• Hopp til primær menyen
  • Hopp til hovedinnhold

Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

  • Hjem
  • Nyheter
  • Oppbyggelse
  • Kommentar

Kommentar

Vindkraftveto til kommunane

5. oktober 2020 By Redaksjonen

Vindmøller i Havøysund. (Foto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)

Kjersti Toppe, Stortingsrepresentant, Senterpartiet

Kunnskapsgrunnlaget frå den kritiserte «Nasjonal ramme for vindkraft» frå NVE, vil regjeringa vidareføre. Dette  betyr at fjellområda i både Sunnhordland,  Nordhordland og Gulen blir vurdert som blant dei  mest egna områda for ny vindkraftutbygging i Norge. At regjeringa etter sterkt press la bort Nasjonal ramme for vindkraft, var bra. Men det hjelper fint lite dersom kunnskapsgrunnlaget frå forslaget likevel blir førande for regjeringas politikk.

Aktørar står no i kø for å bygge ut vindindustri i fjellheimen i Hordaland og Sogn og Fjordane. I fjellområda mellom Bergen og Sogn er det fleire planar  som til saman kan gje  opp mot  750 vindturbinar. Prosjektet Hordavind vil aleine bety Europas største  vindkraftverk på land, på eit areal tilsvarande Åsane bydel. Turbinane blir fire gonger høgare enn rådhuset i Bergen, og kvar turbin krev oppstillingsplass tilsvarande ei halv fotballbane – og i tillegg kjem 800 meter med anleggsveg.

At slike store natur- og arealinngrep kan  få skje utan ein gong at det er krav til vanleg reguleringsplan, er uhøyrt. Men regjeringa seier altså nei til å sikre demokratiske prosessar og å regulere slik anlegg etter plan- og bygningslova. Får regjeringa det slik dei vil, vil det vere strengare reglar for å etablere ballbingar i bustadområder enn å etablere vindturbinar i urørt natur.

Regjeringa vil heller ikkje innføre nye skattar eller avgifter på vindkraft no. Men det er heilt urimelig at vindkraftselskap betaler langt mindre i skatt enn selskap som produserer vannkraft. Senterpartiet har i Stortinget føreslått å betre skatte- og avgiftspolitikken for vannkraft og å skjerpe skatte- og avgiftspolitikken for vindkraft, samt å  utgreie ein heimfallsordning.  Men forslaga har blitt stemt ned av regjeringspartia.

No hastar det med tiltak som hindrar tap av  urørt natur og viktige friluftsområde. Senterpartiet vil gå imot all vindkraftutbygging på land, unntaket er der det er lokal forankring. Ingen konsesjon til vindkraft skal kunne gis utan at desse først er avklart gjennom kommunale arealplanvedtak, etter plan- og bygningslova.

Vi håpar på fleirtal for våre forslag i Stortinget i haust.

Filed Under: Kommentar

La oss få hurtigruten tilbake i full drift

26. september 2020 By Redaksjonen

Geir Adelsten Iversen.

Av Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant for Finnnmark senterparti

Hurtigruten vår stolthet langs norskekysten, med seiling mellom Bergen og Kirkenes ble grunnlagt 2. juli 1893. Den gang med seiling på strekningen Trondheim-Hammerfest. Historien startet med et lokalt eid selskap Vesterålens dampskipsselskap, med dampskipet DS Vesterålen.

Staten støttet driften for å kunne gi kystens befolkning et viktig transporttilbud for gods, post og passasjerer. Mangelen på veier og annen infrastruktur i den nordligste landsdelen gjorde hurtigruten til en kommunikasjonsmessig revolusjon for Nord-Norge. Kysten hadde stor aktivitet knyttet til fiskerinæringen, men dårlig utbygd kommunikasjon i forhold til jernbane og veier. Verdens vakreste sjørute ble også snart en populær turistrute for reisende fra hele verden.

I 2004 ba Samferdselsdepartementet om anbud på driften, hvor aktørene Ofoten og Vesterålens dampskipsselskap og Troms fylkes dampskipsselskap var de eneste som leverte tilbud. Staten gikk inn og finansierte helårsdrift med daglig anløp mellom Bergen og Kirkenes. Selskapene fusjonerte etter hvert og endret navn til Hurtigruten Group ASA i 2005.

Hva gikk så galt i forhold til samfunnsoppdraget som selskapet fikk, med garantier om statsstøtte?

