Kommentar

 

 

Av sivilagronom Lars-Arne Høgeveit

(01.09.2018): Mens en liten hamburger på Cirkle K koster norske innbyggere 56 kroner i friske midler, ble en del bønder avspist med en «krisepakke» fra staten den 30. august etter århundredes tørkekrise både med hensyn til vann og ekstremtemperaturer som gav store utfordringer for Norges matproduksjon.

Importen blir rekordhøy av mat og fôrkorn, og noen grøntprodukter kan gå tomme i butikkhyllene utover høst/vinter på grunn av at krisen er europeisk og enda verre; også i flere andre land internasjonalt som er tunge på eksport av blant annet mat- og fôrkorn. Kun 10 prosent av verdens kornproduksjon legges ut for internasjonalt salg.

Jeg nevnte for en kollega for noen dager siden at alt under to milliarder i en krisepakke med friske midler vil vise alvorlig svikt i dømmekraften fra staten som er pålagt et ansvar for 5,3 millioner innbyggere i dette landet. Selvforsyningen er på 38 prosent av mat – resten må importeres. Vi trenger flere bønder ikke færre, og de bærer en høy risiko med matproduksjon under åpen himmel oss alle til gode!

Vi har 10 millioner dekar som kan nydyrkes – hvorfor ikke sette i gang, selv om jorda ikke er den aller beste vil den gi et betydelig bidrag med avling. Betydelig støtte til økt drenering og etablering av vanningssystemer nasjonalt bør prioriteres hardt for å øke leveringssikkerheten av mat i Norge i tørre eller våte år.

Norsk fiskeoppdrett baserer seg på OVER 80 prosent importerte kraftfôr-ressurser – så den selvforsyningen er en illusjon – men statsministeren tror muligens på den ennå? Statsminister Erna Solberg uttalte til NRK følgende den følgende 23.03.2015:

«Laksen er Norges Ikea. – I 2014 eksporterte Norge sjømat for 69 milliarder kroner. Det er sju milliarder mer enn i 2013, og en dobling på under 10 år. Hver eneste dag serveres det 37 millioner norske sjømatmåltid verden rundt. – Likevel hevdes det altså at Norge ikke er selvforsynt med mat.»

Den selvforsyningen vi har på 38 prosent, er basert på tung mekanisering i et land som må importere svært mye av traktorer og reservedeler, samt at alt er helt avhengig av tilgang på fossilt brennstoff for å produsere maten. Brennstofflagre og produksjonen er svært sårbar og sentralisert! Diesellagre har vi ikke desentralisert på gårdsnivå, det hadde vi tidligere. Nasjonale beredskapslagre av korn, salt, sukker etc. har vi ikke (0 kg på lager, lagrene ble nedlagt av Stortinget i 2003), det hadde vi tidligere.

Norge lever fra hånd til munn. En internasjonal krise nå, der kornimporten vanskeliggjøres, vil lære oss nordmenn en lekse vi trodde vi skulle slippe. Matproduksjon skiller seg drastisk fra annen næringsvirksomhet – den må sikres av den norske stat – uavhengig om dette er i det private næringslivet, for ALT avhenger av den for alle andre områder i nasjonen. Det er noe som skal prioriteres primært, og noe er mere sekundært – produksjon av mat er en primæroppgave, og den er sterkt risikoutsatt hvilket staten selvsagt må dele risikoen for på grunn av sitt primæransvar for den norske befolkningen. Tilgangen på nok rent vann, et forsvar og levelige forhold for kjernefamilien i nasjonen, slik at demografien ikke krasjer, er andre primære oppgaver.

Vi har per i dag økonomisk handlerom til å prioritere rett på vegne av 5,3 millioner nordmenn – men vi har uår på folk i ledelsen. Det må inn ledere som sier ja der primæroppgavene skal på plass, og sier langt mere nei på andre områder. Svenskene har heller ikke matlagre nasjonalt – der kostet 12 måneders lager av mat 20 svenske kroner ca. år 2000 – det var en svært billig livsforsikring – samlet den gang 160 millioner i et folk på åtte millioner! I Finland har de matlagre for 18 måneder og såkornlagre for 12 måneder. Statens oppgave er å ta vare på Ola og Kari – ikke bare i gode tider, og uroligheter og uår dukker opp når vi minst forventer det.

 

 

 

 

 

Av Ragnhild Vassvik, fylkesordfører i Finnmark

(30.08.2018): Ingen har så langt brakt til torgs en troverdig beskrivelse av hvordan alt skal bli bedre for Finnmark bare vi fusjonerer med Troms. Lettvinte påstander om «alenegang» og beskyldninger om motvilje mot framskritt blandet med en uvilje mot å se de historiske fakta om sammenslåingsprosessen, preger fortsatt debatten.

De troverdige og velbegrunnede analysene av fordelene av et sammenslått Troms og Finnmark er fortsatt fraværende, nå over et år etter at Stortinget fattet sitt vedtak om sammenslåingen.

La meg gjøre et siste forsøk på å få debatten på skinner – og på rett spor!

La det være sagt atter en gang: Finnmark saboterer ikke et stortingsvedtak.

Finnmark har søkt å følge opp Stortingets vedtak og har gjennom lange forhandlinger forsøkt å bli enige om løsninger vi kunne leve med. Det var vår holdning når vi satte oss ved et felles bord med Troms og forhandlet for åpen mikrofon i flere måneder.

