Kommentar

 

Av Ingalill Olsen,

stortingsrepresentant for Finnmark Arbeiderparti

 

Stortinget har med et knapt flertall vedtatt at Finnmark skal slås sammen med Troms, men de har aldri spurt oss som bor her hva vi vil. Finnmark fylkeskommune, spurte derimot oss, og 87 prosent av oss svarte at vi ikke ville bli slått sammen.  Dette øredøvende nei`et burde få sentrale politikere til å stoppe opp og reflektere over hvorfor motstanden er så stor.

Sentrale og regionale kommentatorer hadde i utgangspunktet for seg at motstanden var størst der fylkeskommunen var lokalisert fysisk, i Vadsø.  Det viste seg å ikke være tilfelle. Nei’et fra finnmarkingene handlet ikke bare om å beholde arbeidsplasser i Vadsø, selv om det for mange også er viktig. Dette handler om noe annet og mye dypere. Dette handler om å forstå Norges mest spesielle og mangfoldige fylke.

Hvorfor ble finnmarkingene så provosert over dette sammenslåingsvedtaket? Hvorfor har sosiale medier og aviser i nord kokt over av indignasjon og forunderlig nok, henvisning til brenningen av Finnmark under 2.verdenskrig?  Den brenningen som svært mange unge i dag i dette landet aldri har hørt om eller ant har funnet sted.

Jeg sammenfatter det i begrepet finnmarksidentitet. For å forstå det må man kunne historien til vårt nordligste fylke. Finnmark var et flerkulturelt fylke lenge før ordet var oppfunnet.  Vårt område var bebodd av folk av ulik etnisk herkomst. Det var samer, finlendere/kvener, russere og nordmenn. Vi som bor her nå er etterkommere av et etnisk mangfold og kan vel karakteriseres som en nordkalott-mix. Vi beveger oss over de svenske og finske grensene som det er ett land, og for mange føles det som ett land – vårt land. Ikke formelt, men følelsesmessig. Barentssamarbeidet har ført til at vi nå også har åpnere grenser til Russland.

Men denne nordkalott-mixen førte også til noe annet. Vi hadde ulike morsmål, samisk, finsk/kvensk og norsk. I sum var kanskje ikke vi finnmarkinger så gode i norsk, og det å ikke beherske hovedspråket i et land ga ikke folk i nord noe godt utgangspunkt. Finnmark lå langt unna makta. Språk er makt og det å snakke dårlig norsk, eller å ikke kunne skrive norsk, ga mange en følelse av mindreverd.

Vi var norske, men ikke norske nok. Vi var lengst unna. Vi hadde de største levekårforskjellene. Dette utgangspunktet gjør noe med folk. Finnmarkingene strevde med sin egen etnisitet, og forholdene rundt dette har ikke alltid vært positive, ei heller oss imellom. Noe skjedde, det var en prosess hvor folk langsomt endret oppfatning av seg selv. De ble stolte av sitt eget etniske opphav, av språket sitt og av bakgrunnen sin. Denne prosessen, for det var en prosess hvor vi måtte endre oss selv og vårt tankegods, førte til en ny identitetsdanning. For når vi aksepterte at vi var kvener, samer, nordmenn eller en mix av alt, så fant vi en ny og felles identitet som forente oss alle, uansett hvem eller hva vi var. Vår felles identitet er finnmarking.

Det er en skjør identitet som er kjempet fram, men den er vår egen. Ikke rart at vi krever å få beholde den. Når dette folkekravet sammenholdes med at det ikke er innhold i den nye regionen, at arealet blir tre ganger større enn Viken (som alle sørpå sier blir uforholdsmessig stor) og at det betyr mindre demokratisk innflytelse for finnmarkingene, så er det ikke rart at nei`et blir totalt.

Jeg har tenkt mye på hvorfor brenningen av Finnmark stadig er et tema. Jeg vet ikke, men jeg tror det er et uttrykk for og en følelse av at den delen av norsk historie nærmest er usynliggjort, og at disse dramatiske opplevelsene ikke ble fullt ut forstått i resten av landet. En følelse av at vi er så langt unna at vi nesten ikke teller med. Jeg mener ikke at vi finnmarkinger skal «dyrke» dette, men når man fatter vedtak som berører folk så mye, er det viktig å prøve å forstå de underliggende følelsene.

Følelsen av vi er så langt unna at vi ikke regnes med, får faktisk næring i dag også. Regjeringen og stortingsflertallet har vedtatt å effektivisere Norge. Det gjør de blant annet gjennom ABE-reformen, (avbyråkratiserings og effektiviseringsreformen) hvor fem prosent skal spares in hvert år i statlige etater. Hvor er det lettest å spare? Lengst unna, hvor det er minst folk som klager. Vi har sett håndfaste eksempler på dette i Finnmark de siste fem år.

Mattilsynet har ikke regionkontor i Kautokeino lenger og nå i vår meldte de om ytterligere nedbemanning. Statens Vegvesen har nedbemannet. Fiskeridirektoratet har heller ikke regionkontor i Vadsø mer, men styres fra Troms. Fiskerikontor er nedlagt i Kjøllefjord, Vardø og Havøysund. Ligningskontor er nedlagt i Båtsfjord og Lakselv. Skattekontoret i Vadsø er kraftig redusert.

Lista kunne vært mye lengre, men trenden er klar. Statlige arbeidsplasser flyttes ut av Finnmark. Vi som bor her ser at dette er resultatet av en villet politikk. En politikk hvor våre naturressurser gjerne hentes ut, men de lokale ringvirkningene uteblir. Det er vanskelig å se at de politiske vedtak vil føre til økt aktivitet og ny vekst og virksomhet i Finnmark.

Jeg har ennå ikke hørt ett eneste argument for sammenslåing med Troms som vil bety ny og positiv utvikling i Finnmark. Vi som bor i Finnmark vil Finnmarks beste. Vi vil at det skal være vekst, at våre ressurser skal gi aktivitet hos oss, at nærhet til ressurser også skal medføre ringvirkninger lokalt. Ingen av beslutningstakerne, verken i regjering eller på Stortinget, har gitt gode argumenter for at en sammenslåing mellom Troms og Finnmark vil bety noe positivt for Finnmark.

