Kommentar

Av Ragnhild Vassvik, fylkesordfører i Finnmark

75-års jubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark ble en lærerik, varm og verdig markering i Kirkenes. Som en sentral del av markeringen arrangerte Finnmark fylkeskommune en to dagers nabokonferanse der temaet var krigshistorien i nord og perspektiver frem mot våre dager og fremtiden. I den forbindelse deltok jeg også i en debatt der sanksjonene vesten har innført ovenfor Russland ble et tema.

Jeg ble spurt om hva jeg synes om sanksjonene og jeg sa som sant er at etter min mening er tiden moden for at sanksjonene bør oppheves. Det har kommet en del reaksjoner på det jeg sa, ikke minst fra diverse kommentatorer i media. La meg derfor klargjøre:

Det er klart at forholdet til Russland er komplisert. Spesielt i andre deler av Norge og verden enn her oppe, der vi nesten kan rope til hverandre over grensen. Vi har et annet forhold til Russland enn andre steder. Vi kjenner russere, vi samarbeider med dem og vi handler med dem. Vi stiller også kritiske spørsmål til dem. Her oppe oppleves russerne som våre venner og naboer.

Det er klart at det føles både rart og unaturlig å være nødt til å gjennomføre sanksjoner mot dem som vi opplever som våre gode naboer. Likevel: Vi følger selvsagt lojalt opp, vi forstår og anerkjenner at storpolitikken også må få følger hos oss. Jeg forbeholder meg likevel retten til å være kritisk og spørrende til om disse sanksjonene bidrar til noe positivt. Kort sagt: Virker dem?

Grunnen til engasjementet rundt dette er at næringslivet vårt her i nord der fremoverlente næringsaktører har satset stort, er de som tar de største nasjonale følgene for sanksjonene vi er pålagt å iverksette. 

Her oppe i nordområdene er det vi som på inn og utpust jobber med næringsutvikling, enten som tilretteleggere i kommuner og fylkeskommunen, eller som næringsaktører. 

Sanksjonene rammer i all hovedsak næringssamarbeid over grensen og dermed også norske næringsaktører. Samtidig ser vi at Russland nå erstatter sin tidligere import med egenproduserte produkter i eksisterende og nye industrier. Produkter som allerede konkurrerer med vestlige varer på verdensmarkedet. Dette gjør Russland sterkere, ikke svakere.

På konferansen i Kirkenes var også lederen i Norsk-Russisk handelskammer, Monica Stubholt til stede. I en paneldebatt pekte hun på at land som Danmark har passert Norge når det gjelder handel med Russland og at USA aldri har handlet med Russland mer enn de gjør nå. Det bør være et tankekors for oss alle. 

Kan det hende et det er en smule naivt å tro at man igjennom tvang og sanksjoner kan endre Russlands økonomiske og geopolitiske prioriteringer? Finnes det andre metoder, som nettopp handel og dialog, som kan være mer effektivt ovenfor naboen? Det må være lov å problematisere dette. Og det var nettopp det jeg gjorde i Kirkenes.

I nord ønsker vi næringsutvikling, internasjonal handel og godt naboskap. Selvsagt vil vi stille kritiske spørsmål når vi blir pålagt sanksjoner ovenfor en viktig partner og god nabo. Faktisk en såpass god nabo at vi som alle vet feiret 75 års jubileet for at nettopp denne naboen frigjorde oss fra nazistene i 1944. 

Skal vi ha sanksjoner ovenfor en nabo, ja så må det være lov å stille spørsmål ved om de virker. Det er flere land som annekterer/okkuperer landområder uten hjemmel i internasjonale konvensjoner og uten at det får følger som sanksjoner fra Norge.

Artikkelen er sakset fra finnmarkspressen uten forespørsel.

(22.10.2019): I dag har folk kun rett til å anke dom­mer fra ting­rett og jord­skif­te­rett hvis tvis­te­gjen­stand­ens ver­di er minst 125.000 kr. Er ver­di­en lav­ere, må an­ke­in­stan­sen (lag­manns­ret­ten) ha gitt sam­tyk­ke til å frem­me an­ken, skriver Ságat på lederplass.