Til slutt stod Finnmark ovenfor følgende utfordring: gi etter og aksepter flytting av all toppledelse, politisk og administrativ ut av Finnmark, eller slå ring om Finnmarks interesser om en balansert løsning, i tråd med Stortingets føringer. Finnmark hadde nemlig et helhetlig forslag til delt ledelse, der altså begge fylker fikk en hånd på rattet. En balansert løsning der også finnmarkinger, skulle gis reelle posisjoner og et likeverdig ansvar for utvikling av det nye storfylket. Disse forslagene ble avvist. Derfor havarerte sammenslåingen.

Jeg ser at både redaktør Thomas Nilsen i «The Independent Barents Observer» og Målfrid Baik i NHO Arktis, nekter å forholde seg til disse realitetene. Dersom disse to mener at Finnmark burde akseptert at politisk og administrativ ledelse ble tatt ut av fylket, så bør de i det minste forklare oss hvordan en slik løsning ville styrke Finnmarks utvikling.

Når det gjelder redaktør Thomas Nilsens konspirasjonsteorier i Nordnorsk Debatt om at motstanden mot sammenslåingen er drevet fram av «en liten gruppe mennesker i Finnmark Arbeiderparti» så får den påstanden står for hans egen kreative hoderegning. Folk vet bedre. Vi har nemlig spurt folket. Det viser imidlertid noe av presisjonsnivået når han nærmest etter å ha stukket hodet ut vinduet og fingen opp i lufta, konkluderer med at «her jeg bor er det stor entusiasme for sammenslåing».

Det stemmer ikke at det store flertallet er imot, mener Nilsen. Vi for vår del forholder oss til to flertallsvedtak i fylkestinget, en folkeavstemning og en fersk meningsmåling, som viser at motstanden mot tvangssammenslåingen øker i Finnmark. Det tror jeg går langt utenpå Nilsens private meningsmåling «der han bor».

Nilsen mener også at Sør-Varanger sin svært kapable ordfører, Rune Rafaelsen er offer for partipisken. Jeg tror de fleste som kjenner Rune vet at noe form for partipisk neppe biter på ham.

Dessverre blir det ikke stort bedre når lederen i NHO Arktis uttaler seg. Målfrid Baik har plutselig mistet troen på Finnmark.  Baik og NHO Arktis vet utmerket godt at Finnmark har noen utfordringer som er annerledes enn resten av landet, men mot bedre vitende påstår nå Baik at Finnmark er i ferd med å isolere seg. NHO har plutselig glemt de sterke og viktige relasjoner til Russland, eksportnæringer som olje og gass, fisk og internasjonal turistnæring.

Hvorfor tror Baik at det var så viktig for Finnmark å fortsatt ha en hånd på rattet i samfunnsutviklingen i forhandlingene med Troms? Fordi vi ønsker å isolere oss?

Det er ingenting i Finnmark som tyder på noe ønske om isolasjon. Tvert imot. Vi samarbeider og ønsker mer samhandling, ikke minst med Troms.  Økt samarbeid er slik vi ser det et godt alternativ til tvangssammenslåing.

I Finnmark har vi lange tradisjoner for åpenhet, gjestfrihet og relasjonsbygging. Det er mange viktig rikspolitiske grunner til dette med vår nærhet til Russland, i tillegg vet vi at markedene for våre ettertraktede varer ligger utenfor fylkers grenser. Dette er grunnleggende forutsetninger for samfunnsbygging og velferdsutvikling i Finnmark, noe vi ikke har planer om å endre på.

Men når NHO nå prøver å selge inn en tvangssammenslåing som et virkemiddel for vekst i Finnmark så burde dette synet være tuftet på grundige analyser og dokumentasjon. I mangel av dette tyr NHO Arktis til tromme trusler om krise og nedgang for Finnmark.

NHO må gjerne flagge sitt positive syn på regionreformen, men det bør være lov å forvente mer enn ren synsing fra en så tung samfunnsaktør som NHO. Sakens alvor krever såpass.

Vi som ikke ønsker denne tvangssammenslåing beskyldes av og til for å hindre Finnmarks utvikling, dette er blitt et tilbakevende retorisk krumspring, uten rot i virkeligheten. Vi som ikke tror på tvangssammenslåing, vi tror på Finnmark. Vi ser nemlig at det jobbes godt og målrettet både i næringsliv og det offentlige, vi ser at det skapes resultater innen mange viktige samfunnsområder. Vi tror nemlig at Finnmark vil lykkes stort som liten.

Vi bygger blant annet dette på at:

• Flertallet i oppgaveutvalget som har foreslått nye oppgaver til fylkene mener Finnmark er stort nok.
• Finnmark har nettopp satt rekord i oljeleveranser. 2 av 3, 7 milliarder kroner fra Nord-Norge hentes inn i Finnmark.
• Finnmark har størst økning av videregående skoleelever som fullfører studiene
• Framtida for fortsatt verdifulle inntekter fra olje og gass ligger i Barentshavet.
• Det arbeides godt i Finnmark for økt verdiskapning innen fiskerinæringen.
• Det skjer mye spennende innen reiselivsnæringen som vil gi økt sysselsetning og verdiskapning i Finnmark.

Finnmark har fortsatt store utfordringer. Ingen benekter dette. Men det er ingenting som tyder på at en sammenslåing med Troms hverken vil bidra til mer demokrati, mindre sentralisering, hindre avfolkning, gi oss økte barnekull, eller bedre veier med mere. Dette er faktisk områder hvor Troms sliter vel så mye som oss.