Er det rart finnmarkingene sier nei?

 

Av Vidar Norberg

(03.08.2018): Fiskeriminister Per Sandberg har vært på ferie i Iran med sin iranske venninne. Han har hatt med seg sin mobiltelefon, noe som er en sikkerhetsrisiko. Han brøt også reglene da han unnlot å varsle om hvor han var.

Iran har truet med å utslette Israel. Israelerne «hentet» store deler av det hemmelige iranske atomarkivet som beviste at Iran forsøker å skaffe seg atomvåpen. USA har verifisert dokumentene og innført nye alvorlige sanksjoner mot Iran.

Iran kaller USA for den store Satan og Israel for den lille Satan. Det muslimske regimet har selv sagt at de ønsker å utslette Israel. De utvikler raketter som kan føre atomstridsladninger. De er rettet mot Israel. I Syria bygger Iran militære baser og slakter mennesker. De vil skape seg en korridor fra Iran til Middelhavet, et nytt persisk rike, men denne gang et fundamentalistisk sjiamuslimsk imperium hvor folk tvinges i kne.

At Norges statsminister mener det er lov å gjøre feil, viser vel at det ikke bare er Per Sandberg som ikke oppfatter alvoret i situasjonen. Hva ville skjedd dersom en norsk minister under den kalde krigen hadde reist på ferie til Sovjetunionen med en sovjetisk venninne?

Det synes som om Norges regjering har klippekort for feil. De har fått kritikk av Riksrevisjonen i forbindelse med terrorsikring. Kristelig Folkepartis Hans Fredrik Grøvan har ifølge Klassekampen åpnet for å felle regjeringen. Det ville være det beste for Finnmark fylke som trues med nedleggelse og tvangssammenslåing med Troms.

 

 

Av Vidar Norberg

(02.08.2018): Det kryr av sommerfestivaler. Oppfinnsomheten for å få oppmerksomheten er stor. Et av sommerpåfunnene er direkte rettet mot Israel. Det handler om den ombygde fiskebåten «Kårstein» som fikk kallenavnet «Al Awda» (returen) og satte kurs fra kai i Bergen til Middelhavet for å trenge igjennom Israels maritime blokade av terroriststaten Hamastan (Gaza).

Mannskapet på 22, inklusive fem norske, visste selvsagt, at de ville bli bordet av israelske marinefartøy når de forsøkte å ta seg inn i Gaza. Det var nok det de håpet på for å få publisitet. Båten var ikke før tatt i arrest og de fem nordmennene ført til arresten i Israel, før Dagsrevyen 21 var på plass mandag den 30. juli for å fortelle om demonstrasjonen utenfor Utenriksdepartementet i Oslo.

Leder Kathrine Jensen i «Palestinakomiteen» fortalte alvorlig at det hadde foregått ganske brutalt og det var fullstendig uakseptabelt. Kanskje hun burde besøkt Syria for å få et innblikk i hva brutalitet er.

SV-taler Audun Lysbakken var gjestetaler i Klassekampen og sa at det er uakseptabelt at fredelige aktivister mot en ulovlig blokade blir arrestert. Aktivistene er ikke fredelige, men antiisraelske provokatører som støtter Hamas og andre brutale islamister.

Rødt-politiker Torstein Dahle, som leder «Skip til Gaza, Norge» sa at han ønsker at regjeringen skal gå slagkraftig ut og si at blokaden må heves. Da får i alle fall Hamas tilgang til enda mer våpen fra Iran som de kan bruke mot jødene.

Om det ikke ble noe sjøslag, så ble det i alle fall et vellykket PR-stunt rettet mot den som er uvitende og lar seg narre av venstresidens antisemittiske narrer.

Torstein Dahle, som i Dagsrevyen opptrådte som en slags høvding, krevde den ombygde fiskebåten frigitt, for de skulle inn til Gaza med lasten. Målt i vekt er det neppe rare greiene. Det er dumt og bortkastet å frakte varer med fiskebåt til Gaza. Det er nemlig en grensestasjon som heter Keren Shalom hvor varer kan sendes inn. I 2017 var det 3.154 biler som kjørte inn. Det ble brakt inn 7.044 tonn med medisinsk utstyr, 40.696 liter bensin, 637.111.69 tonn gass, 155.038 liter diesel, 568.744 tonn mat, 3.383.440 tonn med byggematerialer, alt fordelt på 147.540 trailere. I 2016 ble det i gjennomsnitt hver dag kjørt 20.000 tonn gods mellom Israel og Gaza.

Fiskebåten fra Bergen kunne levert sine varer på havnen i Ashdod. Så snart lasten var sjekket for våpen og sprengstoff, ville varene blitt levert i Gaza, men poenget for nordmennene var ikke å få varene til Gaza, men å få en anti-israelsk demonstrasjon mot den jødiske staten. Det er det sommerens antisemittiske festival «Ship to Gaza Norway» handler om. Den støttes ifølge Klassekampen også av Fellesforbundet, Fellesorganisasjonen, Fagforbundet, EL og IT-forbundet, Postkom, Norsk Folkehjelp og LO i Bergen og omland.

Israel har siden 2007  gjennomført en maritim blokade av Gaza, som er helt legitimt etter folkeretten. Israel forsøker med denne blokaden å hindre at sprengstoff, raketter, kuler og krutt smugles inn til Gaza. Det er denne kontrollen til Hamastan islamske terroristorganisasjoner vil ha slutt på. Og de får hjelp av politikere både fra Rødt og Sosialistisk Venstreparti. Så snart nordmennene sitter bak lås og slå for en stakket stund, tvinges Utenriksdepartementet til å ta opp saken. Verdenspressen er på plass for å dekke festivalen. Det er så smart lagt opp at arrangøren nesten kunne fått en Nobels fredspris for regi og falske nyheter.

