Kommentar

ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem

(17.01.2019): Ordførerne informerte ikke partiets egne representanter i fylkestinget om hvilket standpunkt de har tatt, og de har latt befolkningen i Finnmark tro at de kjempet for Finnmark som eget fylke. Det viste seg ikke å være tilfelle.

De er som folkevalgte, ombudsmenn og kvinner for finnmarkingene. Velgerne må kunne stole på at de er åpne om hvilke politiske prosesser de deltar, og velgerne må kunne stole på at de er ærlige.

Det er fellesnemda som skal bestemme prosessen videre med tvangssammenslåingen. Nemda ledes av to fra Arbeiderpartiet; Kari-Anne Opsal fra Troms og nestleder Ulf Trygve Ballo fra Finnmark. Begge representerer fylkespartier som er mot tvangsammenslåing.

Partiene har to formelle politiske organ der de kan kjempe mot tvangsammenslåingen, det vil si i nemda og i sine egne fylkesting.

Nestleder Ulf T Ballo, og resten av FAP, har et oppdrag fra 87 % av finnmarkingene å ta vare på. Finnmarkingene krever stans i prosessen mot sammenslåing av Finnmark og Troms.

Finnmark Fylkesting har startet en rettslig prosess mot sammenslåing. Finnmarkingene er enig i at saken tas til retten.

FAP har avgjørende styrke og kan bestemme prosessen videre både i fylkestinget og fellesnemda.

I fellesnemda har de påtatt seg oppdraget fra Monica Mæland om å slå sammen fylkene så fort som overhodet mulig. I fylkestinget skal de samme folkevalgte representantene gjennom en rettsprosess stanse sammenslåingen.

Dobbeltspillet til Finnmark AP har skapt total forvirring om hva partiet egentlig står for.

Ordførerne Rune Rafaelsen, Aina Borch, Alf E Jakobsen, Monica Nielsen og Stine Aslaksen vil ikke respektere finnmarkingenes klare nei til sammenslåingen. De har skapt stor usikkerhet om FAP er til å stole på.

De fem ordførerne må bære dette ansvaret, sammen med stortingsrepresentant Ingalill Olsen og fylkespartileder Kristina Hansen, for at tilliten til Finnmark Arbeiderparti er på et lavmål.

Ordførerne informerte ikke partiets egne representanter i fylkestinget om hvilket standpunkt de har tatt, og de har latt befolkningen i Finnmark tro at de kjempet for Finnmark som eget fylke. Det viste seg ikke å være tilfelle.

De er som folkevalgte, ombudsmenn og kvinner for finnmarkingene. Velgerne må kunne stole på at de er åpne på hvilke politiske prosesser de deltar i og at de er ærlig.

Fylkespartiet har lovet å arbeide for at tvangsvedtaket skal omgjøres i nytt storting i 2021. ForFinnmark forventer at Finnmark Arbeiderparti står ved vedtaket og at partiet stadfester standpunktet i årskonferansen den 2. og 3. februar.

Artikkelen er hentet fra radionordkapp.no

ForFinnmark
c/o Randi Karlstrøm

Tappeluftveien 47 9545 Langfjordbotn

Kommunal- og moderniseringsdepartementet Vedr. Høring – tekniske endringer i finnmarksloven

Forslag om endringer av finnmarksloven – høring

Vi viser til høringsbrev og høringsnotat av 4. desember 2018. Forslaget innebærer at fylkestings- representantene fra Troms etter en sammenslåing skal være med på å velge medlemmer til Finnmarkseiendommens styre på lik linje med representantene fra Finnmark. Dette vil klart svekke finnmarkingenes møysommelig opparbeidete innflytelse på forvaltningen av land og vann i fylket. Forslaget er åpenbart i strid med finnmarkslovens intensjoner. Vi reagerer på at lovendringene kalles «tekniske justeringer». Dette er enten et dårlig forsøk på bløff eller et uttrykk for manglende kunnskap om finnmarksloven og historia bak den. Etter vårt syn kan forslaget ikke vedtas, og en sammenslåing av Troms og Finnmark kan ikke gjennomføres før det er gjennomført en grundigere utredning om hvordan finnmarkingenes rettigheter etter loven skal ivaretas på en ordentlig måte.

