Kommentar

Hesjevik (H) er sur på Vassvik (Ap) etter folkeavstemningen

(22. mai 2018: Finnmark fylkesting ba i mars finnmarkingene om å si sin mening om tvangssammenslåingen med Troms over stemmeseddelen. Svaret kom 16. mai. Jeg skal hilse og si at vi fikk svar. Et kontant nei fra 87% av de mange som stemte.

Veien frem har bydd på mange utfordringer. Mange har forsøkt å latterliggjøre muligheten finnmarkingene har fått til å si sin mening om noe som berører dem sterkt. Finnmarkingene har blitt fortalt at dette er meningsløst. At det ikke vil endre noe og at avstemningen et rent pengemisbruk.

Til og med fra regjeringshold har folkeavstemningen som er solid hjemlet i kommuneloven blitt snakket ned.

Mest skuffende har det vært at også opposisjonspartier i Finnmark, som Høyre, har gjort sitt ytterste for å spre negativitet rundt finnmarkingenes mulighet til å stemme over en så viktig sak.

Så snart valgresultatet var offentliggjort gikk Jo Inge Hesjevik, gruppeleder i Troms og Finnmark Høyre, som de nå kaller seg, ut i media med det som etter hvert har blitt opposisjonslederen i Finnmark fylkesting sitt varemerke; sutring.

Jeg leter med lykt og lupe etter noe substans i det Hesjevik sier, men her er det lite å finne. Reflekterer Hesjevik overhodet over hvor lite tro han viser på finnmarkingene når han kaller folkets røst for en «Vassvik-avstemning»? Det hører ingen steder hjemme med slikt fra ledere for det største opposisjonspartiet i Finnmark Fylkesting.

Hesjevik får selv stå ansvarlig for hvordan han fremstår, men la meg si følgende: Vi har hatt en folkeavstemning her, Hesjevik. I tråd med kommuneloven. Oppslutningen er god og resultatet soleklart. Du har hatt alle muligheter til å presentere alle fordelene ved denne tvangssammenslåingens, men hvor ble de av?

Hesjevik mener at han ikke har fått komme til orde. At han er blitt hindret i å få avslørt for finnmarkingene denne tvangssammenslåingens fortreffelighet. Men hør her: Ytringer er gratis og media er alltid interessert i hva opposisjonslederen mener. Det er den enkleste sak i verden for Hesjevik å få komme til orde i media. Han hadde gjerne egentlig ikke så mye å melde?

Jeg skal ikke belære Hesjevik, men det er kraften og innholdet i budskapet som teller her. Det er det som gjør inntrykk på folk og kan bidra til å påvirke. Har man et kraftløst budskap, som for eksempel å ivre for en tvangssammenslåing ovenfor egne innbyggere, blir responsen deretter.

Hvis Hesjevik vil gjøre noe mer konstruktivt enn å klage over undertegnede og en lovlig folkeavstemning, anbefaler jeg ham å heller se på det faktum at denne regionreformen som sjefene hans i Oslo har tvunget på oss, mer og mer bærer preg av å være et tomt skall.

Ekspertutvalget, som har foreslått nye oppgaver til fylkeskommunene møter enorm motstand i statsbyråkratiet og jeg frykter også i regjeringsapparatet. Høringsuttalelsene til ekspertutvalgets rapport er i hovedsak negative til å flytte ut noen oppgaver. Nå argumenterer også Statens Vegvesen for omkamp om utflyttingen til de nye fylkene. Det er mer og mer som tyder på at regionreformen ender med lite eller ingen desentralisering. Ja, mer et mageplask. Likevel ivrer Hesjevik for tvangssammenslåing.

Mens det hoper seg opp med argumenter mot reformen bruker Hesjevik tiden på å være sur på undertegnede. Det får bli hans valg, men det er synd for Finnmark som absolutt kunne trengt et Høyre som ikke bare slukte alt rått, men faktisk var opptatt av å få noe ordentlig på bordet fra sin egen regjering. Ikke engang når en folkeavstemning var i emning klarte de å få til det. Det sier sitt.

Finnmarkingene har imidlertid ikke latt seg skremme av svartmalingen om hvor dårlig det står til i Finnmark. I kjent stil har de vist sine meningers mot.

Jeg takker finnmarkingene for det enorme engasjementet og vil sammen med resten av Arbeiderpartiet og våre venner i fylkestinget stå på videre.

Vi har troen på Finnmark!

Ragnhild Vassvik

Fylkesordfører i Finnmark

 

 

(Artikkelen er sakset fra Altaposten)

 

 

Av Ragnhild Vassvik, fylkesordfører

Det første jeg vil si er at jeg er en meget glad fylkesordfører i dag. Vi har et resultat. Og det er godt. Veldig godt!

I forrige fylkesting ble det vedtatt at finnmarkingene selv skulle få muligheten til å uttale seg om tvangssammenslåinga med Troms. Et spørsmål det var på høy tid at de fikk svare på.

Og jeg kan hilse og si at det har de gjort!
 I en uke har finnmarkingene stemt, enten på papir eller over internett.

Administrasjonen i Finnmark fylkeskommune har i samarbeid med kommunene organisert og avviklet ei folkeavstemning på rekordtid.

Vi har hatt skjær i sjøen. Mange har forsøkt å delegitimere muligheten finnmarkingene har fått til å si sin mening om noe som berører dem sterkt. Finnmarkingene har blitt fortalt at dette er meningsløst. At det ikke vil endre noe og at avstemningen et rent pengemisbruk.

Til og med fra regjeringshold har folkeavstemninga som er solid hjemlet i kommuneloven blitt snakket ned.

