Oppbyggelse

Av Axel Remme

Luk. 4,31–37

(PREKEN): Åndsmakt og åndskamp er noe vi skal regne med å forholde oss til. Ikke bare som en mulighet, men som den realitet det er i vår verden. Mennesker på Jesu tid var seg bevisst de onde ånders tilstedeværelse og innvirkning på personer og miljø. De fornektet ikke, men erkjente at djevelens nærvær og makt var så ufyselig og brutal, at mennesker ble besatt av onde ånder.

Jo mer ondt som skjer av forbrytelser, vold, overgrep, ran, drap, forførelse og misbruk, dess mindre tar vårt folk på alvor den ondes nærvær og innflytelse i samfunnet. Kilden til ondskapen vil en ikke erkjenne, derfor blir kampen mot den ofte forfeilet og svak.

Guds og menneskets motstander, Satan, har ofte fritt spillerom. Mange tar ikke hans eksistens og tilstedeværelse på alvor. Det en ikke tror eksisterer, er en verken redd for eller på vakt mot. Dette viser hvor åndelig blind mennesket er før det er blitt opplyst ved Guds ord og Den Hellige Ånd. Det er Skriften som må vise oss sannheten om fiendemaktene mot Gud, Hans folk og Hans rike.

Vi har med åndsmakt å gjøre

Mennesket er ikke bare kjøtt og blod. Men det er også åndsvesen, som både har med Guds Ånd og onde åndsmakter å gjøre. Dette må vi se sant og realistisk på, selv om fornektelsen av vårt åndelige opphav, Gud-tilhørigheten, tiltar. Den ateistiske tanke fratar menneske erkjennelsen av sin identitet.

Guds ord lærer oss å regne med den onde åndsmakts realitet. Dette Jesu-ord er påminnelse om det. Den makt som står Gud imot, hindrer og holder mennesket borte fra frelsen. Guds fiende har denne hensikt, å berøve oss for tillit til vår Skaper og himmelske Far. «Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge.» Og søker stadig å få mer innflytelse. Han vil ha makten, innta og overta, okkupere og herske.

Vi hører her om «en mann som var besatt av en uren ånd». Evangelie-beretningene forteller flere ganger om det. (Bl.a. i Matt.12, 22–29. Mark.9, 17–29). Det hender altså at den onde tar kontrollen over mennesket slik at det mister evne til å tenke, handle normalt, riktig og fritt.

Den onde ånd gir seg til kjenne ved sitt Kristus-fiendskap og sin frykt for Ham. «Å! Hva har vi med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du kommer for å ødelegge oss!» Dette viser at den onde ånd kjente Jesus og Hans gjerning.

Men denne reaksjonen på Jesus kjenner vi også fra vår egen tid og dagens samfunn. Motstanden mot at Hans ord og bud skal få hevdes i barnehage, skole og høyskoler, er tydelig. Det er forbudt med kristen forkynnelse i de offentlige institusjoner allerede fra barnehagen. Avvisningen har frykten i seg. Likheten med besettelses-ånden i beretningen er tydelig!

Vi må være oss bevisste at vi har med onde åndskrefter å gjøre. Efeserbrevet minner oss sterkt om denne realitet: «Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef. 6,11–12)

Jesus har ført den avgjørende åndskamp på jord. Han neglisjerte den ikke, men tok kampen opp mot de onde ånder. Fra første stund etter Johannes-dåpen fikk Han med djevelen å gjøre. «Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørken for å fristes av djevelen.» (Matt. 4, 1–2) «Og fristeren kom til Ham.» Med misbruk av bibelske ord og bedragersk tale. Men som da, så siden, avslørte og avviste Jesus falskheten og viste djevelen bort.

De onde ånders makter angrep Jesus stadig. Satan var fullmobilisert til kampen mot Messias og Hans gjerning. Med variert strategi rettet «ondskapens åndehær» anfall mot Jesus Kristus. Men den ble slått og beseiret «da Han viste seg som seierherre over dem på korset.» (Kol. 2, 15) Vår frelser førte den avgjørende åndskamp i verden. Jesus kjempet oss fri, så vi ved troen på Ham kan stride mot de onde ånder uten å bli inntatt og overtatt av dem. Jesu seier og frelse gir vern mot den ondes angrep.

Vi må være oss bevisst at åndskampen fremfor noe og overalt går ut på å befri mennesket fra djevelens forførelse og makt. Å sette mennesket fri fra de Gud-fiendske åndsmakter er åndskampens første hensikt og mål. Men åndskampen gjelder også alt det som vil nedkjempe troens liv og gjerning i vårt samfunn. All avvisning av Jesus og Hans ord er virket av den ondes motstands ånd!

Befrielsen skjer ved Jesu ord

I denne dystre virkelighet i vår verden, «som ligger i det onde», er Guds rike brutt inn med Jesus. Og evangeliet viser Hans frelseskraft, også for de mennesker djevelen har bundet.

Vi kan ikke sende «ondskapens fyrste» på dør ved vår fornuft, psykologi, overtalende ord eller velferdsordninger. «Den sterke» lar seg ikke tukte og rokke uten ordet fra «den sterkeste».

Kampen for å berge mennesker fra sin synd og dens bånd og last, inn til Guds rike, er åndskamp! Evangelisering er også åndskamp! Misjon som forkynner Guds ord, underviser og lærer i kristentroen, og ikke kun er hjelpetiltak, omsorg- og velferdsarbeid, er åndskamp. Vitnesbyrd om troen på Jesus Kristus og Bibelen er en del av den åndskamp enhver kristen må stå i, dersom en vil være tro mot Frelseren og kristenkallet!

Teksten viser at befrielsen skjedde ved Jesu ord. I dem var det guddomsmakt, forløsnings – og gjenreisningskraft. Dette er midlet til åndskampen, Jesus og Hans ord. Jo mer mennesket roper mot Herren Kristus: «Å, hva har vi med deg å gjøre!» dess mer trenger folket Hans frelse og befrielse. Derfor skal vi frimodig og «med myndighet og kraft» la Hans ord lyde mot all vantro, Kristus-fornektelse, frykt og alt «som reiser seg mot «kunnskapen om Gud».

Av Brit Rønningen

(Sambåndet, 08.10.2019): Kjell Furnes lanserte tirsdag sin bok «Det gryr av dag» fra Lunde Forlag. Det skjedde i forsamlingen Betlehem i Bergen. Han har fått mange oppfordringer om å skrive boken.

