Av Lars-Arne Høgetveit

(21.02.2019): Vi lever i en tid her i landet der angrepet på familien som bærende fundament med frihet for familiene, foreldreretten og rettssikkerheten er under sterkt press. I den forbindelse skal vi legge merke til hva våre forfedre gjorde da nasjonalsosialismen ville indoktrinere deres barn blant annet i grunnskolen. Da lagde de dokumentet Kirkens Grunn som ble: «Opplest fra prekestolen i alle landets hovedkirker 1. påskedag 1942 (i annekskirkene 2. påskedag, i det nordligste Norge søndag etter påske), i forbindelse med at et stort flertall av statskirkens geistlige nedla sine embeter.» (Store Norske Leksikon.

I dag har vi ideologier fra Frankfurterskolen som er ren kulturmarxisme, 68tterne suger av samme ideologi, Staten skal eie barna – ideologier som har sitt fundament ned i det onde.

Vi tar her med ett sitat fra fjerde punkt i Kirkens Grunn – og LEGG spesielt MERKE til siste avsnitt!: 

«IV Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneopdragelsen.

Vi erklærer: Hver kristen far og mor har plikt og rett til å oppdra sine barn i kirkens tro til et kristent liv.

Guds ord sier: «Du skal elske Herren, din Gud, av alt ditt hjerte og all din sjel og all din makt. Disse ord skal du gjemme i ditt hjerte og du skal innprente dem i dine barn.» (5. Mos. 6, 5). Til barna sier Skriften: «Vær lydige mot eders foreldre i Herren, for dette er rett.» (Ef. 6.)

På dette bibelske grunnlag lyder Norges Grunnlov, § 2: Den evangelisk lutherske religion forbliver statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner sig til den, er pliktige til å opdra deres barn i samme.

Ved dåpen har kirken tatt imot foreldrenes ja til at de vil følge denne forpliktelse. Under håndspåleggelse på barnets hode uttaler presten ved dåpen at det er «den allmektige Gud, vår Herre Jesu Kristi far, som har gjort dig til sitt barn og tatt dig inn i sin troende menighet.» Derfor er barnets kristne oppdragelse den hele kirkens sak, sammen med den kristne skole og det kristne hjem.

Kirken vilde sviktet sin forpliktelse på det kristne opdrageransvar om den rolig så på at en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne- og folkeopdragelse, uavhengig av kristent syn. Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til i strid med sin samvittighet å utlevere barna til opdragere som vil «revolusjonere deres sinn» og innføre dem i en «ny livsanskuelse» som kjennes fremmed i forhold til kristendommen.» 

Sitat slutt.

Du finner hele Kirkens Grunn her: 
http://www.kommentar-avisa.no/Artikler-venstre-side-nederst/Kirkens_Grunn_1942.htm

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av Vidar Norberg

(25.02.2019): Bispekollegiet har med sin støtte til Norges abortlov sikret seg en plass i fortapelsen til evig tid, dersom abort er fosterdrap.

I sitt «hyrdeskriv» sa bispemøtet den 15. februar 2019:

«Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner… I Norge har vi demokratiske prosesser for å fastsette lover, og norsk lov gir adgang til selvbestemt abort innenfor de første 12 uker av svangerskapet. Vårt fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse, men et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma.»

Bispemøtet, 15. februar 2019.

Fosterdrap er regelrett brudd på det 5. bud, «du skal ikke slå i hjel». Det er slike drap på barnet i mors liv biskopene støtter. De er falske hyrder som stikker av når fosterdrapene skjer på norske sykehus. Biskopene støtter ikke bare drap. De forsvarer en uhyrlig ulov som i praksis åpner for det man kan kalle en form for samfunnsorganiserte «legitime» drap. Stikk i strid med Guds ord.

Det minner om når uønskede barn ble satt ut for å dø i det hedenske Norge. Bibelen forteller at i gamle dager ble barna ofret på tofethaugene, for gudenes gunst og menneskers lykke. Det var en av de himmelskrikende synder som Gud advarte jødefolket mot. I vår tid ofrer (aborterer) man barnet på Mammons alter om man føler at man ikke har penger eller tid nok til å oppdra barnet, eller det har såkalte lyter.

I Bibelen fortelles det om barneofringer. Molok var en kanaanittisk himmel- og solgud. Han ble dyrket i forbindelse med menneskeofringer når avgudsdyrkerne lot sine barn gå igjennom ild. Det skjedde på tofethaugene i Hinnoms dal like utenfor det gamle Jerusalem. Navnet tofet forbindes med tof som betyr tromme. Man benyttet trolig trommer for å overdøve de fryktelige skrikene fra barna som ble ofret til Molok. Man vet ikke i detalj hvordan ofringene skjedde, men i andre land ble et gudebilde fylt med ild og barnet lagt ned i gudenes rødglødende armer.

I dag er det ikke trommer fra tofethaugene, men sterile sykehus som kveler skrikene. Alt er så vel tilrettelagt og lukket at selv mor skal lures til å tro at det ikke er hennes barn som drepes. Så utviklet er den moderne barneofringen blitt.