Mest skuffende har det vært at også opposisjonspartier i Finnmark, som Høyre, har gjort sitt beste for å spre negativitet rundt finnmarkingenes mulighet til å stemme over en så viktig sak.

Det har både undret meg og skuffet meg, men de har eksponert seg selv for velgerne. Det får stå for deres regning.

Finnmarkingene lar seg likevel ikke skremme. I kjent stil har de vist sine meningers mot. Heller ikke dagens finnmarkinger er redde for å tale makten midt imot, når det er nødvendig.

Det har de vist til fulle i denne historiske folkeavstemninga.
 Jeg har sagt før valget at jeg håpet på et rungende nei fra finnmarkingene.

Nå kan jeg fortelle dere at Finnmark har sagt nei til tvangssammenslåinga med Troms. Et massivt og rungende nei.

Hele 87% av finnmarkingene har stemt nei.
 Valgdeltagelsen er på strålende 58%.
 I 14 av 19 kommuner i Finnmark stemte over 90% nei.
 Flertallet imot tvangssammenslåinga er så formidabelt at dersom samtlige av de som ikke har stemt, hadde stemt ja, ville det fremdeles blitt nei-flertall.
 Valgdeltagelsen er betydelig høyere enn de siste fylkestingsvalgene og betyr at ca 35.000 finnmarkinger har gitt sin stemme.
Valgdeltagelsen overgår det som er vanlig ved kommunesammenslåinger.

Papirstemmene var talt opp mandags kveld har antallet stemmer nesten seksdoblet seg, nettstemmene kom inn i potten.

Det er nesten som man må gni seg i øynene, det er rørende. Jeg er både kry og stolt.

Det går en kraftfull beskjed fra folk i Finnmark til regjering og Storting i dag: Vi ønsker ikke denne tvangssammenslåinga.

Som jeg har sagt tidligere vil jeg personlig overlevere resultatet til statsminister Erna Solberg. Jeg håper hun vil ta imot meg. Jeg bringer et historisk og sterkt budskap fra Finnmark. Jeg håper på at statsministeren vil lytte til folket her oppe og sørge for at Stortinget får anledning til å reversere tvangssammenslåinga.

I dag vil jeg likevel først og fremst takke finnmarkingene for et krystallklart svar. Over 35.000 menn og kvinner, fra skoleelever til pensjonister, fra direktører til fiskere, har sagt sitt. Og meldingen er mottatt.

Med ekstremt kort tid til forberedelser, langt færre valglokaler enn vanlig, nytt valgsystem med nettvalg og de ulike negative innblandinger utenfra, har finnmarkingen ikke latt seg presse, men sagt sitt.

Engasjementet har vært rørende og det har gitt mange store inntrykk.

La meg nevne Magna på 92 år i Bugøynes, som reiste 200 kilometer i buss for å levere sin stemmeseddel personlig i stemmelokalet i Kirkenes. Hennes svar var «nei» til sammenslåing. Dette inspirerer og jeg kan forsikre Magna at vi står på videre for Finnmark.

Jeg synes også det er imponerende at folk i Loppa, på eget initiativ arrangerte ambulerende stemmegivning. Med båt! For et engasjement for Finnmark!

Det som har skjedd i Finnmark siste uken er historisk. Vi har kommet frem til et resultat som ikke kan misforstås. Et flertall imot tvangssammenslåing på over 87% er massivt.

Jeg registrerer også med stor interesse at en undersøkelse nylig avdekket at to tredjedeler av Norges befolkning mener at folkeavstemninga i Finnmark skal respekteres. Det håper jeg også kan bidra til å snu regjeringen.

Avslutningsvis vil jeg si følgende: Det eneste Finnmark ønsker er å fortsatt bli styrt av finnmarkinger. Nå har finnmarkingene sagt sitt. Nå må regjeringa følger opp.

 

Av Vidar Norberg

(14.05.2018): Salomo var en vis konge som laget mange ordspråk. Han kommer med en klar oppfordring i Bibelen: «Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt.»  (Salomos ordspråk 22, 28).

Dette er en visdom som kanskje også kan anvendes for Finnmark fylke som nå er truet av tvangssammenslåing med Troms fylke. Stortinget i Oslo har bestemt at grensesteinene for Finnmark skal flyttes. Det er neppe noen vis politikk.

Grensesteiner er ofte satt opp for å beskytte et område. Hindre at folk blir ranet for verdier. Her tenker kong Salomo spesielt på de aller svakeste, de som er farløse og ikke kan forsvare seg. I Salomos ordspråk 23, 10 står det skrevet:

«Flytt ikke de gamle grensesteiner, og kom ikke inn på farløses marker!»

Når advarselen om å flytte grensesteiner nevnes to ganger, må dette bety at dette er en ekstra viktig sak. Gud ønsker å forhindre at de svakeste blir plyndret.

Dette budskapet kommer ganske klart frem i Jobs bok 24, 2: «Folk flytter grenseskjell, de raner fe og fører det på beite.»

Når grenser flyttes, enten det er i krig med våpen eller byråkratiske lovreguleringer, kan det ofte være for å rane og plyndre fra andre folk eller egne befolkningsgrupper. Finnmark har opplevd dette i sin historie. Store verdier har gjennom tidene vært hentet ut på bekostning av de svakeste.

Det kanskje nyeste eksemplet på dette er at Veines i Nordkapp ikke får ilandføringssentral for olje. Noe annet var utenkelig for Mongstad på Vestlandet.