‒Hensikten med boken er blant annet å vise sammenhengen mellom Guds gamle og nye eiendomsfolk. Det er viktig å få dokumentert at erstatningsteologien som sier at Gud bare har ett eiendomsfolk, er en villfarelse. Det argumenterer jeg mot, forklarte Furnes.

Furnes er kjent som stortingspolitiker for KrF i Møre og Romsdal. Videre har han vært varaordfører i Giske og fylkesordfører i Møre og Romsdal. Furnes har også vært formann i Det Vestlandske Indremisjonsforbund og har hatt verv i Santalmisjonen, Norge IDAG og Ordet og Israel.

Israelvenn

Han ble spurt om hvorfor han er så interessert i Israel.

–For det første var min far interessert i Israel. For det andre var jeg formann for Israels venner på Stortinget og måtte sette meg inn i saken for å kunne svare journalister og andre. For det tredje ble det under de siste årene på Stortinget klart for meg at jeg ikke skulle inn i politikken igjen, men inn i misjonen. Jeg gikk hjem og leste i Bibelen om hva som står om Guds to eiendomsfolk. For det fjerde så har jeg vært reiseleder i Plussreiser og vært 37 ganger i Israel. Der er det ikke bare ordet, men også landet som forkynner, fortalte Furnes.

Jødefolket

–I Bibelen leser vi at Gud valgte ut ett folk, jødene, for å frelse menneskeslekten. Da Han skulle komme til slekten ved inkarnasjonen, valgte Han det jødiske folket. Han brukte jødefolket for å gi oss sitt ord. Folket var ofte ulydig og gikk gjennom mange prøvelser, men gang på gang leser vi at Gud ikke gir opp sitt folk, sa Furnes.

Han viser til fire viktige profetier om jødefolket. Den første handler om at jødefolket skal bli spredd til alle folkeslag. Den andre profetien handler om at Gud skal bevare dem i diasporaen, mens en tredje profetien er at Gud skal samle folket tilbake til landet.

‒ Hvorfor samler Gud folket tilbake til landet? Fordi de der skal møte Messias. Den fjerde profetien forteller om Israels åndelige gjenfødelse, og da skal hele folket bli frelst, sa Furnes.

Kristi brud

Et hovedpoeng i Det gryr av dag er at Gud har to eiendomsfolk. Det andre eiendomsfolket kaller Furnes for Jesu Kristi brud, Jesu sanne kirke.

‒Disse to folkene må ikke blandes. Det nye folket ble født på pinsedag. De som tror på Jesus som Guds frelser, hører til Guds eiendomsfolk. Det nye folket er lite omtalt i GT, men Paulus forkynte det som han kaller et mysterium, forholdet mellom Kristus og menigheten. I GT finner vi bilder og skygger av det nye folket i skapelsesberetningen, da Gud skapte Eva og Adam. Hvorfor skapte ikke Gud Eva ut av en jordklump, akkurat som han hadde gjort med Adam? Han ville forkynne et mysterium. Det er et bilde på Kristus som brudgommen og menigheten som bruden, og at Gud gir av seg selv og forkynner Kristus for oss.

Det gryr av dag

Furnes forklarte hvorfor han har valgt boktittelen «Det gryr av dag»

–I begynnelsen skilte Gud lyset fra mørket. Lyset kalte Han dag, og mørket kalte Han natt. Det er åndelig mørke i verden, men vi er dagmennesker som lever i lyset. Jesus er den klare morgenstjerne som varsler en ny dag. Han skal stige ned fra skyen og hente hjem sin brud. Morgenstjernen kommer før solen, sa Furnes.

Sidespor

–Men mens vi venter på at Jesus skal komme igjen, hører ikke både jøder og hedninger som tror på Jesus, til det samme folket, slik at Gud nå har ett eiendomsfolk?

‒Jødefolket er i dag på et frelseshistorisk sidespor der de blir frelst som enkeltindivider på samme måte som vi som er hedninger eller ikke-jøder. Men når Jesus kommer igjen som konge, skal Han møte hele jødefolket til renselse og frelse. Da blir det ett eiendomsfolk, sa Kjell Furnes.

Artikkelen er hentet fra Sambåndet.

Av Vidar Norberg

(SPISS): Også i kristne kretser har tanken om homofil legning sneket seg inn med tidsånden. Hva sier Bibelen om dette.

«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Han dem». (1. Mos. 1, 27)

«…til mann og kvinne skapte Han dem, og Han velsignet dem og gav dem navnet menneske på den dag de ble skapt». (1. Mos. 5, 2)

Mennesket er ikke skapt med en homofil eller lesbisk legning. Man kan teste kromosonene, så finner man ut at det enten er mann eller kvinne. Selv når mennesker foretar en kjønnsoperasjon, er de fortsatt det kjønn de ble født til. De viser kromosonene. De lar ingen velge kjønn. I Bibelens og vitenskapens verden er det bare to kjønn.

Det er derimot ytre påvirkninger som forvirrer mennesker. Under denne sodomittiske tidsånden sprer homofili seg som en pest i folkene. Alt fra lekmann til prest, statsminister og konge godtar det og mener dette er helt normalt, noe som må leves ut. De vil ikke tro at Gud har skapt mennesket til mann og kvinne.

Man ser i dag at selv ektefeller i et vanlig ekteskap med barn kan skille seg for å «leve ut sin såkalte homofile legning». Dette er nok mer ånds- og samfunnspåvirkning. Man kjenner fenomenet fra Sodoma og Gomorra, byene som Gud straffet med ild og svovel.

Ved å hevde at homofili er en legning, kanskje medfødt, får man skjøvet litt av ansvaret for synden over på Skaperen som har sett hvert menneske. Dette kan brukes for å legitimere synden, eller for å ha seg unnskyldt. Slike tilsnikelser vil til slutt føre til at også kristne blir forvirret til å tro at den homofile pest er normalt. Det er det ikke.

«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg…, sier David i Salme 139, 16.

«Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, sier Gud til Jeremia 1, 5.

LES PAULUS BREV TIL ROMERNE 1, 21-28

Av Vidar Norberg

(NYTT, 08.10.2019): Norges Samemisjon drøfter sammenslåing med Misjon Sarepta. Om det blir enighet, kan et forslag komme opp på Samemisjonens landsmøte sommeren 2020. Årsaken til dette er vanskelig økonomi.

