Oppbyggelse

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

(NYTT: Jerusalem, 17.10.2019): –Islam er en fiende av Gud. De aksepterer ikke at Gud har gitt Israel og med Tempelplassen til det jødiske folk. Islam kan aldri akseptere Israel. Det er en imperialistisk religion.

Grunnlegger og leder Gershon Salomon i Tempelhøydens og Israels lands trofaste sier han ikke forstår at Den europeiske unionen eller Norge ikke kan akseptere at Tempelplassen er israelsk. Han mener at både Norge, EU og FNs organisasjon UNESCO fører en anti-israelsk politikk når de godtar at Tempelplassen er et islamsk sted.

–Det er en skam for Norge. En skam for EU, en skam for verden.

Salomon minner om at jøden kong David gjorde Jerusalem til hovedstad for det jødiske folk for 3000 år siden. Hans sønn Salomo bygget det første templet i Jerusalem.

Jordan okkuperte den østlige delen av Jerusalem med Tempelplassen fra 1948 til 1967. Israel oppfordret Jordan til å holde seg unna seksdagerskrigen med Egypt og Syria. Men kong Hussein av Jordan kastet de jordanske styrkene inn i kampene, til tross for at israelerne lovet at grensene med status quo ville bli stående om Jordan holdt seg utenfor krigen. Jordan tapte. Det jordanske forbudet om at jødene ikke fikk komme til sitt aller helligste sted, ble dermed opphevet. Men fortsatt har det muslimske rådet Waqf sivil kontroll over selve Tempelplassen. Jødene får kun gå inn til fastsatte tider om ikke muslimene truer med opprør.

Salomon fortsetter. Han sier at også Judea og Samaria er Israels hjerteland, ikke et islamsk område. Det samme er tilfelle for Hebron og Makpela-hulen hvor Abraham, Isak og Jakob ligger begravd sammen med sine hustruer Sara, Rebekka og Lea som er de jødiske fedre og mødre. Alt er jødiske steder. Salomon påpeker at det er jødefolket som har gitt verden troen på én Gud, den monoteistiske religion.

–Vi kommer på løvhyttefesten hit ved inngangen til Vestmuren for å be Israels regjering om å starte byggingen av det tredje templet på Tempelplassen. Vi må ikke frykte for verden som vil presse Israel fra området.

–Jeg tror aldri det blir fred i Israel eller verden før templet er bygget på Tempelplassen. Det er Guds intensjon at vi skal bygge templet. Det er vår oppgave fra Gud.

Endetid og dom

Salomon, som er halt etter krigsskader, påpeker at fiender samler seg rundt Israel. Han nevner Hizballah i Libanon, som har langt over 120.000 raketter rettet mot Israel. Han viser til terroristene i Gaza som har skutt raketter mot Israel i lang tid. Salomon viser til Iran som sier at de vil ha kjernefysiske våpen og å ødelegge Israel.

–De vil skape et nytt holocaust,  men de glemmer at Israel er en større makt både åndelig og praktisk. Det er en fin hær i Israel. Jødefolket kom fra holocaust til Israel, og Gud forbereder jødefolket for sin oppgave. Jeg vil råde nasjonene til ikke å gå mot Jerusalems og Gud. De har ingen sjanse mot Gud.

–Guds dom vil snart komme over hele verden når de forfølger Guds folk.

Salomon viser til at man kan lese i Esekiel 38 og 39 om dommen. Det handler etter det Karmel forstår om fyrsten Gog fra Magogs land (Russland) som sammen med Persia (Iran), Kusj (Sudan) og Put (Libya) går mot Israel. Også Togarma-folket (Tyrkia) og mange andre land blir ifølge bibelgranskere med i felttoget mot Israel og det jødiske folk.

–Alle nasjoner skal samles i Josafats dal. Der skal Gud holde dom over dem, sier Salomon.

Ordet står i Joel 3, 6–7:

«For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned i Josafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.»

Salomon viser også til profeten Sakarias 14 for å fortelle hva som kommer. Herren skal samle hedningefolkene til krig mot Jerusalem, og der skal Herren selv stride mot dem. Siste del handler om når nasjonene kommer opp for å tilbe Herren i Jerusalem under løvhyttefesten som er en av Bibelens tre valfartsfester.

Videre siterer han profeten Jesaja 2, 1–5 om den lyse fremtiden.

«…Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier, og vi vandre på Hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens Ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig.»

