viktige spørsmål. Oppdrett kan gi arbeidsplasser, inntekter og aktivitet i kystsamfunnene våre. Det skal vi ikke undervurdere.
Men nettopp derfor må slike beslutninger tas på et godt og åpent grunnlag. Folk må få vite både hvilke muligheter og hvilke konsekvenser som følger med.
I saken om Meltefjorden mener jeg det har vært for lite offentlig debatt og politisk diskusjon før beslutningen ble tatt. En så stor etablering, med betydning for natur, fiskeri, sjøsamisk kultur og framtidig bruk av fjorden, burde vært gjenstand for en bredere samtale i lokalsamfunnet.
Det som overrasket meg mest da jeg leste dokumentene, var ikke at det finnes ulike syn på oppdrett. Det er naturlig. Det som overrasket meg, var hvor tydelig usikkerheten rundt konsekvensene kommer fram.
Fiskeridirektoratet skriver at kunnskapen om hvordan akvakultur påvirker kysttorsk er ufullstendig. De peker på flere mulige påvirkninger og slår fast at konsekvensene ikke kan fastslås fullt ut.
Samtidig har Fiskarlaget bedt om at føre-var-prinsippet brukes. Sametinget har vært kritisk. Grunneiere og lokale fiskeriinteresser har uttrykt bekymring.
Likevel ble tillatelsen gitt.
Hasvik kommune har lagt stor vekt på næringsutvikling og arbeidsplasser. Det forstår jeg. Vi trenger aktivitet og framtidstro i kommunen vår.
Men spørsmålet er: Skal all utvikling skje uansett, eller skal den skje på en måte som tar vare på naturgrunnlaget vi skal leve av i framtiden?
For meg handler dette ikke om å være mot oppdrett. Oppdrett er en viktig næring. Men utviklingen må skje på naturens premisser, og vi må være ærlige om både gevinster og risiko.
Når et stort åpent anlegg etableres i et registrert gyteområde, samtidig som fagmyndigheter peker på kunnskapshull, mener jeg at tvilen må komme villfisken til gode.
Jeg stiller derfor noen spørsmål:
Hvorfor etablerer vi åpne oppdrettsanlegg i registrerte gyteområder?
Hvorfor brukes ikke føre-var-prinsippet når usikkerheten er så tydelig beskrevet?
Og hvorfor fikk ikke denne saken en bredere politisk og offentlig behandling før beslutningen ble tatt?
Dette handler om mer enn ett oppdrettsanlegg. Det handler om hvordan vi forvalter havet, fiskeriene og naturgrunnlaget for kommende generasjoner.
Hvis vi tar feil om et anlegg, kan det flyttes eller avvikles.
Hvis vi tar feil om villfisken og fjordene våre, kan konsekvensene bli langt vanskeligere å rette opp.
Hasvik Senterparti mener derfor at tiden er inne for en ny debatt om oppdrett i Finnmark – en debatt der både arbeidsplasser, villfisk, fiskere og kystsamfunn blir hørt.
Av Børre St. Børresen
Statsforvalter Runar Sjåstad sa til avisa Finnmarken at han lover en rask avgjørelse om den berømte asfalten til Slettnes fyr etter planlagt befaring i Gamvik. Han tenkte også høyt om et argument: asfalten ligger der allerede. Nettopp! Nå tiden inne for en beslutning som er helhetlig og fornuftspreget.
Gamvik kommune burde selvsagt ha søkt om dispensasjon før veien til Slettnes fyr ble asfaltert i 2024. Det var feil å la være. Men når tiltaket først er gjort, og det ikke er i åpenbar strid med verneforskriften der det gis anledning til vedlikehold av eksisterende vei, blir det meningsløst å kreve at asfalten fjernes nå.
I så fall handler det i praksis om ren statlig formalisme: «Dette skulle vært gjort riktig fra start», uavhengig av hva som gir minst samlet skade etter at arbeidet allerede er utført.
For naturmiljøet er statens antydete løsning med miljømessig uforsvarlig:
Å fjerne asfalten, bringe den til annet sted og legge grus tilbake vil kreve ny anleggsvirksomhet.