Formann Johannes Kleppa og daglig leder Hans Bergane i Misjon Sarepta redegjør for planene på sin nettside misarepta.no. Saken er også omtalt i Samenes Venn.

Det er Samemisjonen som har tatt initiativet til samtalene. De formelle forhandlingene starter om kort tid, slik at resultatet kan legges frem for Samemisjonens Landsmøte sommeren 2020.

–Styret i Misjon Sarepta har sagt seg positiv til samtaler med Samemisjonen om eventuell sammenslåing. Styret har som forutsetning at man ved eventuell sammenslåing legger til grunn Sareptas organisasjons- og styringsstruktur, og at navnet blir Misjon Sarepta. Ut over det er styret i Sarepta åpen for ulike løsninger og er pragmatisk. Poenget med en sammenslåing må være at begge organisasjonenes kall og arbeid videreføres og styrkes. Fra Sarepta er man positiv til samtaler om sammenslåing, nettopp fordi man tror det kan styrke arbeidet totalt sett, skriver Kleppa og Bergane.

–Grunnlaget for samtalene ligger i felles læreplattform, sammenfallende i åndelig syn og i at begge organisasjonene er opptatt med å skape møteplasser mellom Guds ord og folk, særlig der det er lite eller ikke forkynnelse fra før, heter det i skrivet.

Både Samemisjonen og Sarepta regnes som konservative misjonsbevegelser.

Økonomi

–Hva som vil skje i tiden framover med Norges Samemisjon og det som er vårt kall og oppgave, vet bare Gud. Det er ikke lett å få støttespillere til arbeidet, men det er ikke mangel på oppgaver. Så kan denne sangstrofen være vår utfordring: «Her er sommersol nok, her er sædejord nok, bare vi, bare vi hadde kjærlighet nok», skriver Samemisjonen på sin nettside.

–Samemisjonens struktur har stort sett vært lik siden oppstarten, opp gjennom de gylne tidene på 1900-tallet og frem til i dag. Men de årlige regnskapene tilsier nå at det må gjøres betydelig grep for å få balanse i regnskapet, skriver daglig leder Roald Gundersen i Samenes Venn nummer tre.

Gundersen antyder at kanskje er løsningen å inngå et samarbeid med en eller flere organisasjoner som står nært Samemisjonens teologi. Daglig leder gjør det klart at nå ønsker Samemisjonen å gjennomføre en omfattende drøfting av veivalget videre for å videreføre misjonsarbeidet med en enklere struktur og rimeligere driftsmåte.

Øyvind Fonn, som har hatt medansvar for givertjenesten i Samemisjonen, påpeker i en artikkel i Samenes Venn at gaveinntektene fortsetter å øke, selv om tallene er omtrent som for 2017 og budsjettmålet for 2018 ikke ble nådd.

Resultat for gaveinntektene:

2016: 2.984.627

2017: 3.532.759

2018: 3.566.337

120 år

–Norsk Finnemisjon ble dannet i 1888 med kontor i Tromsø. I 1910 ble enda en samemisjons-organisasjon dannet. Den het Norsk Luthersk Finnemisjonsforbund og hadde sitt kontor i Stavanger. Disse to organisasjonene fant sammen i 1925 og tok da navnet Norges Finnemisjonsselskap. Fra 1966 har organisasjonen het Norges Samemisjon. Samemisjonen har i dag sitt hovedkontor i Tromsø.

Misjon Sarepta er en ny bevegelse som ble stiftet 24. juni 2014. De arbeider både i Norge og utlandet.

Av Per Haakonsen

(KRONIKK, mai 2019): I Norge har det skjedd det jeg vil kalle for en stille revolusjon. Det inntrådte på 70- og 80-tallet. Det var tiår med abortlov, likestilling, samboerskap og homofili. Det fortsatte inn i vårt århundre med ny ekteskapslov og diskrimineringslov. En utvikling som kjennetegnes ved at kristne verdier ryddes til side.

Den norske revolusjonen kan ikke sammenliknes med den franske revolusjonen eller oktoberrevolusjonen i Russland. I begge disse tilfellene var det folket som gjorde opprør mot det bestående. I det norske tilfelle var det omvendt. Det var landets elite, landets meningsbærere, som media, akademia, regjering og politikere som trådte helt nye verdier ned over hodene på det norske folk. Folket ble aldri spurt. De nye verdiene ble markedsført som noe selvfølgelig, en åpenbaring som sto over enhver diskusjon. Det skulle bare være sånn – punktum.

Det Norge vi kjente fra tidligere og senest på 50- og 60-tallet har forsvunnet ut. Vi får nye verdier som har erstattet de gamle. Og hva er det så som forsvinner og hva er det nye som er kommet inn?

Det som forsvinner er vår nasjonale kultur, nasjonale verdier og vårt nasjonale tenkesett. Alt som kan knyttes til det særnorske, herunder kristendommen, fases ut.

Inn kommer multikulturen, internasjonalisering og et globalt tenkesett. Menneskerettighetene er blitt samfunnets nye ledesnor. Eller som professor Terje Tvedt sier, menneskerettighetene blir det sekulære samfunns nye religion. Menneskerettighetene er noe alle måtte gi sin tilslutning til for å handle riktig og moralsk. I denne kulturomveltningen blir likestilling og homofili de nye flaggsakene. Kristendommen blir forvist til skammekroken.

Allerede i 2003 vedgår Bondevik-regjeringen at kristendommens stilling i samfunnet var gått tapt. Bondevik ønsket opprinnelig å bekrefte at kristne verdier skulle være landets fellesverdier, og nedsatte i den forbindelse den såkalte verdikommisjonen.

Men dette skjedde på et tidspunkt hvor staten allerede hadde akseptert multikultur og menneskerettigheter som nye fellesverdier. Dette utelukket kristne verdier, og kommisjonen endte med total forlis.

Terje Tvedt skriver i en kommentar at på samme måte som Stiklestad betegnet kristendommens seier i Norge, symboliserer Bondeviks verdikommisjon kristendommens nederlag som samfunnets verdigrunnlag.

Men det norske var blitt forsøkt utradert flere tiår tidligere.

Vi kan nevne Odvar Nordlis Stortingsmelding nr. 74 (1979–80) og Gro Harlem Brundtlands utredning (NOU) fra 1995. I begge disse dokumentene avskrives den norske kulturen. Vekten skulle nå legges på innvandrernes kultur.

