Kommentar

Av Norsk Friluftsliv

Mange frykter at dagens nedbygging av naturen går ut over barnas og barnebarnas muligheter til å oppleve den, viser en undersøkelse.

Fysiske inngrep i naturen, som bygging av veier, hytter og energianlegg, gjør at det blir stadig mindre urørt natur i Norge. Bare i løpet av de siste hundre årene, har villmarka i Norge blitt redusert fra omkring halvparten av landarealet til mindre enn 12 prosent.

En nasjonal Ipsos-undersøkelse viser at hele 86 prosent av nordmenn nå er bekymret for at nedbygging av naturen vil gå ut over deres barn og barnebarns mulighet til å oppleve den.

– Mange kjenner på kroppen at det begynner å bli vanskeligere å finne stille og urørte steder i skogen, på fjellet og ved sjøen. Med dagens utbyggingsnivå, er det naturlig å spørre seg hvordan det da vil bli for våre barn og barnebarn i framtiden, sier Bente Lier, generalsekretær i Norsk Friluftsliv, som er initiativtaker til undersøkelsen.

Unge mest bekymret

De fleste i Norge er glade i naturen, og ni av ti går på tur eller driver andre former for friluftsliv.

Selv om undersøkelsen viser at de fleste foreldre og besteforeldre kjenner på bekymring for hvordan naturen vår vil se ut i framtiden, gjelder dette spesielt de yngste.

Blant de mellom 18 og 29 år svarer hele 98 prosent at de er bekymret for at deres barn og barnebarn ikke vil få samme naturopplevelser som de selv har hatt.

Hele 28 prosent i denne aldersgruppen karakteriserer seg som svært bekymret.

Spørsmålet er kun stilt til personer som har oppgitt at de selv er foreldre eller besteforeldre.

Etterlyser politisk handling

Norsk Friluftsliv er fellesorganisasjonen for de 18 store frivillige friluftslivsorganisasjonene, med mer enn 5000 lokale lag og foreninger over hele landet.

De håper at folk vil tenke på naturen og de som kommer etter oss ved årets kommunevalg.

– Politikerne våre må være bevisste at de har et ansvar for å ta vare på naturen for framtidige generasjoner, og handle deretter. All natur ligger i en kommune, og mange av valgene som påvirker naturområdene våre foregår nettopp på kommunenivå, sier Lier.

Friluftslivsorganisasjonene mener eksempler på gode politiske valg for naturen kan være å utvikle et arealregnskap for kommunen og å sette en utbyggingsgrense ved byer og tettsteder.

Artikkelen er sakset fra Radio Nordkapp.

Av Heidi Holmgren.1 kandidat fylkestingsvalget, Kurt Wikan, 2 kandidat, Jon Nikolaisen,3 kandidat

Finnmark Fylke blir igjen eget fylke den 01.01.2024. Vi vant frem i kampen mot Høyre, Frp og Venstre og klarte å få Finnmark tilbake som eget fylke. Dette er viktig for å kunne bygge et sterkt Finnmark og opprettholde arbeidsplasser i hele fylket. Sammenslåingen var bare ett av alle sentraliseringssaker som høyreregjeringen med Erna i spissen gjennomførte. I tillegg til sammenslåing av kommuner og fylkes gjennomførte de en rekke andre sentraliseringsreformer inne politi og  Nav for å nevne noen. Høyre har igjen programfestet en storstilt kommunesammenslåing. Vi ser også konsekvensen av Høyre og Frp styre med markedstyring av strømpriser og med bygging av utenlandskabler. Strømprisen er fullstendig overlatt markedet og er frikoblet politisk kontroll og styring. Senterpartiet har satt foten ned for flere utenlandskabler i Hurdalserklæringen og hindrer derfor ytterligere eksport av kraft og uforutsigbare strømpriser.

