Oppbyggelse

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Jeg glemmer ikke så lett den 11-årige jenta jeg møtte for mange år siden. Hun var så redd for å dø.

Noen av ordene vi møter i bibelteksten i Joh. 11, 17–44, er for meg blant de herligste i hele Bibelen: Jesu ord til Marta:

«Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve, og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»

Dette kunne Jesus si allerede før sin død og oppstandelse, og det at Han vekte opp Lasarus av graven, skjedde i kraft av den seier Han vant på Golgata.

Så gjelder det alle som tror, også du som frykter for døden nå. Har du tatt din tilflukt til Jesus, så er løftene dine: Du skal aldri dø. Om du må gjennom den legemlige død, blir denne bare inngangen til livet. Men også denne dødsskyggens dal har Jesus gått gjennom for din skyld, og Han har tatt bort dødens brodd.

Men teksten minner oss om en legemlig oppstandelse som venter alle Guds barn som ligger i sine graver når Jesus kommer igjen. De levende som tror, skal da forvandles (1.Tess. 4, 17). Mange ting tyder på at denne dagen er nært forestående. Måtte dette bli din og min seiersdag!

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Fortellingen om Sakkeus kjenner de fleste søndagsskolebarn i Norge – den lille mannen klatret opp i et morbærtre for å få se Jesus. 

Sakkeus er en av de mange som ikke bare fikk se Jesus, men fikk et personlig møte med Ham. Og møtet med Jesus betød en total forvandling av Sakkeus fra å være tyv og pengeutpresser til å bli et ærlig menneske med vilje til å gjøre opp for sin ugjerning. Forvandlingen begynte ikke med et bedre liv, men det begynte med at Jesus gjorde et frelsesunder på det indre plan i Sakkeus’ liv. 

Det er nok flere enn tolleren Sakkeus som går og lengter etter å få se Jesus. De klatrer opp i sine «morbærtre» ved å forsøke leve et bedre liv. Men de får bare ikke se Ham på den måten. 

Er du en slik Sakkeus som leser dette, skal du bare gi opp denne «klatringen», du kommer aldri til å få se Ham. 

Det må et frelsesunder til, og det er det bare Jesus som kan gjøre i ditt liv. Be Ham om det i dag! 

Luk. 19, 1–10

Og han kom inn i Jeriko og drog igjennem byen. Og se, der var en mann som hette Sakkeus; han var overtolder og en rik mann. Og han søkte å få se hvem som var Jesus, og han kunde ikke komme til for folket, for han var liten av vekst. Da sprang han i forveien og steg op i et morbærtre for å få se ham; for hans vei gikk der forbi. Og da Jesus kom til stedet, så han op og sa til ham: Sakkeus! skynd dig og stig ned! for idag skal jeg bli i ditt hus. Og han skyndte sig og steg ned, og tok imot ham med glede. Og da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn for å ta herberge hos en syndig mann! Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av mitt gods gir jeg de fattige, og har jeg presset penger ut av nogen, gir jeg det firdobbelt igjen. Og Jesus sa om ham: Idag er frelse blitt dette hus til del, eftersom og han er en Abrahams sønn; for Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. 

Av Vidar Norberg

(NYTT): En samisk reindriftsfortelling fra gamle dager er toppoppslaget i Morsdagsheftet «Lys morsdag 2020». Det er Ellen Marja Turi Gaup (79) fra Kautokeino som har skrevet historien som er illustrert med 12 nye og gamle bilder fra reindrifta.

Det er Akademi for Kristen Folkeopplysning (AKF)  som utgir Det illustrerte Morsdagsheftet som trykkes i 7000 eksemplarer og sendes ut til abonnenter. De har 250 selgere som selger bladet rundt om i landet og ønsker flere selgere. Morsdag er den 9. februar.

Tittelen på saken er «Med samemor og familien på Finnmarsvidda».

–Barnet – vår viktige fremtid blir tatt vare på i vogge og i komsa som her med familien rundt seg. Sikkert og trygt som den dyrebare skatten barnet er for dem og oss. Vår kultur trenger en oppvåkning for barnet i familiens omsorg om fremtiden skal sikres for oss alle, skriver redaktør Jørgen Høgetveit på forsiden.

I 2022 vil det tradisjonsrike bladet fylle 70 år.

Reindriftsfamilie

Ellen Marja Turi Gaup starter historien med oppveksten i etterkrigstiden. De bodde i telt og gamme. Gaup forteller om storfamilien og tjenestefolk som flyttet med reinsdyrene fra vidda til kysten om sommeren. Vinterstid var det reinraid med sleder, og på barmark var det kløvrein.

–Jeg er vokst opp med at vi melket reinsimlene, skriver Turi Gaup.

Hun forteller at barna deltok i arbeide. Simlene måtte holdes med lasso mens man melket.

Det er også en god beskrivelse av kristentroen i den samiske storfamilien. Den var en bærebjelke for den samiske familien.