Men Gud fordømmer fortsatt barneofringer.

«Du skal ikke gi noen av dine barn som ildoffer for Molok…» (3. Mos. 18, 21)

«…Om noen av Israels barn eller noen av de fremmede som bor i Israel, gir noen av sine barn fra seg til Molok, han skal dø. Folket i landet skal steine ham.» (3. Mos. 20, 1–2).

Biskopene støtter vår tids barneofringer. Det er fordi biskopene er blitt forførere fra Den råtne kirke. Jesus sier selv hva man burde gjøre med forførere.

«Han sa til sine disipler: Det er ikke til å unngå at forførelser kommer. Men ve det menneske som de kommer fra! Det var bedre for ham om det var hengt en kvernstein om hans hals, og han ble kastet i havet, enn at han skulle forføre en av disse små.» (Luk. 17, 1–2)

Av Vidar Norberg

(23.02.2019): Forsøket på å få presset inn den aller første kvinnelige presten i Nord-Troms prosti, som har et luthersk-læstadiansk kirkefolk, er et grovt overtramp fra barna med de frekke ansikter (Esekiel 2, 4) i Nord-Hålogaland bispedømmeråd. De tåler ikke at det ennå i Norges land finnes et prosti som aldri har hatt en kvinnelig prest.

Barna med de hårde hjerter (Esekiel 2, 4) i Nord-Hålogaland bispedømmeråd skriver i en pressemelding at dersom ikke Julie Schjøth tar stillingen som prest i Nordreisa, vil stillingen bli utlyst på nytt. Det til tross for at det er to mannlige søkere.

Sakens vanskelige karakter har ifølge avisen «Framtid i Nord» fått Schjøth til å ta en ukes betenkningstid før hun takker ja eller nei til tilbudet. Hun bør tenke seg grundig om, både av hensyn til andre menneskers salighet og sin egen salighet. For i dette spillet mot bibeltroende kristne er det ikke gode makter som vil ha henne inn i prestestillingen. Det er barna med de frekke ansikter som har overtatt kirkeskipene og kastet over bord den sunne bibelske lære.

Bibelens guddommelig inspirerte ord forbyr kvinnelig prestetjeneste.

«Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier.»

(Paulus’ første brev til korintierne 14, 34)

«…men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.»

(Paulus’ første brev til Timoteus 2, 12)

«…for mannen er hustruens hoved, likesom Kristus er menighetens hoved, Han som er sitt legems frelser. Men likesom menigheten underordner seg Kristus, således skal også hustruene underordne seg sine menn i alle ting.»

–For oss er det uaktuelt å benytte oss av gudstjenester med en kvinnelig prest. Vi vil ikke anse det som vår gudstjeneste. Etter Guds ord kan ikke en kvinne være prest i vår menighet, sa predikant Nils Einar Samuelsen i Den luthersk-læstadianske menighet i Nord-Troms til NRK.

Han mente videre at tradisjonelle kirkegjengere vil unngå kirken. Han påpekte ifølge NTB at læstadianerne blir nødt til å finne alternative løsninger for gudstjenester dersom en kvinne blir utnevnt til stillingen.

Faktum er at i sann kristen tro ikke er rom for kvinneprester. Prestinner er en hedensk skikk som man ikke minst kjenner fra oldtidens flerguderi. Det er all grunn til å minne om at tidligere biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland, ennå mens han var biskop, sa at kvinnelige prester er et brudd på kirkens snart 2000-årige tradisjon. Denne tradisjon har inntil 1960-tallet vært respektert, også av Den norske kirke. Men i en tiltagende frafallstid er kirkens tradisjon blitt forlatt og Guds eget ord forkastet. Det må nevnes at biskop Nergård aldri ordinerte kvinnelig prester.

Faktum er at det er luthersk-læstadianerne som står på kirkens 2000-årige tradisjon. Andre har ofte forlatt den gamle bibelske lære. Politisk styrte kirkereformer har sørget for at råd og utvalg ofte er blitt fylt opp av barn med frekke ansikter og hårde hjerter som ikke bekjenner eller lever ut den kristne tro. Men de styrer kirken, innsetter og avsetter etter forgodtbefinnende. Man må si med Brorson:

«O Jesus, Jesus, kom dog snart og se din vingårds art! Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann? Hva hjelper det vi vet du døden for oss led, når vi ei står mot Satans verk, i troen frisk og sterk?»

Man lever i en etterkristen tid. Hedenskapet tar over. Også i Den norske kirke. I slik en tid kan man ikke gjøre annet enn vende seg til Den Allmektige Gud i bønn om å bli bevart fra frafall og fortapelse. Det er i denne kamp læstadianerne, gammeltroende og de skrifttro står, ofte ganske alene på murene. Hånet og spottet, verbalt forslått og forhatt. Men det er ingen grunn til å fortvile for den som har et evig håp og vil leve for dette håpet. Der er Guds eget ord klart.