Spørsmålet om retten til det som tidligere var statens umatrikulerte grunn i Finnmark ble for alvor satt på dagsorden som følge av Altasaken og de politiske og samerettslige prosessene i etterkant av denne. Etter en møysommelig og til dels konfliktfylt prosess som ble tett fulgt av både Sametinget og Finnmark fylkesting, ble finnmarksloven vedtatt og FeFo etablert i 2006. Det endelige rettighets- og forvaltningssystemet bygger på en rekke nokså skjøre kompromisser som regjeringen nå tramper på. Forslaget har blåst nytt liv i konfliktene om forvaltningen av land og vann i Finnmark.

Finnmarkingenes lovfestede rett til innflytelse på forvaltningen av Finnmarkseiendommen bygger på den klare forutsetningen om at fylkestingets tre medlemmer av Finnmarkseiendommens styre er valgt av et fylkesting med representanter som er nominert av partilag i fylket, og deretter valgt inn i et fylkesting av finnmarkinger og bare dem. Departementets forslag innebærer brudd på denne forutsetningen på flere måter:

Forslaget innebærer at fylkestingsrepresentanter fra Troms, sannsynligvis i flertall, skal være med på å velge styre for FeFo. Dette er klart i strid med finnmarkslovens intensjon. Det er ikke bare «teknisk justering» når eierne blir frarøvet retten til å bestemme hvem som skal representere dem i styret for et selskap.

Videre: gjennom nominasjons- og valgprosessen til et sammenslått fylkesting vil det være store muligheter for at finnmarksrepresentantene i fylkestinget slett ikke representerer folkeviljen i Finnmark. Bostedskravet for de som kan velges inn i FeFos styre forhindrer ikke muligheten for at noen også blir valgt inn både i fylkestinget og i FeFos styre direkte i strid med finnmarkingenesønsker. Selv en løsning der bare finnmarksrepresentantene i fylkestinget skal velge medlemmer til styret, vil ikke forhindre dette.

I sammenslåtte partier vil også partimedlemmer fra Troms påvirke hvilke fylkestingskandidater fra Finnmark som nomineres og som i neste omgang skal velge ut, ev. også velges til representanter til FeFos styre. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at kandidatenes holdninger til lokalt styre og finnmarkingenes særretter kan påvirke hvem som nomineres.

Også ved selve fylkestingsvalget vil velgerne i Troms sjølsagt påvirke fordelingen av representanter fra de ulike partiene og dermed hvilke kandidater fra Finnmark som kommer inn i fylkestinget. Det er ikke vanskelig å tenke seg at de ulike partienes holdninger til lokalt sjølstyre og særretter vil påvirke valget på ulike måter i Troms og Finnmark.

Dersom en sammenslåing tvinges gjennom på tvers finnmarkingenes sterke motstand vil finnmarkslovens intensjoner bare kunne oppfylles ved å opprettholde Finnmark som egen valgkrets, og ved at det bare er fylkestingsrepresentanter fra denne valgkretsen som velger medlemmer til FeFos styre. Andre løsninger, f.eks. ved å etablere en generalforsamling utgått fra kommunene slik enkelte har tatt til orde for, vil etter vår mening kreve en ny og grundigere lovutredning.

Sametingets representanter til FeFo er i dag valgt av et flertall utenfor Finnmark. Mange har kritisert at finnmarkingene på denne måten allerede har avgitt styringsrett til folk bosatt utenfor fylket. Vi ser ikke grunn til å gå inn i denne diskusjonen nå. Sametinget er ikke et regionalt, men et nasjonalt organ, og Sametingets representasjon i FeFo-styret skal særlig sikre de samiske interessene i forvaltningen. Dette kan forstås.

Vi har stor respekt for politikere og folk i Troms, men det finnes ikke tilsvarende argumenter for at de skal være med på å bestemme hvordan den privatrettslige forvaltningen av Finnmarkseiendommen skal skje. Forslaget til lovendring vil være et betydelig tilbakeslag for finnmarkingenes rettigheter til forvaltning av land og vann i fylket.

Regjeringens forslag er et av flere eksempler som illustrerer mangelen på utredning av konsekvenser ved den meningsløse og forhastede beslutningen om å tvinge Finnmark og Troms sammen i en region.