Høyre-regjeringen valgte i 2017 og 2019 å utlyse delkontrakter på rutene og delte rutene mellom Hurtigruten AS og Havilla Kystruten A/S. Selskapet eies i dag av Silk Midco AS der hovedaksjonær er det London-baserte investeringselskapet TDR capital. Hvor er det blitt av lokal forankring og ønske om utvikling av kommunikasjon langs kysten?

Regjering svekker nå tilbudet ved å godta en reduksjon av antall båter fra fem til to. Konsekvensen er at det ikke lenger er daglige anløp. Dette river grunnlaget av ruten for innbyggere, næringsliv, beredskap og andre reisende langs kysten og er langt fra oppfyllelsen av det samfunnsansvaret som hurtigruten har.

Hurtigruten er en del av identiteten og stoltheten til kystfolket med egen venneforening og mange får sterke følelser når en hører signalet om at hurtigruten anløper. La oss få hurtigruten tilbake i full drift for å ivareta samfunnsoppdraget med godstransportpost, beredskap og passasjertrafikk.

Filed Under: Kommentar

Finland, Norge og Sverige fordyper sitt trilaterale operative forsvarssamarbeid

23. september 2020 By Redaksjonen

Forsvarsministrene Antti Kaikkonen fra Finland, Peter Hultqvist fra Sverige, og Frank Bakke-Jensen fra Norge møttes først i Lakselv. (Foto: Foto: Tonim Eriksson, Forsvarsdepartementet i Sverige.)

Av Finlands forsvarsminister Antti Kaikkonen, Norges forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og Sveriges forsvarsminister Peter Hultqvist

Vi er vitne til en stadig mer utfordrende sikkerhetssituasjon, både globalt og i våre nærområder. I tillegg til den pågående korona-pandemien og hybride trusler mot landene våre, må vi huske at andre former for sikkerhetstrusler fortsatt består. Sammen har vi et ansvar for å opprettholde fred og stabilitet i vår region. For å møte dette ansvaret, må vi styrke vår evne til å operere sammen militært.

I 2018 ble en ny visjon for det nordiske forsvarssamarbeidet (NORDEFCO) signert. Visjonens overordnede mål slår fast at de nordiske landene skal styrke sin forsvarsevne og legge til rette for samarbeid i fred, krise og konflikt. Den 23. september 2020 undertegnet vi, forsvarsministrene i Finland, Norge og Sverige, en trilateral intensjonserklæring, Statement of Intent, som tar sikte på å styrke vårt militære operative forsvarssamarbeid. Dette initiativet er i tråd med visjonens mål.

Den nye intensjonsavtalen slår fast vår felles ambisjon om å ha evne og beredskap til å gjennomføre koordinerte militære operasjoner i krise og konflikt. For å oppfylle denne ambisjonen vil vi se nærmere på felles sikkerhetsutfordringer i vår region. Målet er å gjøre det mulig å koordinere nåværende og fremtidige militære operasjonsplaner. Vi vil etablere en strategisk plangruppe mellom landene og vil gjennomføre scenariobaserte øvelser. Vi vil også undersøke muligheten for felles operasjonsplanlegging innenfor enkelte områder.

Et mulig resultat av dette fordypede samarbeidet er koordinert operasjonsplanlegging for områder av felles interesse, som de nordlige delene av Finland, Norge og Sverige. Som et resultat av dette arbeidet forventer vi forbedret interoperabilitet mellom våre militære styrker. Forbedret interoperabilitet styrker vår evne til å gjennomføre felles militære operasjoner, dersom dette skulle bli besluttet politisk av hvert land. Fordi vi har et tett nordisk forsvarssamarbeid vil Danmark og Island bli informert jevnlig når samarbeidet tar form.

I tillegg til dette utvikler vi  løsninger for effektiv forsyningssikkerhet, også i krise eller krig. Finland, Norge og Sverige er enige om en avtale om forsyningssikkerhet for forsvarssektoren. Avtalen er bindende og trådte i kraft 11. juni 2020.

I den nåværende sikkerhetssituasjonen er samarbeid og enighet mellom likesinnede land av stor betydning. Den nordiske regionen er en av verdens mest integrerte samfunn. De nordiske landene har en lang historie og har økonomiske og sosiale modeller med store likhetstrekk. Vi har allerede velfungerende forsvarssamarbeid, og de militærstrategiske realitetene understreker behovet for at dette fortsetter. Gjennom dette samarbeidet tar vi sikte på å være i stand til å møte sikkerhetsutfordringer sammen også utover fredstid. Vi har felles interesser å forsvare Norden.