I 1996 sa daværende kulturminister Turid Birkeland at hun overhode ikke trodde det var viktig å verne om det norske. Vel, det er dette jeg vil kalle for den stille revolusjon. Menneskerettighetene blir opphøyd til et nasjonalt dogme til erstatning for kristendommen. Det flerkulturelle samfunn kommer til erstatning for nasjonale verdier. Bak dette ligger troen på at menneskeheten bæres oppe av universelle verdier.

Men det var ingen som spurte om du og jeg var enig i dette. Vi ble bare stilt overfor et fait accompli.

Det nye Norge som nå stiger frem, ble glimrende illustrert av kong Haralds tale i slottsparken 1. september 2016. Vi sakser:

«Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.» Dette er en hyllest til multikulturen.

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.» Dette er en hyllest til normløshet.

«Nordmenn tror på Gud, Allah og Ingenting.» Hva vi som folk tror på, betyr ikke lenger noe. Alt er like bra.

De som trodde at kongen skulle tale om norske verdier, norsk kultur, og norske tradisjoner, tok altså grundig feil. I stedet gir han tilkjenne et radikalt brudd med fortiden. Nordmenn har ikke lenger enerett på sitt eget land. Nå kan alle med like stor rett kreve landet som sitt. Kristendommen avfeies med at Allah er like bra som Kristus.

Kongen taler på vegne av det offisielle Norge. Han slår fast at noe uavvendelig har skjedd. Det nye Norge har steget frem fundert på unikultur og troen på verdensomspennende felles verdier. Borte er både nasjonen og kristendommen. Kongens tale ble lovprist av en samstemt norsk presse.

Og da kan vi stille spørsmålet:

Når begynte avkristningen og hvorledes har den utviklet seg over tid?

Dette er vårt egentlige tema.

Det er de som vil trekke trådene helt tilbake til opplysningstiden på 1700-tallet. Det var en gjennombruddstid for vitenskap og fornuft. Men det var samtidig et angrep på tradisjonelle autoriteter som stat og kirke. Sannheten ble ikke lenger forvaltet av religionen alene. Tvert om, frigjøring fra kristendom ble sett på som en forutsetning for menneskets frie utfoldelse. Tankegangen var meget lik den vi finner i toneangivende kretser i dag. Man setter mennesket i sentrum. Mennesket er alle tings mål.

Tankene fra opplysningstiden slo for alvor inn over norsk kulturliv på 1800-tallet. Nesten alle av de store kulturpersonene fra denne tiden som Bjørnson, Wergeland (død 1845), Garborg og Kielland tok stilling mot kristendommen. De var alle opptatt av å bygge det nasjonale Norge, men det måtte være et Norge som var fri for tradisjonell kristendom. Det gjaldt særlig kirkens syn på ekteskap og moral.

Betydningen av at kultureliten vender seg imot kristendommen, er at den grunnleggende enighet om de verdier som samfunnet skal bygge på, kommer under press. Tradisjonell kristendom var ikke lenger det selvsagte verdigrunnlag.

Denne utviklingen forsterkes ved innmarsjen av den liberale teologi. Også den var influert av opplysningstidens tanker. De momenter i den kristne tro som ikke holdt mål i møte med den moderne vitenskap, måtte lukes bort. Det bibelske budskap måtte tilpasses den sunne fornuft.

Vi må også nevne Øivind Andersen – mangeårig bibellærer ved Fjellhaug. Han var opptatt av historiens faser og slår fast at vi nå er inne i det han kaller for forkastelsens fase. Den kjennetegnes ved at den sataniske innflytelse tar overhånd og en hedensk tenkemåte blir mer og mer populær. Det gror frem en åndelig mentalitet med forakt for Guds ord og kristelige verdier. Idealet i slike tider blir humanitet og liberalisme.

Forkastelsens fase begynte omtrent på 1850-tallet, skriver han. Men så føyer han til det de fleste andre unnlater å nevne: slike tider drar etter seg Guds rettferdige dom. Og da viser han til de kriger vi har hatt i det 20. århundre – altså første og annen verdenskrig.

På 1930-tallet er både politikken og kulturlivet preget av radikale strømninger. Hos Knut Hamsun for eksempel spiller kristendommen ingen rolle. Sigurd Hoel og Arnulf Øverland står fjernt fra kristendommen. I det politiske liv er Arbeiderpartiet på full fremmarsj, og de er erklærte motstandere av kristendom. De gjør sitt beste for å luke kristendommen ut av skoleverket.

Så kom krigen og angrepet på Norge. Kristne ledere i kirke og misjon organiserte seg i noe som het Kristent samråd. De så 9. april som en Herrens straff over forfallet i landet. I en fellesuttalelse fra oktober 1940 heter det at «Det gjelder for oss å høre hans røst og bøie oss i oppriktig bot for våre synder.»

Ole Hallesby sa det slik:

«Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.» 

Tankegangen her er nøyaktig den samme som hos Øivind Andersen. Gud må overgi menneskene til dom fordi de setter seg opp mot Ham.

I dag vet vi at mange kristne viker tilbake for denne tankegangen. Gud dømmer riktignok, heter det, men ikke før på den ytterste dag. Her i tiden er det bare Guds nåde som gjelder. Men la det være sagt i klartekst: dette er en helt bibelfremmed tanke.

Etterkrigstiden

Etterkrigstiden preges av tre klare utviklingstrekk: Arbeiderpartiets kamp mot kristne posisjoner; kristenfolkets tilbakelente holdning og fremveksten av et overflodssamfunn.

Det er summen av disse tre kreftene som knekker kristendommens posisjon i samfunnet. Den islamske innvandring som kommer mye senere, fungerer bare som et slags begravelsesbyrå. Muslimene kommer til duk og dekket bord, til et hus som allerede er tømt for åndelige verdier. En av dem som raskt forstod at vi i de første etterkrigsårene var kommet i en ny situasjon, var Egil Aarvik. Han slår fast at vekkelsens tid er forbi. Den forsvant allerede i mellomkrigsårene. Krigen hadde ikke brakt oss noen åndelig fornyelse slik mange hadde håpet. Det har skjedd en endring i folkets grunninnstilling til kristendommen, skriver han. Kristendommen eksisterer ikke lenger som en realitet i folkets bevissthet. Folk tror på levestandard, ikke på Guds velsignelse.