Finnmark skal ikke være en prøvekanin for en uferdig reform, avfødt etter en hestehandel i Stortinget. Til det er Finnmark for viktig og verdifull, for oss som bor her – og for nasjonen for øvrig.

 

Artikkelen er sakset fra iFinnmark.

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

(31.08.2018): Når en regjering sitter for lenge med makten, blir den lett arrogant. Da er det til beste for landet, folket og demokratiet at regjeringen går. Erna Solbergs andre regjering er i ferd med å komme dit.

Den arroganse som Solberg-regjeringen har vist i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms, forteller med all tydelighet at Solberg-regjeringen krever lydighet av sine undersotter. Erna Solberg gjorde intet for å stanse kommunalminister Monica Mæland som til og med endret spillereglene underveis da hun ikke fikk med seg en fellesnemd av Troms og Finnmark for å tvangssammenslå fylkene mot folkets vilje. Til slutt reddet Troms under ledelse av Arbeiderpartiet Finnmark da de nektet å sitte alene i fellesnemden uten Finnmark. Videre maktbruk fra Solberg-regjeringen lot seg ikke gjøre, og saken går nå til Stortinget for tredje gang, ikke minst takket være Senterpartiet.

En regjering skal ikke være folkets herskere, men tjenere. Ikke minst fylkesreformen kan bidra til å sette opp mann mot mann i by og land eller fylke mot fylke. Det kan såes splid og strid som det tar tid å lege. Sentralisering og ensretting i store enheter minner litt om totalitære systemer som for lenge siden har spilt fallitt, ikke minst i det tidligere Sovjetunionen. Både vanlige folk, kommuner og fylker bør ha stor frihet. At alle skal ha helt likt tilbud er ingen garanti for et bedre samfunn og lykkeligere liv. Frihet for den enkelte er langt mer å foretrekke fremfor statsdirigering.

Erna Solberg har også vært ute og kalt pressen for blodtørstig. Dette høres mest ut som en uttalelse fra en totalitær stat. En fri og uavhengig presse har plikt til å granske saker, selv om det gjelder en av Solbergs ministre og er aldri så ubehagelig for statsministeren. Pressen skal være den fjerde statsmakt som overvåker og kritiserer myndighetene. Dette er viktig for å opprettholde et demokrati.

Regjeringens arroganse overfor Norges russiske nabo i øst har også tiltatt, til tross for at Norge deler en grense med Russland som er 196 kilometer lang. Selv under den kalde krigen var det en klar dialog mellom Russland og Norge. Det virker som om Solberg-regjeringen har lagt denne dialog på is, både under den forrige regjeringsperioden og under den nåværende. Det er stikk i strid med det Russland ønsker. Det er den motsatte politikk som vår grensenabo Finland følger med et sterkt forsvar og en god dialog. Selv Tyskland lar ikke sine investeringer i gass og olje påvirkes av Krim, fordi det tyske energibehovet anses som vitalt. Også Donald Trump kom til Finland for å møte Vladimir Putin. Men Solberg-regjeringen har dels opptrådt som en stormakt med avstand overfor Russland helt siden Barack Hussein Obamas dager i Det hvite hus. Denne politikken tjener ikke Norge. Slik arroganse er farlig for Norge.

Man ser også at Forsvaret på flere områder er svekket. Et eksempel er at regjeringen legger ned flybasen på Andøya, som til og med USA mener er tjenlig flystasjon. Det truer et helt øysamfunn.  Nedleggelsesprosessen skjer i hemmelige møter, hvor folk ikke får den nødvendige informasjon. Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk har vært å opprettholde levedyktige samfunn i hele Norge og ikke minst i Nord-Norge og særlig i Finnmark for å styrke norsk suverenitet. Det ser ut til at Solberg-regjeringen mener at de vet bedre med sin «hemmelige» maktpolitikk.

Solberg-regjeringen er neppe til den beste for Norge. Den er blitt for arrogant. Man får be og håpe at Solberg-regjeringen får en snarlig avløsning.

 

 

 

 Av Jørgen Høgetveit

(23. august 2018): Barnevernets operasjoner – særlig ved å fjerne barna bak foreldrenes rygg ved akuttplassering – kan få forferdelige fysiske og mentale konsekvenser. Et apparat med et budsjett på cirka. 21 milliarder, cirka 5800 tilsatte og økende tett samarbeid med politiet – plikter å vite hva de driver på med til «barnas beste» – eller om det dreier seg massetraumatisering. Pr. nå er 15.820 tatt fra sine biologiske foreldre – og mange flere er skilt for å bli returnert etter en viss tid. At dette skader foreldre og barn og er helt naturstridig – viser de voldsomme reaksjoner både i innland og utland og burde ikke forundre oss eller Barnevernet det minste med et minimum av psykologisk traume forståelse. Både Menneskerettsdomstolen (åtte saker), Great Chamber (høyeste M.r. instans i Europa) og alt fra Der Spiegel, Fransk TV og BBC med flere programmer viser forferdelige ting i norsk barnevern. Endog ca. 250 psykologer og jurister har sendt «bekymringsmelding» til statsråd Horne – synes glatt å bli oversett og pratet bort.

Alt etter ressursene familiene og barna har fysisk og mentalt, hva de har vært utsatt for fram til den dagen de blir tatt av Barnevernet – og måten de behandles på etterpå – kan gi mer eller mindre fatale konsekvenser. Dette kan en lese seg til i blant annet materiale som advokat Kvilhaug har vist til. Men heller ikke dette synes å bekymre Barnevernet det minste – men stort sett skyldlegges foreldrene. Selve rettssystemet som krenker og oppløser basis for det norske folkestyret ­– hjem og familie – og som minner ikke lite om totalitære regimers familiepolitikk med angiveri og sprer redsel, reagerer heller ikke «eliten» på. Det og mer til peker i at det som driver, ikke er gammel norsk rett – men farlige ideologier.