–Etter Guds dom vil folkene komme til Israel. Da blir det virkelig fred fra Israel og over hele verden, sier Salomon.

–Jeg oppfordrer verden til å åpne sine øyne, slik at de kan se hvorfor jødene kommer hjem til Israel. De skal bli et lys for nasjonene. Vi nærmer oss nå denne tiden. Gud er alt bak døren. Det kommer meget snart, tror Salomon.

Leser Salmer

Også på denne løvhyttefesten håpet Salomon at noen i Tempelhøydens trofaste skulle skyve rullestolen for den eldre krigsskadde soldaten opp på Tempelplassen. Men israelsk politi sa også denne valfartsfesten nei.

–Gud har gitt araberne frykt for meg, sier Salomon.

Hans tilhengere fikk gå opp. Ventende i rullestolen satt den gamle soldaten tilbake. Men løvhyttefesten er en gledestid for det jødiske folk. De tok frem kaker fra et israelsk bakeri og drikke for å feire festen og templet som kommer.

–Det vil komme snart. Du kommer til å se det, sa Salomon.

De leste også Salmer, slik skikken er blant jøder. Salomon nevnte Salme 122 som høvelig for denne festen når folkene kommer opp til Jerusalem:

«En sang ved festreisene.

Av David.

Jeg gleder meg over dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! Jerusalem, du velbygde! Du er lik en by som er tett sammenføyd. Dit drar stammene opp, Herrens stammer, som et vitnesbyrd for Israel, for å prise Herrens navn. For der er dommerseter satt frem, troner for Davids hus. Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg! Fordi Herren vår Guds hus er der, vil jeg søke ditt beste.»

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT.

Et abonnement koster 500 kroner i året for 12 nummer.

E-post: Karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

Mat. 28, 16–20

(OPPBYGGELSE): I Guds rike gjelder alminnelig verneplikt. Det er ikke bare utvalgte spesialister Herren vil bruke, men alle sanne Jesu disipler.

Ingen grunn gjelder heller som fritak som soldat i «Herrens hær», men oppgavene er så vidt forskjellige, at ingen erkjennes udyktig. Selv om mange mener seg å være så skrøpelig at Herren ikke kan bruke dem, så glemmer så mange at den mektige «feltherre» Jesus Kristus, som har fått all makt i Himmel og på jord, selv har lovet å utruste sine skrøpelige soldater akkurat til den oppgave den enkelte er tiltenkt. «Våpenet» Han gir, er ordet og dåpen, og selv har Han lovet å være med hver dag. Tjenestetiden bestemmer Han selv, men ordren gjelder inntil verdens ende. 

Ingen tvinges til å bli Herrens disippel, men man kalles til det, og må selv svare ja eller nei. Men ingen ting er så stort og trygt som å få være med i Herrens hær, med Den allmektige på vår side.

Willy Gryting arbeidet tidligere for Indremisjonsselskapet i Finnmark. Artikkelen er opprinnelig skrevet for Altaposten.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): En av de mest akutte plager for tiden ser ut til å være angst. Hyppigst utbredt er klimaangst. Folk engstes for vær og vind, ozon og solstikk. Skog brenner og plast flyter. Jorden skjelver og havet bruser. Folk reiser seg mot folk. Det er rykter om krig og blodsutgytelser.

Folk har innført sine menneskebud for å blidgjøre skjebnen eller avgudene. Folk har flyskam og ofrer ferieturen, kjøttskam og ofrer kjøttmiddagen. Jordbruk og ku må ofres for å redde jordkloden. Mennesket er inne i en panikkartet angstoperasjon for å redde jorden. Greta Thunberg fra Sverige misbrukes til dette.

I denne endetidspanikken nytter det ikke å si noe. Ingen vil vel høre på professor Nir Shaviv ved Det hebraiske universitet som sa at den globale oppvarmingen ikke skyldes menneskene, men solen som man ikke kan gjøre noe med.

Angst blir det når gudsfrykt med nøysomhet forsvinner fra menneskene. De driver med strømmen og alle slags lærdommer. Men å lytte til Guds ord og råd i Bibelen er det ikke mange som vil. Tenk bare om folk hadde holdt hviledagen hellig og holdt seg borte fra arbeid og latt bilen stå. Det ville spart miljøet. Det blir ingen velsignelse av søndagsåpne butikker eller søndagsfiske. Tvert imot skal synden bli så stor at fisken forsvinner (Hosea 4, 3). Profeten forteller om hvordan Gud holder regnet tilbake, lar det regne over en by, men ikke en annen. Et stykke land fikk regn, mens et annet stykke tørket (Amos 4, 7). Tegnene er klare. Likevel trosser menneskene Gud og tror at de kan redde jorden for all fremtid.