«Frykt ikke for det du skal lide! Se djevelen skal kaste nogen av dere i fengsel, for at I skal prøves, og I skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone!»

(Johannes’ åpenbaring 2, 10)

«Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone.»

(Johannes’ åpenbaring 3, 11)

Det norske Indremisjonsselskapet drev et stort arbeid i Finnmark. Dette innlegget fra 1964 har Finnmarkshilsen fått fra Rolf Ruud som selv arbeidet for Indremisjonsselskapet i Finnmark. Det forteller litt om arbeidet rundt Indremisjonsgården som siden ble nedlagt.

Det hender av og til at vi får langveis besøk, og det skjedde for kort tid siden. Ungdomssekretær Egil Kampenes i Vest-Finnmark kom innom på gjennomreise, og over en kaffekopp ble det en prat.

Kampenes har vært i Finnmark i over tre år nå, og han trives godt. Selv er han østfolding. Kretsen har sitt kontor i Hammerfest og ledes av kretssekretær Sverre Follerås. Men vi har også virksomhet i Øst-Finnmark. For hele virksomheten i Finnmark har Indremisjonsselskapet sin egen sekretær som nå er O. J. Rivrud.

Men nå må Kampnes få fortelle:

–Vi har nå åtte yngreslag i Vest-Finnmark, og det gledelige er at det er finnmarkinger som er ledere. I sommer har vi hatt tre leire for unge i alderen 10-15 år, tilsammen ca. 100 deltakere, De ble holdt i Kviby i Alta, Hasvik og Måsøy.

–Vil dere forsøke andre tiltak?

–Hvis det er mulig vil vi gjøre forsøk med ungdomsstevner. Avstanden har hittil vanskeliggjort det. Hele kretsen er som tre-fire jevnstore fylker sørpå. Vestfold fylke er vel så stort som Sørøysund kommune.

–Er det mye ungdom?

–Ja. I Alta får vi nå et stort sentrum, med gymnas, yrkesskole og linjedelt ungdomsskole. Her skulle vi bare hatt noe å sette inn av penger og krefter.

–Det er få kristne rundt om. Flere er vunnet gjennom skolelagene. Det er mange ensomme kjempende kristne i Finnmark. Det som gir håp for arbeidet er den lengsel som en ofte merker blant de unge. Noen spurte en gang: «Hvorfor er det ikke annet enn dans for de unge her?» Et annet sted ba de om å få møte en søndag formiddag.

–Måtte det lykkes å nå de unge i Finnmark med evangeliet. De som står i arbeidet der nord trenger vår forbønn.

Iv. Gj.

John Skåland

I dag hører vi mye tale blant de troende om hva vi må gjøre og hvordan vi må bli. Det blir som regel alltid et strev og kav i kjødelig kraft i forsøk på å oppnå bibelske idealer. Men dette er ikke Bibelens vei for en troende.

For alle dem som i denne nådens tid er kommet til tro på det fullbrakte frelsesverk på Golgata, har Herren selv ordnet så greit med alt som skal gjøres og alt vi måtte ønske å bli. Vi er selv mye for sent ute i våre usle forsøk på å tilfredsstille en hellig Gud som aldri lar seg tilfredsstille ved menneskelig makt. Men hør, kjære venn, som kanskje er fortvilet over ditt kristenliv som du aldri får til slik du ønsker:

Herren selv HAR gitt deg en fullkommen 7-foldig gave som du allerede har i troen på Ham. (Efs. 1)

1.       Han har velsignet deg med all åndelig velsignelse i Himmelen i Kristus.

2.       Han har utvalgt deg før verdens grunnvoll ble lagt.

3.       Han har forut bestemt deg til å få barnekår hos seg ved Kristus Jesus, etter sin frie viljes råd.

4.       I Ham har du forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse, etter Hans nådes rikdom

5.       Han har gitt deg denne nåde i rikt mål, med all visdom og forstand.

6.       I Ham har du også fått del i arven

7.       I Ham har du også fått Den Hellige Ånd til innsegl som pant, til forløsningens dag.

Trenger vi noe mer nå i 2019 ? Nei, her er mer enn nok for tid og evighet. For vår menneskelige forstand er det helt umulig å fullt ut fatte hva disse sju løfter innebærer for den enkelte troende i nådens tidshusholdning. Men vi aner at det er uendelig stort, og vi er som Herrens legeme et utvalgt, himmelsk folk som Han meget snart vil hente hjem til sin herlighet (1. Tess. 4)

Så kan du legge bort alt ditt eget strev og din møye med å tilfredsstille Gud. Han er kun interessert i få ditt «Ja» til å motta gaven Han vil bringe deg. Når du ser litt av dette, vil du sammen med sangeren kunne juble:

«Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt.»

Indremisjonsselskapet hadde et stort arbeid i Finnmark på 1960-tallet. I et reisebrev i Indremisjonsselskapets hovedorgan For Fattig og Rik den 17. juni 1962 forteller Grethe og Rolf Ruud om dette arbeidet.