Re­gje­rin­ga an­ført av jus­tis­mi­nis­ter Jø­ran Kall­myr (FrP) vil alt­så ha Stor­tin­get til å for­dob­le anke­gren­sa fra 125.000 kr til 250.000 kr. Frem til nå­vær­en­de tvis­te­lov ble ved­tatt i 2005 var den­ne anke­gren­sa på 20.000 kr.

I løp­et av 15 år er alt­så anke­gren­sa økt med for­mi­dab­le 1.250 prosent, om Stor­tin­get nå skulle strø sand på re­gje­rin­gas for­slag.

Ved for­ri­ge kors­vei for 15 år si­den tok nett­opp Frem­skritts­par­ti­et dis­sens i Stor­tin­get når det gjel­der stør­rel­sen på anke­gren­sa. FrP ville at gren­sa skul­le set­tes til 70.000 kr, og ikke 125.000 kr som stor­tings­fler­tal­let ved­tok.

Et­ter vår men­ing had­de FrP den gang svært for­nuf­ti­ge inn­si­gel­ser mot å øke anke­gren­sa så kraf­tig som ved­tatt.

–For folk flest vil et krav på ca. 100.000 kro­ner være av me­get stor vik­tig­het. I for­hold til prin­sip­pet om pro­por­sjo­na­li­tet må en ta inn over seg for­hol­det for van­li­ge bor­ge­re, og ikke kun hva som er en stor sak for of­fent­li­ge myn­dig­he­ter el­ler stør­re virk­som­he­ter, på­pek­te FrPs da­væ­ren­de to re­pre­sen­tan­ter i Stortingets jus­tis­ko­mi­té i en mind­re­talls­merk­nad.

Det­te var ut­sagn fra den tid da FrP var i op­po­si­sjon og tok mål av seg å være et par­ti «for folk flest». Nå sit­ter FrP på mak­tas tinde og fø­rer an med for­slag som ram­mer nett­opp de van­li­ge bor­ge­re partiet tid­lig­ere øns­ket å iva­re­ta.

Øk­nin­ga av anke­gren­sa for 15 år si­den har med­ført at man­ge an­ker ikke blir tatt til be­hand­ling. I 2018 ble om lag 10 prosent av av­gjø­rel­se­ne i ting­ret­ten an­ket (109 sa­ker). Av dis­se ble det kun gitt sam­tyk­ke i 16 prosent (17 sa­ker), mens 84 prosent alt­så ble nekta frem­met (92 sa­ker).

An­ke­ret­ten er alt­så langt på vei gan­ske il­lu­so­risk i dag. At anke­gren­sa nå skal for­dob­les, vi­ser at sta­ten set­ter hen­sy­net til egen øko­no­mi for­an be­folk­nin­gas retts­sik­ker­het.

Ret­ten til ef­fek­ti­ve retts­mid­ler er en fun­da­men­tal men­nes­ke­rett som Norge al­le­re­de i dag bry­ter tem­me­lig mas­sivt. Og enda ver­re vil det bli når Stor­tin­get har ban­ket igjen­nom den nye lov­end­rin­ga.

Vi sy­nes det er ta­lent­løst av re­gje­rin­ga å unn­la­te å vur­de­re al­ter­na­ti­ve løs­nin­ger som både kan være ressursbesparende og samtidig kan iva­re­ta retts­sik­ker­he­ten for van­li­ge folk. I dag set­tes lag­manns­ret­ten med tre fag­dom­me­re. I man­ge mind­re sa­ker kan det­te være som å sky­te spurv med ka­no­ner, alt­så en form for res­surs­slø­sing.

I ste­det for å av­skjæ­re el­ler inn­snev­re an­ke­ret­ten i sa­ker un­der en viss ver­di, bur­de Stor­tin­get som lov­gi­ver hel­ler vur­de­re en for­enk­let be­hand­ling. For eks­em­pel at lag­manns­ret­ten i slike saker set­tes med én dom­mer i ste­det for med tre dom­me­re.

Da vil man kun­ne få be­hand­let tre gan­ger så man­ge sa­ker som i dag, uten kostnadsøkning for statskassa. Samtidig som man ikke hadde be­høvd å gå på ak­kord med fun­da­men­ta­le men­nes­ke­ret­tig­he­ter som nå.