Profeten Jesaja sier at jorden eldes som et klædebon (Jes. 56, 1). Alle vet at gamle klær kasseres. Jesus sier at himmel og jord skal forgå (Matt. 24, 35). Jorden er spart til ilden (2. Pet. 3, 7). Man trenger vel ikke være noen dommedagsprofet for å se at det går den veien, som skrevet er.

Utviklingen på jorden fører til en epidemisk angst. Det er nok også et endetidstegn. For det står at på jorden skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenning bruser (Luk. 21, 25).

Den som tror på Bibelens ord, finner trøst. For de troende skal rykkes opp i skyer for å møte Herren. Apostelen Paulus skriver i sitt 2. brev til tesslalonikerne at vi skal trøste hverandre med disse ord.

Når så menigheten er rykket opp, kan lovløshetens hemmelighet åpenbares (2. Tess. 2, 6–7) og Antikristen stå frem i all sin grusomhet før Jesus kommer til Oljeberget og oppretter tusenårsriket, eller rike for Israel.

Man er snart inne ved et tidsskille. Menighetens tid er i ferd med å ebbe ut. De troende skal rykkes opp. Derfor ser man alle fødselsveene med tegn.

«Dere vil høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene.» (Matt 24, 6–8)

Livets virkelige valg er hvor man skal tilbringe evigheten.

«La eders hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden.» (Kol. 3, 2)

Luk. 10, 38–42

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «På sin vandring kom Han til en landsby, hvor en kvinne som hette Marta, tok imot Ham i sitt hjem. Marta hadde en søster som hette Maria; hun satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til Hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

De har vel ikke glemt noe! Slik lød overskriften på en liten traktat som kom ut på Luther forlag for noen år siden. Vi har vel alle opplevd å glemme noe, og riktig ille kan det gå om vi glemmer noe svært viktig.

Mange glemme dessverre det aller viktigste i livet – det å søke Guds rike først, og bli frelst. Derfor blir de en dag stående utenfor Guds rike i evighet. De fleste hadde nok ikke tenkt på slik, men fordi de glemte det viktigste, ble det likevel slik. Hvilken evig tragedie!

Men også Guds barn trenger tekstens påminnelse: Ett er nødvendig! I dagens jag og rastløshet er det ikke noe vi trenger å minne hverandre mer om enn dette: Stillheten ved Jesu føtter. Glemmer vi dette, kan også den gode del tas fra oss. 

(OMTALE, 30.10.2019): Ethel Hansen i Vestre Jakobselv fylte 95 år den 26. oktober 2019. Hun er ikke bare kjent for barne- og ungdomsarbeid i Vestre Jakobselv. I mange år var hun selve «bestyrerinnen» på leirstedet Sjånes i Lebesby.

Det er nok mange som husker henne fra barneleirene og sommerstevnene på Sjånes gjennom flere tiår. En myndig «bestyrerinne» med omsorg for mennesker. En dame som alle hadde stor respekt for. 

Folk fra Kjøllefjord, Laksefjorden, Porsanger og fjernere deler av landet, ja, helt fra Jerusalem kom til stevnene hvor Ethel Hansen var fast inventar sammen med blant andre Henry Eriksen fra Kjøllefjord, Alfred og Magny Samuelsen fra Børselv, Inger Eriksen fra Honningsvåg, Haakon Livvollen fra Senja og forkynner Jan Veiby i De frie evangeliske venner i Horten.

Somrene på vakre Sjånes leirsted rommet alt fra forkynnelse, sang og musikk til nattverd og dåp i Laksefjorden. For unge med masse energi var det både fotball og terrengløp. Det har vært mange gode middager, kaffestunder, kiosk, lek og samtaler både for unge og voksne. Ethel Hansen har alltid vært med. Hun hører til på leirstedet. Hansen har hatt hjerte både for ung og gammel og stedet Sjånes i alle år.

Ethel Hansen kan også historien om DFEFs leirsted. Hun kjenner historien til Dorotha Klems minne.

–På 1960-tallet hadde vi eiendommer i Lakselv. De ble solgt, og der ligger i dag sentrumsbygg. Vi trengte et leirsted etter at vi mistet Lakselv. Noen av pengene ble satset her på Sjånes i 1968. Året etter hadde vi vårt første stevne her, fortalte Ethel Hansen i et tidligere intervju med KARMEL ISRAEL-NYTT.