Man ser at lokale fiskere må gå på land på finnmarkskysten, mens storkapitalens båter kan bryte om bord og sende fisken ut av fylket uten å bli bearbeidet. Slik urett var det også før i tiden. Dette anskueliggjøres av Ferdinand Vassvik fra Gamvik i Magnar Mikkelsens bok «Hundre år under pisken». Han forteller om fiskerne som ikke kunne ro om vinteren på grunn av dårlige båter og hadde derfor ikke fortjeneste. De måtte handle på seddel hos handelsmannen. Når det gode vårfisket kom, trakk væreieren av på sedlene. Mange ganger etter vårfisket hadde fiskeren ikke ti øre igjen. Etter siste verdenskrig organiserte arbeiderne seg. Men fordi befolkninga hadde gått i hundre år og vært under pisken av væreierne, var folk forsiktig innstilt. Denne pisken har nok folk i Finnmark kjent mange ganger. Nå kjenner de den igjen fra Høyre, Fremskrittspartiet, KrF, Venstre og MDG. De svinger svøpen mot organiseringen av folkeavstemningen mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Hovedargumentet er at folkeavstemningen koster tre millioner.

Før i tiden var det prissamarbeid mellom fiskekjøpere. Var fisket godt, sank prisene, eller det kunne ende med at væreieren sa at han ikke kunne ta imot, men for å hjelpe kunne han nå likevel ta fisken nesten helt uten betaling. Finnmark Fiskarlag stilte krav om bedre båter og faste priser. Hans Eriksen forteller i boken «Hundre år under pisken» om at Norges Råfisklag innkalte til et møte i Svolvær hvor Finnmark Fiskarlag måtte svare på hvordan de kunne stille så radikale krav. Til slutt ble dem ifølge Hans Eriksen spurt om de ville fortsette å bo under han kong Haakon eller om de ville være under han Stalin. Da svarte Kristian Pettersen som var formann i Finnmark Fiskarlag:

–For oss e de knusende likegyldig ka statssjefen hete, om han hete Stalin eller kong Haakon, bare vi får en menneskeverdig telværelse å leve under.

Slike tanker er ikke helt nye i forbindelse med debatten om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Avisen Sagats redaktør i Lakselv Geir Wulf sa at han vil at Finnmarks skal fortsette som eget fylke i Norge, men dersom det ikke går bør Finnmark bli et eget land.

Politisk redaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet advarte om at det begynner å ligne katalanske tilstander i Finnmark hvor det er så sterk motstand mot sammenslåing med Troms.

Det kan igjen være klokt å gå til Bibelen for å lære litt av gammel politisk erfaring. Kong Salomos sønn Rehabeam reiste fra Juda-rike til Israels rike for å bli konge der som hans far Salomo hadde vært. Israel sa at Salomo hadde lagt et tungt åk på folket og ba om at det ble lettere. De gamle rådgiverne sa følgende:

«Hvis du vil vise deg vennlig mot dette folk og føyer dem og gir dem gode ord, så vil de være dine tjenere for alle tider.» (Andre Krønikerbok 10, 7).

Men kong Rehabeab lyttet til de unge rådgiverne som ville bruke pisken:

«Har min far gjort deres åk tungt, så vil jeg gjøre det enda tyngre! Har min far tuktet dere med sveper, så vil jeg tukte dere med skorpioner.»

Resultatet ble at kong Rehabeam tapte de ti stammers område. Og det var nok også Guds vilje.

Statsminister Erna Solberg og kommunalminister Monica Mæland synes like arrogant som kong Rehabeam.  Men å flytte grensesteiner er en alvorlig sak, selv om det bare gjelder motstanden i Finnmark fylke. Regjeringen er vel dessuten så langt unna bibelsk tro og tanke at det ikke frykter for å fjerne grensesteiner som beskytter folk i et karrig land av mye skrinn jord, ur og myr og lang mørketid.

La Finnmarksfolket få feire 17. mai med Henrik Wergelands ord:

Vi ere en Nation vi med,

Vi Smaa, en Alen lange.

Stem nei til tvangssammenslutning av Finnmark og Troms.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

Finnes det en bibelsk begrunnelse for å beholde Finnmark som et eget fylke. Det står ikke noe om Finnmark i Bibelen. Men det står noe om grenser mellom menneskene. Dem kan det være noe å lære av. Apostlenes gjerninger 17, 26–27 forteller:

«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.»

Bibelteksten forteller at Gud setter grenser mellom nasjonene. Etter syndfloden gikk Noah igjen på tørt land. Fra ham kom det ifølge de lærde 70 nasjoner. Derfor ofret man under løvhyttefesten på templets tid i Jerusalem 70 okser. En okse for hver nasjon.

Dette forteller at folkegrenser er viktige. Således kan det også i prinsippet være viktig med fylkeskommunale grenser innenfor nasjonene, akkurat som jødefolket var oppdelt i stammer.

Finnmark fylke har jo sitt særpreg. Det er et værhardt og på mange måter karrig land. En busk som står nordøsten år etter år, tar form av det. Den som ikke er født i Finnmark, blir kanskje ikke så lenge i slikt et vær. Man pleide å si at ingen prester, sørfra, dør i Finnmark, men det er kanskje ikke helt sant.

Geografi, natur og mennesker danner et slags samhørighet. Selv om dialekter er litt ulike fra vidde til fjord og kyst, er det alltid noe felles. Finnmark er ulikt Troms. Finnmark er ulikt Oslo, Washington, Moskva og Beijing. Selv om Kappstaden, Cape Town og Nordkapp ligger i hver sin ytterende, er det ikke så mye felles.