Vi min­ner også om at anke­reg­le­ne ikke bare gjel­der dom­mer i ting­ret­ten, men også jord­skif­te­ret­ten. Nor­malt skal si­vi­le sa­ker som hav­ner i ting­ret­ten, først være be­hand­let av for­liks­rå­det. Her vil det derfor ofte være snakk om en forutgående to-trinnsbehandling før even­tu­ell anke til lag­manns­rett.

Men i mot­set­ning til ting­retts­sa­ker blir jord­skif­te­sa­ker be­hand­let av jord­skif­te­ret­ten i før­s­te in­stans, uten noen for­ut­gå­en­de for­liks­råds­be­hand­ling. Dis­se sa­ke­ne vil ofte ikke ha høy øko­no­misk ver­di, men samtidig være av be­tyd­ning for en tjen­lig ut­nyt­ting av ei­en­dom­me­ne.

Lov­for­slaget leg­ger opp til at det i rea­li­te­ten ikke vil være an­ke­rett på jord­skif­te­sak­er. Alt­så er lan­dets grunn­ei­e­re fra­tatt ret­ten til bruk av retts­mid­ler. Sjøl om de­par­te­men­tet me­ner at lag­manns­ret­ten her kan ut­vi­se «smi­dig­het» i anke­si­lin­ga, ty­der er­fa­ring på det mot­sat­te. Dess len­ger ut i ut­mar­ka lagmannsretten eventuelt må tras­ke i ankesaken, dess tran­ge­re blir nål­øy­et.

Det ille med så vel dag­ens anke­gren­se som re­gje­rin­gas nye lov­for­slag, er at det ram­mer van­li­ge folks retts­sik­ker­het. Alle som opp­le­ver å få sin anke nekta frem­met, vil føle seg ut­satt for et jus­tis­mord, og ofte med god grunn.

Stor­tin­get bør her stoppe opp og spør­re seg sjøl om det virkelig er et slikt retts­løst sam­funn man øns­ker å ha.

Av Lars-Arne Høgetveit

(22.10.2019): Regjeringen og dets talspersoner gjentar til det villfarende at norsk oppdrettslaks er svært viktig norsk mat beredskap. Vi hører det ofte. Det begynte med statsminister Erna Solberg uttalelse til NRK den 23.03.15: «Laksen er Norges Ikea. – I 2014 eksporterte Norge sjømat for 69 milliarder kroner. Det er sju milliarder mer enn i 2013, og en dobling på under 10 år. Hver eneste dag serveres det 37 millioner norske sjømatmåltid verden rundt. – Likevel hevdes det altså at Norge ikke er selvforsynt med mat.»

Hva har hennes fagdepartement fortalt henne om dette? Det meste av kildene for fiskefôr til oppdrettsfisk er IMPORTERT. For det andre ligger norsk selvforsyning i dag på rundt 35 prosent av matvareforbruket korrigert for fôrimport fra ca. tre millioner dekar. Dette gir seg følgende utslag ifølge Smedshaug i Agri Analyse: «Det er på nivå med industrilandene som har lavest selvforsyning i verden, Japan og Sør-Korea. Og vår selvforsyning synker.» (NRK «Norge trenger kornlager» den 07.06.14)

Og som kjent kan en kornkrise ofte sammenfalle med redusert tilgang på driftsmidler til nettopp matproduksjonen. Worst-case scenario er bortfall av soyaimporten (én båtlast til norsk husdyrproduksjon med soya i måneden til Denofa i Fredrikstad, fra Brasil!) og kornimporten (Russland og Ukraina er store på korneksport!) – da detter store deler av norsk husdyrproduksjon som kylling raskt og noe senere svin, ku o.l. Kriser kommer per definisjon uforvarende, derfor navnet beredskapslagring (beredskap = å være beredt).

Smedshaug nevner videre i samme oppslag: «Senere skulle matsituasjonen bli svært vanskelig under første verdenskrigs blokade og ubåtkrig. I den politiske kampen etter første verdenskrig ble Statens kornforretning opprettet i 1928 med monopol på kornomsetning i Norge. Kornforretningens lageroppbygging og økningen i nasjonal kornproduksjon gjorde Norge bedre stilt for en blokade da andre verdenskrig brøt ut, enn vi hadde vært på flere hundre år. Likevel importerte Norge aldri mindre enn 140.000 tonn korn hvert år under krigen, til tross for at krigskostholdet maksimerte bruken av fisk, melk, poteter og grønnsaker. Lagrene ga imidlertid landet tid til å tilpasse seg nytt kosthold og okkupasjonen.» Det var allikevel feilernæring og sult i fem lange år for veldig mange nordmenn – i dag er vi verre stilt med hensyn til mat enn i 1940! Vi var tre millioner nordmenn i 1940, i dag fem millioner.