Gjennom årene har vi alltid klart å finne pragmatiske og fleksible måter å samarbeide på. Forsvarssamarbeid mellom våre land har vært i stand til å utvikle seg uavhengig av forskjellene i sikkerhetspolitiske valg. Vi har samarbeidet godt i øvelser som Arctic Challenge Exercise, Cold Response, Cross Border Training, Northern Wind og Trident Juncture. Vi bygger nå på erfaringer fra disse øvelsene når vi utdyper vårt trilaterale operative forsvarssamarbeid.

Vi tror på styrken i det nordiske forsvarssamarbeidet. Vi må fortsette å stå samlet for å opprettholde fred og sikkerhet og møte sikkerhetsutfordringene i vår region. Vårt trilaterale operative forsvarssamarbeid vil være et ytterligere viktig verktøy for å oppfylle våre felles ambisjoner.

Forsvarsministere undertegnet i Porsanger en avtale om økt forsvarssamarbeid, F.v. Finlands forsvarsminister Antti Kaikkonen, Norges forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og Sveriges forsvarsminister Peter Hultqvist. (Foto Marita I. Wangberg, Forsvarsdepartementet)

Filed Under: Kommentar

VEIDNES-SKANDALEN: –Husmenn i verdens rikeste land

23. september 2020 By Redaksjonen

Geir Adelsten Iversen (Sp) (Skjermklipp fra Stortinget)

Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant for Sp

(22.09.2020): Sp står fjellstøtt på sin avvisning av den husmannsånd som regjeringen viser i nord. Nå skal regjeringen atter en gang produsere papir – masse papir – i en ny nordområdemelding. Skal dette bli en avledningsmanøver for å slippe å ta grep i Veidnes-skandalen?

Om Veidnes blir noe av – sier finansminister Sanner (H) i sitt svar på spørsmål i Stortinget den 12. juni 2020 fra undertegnede – avhenger av om Norges medlemskap i EØS skal stikke kjepper i hjulene for prosjektet. Sanners partikollega og olje- og energiminister Tina Bru sier: Skal staten gå inn med skattelettelse til utbygging av oljeterminalen, vil det utgjøre statsstøtte i EØS-rettslig forstand. Ifølge henne er tiltaket «sannsynligvis i strid med EØS-avtalen».

Her står Sanner og Bru med «lua i handa» venter på noe de frykter at kan bli «tommelen ned» fordi den EØS-avtale som Sanner og hans parti har tvunget på oss nordmenn skal diktere oss hva vi skal gjøre med oljepengene våre. Et selskap som staten eier nesten 100 prosent – Equinox – skal ikke få bruke noen av de penger som selskapet har akkumulert i årenes løp på et ilandføringsanlegg i Norge.

Når samme selskap øser ut kapital på utenlandsoperasjoner som ender med milliardtap (f.eks. USA eller Nigeria) – er det ingen i regjeringen som setter foten ned. Hvor var Equadors analyser som viste at USA-satsningen «vil være både samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk ulønnsomt»?

To ting er innlysende. Skal vi få utvikling her nord må denne regjeringen få «reisepass». En blodfattig repetisjon i en ny nordområdemelding, av tidligere tomme løfter, duger ikke. Norge må fortest mulig ut av EØS-tvangstrøya.

Artikkelen er sakset fra Altaposten

Filed Under: Kommentar

Skrinlegg lagringsprosjekt for CO2 – sats på oppgaver som folk behøver

23. september 2020 By Redaksjonen

Oljeanlegg.

Av Erik Selle, leder i Partiet De Kristne

Mandag 21. september kl. 12.00 holdt regjeringen en pressekonferanse. Olje- og energiminister Tina Bru la frem et CO2-lagringsprosjekt til den ringe kostnad av 25 milliarder kroner. Innpakket i nasjonalhistorisk retorikk har prosjektet fått navnet «Langskip» etter vikingenes bravader, og oppsamlings prosjektet i Nordsjøen det romantiske navnet «Northern Lights».

Prosjektet ble presentert som et banebrytende gjennombrudd av dimensjoner i norsk industrihistorie. Regjeringen foreslår først å realisere fangst av CO2 ved Norcems sementfabrikk i Brevik, og deretter, forutsatt egenfinansiering eller kapitalinnsprøyting fra EU og Fortum Oslo Varmes avfallshåndteringsanlegg i Oslo. Statsministeren fremstår lyrisk i sakens anledning og påpeker at dette skal skape arbeidsplasser.

Har regjeringen glemt den skandaløse «månelandingen» på Mongstad? Den gang var det statsminister Jens Stoltenberg som like lyrisk i 2007 proklamerte det industrielle og teknologiske mirakel som skulle finne sted. Prosjektet ble lagt ned i 2013.