–Samisk salmebok har vært en fast følgesvenn i alle situasjoner. Den inneholder salmer og tekster for kirkeåret og en bønnedel for alle livets situasjoner.

Barna lærte Fadervår og Luthers katekisme. Det var kveldsbønn og morgenbønn. På søndager leste en voksen Luthers postill som var oversatt til samisk.

Turi Gaup siterer også Matteus 7, 12 som hun mener er viktig i livet:

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profeten.e.

Historien har også et avsnitt om skolegangen på internat, om det å kunne lese norsk, men ikke forstå hva man leser.

–I dag får de fleste barn heldigvis opplæring i og på samisk.

Morsdagsheftet er en hyllest til morsrollen. I den samiske historien forteller Turi Gaup at hun giftet seg 21 år gammel med Anders. De fikk ni barn og har 26 barnebarn samt fem oldebarn.

–Vi hadde 40 lykkelige år sammen. Savnet etter min kjære mann kjennes sterkt.

I en pressemelding skriver AKF at de ønsker flere selgere. Bladet koster 50 kroner. Det kan bestilles fra:

AKF

Postboks 196

4734 Evje

Tlf. 379 30 269

E-post: akf-evje@online.no

Av Willy Gryting

Joh. 6, 1-15

(OPPBYGGELSE): Situasjonen virket nokså vanskelig for disiplene. Hvordan skulle alle disse menneskene få seg mat. Brød for 200 denarer ville ikke bli nok for alle disse menneskene, mente Filip, og enda mere latterlig måtte det være da Andreas kommer og sier: «Det er en liten gutt her, som har fem brød og to fisker.» Men Andreas hadde sett Jesus gjøre undere før, og jeg tror at det var med et håp om at Jesus kunne gjøre et under igjen, at han kom med dette tilbudet.

Hvem var det som reddet situasjonen? Det skulle være et unødvendig spørsmål, sier du. Svaret står jo allerede i overskriften. Ja, det er sant. For Jesus er ingenting umulig. Han står aldri hjelpeløs der vi står rådløs. Han var, og er fremdeles underets Gud. Så trygt da å få være Hans barn. Men Jesus gjør seg ofte avhengig av oss. Her brukte Jesus det en liten gutt hadde å gi. Den lille gutten gav nistepakken sin til Jesus. Jesus velsignet den, og det ble mer enn nok til over 5000 mennesker.

Slik er Jesus fremdeles. Han venter på din «nistepakke» for å få gi folk åndelig mat. Det vil si at Han venter at du og jeg skal stille det vi har til Hans disposisjon: våre evner, våre nådegaver, våre midler, ja, alt vi har. Det er ikke størrelse eller mengde det kommer an på. Det avgjørende er at vi stiller det til Jesu disposisjon. Gjør du det?

—

—

Johannes evangelium 6, 1–15

Derefter drog Jesus bort til hin side av den Galileiske Sjø, Tiberias-sjøen; og meget folk fulgte Ham, fordi de så de tegn Han gjorde på de syke. Men Jesus gikk op i fjellet, og Han satte sig der med sine disipler. Og påsken, jødenes høitid, var nær. Da nu Jesus løftet sine øine og så at meget folk kom til Ham, sa han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få mat?Men dette sa Han for å prøve ham; for Han visste selv hvad Han vilde gjøre. Filip svarte Ham: Brød for to hundre penninger er ikke nok for dem så hver av dem kan få et lite stykke. En av Hans disipler, Andreas, Simon Peters bror, sier til Ham: Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker; men hvad er det til så mange? Jesus sa: La folket sette sig ned! Det var meget gress på stedet, og mennene satte sig da ned, omkring fem tusen i tallet. Da tok Jesus brødene og takket, og delte dem ut til dem som satt der, likeledes av småfiskene, så meget de vilde ha. Men da de var blitt mette, sier Han til sine disipler: Sank sammen stykkene som er blitt tilovers, forat ikke noget skal spilles! Da sanket de sammen, og de fylte tolv kurver med stykker av de fem byggbrød, som var blitt tilovers efter dem som hadde ett. Da nu folket så det tegn Han gjorde, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden. Da nu Jesus skjønte at de vilde komme og ta Ham med makt for å gjøre Ham til konge, gikk Han fra dem og op i fjellet igjen, Han selv alene.

Av Willy Gryting

Luk. 15, 1–10

(OPPBYGGELSE): Jesus forteller her i teksten to lignelser, som begge viser oss hvordan Han har omsorg for den ene som er kommet bort, for å finne den igjen.

Så skulle kanskje dette være en hilsen til deg som føler deg ensom og bortglemt blant de mange.

Det kan være mange årsaker til at man føler seg ensom. Men skulle årsaken være at du er kommet bort fra Gud, og har mistet kontakten med Ham, så hør en hilsen fra Guds ord i dag: Den gode hyrde leter etter deg. Vil du gi deg til kjenne, slik at Han kan finne deg og nå tak i deg?