Det betyr at om sulten kommer får hver nordmann 35 prosent av den maten vi trenger. Selvsagt kan vi i en krisesituasjon justere denne prosenten noe opp på økt bruk av utmarkas grasarealer, mere grøt og noe mere fisk, men Agri Analyse nevner at vi mennesker ikke bør spise mer en ca. 18 prosent av kostholdet med fisk. Men så er det et hovedproblem her og det er at mye av fiskefôret norsk oppdrettsfisk spiser er importert – Norsk laks har dermed ikke noe med norsk selvforsyning å gjøre, fordi den snylter på utenlandske fastlandsarealer. Fiskefôr inneholder generelt 30 prosent marine ressurser (fiskemel og fiskeolje (av dette er ca. 25 prosent fra såkalte biprodukter som man ikke regner som menneskemat eller har etterspørsel etter) og 70 prosent vegetabilske ressurser (rapsolje, soyamel (mest brukte proteinkilden i fiskefôr), solsikkemel, maisgluten, fababønner og hvetegluten). De marine ressursene er under stort press og presser naturressursene. 

Det arbeides med forskning på overgang til mere vegetabilske råstoffer i fiskeforet, men for å dekke norsk fiskeproduksjon ville det ta landbaserte ressurser tilsvarende ca. 70 prosent av Norges jordbruksareal altså ca. sju millioner dekar! (Oppsummert med hensyn til arealbehov: karbohydrater 0,6 millioner dekar, proteiner fire millioner dekar og fett 2,5 millioner dekar)

Fagfolk uttaler på grunn av befolkningsøkningen: «Det vil derfor ikke være «ledige» vegetabilske protein- og fettkilder for en eventuell omlegging fra fiskebasert fôr. Vegetabilsk råstoff må derfor skaffes til veie gjennom økt intensivering eller nydyrking. Begge disse løsningene vil ha store miljømessige konsekvenser.» (Akvakultur/Havforskningsrapporten 21.)

«Laksen er Norges Ikea», sier Solberg. Viktigheten av landarealet for matproduksjon beskriver Havforskningsinstituttet slik: «Årlig fiskes ca. 80 millioner tonn fisk fra verdenshavene og det produseres ca. 60 millioner tonn sjømat fra havbruk. Dette utgjør allikevel mindre enn 10 prosent av menneskehetens konsum av mat; til tross for at produksjonen av planter i havet er like stor som planteproduksjonen på land. Det vil bli en utfordring å utnytte havets matressurser bedre enn det vi gjør i dag, men det må skje på en bærekraftig måte.» (Næringspyramiden i havet av Svein Sundby, 19.03.14) Dette vet fagdepartementet til statsministeren. NÅ bør de ut i pressa med sin faglige innsikt – når de ikke når frem internt – har de plikt til å varsle befolkningen, ellers blir de medskyldige!

I tillegg bør en statsminister huske barnelærdommen sin at «Stort sett kan man si at for hvert ledd i næringskjeden eller næringsnettet «tapes» cirka 90 prosent av energien. Grovt regnet betyr dette at 1000 kg planteplankton vil kunne gi 100 kg rauåte, som kan gi 10 kg krill, som kan gi 1 kg lodde, som igjen kan gi 0,1 kg torsk.» (Store Norske Leksikon) Det er da selvsagt best ressursmessig om vi mennesker spiser mat så langt ned i næringskjeden som mulig – da får flere mat, i dag sulter én milliard mennesker – mens mange nordmenn sliter med overvekt!