–Rolf Ruud er porsgrunnsgutt og var elev ved det 7. månedlige kurset på Bibelskolen for ett års tid siden. Sammen med sin kone, Grethe, har han nå virket i Aust-Finnmark en tid. De har hatt noen rike måneder der nord. Vi takker for hyggelig brev og ønsker dem begge Guds rike signing til fortsatt tjeneste. La oss huske dem i våre bønner, skrev avisen i 1962.

—

Reisebrev fra Finnmark anno 1962

Vårt indremisjonsarbeid i Finnmark er delt inn i to kretser, Aust- og Vest-Finnmark, og det er i Aust-Finnmark vi har vårt virkefelt.

Finnmarksnaturen er vekslende. Ute ved havet er det nakent og barskt, de eneste «vekster» som ruver noe, er fiskehjellene, og på dem vokser det som kjent bare tørrfisk, hvis da havet vil gi fra seg noe av sin rikdom. I år er det glissent på fiskehjellene, dessverre.

Inne i fjordene er det antydning til skog, helt inne i fjordbunnen er det flere steder frodig bjørkeskog, i innlandet likeså, og det virker jo straks lunere og mer hjemlig på oss fra det sørlige Norge. Vidda med sine lyngmoer og kronglebjørk og mange, mange vann er også naturskjønn.

Aust-Finnmark er stort, og det er ikke alltid like lett I å ta seg fram. Indremisjonen har bare to forkynnere her, så det er lenge mellom hver gang stedene får besøk.

Framkomstmidlet er som oftest båt, så det er en fordel å være sjøsterk. Bølgene er ikke å spøke med. Når vinterstormene setter i som verst, er det bare en ting som er viktig: å holde seg fast!

Hurtigruten går til mange av de store fiskeværene, men på de mindre stedene og inne i fjordene er det eneste framkomstmidlet lokalbåten og leilighetsskyss med småbåter, og det kan være en kald fornøyelse om vinteren!

God tid må den ha som skal reise på de avsidesliggende stedene, for det kan ta lang tid før båten har anløp neste gang. Ja, når det er uvær, kan en bli værfast på et sted i flere uker. Men av den grunn behøver en ikke sitte «med hendene i fanget». På disse småplassene går de mann av huse for å komme på møtene, og stua kan fylles kveld etter kveld.

Finnmarkingene er et åpent og gjestfritt folk, når man blir kjent i hjemmene er det ofte som å være i sitt eget hjem. Her er få kristne og derfor lite kristelig virksomhet, slikt som ungdomsarbeid er nybrottsarbeid.

Om ledermangelen er prekær sør i Norge, er det enda vanskeligere her oppe, og skal vi ha et ungdomsarbeid her er det en eneste løsning: vekkelse, slik at nye kan komme med i arbeidet. Vi har for tiden ingen Y.A.-foreninger av mangel på stedlige ledere.

Sommeren står for døren og med den leirlivet. Vi har planlagt to barneleirer og en ungdomsleir i Aust-Finnmark, og innmeldingene strømmer inn. 30. juni–4. juli barneleir i Kongsfjord, 14.–19. juli ungdomsleir i Tana og 21.–25. juli barneleir samme sted. Vi håper på og ber om noen gilde leirdager hvor Gud kan få virke på barna og de unge.

Selv om det er lite ungdomsarbeid her, opplever vi at ungdommen gjerne vil høre om Jesus Kristus, de kommer til møtene, og flere har gitt sitt liv til Gud. Dette har vært til stor oppmuntring for oss.

Til slutt vil vi komme med en appell: Unge eller andre som kjenner kallet til å bringe evangeliet, kom til Finnmark, her er det plass nok, og store muligheter og anledninger til å nå mennesker med Guds ord. Vi savner ikke først og fremst stortalerne, reklame eller stor-aksjoner, men noen til å fortelle om Jesus Kristus, verdens Frelser.

Grethe og Rolf Ruud

Av Vidar Norberg

(23.01.2019): –Gog-krigen kan starte i morgen, sier pastor Claude Ezagouri i den messianske menigheten «Morning Star Fellowship» i Tiberias.

Han talte på forbønnskonferansen til Intercessors for Israel i Jerusalem. Der åpnet han med en referanse til Gog-krigen i Esekiel 38. Ezagouri nevnte at det er en helt ny situasjon med Russland, Iran, Tyrkia og Syria.

–Foran Esekiel 38 kommer Esekiel 37. Det handler om de tørre ben som blir levende. Det er både en fysisk, men også en åndelig gjenopprettelse.

På spørsmål fra KARMEL ISRAEL-NYTT etter møtet forklarte Claude Ezagouri at det har vært en fysisk gjenopprettelse av Israel, og det er en åndelig gjenopprettelse, men den er progressiv. Derfor mente han at alt er klart for Gog-krigen i kapittel 38.

–Kan Gog-krigen komme nå?

–Den kan komme i morgen, sa Ezagouri til KARMEL.