Sentralisering bidrar til nedgang i folketall, fraflytting og reduserte tjenester ute i distriktskommunene. Senterpartiet i regjering arbeider aktivt for å snu sentraliseringen og satse på tjenester der folk bor i alle kommunene. Vi har derfor startet med å desentralisere polititjenesten slik at alle kan oppleve trygghet i sitt nærmiljø. Styrking av landbruket og spesielt landbruk i Finnmark har fått bedre vilkår for å produsere lokal og kortreist mat. Dette gir også økt beredskap og matvaresikkerhet. For å snu flyttestrømmen satser regjeringen på personretta tiltak til barnefamilier med gratis barnehageplass, nedskriving av studielån og redusert pris på SFO.

Det skal være attraktivt å bo og leve i Finnmark. Derfor satses det på å snu pengestrømmen fra sentrale områder til distriktene. Gratis ferger og halvert pris fly rutene vil også lette situasjonen for folk i Finnmark.

Årets valg er et kommune og fylkestingsvalg. Det er derfor viktig å velge inn lokale kandidater som vil bygge det nye fylket og som har tro på at Finnmark fylke og at kommunene i Finnmark kan ta ansvar for å utvikle levedyktige lokalsamfunn som gir bolyst og trivsel.

Godt valg

Artikkelen er sakset fra pressemeldinger på Radio Nordkapp

(Sagat 30.08.2023): Mens regjeringa presser på for å få bygd ut mest mulig vindkraft på Europas tak, møter man både jubelrop og motvind fra ulike hold.

Det er særlig Lebesby, Gamvik, Berlevåg og Båtsfjord kommuner som er utpekt som de mest aktuelle kommuner for nye vindkraftanlegg i Finnmark. Noen steder går kommunetoppene rundt med dollartegn i øynene, og håper å kunne fylle opp slunkne kommunekasser med kjærkomne midler fra vindkrafta.

Andre steder er man mer opptatt av å se de langsiktige konsekvensene ved å bygge ned Europas siste uberørte villmarker. Også hensynet til arealkrevende reindrift og andre tradisjonelle utmarksnæringer veier tungt, ikke minst i de samiske kommunene.

Under den direktesendte nasjonale valgsendinga på NRK1 mandag kveld spurte reineier Sárá Márjá Utsi (29) fra Tana statsminister Jonas Gahr Støre (AP) om regjeringa var forberedt på å bryte folkeretten i Finnmark, på samme måte som myndighetene lenge har gjort i Fosen.

– Er dere forberedt på vårt nei, på rettssaker og på nye Alta-saker, spurte den unge reineieren fra Tana.

Statsministeren svarte med å henvise til at regjeringa er bundet av sine internasjonale forpliktelser overfor samene som urfolk, og forsikra at man nå holder på med å «regulere» Fosen-saka. Det ikke vil bli gjennomført nye utbygginger i strid med samiske interesser, lovet statsministeren som likevel mente det er mulig å snakke godt sammen og finne frem til løsninger som tar behørige hensyn.

Støre avkrefta på direkte spørsmål at det er regjeringas taktikk å ville avvikle reindrifta, men fremholdt med tyngde at Finnmark og også samene har behov for mer kraft.

Vi berømmer Sárá Márjá Utsi for å stille de gode spørsmål, samtidig som vi synes det var feigt av Støre å prate bort det han egentlig ble spurt om: Aksepterer regjeringa FNs og folkerettens prinsipp FPIC (Free, Prior and Informed Consent) om fritt forhåndsinformert samtykke fra berørte rettighetshavere før det gjøres naturinngrep i urfolksområder?

Statsministeren har dog rett i at Finnmark og det samiske samfunnet har behov for kraft. Men de massive utbyggingsplanene som regjeringa har lansert, tar ikke sikte på å tilgodese Finnmark eller å redusere klimautslipp.

Planen er å skaffe landkraft for å elektrifisere Melkøya, slik at Equinor kan eksportere enda mer forurensende gass med CO₂-utslipp til Europa. Samtidig som Norge kan trikse med sitt nasjonale klimaregnskap. Et regelrett klimabedrag som finnmarkingene for lengst har gjennomskua.