Kirkefaderen Augustin har sagt det slik: «Gud du har skapt oss til deg, og hjertet er urolig inntil det finner hvile hos deg». Så var det kanskje ikke egentlig ensom du var likevel, men urolig fordi du ikke har hvile i Gud. Tenk om dagen i dag skulle bli dagen Hyrden fant deg igjen, da ville det bli stor glede i himmelen, og du ville bli glad.

—

«Og alle toldere og syndere holdt sig nær til Ham for å høre Ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem! 

Da talte Han denne lignelse til dem:  Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det? Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede, og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet! Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse. 

Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet!  Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig. 

Lukas 15, 1–10

Kom innta her vårt hjertes hjem,
du himmelkonge stor
og skap hos oss ditt Betlehem
hvor gudsliv fødes, gror.

Guddom, som fattig for oss ble,
ikledd vårt ringe skrud,
enn sier du ditt «kom og se!»
og gir oss gledes bud.

I fødsels stund Guds engler sang
om Kristus, frelse, fred.
Gi troens lydighet og trang
med hast til Ham derved.

«Verdens frelser», vårt sikre håp,
Guds lys og sannhets røst,
la Ordets nåderike dåp
gi oss sin kraft og trøst.

Axel Remme

Av Ingar Gangås

(INTERVJU): –Jeg mottok boken uten for store forhåpninger og tenkte at den sikkert var som alle andre jeg hadde lest. Dette var mitt første møte med Husandaktsboken av Carl Olof Rosenius. Hva har en svensk forfatter fra 1800-tallet å gi oss bolivianere i dag, tenkte jeg i mitt stille sinn, forteller René Villegas i Bolivia til bladet Lov og Evangelium.

–Så begynte jeg å lese i boken, og jeg merket med én gang at dette var noe som traff meg i hjertet. Aldri før hadde jeg møtt evangeliet så klart forkynt. Og aldri tidligere hadde jeg kjent dommen sterkere over mitt eget liv. Alle gode forsetter og forbedringer fra min side ble tatt fra meg. Jeg ble satt under Guds dom med hele mitt liv. Det undret meg at alt samsvarte med min egen erfaring, men ingen hadde satt ord på det for meg tidligere. Akkurat slik er det, tenkte jeg. Jeg kunne ikke legge boken bort, men fortsatte å lese: «selv om vi er onde, så finnes det én som er blitt vår rettferdighet, han heter Jesus Kristus. Han er vår frelse, han er vår fred». Og da jeg bladde videre, fortsatte Rosenius: «Jeg kjenner en mann med gjennomborede hender og føtter. I disse hendene er alle mine gode gjerninger og i disse føtter er mitt fullkomne liv. Denne mann er min kjære frelser Jesus Kristus». Da forsto jeg at denne boken var helt spesiell, og at forfatteren hadde en særskilt nådegave til å formidle evangeliets budskap.

Det er René Villegas som forteller dette. 

Det er snart tre år siden dette hendte. Han var kommet innom Såmannens kontor for å hilse på «gamle kjente». På midten av 1980-årene var han elev ved Misjonssambandets bibelskole. René har alltid vært glad i å lese bøker, og nå hadde han hørt om det nystartede forlaget og måtte se hva dette var. Norsk Luthersk Lekmannsmisjon sendte med ham flere bøker. Han snudde og vendte på Husandaktsboken flere ganger før han gikk.

Det gikk bare fjorten dager. Da var han tilbake igjen.

–Er det mulig å få flere eksemplarer av den store, røde boken? Jeg skulle så gjerne ha gitt den til flere i familien. Dette er ikke en «død» og teoretisk bok som mye av det jeg har lest tidligere, men det er liv i hvert ord og på hver en linje! Budskapet treffer samvittigheten, og den leder til hvile i Jesus og det Han har gjort. Denne boken må få stor utbredelse!

René Villegas (61) har hatt en vanskelig barndom og oppvekst. Han kommer fra et quechuaområde som barn nummer seks og som fjerde sønn i huset. De to søstrene døde i begynnelsen av tenårene, og de tre brødrene døde alle i ettårsalderen. 

–Det var et Guds under at jeg levde opp. Jeg ble også alvorlig syk, slik som mine brødre. Da var jeg bare vel et år gammel. En trollmann kom på besøk til heimen akkurat da. 

Trollmannen ble tilbudt den beste oksen til halv pris og et esel «attpå» for å ofre til «Pacha Mama» (Moder jord) for gutten. Et hvitt lam, møkk av et sort esel og et lamafoster ble ofret i følge skikken. Som ved et under ble gutten gradvis bedre, men René skjønner i dag at det var en høyere makt som ville at han skulle leve opp.

Men årene som fulgte, var svært vanskelige. Faren var voldelig mot mor, og det var heller ikke sjelden at gutten fikk pryl og harde slag. Hatet mot far vokste, og som sjuåring rømte han til en tante som bodde i byen Oruro på høysletten, ei dagsreise fra heimen. 