Skal man snakke sammen, går det best med samme språk. Det er i slike små språkfellesskap at det kanskje er lettest å nå ut med evangeliet om Jesus, tilbudet om evig liv. Derfor er det kanskje viktig å ivareta grensene, selv om grensene gjennom historien kan endres og nye språkfellesskap oppstå. Men Finnmark, som tilhører de fjerne kyster, er det ikke like lett å slå andre landområder og folk sammen med.

Regjeringen ønsker nok større enheter, mer sentralisering slik at alle får like tilbud innenfor et geografisk samlet område. Dette er heller ingen ny tanke. Man så det aller klarest i Babel.

«Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden.» (1. Mos.11, 4)

Her er det ikke snakk om spredt bosetning som Gud ønsket over hele jorden. Det var sentralisering. I Babel ville de bygge seg et tårn som nådde like opp til himmelen. Da steg Gud for ned å se. Han forvirret deres språk så de ikke forsto hverandres tale.

Å bygge et storfylke er kanskje ikke synd. Men er det klokt. Minner det ikke litt om stormannsgalskap.

Finnmarkinger er vel stort sett fornøyd med sitt fylke, kanskje fordi de naturgitte forhold preger menneskene sterkere så langt mot nord. Vær og vind sliper og former menneskene. Kanskje er det derfor mange finnmarkinger ikke vil slå Finnmark sammen med Troms. Det er i grunnen fint med slike ulikheter. Dem skal man ta vare på.

Tilknytningen til jorden i Finnmark kan kanskje forklares med en jødisk historie. Det var en gang en jødisk familie i Polen. Den lille sønnen i huset var puslete. Far var bekymret og tok ham til legen.

–Du må sette ham bort til hardt arbeid på en bondegård, så vokser han nok til, sa legen.

Den jødiske far sendte sin jødiske sønn til en polsk bonde. Der måtte sønnen slite for føden. Pløye, så å høste. Det var ikke lett, men tungt. Så den puslete sønn spurte hvordan bonden synge og være glad når han må slite slik på jorden. Den polske bonden svarte at han hørte jorden synge av glede når han arbeidet på jorden. Bonden ba den puslete gutten om å legge øret til jorden og høre sangen. Det gjorde den jødiske gutt på den polske jord.

–Jeg kan ikke høre jorden synge, sa den puslete gutten.

–Der ser du. Det er ikke din jord, svarte bonden.

En dag kom den jødiske gutten til Israel. Han arbeidet på jorden og hørte den synge hver dag. For det var hans jord, den jord som jødefolket hadde bibelske løfter om. Han fortalte selv historien på Israels radio.

Slik er det kanskje også for ekte finnmarkinger enten du er født der eller bare bor der. Om du hører jorden synge for deg, så stem nei til tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

 

 

 

 

 

 

Av Knut Stokke, Sæbø

(09.05.2018): Vi er veldig mange som gratulerer Israel med 70-årsjubileumet. Også i Norge!

14. mai er det 70 år siden Israel gjenoppsto som selvstendig stat. Riktignok svært forsinket i forhold til alle de arabiske landene som ble opprettet i kjølvannet av 1. verdenskrig på grunnlag av nøyaktig samme folkerett.

Israel var allerede okkupert av romerne på Jesu tid. Krigerske stormakter har i ettertid skiftet på å okkupere Israel opp gjennom århundrene. Jødene ble spredd utover i hele verden, men likevel har det hele tiden vært et jødisk nærvær hjemme i Israel. Mirakelfolket har ikke bare vært fordrevet en gang, men faktisk to ganger. Og i 1948 fikk de endelig sin frihet og selvstyre tilbake igjen i sitt eget opprinnelige og historiske land.

Gjennom hele mitt livsløp har Israel vært det viktigste synlige gudsbeviset for alle mennesker. En slik konklusjon er uløselig knyttet til bibelkunnskap siden det handler om profetier og Bibelens Gud. Dessverre er riksdekkende medier blinde for slikt!

På 1930-tallet smilte jødene da Hitler og nazistene brølte: «Død over jødene!» Som velintegrerte og nyttige borgere over hele Europa tolket jødene truslene om jødeutrydding som metaforer og språklige overdrivelser. De ville simpelthen ikke tro det de hørte.

Etter holocaust tar jødene de gamle utsagnene på det ytterste alvor og er klare til å forsvare seg. Siden 1948 har alle jøder som føler på utrygghet, et sted å reise til. Et sted der de er velkomne: Israel! Så når franskmenn i vår tid blir drept bare fordi de er jøder, flytter noen tusen andre franskmenn hjem til Israel. Når Iran til stadighet truer Israel med krig og utslettelse, tar Israel ordene på fullt alvor og er klare til å forsvare seg og sine.

Lærebøkene i palestina-arabiske skoler forkynner hat og hyller drap på jøder, og barne-TV i PA-områdene gjør det samme. Riktignok foregår det på arabisk. Men jødene i Israel kan lese og skrive arabisk. Og de tar utsagnene helt bokstavelig. De tar aldri mer sjansen på å ignorere et eneste antisemittisk utsagn selv om det framsettes på arabisk, eller at jøde er byttet ut med Israel. Oppfattet våre journalister og påtalemyndigheter hva som ble ropt på arabisk, i årets 1. mai-tog, mon tro?

Etter vår vestlige tidsregning ble Israel proklamert som suveren stat 14. mai 1948. Når høytidsdager og merkedager skal markeres i Israel, skjer det selvsagt etter den hebraiske kalenderen. I år falt den israelske selvstendighetsdagen – yom ha’atzmaut – på 19. april. Etter den hebraiske kalenderen er det den 5. dagen i måneden iyar, og året i år er 5778. Med andre ord er 70-årsjubileumet allerede ferdigfeiret i Israel.