Selvsagt hender det at grensestasjonen Kerem Shalom blir stengt. Tre ganger i løpet av to uker i vår satte Hamas-terroristene fyr på grensestasjonen Kerem Shalom. Det sier seg selv at den da blir stengt. I midten av juli skjøt terroristene i Gaza 200 raketter i løpet av rundt 24 timer mot Israel. På sabbaten flyktet folk i bomberom. Antisemitter liker å angripe på de jødiske høytider. Fra før av var det skutt 289 raketter fra Gaza mot jødene fra årets begynnelse til 28. juni. På toppen av dette har terroristene i Gaza sendt inn drager med brannbomber og sprengstoff. Ballonger ble blåst opp med helium fra sykehusene slik at de kunne fly med ild innover Israel. Er det rart at Israel måtte begrense eksporten av helium til Gaza når tusenvis av mål åker og skog ble satt i brann. Tross dette sender Israel inn både vann og strøm  til Gaza. Hamas svarer med å grave tunneler slik at de kan sende inn væpnede terrorister i israelsklignende uniformer og drepe og sprenge flest mulig jøder i Israel.

En aktivist som demonstrerte utenfor Utenriksdepartementet i Oslo mot de såkalt brutale israelerne, fortalte at Norges ambassade sa nordmennene var noenlunde ved godt mot. De fikk mat og vann, tilgang på advokat og kontakt med Norges ambassade og konsulær bistand. Det er noe helt annet enn det Hamas gir. De kastet ut Abu Mazen med brutal vold. Hans menn tok de opp på hustak og slapp dem ned i døden til skrekk og advarsel. Fatah-medlemmer ble lagt på en bane, og Hamas amputerte bein ved så skyte under eller over knærne med maskingevær. De som får maskingeværampurterte bein ovenfor knærne, kan ikke bruke proteser. De skal hinke til skrekk og advarsel for det Hamastan som Torstein Dahle kjemper så iherdig for.

Torstein Dahles organisasjon «Ship to Gaza Norway» står på samme side som Tyrkias muslimske leder Recep Tayyip Erdogan. Fra hans land kom skipet Mavi Marmara. Da terroristene forsøkte å slå i hjel israelske soldater som stanset skipet fra å gå inn til Hamastan, ble ni terrorister drept. Israel betalte 20 millioner dollar i håp om å få gjenopprettet de diplomatiske forbindelsene. Det lyktes ikke. Istedenfor beskyldte Erdogan jødene for å være nazister. Slike beskyldninger er intet annet enn rendyrket ondsinnet antisemittisme. For deltakerne på den norske antisemittiske festivalen er det sikkert bare artig hele greia. Slik har antisemittismen ofte fortont seg for ulveflokkene. For dem er det intet som forslår moroa med å jage jøder. Norge har også en viss gammel inngrodd tradisjon på dette området som i dag særlig holdes i hevd av venstresiden med Rødt, SV og tildels Arbeiderpartiet. At Utenriksdepartementet i Oslo lar seg forlede til å støtte slike norske antisemittiske pøbler som provoserer frem bråk, er beklagelig, men ikke uventet. UD er vel de siste i verden som hardnakket tror på Oslo-prosessen. Selv i Ramallah flirer folk av Oslo-prosessen, men kanskje ikke opp i ansiktet på naive nordmenn som gir milde gaver for freden som aldri kommer.

Ship to Gaza er imidlertid kommet langt ut på galeien. De støtter terrorister i Gaza, bare det er mot Israel.

 

Av Vidar Norberg

(30.07.2018): Det går av og til rykter om at Alta ønsker å bli Finnmarks nye fylkeshovedstad. Det kan den nye byen sikkert bli om den gjør ser verdig til det. Men skal Alta klare å aksle en slik oppgave, er det viktig å opptre litt mer i sordin i den opphetede kamp som nå pågår om tvangssammenslutning med påfølgende håp om overføringer av makt og offentlige midler.

En hovedstad skal først og fremst være alles tjener. Et veikryss til fellesskapets beste. Dersom Altas politikere forsøker å utnytte muligheten til å berike seg, vil motstanden bli så stor at kongstankene kun kan realiseres ved kongelig sentralmakt. Det lyder ikke godt.

Den planlagte tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms har møtt stor motstand. Man må kanskje helt tilbake til krigsårene, Alta-utbyggingen eller EU-kampen for å finne lignende fronter. Når en stor andel av Finnmarks befolkning kjemper for å bevare landet burde man vise respekt for dette. Da er det ikke klokt av politikere i Alta og føre forhandlinger på egne vegne med sentrale politikere som oppfattes som fiendtlig innstilt til landet. Det kan nok hende at Alta-politikere kan få tilført ekstra gevinst ved høyt spill, men det vil neppe gagne hverken Alta eller Finnmark.

Alta tilhører Finnmark, og vil forhåpentligvis alltid gjøre det, selv om det skulle være politikere som er styrt av tøvind og ønsker å flytte Alta til et annet fylke. Å true med overflytting av Alta til Troms fylke er nesten som å la det stå til med en atombombe. Det er ingen som tjener på det. Skulle Alta gå over til Troms vil det neppe gi noe godt og sikkert fundament for en «hovedstad». Tromsø by er stor og sterk. Viden kjent. Alta har i uoverskuelig fremtid ikke noe å stille opp med. Det er ikke særlig sannsynlig at Tromsø vil dele sin prestisje og makt med Alta, men noen smuler, klinkekuler og litt flere arbeidsplasser kan det vel bli for Alta som et lite avdelingskontor for Troms.

Regionale hovedsteder flytter seg gjerne etter utvikling av fiske, forsvar, tilgang på tomter, klima og folk. En gang blir det kanskje Altas tur. Skal Alta lykkes må hele Finnmark lykkes. Akkurat nå er Finnmark et spenningens land, ikke minst på grunn av den planlagte tvangssammenslåingen. Det er viktig at politikerne i Alta forsøker å kultivere sin politiske oppførsel. Byens politikere bør tenke nøye igjennom hvem de møter, slik at de ikke blir offer for «splitt og hersk» fra sentrale politikere.  Den planlagte tvangssammenslåingen handler ikke bare om arbeidsplasser. Den handler om Finnmarks fremtid. Det er none langt mer enn bare Alta. Det handler om fellesskapet Finnmarks land og fremtid. Der hører Alta hjemme.

Det kan i denne situasjon være betimelig å minne om Salomos ordspråk 16, 18: «Forut for undergang går overmot, og forut for fall en hovmodig ånd.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

(17. juli 2018): Toppmøtet mellom USAs president Donald J. Trump og Russlands president Vladimir Putin er en seier for dialogen. Det er viktig at presidentene i verdens to største atommakter møtes for å samtale. Dialog er sammen med et sterkt forsvar viktig for å unngå misforståelser som i verste fall kan lede til konflikt og krig.