–Det var lebesbymannens søster, Sofie Pedersen (f. Johansen), som eide denne eiendommen. Før hun døde, uttrykte hun ønske om at stedet skulle brukes til barnearbeid, noe vi fikk høre etter at vi begynte her. Det er ganske spesielt, sa Hansen.

Det er ikke bare på Sjånes at Ethel Hansen har satt sine spor i menneskehjerter. Avisen Finnmarken forteller at i juni 2004 fikk Ethel Hansen og nå avdøde Charlotte Sandnes Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeid for søndagsskolen i Vestre Jakobselv og for sinn innsats i De Frie Evangeliske Forsamlinger i Nord-Norge. Senere på året møtte de kongen på Slottet.

Forkynnelsen på Sjånes handlet om Jesu frelse og himmelhåpet. Da KARMEL ISRAEL-NYTT intervjuet Ethel Hansen i 2016, fortalte Hansen at hun ofte tenker på ordet fra Johannes’ åpenbaring 3, 11:

«Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone.»

Ethel Hansen har fortalt at hun som ung fikk kall til å virke i Finnmark. Hun fortalte for noen år siden at hun ber om at det må komme folk som fortsetter arbeidet.

Fødselsdagen ble feiret hjemme i Vestre Jakobselv den 26. oktober.

Vidar Norberg

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR, 28.10.2019): Her en kveld søkte jeg litt på Christianity Today og kom over denne interessante tittel: «The Church Today in Cultural Captivity» (Dagens kirke i kulturelt fangenskap). Det minnet meg sterkt om Luthers: Kirkens babylonske fangenskap.

Tar vi for oss hvordan kristenfolket fra lutherdommens innførelse i Danmark-Norge i 1537 og videre framover til Hans N. Hauges lidelsesfulle frigjøringskamp fra jordet i Thune i 1796 – til 1905 – må en undres over hvordan kristenfolket har forvaltet denne frihetsarv i begge regimenter: Folkefriheten fra 1837 til tale- og møtefriheten i 1842 – store mektige vekkelser med etablering av verdensmisjoner – til full nasjonal frihet i 1905 under et mektig åndelig vær. Det som Jørgen Løvland sa, skyldtes «dei truandes bøner.»

En liten skisse av hvordan «fengslet» ser ut:

Først er basis i lovene for landet – som var muren mot hedenskapet i begge regimenter: Gr.l. § 2 som slo fast at basis for Norge var «evangelisk-luthersk». Hva er kjernen i denne basis for vår folkestyrte stat? Hva er kjernen i evangeliet: JESUS. Han er hivd ut av folkestyret som Laodikea betyr. Det vil si at Norge er prisgitt diverse andre ideologiske åndsmakter som fyller «Det norske hus» etter hvert. Bibelens fortelling gir oss heldigvis et bilde av Jesus bankende på døren. Han vil inn igjen. Dette er krystallklart riktig for dr. juris prof. Roberstad som sier i sin Kirkerett på MF at «det særegne ved norsk Grunnlov er at den er konfesjonsbundet.»

Tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Finn Jor, forstod hva som foregikk i 2008–2012 da han skrev «Kong Haralds NEI.» For kong Harald forstod det og ba Giske om å få beholde § 2 og § 4, men det meste røk – etter min mening på en høyst grunnlovsstridig måte. Forandringer kan ikke skje i strid med Grunnlovens Ånd (§ 121), men det ble gjort.

Dette skjedde ikke minst på grunn av en langvarig svikt i teologien i kristenfolket så åndskraften sakte men sikkert rant ut av oss – og protestene ble få og svakere og svakere.Teologene ville ikke snakke, det fikk også sterkt fotfeste i organisasjonene – men også det myndige lekfolk mistet sin myndighet i møte med alle teologeneog IDEOLOGISK kraftfulle politikere som systematisk hadde fylt opp medier og institusjonene våre – fra 1923 – og ganske raskt startet opp igjen etter krigen. Noe motstand var det – men fienden var kraftig intellektuelle ideologisk skolerte folk med basis i Frankfurterskolen som arbeidet på bred basis i begge regimenter for å smadre den vestlige kristne sivilisasjon– som de nå snart er i mål med. Det er det skrevet grundig om i Norge i Dag i 2012. Du finner kronikken om Frankfurterne i Kommentar Avisa.no. 