Men tilbake til de mentale traumer som psykolog Magne Raundalen omtaler slik i «Sånn er Livet». Der fortalte psykologen fra sitt arbeid med krigsskadde barn, og mot slutten definerte han traumer (skader i sinnet) slik: ”Et traume er et brudd i internforbindelsen mellom språkhjernen og følelseshjernen. Det er en kraftig opplevelse som setter personen i en situasjon av hjelpeløshet eller er så overveldende at man ikke klarer å etablere den i sammenhengende erindring – så da blir forbindelsen mellom følelsene man har, som er en egen hukommelse noe dypere i hjernen, og det språket man klarer å sette på opplevelsen, brutt. Det bruddet blir en kilde til konstant «uro» som må døyves.»

Vi har skrevet mer utførlig om dette i Morsdagsheftet 2011: «Traumer av krig og skilsmisser  – og ruskulturen.»

Vi har dr. H. Pande som er legen som fikk lovfestet barns rett til å ha foreldrene med på sykehus når de ble innlagt for å unngå mentale skader, separasjonsangst som kan sitte i lenge – kanskje hele livet. Hun baserte dette på undersøkelse av barn i London, noen ble sendt på landet for å være i trygghet og andre ble med foreldrene i bomberommene under blitzen i den andre verdenskrig. De siste var klart minst skadd – ganske fordi de hadde trygghet av mor og far, sine biologiske foreldre.

Denne uroen som Raundalen fortalte om,  «uroen» noe en kan observere hos Barnevernets skadde barn i dag, som ender opp med selvskading av mer eller mindre alvorlighetsgrad, opprør og utagering, rus osv. Uroen er så sterk at den må døyves på en eller annen måte. Som sekretær for AKF har en vært borti flere tilfeller blant annet vegring. Ei lita jente ble tatt, satt i forhør hos politiet gjentatte ganger, slapp fri og var i barnehagen. Men Barnevernet returnerte til barnehagen og ville ta jenta med seg. Hun gjorde så kraftig opprør at to voksne personer ikke maktet å få henne inn i bilen. Nå vil hun ikke inn i andre biler enn der far og mor er!! Andre barn biter seg selv og skader seg på andre måter. I Steigen tok man mange barn innen seks kilometer, og gjenværende barn kom skremt og gråtende ned om natta – redd for at Barnevernet skulle komme og ta dem. Ikke rart at 250 spesialister skriver bekymringsmeldinger, utenlandske medier og rettsvesen reagerer overfor den norske «humanitære stormakt» som skader Norges fremtid på denne måten. Politikere har drevet på med en hedensk familiepolitikk i minst 40 år som nå viser hvor det bærer hen – og etter min mening på klar ideologisk grunn – ikke gammel norsk basis som har vist sin bærekraft. Nå bør politikere fra lokal- til stortingsplan – samt organisasjonsfolk sette seg skikkelig inn i det som foregår mot Guds første skaperordningen og de tusen hjem, «det første riket»  som alltid er totalitære ideologiers sentrale angrepspunkt. Det ser vi på en rekke livsområder også i dag. Det bærer i seg den vestlige sivilisasjons sammenbrudd – hvilket ikke er noe nytt i historien og som en rekke av de store historikere har fortalt oss.

 

 

Av Jørgen Høgetveit

(16.08.2018): På slutten av 1800-tallet var Arendal Norges rikeste by, men det tok en brå slutt med katastrofen omkring bank- og skuteeier Herlofsen. Bankene gikk over ende og konkursene fulgte. Herlofsen selv prøvde å flykte til USA – men ble tatt på kaia i Kristiansand. Få dager senere marsjerte 600 mann i Arendals gater i protest mot det som hadde skjedd – og noe tid etter ble Arbeiderpartiet dannet ved Ormtjern i 1887. Så var det hele i gang. I klartekst viser det – som i den franske revolusjon – hvor farlig økonomisk urettferdighet er. Folk må få sin rimelige del til livene sine – ellers kan revolusjonen bygge seg opp.

Det som undrer meg i den historiske sammenheng hvor Ap ble dannet i, er den ideologiske basis i sosialismen arbeiderne etter hvert fikk. Den store norske bevegelsen var jo haugianismens kamp fra 1796, til O.G. Uelands formannskapslov i 1837 som tok makta fra presteskap og embetsverk og førte den stille og rolig til folket i frie valg. Så tale- og møtefrihet i 1842 ved N.J. Tvedt (Evje) og O.G. Ueland (Heskestad) fram til full nasjonal frigjøring i 1905 ikke minst ved Jørgen Løvland. Altså en sterk folkelig frihetsbevegelse på kristen grunn som bar rike nasjonale frigjøringsfrukter både i åndens og håndens tjeneste. At de ikke søkte tilknytning til dette sterke folkets Venstre – undrer meg.