Hvor dyr må sementen fra Norcem bli for å kunne rettferdiggjøre kostnaden i dette nye prosjektet? Dersom norske politikere bruker hele oljeformuen på å gjøre Norge til et såkalt null-utslippsland, hvor mye CO2 i atmosfæren har vi fjernet da? Har norsk CO2 utslipp overhodet en betydning i det store bildet? Et land på noen få millioner mennesker langt i nord?

Regjeringen Erna Solberg legger også stor vekt på å rasere norsk natur ved å sette opp store vindturbiner med energiproduksjon Norge ikke trenger, og som heller ikke gir nok energi i relasjon til areal og kostnad.

Med andre ord har vi en regjering som gledesstrålende presenterer befolkningen for et rådyrt symbolprosjekt som har null praktisk betydning for formålet. Samtidig i kongeriket får våre gamle og pleietrengende elendig mat på våre omsorgsinstitusjoner, skoler skriker etter oppussing, forsvaret trenger betydelig oppgradering og utvikling spesielt Hær og Sjøforsvar, innvandringskostnadene kommer til å skyte i været fremover, infrastruktur trenger fortsatt betydelige offentlige investeringer, kreftpasienter får ikke medisin som kan redde liv grunnet pris og minstepensjonistenes kjøpekraft synker, bare for å nevne noe.

Mitt forslag er at regjeringen legger hele denne planen i skuffen, og konsentrerer seg om å løse oppgaver som behøves for land og folk. Dernest er min oppfordring til velgerne om å velge nye partier inn på Stortinget ved valget i 2021. Det er helt åpenbart at yrkespolitikere nå trenger å bli sendt ut i den virkelige verden til arbeidslivet. I sin tid gikk overskridelsen på Mongstad-prosjektet til seks milliarder kroner og etablerte en egen målenhet 1 Mong. Hvor mange Mong blir det i et Langskip, Erna Solberg?

Filed Under: Kommentar

KAMPEN OM KYSTSONEN: Havfiskeflåten må henvises utenfor fire nautiske mil

21. september 2020 By Redaksjonen

Tråler i Båtsfjord. (Foto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)

Torbjørn Trondsen og Arne M. Luther i Kystens tankesmie

(04.05.2020): Det pågår en intens kamp om fisken i kystsonen. Dette har utløst en skarp ordveksling mellom Fiskarlaget Nord og formannen i Norges Fiskarlag. Vi ser konturene av en klassisk kamp mellom kystfiskerne i nord og en havfiskeflåte som de siste 10 årene både har fått mer kvoter og øket kontroll over den sentrale fiskeriorganisasjonen. Saken er imidlertid for viktig til å bli overlatt en intern kamp i fiskarlaget. Fisken tilhører fellesskapet og utnyttelsen er av almen interesse for inntektsgrunnlaget og bosettingen langs kysten.

Kan fiske inntil fjordlinjene

En viktig årsak til at konflikten er kommet opp i lyset, finner vi i beslutninger tatt av den siste rødgrønne regjeringen – om at fartøy som tildeles kystfiskekvoter kunne øke størrelsen fra 28 meter lengste lengde til 500 kubikkmeter lasterom. Dette førte til en vekst i en flåtegruppe på om lag 40 fartøyer mellom 28 og 55 meters lengde med opptil 1200 bruttotonnasjetonn – også kalt «stor-kyst». Disse fartøyene kan fiske helt inn til fjordlinjene på de samme fiskefeltene som fartøy ned til 15 meter (Se kart: de blå og røde linjene som trekkes ytterst i fjordgapene). I noen tilfeller – når havfiskeflåten er på jakt etter sild og makrell, kan de få dispensasjon for å fiske helt inntil land på fiskefeltene til småsjarker under 15 meter.

Til sammenligning er den ordinære havfiskeflåten (over 28 meter lengde), henvist til å fiske utenfor fire nautiske mil av grunnlinja (prikket linje mellom de ytterste nes), hvorav trålere inntil 1200 tonn er henvist fiskefelt utenfor seks nautiske mil og over 1200 tonn til utenfor tolv nautiske mil.

Begrunnelsen for at trålerflåten ble henvist til fiskefelter lenger fra land, var å spare oppvekstområder for småfisken langs kysten og for å gi den mindre kystflåten arbeidsrom i kystsonen.