Siden ca. 1977–78 har jeg skrevet utallige sider i aviser og blad og holdt en rekke taler om disse farene – så det mangler ikke på informasjon hvis du virkelig vil sette deg inn i sakene ned i detalj og ta opp kampen i bønn og alvor. Du kan ikke lenger overlate til noen få aldrende frontkjempere som nå eldes og dør ut – å sikre deg og dines fremtid. Ansvaret er nå ditt. Ønsker du et lite tips om hvor du kan starte, så kan du klikke deg inn på Kommentar Avisa.no i høyre stolpe og lytte til «Er det ennå håp» Ta også med deg «Ideologi og lovgivning…». 

Kort oppsummert sitter vi nå snart innesperret i et fengsel av økonomisk tvang – i motsetning til de mange gode garder, bedrifter og handel H. N. Hauge fikk til for sine venner. Vi sitter i rammer av en rekke u-lover som det står «rettsvesen» og politimakt bak. Mange har fått kjenne dette på kropp og sinn – ikke minst ved angrepene på hjemmene av Barnevernet – familien «det første riket» – den basis vi har for rettsstaten som skulle være til for oss.

Hvorfor sitter vi som kristenfolk nå mer og mer i et nytt kulturelt fangenskap – a la det Luther omtalte som Babylonsk fangenskap. Begge regimenter – både det åndelige og det verdslige – er utsatt for voldsomme erosjonskrefter på vei mot en ufri og «totalitær» stat som blant annet professor E. Danbolt advarte generalsekretærene mot på Geilomøtet i januar 1978. 

Allerede i 1952 advarte Olav Valen-Sendstad om den kommende situasjon i Norge i heftet «Moskva Rom – 14 epistler…» (du finner det på nettet) om endens tid på følgende måte: Sosialismen ville trenge inn i samfunnet og føre det på avveier. Katolisismen ville trenge inn i Kirken med lignende resultat: «Hvilket var umulig om evangelisk kristendom var levende iblant oss.»

Helt til slutt skriver han: «Hold ditt hjerte, din sjel og din ånd langt, langt borte fra alle Moskvas og Roms veier. Inngå ingen allianse med dem i tanker, ord eller gjerninger. Forbli fast ved Guds ord og troen på den Herre som kom første gang i kjød og kommer igjen annen gang i herlighet. Han er jordens og folkenes, kongenes og herrenes, tyrannenes og forfølgernes dommer; herrers Herre – kongers Konge.»  Det er grundig og godt begrunnet disse 14 kronikker i avisen Dagen, samlet i dette lille heftet – som du som sagt finner på nettet.

Jeg minner igjen om «Er det ennå håp» og Jørgen Løvlands «dei truandes bøner».

H. Wergelands dikt om Grunnloven: «Hør meg despot, jeg være vil. Din pestilents så lenge jeg er til. For Norges lov i bondens hånd, skal briste dine slavers bånd.»

Artikkelen er hentet fra www.Kommentar-avisa.no

Av Willy Gryting

Den takknemlige samaritan, Luk. 17, 11–19

(OPPBYGGELSE): Han måtte nok innrømme det, fiskeren, at han hadde bedt til Gud da han var i livsfare ute på havet. Og han fikk hjelp. Men hva med takken som tilkom Gud, fikk Han den? Dessverre – da krisen var over og livet gikk sin gang igjen, var Gud nesten glemt. For hva slags takk var det Gud hadde ønsket? Jo, den som sangeren uttrykker slik: «Jesus, meg selv jeg deg bringer, legger med ned for din fot. At du meg evig skal eie, jeg er jo kjøpt med ditt blod.»

Kanskje du, kjære leser, har opplevd noe lignende. Du ba til Gud om hjelp da nøden var størst, men ennå venter Han på din takk. Først og fremst den takken at du gir Ham ditt liv. Skal Guds godhet snart få drive deg til omvendelse? Det kan snart bli for sent! 

Av de til spedalske vi hører om i teksten, var det bare en som husket å takke. Men alle var blitt renset. Hvordan er det med oss kjære troende bror og søster som er renset i Jesu blod? Takker vi for frelsen? Hvordan er det med lovsangen?  Det er vel ikke kommet inn ting i ditt liv som har forstummet lovsangstonen? «Takk Gud under alle forhold», står det i teksten. Som kristen kan og skal vi gjøre det. Prøv, og du vil kanskje få oppleve at lovsangstonen bryter frem på nytt.