Riktignok hadde de gamle minner om Lofthus-opprøret som ble slutt da han døde i jern på Akershus i 1797 – uten særlig frukter. Så kom det tiår som rystet Norge i cirka 1880-90 da  Brandes med sin revolusjonære gudsfornektelse drog folket og de store forfatterne med seg – inntil frankfurterne kom på banen i 1923. Edv. Bull n.f. Ap. åpnet seg for deres avkristningspolitikk som de fleste kan se resultatene av i dag. Og denne grunnleggende tenkning finner man nå snart i alle partier – selv om de avviker noe på den økonomiske politikk – så er det lite som skiller i den helt grunnleggende basis som bygde Norge opp som en selvstendig, fri og velordnet velstandsnasjon med Bibelen og Grunnloven av 1814 som rettesnor for den RETTE FRIHET OG ORDEN. Arbeiderpartiets start er  kanskje den grunnleggende basis for at alle politikere nå samles i Arendal nå – om man har tenkt på de teller ikke. Man forlot det som hadde vist sin bærekraft da vi ble løftet fra ufrihet og nød (Terje Viigen 1809, Barnevandringene 1830 – 1910).

Kanskje man burde minnes verset stortingspresident J. Løvland siterte ved sin tale på Eidsvoll i 1914 da han siterte Ivar Aasen: «Lat oss ikkje forfedrane gløyma, under alt som me venda og snu. Dei har gitt oss ein arv til å gjøyma, han er større enn mange vil tru.» Basisarven avvikles bit for bit – mens vi debatterer fruktene – som selvsagt forsvinner – både den nasjonale og frihetsarv – når basis synker sammen.

 

 

Av Vidar Norberg

(14.08.2018): Den beste garantisten for at Fremskrittspartiet får gjennomslag for sitt program, er Kristelig Folkeparti. De garanterer for Solberg-regjeringen.

Det verste er at KrFs representanter i Finnmark og Troms iler til for å utslette Finnmark fylke. De ser ikke ut til å la seg affisere av at Arbeiderpartiets gruppeleder Kari-Anne Oppsal i Troms fylkesting sa at de ikke vil ha bøddelrollen. Den vil tydeligvis KrF ha.

Enda verre høres det ut når Jens Ingvar Olsen fra Rødt sa at det lukter av okkupasjon. Man vet at KrF er selve garantisten for det Olsen nesten  sammenligner med okkupasjon av Finnmark. KrF sikrer stortingsflertallet for tvangssammenslåingen.

At Kristelig Folkeparti, lokalt eller sentralt, heller ikke bryr seg nevneverdig om at 87 prosent av befolkningen i Finnmark stemte nei til tvangssammenslåing, overrasker. KrF er jo et parti som ofte vil stå på samme side som de svake i denne verden. Men ikke når det gjelder å redde det fylket som har den minste befolkningen spredt over det største området.

Det er kristne som er oppgitt over KrF og spør hva skal man med et kristelig parti. Med KrFs holdning til Finnmark fylke er det vel best at de ikke kommer inn i hverken fylkesting, storting eller noen ting.

 

 

Av Vidar Norberg

(14.08.2018): Solberg-regjeringens politikk overfor Russland blir bare mer og mer forstokket. Nå har forsvarsminister Frank Bakke-Jensen gjennom Klassekampen krevd at Russlands president Vladimir Putin må gjøre seg fortjent til å bli invitert til 75-årsjubileet for den sovjetiske frigjøringen av Finnmark i 1944. Det mener Bakke-Jensen Putin kan gjøre i forhold til folkeretten. Det er Russlands anneksjon av Krim som har fått forsvarsministeren til å avvise en invitasjon.

–Norge er et lite land. Vi er ikke litt for folkeretten, vi er helt for folkeretten. Ansvaret for å vise at Russland tar folkeretten på alvor, ligger hos Vladimir Putin, sa Bakke-Jensen til Klassekampen.

Norge slår nå på stortromma i sin boikott av Russland. Det virker nesten som om Solberg-regjeringen anser seg som en større og sterkere nasjon enn Tyskland. Selv tyskerne har ikke slik en boikott som Norge. Det viser uttalelser fra USAs president Donald J. Trump på NATOs frokostmøte med Jens Stoltenberg tidligere i sommer.

–Det er veldig trist at Tyskland har inngått en massiv olje- og gassavtale med Russland og betaler milliard etter milliard av dollar i året til Russland… Tyskland er totalt kontrollert av Russland, fordi de vil få 60 til 70 prosent av sin energi fra en ny rørledning, sa Donald Trump.

Tyskland boikotter ikke Russland når det gjelder landets vitale energibehov. Da betyr heller ikke forholdet til NATO og USA stort.  Men Norge kjører en hard linje mot nabolandet som frigjorde Finnmark. Det er et beklagelig norsk hovmod fra den sittende regjeringen som gjør at Vladimir Putin ikke kan bli invitert til frigjøringsjubileet.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (Ap) sa at norsk næringsliv lider under sanksjonene. Hun sa at sanksjoner er et nasjonalt anliggende, men på regionalt nivå støtter man at sanksjonene gradvis avsluttes.

Ordfører Rune Rafaelsen (Ap) i Sør-Varanger sa til iFinnmark at frigjøringen er en viktig hendelse i norsk historie som man kan bruke til å bedre dialogen. Dessverre ser det ut til at Solberg-regjeringen ikke ønsker noen dialog med en nabo som Norge vel stort sett alltid har hatt fred med.

Vladimir Putin besøkte Finlands president Sauli Niinistö da nesten ingen andre tok imot ham. Nå har til og med Trump og Putin møtt hverandre i Finland med Niinistö som vert i sommer. Men til Norge får Putin ikke komme. Kanskje er Solberg-regjeringen i ferd med å distansere Norge fra omverdenen og dialogen.