Bakgrunn

I Israel snakkes det stadig oftere om Gog-krigen. Esekiel 38 og 39 forteller at Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal, skal gå mot Israel. Dette mener mange er Russland, som alt har etablert flere militære baser i Syria som grenser til Israel.

Med krigstoget mot Israel er Iran (Persia) som nå forsøker å etablere baser i Syria og åpenlyst sier at de vil utslette Israel. Israel har gjennomført flere tokt mot iranske baser i Syria som også forsøker å levere avanserte våpen til Hizballah i Libanon.

Det tales om at Tyrkia (Gomer og Togarma) skal være med. Tyrkia er blitt meget fiendtlig innstilt overfor Israel under president Recep Tayyip Erdogan.

Også Kush, som enkelte i dag mener er det nåværende Sudan, og Put (Libya) vil bli med i Gog-fyrstens tog mot Israel. Sudan er fiendtlig innstilt til Israel.

Irans planer

Den messianske pastoren leste blant annet fra Esekiel 38, 10:

«Så sier Herren, Israels Gud: På den dag skal tanker stige opp i ditt hjerte, og du skal tenke ut et ondt råd.»

–Se på Iran, og vi ser det. De vil ha baser i Syria. De har ondt i sinne. De ønsker å ødelegge Guds planer med Israel, slik det står i Esekiel 38, 15–16 om Gog-hopens hær:

«Du skal komme fra ditt land, fra det ytterste Norden, du og mange folkeslag med deg, alle sammen ridende på hester, en stor og en tallrik hær, og du skal dra op imot mitt folk Israel som en sky og skjule landet; i de siste dager skal det skje, da lar jeg dig komme over mitt land, forat folkene skal lære mig å kjenne, når jeg for deres øine åpenbarer min hellighet på dig, Gog!»

Ezagouri sa at Israel ønsker ingen krig og vil ikke provosere til krig, men det er Gud selv som bringer fienden fra nord mot Israel. Gud vil gi Israel en stor seier.

–I navnet Israel er også Guds navn. Det har et formål. Herren vil herliggjøre sitt navn ved bruk av Israel, sa Ezagouri.

–Det er helt klart at Israel ønsker å være til velsignelse.

Ezagouri fortalte at under borgerkrigen i Syria tok Israel inn tusenvis av syrere som trengte sykehusbehandling i Israel. Han sa at det gjorde ikke FN.

–Israel tar inn folk fra Gaza og betaler for deres sykehusbehandling, men hver fredag får vi tilbake under demonstrasjonene ved grensegjerdet mot Israel. Å anklage Israel er ikke rett.

Han viste også til at Israel er raskt ute med å tilby humanitær hjelp ved katastrofer, til og med til Tyrkia.

Fredelig historie

Ezagouri tok også et oppgjør med Israels kritikere som påstår at jøder alltid tolker profetiene, for eksempel Esekiel 38, til sin egen fordel og er krigerske.

–Jødene har nesten aldri i historien vært et offensivt folk. Abraham kranglet ikke med Lot, men lot Lot få velge land.

«…Drar du til venstre, vil jeg dra til høyre, og drar du til høire, vil jeg dra til venstre.» (1. Mos. 13, 9).

Ezagouri viste også til 1. Mos. 15 hvor flere konger bortførte Lot. Abraham reddet ut Lot i en forsvarskrig. Gud ga Abrahams 318 menn en stor seier.

Han fortalte om Isak som gravde brønner, men filisterne kastet dem igjen. Til slutt ble det gravd en i Rehobot, som de ikke trettet om. Da sa Isak:

«Nu har Herren gjort det rummelig for oss, så vi kan bli tallrike i landet.» (1. Mos. 26, 22).

–Gud gir sin godkjennelse hver gang Israel må ut i kriger. Gud gir oss det vi skal ha. Vi stjeler ikke, sa pastoren.

Han fortalte om Sihon, amorittenes konge i Hesbon. Israel ba om å få gå fredelig igjennom hans land under ørkenvandringen. Men Sihon gikk istedenfor til krig mot israelittene (Dom. 11, 19–22). Gud gav Israel seier over kongen.

«…han slo dem og tok fra dem landet fra Aroer til bortimot Minnit, tyve byer, og like til Abel-Keramim; det blev et svært mannefall, og Ammons barn blev ydmyket under Israels barn.» (Dom. 11, 33).

–Alt det Gud har gitt oss, skal vi eie. Dette er noe som ofte er ignorert av kristne. Gud gir det til oss i defensive kriger eller et forkjøpsangrep (når det er uomtvistelig bevis på et fiendtlig forestående angrep, red. anm.). Vi angrep Syria på Golanhøydene, men det var ikke et provosert angrep fra oss.

Sjalusi og antisemittisme

Claude Ezagouri påpekte at Josva fikk kall fra Gud til å innta Kana’ans land. Gud har et høyere kall for Israel. For å velsigne nasjonene. Jødefolket er et redskap i Guds hender.