Det var Niinistö som la til rette for en dialog da henvendelsen kom. Sentrumsgatene i Finlands hovedstad Helsingfors ble stengt, og presidentslottet ble åpnet for verdens to mektigste ledere. De snakket om sine atomvåpen, nedrustning, Syria og sikkert mange andre spørsmål. Det er viktig å samtale om slikt.

–Hele verden håpet at dialogen skulle å oppstå igjen. For to år siden var dette også uttalt på NATO-møtet, sa Finlands president Sauli Niinistö til CNN.

Han har alltid hatt en fornuftig holdning til Russland og inviterte også Putin til dialog da han tilsynelatende var utstøtt i det ytterste mørke. Heller ikke den gang lot Niinistö være å si sin mening til Putin. Det har vist seg at Putin har lyttet til Finland, og også til Israels statsminister Benjamin Netanyahu for å unngå konflikter i Syria hvor begge militærmakter opererer.

Dialogen mellom Russland og Vesten stanset opp etter at Russland erobret Krim. Dette er et landområde i Svartehavet som Russland tok i 1783. Området ble overført til sovjetrepublikken Ukraina i 1954, fordi Ukraina var en del av Sovjetunionen. Russland anser Krim som sitt gamle landområde, og Putin har sagt at det blir ikke aktuelt å diskutere saken.

Norge fulgte lydig USAs tidligere president Barack Hussein Obama og stanset dialogen mellom Norge og Russland. Det ble også handelshindringer for småhandel, men Tyskland stanset ikke sin vitale handel. Den var langt viktigere enn noen symbolske laksespor fra Norge og litt melk og ost fra Finland. Dobbeltspillet ble tydelig avslørt da NATO-sjef Jens Stoltenberg inviterte Donald J. Trump til frokost.

–Jeg synes det er veldig trist når Tyskland inngår en massiv olje- og gassavtale med Russland. Vi skulle vokte dem mot Russland, og så betaler Tyskland milliarder etter milliarder i året til Russland. Vi beskytter Tyskland, Frankrike og mange av landene, og de inngår en rørledningsavtale og betaler milliarder i Russlands kasser. Jeg synes det er upassende. Det er Tysklands tidligere kansler som er leder for rørledningsselsapet som leverer gassen. Ultimalt vil Tyskland som får 70 prosent av naturgassen fra Russland, bli kontrollert av Russland. Er det passende, spurte Trump på frokostmøtet med Stoltenberg.

Eksemplene viser at stormaktene har fått den underdanige lilleputtstaten Norge til å bryte dialog og handel med en nabo som man har hatt et fredelig forhold til i flere hundre år.

Nå ser det ikke ut til at Erna Solbergs regjering ønsker noen betydningsfull dialog med Russland. Skal hun vente til Putin har levert tilbake Krim, kan det ta lang tid. At Solberg er kritisk til finnmarkingenes samarbeid med den russiske nabo i Øst, viser bare at dialogen har dårlige kår i den norske regjeringen. Kanskje viser det også at Solberg-regjeringen ikke helt har forstått at Norge ikke er noen supermakt, men lever under vingene av USA så lenge det måtte vare.

Mens Den norske regjeringen synes å ha sluttet å tenke på dialogen med Russland, er den ikke død i Kirkenes. Der har ordfører Rune Rafaelsen bedt Erna Solberg om å invitere Russlands president Vladimir Putin til Kirkenes når 75-årsmrkeringen for den russiske frigjøringen av Kirkenes og Øst-Finnmark skal markeres høsten 2019.

–Etter annekteringen av Krim i 2014 har forholdet mellom Norge og Russland vært anspent, men det normale er at Russland er en sentral samarbeidspartner i arktiske spørsmål. Derfor er det er svært viktig å opprettholde dialogen, spesielt i disse tider, sa Rafaelsen til NRK.

Kloke ord. Rafaelsen fortjener ros for forslaget om å invitere Putin. Det viser at dialogtanken lever videre i et folk som har Russland som nabo, men er fjern fra Oslos maktelite. Høyre-regjeringen arbeider tydeligvis for en slutt på både dialogen og Finnmark fylke. I det lange løp er dette neppe en politikk som tjener eller forsvarer kongeriket Norge.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Lars Arne Høgetveit

(11. juli 2018): 5,2 millioner nordmenn spiser mat produsert i Norge. 38 prosent av maten vi spiser, er norskprodusert, men landet har ingen kriseberedskap på sentrale vitale områder! Hvem vil det slik – antagelig ikke Ola og Kari – for de følger ikke med på slikt?

Nortura innkaller i dag slaktere på ferie for å øke slaktekapasiteten på grunn av tørken – melkeproduksjonen er en bærebjelke i landbruket i grovfòrlandet Norge. En vet om folk som bare ser det positivt at landbruket ytterligere blir alvorlig presset, og de har jobbet for dette i årevis – og nå hjelper tørken til. Dette går jeg ikke mere inn på denne gangen – men bare vær klar over at det sitter ideologer som ser på en slik tørke nå som en velsignelse – for den veien disse vil ta Norge.

Norge må umiddelbart åpne for å gi solide, nasjonale økonomiske garantier for dem som avhender også mulig matkornareal til fòr (om behovet er der!) til dem som står i akutt fare for å måtte sende dyr på slakteriet og også da sikre mere vinterforsyning av fòr. Penger har vi per nå nok av, og statsminister og landbruksminister må offentlig garantere for dette nå – samtidig som de signaliserer at nasjonen står bak produksjonen – det vil senke belastningen på bondefamiliene betraktelig og antakelig redusere også de mulige menneskelige katastrofer!

Mat- og fòrkorn har vi enda mulighet for å kjøpe internasjonalt. Men, nedslakting av dyre besetninger tar det år å bygge opp igjen – samtidig som det blir et stort økonomisk tap på grunn av akutt overproduksjon av kjøtt og for flere antatte konkurser.

Import av fòr kan innebære alvorlig risiko blant annet med hensyn til import av afrikansk svinepest, sier fagfolk. Farlige ugras er ett annet moment, så importen her bør ned på et minimum og fra trygge land om mulig.