ForFinnmark går imot de foreslåtte endringene. Finnmarkslovens intensjoner kan bare ivaretas ved at fylkestingets medlemmer av Finnmarkseiendommens styre velges av og blant representanter som er nominert og valgt av folk bosatt i Finnmark, og bare dem. Dette kan enklest skje ved at Finnmark beholdes som eget fylke. Dersom sammenslåingen av Finnmark og Troms tvinges gjennom på tvers av befolkningens vilje, må Finnmark bestå som egen valgkrets. Sammenslåingen må utsettes inntil det er utredet hvordan finnmarkslovens intensjoner og finnmarkingenes rettigheter skal ivaretas på en skikkelig måte.

Finnmark, 14. januar 2019

Randi Karlstrøm Leder

Torill Olsen Nestleder

Artikkelen er hentet fra nordkappradio.no

 

Av Vidar Norberg

Av og til hører man påstander om at det blir for dyrt når motstanderne av tvangssammenslåing av Finnmark og Troms satser noen kroner for å stanse utbyttingen av Finnmark fylke.

 Nå har Finnmark fylkeskommune fått regningen på bordet fra advokatfirmaet Kluge som har utredet et prosessvarsel om lovligheten av tvangssammenslåingen. Prisen er på 680.037,40 kroner. Det er bare for lommerusk å regne i kampen mot storsamfunnet og storkapitalen som forsøker karre til seg Finnmarks naturressurser uten at Finnmarks befolkning får noe særlig igjen for fisk, olje, mineraler og andre naturressurser. Derfor er det riktig og fint at Finnmark fylke fikk utredningen. Man får håpe at det ender opp med en rettssak mot staten slik at man får avklart lovligheten av tvangssammenslåingen. Og om retten finner ut den skulle være lovlig, så må kampen mot tvangssammenslåingen likevel gå til Dovre eller Finnmark faller.

 Opp gjennom historien har det vært alt fra konger til utenlandske handelshus, nessekonger, rederbaroner og storkapitalister som har sørget for sitt, mens allmuen har lidt. Man skulle tro at tiden for utbytting var over, eller at folk som bodde ved oljefelt og fiskebanker, hadde krav på å få tilført verdier på land. Men slik er ikke alltid realpolitikken. Derfor er fiskebåter dratt på land og fiskebruk lagt brakk.

 Kampen mot utbytting av Finnmark er en lang kamp for rettferdighet. Det ser ut til at den må kjempes om og om igjen.

 

 

Av Jørgen Høgetveit

(05.01.2019): I dag hadde P2 trommet sammen en del statsvitere og andre profesjoner for å drøfte nasjonalismen og murene som reiser seg mellom nasjonene over hele verden. Det ble en underlig debatt – først og fremst fordi de ikke definerte begrepet nasjon – nasjonal-isme og deres røtter og hensikter. Hensikten er selvsagt enhver stats plikt til å forsvare og ta vare på sine innbyggere – på samme måte som en familie tar vare på sitt hjem og familie.

Røttene finner man i skaperteologien bl.a. Ap.gj. 17, 26: «og Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder,–» Man berørte det ikke en gang – tankene fra den vestlige sivilisasjons fundament. Like selvsagt fordi Gud ikke synes å være innenfor tankehorisonten. Og nok en «elefant i rommet» var at man nå burde nevnt at man i årevis hadde anklaget jødene for å bygge mur mot deres plageånder. Og det gjør man ikke ustraffet – når andre begynner å ville ta deres land – må de også reise murer til beskyttelse. Det får alltid konsekvenser å glemme Gud og angripe Hans folk. Nå bygger folkene murer selv!

Så til forståelsen av nasjonalismen som Jørgen Løvland har talt om på en utmerket måte. Han sier nasjonalismen har sin rot i ego-ismen. Alle ismer er overdrivelse av noe som kan være rett og godt. Å ta vare på seg og sine og de ressursene man trenger til det – er rett og godt – men ikke å ville hjelpe andre i nød når man kan – er egoisme.

Å være sosial er også utmerket – men med en gang man bygger opp sosial-isme og solidaritet – som betyr samhold mellom likesinnede og definerer andre ut til sin klasse – er man på vei inn i en -isme igjen.