Og fortsatt spille russisk rulett (svært aktuelt ordtak om dagen) bør vi slutte med. Norge har ingen beredskapslagring av mat, ingen beredskapslagring av drivstoff til landbruksredskapene (vi har to sårbare oljeraffinerier som kan settes ut av drift på 5 minutter), ingen reservedelslagre, lite kunstgjødsellagre etc., etc. Vi trenger altså blant annet beredskapslagring av mat for 12 måneder, drivstoff og reservedelslagre for landbruket, tilgang på mer av grasressursene som ligger ubrukt (tilsvarer ca. 800.000 dekar kornproduksjon – utfordringene for mye av dette er blant annet rovdyra som gjør det vanskelig å utnytte), økt nydyrking og drenering av eksisterende arealer. Det finnes habile fagfolk som kan dette i flere departementer, men de forteller meg at de slipper ikke til med kunnskapen sin! Det kan raskt vise seg at narrebukken Chamberlain har kolleger i det norske statsapparatet – han stolte på Hitler, nordmenn stoler på at vi ikke skal få en blokade av råvarer til matproduksjonen til Ola og Kari Nordmann.

Lars-Arne Høgetveit er sivilagronom.

Av Runar Sjåstad

President.
(04.10.2019): Målet for oss som folkevalgte må være å fortsette å bygge samfunn gjennom å legge til rette for verdiskapning og vekst i hele landet.

Finnmark er rik på naturresurser, har et variert næringsliv, men vil alltid ha behov for flere trygge lønnsomme arbeidsplasser. Verden er fortsatt avhengig av olje å gass

Da er det gledelig å se at petroleumsnæringen øker i aktivitet i Nord. Barentshavet er et viktig område for fremtidig olje og gassvirksomhet.

Men produksjonen må skje på en bærekraftig måte som utvikler og styrker lokalsamfunnene uten å fortrenge eksisterende næringer.

Petroleumsnæringen har vært gjennom en periode med redusert aktivitet og en sterk nedgang i oljeinvesteringene over flere år som en konsekvens av oljeprisfallet.

Det er derfor svært gledelig at Equinor har funnet løsninger som realiserer en utbygging av Johan Castberg feltet utenfor kysten av Finnmark.

Med en beregnet investering på ca. 50 milliarder vil dette utgjøre en betydelig andel av investeringene på Norsk sokkel de nærmeste årene og med en forventet produksjonsperiode på 30 år, er det forventet at utbyggingen vil bidra sterkt samfunnsøkonomisk.

Nå haster det med å komme opp med løsninger for å transportere olje og gass fra eksisterende og fremtidige funn i Barentshavet frem til markedet.

En slik infrastruktur løsning må ikke pålegges en enkelt operatør, men må være et fellesansvar hvor myndigheter, nåværende og fremtidige operatører må bidra til en etablering og på den måten bygge og videreutvikle lokalsamfunn i Nord Norge.

En sterk oppslutning i befolkningen er en forutsetning for fortsatt Norsk olje utvinning.

Equinor må innfri sine lovnader fra 2013 om å bygge en ilandføringsterminal for oljen fra Johan Castberg feltet.

Stortingsflertallet sitt vedtak om at det senest ved etablering av flere produserende felt i Barentshavet skal bygges en ilandførings terminal på Veidnes må følges opp.

Det er gledelig at Norske bedrifter allerede har sikret seg viktige kontrakter og at kompetansemiljøene i blant annet Harstad og Hammerfest styrkes, men det vil fortsatt være samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge en terminal på Veidnes i Nordkapp kommune.

Olje og Energiministeren har blitt utfordret på dette flere ganger i denne salen.

Ministeren har gått langt i sine svar med å si at en terminal nok er det som vil være det beste for Finnmark og Nord Norge. Men jeg stusser over at ministeren ikke er mer utålmodig på svar fra Equinor vedrørende Deres utredning.

Hvis statsråden vil trøkker han til og sørger for at det blir en terminal på Veidnes, arbeidsplasser og støtte til Petroleumsnæringen i Nord. Alt annet vil være en stor skuffelse. Om olja går via bøyelasting i havet vil det hverken bygge samfunn eller legitimitet for fremtidig olje og gass utvinning.

Arbeiderpartiet støtter lokale og regionale krav, vi støtter kravet om ilandførings terminal på Veidnes.

Runar Sjåstad er stortingsrepresentant for Finnmark Arbeiderparti.

Artikkelen er hentet fra Radio Nordkapp.

PERSPEKTIV:

Av Vidar Norberg

(12.10.2019): Kan Finnmark regne med hjelp fra USA i en krig? Amerika trakk seg tilbake fra sine allierte mot ISIS og overlot kurderne til den ødeleggende tyrkiske krigsmaskin. Egypt og Saudi-Arabia ser seg ifølge pressen om etter beskyttelse mot Iran som de ikke får fra USA. Israel er fast bestemt på at de må forsvare seg selv alene om noe skjer. Det overlater de ikke til USA.