Norge må akutt bestille og importere nok mat- og fòrkorn ut i fra prognoser inklusive en ekstrabestilling på 12 måneders beredskapsforbruk. Sikring av såkorn til matproduksjon og grasfrø til grasproduksjon må bestilles for sesongen 2019, og noe må det antagelig sees på om kan skaffes utenlands fra til såing allerede nå i høst – for Norge har ikke beredskap av såkorn og grasfrø heller. Vi er en nasjon som lever fra hånd til munn. Advarsler har det ikke manglet på.

Sterke støtteordninger til hele nasjonens beste bør på plass slik at mere areal kan dekkes av vanning og grøfting og også gjerding i utmark – viktige tiltak for å sikre matproduksjonen.

Katastrofen nå tok kun 90 døgn for å bygge seg opp – en invasjon, eller 1–2 store internasjonale konflikter på toppen av dette hadde vi ikke klart – da ville vi sultet.

Av Vidar Norberg

Ni europeiske land ble enige om å opprette en europeisk intervensjonsstyrke som kan settes inn når det er kriser. Et av de ni landene som har gått inn i denne styrken, er Danmark.

–Vi skal i Europa ta enda mere ansvar for vår egen sikkerhet. Jeg er derfor meget tilfreds med at Danmark går med i initiativet, fordi det styrker vår sikkerhetspolitiske profil og gir oss adgang til et forum av likesinnede land, hvor vi kan arbeide for danske interesser og Europas sikkerhet. Det endrer ikke på at NATO og USA fortsatt vil være hjørnesteinen i Danmarks forsvars- og sikkerhetspolitikk, men det er et samarbeid, som skal supplere det økende samarbeidet mellom NATO og EU og samlet bidra til å styrke vår felles sikkerhet, het det i en pressemelding fra Danmarks forsvarsminister Claus Hjort Fredriksen den 25. juni 2018.

Han deltok på seremonien og underskrev erklæringen i en forlengelse av EUs utenriks- og forsvarsministermøte i Luxembourg.

Det var ifølge nettstedet Politico, Frankrikes president Emmanuel Macron som tok initiativet til intervensjonsstyrken fra en koalisjon på ti nasjoner. På forhånd var det ventet at Frankrike, Storbritannia Tyskland, Italia, Spania, Nederland, Belgia, Portugal, Danmark og Estland ville signere erklæringen for «ti-statsforbundet.» Men Italia eller det gamle Romerrikets sentrum nektet å være med. Dermed ble det et «ni-statsforbund» uten Rom.

Dette er ikke første gang at man har forsøkt seg på å skape et nytt «Romerrike». Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy var en pådriver for den såkalte middelhavsunionen som skulle knytte sammen Europa og Afrika. Dette ble lagt frem i 2005 og kalt for Barcelona-prosessen. Det ser ut til at den har strandet.

–Den europeiske union sier selv at de har som mål å gjenskape det romerske riket med de gamle grensene. De skal gå helt ned til Midt-Østen og de nordafrikanske stater innen 2015. Navnet skal endres til Unionen. Da USAs president fikk se visjonene for det nye storriket, utbrøt han at det minner om det romerske imperiet. Bibelen sier at det romerske imperiet skal komme tilbake. Jeg tror at det antikristelige systemet kan komme ut av Europa, sa internasjonal direktør Jürgen Bühler i Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem på en Shavuot-konferanse som ble arrangert av Christian Friends of Israel i Jerusalem i 2006.

 

Bibelens profetier

Bibelen beskriver verdens historie før den skjer. I Daniel 7 står det om fire verdensriker som er representert ved fire villdyr. Løven var det babylonske riket, bjørnen det medo-persiske riket, leoparden det greske riket, mens det fjerde riket var et annerledes dyr med ti horn. Dette siste riket er det romerske riket, dyret som var, og ikke er, og skal komme igjen. (Åpenbaringen 17, 8). Dyret med de ti horn er ti konger som skal oppstå. Ut fra et av disse skal Antikristen oppstå. Til slutt vil ingen kunne kjøpe eller selge uten å ta dyrets merke (Åp.13, 17). Siden det i verdensprofetien er snakk om ti konger, har mange i kirkehistorien speidet etter ti-statsforbundet eller det nye Romerriket. Dette kan man lese mer om i forfatter Thoralf Gilbrants bok «EF i politikk og profeti».

Noen hånet tidligere profetigranskere da EU fikk langt flere stater. Den avdøde historiker og lektor Johan I. Holm påpekte at det kommer til å bli det rette antall når tiden er moden. Han sa blant annet at Storbritannia ville falle fra. De er nå på vei ut gjennom brexit.

Under den seneste EU-kampen i Norge sa kristenledere at EU kan være en forløper for Dyret, selve Romerriket, som skal oppstå i den siste tid. Noen av talsmennene for dette synet var Dagen-redaktør Arthur Berg og pinsevennenes bibelgransker Thoralf Gilbrant. Begge er nå døde.

For folk som er opptatt av det profetiske ord, er det nå interessant å se alle forsøkene på å skape en stormakt i det gamle Romerriket som ifølge Bibelen skal gjenoppstå. Hittil har ikke tiden vært moden. Macrons seneste intervensjonsstyrke fikk ikke med Italia eller selve Rom. Men enkelte spør om ikke disse endetidbegivenhetene er et vindpust om at noe er i emning.

 

Av Vidar Norberg

(30. juni 2018): Den store oppslutningen om de homofiles marsj i Oslo viser at Norge er et land som har falt fra Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Både statsminister Erna Solberg (H) og hennes regjering samt opposisjonsleder Jonas Gahr Støre (AP) har fullstendig brutt med den judeo-kristne kultur som Norge har bygget på i tusen år. Kristelig Folkeparti evner ikke å protestere eller tale Guds ord inn i denne etterkristne tid.

Det er forstemmende å høre Norges statsminister spotte Guds lov. Hun åpnet de homofiles marsj Oslo lørdag den 30. juni, og hun var tydelig stolt over det.

–Vi feirer retten til å elske den du vil, skrev Solberg på statens nettside som var påsmurt homofilbevegelsens signalfarger.