Å være nasjonal – er godt og rett og i samsvar med Skaperens tenkning i Ap.gj. 17. Men når det blir en -isme av det – meg og mitt – vi og vårt – og ingen hjelp til folk i nød – har man igjen passert grensen til -ismen: nasjonalismen. Og rent ille blir det når man som Hitler og Darwin gjorde det og talte om raser som var mer eller mindre verdt. Nasjonal- og sosial-isme blir nasjonalsosial-isme, noe av det verste verden har sett.

Men hvordan skal man så praktisere nestekjærlighet, medmenneskelighet og en god nasjonal holdning? Det kan man aldeles ikke ved å la massevis av folk invadere eget hjem, heller ikke nasjonene så det går galt for oss alle sammen. Vel, i enkelte prekære situasjoner – som for eks. da tyskerne bombet Evjemoen og det samlet seg 40 mennesker på Høgetveit gard oppe i heia for å komme unna bombene, var det rett og godt. Men det ville jo ødelagt alt om de skulle fortsette å bo der slik at drift av liv og eiendom ble umuliggjort for husholdningens faste medlemmer med mange barn. Over tid klarte man å ta vare på tre familier. Nei, man må spørre hva som er gått galt i de flyktende folkemasser – hvorfor landene er så ødelagt at de – som Bibelen forteller oss – spyr folkene ut. Med de ressursene som man kan avse – uten å smadre nasjonene man har ansvaret for – må en forsøke å skape fred og bygge de ødelagte nasjoner opp igjen fra grunnen av der folkene hører til.

M.a.o. her må det ryddig, langsiktig bibelsk totaltenking til som bl.a. jødene har praktisert i sitt land som de kom tilbake til etter at hedningene hadde smadret det til ørken og sump. Nå bærer det – etter 70 år – 7–8 millioner mennesker og med en utstrakt hånd til verden som stort sett gir de et rapp over fingrene og helst vil utslette både jødene og annet som minner om Skaperen og Frelseren og den bibelske virkelighet. Fred kommer det ikke – og murene faller ikke før «dei truandes bøner» (J.Løvland om 1905) får inn de himmelske krefter og Guds tanker.

Hovedbudskapet i Guds vilje, loven er: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og all din sjel og all din hu (forstand) og din neste som deg selv», endog sine fiender. Og det vil du fort oppdage at den kjærligheten er ikke menneskelig – hvor snill du enn er: den er Gudgitt, guddommelig. «Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne. Uten din den gode Ånd – vil Sitt lys i oss opptenne. Godt å tenke, tale gjøre, dertil må Din Ånd oss føre.»

Artikkelen er hentet fra
www.kommentar-avisa.no

 

 

Av Arne Pedersen, ForFinnmark 

(08.01.2018): Statsråd Monica Mæland serverte Finnmark sine medlemmer i fellesnemda en gavepakke da hun laga forskriften for fellesnemda med et likt antall medlemmer på 19 til hvert av fylkene. Det er i utgangspunktet likevekt mellom de to fylkene og kan gjøre at regionhovedstaden blir i Vadsø!

Det er fellesnemda som skal vedta hvor den nye fylkeshovedstaden skal ligge, både politisk og administrativt. Det er altså ikke det nye fylkestinget som skal avgjøre plasseringen av politisk og administrativ ledelse.

I det nye fylkestinget vil representantene ganske sikkert være med et stort flertall fra Troms fylke.

Nå er det bare for finnmarkingene i fellesnemda å stemme for Vadsø som fylkeshovedstad, så er det gjort. Hovedstaden blir i Vadsø. Man trenger bare en stemme i tillegg fra Troms. Det vil man få.

Man må vel kunne regne med det som sikkert at Finnmarkingene Trine Noodt (V), Jo Inge Hesjevik (H), Svein Iversen (KrF) og Bengt Rune Strifelt (FrP) med partikollegaer, stemmer for at hovedstaden skal ligge i Finnmark. De har alle så inderlig lovet å stå på for Finnmark. Nå kan de gjøre det.

Det er ikke like enkelt i Finnmark Arbeiderparti. Der har partileder Kristina Hansen lovet alt vekk til Tromsø.