Norske politikere ønsker et sterkt nok forsvar som kan forsvare Norge inntil den allierte hjelpen, med USA som garantist, kommer Finnmark og Nord-Norge til unnsetning i en krisesituasjon. Spørsmålet er om USA vil komme dersom risikoen er til stede for en storkrig. Kanskje vil en amerikansk president anse det som bedre å ofre Finnmark istedenfor å gå inn i et krigseventyr som kan lede til verdenskrig.

USA har i hele etterkrigstiden vært en garantist for Norges frihet. Det har vært i amerikanernes egeninteresse. De fryktet Sovjetunionens utslettende atomraketter. I den kalde krigen har USA brukt norske nes og viker for å føre i land lyttekabler som skal avsløre når sovjetiske ubåter med atomstridsladninger legger ut fra russiske havner og setter kurs mot USA. Amerikanerne har kunnet benytte seg av norske anlegg på fjell og knauser, som radaranlegget i Vardø. Men hva vil skje den dagen USA ikke har mer å hente i Finnmark. Vil den amerikanske presidenten sende tusenvis av amerikanere til Norge for å dø i en krig som er tapt uten bruk av atomvåpen?

Etter flere år med nedrustning forsøker Norge å pynte litt på forsvaret i nord. Sagat refererte til forfatter Alf R. Jakobsen som under et foredrag på biblioteket i Kjøllefjord opplyste at Russland bruker 20 prosent av sitt nasjonalbudsjett på å bygge opp sitt militære. Vladimir Putin har sagt de vil satse på flåte- og styrkeoppbygging i nordområdene de neste 20 årene. I Norge klarer man 1,5 prosent til Forsvaret, mens man ifølge Jacobsen kanskje burde brukt 10 prosent.

Mens Det norske forsvaret en gang håper å få 1000 soldater i Finnmark, har Finland totalt 280.000 soldater i krigstid. De har Europas lengste grense mot Russland. Norge har rundt 200 kilometer.

–Nordområdenes strategiske og geopolitiske betydning har gått helt i glemmeboken hos makta i Oslo, sa Jakobsen på foredraget i Kjøllefjord da han presenterte sin nye bok «Farlig farvann.»

Norske politikerne vil ha noen få store robuste enheter. Det er sikkert Russland glad for. Kanskje er det derfor de har raketter nært Norges grenser. Så lenge det er få store enheter, kan de trolig tas ut eller skades med raketter om ikke Norge har et meget effektivt rakettforsvar. Det er heller ikke umulig at Russland har små taktiske atomladninger som kan brukes mot noen få militære forlegninger uten at protestene i verden blir for store i en krise. Finnmark var nok bedre befestet under den kalde krigen. Mange steder var det desentraliserte heimeværnsstyrker. Uansett hvor Sovjetunionen kom, ville de møtt langvarig motstand. Men de robuste enhetene er lettere å slå ut. Klarer Russland det ikke konvensjonelt, kan de kanskje gjøre det ukonvensjonelt om de står med ryggen mot veggen.

USA – KRUDERNE

Kurderne som døde for amerikanerne i kampen mot ISIS, har gjort en bitter erfaring. Nå etter at krigen mot ISIS offisielt er vunnet, trakk USA ut mellom 50 og 100 soldater fra de to byene Tel Abayad og Ras al-Ain som hindret Tyrkias store krigsmakt å angripe mange byer og landsbyer i Syria. Lørdag kom meldingen om at tyrkerne har nådd Ras al-Ain.

Hendelsesforløpet viser hvor fort det kan gå. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan snakket med USAs president Donald J. Trump i telefonen på søndag den 6. oktober 2019.

Ifølge nyhetsbyrået Reuters sa Det hvite hus i Washington at Tyrkia vil snart gå i gang med sin lenge planlagte operasjon i Nord-Syria. Uttalelsen kom etter at Trump hadde snakket med Erdogan.

–De amerikanske styrkene vil ikke støtte eller være involvert i operasjonen. USAs styrker som har nedkjempet ISIS’ territorielle kalifat, vil ikke lenger være i området, het det i kommunikéet.