–Men det hendte også at tante prylte meg. En gang ble jeg satt til å selge iskrem, men uvant som jeg var med å behandle penger gikk det ikke bedre enn at jeg ble grundig lurt og salget gikk i tap. Da ble tante så sint at hun dengte meg så kraftig at jeg ble svært redd for henne.

–Hva gjorde du da?

–Jeg visste at jeg måtte vekk derifra. Jeg lengtet veldig etter mor, men det var umulig å finne hjem igjen, så den veien var stengt. Skjult bak noen potetsekker på en lastebil stakk jeg meg av gårde. Jeg visste ikke hvor det bar hen, men var så fortvilet at jeg bare måtte bort. Jeg hikstet og gråt og var redd, særlig da det kom nye passasjerer opp på lasteplanet. Tenk om de fant meg slik at jeg ble avslørt! Det viste seg at bilen skulle til storbyen Cochabamba. Turen gikk over fjellene, og det var kaldt. Jeg var dårlig kledd, og jeg frøs nesten i hjel. En tynn nylonskjorte gav lite beskyttelse mot den intense kulden. Men enda et under skjedde. Jeg var bevisstløs da vi kom fram, men sjåføren fant meg og tok hånd om meg. Gud styrte det slik at han var en kristen mann. Han kom fra jungelen, og jeg fikk bo hos hans familie et års tid. Men det varme klimaet og alle insektstikkene førte til at jeg ble alvorlig syk. De visste ikke annet å gjøre enn å sende meg av gårde med en lastebil. Slik kunne de bli «kvitt» den tynne og avmagrede gutten. Jeg havnet på nytt i Cochabamba. Svært forkommen, syk og helt ukjent tok gråten meg. Jeg gikk gatelangs og bare gråt og gråt, noen stanset opp, gav meg noen slanter og sa. «Her har du litt til mat, ikke gråt, gutten min!» Ingen brydde seg noe mer om meg. Men da skjedde det et nytt under. En politimann fant meg. Jeg kjente ham igjen med én gang. Det viste seg at han var fra landsbyen min, og tenk! Han gjenkjente meg og ropte til og med navnet mitt. 

–Hva gjør du her, René? Hva har hendt? Hvor er foreldrene dine? Jeg kjente deg nesten ikke igjen, så avmagret som du er. 

–Jeg klamret meg til buksebeinet hans og ville ikke slippe ham.

–Ettersom denne politimannen hadde 11 barn selv, sørget han for at jeg kom til nok en tante, som bodde der i byen. Der hadde jeg det godt, men jeg slet mer og mer med hjemlengsel. Og jeg gråt mye i de ti månedene jeg bodde hos henne. Etter en tid forsto hun at hun bare måtte hjelpe meg hjem igjen til landsbyen, selv om hun visste at far var voldelig imot meg.  Det ble snart klart for henne at savnet etter min mor plaget meg veldig. Det var nå gått to år siden jeg rømte hjemmefra. Selv om jeg fryktet møtet med far, var jeg glad da reisedagen kom. Enda en gang måtte jeg dra alene bak på platten av en lastebil – en hel dagsreise. Det var ennå langt å gå hjem da lastebilen stanset. Jeg både gledet meg og gruet meg til å treffe mor og far igjen, gråt og forventning vekslet om å få overtaket.

–Da jeg endelig var framme, var ikke mor inne. Far fikk et nytt raserianfall, og han både slo og sparket meg, mer enn noen gang tidligere. Mor var nede ved bekken og hentet vann. Hun slapp vannbøtten og kom springende da hun hørte hylene og alle ropene. Da lovte jeg mor at jeg aldri ville forlate henne mer, selv om far var så voldelig. 

Etter en lang tankepause fortsetter René:

–Etter at jeg ble en kristen på begynnelsen av åtti-tallet, og kanskje på grunn av mine egne opplevelser, har jeg sett det som et kall å hjelpe andre. Det er fortsatt mye vold i mange heimer, spesielt på landsbygda. Det er nesten som en del av kulturen vår.

–Du har også utdannelse innen familierådgivning, stemmer det ikke at du har skrevet en diplomoppgave om familieterapi?

–Jo, på grunn av svært dårlig økonomi var jeg i Spania i nesten fem år i håp om å legge til side noen kroner. Kona reiste dit et halvt år i forveien. Der fikk jeg også anledning til å studere på et universitet i tre år, fram til 2009.

–Men dere ville ikke bosette dere i Spania for godt?

–Nei, vi hadde jo fire voksne barn i Bolivia, én gutt og tre jenter, og det begynte å komme barnebarn.

–Hva har du drevet med etter at du kom tilbake? 

–Det er mye arbeidsledighet, og det skulle vise seg svært vanskelig å få noe lønnet arbeid. 

René: fortsetter etter en stund:

–Allerede i begynnelsen av 2005 fikk jeg invitasjon av et ektepar om å komme til landsbyen Pampa de Aceituno, utenfor Sucre, for å ha møter. Da jeg reiste til Spania mot slutten av året, holdt vi kontakten med en liten flokk der. Vi ba mye for dem, og jeg ringte dem av og til for å oppmuntre dem. 