Dette står i forskriften av 13. des 2018 fra Mæland:

§ 3. Fellesnemndas arbeidsoppgaver og fullmakter

Fellesnemnda skal:

a) Bestemme alle nødvendige forhold vedrørende sammenslåingsprosessen og forhold knyttet til etablering av en ny fylkeskommune.

b) Bestemme politisk og administrativ organisering i den nye fylkeskommunen, samt plassering av de ulike enhetene og funksjonene.

Ingen må være i tvil om at det i Finnmark vil vekke sterkere reaksjoner mot sine egne i fellesnemda dersom de ikke bruker makten som de nå har fått, og stemmer for at fylkeshovedstanden legges til Finnmark.

Gjør finnmarkingene det de er i sin full rett til å gjøre, så vil reaksjonene i Tromsø sannsynligvis bli de samme som de vi har opplevd i Finnmark: Sinne!

ForFinnmark er en medlemsorganisasjon som arbeider for at Finnmark skal bestå som eget fylke. Organisasjonen har flere medlemmer enn det nye Troms og Finnmark Høyre har.

Organisasjonen samler nå inn penger som skal brukes til støtte for Finnmark Fylkesting for å få tvangsvedtaket rettslig prøvd. Det er helt nødvendig. Vi er i ferd med å bli splittet, internt i fylket og mellom fylkene.

Artikkelen er hentet fra radionordkapp.no

Arne Pedersen i ForFinnmark

(04.01.2019): Regionsaken har vist oss at vi i Finnmark ikke er så mye verdt. Det er ikke av ny dato.

I mange nedskrevne fortellinger, helt fra før krigens dager, forteller finnmarkinger om følelsen av at «vi er nok ikke like mye verd som nordmenn vi som bor her oppe». Kanskje heller ikke helt til å stole på?

Ingen politisk aktive finnmarkinger (de fleste av dem har vært på venstresiden) har vært betrodd å være forsvarsminister. Ikke før nå, med Frank Bakke-Jensen fra Høyre.

Det er han antakelig blitt fordi han demonstrerer mistillit til russerne og til en upålitelig befolkning i Finnmark, som har hatt altfor nære forbindelser til russerne og som ikke «forstår sitt eget beste».

Bakke-Jensen hadde sannsynligvis heller ikke passet inn i dagens regjering dersom han hadde tatt resultatet i folkeavstemmingen mot regionsammenslåing med tvang på alvor.Han er direkte valgt til stortinget av finnmarkingene, men han overser finnmarkingene fullstendig.

For ett er regionsammenslåingens overkjøring av Finnmarkingene, det andre er at vårt samarbeid med Russland rakner, og Finnmark blir sittende med svarteper.

Vi har møysommelig bygd opp tillit og samarbeid med våre nærmeste naboer i øst. Det rives nå effektivt ned.

Folk-til-folk samarbeidet over grensen til Russland er rammet, fiskeeksporten er stoppet helt opp og i russisk fengsel sitter en finnmarking som var på oppdrag av norsk etterretning. I Oslo sitter regjeringen og toer sine hender.

Det skremmer at dette ser ut til å feste seg som en varig tilstand. Hva kreves for at dagens regjering skal kunne bygge vårt naboskap med russerne på tillit og dialog? Hvor lenge skal boikotten vare – like lenge som annekteringen av Krim?

Det er ingen tvil, det er vi som bor her oppe i Finnmark som bærer kostnaden med denne farlige politikken.

Vi har et svært godt samarbeid med russerne i Den Norsk Russiske Fiskerikommisjon. For oss her nord vil det være en katastrofe om også dette samarbeidet rakner. Fra statsminister Erna Solberg sitt ståsted og politiske tankegods er nok fellesforvaltningen av fiskeressursene i Barentshavet av mindre verdi.

Da fiskeeksporten til Russland stoppet opp som en følge av boikotten, sa Solberg at dette var en pris vi dessverre bare måtte ta.

Vi ser det igjen. Det som mange finnmarkinger ofte har opplevd og uttrykt. «Vi er nok ikke like mye verd som andre nordmenn vi som bor her oppe».

Vi så det i forsvarsministerens avvisning da ordføreren i Sør-Varanger ville invitere Putin til jubileumsfeiring i Kirkenes og vi ser at Finnmarkingene får svi pga. sanksjoner mot Russlands annektering av Krim.