Willy Gryting arbeidet tidligere for Indremisjonsselskapet i Finnmark. Artikkelen er opprinnelig skrevet for Altaposten.

Joh. 21, 1–11

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «Og vi så Hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet». I denne fortellingen fra bryllupet i Kana får vi et eksempel på hvordan Jesus viste sin herlighet. Nemlig ved å hjelpe noen vertsfolk som var kommet i en lei knipe. Han forvandlet omkring 600 liter vann til den beste bryllupsvin.

Men hjelpen hadde en dobbelt virkning: «Og Hans disipler trodde på Ham», står det i teksten vår. Det betydde ikke at de ikke hadde trodd på Ham før, men heller et nytt fremskritt i troen. «Troen er ikke en stillestående ting, enten den går frem eller går den tilbake», skriver Olav Moe i sin bibelkommentar.

At Jesus valgte å gjøre sitt første under i et bryllup, og akkurat der vise sin herlighet, viser oss at Han bryr seg om vår hverdag. At Han slik hjelper oss i våre hverdagslige ting og gjøremål, er kanskje det som styrker vår tro aller mest. Han viser sin herlighet for oss i ting vi opplever som små og store under, om vi skal gradere det da? I alle fall er dette med å styrke vår tillit til at Han også er med når store vanskeligheter og prøvelser kommer.

Så fint at dette er en av tekstene som det nye året begynner med. Det skal gi deg visshet om at Jesus ønsker å være med i alle områder av livet ditt også i året som ligger foran. – Både din fritid, ditt familieliv, ditt arbeide, økonomien, ditt arbeide i Guds rike og din vitnetjeneste. Det er bare du som kan stenge Ham ute fra noe av dette, men da blir også livet fattig og tomt. Nei, lukk Ham inn i det alt sammen – bry Ham med små og store ting, og du vil se Hans herlighet, takke Ham og tjene Ham.

Men den herlighet Han viser deg, må også andre få se for at de kan tro på Ham. Derfor må du fortelle om det til andre. Ja, tenk så stort at Jesus gjennom ditt liv skal få vise sin herlighet for at nye mennesker skal få møte Ham.  

Willy Gryting arbeidet tildligere for Indremisjonsselskapet i Finnmark. Artikkelen er opprinnelig skrevet for Altaposten.

(Finnmarkshilsen, Jerusalem): Den kjente predikanten Steinar Harila fra Vestre Jakobselv ledet en gruppe nordmenn som deltok i den årlige Jerusalem-marsjen i Israel torsdag ettermiddag. Kristne fra over 100 nasjoner kom til marsjen. I tillegg var det mange israelere i marsjen og langs gatene.

Det er ikke første gang at Harila besøker Israel med norske grupper. De reiser rundt i Bibelens land og ser de hellige steder så vel som det moderne Israel. Hans turer er også kjent for sine møter og oppbyggelse på kveldstid. Mange mennesker som savner kristne møter rundt om i Norges land, får også delta i et kristent fellesskap i tillegg til opplevelsen av Israel.

På Harilas banner sto det det «Harila-gruppen fra Norge gleder seg sammen med Israel».

  Harila driver også et omfattende arbeid i Russland.

(NYTT): Nye arkeologiske studier av koppergruver viser at Bibelen hadde rett tidsangivelse av Edom.

Kongeriket Edom eksisterte før det gamle Israel, slik Bibelen forteller.  Arkeologer fra USA, Israel og Jordan fant ut at ulike koppergruver i Arava-ørkenen benyttet en standardisert teknikk for over 3000 år siden. Arkeologene mener derfor at det var en sterk sentralisert enhet som styrte kopperproduksjonen i et stort område. Dette betyr en stat, skriver Haaretz.

Arkeologer mener videre at det edomittiske kongedømmet ble dannet i midten av det 11. århundre f.Kr. og 300 år tidligere enn det arkeologer til nå har trodd. Avisen skriver at det ikke er hver dag at arkeologi og vitenskap bekrefter Bibelen, men her er det klart at kongeriket var eldre enn man trodde.

Avisen viser også til tidsangivelsen i 1. Mosebok 36, 31:

«Dette var de tre konger som regjerte i Edom-landet før det hersket noen konge over Israels barn:…»

Utgravningene ble ledet av professor Ezra Ben-Yosef fra Tel Aviv Universitet og professor Tom Levy fra California Universitet i San Diego.

Undersøkelsen er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet PLOS ONE.