Kommentar

Av Jørgen Høgetveit

(05.03.2018): I et langt liv har jeg vært opptatt av rett og rettferdighet som kristenmenneske, politiker, saksbehandler og lovforvalter i inn- og utland. Men nå ser jeg en videre lovutvikling og rettspraksis som skremmer – ikke minst ut fra et historisk perspektiv.

Haugianerne. Vi behøver ikke å gå lenger tilbake enn til rundt 1800 da H. N. Hauge kjempet for tale- og møtefrihet med en frafallen kirke og embetsmakta i hælene. For Hauge ble det åtte år som fri med 8–9 arrestasjoner og til sist ble han buret inne i 10 år med knekt helse og masse annen elendighet samt avsluttet med justismord. Da var kirke og embetsmakta endelig nedkjempet gjennom mye kamp og lidelse. Lærte makter og myndigheter noe nei
– for nå var det:

Sigøynernes tur hvor man igjen brukte offentlig makt mot vergeløse mennesker fordi man ville ha dem inn i sine tanker og under styring. Kanskje kunne man tenkt at det ville stoppet der – nå måtte man vel ha lært?

Nazistene inntok Norge 9. april 1940 og marsjerte opp mot maktens sentrum: Stortinget. Nå måtte i all fall makta skjønne hva som var rett og galt. Men atter nei. En ensom oberst ute på Oscarsborg ga en jøde, Hambro, tid til å redde gullbeholdningen, Konge og regjering.
Nå reiste vel politiet seg i protest? Neida, politiet stilte igjen opp med makta – det er tryggest slik vet du blant kamerater – mens retten ut fra Bibel og Grunnlov tydeligvis ikke var innenfor pannelappene på de fleste i politikamrene. Nå var ordre at jødene skulle tas – og det ble gjort og til tilintetgjørelse ble de sendt. Heldigvis var det noen varslere, noen som våget skinnet, men ordre er ordre. Ille er det når Tsjekkias president i 2012 «sammenligner norsk fostervern med systemet til nazistene for å oppdra ariere.»
Nå har vi et politi som står passive mens ny-nazister marsjerer opp Kristiansands hovedgate.
Slå den!

Men nå måtte det vel endelig være slutt på å misbruke samfunnsmakta – men skivebom igjen. Nå hadde man fikset lovverket så man stikk i strid med tidligere vern av hjemmene og internasjonal rett – bruker politimakten til å vasse rett inn i hjemmene til folk, går inn i skoler og barnehager og hanker inn barna i strid med Skolelov, foreldrerett etc.

Barnevernet med politimaktene herjer de tusen hjem og som stortingsrepresentant Kjersti Toppe sier: «svik satt i system». Og dette systemet fungerer slik at en dommer trakk seg (Kvilhaug, ca år 2 000) og skrev: «Barnevernet knuser familiene – og reduserer livskvaliteten til barna». Og i Haugesund får vi den ene håpløse saken etter den andre – endog sabotering av Høyesteretts avgjørelse om tilbakelevering av et barn. Hvem gir dem (Barnevern/Fylkesnemnd) ryggdekning for slike rettsløse tilstander.

På Ås, i Akershus, kjører tre politibiler fram med seks mann og to kaster seg over en 12-åring som rømmer vettskremt og skriker for livet – mens mora filmer og roper om hjelp – endog som canadisk statsborger (tre fra Barnevernstjenesten deltok). Medier er fulle av slike og lignende saker som for eks. «Glassjenta», jenta i Sørlandsparken, familie i Haugesund som rømmer til Ukraina osv. osv.
Advokat Erik Bryn Tvedt i Sandefjord i Aftenposten signaliserer at makta til Barnevernet er for mye makt til et slikt organ. Kransen på makten nå nylig er å krenke kirkeasylet i et Bedehus, i Fitjar i Hordaland! Finns det ikke igjen mennesker i Storting og politietaten som kan vurdere om en ORDRE er rettsstridig eller ikke, om enn ikke mot norske u-lover, så mot naturretten. Så forresten en politimann som var inne på slike tanker. Det hjalp ingen i Nürnberg, etter den andre verdenskrig, å prosedere på ordre når de ble vurdert etter naturretten og dømt for «crime against humanity».