Først kreves det maskiner og diesel til å rive og fjerne asfalten. Deretter må grus kjøres inn med unødig støy og nye klimautslipp. Og til slutt må biltrafikken til fyret igjen gå på en vei som støver—til skade for fugle- og dyreliv.
Dette støttes av det som ble sagt i intervjuer omtalt i Finnmarken. Eks-politimannen Kai Brox fremhevet at asfaltstripen er positiv for miljøet fordi den eliminerer støvplager og har holdt veien snøfri uten brøyting; han pekte også på at støvet fra tidligere grusvei påvirket fuglelivet negativt.
Jan Erik Raanes, som driver Slettnes fyr, viste til at asfalteringen er en god løsning for fauna og flora, og at skadevirkningene på vegetasjon (og trolig fuglelivet) har økt over år på grunn av støvet fra veien. Begge var enige i at kommunen burde hatt formalitetene på plass først.
Med tanke på utvikling av reiseliv basert på vår kysthistorie, vil en forsvarlig vei være nødvendig hit til Norges 5.høyeste fyr og verdens nordligste fastlandsfyr.
Det er også interessant hva Tingretten la vekt på i vurderingen av foretaksstraff for Gamvik kommune. Kommunens advokat Sunde framhevet at asfalt kontra tilført grus kunne være bedre for nærmiljøet.
Hun pekte dessuten på at veien har eget gårds- og bruksnummer, og spurte staten om hvorvidt dette gårds- og bruksnummeret var oppført i verneforskriften for området. Den var faktisk ikke det! Tingretten kom til at kommunen ikke skulle gis foretaksstraff. En klok avgjørelse!
Dessverre ble det overprøvd av flertallet i Lagmannsretten da staten anket.
Da kongen for over 200 år siden holdt til i København, ansatte han godt gasjerte amtsmenn rundt om i datidens amt (fylker). De skulle påse at kongelige vedtak ble fulgt lojalt opp. Fra 1905 når vi endelig ble løst fra unionen med Sverige, ble det regjeringen som sikret seg sine lojale fylkesmenn.
Etter hvert ble dette en måte å gi sine egne avgåtte stortingsrepresentanter og statsråder en statlig takk: De fikk en svært godt betalt stilling i staten fram til pensjonsalder. Likevel; staten forventer full lojalitet som takk.
Den eneste fylkesmannen som har vært i Finnmark og som hadde mot til å stå opp for fylket, var trønderen, ordføreren og senere stortingsmann for Ap, Anders Aune. Han sjokkerte hele det politiske miljø i 1988 da han skrev et harmdirrende brev til statsminister Brundtland (A).
Der mente han at regjeringen måtte være både døv og blind når de ikke reagerte på den alvorlige situasjonen i Finnmark. Folketallet fortsatte å gå nedover, kysten mistet både båter og arbeidsplasser grunnet selplage, overfiske av lodde og reduksjon av fangstbar hvitfisk.
Folket i Finnmark takket han for vekkelsen han ga sentrale myndigheter ved å velge han inn på Stortinget i 1989.
Statsforvalterens jobb er å håndheve regelverket. Men er statsforvalteren en overbetalt slave av staten og statlige ansatte sine vurderinger? Dette er særlig interessant sett med Finnmarksbriller.
Jeg tror ikke Sjåstad har ambisjoner om en ny periode på Stortinget. Finnmark har likevel behov for en statsforvalter som både tenker sjøl og har ryggrad til å stå opp mot sterke byråkraters makt.
I Slettnes-saken trengs nå en klok beslutning som faktisk reduserer belastning på klima og natur.
Derfor bør asfalten bli liggende.
Av Finnmark Senterparti
Observasjonen av bjørn i Berlevåg for noen uker siden ble registrert og ikke håndtert noe mer. Beitenæringa fikk ikke fellingstillatelse selv om all erfaring tilsier at bjørn så nært folk og beitedyr har høy skaderisiko. Og nå har vi sett slagbjørnens herjinger filmet i Komagvær.
Men dette handler om langt mer enn én bjørn, beitenæringa og våre lokalsamfunn. Dette handler om hvordan myndighetene håndterer risiko som beitenæring og mennesker må leve med nærmest hele året.