Utviklingen i etterkrigsårene er nok kjent for mange. Men vi våger oss allikevel på en rask oppsummering.

Det første angrepet på det kristne verdigrunnlag kom allerede i 1946 med statens overtakelse av Oslo lærerskole. Den ble drevet av Indremisjonsselskapet og var en bærebjelke i kristenfolkets innflytelse på samfunnet. Men fra nå av skulle all lærerutdanning være et statlig ansvar.

For Arbeiderpartiet var Oslo lærerskole en anstøtsstein. Partiet innså at dersom det skulle klare å forme det norske samfunn i sitt bilde, måtte den innflytelse som lekmannsorganisasjonene representerte, brytes ned.

Fra Stortingets talerstol ble dette sagt i klartekst. Fra Arbeiderpartiets representanter het det at Oslo lærerskole representerte pietisme og trosfanatisme. Kirke- og undervisningsminister Kaare Fostervoll mente at Oslo lærerskole var en sektorskole og uforenelig med den demokratiske utvikling i landet.     

Professor Ole Hallesby, også formann i Indremisjonen, reagerte med å si at vi nå hadde fått et flertallsdiktatur som var uforenelig med demokratiets vesen.  Den kristne dagspressen uttalte seg i liknende vendinger.

Men i det store og hele var kristenfolket passiv. Kristenfolket var opptatt av fred og gjenreisning. Carl Fredrik Wisløff skriver i sin kirkehistorie at kampen mot nazismen hadde tappet kristenfolket for alle krefter. Det var ikke innstilt på å ta kampen opp mot et nytt statstyranni. Kristenfolket var gått inn i en «åndelig dvaletilstand».

Før vi nå går videre, må vi skyte inn at året 1948 markerer dannelsen av staten Israel. Men den nye staten ble møtt med taushet og likegyldighet både blant verdslige og kristne. Professor Christian Ihlen, formann i Israelsmisjonen, skrev at «Nå kommer den svarte død. Uten Kristus ingen jødisk nasjonalstat.»

Den rådende oppfatning i det teologiske miljø var at jødene først måtte omvende seg før de eventuelt kunne gjøre seg håp om å få sitt land tilbake. Men nå hadde det skjedd at de hadde fått landet tilbake uten å ha omvendt seg. Tingene hadde skjedd i gal rekkefølge, ifølge teologene.

En av de få som stod opp og ropte et Hurra for den nye staten, var Per Faye-Hansen. Han så jødenes hjemferd som begynnelsen på deres åndelige gjenfødelse. Omvendelsen måtte skje i deres eget land.

Han så den jødiske staten som oppfyllelsen av Det gamle testamentets landløfter. Men en bokstavelig forståelse av landløftene hadde ingen tilslutning i det teologiske miljø.

Den manglende forståelse for Israel kan nok tolkes som et tegn på den avkristning som skulle følge i årene etter.

I 1953 inntreffer den saken som mer enn noe annet skulle bli skjebnesvangert for kristendommens plass i det norske samfunn – den såkalte helvetesdebatten. Professor Ole Hallesby holder en radiooverført søndagspreken fra Storsalen i Oslo. I talen sier han bl.a. følgende:

«Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?»

Dette falt Kristian Schjelderup, biskop i Hamar, tungt for brystet. Han rykket umiddelbart ut og sa at læren om evig helvetesstraff ikke hørte hjemme i kjærlighetens religion.

Med dette utspillet angriper Schjelderup et kjernepunkt i den kristne lære. For dersom det ikke fantes noen fortapelse, hva skulle man da frelses fra? Hele forsoningslæren kom med ett i et nytt lys.

Schjelderup fikk både myndighetene og folket på sin side. I årene som fulgte gikk man stadig stillere i dørene når det gjaldt tale om synd, dom og fortapelse. Den hellige Gud måtte vike plassen for den alminnelige kjærlige Gud.

Det siste eksemplet på hvor vi i dag har havnet, gir biskopen i Bjørgvin Halvor Nordhaug. I et intervju med Dagen 24. mai i fjor sier han at det å fokusere på synd, dom og nåde ikke vil slå an. Kirken må heller fokusere på Guds plan med menneskene om et godt og meningsfylt liv.

Kirken oppgir med andre ord å forkynne det kristne evangelium.

Den samme Schjelderup ble årsak til ny strid noen få år senere. I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke av nettopp Kristian Schjelderup. Før ordinasjonen uttalte seks av landets ni biskoper at kvinnelig prestetjeneste var uforenelig med Guds skaperordning og utsagn i Det nye testamentet.

Debatten om kvinnelige prester kom til å rase i flere tiår.  Høsten 1972 skjedde en dramatisk endring. Et flertall i MFs lærerråd var kommet til den slutning at de aktuelle tekstene i Det nye testamentet måtte sees i lys av datidens samfunnsordning. Kvinneprestspørsmålet var ikke lenger i strid med Guds ord og kirkens bekjennelse.

Et betydelig mindretall mente at det måtte være galt å gjøre formaningene i Skriften tidsbetinget. Mindretallet fryktet for de konsekvenser flertallets resonnement ville føre med seg.

Det var også hovedpoenget til den kjente svenske biskop Bo Giertz da han i november 1976 kom til Menighetsfakultetet for å tale om kvinneprestspørsmålet.

«Kvinneprestspørsmålet er selve testfrågan», sa han.

Testfrågan på hva?

På bibeltroskap. «Å være kristen er å tro som apostlene», sa Bo Giertz.

Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll. Men er vi villige til å holde fast på apostlenes lære, spør han. Det er her kvinneprestsaken kommer inn og blir selve testfrågan.

Tankegangen er den at Guds ord verken kan endres eller rokkes. Det er ikke tidsbetinget men står fast til alle tider. Hvis man nå begynner å trekke den slutning at den ene av Paulus sine formaninger er bestemt av datidens oppfatning, så kan det samme resonnementet anvendes også på alle andre formaninger i Det nye testamentet. Man begir seg med andre ord inn på en rutsjebane som ingen ende har.

Menighetsfakultetets vedtak skapte presedens for at formaningene i Det nye testamentet kunne forstås som tidsbetingede. Man førte inn begreper som «vår tids forståelse». Men ved å gjøre dette fraviker kirken det reformatoriske prinsipp «Skriften Alene». Ved å oppgi dette prinsippet fratok kirken seg selv det eneste redskapet den hadde til å demme opp for utviklingen. Den kunne ikke lenger si: «det står skrevet».