I 1942 hadde vi i alle fall en kirkemakt i Norge som skrev «Kirkens Grunn» og talte med Luther og «Når kusken blir gal», og fikk prestene over hele landet til å lese høyt og tydelig hva som var RETT og deretter la ned embetene sine. (Les linken i Kirkens Grunn, punkt IV, OM barna! Også kopiert inn helt sist*)

Men nå – ja, nå spises RETTSSTATEN opp bit for bit helt i tråd med ønskene fra frankfurterideologien som går under «radaren» på de fleste.
Hvis man lar disse kreftene fortsette å herje – vil det innen kort tid reise seg motkrefter, fred og sivilisasjon går dukken og Norden ende opp i store voldelige motsetninger. Etter Romerbrevet kapittel 13, 3 skal de «styrende ikke være til redsel for den gode gjerning, men for den onde.» Skal man skape fred og frihet må makten brukes etter den «rette frihet og orden» – ellers går det galt uansett hva en gjør. Vi har også god historisk erfaring for det i Norge.

Kirkens Grunn ble:
«Opplest fra prekestolen i alle landets hovedkirker 1. påskedag 1942 (i annekskirkene 2. påskedag, i det nordligste Norge søndag etter påske), i forbindelse med at et stort flertall av statskirkens geistlige nedla sine embeter.» (Store Norske Leksikon.)

«IV Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen.

Vi erklærer: Hver kristen far og mor har plikt og rett til å oppdra sine barn i kirkens tro til et kristent liv.

Guds ord sier: «Du skal elske Herren, din Gud, av alt ditt hjerte og all din sjel og all din makt. Disse ord skal du gjemme i ditt hjerte og du skal innprente dem i dine barn.» (5. Mos. 6, 5). Til barna sier Skriften: «Vær lydige mot eders foreldre i Herren, for dette er rett.» (Ef. 6.)

På dette bibelske grunnlag lyder Norges Grunnlov, § 2: Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner sig til den, er pliktige til å opdra deres barn i samme.

Ved dåpen har kirken tatt imot foreldrenes ja til at de vil følge denne forpliktelse. Under håndspåleggelse på barnets hode uttaler presten ved dåpen at det er «den allmektige Gud, vår Herre Jesu Kristi far, som har gjort dig til sitt barn og tatt dig inn i sin troende menighet.» Derfor er barnets kristne oppdragelse den hele kirkes sak, sammen med den kristne skole og det kristne hjem.

Kirken vilde sviktet sin forpliktelse på det kristne opdrageransvar om den rolig så på at en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne- og folkeopdragelse, uavhengig av kristent syn. Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til i strid med sin samvittighet å utlevere barna til opdragere som vil «revolusjonere deres sinn» og innføre dem i en «ny livsanskuelse» som kjennes fremmed i forhold til kristendommen.»

(Kommentar-avisa.no)

Av Jørgen Høgetveit

(08.03.2018): Hvorfor? Jo, for verden ligger i det onde – noe ikke et rimelig oppegående menneske kan bortforklare om en ser seg rundt. Og disse onde åndskreftene/ideologiene herjer med mennesket om det ikke har forankring i motkrefter som kan drive ondskapen vekk og gjenskape rester av de paradisiske tilstander som var mellom mann og kvinne i Edens have, det «første riket».

Man kan med letthet observere det i kultur etter kultur hvordan man forsøker å kontrollere livskreftene – eros/erotikken – som er fjernt fra agape – den guddommelige kjærlighet. Det er eros-polariteten mellom kjønnene som skaper nytt liv som er arbeidskraft, soldater og nasjonens fremtid, så den må voktes. Da må man vokte inngangen til livmoren – og den overvåkningen blir gjort på mange måter i de forskjellige kulturer. Det er vel bare den judeo-kristne kulturen som skapte en frihetskultur for både kvinne og mann med en enorm livskraft og bærekraft – selv om den heller ikke var fullkommen – på grunn av den nevnte verden som ligger i det onde.

Men tilbake til hvordan verden uten Gud må vokte moren til livet.

I Kina hadde man tydeligvis hatt en kvinnekultur som hadde seiret over mennene og drevet dem ut av landsbyens styr og stell. De var bare innom om natten for å fornye etterslekten. Det skjønte man etterhvert ikke fungerte – selv om store rytterstatuer av krigerkvinner fremdeles finnes i de fjerne strøk av Kina. Nei, løsningen ble å krølle tærne innunder foten på jentebarna og slik hindre at de voksne kvinnene kunne gå særlig langt fra hjem og barn. Bare et ord dekker det og det neste: forferdelig.