–Du er vel godt klar over det faktum at vårt forhold ikke opplever de beste tider, sa Russlands utenriksminister Sergej Lavrov da han møtte tidligere utenriksminister Børge Brende i Arkhangelsk den 20. mars 2017.

Solberg-regjeringen har latt dialogen med Russland gå for lut og kaldt vann. Denne dialogen fra folk til folk har for en stor del vært drevet fra Finnmark, også under den kalde krigen. Den har hatt stor støtte fra Arbeiderpartiet.

Finnmark fylke ønsker regjeringen å utslette gjennom en tvangssammenslåing med Troms fylke. Til alt hell har flertallet i Troms fylkesting nektet å gå inn i det gruppeleder Kari-Anne Opsal fra Troms Arbeiderpartiet kalte bøddelrollen. Frode Bygdnes fra Rødt sa i debatten i Troms fylkesting om tvangssammenslåingen at dette lukter mer av okkupasjon av Finnmark. Noe er galt i Solberg-regjeringens forhold til Finnmark. Det beste for Finnmark fylke ville nå være om Solberg-regjeringen gikk av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Ingalill Olsen,

stortingsrepresentant for Finnmark Arbeiderparti

 

Stortinget har med et knapt flertall vedtatt at Finnmark skal slås sammen med Troms, men de har aldri spurt oss som bor her hva vi vil. Finnmark fylkeskommune, spurte derimot oss, og 87 prosent av oss svarte at vi ikke ville bli slått sammen.  Dette øredøvende nei`et burde få sentrale politikere til å stoppe opp og reflektere over hvorfor motstanden er så stor.

Sentrale og regionale kommentatorer hadde i utgangspunktet for seg at motstanden var størst der fylkeskommunen var lokalisert fysisk, i Vadsø.  Det viste seg å ikke være tilfelle. Nei’et fra finnmarkingene handlet ikke bare om å beholde arbeidsplasser i Vadsø, selv om det for mange også er viktig. Dette handler om noe annet og mye dypere. Dette handler om å forstå Norges mest spesielle og mangfoldige fylke.

Hvorfor ble finnmarkingene så provosert over dette sammenslåingsvedtaket? Hvorfor har sosiale medier og aviser i nord kokt over av indignasjon og forunderlig nok, henvisning til brenningen av Finnmark under 2.verdenskrig?  Den brenningen som svært mange unge i dag i dette landet aldri har hørt om eller ant har funnet sted.

Jeg sammenfatter det i begrepet finnmarksidentitet. For å forstå det må man kunne historien til vårt nordligste fylke. Finnmark var et flerkulturelt fylke lenge før ordet var oppfunnet.  Vårt område var bebodd av folk av ulik etnisk herkomst. Det var samer, finlendere/kvener, russere og nordmenn. Vi som bor her nå er etterkommere av et etnisk mangfold og kan vel karakteriseres som en nordkalott-mix. Vi beveger oss over de svenske og finske grensene som det er ett land, og for mange føles det som ett land – vårt land. Ikke formelt, men følelsesmessig. Barentssamarbeidet har ført til at vi nå også har åpnere grenser til Russland.

Men denne nordkalott-mixen førte også til noe annet. Vi hadde ulike morsmål, samisk, finsk/kvensk og norsk. I sum var kanskje ikke vi finnmarkinger så gode i norsk, og det å ikke beherske hovedspråket i et land ga ikke folk i nord noe godt utgangspunkt. Finnmark lå langt unna makta. Språk er makt og det å snakke dårlig norsk, eller å ikke kunne skrive norsk, ga mange en følelse av mindreverd.

Vi var norske, men ikke norske nok. Vi var lengst unna. Vi hadde de største levekårforskjellene. Dette utgangspunktet gjør noe med folk. Finnmarkingene strevde med sin egen etnisitet, og forholdene rundt dette har ikke alltid vært positive, ei heller oss imellom. Noe skjedde, det var en prosess hvor folk langsomt endret oppfatning av seg selv. De ble stolte av sitt eget etniske opphav, av språket sitt og av bakgrunnen sin. Denne prosessen, for det var en prosess hvor vi måtte endre oss selv og vårt tankegods, førte til en ny identitetsdanning. For når vi aksepterte at vi var kvener, samer, nordmenn eller en mix av alt, så fant vi en ny og felles identitet som forente oss alle, uansett hvem eller hva vi var. Vår felles identitet er finnmarking.

Det er en skjør identitet som er kjempet fram, men den er vår egen. Ikke rart at vi krever å få beholde den. Når dette folkekravet sammenholdes med at det ikke er innhold i den nye regionen, at arealet blir tre ganger større enn Viken (som alle sørpå sier blir uforholdsmessig stor) og at det betyr mindre demokratisk innflytelse for finnmarkingene, så er det ikke rart at nei`et blir totalt.

Jeg har tenkt mye på hvorfor brenningen av Finnmark stadig er et tema. Jeg vet ikke, men jeg tror det er et uttrykk for og en følelse av at den delen av norsk historie nærmest er usynliggjort, og at disse dramatiske opplevelsene ikke ble fullt ut forstått i resten av landet. En følelse av at vi er så langt unna at vi nesten ikke teller med. Jeg mener ikke at vi finnmarkinger skal «dyrke» dette, men når man fatter vedtak som berører folk så mye, er det viktig å prøve å forstå de underliggende følelsene.