Helvetesdebatten og kvinneprestsaken er de to viktigste sakene i kirkens etterkrigshistorie. Helvetesdebatten åpner for at det går an å ha to ulike syn i kirken på et så sentralt lærespørsmål som frelse og fortapelse. I kvinneprestspørsmålet angripes den kristne etikk og den gudgitte skaperorden. I begge sakene angripes Bibelens autoritet. Det som senere kom til å skje, er egentlig bare en logisk videreføring av disse to sakene.

Det neste tiåret – 70-tallet –  blir et dramatisk vendepunkt. I tur og orden demonterer nå Arbeiderpartiet de kristne posisjonene. Bare ved en anledning reiser kristenfolket motstand – abort-saken. Folkeaksjonen mot fri abort klarer å samle inn 600.000 underskrifter mot loven. Det fører til at den blir utsatt i tre år.

Regjeringen sier rett ut at målsettingen er å omforme samfunnet. Sentralt står Familiemeldingen 1973–74 og Likestillingsloven fra 1974–75. I begge disse stortingsdokumentene angripes og omdefineres den tradisjonelle kristne forståelse av familien, barneoppdragelsen og samlivsspørsmål.

Likestilling var det nye ideologiske dogme som brøt igjennom på 70-tallet og som ble brukt som brekkjern for å fjerne kristne posisjoner i samfunnet.

I dag har likestillingstanken nærmest fått en religiøs posisjon. Det er selvsagt at likestilling må ligge til grunn for alle de vedtak som blir gjort overalt i samfunnet. Selv kirken har ingen motforestillinger.

Likestilling er også en grunnleggende forutsetning for det flerkulturelle samfunn der alle religioner og kulturer skal ha lik verdi. Kristendommen har – til tross for sin posisjon etter grunnloven – i praksis ingen fortrinnsrett.

Vi finner ingen bispeuttalelser fra dette tidsrommet som tar opp likestillingsprinsippet eller likestillingsloven. Carl Fredrik Wisløff karakteriserer Den norske kirke på denne tiden som «den villførte kirke».  Og da er vi som nevnt, tilbake på 70-tallet.

Den saken som mer enn noe annet har bidratt til å avkristne Norge, er Arbeiderpartiets kamp for å få kristendomsfaget ut av skoleverket.

I 1969 bestemte Stortinget at skolefaget «kristendoms-kunnskap» ikke lenger skulle være å betrakte som kirkens dåpsopplæring. Vedtaket førte ikke til at kirken startet sin egen dåpsopplæring. Det skjedde først i 2003 da Stortinget vedtok den såkalte trosopplæringsreformen.

Arbeiderpartiet prøver i dag å distansere seg fra den tanken at de har vært mot kristendommen. Men det stemmer ikke. Allerede på partiets landsmøte i 1918 het det med prisverdig klarhet at «Kristendomsundervisningen utgår av skolens fagkrets». I henhold til Arbeiderpartiets marxistiske grunnsyn var kristendom og kirke en del av det kapitalistiske samfunn som partiet var til for å bekjempe.

Senere har de fjernet kristendomsundervisningen time for time og erstattet det med noe som likner.

I 1997 fikk vi kronen på verket. Da ble KRL-faget etablert.  Det innebar at ulike religioner og livssyn ble presentert side om side. Det ble uttrykkelig forbudt å presentere en religion som bedre eller sannere enn en annen. Jon Kvalbein – skribent og skolemann – sa at KRL-faget var «dødsstøtet mot den kristne oppseding i norsk offentlig skole.» 

Kirkehistoriker Bernt Oftestad skriver at Arbeiderpartiets arbeid for å få kontroll med skole og lærerutdanning ikke bare var et produkt av sosialisme, men også av et glødende kristendomshat.

Kirken og de kristne organisasjonene viste i alle disse årene en helt uforståelig tilbakeholdenhet. Å ta opp kampen for å bevare kristendommens plass i skoleverket skulle jo ha vært en selvsagt ting. Men det synes å ha vært en fjern tanke. Det er  ikke lenger noen som er villig til å våge skjorten for troens sak, klaget Carl Fredrik Wisløff.

I 1972 ble loven som forbød samliv mellom mann og kvinne uten å være gift – konkubinatloven – opphevet. Det var ikke lenger straffbart å leve sammen uten å være gift. Med det ble ekteskapet, hjemmet og det tradisjonelle familiemønster satt under press. Kvinnen skulle frigjøres fra slike bindinger, het det.

Fra kirken kom det ikke et ord. Ingen prest torde si fra prekestolen at samboerskap var synd.

I 1978 fikk vi abortloven. Det kristne synet om at det ikke er tillatt å ta liv, ble skjøvet til side til fordel for selvbestemt abort.

Loven ble sett på som en milepæl i kampen for kvinnens frigjøring. Selvbestemt abort var det viktigste fremskrittet for kvinner i vårt århundre ved siden av stemmeretten, ble det sagt. Kvinnen måtte selv få bestemme over sin egen kropp.  Uten rett til å bestemme over egen fruktbarhet finnes ingen frihet.

Kvinnebevegelsen var meget bevisst på at kampen for selvbestemt abort også var en kamp mot Kirken og de kristne verdiene. Etter deres syn stod to grunnleggende syn mot hverandre: Var livet gitt av Gud eller var livet gitt av kvinnen?

Etter at flertallet for loven var sikret, kunne de triumferende utbryte at Eva hadde satt seg i Herrens sted. Det var jo mer riktig enn de selv ante. De kunne med tilfredshet notere seg at det kristne livssynet og kirkens syn på kvinnen var nedkjempet.

Selvbestemt abort er et uttrykk for at den gamle hedenske skikk med å sette uønskede barn ut i skogen er tilbake. Det er som Per Lønning skrev da han i 1975 fratrådte som biskop i Borg: abortloven er en markert stillingstagen for et hedensk menneskesyn og mot den kristne visjon av menneskeverdet.

Den som i dag tør røre ved abortloven, blir møtt med et raseri som for mange er helt uforståelig.  Men det er som Øivind Andersen skriver om forkastelsens fase, den kjennetegnes ved at en satanisk åndsmakt tar overhånd.