Etter 1948 ble alle arabiske og de aller fleste muslimske land tømt for jøder. I tillegg har også mange jøder fra resten av verden flyttet hjem til Israel. Særlig har mange kommet fra tidligere Sovjetunionen. Tilsammen er det over 6,5 millioner jøder i Israel nå. I 70 år med aggressive fiender på alle kanter har israelerne maktet å utvikle landet sitt på mirakuløst vis på absolutt alle områder. Ja, på en slik måte at alle land kan reise dit på studietur med garantert utbytte.

Ikke bare er Israel med alle sine feil og mangler et godt land for sine innbyggere. Alt som kan vokse og gro i naturen, trives og brer seg utover også, ved hjelp av menneskehånd og kreativitet, men også på naturlig vis. Ja, også i mer og mer rein ørken vokser og gror det alle slags blomster, trær og nyttevekster som i bibelsk tid. Parallelt vokser det fram nye byer. Utryddede dyr som vi blant annet kjenner fra bibeltekster, vender tilbake og får sin egen plass i dette knøttlille landet. Tilsvarende skjer det med fuglelivet. I tillegg legger flere og flere trekkfugler ruta si over Israel, og oftest med innlagte hviledager der.

Aller mest spennende for menneskehetens verdensarv er arkeologenes arbeid i Israel. Omtrent samme hvor man graver litt, finner man uvurderlige skatter. Overmåte viktig kulturarv. Ja, landet forteller oss stadig noe nytt og bekrefter kjent kunnskap. Bibelens land bekrefter de bibelske tekster. Men også så mye mye annet fra før og etter vår tidsregning. Ja, det bekreftes at jødenes Jerusalem var en internasjonal kulturhovedstad for 3000 år siden. På den tiden da Berlin, Wien, Paris, London, New York og Oslo var ikkeeksisterende. Vi er stolte av våre 1000 år gamle vikingskip, mens Israel har en 2000 år gammel «Jesusbåt» utstilt. Vi rekker ikke jødene engang til knærne…

Spenningen til 14. mai knytter seg til USA’s ambassadeflytting. Vil det virkelig skje? Veiskiltene er allerede på plass. Vil Trump være personlig til stede? Blir det bråk? Vil det gå menneskeliv? NTB og NRK vil være der for å framstille Israel og Trump slik som de pleier… All verdens medier forventer arabiske protester, ja, raseri, og er klare til å formidle det fra pol til pol. Hva annet kan PA-president Abbas derfor gjøre enn å kommandere sine undersåtter ut i gatene for å vise verden skikkelig raseri? Løftet til drepte, skadde eller fengsla palestina-arabere blir som vanlig økonomisk belønning. Penger kommer til syvende og sist, fra Norge eller EU.

Den vakreste jubileumsgaven Norge kunne gi i anledning Israels 70-årsjublileum, ville være å sende kong Harald og dronning Sonja på offisielt besøk til jødenes historiske og hypermoderne hjemland. Samtidig kunne regjeringen proklamere ambassadeflytting.

Vi er heldigvis veldig mange som fryder oss over mirakellandet Israel, og sier: «Gratulerer med 70-årsjubileumet, Israel!»

 

Av Vidar Norberg

(08.05.2018): Kristelig Folkeparti sitter på «vippen» i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms fylke. Hva KrF velger, blir avgjørende for finnmarkfolkets fremtid. Her har KrF et spesielt ansvar som de bør tenke igjennom før det er for sent.

Kristelig Folkeparti kan velge om de vil sikre flertall for en sentraliseringspolitikk fra Høyre, Fremskrittspartiet og de nye karrieresyke venstrepolitikerne i regjeringen. Høyrepolitikken vil etter alt å dømme føre til at færre båter som kommer opp fra sjøen, ser lys i kjøkkenvinduene. Enda flere jorder i Finnmark kommer til å ligge brakk og overgrodde. Skoler blir lagt ned, bedehus stengt. Fergeavgangene blir for få for fiskeindustrien. Lensmannskontorer blir sentralisert, og med kolonnestengte veier må lensmann ta utrykning med hurtigruta i flere timer, om den da ikke går forbi. De kaller det for nærpolitireform, enda ordensmakten blir mye lenger unna. Myndighetene sparer penger på ambulansefly og setter folks helse i fare. De ser ikke Post som en samfunnsoppgave. Nå forsøker de å stryke Finnmark fylke av kartet med det stortingsflertallet kaller regionreform. Det er en tilbakeslagspolitikk. Regjeringen kaster blår i øynene på folk.

Finnmark har mange ganger vært mulighetenes fylke, rik på ressurser. Under hungeren i Finland søkte folk fra barkebrød til fiske på Finnmarkskysten. Folk fra hele Norge, og fra London til Israel, har i gode tider kommet til Finnmark for å skaffe seg arbeid der fangstene ble ført i land. Nå holder konsesjoner og kvoteordninger på å ta kvelertak på kystsamfunnene. De kjøpes opp av storkapitalen, og fisken sendes til Kina for å pakkes, mens landanlegg langs kysten ligger brakk og lokalsamfunn utarmes. Snakk om miljøpolitikk. Det hele virker som en politisk styrt avvikling av kystsamfunn i Finnmark.