–Hvordan var det gått dem da dere kom igjen fra Spania i 2010?

–Det hadde ikke vært så enkelt for dem. De hadde blant annet hatt besøk av en pinsevennpastor mens jeg var borte. Han mente det vel og ville gjerne ta seg av dem. Men han var dessverre svært autoritær, og det førte til splittelse i flokken. Mange falt ifra. Jeg angret på at jeg hadde forlatt dem. Så jeg lovte da å ta opp arbeidet igjen og besøke dem jevnlig. 

–Men hvordan kunne du det, uten noen fast inntekt? 

–Jeg har ofte undret meg på hvordan Gud sørger for sine. Til denne dag har vi aldri manglet brød. De er fattige de aller fleste av dem, men av og til hjalp de meg økonomisk med reisepenger fra kollektene. Noen ganger fikk jeg støtte fra tienden som de var vant til å gi. 

–Jo, men det største for meg, og det som har holdt meg oppe, er at hos enkelte av dem merket jeg en hunger etter å høre Guds ord. Det har blitt både oppturer og nedturer, og noen ganger tenkte jeg at det var best å legge ned alt. Vi savnet også sårt en tilhørighet. Jeg prøvde på forskjellig vis å knytte kontakt med andre, men jeg ville helst at det skulle være en luthersk sammenheng. Da det så som aller mørkest ut, kom jeg i kontakt med dere i Såmannen. I dag ser jeg også det som et stort under. Nå har vi endelig funnet en familie der vi kjenner oss hjemme. 

Nytt medlemsopptak

Søndag 13. oktober ble det en ny festdag i Pampa de Aceituno. Da ble seks voksne opptatt som medlemmer, omtrent nøyaktig et år siden forrige gang – under besøk av Reidar Heian og Dag Rune Lid i Norsk Luthersk Lekmannsmisjon.

René forteller at han har en drøm om å reise et lite «luthersk senter» i denne landsbyen. Ekteparet som første gang inviterte ham dit, har nå gitt en tomt på 250 kvadratmeter. Lekmannsmisjonen vil gjerne kjøpe 250 til, slik at disse to tomtene kan slås sammen til et halvt mål. Avhengig av midler som måtte komme inn til dette formålet, vil det så bli reist en mur rundt tomta og deretter bygd noe som kan romme møter og undervisning. 

René smiler og det er lett å merke gløden hos ham når vi kommer inn på dette temaet.

–Tenk om vi kan utdanne fremtidige evangelister som vil reise rundt med bøker og forkynne evangeliet for de som ennå ikke har hørt, forsetter René ivrig.

Vi går til avslutning av samtalen, men det er noe mer René vil fortelle.

–Jeg har ennå ikke fortalt alt om mor og far. Guds veier med oss er uransakelige. At Han elsker oss for Jesu skyld – og på tross av oss – er nesten umulig å skjønne for meg. Det er ikke lett å fortelle det jeg nå skal si, men det skjedde en tragedie etter at jeg ble voksen og hadde flyttet hjemmefra. Etter en stor fest i landsbyen, der far hadde drukket mye, tok han livet av min mor da han kom hjem. Det kom som et sjokk på meg. Midt i sorgen var det til stor trøst for meg at mor var blitt en kristen på det tidspunktet. Hun flyttet hjem til Jesus. Far ble satt i fengsel, men han slapp ut etter to år på grunn av god oppførsel og en dyp anger. I fengslet møtte Gud ham. Han var langt nede, men ba om tilgivelse for det livet han hadde ført og for alt det onde han hadde vært skyld i.

–De siste årene av hans liv tok jeg ham hjem til meg og min familie. Det var en helt ny mann, og han døde i troen på Jesus.

–Kan du forstå hvordan Gud er? Ja, tenk – Han elsker oss for Jesu skyld, og barefor Hans skyld. Det er av nåde alt sammen. Jesus har betalt, og det er nok til frelse, for de største syndere. Skjønner du nå hvor glad jeg ble da jeg «oppdaget» bøkene som dere har gitt ut – og ikke minst det Rosenius skriver i Husandaktsboken? Dette må vi gi videre! Å, det er så mange som ennå lever i mørke! Og jeg kan ikke takke nok for at dere har gitt meg muligheten til å være en medarbeider i Såmannen disse fire årene til jeg blir pensjonist. Og jeg har bedt til Gud at Han må gi meg minst 20 år til i tjenesten for Ham. Da vil jeg være over 80 år. Men det må selvsagt bli slik som Han vil …

Artikkelen er fra juleutgaven av bladet Lov og Evangelium som utgis av Norsk Luthers Lekmannsmisjon. www.nll.no

Av Vidar Norberg

(NYTT): Også messianske jøder ble sendt til konsentrasjonsleirer og ghettoer under holocaust. Nazistene klassifiserte dem som «ikke-ariske kristne». 