Like effektive som trålere

Paradokset er imidlertid at de nye «stor-kyst» fartøyene fisker med like effektive redskaper (snurrevadtrål) som de ordinære trålerne. Fangstene i kystsonen øker derved landingen av små fisk. I det pågående hysefisket utenfor Finnmark rapporteres det blant annet om et stort innslag av fisk på minstemålet 800 gram. Denne små fisken egner seg i liten grad for foredling på land. Når også denne havfiskeflåten fortrenger den mindre kystfiskeflåtens fra deres tradisjonelle fiskefelter, har dette satt sinnene i kok hos mange sjarkfiskere. Dette skjedde både i torskefisket sist vinter og nå i det pågående hysefisket i Finnmark.

De siste 10 årenes strukturpolitikk har også tillatt at stadig flere kvoter av mange forskjellige fiskeslag er samlet opp på disse nye havfiskefartøyene. Daværende fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen begrunnet tillatelsen om å øke størrelsen på kystfiskefartøy over 28 meter med behovet for mere plass om bord til å ta vare på biproduktene. Men økningen av kvotene tildelt hvert fartøy, gir verken arbeidstid eller -plass til å ta vare på mer biprodukter. Tvert må fartøyene haste fra fiskesesong til fiskesesong med hovedfokus på å få tatt opp kvotene fortest mulig før kvoteåret er omme. I dette spillet er det lett for at det kun er fangstvolum som teller på bekostning av både kvalitet og en bærekraftig seleksjon av den største fisken.

Svekker verdiskapingen

Kvoter som «stor-kyst» får tillatelse til å fiske inntil fjordlinja, svekkes dermed verdiskapingen på kysten på tre måter:

– Svekkelse av bestandens bærekraft og høstingspotensiale ved et overdreven fiske av småfisk.

– Landing av store fangster på kort tid av småfisk som dumpes fersk i markedet til skade for prisnivået for den øvrige kystflåten.

– Underminering av fangstgrunnlaget ved fortrengning av den mindre kystflåten og dermed svekkelse av råstoffgrunnlaget til de mindre fiskebrukene.

I tillegg til at «stor-kyst» flåten har fått lastet opp kvoterettigheter fra mindre fartøyer, omfordeles også kvoter fra kyst- til havfiskeflåten i det enkelte kvoteår, ved at hvert mindre fartøy kan tildeles større kvoter av for eksempel sei og hyse enn de av naturgitte årsaker ikke klarer å fiske. Disse overskuddskvotene overføres nå automatisk til havfiskeflåten som tilleggskvoter i stedet for at de kunne anvendt som bytte til andre fiskearter som er bedre tilgjengelig på kysten eller overført til senere.

Kystfiskernes kamp om å beskytte sine tradisjonelle lokale fiskefelter er viktig for kystsamfunnenes verdiskaping og overlevelse. Fiskarlaget Nord fortjener derfor støtte i sin kamp om kystsonen. Det er derfor et rimelig krav at alle havfiskefartøy over 28 meter lengste lengde – inkludert de nye «stor-kyst» fartøyene, bør henvises til fiske utenfor fire nautiske mil fra grunnlinja! Det frigjorte fangstområdet vil da styrke grunnlaget for den kystfiskebaserte næringsvirksomheten langs kysten.
Artikkelen er sakset fra pressen uten forespørsel til skribentene.

Kart fra Kystens tankesmie.

Filed Under: Kommentar

Høyre vil ha utrykning med politi i bobil

18. september 2020 By Redaksjonen

Politiet på Dombås, Oppland (Foto: Senterpartiet)

Emilie Enger Mehl (Sp), medlem av Stortingets justiskomite

Justisminister Monica Mæland fra Høyre la frem politimeldingen i juni i et forsøk på å rette opp nærpolitireformen, som har blitt omdøpt «fjernpolitireformen» på folkemunne. Regjeringen mener løsningen er en mer mobil tjenestestedsstruktur. Dette betyr i praksis politikontor i bobil.

Høres kanskje flott ut, men regjeringen har lagt ned over 120 lensmannskontor og fjernet politifolk fra både distriktene og bydelene i storbyene. En bobil kan aldri bli en erstatning for dette.

Senterpartiet har foreslått å opprette flere politistasjoner hvis kommunene vil det. Permanent, lokalt politi har en helt annen lokalkunnskap og tilstedeværelse enn man noen sinne vil kunne oppnå med en bobil. Det er en verdi i at politifolk ikke bare er ansatt på en lokal politistasjon, men også bor og deltar i lokalsamfunnet. Regjeringens nærpolitireform har ødelagt det ekte nærpolitiet som driver forebyggende arbeid og skaper trygghet i hverdagen.