Følelsen av vi er så langt unna at vi ikke regnes med, får faktisk næring i dag også. Regjeringen og stortingsflertallet har vedtatt å effektivisere Norge. Det gjør de blant annet gjennom ABE-reformen, (avbyråkratiserings og effektiviseringsreformen) hvor fem prosent skal spares in hvert år i statlige etater. Hvor er det lettest å spare? Lengst unna, hvor det er minst folk som klager. Vi har sett håndfaste eksempler på dette i Finnmark de siste fem år.

Mattilsynet har ikke regionkontor i Kautokeino lenger og nå i vår meldte de om ytterligere nedbemanning. Statens Vegvesen har nedbemannet. Fiskeridirektoratet har heller ikke regionkontor i Vadsø mer, men styres fra Troms. Fiskerikontor er nedlagt i Kjøllefjord, Vardø og Havøysund. Ligningskontor er nedlagt i Båtsfjord og Lakselv. Skattekontoret i Vadsø er kraftig redusert.

Lista kunne vært mye lengre, men trenden er klar. Statlige arbeidsplasser flyttes ut av Finnmark. Vi som bor her ser at dette er resultatet av en villet politikk. En politikk hvor våre naturressurser gjerne hentes ut, men de lokale ringvirkningene uteblir. Det er vanskelig å se at de politiske vedtak vil føre til økt aktivitet og ny vekst og virksomhet i Finnmark.

Jeg har ennå ikke hørt ett eneste argument for sammenslåing med Troms som vil bety ny og positiv utvikling i Finnmark. Vi som bor i Finnmark vil Finnmarks beste. Vi vil at det skal være vekst, at våre ressurser skal gi aktivitet hos oss, at nærhet til ressurser også skal medføre ringvirkninger lokalt. Ingen av beslutningstakerne, verken i regjering eller på Stortinget, har gitt gode argumenter for at en sammenslåing mellom Troms og Finnmark vil bety noe positivt for Finnmark.

Er det rart finnmarkingene sier nei?

 

Av Vidar Norberg

(03.08.2018): Fiskeriminister Per Sandberg har vært på ferie i Iran med sin iranske venninne. Han har hatt med seg sin mobiltelefon, noe som er en sikkerhetsrisiko. Han brøt også reglene da han unnlot å varsle om hvor han var.

Iran har truet med å utslette Israel. Israelerne «hentet» store deler av det hemmelige iranske atomarkivet som beviste at Iran forsøker å skaffe seg atomvåpen. USA har verifisert dokumentene og innført nye alvorlige sanksjoner mot Iran.

Iran kaller USA for den store Satan og Israel for den lille Satan. Det muslimske regimet har selv sagt at de ønsker å utslette Israel. De utvikler raketter som kan føre atomstridsladninger. De er rettet mot Israel. I Syria bygger Iran militære baser og slakter mennesker. De vil skape seg en korridor fra Iran til Middelhavet, et nytt persisk rike, men denne gang et fundamentalistisk sjiamuslimsk imperium hvor folk tvinges i kne.

At Norges statsminister mener det er lov å gjøre feil, viser vel at det ikke bare er Per Sandberg som ikke oppfatter alvoret i situasjonen. Hva ville skjedd dersom en norsk minister under den kalde krigen hadde reist på ferie til Sovjetunionen med en sovjetisk venninne?

Det synes som om Norges regjering har klippekort for feil. De har fått kritikk av Riksrevisjonen i forbindelse med terrorsikring. Kristelig Folkepartis Hans Fredrik Grøvan har ifølge Klassekampen åpnet for å felle regjeringen. Det ville være det beste for Finnmark fylke som trues med nedleggelse og tvangssammenslåing med Troms.

 

 

Av Vidar Norberg

(02.08.2018): Det kryr av sommerfestivaler. Oppfinnsomheten for å få oppmerksomheten er stor. Et av sommerpåfunnene er direkte rettet mot Israel. Det handler om den ombygde fiskebåten «Kårstein» som fikk kallenavnet «Al Awda» (returen) og satte kurs fra kai i Bergen til Middelhavet for å trenge igjennom Israels maritime blokade av terroriststaten Hamastan (Gaza).

Mannskapet på 22, inklusive fem norske, visste selvsagt, at de ville bli bordet av israelske marinefartøy når de forsøkte å ta seg inn i Gaza. Det var nok det de håpet på for å få publisitet. Båten var ikke før tatt i arrest og de fem nordmennene ført til arresten i Israel, før Dagsrevyen 21 var på plass mandag den 30. juli for å fortelle om demonstrasjonen utenfor Utenriksdepartementet i Oslo.

Leder Kathrine Jensen i «Palestinakomiteen» fortalte alvorlig at det hadde foregått ganske brutalt og det var fullstendig uakseptabelt. Kanskje hun burde besøkt Syria for å få et innblikk i hva brutalitet er.

SV-taler Audun Lysbakken var gjestetaler i Klassekampen og sa at det er uakseptabelt at fredelige aktivister mot en ulovlig blokade blir arrestert. Aktivistene er ikke fredelige, men antiisraelske provokatører som støtter Hamas og andre brutale islamister.

Rødt-politiker Torstein Dahle, som leder «Skip til Gaza, Norge» sa at han ønsker at regjeringen skal gå slagkraftig ut og si at blokaden må heves. Da får i alle fall Hamas tilgang til enda mer våpen fra Iran som de kan bruke mot jødene.

Om det ikke ble noe sjøslag, så ble det i alle fall et vellykket PR-stunt rettet mot den som er uvitende og lar seg narre av venstresidens antisemittiske narrer.