  –De var et vitne om lyset. Gud hadde et vitne der, selv i død og konsentrasjonsleirer. De var kanskje ikke mange i antall, men et lite lys på et mørkt sted synes godt.

Dette er ordene fra en foreløpig rapport som forfatter Kelvin Crombie har laget for Den anglikanske Christ Church i Jerusalem. De har startet en omfattende undersøkelse i Europa for å finne messianske menigheter og jøder i Europa som ble drept i holocaust. 

Det er rektor David Pileggi ved Christ Churchs bibliotek i Jerusalem som har tatt initiativet til undersøkelsen. 

–Ideen til denne undersøkelsen kom etter de årlige turene til Polen hvor vi studerte holocaust. Vi besøkte også «Barbican Mission To The Jews» i Bjalistok og den anglikanske Immanuel-kirken i Warszawa. Det var ikke mange som kunne fortelle om messianske jøders liv og hvordan de døde. Dette gjorde meg nysgjerrig, forteller Pileggi.

–Vi ønsker å minnes disse jødene med messiansk jødisk identitet. Planen er å sette opp et minnesmerke her i kirken. Vi vil publisere navnene i en bok og på internett. Videre vil vi legge et fundament for videre forskning som andre kan gå videre med, sier Pileggi.

Han konstaterer at de dessverre har startet arbeidet 30 år for sent. De fleste vitner er nå døde.

–Vi prøver ikke å kristne holocaust. De som døde, døde ikke fordi de var kristne, men fordi de var jøder, sier Pileggi.

Raseutopi

Det som i dag kalles messianske jødene, ble av nazistene klassifisert som «ikke-ariske kristne». I Kelvin Crombies undersøkelse har arbeidslisten fått navnet «ikke-ariske “jødiske” kristne». Jødiske brukes i anførselstegn slik at folk skal forstå begrepet. Ariere er for eksempel de fleste fra Nederland, Norge, Sveits og så videre. Jødene var ikke regnet som ariere og ble drept fordi de var jødiske.

–Vi bruker begrepet som var den nazistiske termen. I dag ville man kanskje sagt messianske jøder, men et slikt begrep var ikke i bruk den gang, sier Crombie.

–Nazistene skulle skape et raseutopi. De skulle helbrede verden og bringe inn et nytt årtusen. Jødene sto i veien, og jødene måtte elimineres, forklarer Pileggi.

Resultater i Holland

Kelvin Crombie er alt i full gang og har reist rundt for å finne gamle messianske menigheter, bøker og lister over messianske jøder som ble drept i nazistenes industrialiserte jødeutryddelse.

Crombie kan vise frem lister fra Holland over «ikke-ariske kristne». Disse må nå sjekkes opp mot andre arkiver, for eksempel på Yad Vashem, verdens minnesenter for holocaust,  for å finne ut hva som skjedde med dem. Som eksempel på slike jøder nevner Crombie den messiansk-jødiske pastoren John Rottenberg i Rotterdam-området som ble arrestert og sendt til Matthausen i 1942. Der måtte folk arbeide seg i hjel. 

Den katolske erkebiskopen Johannes de Jong i Holland var en sterk motstander av nazistene. Han ga ordre om at nazistene ikke skulle få nattverd. Nazistene ville derfor særlig straffe den romersk-katolske kirken i Nederland og startet raskt å arrestere og deportere jødiske katolikker. Edith Stein var en av disse jøder som fulgte Jesus. Hun ble kanonisert for noen år siden. Boken «På vei til Auschwitz» var en av årsakene at arbeidet gikk raskt frem i Holland. Av denne boken går det frem at det var 1.900 ikke-ariske kristne. Minst 400 mistet livet. Over 140.000 jøder ble registrert i Holland i 1941.

Arresterte jødene

–Vi finner «ikke-ariske kristne» i alle land som ble tatt av tyskerne. Dette omfatter en stor gruppe som kan være både Jesus-troende, døpte eller jøder som gikk inn i kirken av sosialøkonomiske grunner for å bli en del av samfunnet. Andre ble med i kirken av kjærlighet fordi de giftet seg med ikke-jøder. Da krigen startet, kunne det også vært folk som forsøkte å komme seg unna nazistene, men etter nazistenes mening var de likefullt jøder. Vi har ikke identifisert hvem som var følger av Jesus. Men nazistene anså dem for jøder, forklarer Crombie.

Det finnes også en del litteratur, museer og arkiver som har informasjoner om de messianske jødene. 

–I Polen er det gjort ganske mye arbeid på dette feltet som vi kan benytte, ved siden av nybråttsundersøkelser på dette området. Det er mange ikke-jøder i Polen som er fascinert av jødisk historie og ser på dette som polsk historie, sier Pileggi.

Han sier at det er skrevet universitetsoppgaver om dette emnet i Polen. Man har for eksempel en bok som heter «Christians in the Warsaw ghetto».