Til deltakerne siterte hun Ru Paul på engelsk: «We’re born naked, and the rest is drag.» Det betyr at alle er født naken, men kan selv bestemme kjønn. Nei, Solberg tar feil. Bibelen sier at «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Han dem». Det står i 1. Mosebok 1, 27.

Hun tror visst at hun kan oppheve Herrens bud når hun forteller stolt til NRK at det er over 25 år siden partnerskapsloven ble vedtatt, 10 år siden felles ekteskapslov ble vedtatt og skryter av at for to år siden vedtok de at man selv kan bestemme sitt kjønn.  Dette er ugudelighet av ugudelige regjeringer og Storting.

Norsk rikskringkasting hyller med sin dekning ugudelighet. Videre opplyser NRK at det i fjor var 124 påmeldte foreninger, bedrifter og organisasjoner. Dette har i år økt til 138 organisasjoner. Arrangøren opplyste at det var rundt 40.000 deltakere og 200.000 tilskuere.

Den ukristelige kulturministeren Trine Skei Grande (V) sa at de homofiles marsj er det mest synlige arrangement i Oslo etter 17. mai. Hun gikk foran i marsjen og oppgraderte Kulturdepartementets nettside med de homofiles farger. Dette viser hvilket gjennomslag ugudeligheten har fått i Norge. Kongeriket er i ferd med å bli fullstendig avkristnet.

Men man huske på at de mennesker som begår utuktig skjenselsverk, trolig er i stort mindretall. Flertallet av den norske befolkingen lever etter alt å dømme som mann og kvinne. At det er mange tilskuere, kan også skyldes at de homofiles syndige karnevalstog appellerer til menneskets nysgjerrighet. Regjeringene som støtter slik ugudelighet som førte til at Sodoma og Gomorra ble utslettet med ild og svovel, bør legge seg på hjertet at de står mot Guds skaperordning. Stortinget burde fremme gudelige lover som støtter Guds skaperordning mellom mann og kvinne.

Homofilibevegelsen gir et falskt inntrykk av at de krever toleranse. I virkeligheten forsøker «Pride-bevegelsens regnbuepolitikk» å tvinge normale folk til å tie om at mann og kvinne skal leve etter den biologiske virkelighet. Presset mot det som etter Guds skaperverk er normalt, blir stemplet som politisk ukorrekt og diskriminerende. Dette stemplet må man avvise på det sterkeste. Det er både biologisk og bibelsk rett å ta avstand fra homofil praksis.

Når menneskene forsvarer unaturlig samliv, er synden blitt så stor at Gud har overgitt dem til et ugudelig sinn. Det kan best sammenlignes med da Gud forherdet Farao og ødela Egypt med ti plager.

«Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, slik at de gjør slikt som ikke sømmer seg.» (Rom. 1, 26–28)

Bibelen forteller også at homofili fører til fortapelse. I Første brev til korinterne 6, 9 står det at de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, skal ikke arve Guds rike. Også første brev til Timoteus 1, 9 nevner at loven er mot menn som ligger med menn.

Homofili er en sodomottisk synd. Den er smittsom. Den bidro til at byen Sodoma ble ødelagt og satt til skrekk og advarsel for hele menneskeheten.

Den mest berømte historien om Sodoma står skrevet i 1. Mosebok kapittel 18 og 19. En dag kom Herren og to engler på besøk til sin venn Abraham. De fortalte at Gud skulle ødelegge Sodoma og Gomora fordi deres synd var umåtelig svær. Abraham fryktet for sin brorsønn som bodde i byen. Han argumenterte med Gud som lovte å spare byen om det fantes 50, 45, 40, 30, 20 og til slutt ti rettferdige i byen. Det var ikke ti rettferdige. De to englene – englene er alltid mannkjønn – gikk ned til Sodoma og tok inn i Lots hjem. Da kom mennene i Sodoma, omringet huset og krevde dem utlevert slik at de kunne ha omgang (homofilt samliv) med dem. Det eneste som maktet å stanse de ville innbyggerne, var englene som blindet deres øyne så de ikke fant inngangsdøren.

Bibelen forteller:

«Men Sodomas menn var onde og syndet grovt mot Herren.» (1. Mos. 13, 13)

«Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det.» (1. Mos. 18, 20–21)

Gud bestemte seg for å ødelegge Sodoma og Gomorra. Lot og hans familie fikk beskjed om å flykte for sitt liv, uten å se seg tilbake. Lots hustru hadde byen kjær og snudde seg for å se. Hun ble til en saltstøtte (1. Mos. 19, 26). Lots svigersønner trodde at dommen bare var en vits og flyktet ikke.

«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken.» (1. Mos. 19, 24–25)

Enkelte steder langs Dødehavet kan man den dag i dag finne «svovelkuler». Setter man fyr på dem, brenner de som svovel. Et merkelig fenomen.

I kirkens 2000-årige tradisjon har «unaturlige lyster» vært stemplet som en stor synd. I Judas’ brev vers 7 i Det nye testamente står det at «…likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten drev hor og gikk etter fremmed kjød (unaturlige lyster), og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.»

«Og Han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden.» 2. Pet. 2, 1–6

Saltstøtter vokser opp på havets salte bunn som kritthvite naturfenomen. De står der som forstenede kopier av Lots hustru og minner om Sodoma som forsvant under svovel og ild da JAHVE ødela de ugudelige byene. Den en gang så fruktbare sletten er nå bare brent stein, salt gjørme og dødelig saltvann. Bibelen forteller at de ble dømt og satt der til en skrekkens advarsel for menneskeheten.

«Kom Lots hustru i hu!» oppfordrer apostelen Lukas (17, 26–32).

Av Lars Arne Høgetveit

Traume er et alvorlig begrep og defineres slik i Store medisinske leksikon: «Traume, fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skyldes påvirkning utenfra.» Og det spørs om ikke dette begrepet har sin relevans når en begynner å analysere hva den norske befolkning utsettes for med hensyn til ulike belastninger påført utenifra, men også valg en har gjort selv. Selvsagt vil det jeg punktvis nevner fra samfunnet under, gi seg utslag i kroppslige og mentale skader og belastninger blant annet på grunn av en, i hvert fall i starten, dårlig samvittighet.