Går man ti India – en kjempestor kultur som riktig nok har lovfestet at kvinnen ikke skal være med på bålet når man dør som man tidligere praktiserte – men slutt på det er det visst ikke ennå. Kvinna er mannens eiendom og skal tydeligvis ikke være til egen eller andres glede og nytte når mannen dør.

Går vi til Afrika, den hedenske og muslimske verden, driver man ennå på i stor stil med å omskjære jentebarn – og syr dem igjen så de knapt kan urinere. Så er man i alle fall sikret at de er mannens eiendom fullt og helt og ikke forlyster seg med andre menn. For en u-kultur.

Den muslimske verden har også andre ordninger, blant annet kler man kvinnene inne for å skjule det meste så ingen annen mannsperson skal forlyste seg i skuet og fristes til et #metoo. Kvinna får selvsagt ikke kjøre bil – for da kan hun jo komme helt på avveier. Og skal hun ut, så skal hun ha sikkerhetsvakt – og skulle hun ta seg små friheter, risikerer hun offentlig steining halvt nedgravd på en offentlig arena. Nok en sikkerhetsordning er flere koner i full dekning i kjetting etter mannen!

Europa har heller ikke vært helt bort for å sikre sin eiendom og fremtid. På museer kan man i dag beskue noe så ufattelig som et kyskhetsbelte – som mannen låste på kvinnen sin når han reiste bort for lengre tid. Krenkelser som måtte forekomme, ble effektivt ryddet opp i ved at mannfolka ordnet med blodhevn.

Et interessant glimt inn i den dødelige kampen har vi fra trettiårene da en sufragett (datidens likestillingskjempere) prøvde å dytte W. Churchill foran et innkommende tog. Kona forsvarte mannen sin med en paraply og «Den vestlige sivilisasjons redningsmann» ble reddet og vi med ham noen få år senere.

Det finnes stort sett bare en noenlunde menneskeverdig kultur med frihet, fred og bærekraft hvor begge kjønn har fullt menneskeverd uten denne forferdelige kampen mellom kjønnene med forskjellige metoder, og det er der hvor deler eller hele den judeo-kristne tro og tenkning har kommet inn og skapt en ny og helt annen kultur. Men nå har også den blitt undergravd av en teologi som har trukket seg tilbake fra Sannheten og ikke våget å forkynne hele Guds råd til liv og salighet. Dessuten har Satan skaffet seg et vel utspekulert ideologisk system av politisk korrekthet fra Frankfurterfolkene, bestående av ideene fra Den franske revolusjon, Marx, Freud, Darwin og ny-marxismen. (Ap. 1923 og 68-erne) De har gjort en effektiv, men forferdelig jobb med å underminere basis for den vestlige sivilisasjon, den kristne tro og tenkning om det «første riket» familien – hjemmet med mann og kvinne og barna i frihet og fred.

Nå vil i økende grad kvinner leve med kvinner og menn med menn som selvsagt er natur- og bibelstridig – og få spør hvorfor en slik kultur utvikler seg. Hvorfor ryker båndene av agape og eros mellom mann og kvinne, og staten tar over de få barn og fremtiden på vei bort fra frihet og inn i en totalitær stat. Hvorfor gir gutta opp og dreper seg seks stykker hver måned – og lite barn har vi fra før – 1,62 barn per fertil kvinne (2017, Oslo 1,50 barn). Det spår nasjonalstatens undergang. Importen kan rette litt på det (men tall fra 2017 viser at her er for mange arbeidsuføre) – men det blir en annen kultur som knapt 8.-marsjerende vil ha.

Det var ikke slik bare for noen få titalls år siden. Da hadde vi det godt selv om det ikke var fullkomment. Det Utopia man nå tror på, er som alle utopiaer, en hildring som forsvinner og en aldri når – men da sitter en igjen i ruiner som nazistene – de velutdannede tyskere gjorde.

Det ideologiske opplegget kan vi ikke komme inn på her, men i januar 1978 talte prof. E. Danbolt til alle generalsekretærene i de kristne organisasjoner på Geilomøtet om Likestillingsloven som er et ektefødt «barn» av Frankfurterne. Da fortalte han de at dette var en «totalitær fullmaktslov» som kom med det nye «kjønnsrollemønster». Reaksjonen har vært mer tilpasning enn kamp. Så er vi der vi er i dag – med et samfunn som smuldrer under bena på oss alle – til jubelskrik av de «intetanende» togforførere – som nok stilner når konsekvensene favner en og ikke ektefellen og barna.