Vi synes statsministeren burde lytte til de klare signaler som nå kommer fra Tana kommune når det gjelder nye vindkraftanlegg i viktige natur- og reindriftsområder.

– Vi aksepterer ikke at områdets reindrift og deres familier får ødelagt sitt livs- og eksistensgrunnlag, sier et enstemmig formannskap i Tana kommune under ledelse av ordfører Helga Pedersen (AP). Med dette varsler formannskapet innsigelse til det planlagte Davvi vindmølleanlegg, rett nord for det hellige fjellet Rásttigáisá på grensa mellom Lebesby og Tana kommuner.

Vi skjønner nå stadig bedre hvorfor statsministeren foran landsmøtet tidligere i år engasjerte seg personlig for å forhindre Helga Pedersens kandidatur som partisekretær i Arbeiderpartiet. Partilederen trives muligens bedre med å være omgitt av nikkere fremfor av dyktige politikere med bein i nesa, som er lydhøre for folkemeninga.

Uansett om det er på overtid, synes vi statsministeren burde svare på Sárá Márjá Utsis høyst relevante spørsmål om Norge for ettertida vil etterleve FNs rettsstandard FPIC ved nye naturinngrep i Sápmi.

Lederartikkelen er sakset fra Ságat.

Av sivil agronom Jørgen Høgetveit

Hvis ikke politikerne makter å splitte kjedemakta – er det bare bøndene og forbrukerne som kan knekke den om folket fortsatt skal få sikker mat fra norsk jord. Det skal det en kraftig opplysningskampanje til for å makte. Det må fortelles i klare tall hvordan kjedemakta har skodd seg på bøndenes bekostning – slik at både bonde-standen og matproduksjonen er for sterkt nedadgående.

For mange år siden tok kjedemakta en kar inn på kontoret. Han var fra Østlandet og skulle rydde opp et dødsbo etter en nær slektning som eide en gard her nede. Han hadde for år siden tatt opp dette at bøndene ikke burde gi fra seg detaljomsetninga av mat. Det kunne gå galt. Og galt gikk det. I et større politisk møte på Refsnes påpekte jeg kjedenes enorme kapitalopphopning og Lilletun antydet at de kanskje måtte se på en trust-lovgivning. Men intet skjedde. 

Før vi går videre la oss huske at bøndene eier naturen, kunnskapen, utstyret og arbeidskrafta. Forbrukeren: forbrukermakta. Løsningen ligger derfor i denne retning:

Alternativ omsetningen må bygges opp slik at forbruker kjøper direkte fra bøndene. Det er en god del tilløp til det som for eksempel Bondens marked, direkte salg fra gard, og noen averterer salgsdager i avisene og kjører fra marked til marked med frysebil med fisk, friske grønnsaker o.a. Selvsagt lite volum i forhold til kjedene, men hvis ikke politikerne har kraft og mot nok til å få slutt på noe så viktig som monopolisering av matomsetningen – så får jordnære folk gjøre det selv. Og da er det disse tilløpene det må settes mer kraft bak – så mye kraft at kjedene i alle fall forstår at dette dreier seg om livet til bønder og folk og ikke pengesekken deres. Dette må kunne videreutvikles.