Det neste som vitner om kulturskifte og avkristning på 70-tallet, er homofilisaken. Det siste kapitlet i den saken ble skrevet på da kirkemøtet i 2017 med overveldende flertall og etter en enstemmig tilråding fra bispemøtet vedtok å sidestille likekjønnet vigsel med ordinært ekteskapsinngåelse.

Så sent som på bispemøtet i oktober 2007 uttalte ni av 11 biskoper at kristen tro forstår at ekteskapet skal være mellom en mann og en kvinne. Ti år tidligere hadde biskopene uttalt at å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv måtte ansees som kirkesplittende vranglære.

Ser vi dette i et historisk perspektiv, kan det være verd å minnes at i henhold til Kristian den Vs lov på 1680-tallet var det forbundet med dødsstraff «å ombringe fosteret» som det het. Det var også dødsstraff for homofilt samliv. Dødsstraffen ble ikke avskaffet før i 1842, men straffebestemmelsene stod ved lag helt frem til 1960-tallet.

Det som for tidligere generasjoner var en stor synd, er på relativt kort tid blitt til en like stor dyd. I dag er homoseksuell aktivitet og fri kjærlighet blitt samfunnets store ideal. Regnbueflagget heises overalt, på rådhus, butikkjeder, kollektivtransport og fotballbaner. Det arrangeres prideparader overalt, til og med i barnehaver.

Denne febrilske aktiviteten er ment å markere en kamp mot diskriminering og for likeverd. Dette er formål som alle har lyst til å hylle, men i praksis er dette en kamp mot kristne verdier.

Dette ser vi ikke minst når det gjelder nye samlivsformer. Vår nåværende ekteskapslov, som ble vedtatt i 2008, har vært banebrytende i så måte. Utgangspunktet var de homofiles rett til å gifte seg med hverandre. Noe som i Bibelen kort og godt karakteriseres som utukt.

Med ekteskapsloven fulgte et nytt begrep – «medmor». En medmor kommer i stedet for farsrollen. Ifølge Stortingets vedtak er det godt nok for barnet å ha to mødre. Vedtaket bygger på at far ikke lenger er nødvendig. I praksis opphever dette koblingen mellom barn og far. Arrangementet er en uhyrlighet ut fra en kristen tankegang.

I 2016 fikk vi loven om retten til å endre juridisk kjønn. Alt som skulle til, var en egenmelding til skattedirektoratet. Det var ikke lenger selvsagt at en gutt var en gutt og en pike en pike. Man kunne simpelthen være født i feil kropp. Ja, visste vi ikke bedre, kunne man tro at dette var hentet fra en studentrevy.

Lovendringen var ment å komme dem til hjelp som var usikker på sitt eget kjønn. Det handlet om menneskeverd, frihet og selvrespekt kunne våre politikere forsikre oss om. Men de praktiske og prinsipielle sider ved loven ble totalt ignorert. Man kan for eksempel tenke seg at en mannlig idrettsutøver definerer seg som kvinne. Det ville utløse det totale kaos. Men det ville være i samsvar med loven.

Jeg må si meg enig med Kjell Skartveit som i sin bok «Samlivsrevolusjonen» karakteriser loven som et angrep på all sunn fornuft og et eksempel på en sivilisasjon i krise.

Så har vi likestillings- og diskrimineringsloven. Dette er en lov som forbyr handlinger og utsagn som andre mennesker kan finne støtende. Loven gjelder på områder som kjønn, etnisitet, religion og seksuell orientering.

Loven inneholder en såkalt omvendt bevisbyrde. Det vil si at det er den enkeltes opplevelse av hva som blir sagt og gjort, som er det avgjørende. Ikke handlingen i seg selv. Det er den fornærmede part som selv avgjør om en uttalelse er krenkende. Den anklagede på sin side må selv bevise sin uskyld. Dette er en lovgivning vi hittil bare har sett i totalitære regimer.

Loven er blitt utvidet og vedtatt i flere omganger. Senest i 2017 da den med KrF sine stemmer også ble gjort gjeldende på familie- og privatlivets områder. Det betyr for eksempel at barn kan saksøke sine foreldre for å ha gitt dem en kristen barneoppdragelse – under henvisning til at en slik oppdragelse er blitt opplevd som ydmykende og krenkende. Lovgivningen kan videre brukes mot kristne kjernebegreper som synd, frelse, dom, himmel og helvete, ettersom andre mennesker kan oppfatte slik tale som støtende.

Hvorledes denne lovgivningen skal kunne forenes med ytringsfrihet og trosfriheten gjenstår å se. Så langt har vi ikke hatt noen dommer som trekker opp grenselinjene.

Bak alle disse lovene ligger en ideologi som har gått mange hus forbi. Kronargumentet er menneskeverdet. Mennesket skal ha full frihet til å tenke og gjøre som det vil. Bort med alt som heter grenser og normer. Mennesket må få leve som det vil. Det dreier seg om respekt for menneskets egenart.

Som alle forstår har vi å gjøre med en åndsretning som har klar brodd mot kristendommen. Som kristne kan man ikke likestille alle ting, men noen verdier må prioriteres fremfor andre. Noe er rett og noe er galt også når det gjelder familieliv og seksualetikk. Vi kan ikke akseptere normløshet som et gode.

Men det forhold at vi som kristne opererer med grenser og absolutter, gjør at vi blir beskyldt for å være intolerante og fordomsfulle. Det innebærer at vi i lovens forstand opptrer på en måte som er «krenkende, nedverdigende og ydmykende».

Kristne normer blir et problem, skriver Kjell Skartveit, spørsmålet er hvor lenge samfunnet kan leve med det. Eller sagt med andre ord: Hvor lenge vil de holde ut med oss kristne?

Vi har også mange andre saker som vitner om avkristning.

Vi kan nevne antisemittismen og israelshatet.  Israelshatet nøres opp under av offisiell norsk Midt-Østen-politikk og av media.

Gro Faye-Hansen Wenske har bedt meg om å utdype dette punktet, og det skal jeg gjøre.

Norsk antisemittisme er ikke spesielt knyttet opp til avkristning. Antisemittismen lever sitt eget liv og kan for vårt vedkommende spores tilbake til 1814 og til den såkalte jødeparagrafen. Antisemittismen står nesten like sterkt blant kristne som ikke kristne. Og den lever like mye i kirken som på bedehuset. Men det er klart at når kristendommen blir borte i samfunnet, forsvinner de siste hemninger mot å stå offentlig frem med antisemittiske holdninger. Denne utviklingen stimuleres av offisiell norsk Midt-Østen-politikk. Det ser vi spesielt godt når det gjelder Norges rolle i FN.