Da Statoil ville ha konsesjon for å få bygget ut Johan Castberg i Barentshavet, gjorde de seg fin i målet og snakket om oljeterminal på Veines i Nordkapp. Da konsesjonen var klar, skrinla de terminalen. Det er slikt som kalles utbytting. Lokalsamfunn sitter igjen uten arbeidsplasser, mens storkapitalen suger ut både olje og gass. Det er ikke mye av distriktspolitikk og samfunnsutbygging når høyrekreftene får herje som en vinterstorm.

Det er høyrekrefter som nå tar en omkamp for sentralisering bort fra fiskevær, bygdesamfunn, næringer på og i fjell. Situasjonen minner ikke så lite om Jack Berntsens vise «Kor e hammaren, Edvard» fra 1972. Den handler om Edvard som må finne frem hammaren og spikre igjen døra for i utbygda skal ingen mann bo.

 

KrFs politikk minner ikke mye om det sentrumsalternativ som Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik sammen forsøkte å skape i norsk politikk. Det synes mer som om liberalistiske høyrekrefter er i ferd med å overta Kristelig Folkeparti.

KrF-leder Knut Arild Hareide forsvarer fortsatt regionreformen, men setter kanskje døren litt på gløtt for en endring:

–Hvis ikke vi får til flere oppgaver i regionene, er mye av vitsen bak de nye regionene borte. Vi arbeider fullt og helt for å få til dette. Men om vi ikke får til dette, må vi selvfølgelig se på dette på nytt, sa Hareide til NRK.

Man kan ikke annet enn be til Gud om at Kristelig Folkeparti må gi sine stemmer på Stortinget til Finnmark som fylke. Fra høyrekreftene kommer ingen hjelp. Når det gjelder folkeavstemningen i Finnmark, er det mest hån, spott og spøtt fra statsminister Erna Solberg og kommunalminister Monika Mæland.

 

 

Av Arne Pedersen, Vestre Jakobselv

(27.04.2018): Stortingsvalget gav regjeringsmakten til FrP og H. Det er dette partiene H, FrP, KrF, V og MDG i Finnmark fylkesting viser til når de sier at det har vært gjennomført en demokratisk prosess vedrørende sammenslåing av Finnmark og Troms. Partiene vil derfor overse folkeavstemningen i Finnmark 14. mai uansett hva stemmeresultatet måtte bli.

Det var partiene FrP, H, Venstre og KrF som utførte tvangsvedtaket i stortinget. Venstre og KrF har ikke representanter på stortinget fra Finnmark. FrP fikk én i kraft av egen oppslutning i Finnmark. Høyre kom inn gjennom ordningen med utjevningsmandater. Det er altså ikke grunnlag for å hevde at finnmarkingene gav sin tilslutning gjennom stortingsvalget. Tre av fem representanter fra Finnmark sa nei til tvang.

Opposisjonspartiene i fylkestinget bruker velgeroppslutningen i Sør-Norge og partier, som ikke har representasjon på stortinget fra Finnmark, som ryggdekning for tvangsvedtaket og som heller ikke er berørt av situasjonen i Finnmark. Det var to KrF-representanter fra Sør-Norge, som så vidt bikket stortinget for tvangsvedtaket. Man kan bare tenke seg til hvilke reaksjoner det ville utløst dersom to representanter fra Finnmark hadde bikket stortingsflertallet mot folkeviljen i en tilsvarende sak i Sør-Norge.

FrP er for folkeavstemninger. Partiet kunne brukt dette prinsippet og krevd at folk i Finnmark fikk si hva de mente om å slå sammen Finnmark med Troms, før partiet stemte for tvangsvedtaket i stortinget. Det gjorde FrP ikke. Nå kjemper partiet, med alle midler, for at finnmarkingene ikke skal få si hva de mener. At de tør.

Finnmarkingene brukte sjansen da vi hadde den. Flertallet i Finnmark støttet partiene ved siste stortingsvalg, som var mot tvangsvedtaket. Opposisjonen i fylkestinget har oversett også det. Fylkestinget har ikke mandat fra Finnmark til å gjennomføre tvangsvedtaket fra siste stortingsvalg.

Artikkelen er sakset fra Altaposten og iFinnmark

 

 

Av Vidar Norberg

(04.05.2018): Det er blitt fortalt at i gamle dager drev væreiere valgkamp med ei mark kaffe. De gikk på dem som var fattigst og aller nederst på rangstigen. Tilbudet var ei mark kaffe om dem ville stemme på kaksen som undertrykte folk. Væreieren med ei mark kaffe trengte ikke ha så veldig mange velgere blant befolkningen. Det var kanskje nok med stakkarer som lengtet etter ei mark kaffe fra butikken.

Høyre som nå stolt og høylytt vil tvangssammenslå Finnmark med Troms har ikke glemt gamle kaffekunster. Erna Solberg er før folkeavstemningen i Finnmark og deler gjerne ut ei mark kaffe til forsømte kvener.

Erna Solberg er også blitt rørende opptatt av å klappe på reinen utenfor Alta. Hun sa blant annet ifølge NTB at reindriftskulturen er også noe av det som gjør Norge eksotisk som reisedestinasjon for veldig mange. Det virker som hun anser finnmarkinger for eksotiske tusseladder i et utkantreservat som skal styres av Tromsø som har flere høyrefolk og folkeskikk.

Erna utpekte Tor Mikkel Wara, opprinnelig fra Finnmark, til ny justisminister. Selv om han sikkert kan være er dyktig, minner det om ei mark kaffe i håp om å blidgjøre finnmarkingene som skal stemme.

Etter valget i gamle dager kom hverdagen tilbake, og fattigdommen var der etter at kaffen var drukket opp og væreieren var gjenvalgt i styre og stell. Ei mark kaffe er bare 250 gram. Det varer ikke lenge. Heller ikke milde gaver fra Erna Solbergs regjering før folkeavstemningen.