David Pileggi vet ikke hvor mange ikke-ariske jøder som ble drept under den andre verdenskrig. Han forteller at det blir sagt mellom 10.000 og 100.000.

–Men dette er bare gjetting. Vi vil aldri få vite det, sier Pileggi.

Et lys i mørke

Alt i fjor startet prosjektet med å kartlegge messianske jøder som døde i holocaust. Crombie har studert jødiske og kristne arkiver i Europa, Storbritannia, USA og Canada. Han har også lett etter menigheter i blant annet konsentrasjonsleirer og ikke-ariske kristne som har deltatt der.

–Jeg leste om en leir i Sør-Frankrike som kaltes Gurs, og fikk tilgang til arkivet. Der var jøder som skulle skipes til Madagaskar. I denne menigheten var det både jødiske katolikker og protestanter. Den såkalte madagaskarplanen mislyktes, og jødene ble sendt til konsentrasjonsleiren Drancy i utkanten av Paris. Der var det beviser på at det hadde vært et lite kapell. Fra Drancy ble de fleste tatt til Auschwitz.

Crombie forteller også om to menigheter i Theresienstadt, en jødisk-katolsk og en jødisk-protestantisk menighet. Et av bevisene var at det var to steder hvor legemene kunne forberedes på katolsk eller protestantisk måte før kremering. Det var også en skisse av folk i tilbedelse. Det er et hefte av Goldshmidt som forteller dette.

Nå har Crombie oppsøkt Frankrike, Belgia, Nederland. Han har vært i Polen hvor blant annet de fem konsentrasjonsleirene Treblinka, Sobibor, Belzec, Auschwitz-Birkenau og Chelmno er undersøkt. Også Warszawa-ghettoen, hvor over hundre tusen jøder døde, er undersøkt. Videre er Lodz-ghettoen, hvor 40.000 ble drept, oppsøkt. Blant annet har de funnet frem til menigheten «Bethel Mission».

Det som synes klart, er at det mange steder var messianske jødiske menigheter og troende jøder.     

–De Jesus-troende led som alle de andre.

–Om det er noe positivt som har resultert fra undersøkelsen, så må det være at selv på slike ytterst mørke steder var det vitner om Guds lys. Gud hadde sine vitner der, selv i døden og konsentrasjonsleirene De har kanskje ikke vært mange, men et lite lys på et mørkt sted synes godt, skriver Celvin Crombie i sin foreløpige rapport fra undersøkelsene som KARMEL har fått tilgang til.

–Jeg arbeider nå med et bokprosjekt. Volum én vil ta oss frem til 22. juni 1941. Da startet operasjon Barbarossa, og Tyskland gikk inn i Sovjetunionen. Det var da de fleste drapene skjedde, sier  Crombie, som i over 20 år bodde i Israel før familien flyttet tilbake til Australia.

–Jeg ønsker å skrive livshistorier til mennesker som overlevde og dem som ikke overlevde. Hvordan de led og hvordan de døde. Jeg ønsker å få vitnesbyrd fra så mange som mulig. Både protestanter og katolikker, jøder som tror på Jesus. Jeg håper at folk vil se at de fleste tilfeller led jødiske etterfølgere av Jesus som de fleste andre jøder. 

Crombie håper at han kan ha en bok klar neste år.

Trosbekjennelse

–Siden det er jul, markerte messianske jøder i holocaust jul eller hanukka?

–Jeg vil anta at kanskje mange av dem feiret jul, men det er vanskelig å vite det. Messiansk jødedom på den tiden sin den spede begynnelse. Men den messianske teologi vokste, også på grunn av holocaust samt opprettelsen av staten Israel. I den anglikanske kirke her så man at messianske kristne ønsket å uttrykke sin tro på Jesus i en jødisk kontekst. Derfor har vi så mange jødiske symboler i Christ Church, sier Pileggi.

–Når en messiansk troende som har konvertert fra jødedom til kristendom, vet at han nå skal dø, roper han den jødiske trosbekjennelsen «Shma Israel» (Hør Israel – 5. Mos. 6, 4) eller roper han til Jesus?

–Det er et meget godt spørsmål. Men jeg vet foreløpig ikke. Men enten de ba «Fadervår» eller «Shma» eller begge deler, er det interessant. Men jeg vet ikke, sier Kelvin Crombie.

Av Axel Remme

Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.

Slik forkynnes denne høytids evangelium med bare ett bibelvers (1. Tim. 1, 15). Det er essensen, idet vi nå samles om og minnes. Om dette skal det på nytt leses, forkynnes og synges. «Guds evangelium» brakt ved kjente bibelberetninger og vakre sanger. En gledelig gjentakelse av et stort, gammelt og vidunderlig budskap. Hvor også gode minner for mange følger med.

Viktig er det å merke seg hvor presist dette sies. I kunngjøringen nevnes personens tittel først. «Kristus», den salvede. Guds Sønn. Han som i Johannes’ evangelium (1,1) er kalt «Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Ved Ham var det guddommen selv som kom.