(Kommentar-avisa.no)

Av Vidar Norberg

(7. mars 2018): Redaktør Geir Wulff i den samiske avisen Sagat i Lakselv ønsker at Finnmark skal fortsette som eget fylke i Norge. Men dersom det ikke går, mener han at Finnmark bør bli et eget land. Wulff fortjener ros for sitt utspill. Han sier nok det som flere tenker.

–Vi må få anledning til selv å avgjøre om vi skal være et selvstendig fylke eller ikke. Får vi ikke være et selvstendig fylke, er det min hjertens mening at da kan vi likegodt være et eget land. Finnmark er større enn Danmark. I Europe finnes det et 20-talls selvstendige stater som har et mindre areal enn Finnmark. Ingen av dem har de samme rike naturressurser som vi har. Det er vi som bidrar mest til AS Norge, sa Wulff til NRK.

Det er ingen tvil om at det er mulig for Finnmark å klare seg som en egen stat. Det er nok verst for resten av Norge om naturressursene, den strategisk viktige landsdelen og selve eventyrlandet forsvinner.

Senterpartiets forslag om folkeavstemning er meget bra. Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mælands fresende nei fra Stortingets talerstol onsdag 7. mars vitner og om en hovmodig holdning overfor et folk som er glad i Finnmark. Hun tviholder på at Stortingets maktovergrep er demokratisk. Men det er jo slik at resten av landet med simpelt flertall kan vedta å tappe Finnmark for ressurser, utslette dets identitet. Eller for å si det med redaktør Geir Wulff:

–Finnmark har til alle tider vært behandlet som en koloni under København, Stockholm og etter hvert Oslo, sier Wulff.

Det forstemmende er at Kristelig Folkeparti ikke lytter til finnmarkingene og endrer syn i denne saken. KrF har jo forsøkt å fremstå som et slags rettferdighetsparti for de svake i verden, men når urett og overgrep rammer befolkningen i Finnmark, føler KrF seg hjemme blant herrefolket på Stortinget. Da er det tilsynelatende ikke mye hjelp å få fra KrF heller.

Politisk redaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet kom med en advarsel om at dette begynner å ligne om katalanske tilstander. Han foreslår at statsminister Erna Solberg og Monica Mæland bør reise til Finnmark for å snakke. Men i denne saken bør regjeringen Solberg-II få reisepass ut av regjeringskorridorene før tvangssammenslåingen med Troms blir et faktum fra 1. januar 2020.

Av Vidar Norberg

(5. mars 2018): Kampen mot sammenslåing av Troms og Finnmark er ikke over, selv om den borgerlige regjeringen tvinger sammenslåingen igjennom. Så lenge det er folk i Finnmark som vil at Finnmark skal være et eget fylke, kan kampen gå i generasjoner.

Skulle Arbeiderpartiet igjen komme i regjeringsposisjon, kan man jo håpe at de vil «tvangsoppløse» et eventuelt storfylke og gi Finnmarks befolkning den demokratiske styringsretten tilbake. Denne kampen bør kjempes til Finnmark er fritt.

Det var gledelig å se at Arbeiderpartiet i Finnmark på sitt årsmøte i Kirkenes søndag den 4. februar sa nei til Gardermoen-avtalen, mot bare 11 stemmer. Det er også positivt at tidligere nestleder i AP, Helga Pedersen fra Tana, gikk klart ut mot avtalen. Men dette handler ikke om hva Finnmark kan få tilført av makt, institusjoner og kroner. Det handler om å la en landsdel få lov til å beholde sin naturgitte særegenhet.

La Finnmark være Finnmark og Troms være Troms. Oslo er for langt unna til å bestemme.

Av Vidar Norberg

Finnmark Arbeiderparti bør gjøre alt de kan for at den påtvungne fylkessammenslåingen mellom Finnmark og Troms blir sendt tilbake til kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H).

Snart er det siste runde. Finnmark Arbeiderparti kan si nei.

–Jeg er nokså sikker på at det blir flertall på årsmøtet for å avvise avtalen, sa fylkesleder i Finnmark Arbeiderparti og stortingsrepresentant Ingalill Olsen til NTB den 1. mars.

Hun gjorde det klart at hun ikke har noe imot om helgens årsmøte i Kirkenes avviser avtalen og sender den tilbake til Mæland.

NTB skrev videre at om årsmøtet avviser avtalen da blir det også flertall for å avvise avtalen i fylkestinget den 14. og 15. mars.