En mulighet øyner en bl.a. i store kassebiler som kommer fra Vestlandet med visse mellomrom. De selger fisk fra frysebil. Før sendte de ut brev til kundene, nå averterer de dato og klokkeslett og tiden, antall timer de er på torget – for så å fortsette til neste marked. Det krever selvsagt at forbruker følger med – men sørges det for god informasjon slik at de forstår alvoret, burde det kunne lykkes. Landbruket sentralt burde skaffe nødvendige velutstyrte store kassebiler forbrukerne kan gå inn i – samt utarbeide et passende sentrale varer og et område for et forsøksprosjekt. Vil man ikke engang prøve – men fortsette å stole på politikerne om kjede-splittelse og kornsiloer etc. – vel så får man ta det som kommer. Da skjønner vel de fleste  alvoret etter hvert som bøndene avslutter produksjon, finner seg skikkelig betalt arbeid  og maten uteblir i kjedehyllene. Vi er på «god» vei! Nå svekkes «grunnfjellet» mjølkeproduksjonen dramatisk. Da jeg sluttet som jordbrukssjef i tre kommuner – var det i en 15-15 – nå er det 4-5 igjen. Også de eldste. Kanskje en med direkte salg opplegg endog kunne skremme både politikere og kjedmakt såpass at de begynner å tenke på folket – samt at det kunne skape litt håp utover i bygdene, som også byene er helt avhengige av.

Av Jostein Sandsmark

Kyr fjertar – sjølv om det sjeldan skjer – hestar prompar langt oftare. Fisen inneheld CO2 som er ein «klimagass». Dermed meiner damer i MDG at me må trappa ned storfehald og eta mindre kjøt. Det vil hjelpa på CO2 budsjettet og klima-rekneskapen.

Nå har Det grøne skiftet begynt å avdekka dei uheldige sidene; ikkje berre på straumprisane, men på mange fleire varer og tenester. Me har fått ei dyrtid som var heilt unødvendig.

Elektrisifisering av Melkøya ved Hammerfest betyr eit enormt pengesluk og ei rasering av infrastruktur, velferd, natur, reinsdyrdrift og anna næringsliv. Finnmarkingane rasar. Like fullt blir det pressa fram fram. Men er det for seint å snu?  Det ser slik ut. NVE, Statkraft og Statnett har gjort sine avtalar med utanlandske investorar, og då ville Støre taper ansikt og tillita hos ein stor flokk menn i EU, FN og WEF, og tapa sjansar for ei framtidig stilling blant desse.

Støre har alt gjort ein avtale med Deutsche Eisenbahn-Gesellschaft om å levera el-kraft til 20 øre Kwt.  Kor vil han ta denne billige krafta frå?  Det kan ikkje bli vindkraft?

Denne overgangen frå fossilenergi til fornybar vindkraft har alt kosta dyrt, og vil i framtida kosta endå meir av velferd og rasering/utarming av næringslivet. Men for å berga verda frå klimakatastrofe er ingenting for kosbart – seiest det.

Men til det er å peika på to forhold:  Klimakrisa er fiktiv, ein menneskeskapt ideologi utan støtte i røyndomen. Havet har ikkje stige, og middeltemperaturen i verda er ikkje i ein grad som medfører ulemper.  Sola med sine vindar og utbrot styrer ver og klima som ho alltid har gjort, og vassdamp er ein langt meir verksam klimagass enn CO2. Dette regulerer havet som det har gjort bestandig. Det menneskelege utsleppet har berre marginal verknad, og det norske utsleppet berre som eit musemig i havet. Like fullt blir det køyrt fram som livsnødvendig – sjølv om kostnaden er ei rasering av økonomi, velferd og samfunnsgoder. Born vert skræmde og ungdom blir deprimerte og mister livsmotet.

Parisavtalen – som omfattar land i heile verda for å redusera CO2- utseleppa – har me innfridd frå første dag dersom me hadde teke med skogen vår sitt opptak av CO2 – slik som andre land har gjort. Men det ville ikkje Erna vera med på: «Då ville det ikkje vera nødvendig med nokon tiltak hjå oss» – hadde ho sagt. Og dermed kunne ho ikkje sola seg i glansen av å vera «eit føredøme for nasjonane med klimatiltak».

 Støre sto nettopp fram ved innviinga av ny havvindpark: «Historisk!». Ja, truleg på same vis som Månelandinga til Stoltenberg på Mongstad.

Det er snart val. Me burde vita kven me burde stemma ut for å sleppa meir vanstyre av fedrelandet. 