Nå opplever vi det i regionsammenslåing, inkludert folkeavstemming. Vi kan ikke godta at dette skal skje med oss nok en gang!

Artikkelen er hentet fra ForFinnmark.no

Av Arne Pedersen, ForFinnmark

(01.01.2019): Redaktørene Skjalg Fjellheim og Arne Reginiussen har ikke villet utfordre Monica Mælands kompromissløse avvisning av folkeavstemningen i Finnmark. De har tvert i mot gjort det lett for statsråden å ignorere folkeviljen i Finnmark!

Det er ingen konspirasjonsteori å hevde at dagens regjering driver politikken sin ut fra Høyres ideologiske plattform. Også regionreformen er slik forankret.

Høyrekreftenes politiske ide er, og har alltid vært, å styrke kapitalens samfunnsmakt og posisjon. Og det på bekostning av en sterk politisk og økonomisk offentlig sektor, der folkeviljen råder

Der finnes ingen rasjonelle argumenter for hvorfor landet er best tjent med elleve regioner i stedet for dagens antall regioner og direkte folkevalgte fylkesting. Alle har forstått at for dagens regjering kan det like godt være enda færre folkevalgte. Det er også ideologisk fundert.

Valgloven er slik innrettet at stortingsvalgkretsene skal følge fylkesgrensene. Med dette vil nesten halvparten av stortinget bli satt sammen av representanter fra Oslo og Viken valgkretser.

Det reduserer distriktenes representasjon i stortinget, dersom man fjerner eller svekker arealfaktoren i valgordningen.

Konsekvensene for velgernes innflytelse er åpenbart negativt. Det blir færre som taler distriktenes sak. Men for dagens regjering er ikke dette negativt, snarere tvert om.

Kommuneloven har bestemmelser om rådgivende folkeavstemninger. Det er en ordning, som er ment å gi velgerne, lokalt og regionalt, større innflytelse. Folkeavstemning er dermed et demokratisk instrument som gir folket en mulighet til direkte innflytelse på makthavernes beslutninger.

Men folkeavstemningen i Finnmark i mai 2018 har blitt forsøkt marginalisert til en meningsmåling og forsøkt tiet ihjel. Kraften i folkeavstemmingen, selve folkets røst fra Finnmark, er ikke blitt tatt hensyn til.

Redaktørene Skjalg Fjellheim og Arne Reginiussen har ikke villet utfordre Monica Mælands kompromissløse avvisning av folkeavstemningen i Finnmark.

Hun kunne tatt omkamp med stortinget om tvangsvedtaket på samme måte som statsminister Erna Solberg har planer om å gjøre det med abortloven for å kunne innlemme KrF i regjeringen.

Den omkampen er vel antakelig av edlere rang enn den vi holder på med i Finnmark? Det er ikke en konspirasjonsteori å hevde at reformen er ideologisk fundert. Fjellheim og Reginiussen har gjort det lett for statsråd Monica Mæland å ignorere folkeviljen i Finnmark.

Abort etter 22 uker. (Foto: Abort.no)

Av Vidar Norberg

(02.01.2019):Fosterdrapsloven er igjen kommet opp på sakskartet etter at KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad fikk et knapt flertall med seg for å gå inn i forhandlinger om en firepartiregjering med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Forhandlingene pågår nå på Granavolden Gjæstgiveri i Hadeland.

Et kristelig parti kan ikke sitte i en regjering og administrere fosterdrapsloven. Man kan ikke godta drap for å hindre drap på barnet i mors liv. Her må det føres en kompromissløs ideologisk og teologisk kamp. For fosterdrapet er brudd på det 5. bud: «Du skal ikke slå i hjel».

I Kjell Magne Bondeviks tid ble det 5. bud kastet over borde fra Kristelig Folkeparti-skuta for å få regjeringsmakt. Det er all grunn til å frykte at KrF igjen vil gjøre det samme. Argumentasjonen blir vel da at de redder fem liv og lar 12.000 fostre dø. Partiet som skulle være Stortingets samvittighet, kalker abortsalenes blodige vegger hvite, men blodet roper likevel til Gud.