I Finnmark er dette ikke en ny problemstilling. Reindriftsutøvere i Karasjok, bønder i Lakselv og lokalsamfunn i Sør-Varanger har i årevis levd med utfordringer knyttet til store rovdyr. Tap av rein og sau er én side av saken. En annen side er den belastningen som følger med konstant oppfølging av dyr, usikkerhet og frykt for nye tap. Og ikke minst hva slik risiko betyr for dyrevelferden til beitedyra.
Når en bjørn observeres nær et lokalsamfunn som Berlevåg eller Vardø, holder det ikke med en pressemelding og en oppfordring om å være forsiktig. Folk spør med rette: Hvem følger med? Hvem har kontroll på situasjonen? Hvem kommer dersom situasjonen utvikler seg?
For mange blir dette en livsstil der man aldri helt kan koble av. Reindriftsutøvere bruker utallige timer på å følge flokkene. Bønder opplever at arbeid, økonomi og familieliv påvirkes. Likevel er det ofte de som står nærmest problemet som sitter igjen med hovedansvaret for å håndtere konsekvensene.
Finnmark Senterparti mener at dersom staten skal føre en rovviltpolitikk som påfører lokalsamfunn kostnader og belastninger, må staten også ta et langt større ansvar for risikoen som påføres næringsutøverne.
Det er ikke nok å vise til at ansvaret ligger hos ulike direktorater og etater. For innbyggerne er det avgjørende at noen faktisk er til stede og gjør det som trengs for å redusere risiko.
Finnmark Senterparti mener at myndighetene må være mer synlige i lokalsamfunn som berøres. Statens naturoppsyn og andre ansvarlige instanser må møte folk der de bor, gi informasjon, svare på spørsmål og bygge tillit. Når bekymringer oppstår, må staten være fysisk til stede – ikke bare digitalt.
Vi mener også at det må vurderes sterkere bruk av teknologi og overvåking der dette er praktisk mulig. Dersom samfunnet ønsker å bevare rovviltbestandene, må samfunnet også være villig til å bruke ressurser på å redusere belastningen for beitedyr og dem som lever med konsekvensene. Vi har eksempelvis dyktige lokale droneaktører med god kjennskap til terreng og natur som kan rykke ut på kort varsel.
Denne debatten handler ikke om å være for eller mot rovdyr. Den handler om rettferdighet og risikodempende tiltak. I dag tar ikke forvaltningen tilstrekkelig hensyn til beitenæringas driftsrisiko. Og I våre områder er den høy fra før av med økende klimarisiko. I dag opplever mange at gevinsten og praksis ved rovviltvernet er nasjonal, mens kostnadene bæres lokalt. Det er en utvikling som over tid svekker tilliten til forvaltningen. Finnmark trenger en rovviltpolitikk som tar hensyn til både naturmangfold, reindrift, landbruk og folks trygghet. Da må staten være villig til å lytte mer til dem som kjenner utfordringene på kroppen.
For oss er budskapet enkelt: Trygghet skapes gjennom tilstedeværelse, ansvar og respekt for dem som lever med konsekvensene av forvaltningspolitikken hver eneste dag.
Med vennlig hilsen Finnmark Senterparti
(SPISS): Bjørnens venner gjør kanskje bjørnene en bjørnetjeneste når de lar drapsbjørner herje fritt i buskapen. Det er det som skjer i Finnmark. Kanskje er det også et lite bidrag til å gjøre fylket ubeboelig for bondestanden i grisgrente strøk og reineiere på vidda.
Nylig kom det melding om at en bjørn var sett løpende rundt i en saueflokk i Berlevåg kommune. Men ingen jegere ble sendt ut for å ivareta buskapen. Myndighetene mente i praksis at bjørnen skulle få løpe fritt. Hvem vet om det var bjørnen fra Berlevåg som løp til Vardø og slo til med en sauemassakre i Komagvær. Til det må man jo samle inn DNA og sjekke opp mot hverandre. Det er i enkelte tilfeller bedre etterforskning til fordel for rovdyr enn for mennesker.