Av sametingsråd Runar Myrnes Balto

(KRONIKK): Melkøya skal elektrifiseres, og det legges opp til en prosess der samene taper uansett utfall. For at strømmen ikke skal bli for dyr må det bygges kraftlinjer og vindkraft i Finnmark i områder som vil hindre både sjøsamisk kulturutøvelse, utmarksbruk og reindrift. Enten mister man kulturgrunnlaget sitt – eller så blir man syndebukk for høyere strømregninger, eller et havarert elektrifiseringsprosjekt med tilhørende klimaendringer.

Dette skjer samtidig som Norge skal inn i en forsoningsprosess etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen har levert sin rapport. Denne forsoningen skal altså skje til rytmene av et stadig økende press mot den samiske kulturen, og i et retorisk klima der samene blir syndebukker for alle tidens utfordringer. Bremseklosser, klimasinker, etnopolitikk er merkelapper som tilhører tidens melodi.

En moderne måte å latterliggjøre samenes sak på er å klistre samiske rettighetskamper til det såkalte NIMBY-fenomenet (Not in my back yard / ikke i min bakgård), slik Elisabeth Gammelsæter gjør i sin bok “Ikke i mitt nabolag”. “De bruker snøskutere, metall til søljer og selvfølgelig strøm” sa Gammelsæter i en uttalelse om hvorfor Fosen-dommen er feil.

Ved å gjøre samene til klima-dobbeltmoralister og egoistiske bremseklosser, så tegner man et fordummende verdensbilde som inviterer til både hets, latterliggjøring og politisk overkjøring. “Vi får prate med dem og kalle det dialog, men de er jo helt virkelighetsfjerne NIMBY-folk, så vi overkjører dem bare til slutt”. Dette kan jeg se for meg at man tenker i de industripolitiske tankesmier.

Jeg trekker frem disse eksemplene til ettertanke. Med sannhets- og forsoningsrapporten i hand burde vi ha fullt fokus på å identifisere hvilke mekanismer som bidrar til å opprettholde fornorskningen i dag. I stedet er storsamfunnets oppmerksomhet på helt andre steder.

Er det mulig med forsoning når det pågår et menneskerettighetsbrudd mot Fosen-samene? Og er det mulig med forsoning når Regjeringen vedtar politikk som legger opp til nye menneskerettighetsbrudd i Finnmark? Det er et par av de sentrale spørsmålene Sametinget nå blir nødt til å ta stilling til, og som vi nå ønsker innspill til Sametingets åpne høring om sannhets og forsoningskommisjon rapport.

Rapporten har dokumentert hvordan samene har blitt fornorsket ikke bare gjennom direkte fornorskningsvedtak, men også gjennom for eksempel fiskeripolitikk, utmarksforvaltning og reindriftspolitikk. Ved å miste tilgang til utmarkshøsting og fiske har utallige samer også mistet sin samiske kultur.

Den samme mekanismen gjør seg gjeldende i dag. Fiskeripolitikk, naturforvaltning og arealinngrep bidrar på hver sin kant til å fornorske samer ut av sin samiske kulturutøvelse. Politikk som nekter samer tilgang til laksefisket, fjordfisket, vårjakt på ender, utmarkshøsting eller en plass i reindrifta bidrar til fornorskning.

Forsoning forutsetter at partene har en felles forståelse av hva som har skjedd. Like viktig er det at partene har lik forståelse av hva som skjer i dag. Dersom Stortinget faktisk ønsker forsoning, så må man først ta innover seg at politikk kan være fornorskende selv om man har forlatt begrepet fornorskningspolitikk.

Det er ingenting som tyder på at Stortinget har kommet til den forståelsen enda. Dessverre. Med den ene handa påstår Regjeringen at den har lært av Fosen-saken. Med den andre handa gjør den et Melkøya-vedtak som med stor sannsynlighet vil kunne skape nye Fosen-lignende saker.