Torstein Dahle, som i Dagsrevyen opptrådte som en slags høvding, krevde den ombygde fiskebåten frigitt, for de skulle inn til Gaza med lasten. Målt i vekt er det neppe rare greiene. Det er dumt og bortkastet å frakte varer med fiskebåt til Gaza. Det er nemlig en grensestasjon som heter Keren Shalom hvor varer kan sendes inn. I 2017 var det 3.154 biler som kjørte inn. Det ble brakt inn 7.044 tonn med medisinsk utstyr, 40.696 liter bensin, 637.111.69 tonn gass, 155.038 liter diesel, 568.744 tonn mat, 3.383.440 tonn med byggematerialer, alt fordelt på 147.540 trailere. I 2016 ble det i gjennomsnitt hver dag kjørt 20.000 tonn gods mellom Israel og Gaza.

Fiskebåten fra Bergen kunne levert sine varer på havnen i Ashdod. Så snart lasten var sjekket for våpen og sprengstoff, ville varene blitt levert i Gaza, men poenget for nordmennene var ikke å få varene til Gaza, men å få en anti-israelsk demonstrasjon mot den jødiske staten. Det er det sommerens antisemittiske festival «Ship to Gaza Norway» handler om. Den støttes ifølge Klassekampen også av Fellesforbundet, Fellesorganisasjonen, Fagforbundet, EL og IT-forbundet, Postkom, Norsk Folkehjelp og LO i Bergen og omland.

Israel har siden 2007  gjennomført en maritim blokade av Gaza, som er helt legitimt etter folkeretten. Israel forsøker med denne blokaden å hindre at sprengstoff, raketter, kuler og krutt smugles inn til Gaza. Det er denne kontrollen til Hamastan islamske terroristorganisasjoner vil ha slutt på. Og de får hjelp av politikere både fra Rødt og Sosialistisk Venstreparti. Så snart nordmennene sitter bak lås og slå for en stakket stund, tvinges Utenriksdepartementet til å ta opp saken. Verdenspressen er på plass for å dekke festivalen. Det er så smart lagt opp at arrangøren nesten kunne fått en Nobels fredspris for regi og falske nyheter.

Selvsagt hender det at grensestasjonen Kerem Shalom blir stengt. Tre ganger i løpet av to uker i vår satte Hamas-terroristene fyr på grensestasjonen Kerem Shalom. Det sier seg selv at den da blir stengt. I midten av juli skjøt terroristene i Gaza 200 raketter i løpet av rundt 24 timer mot Israel. På sabbaten flyktet folk i bomberom. Antisemitter liker å angripe på de jødiske høytider. Fra før av var det skutt 289 raketter fra Gaza mot jødene fra årets begynnelse til 28. juni. På toppen av dette har terroristene i Gaza sendt inn drager med brannbomber og sprengstoff. Ballonger ble blåst opp med helium fra sykehusene slik at de kunne fly med ild innover Israel. Er det rart at Israel måtte begrense eksporten av helium til Gaza når tusenvis av mål åker og skog ble satt i brann. Tross dette sender Israel inn både vann og strøm  til Gaza. Hamas svarer med å grave tunneler slik at de kan sende inn væpnede terrorister i israelsklignende uniformer og drepe og sprenge flest mulig jøder i Israel.

En aktivist som demonstrerte utenfor Utenriksdepartementet i Oslo mot de såkalt brutale israelerne, fortalte at Norges ambassade sa nordmennene var noenlunde ved godt mot. De fikk mat og vann, tilgang på advokat og kontakt med Norges ambassade og konsulær bistand. Det er noe helt annet enn det Hamas gir. De kastet ut Abu Mazen med brutal vold. Hans menn tok de opp på hustak og slapp dem ned i døden til skrekk og advarsel. Fatah-medlemmer ble lagt på en bane, og Hamas amputerte bein ved så skyte under eller over knærne med maskingevær. De som får maskingeværampurterte bein ovenfor knærne, kan ikke bruke proteser. De skal hinke til skrekk og advarsel for det Hamastan som Torstein Dahle kjemper så iherdig for.

Torstein Dahles organisasjon «Ship to Gaza Norway» står på samme side som Tyrkias muslimske leder Recep Tayyip Erdogan. Fra hans land kom skipet Mavi Marmara. Da terroristene forsøkte å slå i hjel israelske soldater som stanset skipet fra å gå inn til Hamastan, ble ni terrorister drept. Israel betalte 20 millioner dollar i håp om å få gjenopprettet de diplomatiske forbindelsene. Det lyktes ikke. Istedenfor beskyldte Erdogan jødene for å være nazister. Slike beskyldninger er intet annet enn rendyrket ondsinnet antisemittisme. For deltakerne på den norske antisemittiske festivalen er det sikkert bare artig hele greia. Slik har antisemittismen ofte fortont seg for ulveflokkene. For dem er det intet som forslår moroa med å jage jøder. Norge har også en viss gammel inngrodd tradisjon på dette området som i dag særlig holdes i hevd av venstresiden med Rødt, SV og tildels Arbeiderpartiet. At Utenriksdepartementet i Oslo lar seg forlede til å støtte slike norske antisemittiske pøbler som provoserer frem bråk, er beklagelig, men ikke uventet. UD er vel de siste i verden som hardnakket tror på Oslo-prosessen. Selv i Ramallah flirer folk av Oslo-prosessen, men kanskje ikke opp i ansiktet på naive nordmenn som gir milde gaver for freden som aldri kommer.

Ship to Gaza er imidlertid kommet langt ut på galeien. De støtter terrorister i Gaza, bare det er mot Israel.