Romerbrevet 13, 3–5 forteller oss om hvordan en god stat kan gjenkjennes og skal være: «For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den; for den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er. Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens.»

Noen viktige punkter i samfunnsutvikling er følgende:

1. En frafallen kirke (inkl. andre menigheter) der Bibelens skapelsesberetning er lagt i grus i og med kvinnelige prester og praktiserende homolegalisering. Troen på Gud er borte, og med det bortfallet skapes et kraftig åndelig vakuum for ett menneske – hva er meningen med livet og hvor kommer det fra? Fronter man ekteskapet slik Bibelen definerer det, er i dag risikoen der for rettsforfølgelse. Bibelen sier noe om «retten som snubler på tingstedet». Esaias 59 gir oss en presis beskrivelse av hva som skjer i dag:

«Vi er falt fra Herren og har fornektet Ham, vi har gått bort fra vår Gud, vi har talt om undertrykkelse og frafall, vi har unnfanget løgnens ord i vårt hjerte og sagt dem ut. Derfor er retten blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte; for sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang, og sannheten ble borte, og den som holdt seg fra det onde, ble plyndret.»

Og helt innledningsvis i Esaias 59 leser vi: «Men deres misgjerninger har gjort skilsmisse mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult Hans åsyn for dere, så Han ikke hører. For deres hender er flekket av blod, og deres fingrer av misgjerning; deres lepper taler løgn, deres tunge taler urett. Det er ingen som fremfører tale med rettferdighet, og ingen som fører rettssak på ærlig vis; de setter sin lit til usannhet og taler løgn, de har unnfanget ulykke og føder elendighet.»

2. Familier går i oppløsning – det skader voksne og barn for livet. Samfunnet har lagt opp til ordninger som støtter opp under falsk og unaturlig kjønnslivfiksering i feile rammer, utroskap og «mine og dine barn». Samfunnet har også lagt økonomiske rammer som gir incitamenter til at alle barn, fra de er ganske små, skal inn i statlig/kommunal omsorg som barnehager. Selv om de blir alvorlig stressa, de voksne blir stressa, tempoet øker på statens regning etc. Foreldre som tar ansvaret med å ta seg av barna selv til de begynner på skolen, stigmatiseres og benevnes som snyltere på samfunnet – mens realiteten er den motsatte der de får barn og flere får mange barn som trengs og bruker tid på å oppdra dem til gode bidragsytere i hjem og samfunn.

3. Et statlig/kommunalt barnevern som går etter familien og destabiliser den med sine ca 58.000 bekymringsmeldinger på ca 48.000 barn i året! Det skaper en frykt blant barnefamilier og besteforeldre – for hvem blir neste de går etter. 15.800 fosterbarn, mange vil hjem, sier sitt i en liten nasjon. Hele samfunnet er bygd opp rundt angiveriet. Foreldreretten forvitrer og det blir mer og mer statens barn.

4. Den demografiske situasjon i Norge er alvorlig – med en fertilitetsrate på 1,61 er vi ett utdøende folk. Oslo ligger på 1,5 – og vi trenger 2,1 for å opprettholde befolkningen. På toppen av dette kommer fosterdrapet – med ca. 40 barn hver dag året rundt! Hva har ett menneske blitt utsatt for, som velger slik destruktivt mange gjør i dag?

5. I skolen lærer de barna at vi er tilfeldig kommet til i ett stort smell – selv om hele skaperverket vitner om det motsatte, og det er massevis av solid forskning – innen alle fagdisipliner – som viser det Bibelen forteller oss. Med dette knekkes menneskeverdet, og håpløsheten får stort rom. Men motkraften mot denne ondskapen øker nå.

6. Ytringsfriheten er innskrenket – svært mange tør ikke si sin mening rundt lunsjbordet på jobben eller i andre sammenhenger for hva vil da spre seg om dem, og hvilke konsekvenser vil det få for dem og barna. Selv om det er sant det de ønsker å si – ligger frykten der – slik skal et samfunn ikke være – da råtner det på rot.

Det første verset i Esaias 59 lyder slik: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og Hans øre er ikke for tunghørt til å høre.» Nei, og om enkeltmennesket i Norge ville begynne lese de ti bud og der få oppleve hva synd mot Gud er og at det er en alvorlig realitet med de verste konsekvenser for tid og evighet – da ville det være håp igjen for landet om syndenøden ble kanalisert inn i frelserens favn for Esaias 59, 1 lyver ikke!

Så er det mulig å bli helbredet fra ulike traumer (og noen sår vil vi måtte leve med livet ut) – der det står i Guds Ord, i Johannes 8, 32: «og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Kommentar-Avisa.no 21.06.2018)

 

BAKGRUNN:

Av Vidar Norberg

(21. juni 2018): Flertallet i Finnmark fylkesting sa klart nei tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.  De nektet å opprette en fellesnemd som skal avvikle Finnmark fylke og bli et underbruk av det store folkeflertallet i Troms.

Flere politikere følte nok at de hadde et klart mandat fra finnmarksfolket etter at 87 prosent av dem som stemte sa nei til tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

Det var en uredd debatt på da fylkestingsrepresentantene tok ordet på Scandic hotell i Alta, torsdag. Venstresiden gjorde det helt klart at de vil kjempe for å ha begge hender på rattet og avviste å sitte i baksetet til Troms fylke. Høyresiden ville legge ned Finnmark fylke i håp om noen flere arbeidsplasser.

I det politiske ordskifte sto på den ene side Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Miljøpartiet de grønne. På den andre siden sto Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Det var Kurt Wikan fra Senterpartiet som i sin tid først foreslo en folkeavstemning om tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Han sa nei også i fylkestinget. Wikan regnet ikke at det blir bedre i Pasvik med en tvangssammenslåing

 

Med lua i hånda

En av de første som gikk på talerstolen med lua i hånden, var Johnny Olaussen fra Fremskrittspartiet. Han ville vite om det kunne være lovlig ikke å velge representanter til fellesnemda slik kommunalminister Monica Mæland krever. Trine Noodt fra Venstre neide verbalt og ville ha rede på om man kunne nekte å påta seg lovpålagte oppgaver.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik mente at det vel ikke er noen avklaring på spørsmålet om det er lovlig å nekte å opprette fellesnemd.