Responstiden har gått opp med nærpolitireformen. Politiet er lenger unna, hvis de i det hele tatt kommer, og brannvesenet må ofte løse politiets oppgaver. Kommunene må betale. En bobil kjører neppe raskere i utrykning enn en vanlig politibil.

Trodde du politibobil var en billig løsning? Tro om igjen. På Finn.no kan du få kjøpt en 2020-modell Mercedez Benz-bobil til drøyt 1,2 millioner kroner, omtrent typen politiet bruker. Pluss ombygging til politiformål blir prislappen fort høy. Ombygging av vanlig patruljekjøretøy koster ofte rundt det dobbelte av nybilprisen. Vi kan derfor anta at en politibobil nærmer seg 2,5 millioner kroner før den er bemannet eller har kjørt en eneste kilometer.

Til sammenligning ville det kostet 2,4 millioner kroner årlig å beholde alle politistasjonene som er lagt ned i Vest politidistrikt (17 stk), eller 3,8 millioner i Innlandet politidistrikt (19 stk). Eksempelvis var husleia for Ullensvang og Eidfjord lensmannskontor på 30.000 kroner i året, eller kroner 85.000 i Masfjorden. Det som koster mest er lønn til politifolk, og de trenger vi flere av uansett om de skal kjøre campingbil innom distriktene eller ta politibilen ut fra et lokalt kontor.

Ifølge Midt-Troms regionråd vurderes det nå å legge ned enda flere politistasjoner i Troms politidistrikt, uten at kommunene er involvert. Det er galskap at regjeringen mener en politibobil som av og til kjører ut fra for eksempel Tromsø tre timer unna kan erstatte politiet som tidligere har jobbet på nedlagte Salangen, Skånland eller Kvæfjord lensmannskontor som har mistet 14 stillinger under reformen.

Politibilene har ellers et stort behov for oppgradering. 500 politibiler er over anbefalt alder for å fungere i tjenesten, men det er ikke penger til utskiftning. Det er et pengesluk å være fattig. Kostnadene løper fort når bilene må repareres og politifolk må drikke kaffe på verkstedkontoret i stedet for å være ute i patrulje. Senterpartiet vil heller prioritere nye biler og flere politifolk enn svindyre campingbiler.

Konseptet politibobil kan sikkert være nyttig i noen situasjoner, men helt feil å prioritere nå. At regjeringen vil ha nærpoliti i bobil blir på grensen til komisk. Det er respektløst å forvente at folk rundt om i Norges land skal være fornøyd med en bobil som svinger innom fra tid til annen, i stedet for det lokale politiet regjeringen har tatt fra dem.

Filed Under: Kommentar

Nyhedensk åpning av nybrua i Tana

15. september 2020 By Redaksjonen

Den nye brua i Tana . (Foto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)

Av Vidar Norberg

(15.09.2020): Åpningen nybrua i Tana tirsdag ettermiddag minnet mest om en nyhedensk seanse. De utkledde danserne på brua virket som dyre- eller åndevesener fra en annen verden. Musikken var en ubestemmelig humming av joik og rus. Den demoniske rappinga var som sluppet ut av avgrunnen.

Sammenlignet med Bolsjoj-teateret burde Tana-balletten ikke fått slippe til i det hele tatt. Det var for tilgjort. For dumt. Hyllesten til Tana bru med ordfører Helga Pedersen i spissen kan man vel best beskrive som fjott der de gikk sakte med løftede knær utpå brua og strakte sine armer opp mot en eller annen solgud, selv om det var overskyet.

At det går an å finne på så mye tull for en bruåpning kan man vel bare undre seg over. Har man klart å følge med på seansen, får man en følelse at det skal bli godt å kjøre over brua for å komme seg bort fra Tana. Den kommunen trenger til kultivering av gammelt merke.

Sangkoret UNTAK var faktisk et unntak fra resten av underholdningen som ellers var et sørgelig gjesp om man da ikke ble opprørt. Veteranbilene kan man vel ikke klandre da de kjørte over brua.

Talene er ikke stort å referere, selv om de ble holdt av statssekretær Ingelin Noresjø i Samferdselsdepartementet, fylkesmann Elisabeth Vik Aspaker, sametingsråd Silje Katrine Muotka og ordfører Helga Pedersen. Man fikk kanskje et inntrykk av at dette er så fin en bru at nå trenger man ikke den gamle mer. Det går jo rett inn i bevaringsdebatten som pågår om gamlebrua skal rives eller ikke.