Da proteststormen kom, svarte Trump:

–Dersom Tyrkia gjør noe som jeg, i min store og uovertrufne visdom vurderer å være ikke-tillatt, vil jeg totalt ødelegge og fjerne Tyrkias økonomi. (Jeg har gjort det før), twitret Trump.

Men onsdag 9. oktober startet det tyrkiske felttoget med intenst bombardement fra fly og artilleri for å slå ut YPG som Tyrkia sier er en kurdisk terroristorganisasjon. 181 mål ble angrepet ifølge tyrkiske myndigheter. Tyrkiske bakkestyrker gikk inn for å erobre en stripe på 32 kilometer inn i Syria. Sivile flyktet.

Den kurdiskledede styrken Syrian Democratic Forces (SDF) beskyldte Washington for å forråde en alliert som ledet an i kampen mot ISIS i Syria.

–De amerikanske styrkene sto ikke ved sine forpliktelser. USA trakk styrkene ut fra grensen mot Tyrkia. Den tyrkiske militære operasjonen i den nordlige og østlige delen av Syria vil ha en enorm negativ effekt på krigen mot ISIS, advarte SDF.

–Kurderne ser på dette som forræderi. Kurderne hadde sett med håp på Trump for også andre i USA har forrådt dem. Nå vil Tyrkia foreta en etnisk rensning. Trump har gitt Erdogan klarsignal til å gå inn, sa en kommentator til BBC fredag.

SDFs talsmann Redur Xeli sa på fjernsynet lørdag at SDFs soldater som i fire år har beskyttet koalisjonsstyrkene i Syria, nå blir martyrer på grunn av tykiske krigsfly. Han sa det skjer foran øynene på våre allierte som plutselig og uten advarsel forlot dem. Ifølge meldingen var dette trolig en referanse til USA som gav grønt lys for Tyrkia.

General Ferhat Abdi Sahin I «Syrian Democratic Forces» sa at Washington har forlatt dem slik at de kan bli slaktet.

–Jeg vil gjerne vite om dere er i stand til å beskytte mitt folk, samt stoppe bombene som faller ned. Dersom dere ikke er det trenger jeg å inngå en avtale med Russland og regimet om å sende sine fly for å beskytte oss, sa Sahin.

USA – ISRAEL

Israel er ifølge en kommentar av Herb Keinon i Jerusalem Post ikke glad. For når USA trekker seg ut, skaper det et vakuum som andre vil fylle. Det var tilfelle da Russland ble involvert i krigen i Syria i 2015 fordi USA nølte.

–Iran har sett at Amerika ikke svarte på det iranske angrepet mot USAs drone eller på angrepet mot oljeanlegget i Saudi-Arabia som også er en alliert. Nå forlater USA kurderne, skrev Forbedere for Israel (ifi.org.il).

Når USA nå har forlatt kurderne, kan det føre til at land som Saudi-Arabia og Egypt ser andre steder for å finne beskyttelse. Saudi-Arabia har alt nærmet seg sin truende erkerival Iran. Egypt vender tilbake til Russland, skriver pressen.

Israel er ifølge Keinon bekymret for at den nordøstlige del av Syria skal bli en del av Irans korridor til Irak, gjennom Syria og ut til Libanon og Middelhavet når kurderne nå er borte. Det kan bli vanskeligere for Israel å forhindre at terrororganisasjoner som Hizballah i Libanon får avanserte presisjonsvåpen fra Iran som ønsker å omringe Israel før den planlagte endelige ødeleggelse av den jødiske staten.

Det kan også hende at USAs politikk fører til at kurderne må vende tilbake til Bashar al-Assad. Et sterkt Syria er ikke noe Israel ønsker.

–Det er en god ting for oss (Israel) at vi kan forsvare oss selv når vi trenger det. Å være avhengig av noen, inkludert våre kjære og dyrebare venner i Washington, medfører en risiko for å ende opp som yazidisene og kurderne, sa Eran Lerman som er tidligere nestleder for sikkerhetsrådet i Israel.

Keinon skriver videre at Jerusalem lærer at Washington nok kan gi sin støtte i FN,  fortsette med finansiell hjelp til våpen, la være å presse i spørsmålet om palestina-araberne og gi diplomatisk støtte når Israel gjennomfører militære operasjoner for å beskytte seg. Men når det blir spørsmål om bruk av militær styrke, for eksempel mot Iran, står Israel alene.