Om Kristelig Folkeparti setter regjeringsmakt og ære fremfor å forsvare menneskelivet, har partiet igjen spilt åndelig falitt. Men et parti som har en partileder som deltar i de homofiles lag, og en prest på Stortinget som vier lesbiske, har KrF i grunnen ingen andre kristne verdier enn ordet «Kristelig» foran Folkeparti. KrF er ingen av delene.

Sviker KrF igjen det ufødte barnet i mors liv, får man bare håpe at partiet forsvinner fra stortingssalen for godt. Salt som mister sin kraft, duger ikke til annet enn å kastes bort.

Statsminister Erna Solberg satte dagsorden da hun sa at det fødes for få barn i Norge. Nå vil hun se på hva som kan gjøres for å endre dette. Det første og enkleste svaret er å endre fosterdrapsloven. Da vil man redde rundt 12.000–15.000 barn i året. Fremskrittspartiet bør vel også merke seg at forsvinner fosterdrapene, stanser nok en del av innvandringen av seg selv fordi Norge får barn og arbeidskraft. Kanskje kan de oppdras i den kristne tro og fortsette den norske kristne tradisjon istedenfor å læres opp i Allahs lære i stadig flere moskeer i Norge.

Ethvert rike som dreper sine barn, vil gå til grunne, før eller siden!

KrF startet forhandlingene om å gå inn i Solberg-regjeringen. Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Rostad holdt pressekonferanse på trappa til Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland i Opland. (Skjermklipp fra NRK)

Av Vidar Norberg

(27.12.2018): Det er ingen grunn til å stole på storkapitalen, enten det er den private eller den statseide. De har ofte politikere i lomma som kan hjelpe dem. Især når det skal hentes verdier sørover fra Finnmark fylke.

Equinor er et klart eksempel på dette. De har antydet stor verdiskapning på land om de fikk bore etter olje og gass på Johan Castberg-feltet i Barentshavet. Utpinte fiskerisamfunn som Nordkapp støttet planene i håp om å få noen kroner og arbeidsplasser til det som en gang var en pulserende fiskeriby ytterst ute i havgapet.

Men når verdiene er kartlagt og Equinor øyner profitten, blir det for dyrt med ilandføring av verdiene på Veidnes. Statskapitalistene kan nok lage rapporter og be for sin syke mor. I sin fattigdom forklarer de at samfunnet vil tape to milliarder kroner på oljeomlasting ved en nedskalert oljeterminal ved Nordkapp, går det frem av Dagens Næringsliv.

Avisen viser til en fersk stortingsproposisjon fra Olje- og energidepartementet hvor det heter at ingen av de utredende løsningene fremstår som samfunnsøkonomisk. Tilbakemeldingene til Stortinget er basert på foreløpige vurderinger fra oljeselskapsgruppen Barents Sea Oil Infrastructure, anført av Equinor, skriver NTB.

Ja, kan skjønne det. Det går da ikke an å kaste bort kroner på Honningsvåg-samfunnet og ringvirkninger i andre vær og bygder i Finnmark. Med nå er det er på tide at politikerne griper inn. En måte å gjøre dette på er å instruere selskapet, som i gamle dager dels ble til for å ivareta den norske tarv. Nå er Equinor blitt så mektig at de kan tillate seg å lure både lokalsamfunn og politikere. Da kan det være på tide å privatisere Equinor og frata dem alle gamle norske privilegier. Om ikke politikerne på Stortinget klarer å styre statskapitalistene, er det bedre å få inn private kapitalister fra utlandet som man kan instruere til å gjøre vel mot lokalsamfunn i Finnmark.

Dessverre er tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark fylker et ledd i denne utsuging av småsamfunnene i Finnmark. Som før i historien gjelder det å hente ut mest mulig, uten at man må gi noe til allmuen. Man kunne saktens trenge en «råfisklov» (minstepris) også for oljeindustrien. Kravet må være at oljeselskapene skal tvinges til å betale den reelle prisen for å hente ut samfunnets ressurser og goder, ikke stikke av med dem. Fisken, oljen, malmen, hav og land er folkeeiendom – en Guds gave til vanlig folk. Man må ikke tillate at gavene stjeles og ødelegges av storkapitalens profittjegere. Nå må man igjen ta i bruk Frostatingsloven: «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes». Norge er ikke tjent med spøkelsesbyer i nord.