Storsamfunnet i Norge, inkludert Regjeringen, har noen åpenbare moralske blindsoner i forhold til urfolket sitt. Hvis ikke statsministeren ser de åpenbare sammenhengene mellom dagens politikk og fornorskning, hvordan skal vi da få begynt på forsoningsprosessen?

Det er noe å ta med inn i innspurten av en opphetet lokalvalgkamp, da reindrifta og samiske interesser gjerne får gjennomgå så det suser.

Og det er noe å tenke på da vi skal ta stilling til om vi kan forsones, og hva som skal til for å komme dit. Jeg gjentar min oppfordring til både enkeltpersoner, organisasjoner og institusjoner om å komme med innspill i vår høringsrunde med frist 31. september. 

Artikkelen er sakset fra Radio Nordkapps pressemeldinger

Av Tor Mikkola, Ordførerkandidat, Nordkapp Senterparti

(18.08.2023): Nordkapp er med i prosjektet Bygdevekstavtale sammen med kommunene Porsanger, Lebesby og Gamvik. Dette er et prosjekt som nettopp er startet der målet er å få til en avtale mellom staten og kommunene. Det overordnede målet for bygdevekstavtalene er å bidra til bosetting, tilgang på kompetent arbeidskraft og fremtidsrettet næringsutvikling i de minst sentrale deler av Distrikts-Norge.

Bygdevekstavtalen er god senterpartipolitikk der målet er å få til lignende avtaler som man har i større byer (byvekstavtaler). Altså å få til bindende avtaler mellom kommunene og staten om tiltak som fremmer hovedmålsettingene. I dette ligger det selvfølgelig en del penger som må til for å skape muligheter, men det er også mange andre tiltak som er minst like viktig for å fremme bosetning og næringsliv. Et av disse er fiskeri.

Fiskeri er et den viktigste næringen i Finnmark. Dels på grunn av at man høster på evigvarende ressurser og dels på grunn av at ressursene er lett tilgjengelig hele året i Norges nordligste fylke.

I en bygdevekstavtale bør det fundamenteres at fiskeri er viktig for å fremme bosetning g næringsliv, og at god tilgang på ressurser hele året er avgjørende for å skape aktiviteter og helårlige arbeidsplasser.

Vi mener det er viktig å beskytte den minste flåten mot konkurranse fra den største kystflåten ved havdeling og det er viktig å sørge for at fisken som opprinnelig var gitt til trålerne for å skaffe fisk til industrien i perioder da det er lite fisk tilgjengelig på kysten, skal brukes til nettopp det.

Nordkapp Senterparti mener pliktkvotene som tilhører bygdevekstkommunene skal ilandføres der og skape aktivitet i fiskeindustrien. Hvis ikke trålflåten kan oppfylle forpliktelsene, bør kvotene overføres kystflåten som bor og leverer i disse kommunene. Dette må inn som en del av Bygdevekstavtalen.

Vi ser at ungdomsfiskeordningen fungerer og at stadig flere unge satser på fiskeriutdanning og fiskeryrket. Samtidig er det dyrt for kommunene å organisere ungdomsfiskeordningen, med koordinering av ungdommer og fiskeri, og leie av fiskebåter med skipper. Nordkapp Senterparti mener denne ordningen bør finansieres av staten som en del av bygdevekstavtalen.

Nordkapp Senterparti mener det i bygdevekstavtalen bør være en egen ordning for rekrutteringskvoter, slik at flere unge fiskere kan komme seg inn i fisket med egen kvote.

Det er mange muligheter innenfor bygdevekstavtalen, men vi mener at fiskeri er en av de viktige faktorene for å lykkes med dette prosjektet. Vi vil derfor i det videre arbeidet stå på for at fiskeressursene skal gi mer aktivitet og verdiskaping i våre kommuner.

Artikkelen er sakset fra pressemeldinger hos Radio Nordkapp.