–Dette fører til sjalusi i nasjonene og noen ganger i kirkene også. Det fører igjen til antisemittisme.

–Folk ser Israels velstand, og det blir sjalusi. Dette er hjertet i antisemittismen. Vi har sett det i historien, og vi ser i dag hvordan jødene blir avvist. Antisemittismen fører også til at jødene vil beskytte den jødiske identitet:    

«For du har utskilt dem fra alle jordens folk, så de skal være din arv, således som du sa ved din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypten, Herre, Herre!» (1. Kong. 8, 53)

–Det er vanskelig for nasjonene å se at Israel er utvalgt. Noen ganger er det også vanskelig for kirken.

Pastoren leste Bileams kvad fra 4. Mosebok 23, 9. Bileam var en seer som ble tilkalt for å forbanne Israel på vegne av hedningekongen Balak, men Bileam kvad likevel en velsignelse:

«For fra fjellets tinde ser jeg ham, og fra høidene skuer jeg ham: Se, det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke.»

Ezagouri gjentok at antisemittismen er sjalusi, på grunn av Guds kjærlighet og løfter om land til jødefolket.

–Jødisk identitet er viktig. Selv Paulus understreket at han var jøde.

Midt-Østen i dag

Det var romerne som kalte Israel for Palestina, eller Filistia. Filisterne var ifølge pastoren en fiende av Gud. Ezagouri sa at navnet Palestina hører man den dag i dag.

–Det er ikke sant at det er et Palestina og et palestina-arabisk folk. Det er en løgn som også deles av kirker.

Videre gjorde pastoren det klart at Israel ikke kan ta imot fire millioner palestina-arabere til Haifa, Akko og Jaffa. Han sa at israelerne hører, også fra kristne, at Israel må gjøre det, men la til at dette betyr selvmord for Israel.

–Noen kaller det territorium for fred, men dette er ikke Guds kall:

«…og I skal ikke følge det folks skikker som jeg driver ut for eder; for alt dette har de gjort, og jeg vemmedes ved dem, og jeg sa til eder: I skal ta eders land i eie, og jeg vil gi eder det til eiendom, et land som flyter medmelk og honning; jeg er Herren eders Gud, som har skilt eder ut fra folkene.» (3. Mos 20, 23)

–Muslimene sier at de også har rett til å ta land. Men Koranen er ikke Guds Ord. Den muslimske nasjon er heller ikke i fare. De vil erobre hele verden. Muslimene er alltid offensive og vil overta folk og land med makt.

–Det er fienden som angriper Israel som forsøker å overleve. Jødene må beskytte seg selv og landet. Da kan man få krig, ikke for at vi ønsker krig.

I utleggelsen om Kirken nevnte pastoren at kirkene ikke alltid har Guds tanker, akkurat som Peter ikke hadde Herrens tanker da han talte mot Jesu lidelse og død (Matt 16, 22–33).

–Dette er åndelige saker som vi må se.

–Jeshua (Jesus) skal sette sine føtter på Oljeberget i Jerusalem. Han er Guds Ord og skal i et større Israel styre og regjere verden. Hans formål er at dette skal være til velsignelse for Israel. Han vil forene Jerusalem. Om Hans nasjon er ødelagt, så går ikke Guds planer i oppfyllelse. Men Herren sier at Han har en plan for fred. Menneskenes planer fører til krig.

–Kirken burde vite alt dette. Det er noe åndelig over Esekiel 38, sa Claude Ezagouri i den messianske menigheten «Morning Star Fellowship» i Tiberias.

 

 

Av Ingar Gangås

Det er noen år siden nå. Vi var på vei ut til vår andre misjonærperiode i Bolivia. Reisen varte litt over et døgn, med ulike fly og mellomlandinger. I byen La Paz, første stopp i Bolivia, hendte det at vi måtte ut med all bagasjen – til fortolling. Det var midt på natten. Tollerne var gretne. Misjonæren var trøtt etter den lange reisen og litt utslått på grunn av tidsforskjellen og høyden. Flyplassen ligger på 4.000 meter. Mismotet over hvor lite en hadde fått utrettet i den første misjonærperioden hadde plaget meg underveis.

Da var det at det hendte noe som skulle gi meg mot til å fortsette tjenesten. En av tollerne åpnet forsiktig metallringen rundt lokket på den første plastikktønnen. Lokket gikk i luften med et smell. Tollerne var plutselig våkne og spurte forskrekket:

–Hva har du med deg? Er det dynamitt?

Øverst i tønnen kom mitt spanske nytestamente til syne, og det slo ned i meg:

–Jo, vi har med oss sprengstoff. Vi kommer med Guds ord. Det er Guds kraft («dynamis» på gresk) til frelse for hver den som tror.

Lufttrykket hadde endret seg vesentlig her i høyden. Alt var pakket ved havnivå, og tønnen var tett. Derfor gikk lokket til værs. Hendelsen har fulgt meg siden.

La oss gå med Guds Ord – både hjemme og ute – i forvissning om at såkornet er virkekraftig!

Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium.