–At Trump har forlatt kurderne som var Amerikas allierte, har skaket folket dypt, uansett hvilken politisk side man står på. Det er flere lederartikler og uttalelser som igjen sier at Israel kan kun lite på seg selv. Amerikas øvrige allierte i denne regionen er enda mer oppskaket av det som har skjedd. Det er Tyrkia og Iran som tjener på dette, skrev Forbedere for Israel.

–Israel vil forsvare seg selv med sine egne og mot alle trusler. Israels forsvar er rede til å forhindre enhver trussel, gå i gang med forsvar og angrep med sin overveldende makt. Våpen, makt og åndelig kraft. Dette er ånden i yom kippur-generasjonen som er skjenket oss, sa Benjamin Netanyahu da han talte til minne om at det er 46 år siden yom kippur-krigen.

Flere israelske reserveoffiserer oppfordret Israel til å gi militær og humanitær hjelp til kurderne. Oppropet ble sendt både til stats-minister og forsvarsminister Benjamin Netanyahu og forsvarssjef Aviv Kochavi.

–Som israelere må vi ikke stå på sidelinjen og se på at en annen nasjon blir forlatt av sine allierte og står forsvarsløse. Vi husker vårt folks blod og det som skjer når verden forlater en nasjon og folkets skjebne, skrev reservemajor Yair Fink like før Netanyahu selv gikk ut med en uttalelse

–Israel fordømmer sterkt den tyrkiske invasjonen i kurdiske områder i Syria og advarer mot etnisk rensing av kurdere fra Tyrkia og deres stedfortredere. Israel er beredt til å gi humanitær assistanse til det galante kurdiske folk, sa Netanyahu i en uttalelse som ble referert i israelsk presse.

–Vi ber om at Israels forsvar må få en guddommelig strategi og taktikk i lys av disse sjokkerende begivenheter. Vi ber om at Amerika må bli fjernet som avgud for mange israelere, og at de heller se opp til Ham, skrev Forbedere for Israel (ifi.org.il) i sitt helgebrev fredag 11. oktober.

PROFETISK LYS

Det er også enkelte som ser USAs tilbaketrekning fra Syria som en mulig forberedelse for den store Gog-krigen.

–Forrige søndag (6. oktober) kom det en veldig uvanlig pressemelding fra Det hvite hus. Vi fikk vite at Tyrkia fikk offisielt grønt lys fra Det hvite hus til å invadere den nordøstlige del av Syria og overta ansvaret for regionen, inkludert kampen mot ISIS. President Trump twitret en sjokkerende twitter som kun skaper spenning hos troende som tror på de bibelske profetier, skrev forkynner Amir Tsarfati i «Behold Israel».

–Vi vil kjempe der det er til vår fordel, og bare kjempe for å vinne. Tyrkia, Europa, Syria, Iran, Irak, Russland og kurderne vil nå måtte finne ut av situasjonen, skrev Trump på Twitter.

–Russland er veldig oppmuntret over at USA har gitt Tyrkia grønt lys til å invadere Syria. De planlegger å overta området senere fra Tyrkia på grunn av oljen og gassen der. Vi lever i de siste dager! Midt-Østen formes nå for de store begivenheter med en krig som er beskrevet i Esekiel 38 og 39. Vi troende vil snart være ute (opprykket fra) dette, skrev Tsarfati.

Han sikter etter alt å dømme til Gog-krigen. Mange troende påpeker alt at Magog (Russland – Ros, Mesek og Tubal) under sin fører Gog snart vil komme med Persia (Iran), Tyrkia (Togarma-folket), Sudan (Kusj) og Libya (Put). De vil angripe Israel. Det blir videre påpekt at Gog står alt på den syriske grensen i Israel. Iran har også baser i Syria.

Et annet poeng som bibelgranskere taler om, er at Saudi-Arabia (Sheba og Dedan) skal spørre om Gog kommer for å ta hærfang. Saudiaraberne er alt begynt å bli «venner» med Israel og blir ikke med i Gog-krigen mot Israel.

Det er også bibelgranskere som påpeker at USA ikke er nevnt i profetien. Israel kan heller ikke vente seg noen hjelp fra USA. Noen profetigranskere stiller spørsmål hva som har hendt med USA.