Det blir nok lenger for folk fra Finnmark til Oslo og en tyngre reise til Tromsø for å få noe igjennom etter en tvangssammenslåing. Småplasser blir utarmet og verdiene enten det er gass, fisk eller kvoter vil nok bli ført ut av fylket uten at befolkningen kan gjøre så mye med det. På Veines i Nordkapp kommune kunne man kanskje trenge ei mark kaffe for det ser ikke ut til å komme noen oljeterminal dit med det aller første.

Man skal lytte til gamle historiefortellere fra Finnmark og ta lærdom av fortiden. Takk nei til ei mark kaffe fra Erna (H). Stem mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

 

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

(3. mai 2018): Spion kan være et hederlig yrke. Har Frode Berg (62) fra Kirkenes spionert for Norge, så fortjener han all mulig støtte fra Norge.

Berg er siktet for spionasje i Russland. Rettssaken kommer ventelig opp til høsten. Han ble 3. mai varetektsfengslet for tre nye måneder.

Han sa i møte med norsk presse torsdag at etterretningstjenesten i Norge må ta ansvar i denne saken. Han får besøk av Norges ambassade i Moskva hver 14. dag, men Berg er skuffet over støtten fra norske myndigheter.

–Jeg føler meg sliten. Det eneste jeg har gjort, er å ta med en konvolutt med penger. Jeg føler meg lurt. Jeg ble rett og slett manipulert og snakket rundt for å gjøre noe jeg ikke ville gjøre. Jeg har det vondt, sa Frode Berg ifølge NTB da han møtte norsk presse.

Høyt spill

Spioner er nødvendige for nasjoner som ønsker å forsvare seg mot inntrengere. Norge trenger spioner og har spioner. Noen er nok helter som våger å gå inn i tjeneste for land og folk. Andre tar «oppdrag» for pengenes eller «kjærlighetens» skyld eller presses ut i en ulykke.

Frode Berg er neppe bare en gammel bestefar som ikke vet hva han har gjort. De som spionerer, er sikkert opplært til hvordan de skal opptre dersom de blir tatt. Man kan bare spørre om det er derfor Berg ifølge den russiske advokaten Ilya Novikov og den norske advokaten Brynjulf Risnes Berg har innrømmet at han var på oppdrag fra den norske etterretningstjenesten, at han opplever det som om han ble utnyttet, lurt og sviktet. Man kan ikke utelukke at det kan være taktikk for å slippe unna 10–20 år i russisk fengsel. Muligens kan også russere vise et visst gehør for innrømmelser og kanskje lette straffen dersom det gir politisk gevinst. Derfor er det fint at tidligere utenriksminister Børge Brende har tatt saken opp med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og slik løftet saken opp på et litt høyere politisk nivå. Hva Utenriksdepartementet i Oslo ellers gjør, er ikke lett å få rede på.

Oppdrag Nordflåten

Spionsaken mot Frode Berg handler om den russiske Nordflåten og ifølge meldingene også om deres ubåter med atomraketter. Dette var et av Sovjetunionens mest fryktede våpen mot USA og Vesten under den kalde krigen. Derfor ble sovjeterne overvåket så godt man kunne, med alt fra spioner til lyttkabler i sjøen, som den på låven i Elvevågen i Gamvik. USA betalte villig for opplysningene og er kanskje fortsatt online med radar- og andre anlegg som Norge bruker i overvåkningen av Russlands militære aktivitet.

I et slikt opplegg hvor frykt for å bli utslettet råder, inngår kanskje også en liten «kurer» som Frode Berg. Han hadde med seg 3000 euro, rundt 28.000 kroner, som skulle videresendes da han kom på julehandel til Moskva. Han hadde også to brev på seg som han skulle ta med til Norge da han ble arrestert av det russiske sikkerhetspolitiet (FSB) den 5. desember 2017 og satt i Lefordovo-fengslet. Der sitter Berg fortsatt.

Diplomati

Det som kanskje bør bekymre, er at samarbeidet mellom Norge og Russland har vært delvis nedkjølt under Solberg I-regjeringen og Solberg II-regjeringen. Det vanskeliggjør muligheten for å få ut en spion i minnelighet eller en såkalt fangeutveksling.

Nå bør alt, skjult og åpenlyst, settes inn for å få Frode Berg løslatt og komme trygt hjem igjen. Det er fint at Øystein Hansen i «Hjelp Frode hjem» sier til NRK/Finnmark at de arbeider for å få ham hjem for de tok i utgangspunktet ikke stilling til skyldspørsmålet. Er Berg virkelig skyldig i god gammeldags spionasje som har vært til stor nytte for kongeriket Norge, burde han kanskje æres med medalje, i all hemmelighet. For spionasje er ofte et hederlig yrke for å sikre sitt lands fremtid.

Det er ingen grunn til å kritisere Frode Berg for at han har vært menighetsrådsleder i Sør-Varanger, koordinator for Røde Kors i Finnmark, stormester i Odd Fellow og arbeidet i Grensekommissariatet i Kirkenes. For spionoppdrag duger kun den beste forkledning. Spionasje kan jo bidra til fred og styrke forsvaret og kan dermed anses som et fredsskapende arbeid for et moderne menighetsrådsmedlem i Den den norske kirke.

Det kan jo også hende at russerne har en og annen spion i et eller annet norsk råd. Kjell Stormark i «Aldrimer» antyder at Russland kan ha hatt eller har en eller flere muldvarper på norsk eller alliert side siden Berg er blitt tatt.