Partiene som gikk inn for sammenslåing av Finnmark og Troms, sviktet finnmarkingene. Det gjelder også fylkesordfører Ragnhild Vassvik som knakk sammen under forhandlingene og gav opp alt. Hun burde heller ha trukket seg.

Innstillingen er fullstendig gal når man gir opp og tror man skal prøve å få ut så mye som mulig. Klarer man ikke å få oppfylt kravene overfor Stortinget eller ved forhandlingsbordet, blir de heller ikke oppfylt med hua i hånden fra tiggerplassen. Det burde også Finnmark Dagblad forstått når de istedenfor å kritisere tvangssammenslåingen kommer med språkkritikk av motstanderne.

Hverken de borgerlige eller storkapitalen med sine moderne børsbaroner vil nok tildele Finnmark annet enn klinkekuler og smuler. I et nytt storfylke, som styres fra Tromsø, blir vel Finnmark behandlet som da tørrfisken ble solgt til Bergen og de talte 18, 19, titten, 20 og fikk en ekstra vekt tørrfisk.

Man har i nyere tid sett hvordan leveringsplikten for trålere forsvant, at småfolk ikke får fiske krabbe, mens storkapitalen håver inn og pakker fisken i Kina. Man ser hvordan oljeselskaper gjør seg smukk for å få hente naturressurser under havbunnen, men forsøker å lure seg unna ilandføring til Finnmark.

En gang må vel utbyttingen av Finnmark ta slutt. Denne gang har Arbeiderpartiet mulighet til å komme med et kanskje historisk bidrag for Finnmark fylke.

Av Jørgen Høgetveit

(Februar 2018): Politiet gikk nylig inn i et bedehus på Fitjar – knuste døra og tok med seg asylantene som ventet på en anke. Lokalbefolkningen og flere med dem er rystet – inklusive en protesterende biskop.

Justisminister Listhaug var varslet om aksjon, men vil ikke uttale seg. Det gjør imidlertid en annen FrP-er. Og han gir uttrykk for at asylordningen er foreldet og nå har de en rekke gode ankemuligheter som sikrer rettssikkerheten. Mon det?

For det første synes jeg ikke samtidens rettsforhold med en ødelagt Grunnlov og en masse u-lover som blant annet barnevernet forholder seg til – vitner om den store rettssikkerhet. Bare les avisene og lytt til folket på sosiale kanaler – så vil en fort se noe helt annen enn denne FrP-eren gir uttrykk for.

For det andre er jeg aldeles ikke overbevist om at vår tid «vet alt så meget bedre» enn de som gikk foran oss i historien – i alle fall mente ikke den store frigjøringsmann fra Karlstad – vår første utenriksminister det: Jørgen Løvland og sikkert mange flere – som anså historien som den gode veileder inn i fremtiden. Det er noe med å reise seg opp merkesteiner. Man merket seg nylig at embetsverk og jurister – altså eliten – overklassen – sørget for at en eldgammel rettstradisjon fra England – juryordningen – ble sanert. Den ble innført i England rundt år 1100 fordi man skulle dømmes av «likemenn» som var i stand til å sette seg inn i den totale livssituasjonen som den tiltalte hadde handlet i. Nå aner man det – man ser på en rekke andre områder – at folkestyret svekkes og embetsstaten og elitestyringen overtar. (Konf. Ny kommunelov av 1992) Det blir ikke greit for den vanlige mann og kvinne som det tross alt er flest av.

Men tilbake til asylordningen og dens historie – som man nå tydeligvis ikke har anelse hvor stammer fra. Men hadde man lest Skriften – den vestlige sivilisasjons fundament – hadde man fort sett i Mosebøkene at retten var sikret ved at den som trengte det, kunne rømme til en fristad – byer som var utpekt til det i Israel. Og en kunne gripe fatt i hornet på alteret og ha det som sikkerhet mot å bli herjet med av hvem som helst. Men nå er vi inne i den eldgamle krig der kirken ønsker «å være stat og staten vil overta for kirken» – og så blir det bare rot av alt.

Det er på høy tid at Norges ledere leser vår historie og finner tilbake til vårt gamle rettsgrunnlag – for det de koker sammen nå av u-lover med dårlig fundament og idegrunnlag – gjør at folket sukker og utilfredsheten stiger i folket.