Men det er på samme tid mennesket «Jesus», som kom til verden. «Unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria», som Bibelen forteller og vi bekjenner. Han som selv kalte seg «Menneske-sønnen» og som apostelen Paulus beskrev som «mennesket Kristus Jesus» (1.Tim. 2, 5).

I denne sammenheng må det strekes under at det står «Kristus Jesus kom til verden.» Han måtte komme hit, utenfra, ovenfra. Bibelen forklarer oss dette slik: «Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, for at vi skulle få barnekår.» (Gal. 4, 4–5) At Han skulle komme til verden, var en del av Guds evige plan for vår frelse. For det står skrevet: «Han utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt.» (Ef. 1, 4)

I denne brevteksten, og i Bibelen for øvrig, sies det tydelig også hvorfor Kristus Jesus kom til verden. Det hadde denne overordentlige hensikt: «for å frelse syndere». Apostelen hadde disse ord fra Jesus selv. Han sa: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (Matt. 9, 13; 18, 11;  Luk. 19, 10). Paulus poengterte dette og skrev: blant syndere «er jeg den største». Selverkjennelsen fulgte budskapet!

Denne hovedsak i evangeliet forkynnes ofte og på forskjellig måte i Bibelen. Det understrekes som hensikt og mål med Jesu komme, gjerning og offer.  At mennesket omvender seg og tar imot frelsen i Jesus Kristus, gjelder det fremfor noe. Gud er ikke fornøyd med noe mindre, og du er ikke tjent med noe annet!

Menneskets frelse handler alle kristne høytider om. Det vil si, redning fra sin synd og skyld, vantro og ulydighet mot Gud.  Og dermed fra Guds vrede over synden, dommen og fortapelsen.  Det er hovedsaken også i denne høytids budskap: «I dag er det født dere en frelser, som er Kristus, – Herren i Davids stad.»

Men denne hovedsak blir mindre fremholdt i dag.  Den er langt fra så sentral og tydelig i forkynnelsen som bibeltekstene tilsier og betoner. Begrepet «frelse» blir stadig mindre nevnt, likeså ordet «omvendelse». Ofte er disse begrepene utelatt eller taust om. Som om omvendelse og frelse ikke er aktuelt lenger! 

Dette Skrift-ord begynner med erklæringen: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta». Dermed sies: Det er ikke noe påfunn, innfall eller menneskelig idé. Men Guds egen åpenbaring, gitt ved profeter og Jesus selv. Og videreformidlet ved Herrens apostler. Paulus understreker at «det er et troverdig ord». En fyldig formel som han bruker flere ganger (1. Tim. 1, 15; 3, 1; 4, 9; 2. Tim. 2, 11; Titus 3, 8). Dermed gjør han oppmerksom på at det er sannheten han i særlig grad vil understreke. Her dreier det seg om evangeliets grunnsannhet: forkynnelsen om Kristus som synderes frelser.

Ja, «dette er fullt verd å motta», som Ordet sier her. Og det av flere grunner. For det kommer fra aller sikreste hold. Det er noe vi alle trenger mest og alltid. Dessuten er det ord som «skaper det det nevner». De har bevisene i seg, i det lys, den kraft og den gode virkning de opplever som hører og tar imot med tro. Ord som lover og gir frelse, fred, glede og håp. Ikke noe er mer verd å motta, enn Jesu Kristi evangelium!

---

---

---

Mens vi venter

Vi må vente Jesu komme!

dette håp Han sine ga.

Tiden snart kan være omme,

gjør deg rede, som Han sa!

---

Mens vi venter må vi være

i Guds lys og kjærlighet.

Styrket, ledet av den lære,

som kun Ham til frelse vet.

---

Mens vi venter må vi holde

fast ved hele Skriftens ord.

Tillitsfullt la hender folde,

be, bekjenne hva vi tror.

---

Mens vi venter, må vi virke.

Arbeidsmarken ferdig står.

Mange savnes i Guds kirke,

vær du en som til dem går!

---

Mens vi venter, våk og vinne

over vantros lumske makt.

Jesus kommer! Må Han finne

deg beredt i bryllupsdrakt!

Axel Remme

---

Vi lover Gud

Vi lover Gud, vår Fader kjær,

som Sønnen til oss sendte.

I tidens fylde brakt så nær,

skjønt ingen det fortjente.

—

I evighetens morgen bel,

mens skaperakten drygde,

besluttet Gud: Emanuel

skal menneskene trygde.

---

Før verden fikk sin grunnvoll lagt,  

i Ham ble vi utvalgte.

Til skaperord ble også sagt,

den redning Gud befalte.

---

Da Gud ved Sønnen til oss kom

med frelse, fred og glede,

fikk mennesket Hans helligdom:

Guds rike her til stede.

---

Han er den sikre himmelbro,

vår Herre Jesus, kjære.

Vi kommer med vår bønn og tro

og synger «ære være»!

Axel Remme