 

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

Regntiden bringer med seg vekslende vær av kraftige regnbyger og sol. Mandeltrærne står i full blomst sammen med mange andre planter i det grønne gresset, ofte i Jerusalems steinete landskap.

Oljeberget er en av Jerusalems viktigste severdigheter. De fleste kommer kanskje ikke opp på Oljeberget for å se selve fjellet, men for å se utover Jerusalem fra selve Oljeberget. Lar man øynene følge landskapet, går veiene fortsatt ned de nytestamentlige stedene til Getsemane og over Kedronbekken. På vei opp støter man på et av stedene hvor Stefanus kanskje ble steinet i Paulus’ påsyn. Så er det Jerusalems langstrakte bymurer i hugget sten. Den som vil inn til Vestmuren og Tempelplassen, må trenge seg gjennom Stefanus-porten eller Løveporten, krysse Jesu lidelsesvei Via Dolorosa og ta seg videre frem gjennom trange maleriske gater.

Men alt dette kan man få et glimt av på Oljeberget. Der oppe har man Jerusalems gamleby i et «nøtteskall.

Suvenirselgerne er på plass. Her kan man leie en kamel for noen trinn, nok til å fortelle at man som turist i alle fall en gang i livet har sittet på ørkenskipets rygg, og det til og med oppe på Oljeberget. Suvenirer er det også her. Drosjesjåførene, de fleste er nok israelske arabere, forsøker å lokke folk med seg til Betlehem eller kanskje til Lasarus’ grav i Betania, på den andre siden av Oljeberget hvor også Betfage ligger. Tilbudene er mange.

Denne vårdagen i februar er det turister fra fjern og nær. De busses inn i store busser for å se det berømte fjellet. Så haster de igjen inn i bussene og ferer av sted. Det er moderne kristne amerikanere, østlige kvinner i skaut og skjørt, arabere i burka som mener at de har rettighetene til stedet, og noen som har tatt turen på egen hånd. Det er også mulig. For den som vil ha den rimeligste transportløsningen, er det en Egged rutebuss fra busstoppen på Ammunisjonshøyden. Men det er mest lokale jerusalemitter som kjenner dette tilbudet. Det koster ikke mange shekel, men man må helst skaffe seg et busskort.

Er man heldige der oppe på høyden, blir det et slite solgløtt en times tid eller to. Da forgylles byen og blir mer gullaktig, i alle fall om det er ettermiddagstid. Det er bra for fotografene som vil knipse bilder med fotografiapparat eller iPhone som sendes hjem eller legges ut på internett alt mens man står på fjellet.

Denne dagen, den 6. februar 2019, er det ikke bare gullkuppelen på Klippedomen på Tempelplassen som med sin gylne glans som fenger folkes interesse. Et mandeltre har tatt på seg sin hvite blomsterdrakt. Det er et årlig mirakel når «nytt liv av daude gror», som det står sangen «No livnar det i lundar». Mange ser mandeltreet og vil ha det som ramme eller forgrunn på sine bilder.

Det er kanskje troende som har den største opplevelsen av Oljeberget. For et sted på denne fjellkjeden var det Jesus fór opp til Himmelen. Det står at Jesus skal komme tilbake på samme måte som han fór opp for rundt 2000 år siden.

«Men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vidner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende. Og da Han hadde sagt dette, fór Han op mens de så på, og en sky tok Ham bort fra deres øyne. Og mens de stirret op mot himmelen idet Han fór bort, se, da stod to menn hos dem i hvite klær, og de sa: I galileiske menn! Hvorfor står I og ser op mot himmelen? Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så Ham fare op til himmelen.» Ap.gj. 1, 8–11

I mange år var det i Mehamn en søndagsskolelærer som het Henrik Vorren. Til daglig kjørte han traktor og hadde agentur. Hver søndag var han i menighetssalen med barna, i godt som dårlig vær.

Han sørget for at de fikk et rødt stempel i fiskegarnet i søndagsskolekortet hver gang de møtte opp. Det skulle oppmuntre dem til å komme igjen og igjen for å høre Bibelens fortellinger om Jesus.

Hver søndag avsluttet han søndagsskolen med en kjent sang:

«Så ta da mine hender, Og før meg frem Inntil jeg salig ender I hamlens hjem! Jeg kan ei gå alene, Enn ei et fjed. Hvor du meg fører ene Jeg følger med».

Det er en bønn om at man må bli bevart i sin barnetro og komme til himmelriket.

Det er nok mange i Norges langstrakte land som har hatt en søndagsskolelærer. Kanskje også sunget «Så ta da mine hender og før meg frem». Men kanskje er det noen som føler seg for barsk og modig til å ville synge slik en bønn.

Den siste salme

Noen av Norges store helter var dødsdømte motstandsmenn som satt fengslet på Akershus festning i Oslo godt bevoktet tyske nazister som okkuperte Norge. Fengselsprest Dagfinn Hauge forteller i sin bok «Slik dør menn» om deres siste måneder, dager og timer før den tidlige morgen når de ble hentet til standplassen og henrettet.