Man får unektelig en tanke om at statens tjenere synes det er kjekt å se bjørner rive i hjel buskapen av og til. Det gir kanskje den samme følelse som synet av gladiatorene i Det gamle Romerike eller i dyrekamper.
Det er på tide å avskaffe nemder og myndigheter som har mer sympati før bjørn og ulv enn mennesker og buskap i utkantstrøk. Forakten for sauebønder og reinereeiere i utkantstrøk er tydeligvis så stor at villdyra får herje. Det er noe sykt i et slik samfunn når folk langt unna svinger seg opp som dommere over lokalbefolkningen som trues av villdyr.
Ellers må man vel bare si at det hadde vært fint å ha en ulvepels eller en bjørneskinnspels til vinteren. Men da hadde man kanskje blitt straffeforfulgt eller arrestert uansett hvor ulven hadde blitt skutt. Rovdyrforvaltningen er preget av galskap.
(PRESSEMELDING): Vi foreslår å verne 53 000 dekar svært gammel furuskog og urskog i Pasvik. Her kan du lese hvilke områder det gjelder.
I de foreslåtte områdene er det svært store verneverdier som inngår i det største sammenhengende området med gammel furuskog i Norge. Her finnes også sandfuruskog. Mesteparten av disse områdene er urskog eller urskogsnær skog. Det er også et mål å bevare det samiske naturgrunnlaget.
Det første tilbudet om vern av disse skogarealene i Pasvik ble gitt av Finnmarkseiendommen (FeFo) allerede i 2017. Prosessen med frivillig skogvern i Pasvik startet formelt 19.12.2025. Høringsperioden var 25.02.-27.04.2026.
Miljødirektoratet skal utarbeide forslag til vernevedtak og sende sin anbefaling til Klima- og miljødepartementet (KMD). KMD sender forslaget til ulike departement, før vedtak eventuelt vedtas av Kongen i statsråd (regjeringen).
Dersom du har innspill til forslaget kan du sende det til Miljødirektoratet (post@miljodir.no) med kopi til Statsforvalteren i Troms og Finnmark (sftfpost@statsforvalteren.no).
(SPISS): Nylig kom det en melding om at det observert en bjørn i Berlevåg. Politiet ba om at folk holder seg i bilen og ikke oppsøker bjørnen.
–Bjørnen er normalt ikke farlig for folk, men som sagt vær forsiktig, skrev Finnmark politidistrikt.
Når det observeres farlige rovdyr der mennesker, buskap og rein ferdes bør myndighetene sende ut en jaktpatrulje som kan avlive både bjørn og ulv. Dette er dyr som kan drepe mennesker.
Det er ellers underlig at det ofte er vanskeligere å få avlivet et rovdyr enn det er å få abort. Norge er blitt et oppnedland. Det er ifølge lovverket ok å drepe barn i mors liv når man måtte ønske selvbestemt abort. Men rovdyr må spares. Noe har gått galt med det norske folk.
(REPLIKK): Jeg leser at dere i nyhetsappen skriver at Israel ifølge en uavhengig FN-gransking har gått inn for å drepe palestinske barn i Gaza. Jeg håper dere ikke har tenkt å ha denne nyheten på Dagsrevyen uten å balansere den litt bedre enn dere har gjort i appen.
Jeg vet ikke, men hvis dere virkelig i fullt alvor kommer med denne nyheten praktisk talt uten å balansere den og bare nevner at Israel avviser den som falsk og ikke gir noen bakgrunnsinformasjon om FN, så tyder dét på enten en ond vilje hos dere eller at dere er naive i deres syn på FN og såkalte uavhengige granskinger fra dem.
Dere kunne med denne artikkelen samtidig nevnt at FN har fordømt Israel i mange flere vedtak enn alle andre medlemsland tilsammen med stor margin, og at denne granskningen bør ses i lys av at FN ikke er noen upartisk organisasjon og har en beviselig slagside mot Israel mer enn mot noe annet land. Da hadde dere opplyst folk om realitetene og hjulpet dem som sitter og gaper og ser på Dagsrevyen og tror på fake news til ikke å unødvendig hate Israel og jødene.
Mvh Are Turi