Av Lars-Arne Høgetveit

(24.02.2018): Menneskerettene kom fra Bibelen (som også er nedlagt ved skapelsen i menneskets samvittighet) og har sitt fundament i den – det er dokumentert på en enkel måte i boken til Sigurd Opdahl, 1947: Kampen om menneskerettene (Søk i Google.) Opdahl skriver også om hele fundamentet for menneskerettene:

«Det menneskene først stridde for, var det indre livs frihet. Det var retten til å tilbe Gud i overensstemmelse med ens egen samvittighet, altså tros- og samvittighetsfrihet.» (s. 12) Så, veldig forkortet, kom kravet om ytringsfrihet og andre rettigheter fulgte på. MEN rettighetene var avledet fra tros- og samvittighetsfriheten, falt den falt ALT, og vi sitter i det totalitære klisteret. Konventikkelplakaten falt i 1842 i Norge, den hadde forbudt, med en strafferamme, gudelige samlinger uten sogneprestens samtykke.

Det er opp til hver og en innbygger av nasjonen om en vil kjempe for sin frihet, eller sakte gli inn i den totalitære stat – Tysklands Martin Luther valgte det første og lyktes – det kom også Norge til gode!

Legg da videre merke til statens seneste utspill nå fra Kulturdepartementet, som omtales i en meget presis artikkel Trenger vi noen religionslov?, (Søk i Google) av advokat Johan Haga (H) om et svært omfattende høringsnotat på hele 230 sider med forslag til en egen lov! Her skisserer Kulturdepartementets byråkrater (nå under statsråd Trine Skei Grande, Venstre) sterk virkemiddelbruk (økonomisk og fengsel) mot dem som i en del saker henviser til Guds skaperordning og vil praktisere den for eksempel innen private skoler, organisasjoner, menigheter osv. Man vil ramme selve tros- og samvittighetsfriheten – sentralnerven i menneskerettene.

Staten (med politisk konsensus) vil fortsette skatte- og avgiftstrykket og samtidig ramme blant annet kristne mennesker økonomisk, fordi de ikke vil tilbe statens avgud. Johan Haga skriver: «Litt stygt sagt er vi nå tilbake til Romerriket hvor alle hadde plikt til å dyrke statens guder. Dette på grunn av sanksjonsbestemmelsene i diskrimineringsloven. Den gang hette gudene Zevs, Jupiter og flere. I dag heter statens guder likestilling, seksuell frigjøring og multikultur. Nåde den som ikke dyrker disse gudene. Den kan komme i erstatningsansvar på ren mistanke, og i verste fall dømmes til tre års fengsel.»

Går loven gjennom, er det bare tid om å gjøre før rettskafne nordmenn sitter bak lås og slå for sin tros skyld. Daniel var utsatt for det samme – han skulle tilbe kong Darius, les Daniel kapittel 6. Daniels fortsatte lydighet mot sin Skaper er nok viselig å følge fremover også i Norge – så tar Gud seg av æren og vanæren. Martin Luther skrev det slik i 1529 i «den kristne kirkes nasjonalsang», «Vår Gud Han er så fast en borg» basert på Salme 46: «Og tok de enn vårt liv – gods, ære, barn og viv – la fare hen, la gå – de kan ei mere få – Guds rike vi beholder». Så gikk han inn i kampen blottet for egen kraft, i egen kraft ville kampen vært tapt – men det gikk til seier.

Av Vidar Norberg

(19. februar 2018): Finnmark er et godt fylke. Noen tror at det blir bedre om folkeflertallet i Troms får styre mindretallet i Finnmark. Vadsø håper kanskje på at Troms og Oslo skal skjenke byen mer administrasjon. At næringslivet i Troms vil være et økonomisk lokomotiv for å fremme Finnmarks vel, er ikke overveiende sannsynlig. Det grønne gresset blir neppe sendt fra Troms og Oslo til Finnmark.

Det er lettere for vanlige folk å bli tapere når stat og storkapital langt borte skal fordele kaka og styre. Men kan man klare seg selv med fiske, småindustri, litt olje, bergdrift, turister og natur kan man leve et fint liv. Turiststrømmen viser at noen av og til ønsker å bytte ut skyskrapere og neonlys med nordlys og villmark. Kanskje er det like bra med en stor kokning boknafisk på veggen som en ørliten fiskebit i sushi i et trendy lokale.

Man kan jo av og til mistenke regjeringen for å ville skape et arktisk storfylke som de vil vise frem. Da er det grunn til å frykte at finnmarkinger får rollen som eksotiske tusseladder, et uttrykk som ble brukt av tidligere fylkesmann Anders Aune.