Ordfører Helga Pedersen skrøt av sin kommune. Det er jo fint å være patriotisk, men det er vel litt selvskryt når Pedersen forteller om oppgangen i kommunen hun selv styrer.

Nybrua på E6 binder sammen Øst-Finnmark med resten av landet. Den ble beskrevet som en slags pulsåre mellom Nord- og Sør-Norge. Man får bare håpe at nyhedenskapen fra Tana ikke kommer seg videre sørover.

Kanskje tanaværingen burde hatt med en aldri så liten bønn til Den Allmektige om velsignelse for den nye brua.

Den gamle brua i Tana. (Arkivfoto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)

Filed Under: Kommentar

Endringer i straffelovens §185 kan føre til samvittighets- og politiske fanger i Norge

12. september 2020 By Redaksjonen

Av Partiet De Kristne

Det gjennomføres en høring i justiskomiteen på Stortinget 17.09.2020 vedrørende forslag fra regjeringen til endringer i straffeloven. En av endringene dreier seg om §185, om hatefulle ytringer. Her vil man ta inn begreper knyttet til kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet blant områdene som nevnes særskilt som diskrimineringsgrunnlag.

Bakgrunn

Det gjennomføres en høring i justiskomiteen på Stortinget 17.09.2020 vedrørende forslag fra regjeringen til endringer i straffeloven. En av endringene dreier seg om §185, om hatefulle ytringer. Her vil man ta inn begreper knyttet til kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet blant områdene som nevnes særskilt som diskrimineringsgrunnlag.

 Høsten 2016 lanserte regjeringen en strategi mot hatefulle ytringer for perioden 2016-2020. Formålet med strategien var å bidra til å forebygge og bekjempe hatefulle ytringer. Tiltaket bygger på prinsippene i straffeloven som ligger allerede fra 1902, og ble endret i 1970 (§135a). Flere justeringer og tillegg har blitt gjort blant annet i 1981 og 2005. Med andre ord har vi en lang tradisjon for å være bevisst på å beskytte utsatte grupper i Norge. Det vi ser her er en tilstramming av §185 hvor intensjonen er at flere grupper skal beskyttes.

Likevel gikk Stortinget i motsatt retning vedrørende blasfemiloven og straffelovens §142 i 2015, hvor den såkalte blasfemiloven ble avskaffet. Det foreligger følgelig motstridende prinsipper i de folkevalgtes lovarbeid, og heri ligger problemet, ikke bare med endringsforslaget, men med hele §185.

 §185 i straffeloven skal balansere Grunnlovens §100 om ytringsfrihet. Retten til ytringsfrihet etter grunnloven har som hovedformål å beskytte det frie ordskiftet, og dermed selve demokratiet. Politikerne må derfor ha §100 i Grunnloven som retningslinje for utforming av §185 i straffeloven.

PDKs konklusjon og høringsinnspill:

Straffelovens §185 er frihetsbegrensende og vil ved den foreslåtte endringen føre til samvittighets- og politiske fanger i Norge. Det er en trist sorti for Norge av 1814 og 1905. Grunnlovens §100 søker å fundamentere i vårt samfunn sannhetssøken, demokrati og frie meningsdannelser. Med samfunnsendringene og maktforholdene som har endret seg siden 1970 og 2005 hører ikke §185 hjemme i det liberale demokrati. Partiet De Kristne oppfordrer derfor Stortinget her i dag ikke bare til å forkaste endringsforslaget, men å oppheve straffelovens §185.

Filed Under: Kommentar

– Sp overlater ikke styringen til markedet

12. september 2020 By Redaksjonen

Geir Adelsten Iversen.

Geir Adelsten Iversen (SP), stortingsrepresentant Finnmark

Jo Inge Hesjevik, Troms og Finnmark Høyre, forsøker å gjengi sine inntrykk av Senterpartiets næringspolitikk, Det lykkes han ikke med, og lesere som er interessert i å se våre visjoner for Finnmark (og ikke som Hesjeviks parti som drev frem og som tviholder på sammenslåingen av de to fylkene) kan jeg vise til vårt langtidsprogram.

Av innlegget skjønner leseren raskt at det er grunner til at vi har forskjellige partier – og enda viktigere; Stortingsvalg hvert fjerde år. Høyre har det «drawback» at de har skakkjørt skuta i snart åtte år. Vi behøver ikke lese hva Høyre står for – vi kan kun kikke oss rundt – da får vi syn for segn.