Dialog

Til tross for det som har skjedd, er det viktig at Norge har et godt forhold til Russland og snakker med russerne. Ordfører Rune Rafalesen i Sør-Varanger kommune sier til Finnmarken at han tror det gode naboskapet langs grensen vil overleve.

–Det er min oppgave å styrke folk til folk-samarbeidet med Russland. Jeg tror ikke denne saken ødelegger det, sier Rafaelsen.

Finlands president Sauli Niinistö har vist vei for samkvemet mellom Finland og Russland. Sterkt forsvar og god dialog. Det burde fortsatt være en farbar vei også for Norge.

Det som kanskje kan ødelegge, er om Finnmark blir tvangssammenslått med Troms fylke og det folkelige grensesamarbeidet skal styres på avstand av politikere i Tromsø.

Kronikk:

Av Lars-Arne Høgetveit

(30.04.2018) Det beste og riktigste en 1. mai-tilbeder kan gjøre, er å legge bort sin røde fane, sette seg ute i vårsola, åpne en bibel og begynne å lese fra kapittel 1 i 1. Mosebok.

Vi var en nasjon styrt av gode lover nedfelt i en Grunnlov og med et kristent fortegn – hvilket fortegn avgjør om en lov er god eller farlig for folk og land. Ut «av asken» gjenoppsto en nasjon fra alvorlig sult – og store alkoholproblemer, og landet ble frelst og fritt – og det skjedde selvsagt ved at enkelt personer ble omvendt til tro på Kvitekrist. Og ut ifra det trosgrunnlaget ble nye lover utformet med et fundament ned i de ti bud og Jesu soningsdød på Golgata som gav oss nåde for dom for vår synd mot Gud, for hver den som tror på Jesus Kristus! Forvandlingen av nasjonen skjedde i epoker, og den siste var fra 1800-tallet og i årene som kom, med bedring også av levestandarden på mange områder. Det fortelles blant annet at forkynneren Hans Nilsen Hauge laget den første lærebok i jordbruk og spredte utover landet!

Den gode Grunnloven av 1814 fikk vi også og i århundrede før det ble Pontoppidans forklaring til Martin Luthers katekisme (altså en lærebok i kristendomskunnskap) og selve Bibelen, fundamentet for den første grunnskolen i Norge og folkeopplysningen!

I denne perioden, siste halvdel av 1800-tallet, vokste også 1. mai-bevegelsen opp, internasjonalt – den som legger sin ære og berømmelse i å angripe Bibelens anbefalinger om familien og foreldreretten som en nasjons fundament. Marxismen hadde sin inspirasjon ned i 1. mai 1776 og åndsverket til Adam Weishaupt, bayersk jesuitprofessor. Sentralt hos Weishaupt sto ødeleggelsen av nasjonene ved å ødelegge protestantismen, oppheve privat eiendomsrett, standardisere utdanningssystemet og bryte opp familielivet. Det er antagelig de færreste som fronter denne internasjonale sosialisme/marxisme og lignende som forstår hva de er med på – det forstår de først når nasjonen inngår i elendigheten, og når revolusjonens barn til sist også spiser sine egne – det skjer alltid. En revolusjonær ved makten stoler ikke på sine med-revolusjonære kamerater – det ligger i ideologiens iboende onde natur, og den er i sitt fundament urettferdig.

Denne åndsimpuls kom også til Norge helt på slutten av1800-tallet, og sakte men sikkert ble blant annet evolusjonshypotesen introdusert i landet, og den skapte grobunn for den liberale teologi for den satte spørsmålstegn ved hele skapelsesberetningen i 1. Mosebok – var den løgn, var jo resten av Bibelen også usann. For så vidt en logisk tanke – men basert på en løgn og derfor med ondskapens logikk – for ingen bør være i tvil om at det fantastiske skaperverket rundt oss, nettopp er skapt – noe annet er en umulighet – men for en djeveltilbeder (som er den faktiske herren til en som ikke tror på Herren) er det det verste vedkommende kan høre at vi er skapt i Guds bilde. Da vrenger det seg noe innvendig i ham – opprøret mot sin Skaper gjør ham aggressiv og uvel på mange måter. Ifra dette hjertelivet, i utakt med sin Skaper, gror det opp en sterk vilje til å knuse Det beste og riktigste en 1. mai-tilbeder kan gjøre, er å legge bort sin røde fane, sette seg ute i vårsola, åpne en bibel og begynne å lese fra kapittel 1 i 1. Mosebok. lære og praktisering i samfunnet.

Denne ideologi er i første rekke systematisk innført i Norge gjennom ideologene fra Frankfurterbevegelsen som er kulturmarxister. Deres mål er såre enkle: De skal knuse den evige tro i mannens hjerte – klarer de det, så går resten av samfunnsutviklingen raskt nedover. For en kristen vil kjenne igjen dette hedenskapet og motarbeide det i Jesu navn – det er de farligste motstandere for en Guds motstander. For Guds motstander vet så inderlig vel at han har tapt sin sak, Gud vil gripe inn og knuse Djevelen, men Djevelens kraft er så sterk i hans indre liv/sjel at han ikke av egen kraft prøver å bekjempe Kristus og Hans disipler på jord. Han er i Djevelens vold, og kun Jesus Kristus kan løse hans trellebånd!

Da havner også en 1. mai-tilbeder ned på at hans eneste redning er ordene i Johannesevangeliet kap. 3, 16–17: For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulde bli frelst ved Ham.

Velkommen med i arbeidet for å redde nasjonen Norge!