Ulf Ballo fra Miljøpartiet de grønne spurte om høyresiden ikke respekterer folkets røst og istedenfor vil oppgi sitt eget fylke etter pålegg fra Stortinget.

Kristelig Folkepart, som har vanskelig for å bestemme seg hvilken side av gjerdet det er best å hoppe ned på, fremmet et utsettelsesforslag. Det var også et halmstrå som Jo Inge Hesjevik fra Høyre kunne gripe i håp om at de en eller annen gang senere skal få slått fylkene sammen slik makthaverne i Oslo krever.

Tommy Berg fra SV viste til at 87 prosent av befolkningen i Finnmark sa nei til tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. SV-representanten spurte om Hesjevik mener at man skal bøye seg i støvet for overmakten.

En av representantene mente at det virket som om forslaget om fylkessammenslåing var kommet i stand på en rødvinskveld i Asker. Representanten sa at den var fiendtlig mot Finnmark og gir blaffen i hva folket vil. Demokratiet velges bort.

 

Ingen nye oppgaver

For å få regionreformen igjennom har Solberg-regjeringen lokket med nye oppgaver, arbeidsplasser og friske penger til fylkene.

–Vi ser ingen av de nye oppgavene som er bebudet, sa Johnny Ingebrigtsen fra SV med adresse til blant annet Kristelig Folkeparti som hadde satt oppgaver som en betingelse for å støtte reformen med fylkessammenslåinger. Videre belærte Ingebrigtsen forsamlingen om at det er forskjell på å ønske og å planlegge noe. Han sa at 23,5 milliarder kroner bare er monopolpenger.

Ingebrigtsen reagerte videre på oppførselen til kommunalminister Monica Mæland som viste flathanda når folket ikke ville ha reformen.

–SV lytter til folket og sier nei til å oppnevne folk i fellesnemda, sa Ingebrigtsen.

Han sa videre at som fisker vet han det er viktig å bakke opp og ligge på uværet til det blir bedre. Det var Ingebrigtsen råd i denne saken. Han fikk svar på tiltale fra Johnny Olaussen som sa at sjarken kan gå tom for olje, og da havarerer den til slutt. Ingebrigtsen tok Olaussen i skole og sa at dette handler om et langt større hav enn det sjarker går ut på. Han viste til de engelske trålerne på storhavet som bakket og også kunne ligge på været om så uten olje.

Før øvrig ble den stormfulle SV-debattanten irettesatt av fylkesordføreren for bruk av banneord, men han repliserte at det ikke er uvanlig å snakke om himmel og helvete uten at man sier at noen går dit.

 

Tenker på karrieren

Å få seg et bein i et større fylke kan kanskje virke forlokkende. Trine Noodt fra Venstre var i likhet med sin styringslystne partileder i Solberg-regjeringen opptatt av at noen måtte ta den oppgaven og planla å møte opp dagen etter når fellesnemda etter planen skulle samles. Rut Olsen fra FrP ville også ha mulighet å bli med i en fellesnemd.

–Jeg vil inn for å gjøre en jobb for fylket som jeg er så glad i, bedyret Olsen og minnet om at dette er en nasjonal reform for hele landet hvor Arbeiderpartiet ikke er større enn Stortinget.

I debatten var det nok flere som tenkte på «karrieren». Det kom også inn en liten hilsen fra 15.000 LO-medlemmer og 8000 medlemmer av Fagforbundet. De sa tydelig at Ap, Sv, Sp og MDG hadde deres støtte i denne saken.

–Våres arbeidsplasser står på spill, het det.

 

Sametinget

–Sametinget stiller seg på Finnmarks side og er solidarisk med befolkningen i Finnmark, sa Roy Willhelmsen som er sametingsrepresentant for Arbeiderpartiet.

Han påpekte at Sametinget var kastet på gangen i spørsmålet om fylkessammenslåing. Han gjorde det klart at dette er noe de ikke kan godta, for loven sier at samene skal få uttale seg.

–Sametinget er på folkets side. Sammen skal vi kjempe denne kampen, sa Willhelmsen.

 

Skremselspropaganda

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik påpekte i sitt innlegg at 87 prosent av folket i Finnmark har sagt nei til tvangssammenslåing.

–Det er forstemmende at det brukes skremselspropaganda for å få sammenslåingen igjennom.

Hun gjorde det klart at Arbeiderpartiet ikke vil avgi myndighet fra fylkestingssalen, men ha begge hendene på rattet og ikke sitte i baksetet.

–Å si ja til fellesnemda er som å si ja til sammenslåing. Det vil vi ikke, sa Vassvik.

–Stortinget overkjører lokaldemokratiet, gang på gang. Om vi stemmer for fellesnemda, betyr det ikke noe hva folket har sagt. Vi står for Finnmark inntil Storting og regjering snur, sa Torill Klogh i Arbeiderpartiet.

Fylkesvaraordfører Tarjei Jensen Bech (Ap) viste heller ingen synlig redsel for Høyre-makta i Oslo og fortalte at styresmaktene etter krigen la ned forbud mot at finnmarkinger, inklusive hans bestemor, reiste tilbake til fylket som var nedbrent. Poenget var at man nå må våge å stå opp for det som er rett.

 

Filibuster-taktikk

Det ble også forsøkt med såkalte filibuster-forslag for å få en fellesnemd som kan legge ned Finnmark fylke. Høyresiden ville ha avstemning hvor man leverte inn navn til fellesnemda og stemte over dem. Kanskje var tanken at da kunne noen lure seg til en plass i fellesnemda.

Arbeiderpartiets poeng var at ved å nekte å utpeke medlemmer til fellesnemda blir tvangssammenslåingen stoppet opp for en stund. Fylkesordfører Ragnhild Vassvik krevde at det mest ytterliggående forslaget ble stemt over først. Det var protester, men hun lot seg ikke stoppe. Hverken politikere eller jurister klarte å se lovhjemlene for det ene eller det andre i den politiske skodda. Derfor ble det votert for forslaget om ikke å oppnevne representanter til fellesnemda. Da falt de andre forslagene automatisk. Vedtaket ble at det ikke skulle velges representanter til Fellesnemda, og da var det ikke rom for mer filibuster fra Høyre & Co. Men de innklager sin sak til høyere myndigheter.