Hesjevik glemmer den viktigste grunnen til at velgerne trygt kan å vrake Høyre. Høyre er tilhenger av markedstyring og de fire friheter. Der markedet ikke styrer skal EU-byråkrater styre Norge. Høyre er tilhenger av at EU skal styre Norge for oss nordmenn. «All makt i denne sal», sa salige Johan Sverdrup i Stortinget 1884. Høyres motto er tydeligvis «All makt til EU-kommisjonen», Høyre kan komme med så mange valgløfter som de vil.

Ingen av dem kan gjennomføres uten at partiet skroter EØS og det er det siste partiet vil komme til å gjøre. Tenke seg til at partiet har en leder som reiste til Storbritannia før folkeavstemningen der for å advare britene mot EØS, for så her hjemme på berget true igjennom alle EU-vedtak uten å mukke, til nå ca. 12.000 forordninger og direktiver. Du snakker om husmannsånd! Høyre sier ja vi må inn i EU for å «ha handa på rattet» i stedet for som nå.

Da EØS skulle trues gjennom i 1992 var det Høyre sammen med AP, KrF og Venstre som torpederte kravet om folkeavstemning om EØS slik Sveits hadde det. Ikke lytt til folkemeningen er gjennomgangstonen i den leiren.

Senterpartiet overlater ikke styringen til markedet. Vi vil at folket i Norge skal styre selv. Hjørnesteinen i Nord-Norge er ikke skiferbruddet i Alta – med all respekt for dem som jobber der – men «retten til fisket», kystfolkets eiendom. Hvis fisket vårt feiler hva har vi vel da? skrev Nord-Norges «trompet» Peter Dass. Høyre har laget marked av fiskerettigheten – folkets eiendom – som partiet vil at skal kunne selges til kreti og pleti – og ut av landsdelen. Tenke seg et parti som først går inn for å fjerne næringsfriheten for folket ved å gradvis lage nye konsesjonsordninger og som deretter tildeler konsesjoner i fiske – og så tillater at disse dokumenter kan selges – og attpåtil slik at selger kan putte pengene – som tilhører kystfolket – i egen lomme! Det er nesten ikke til å tro!

Her er resultatet av Høyres næringspolitikk; avfolking og nedgang i fiskeeværene. Høyre skroter den flotte rekrutteringsordningen i fisket for ungdom, rekrutteringen dropper drastisk 80 prosent på 20 år samtidig som Høyre tillater at fiskerettighetene selges sørover og ut av landsdelen. Her er tallene for taperkommunene i Finnmark.

Finnmark har i perioden 2004-2018 mistet 247 kvotefaktorer torsk, dvs. en nedgang på 15 prosent «Taperkommunenes 10 på topp» er i rekkefølge (Trondsen, foredrag Tromsø 28. september 2019):

1. Kvalsund med nedgang 72 kvotefaktorer – dvs. 71 prosent.

2. Loppa med nedgang 37 kvotefaktorer – dvs. 86 prosent.

3. Vardø med nedgang 60 kvotefaktorer – dvs. 48 prosent.

4. Hasvik med nedgang 58 kvotefaktorer – dvs. 44 prosent.

5. Alta med nedgang 38 kvotefaktorer – dvs. 44 prosent.

6. Hammerfest med nedgang 93 kvotefaktorer – dvs. 43 prosent.

7. Porsanger med nedgang 7 kvotefaktorer – dvs. 25 prosent.

8. Sør-Varanger med nedgang 2 kvotefaktorer – dvs. 17 prosent.

9. Måsøy med nedgang 21 kvotefaktorer – dvs. 12 prosent.

10. Nordkapp med nedgang 25 kvotefaktorer – dvs. 11 prosent.

Hvorfor skal de rikeste rederne i landet avgjøre hvilke fiskevær som skal leve og hvilke skal dø? Senterpartiet vil ikke sitte rolig og se på at denne gedigne sentraliseringen skjer, og at fiskevær etter fiskevær blir avfolket.

Les dette og tenk sjøl. Valget er ditt – om ett år.

Artikkelen er sakset fra Altaposten uten forespørsel.

Filed Under: Kommentar

  • « Go to Previous Page
  • Side 1
  • Interim pages omitted …
  • Side 63
  • Side 64
  • Side 65
  • Side 66
  • Side 67
  • Interim pages omitted …
  • Side 98
  • Go to Next Page »
Finnmarkshilsen, redaktør Vidar Norberg, e-post: Finnmarkshilsen@gmail.com, telefon: 90082017, konto DNB: 1214.01.69100. Copyright Finnmarkshilsen.no