Tre menn fra Sandefjord, Johan Midttun, Øivind Ask og Andreas Bernes hadde fått stadfestet sin dødsdom. De hadde satt opp en sender og søkt forbindelse med England da de ble avslørt og havnet i fengslet hvor de fikk beskjed om henrettelse.

–Hvordan er det med døden, Hauge, spurte Ask som førte ordet.

Feltpresten gav svaret fra Johannes’ evangelium 14, 1–4:

«Eders hjerte forferdes ikke! Tro på Gud, og tro på mig! I min Faders hus er det mange rum; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted; og når jeg er gått bort og har bedredt eder sted, kommer jeg igjen og vil ta eder til mig, for at også I skal være der jeg er. Og hvor jeg går hen, dit vet I veien.»

Etter samtalen om oppstandelsen og evigheten sa en av de dødsdømte norske motstandsmenn:

–Det er ikke farlig å dø i Jesu navn.

Fangene skrev sitt siste brev hjem før de skulle dø. Så var det den siste nattverd. De tre knelte ned og tok imot Herrens legeme og blod.

«Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus som nu har gitt eder sitt hellige legeme og blod, hvormed Han har gjort fyldest for alle eders synder, Han styrke eder derved i en sann tro til det evige liv.»

–Vi synger – virkelig – alle fire:

«Så ta da mine hender og før meg frem, inntil jeg salig ender i himlens hjem.»

De tre ble hentet av bilene til sin rettergang. De var på vei til himlens hjem.

Salmen igjen

Knut Mathiesen fra Oslo-traktene var ivrig i Røde Kors. Han var ofte på ambulansestasjonene i Nordmarka, Oslos turområde, for å hjelpe folk. I sitt siste oppdrag skulle han hjelpe flyktninger østover mot friheten i Sverige. Da ble bilen stanset av væpnet politi. Mathiesen trakk pistolen og skjøt. Politimannen seg sammen. Alle kom seg unna, men Mathiesen hadde glemt å få tilbake identitetskortet og ble tatt.

Han ble dømt til døden og fengselsprest Hauge kom.

–Hva mener De om meg?

Han hadde sjelekvaler etter sitt første skudd mot et menneske.

–Vi har lov til å gå til Gud med det, sa Hauge og gikk igjennom Bibelens ord.

Presten bød fangen til nattverd. Nattverdsutstyret ble satt frem og kontorpulten var alter. To lys skapte en eiendommelig stemning i skumringen.

Så sang de en salme fra barneårene:

«Så ta da mine hender og før meg frem, inntil jeg salig ender i himlens hjem.»

–Om en times tid er du framme, Knut. Er du engstelig, spurte fengselspresten.

–Nei. Det ble så rart å tenke på det, sa Mathisen.

Vaktmannen gløttet på døren.

–Jeg vil nødig forstyrre. Men De må snart være ferdig.

Mathisen var på vei til himlens hjem.

Mathisen fortalte en underlig sannhet til fengselspresten i sine siste timer av livet.

–Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har sett dette før. At jeg skulle få oppleve denne gleden! Jeg har vært heldig tross alt. Ikke alle av de mange som dør, får tid til å tenke seg om slik. Jeg er trygg. Det er så rart: Jeg tror nesten jeg er lykkelig.»

Kanskje er det også slik at Gud noen ganger må gripe inn for å berge et menneske for Gud.

Enda en sang

Søndagsskolelærer Henrik Vorren i Mehamn hadde også en annen viktig sang til sine søndagsskolebarn. Den handlet om å bli bevart i troen:

«Jesus, styr du mine tanker, Jesus la meg leve så At hvor jeg i verden vanker, Et Guds barn jeg være må, At hver stund jeg åndedrager, Gud til ære meg til gavn, Og så dø når Ham behager, I det søte Jesus navn!»

Dette er livets siste store sak. Å dø i Jesu navn og bli salig for tid og evighet, komme til himlens hjem.

«Så ta da mine hender, Og før meg frem Inntil jeg salig ender I himlens hjem! Jeg kan ei gå alene, Enn ei et fjed. Hvor du meg fører ene Jeg følger med.

La intet mer oss skille, Ta helt meg hen, Og gjør meg ganske stille, O sjelevenn! Ved dine føtter ene Er Barnet trygt, På deg, på deg alene Min tro er bygt.

Selv om jeg ei fornemmer Din sterke hånd. Min salighet dog fremmer Din gode Ånd. Så ta da mine hender Og før meg frem Inntil jeg salig ender i Himlens hjem!»

—

—

Kirkenes

Dagfinn Hauge skriver om to 15-åringer fra Kirkenes som satt lenge på Akershus. De hadde visst kappet noen telefonledninger til flyplassen og var tatt på fersk gjerning. På grunn av deres unge alder fikk de en rimeligere straff. Dersom noen av Finnmarkshilsens lesere kjenner deres navn, vil Fh gjerne ha et tips om det.

V.N.