Norge har i flere tiår stemt sammen med de muslimske land og EU i fordømmelsen av Israel. Bare i 2018 vedtok Hovedforsamlingen 21 israelsfiendtlige resolusjoner. Nesten samtlige fikk norsk støtte.

Senest den 26. februar i år kunne utenriksminister Ine Eriksen Søreide forsikre Stortinget at norsk Midt-Østen-politikk ligger fast. Det er «vår klare holdning at Israel og israelsk territorium kun omfatter territoriet som var underlagt israelsk kontroll før 4. juni 1967.» Med andre ord: Jerusalem er ikke Israels hovedstad og Golanhøydene er ikke israelsk område. Bosetningene på «Vestbredden» (Judea og Samaria, red. anm.) er i strid med folkeretten og et hinder for en tostatsløsning.

I likhet med EU holder Norge fast på tostatsløsningen enda Netanyahu allerede ved valget i 2015 sa at han var imot opprettelsen av en palestinsk stat. Ved valget i april i år gikk han et skritt videre og lovte å innlemme alle bosetningene i staten Israel. Vi vet også at president Trump i sitt bebudede fredsinitiativ også har oppgitt tanken om en palestina-arabisk stat.

Norge elsker å fremstille seg som fredsmeklere i Midt-Østen. Men virkeligheten er akkurat motsatt. Takket være penge-strømmen fra Norge er vi med på å holde konflikten gående.

Et godt eksempel på det er Den internasjonale giverlandskomiteen for innsamling av penger til «Palestina» – der Norge har vært formann i 25 år. Norge har i årenes løp sprøytet inn milliarder av kroner i dette arbeidet. Bare i tiårsperioden 2005–2015 ble det bevilget sju milliarder kroner. Dersom vi fordeler dette beløpet pr år, vil vi i løpet av en 25 års periode ha bevilget ca. 18 milliarder kroner. Ifølge utenriksministeren er hensikten med disse pengene å skape «et økonomisk grunnlag for en fremtidig palestinsk statsdannelse.» Problemet er bare at det finnes ingen fredsprosess som kan lede frem til en slik statsdannelse. Utsiktene for at en palestina-arabisk stat noen gang vil se dagens lys, er også små.

Så hva går da pengene til?

Mottakerne av pengene er de palestina-arabiske selvstyremyndighetene. Foruten å berike seg selv, går disse pengene til å støtte palestina-arabisk terror mot Israel. Både terroristene, deres familier og de som sitter fengslet, blir lønnet av selvstyremyndighetene. Noen nasjonsbygning på palestina-arabisk side har vi ikke sett.

Tilbake til FN. UNESCO har benektet at Israel har noe som helst tilknytning til Tempelplassen og patriarkenes grav i Hebron. Dette er å forstå som palestina-arabiske steder. Den jødiske tilknytning er visket helt bort.

Menneskerettighetsrådet vedtar hvert år en tirade av israelsfiendtlige resolusjoner. Rådet er sammensatt av noen av de verste despotiske stater, men finner hvert år ut at det bare er Israel som har krenket menneskerettighetene. Både USA og Israel har nå trukket seg ut av disse to institusjonene. Norge er inne på rotasjonsbasis men har ingen planer om å trekke seg ut.

Så har vi FNs hjelpeorganisasjon for palestina-arabiske flyktninger – de som altså flyktet i 1948. Den virksomhet som denne organisasjonen driver, er blitt et skalkeskjul for israelsfiendtlig aktivitet. Ikke minst gjelder det i skoleverket hvor elevene systematisk læres opp til jødehat og hyllest til terror. Ikke desto mindre er Norge blant de største bidragsyterne. Da USA i fjor reduserte sin økonomiske støtte, gikk Norge straks inn med ekstra penger.

Offentlige midler går til å støtte hjelpeorganisasjoner som Norsk folkehjelp, Flyktninghjelpen og Kirkens nødhjelp. Dette er pro-palestina-arabiske organisasjoner som også støtter den internasjonale boikottbevegelsen BDS.

Til slutt må vi ikke minst glemme norske medier som er unisont Israel-fiendtlige. De er ikke i stand til å dekke Midt-Østen-konflikten på en saklig og objektiv måte og har vel heller aldri tatt mål av seg til å gjøre det. Men dette er et kapittel for seg.

Det norske folk og norske myndigheter sitter nok fast i et jødehat som de ikke klarer å komme seg ut av. Bedre blir det ikke når kristendommens krav til sannhet og redelighet blir borte fra samfunnet.

Til slutt

Hva skal vi da si til alt dette?

Ut fra en menneskelig tankegang er det all grunn til bekymring. Ryddes kristne verdier til side i dag, blir kristne mennesker ryddet til side i morgen. Det nye Norge skal bygge på menneskeverd og toleranse, sies det. Men toleransen gjelder bare dem som er enig i de verdiene som er kommet i stedet for de kristne.

Talende i så måte er Høyres stortingsrepresentant Stefan Heggelunds uttalelse i en offentlig debatt: «respekt for intoleranse (oss kristne) er ikke det samme som toleranse.»  Kristne mennesker har altså ikke krav på den samme toleranse som alle andre. Det illustrerer at vi har å gjøre med en åndsretning som ikke respekterer andre verdier enn sine egne.

Vi har foretatt et kulturskifte uten sidestykke i norsk historie, der kristendommen ikke bare fases ut men står på grensen til å bli kriminalisert. Vi har oppgitt nasjonalstaten til fordel for et farverikt og multikulturelt samfunn. Vi aksepterer kulturer og religioner som er fullstendig fremmed for våre breddegrader. Og vi konfronteres med en lovgivning som har klare autoritære trekk.

Og alt dette har skjedd uten at folket i valg er blitt spurt.

Det nye Norge bygges opp i det godes navn. Mennesket skal nå endelig ha mulighet til å realisere seg selv uten de kristne verdier som slavebinder menneskene. De som holder fast på kristentroen som den eneste sanne kilde til erkjennelse, blir definert som samfunnets fiender.

Som kristne vet vi at verden ligger i det onde. Det har den alltid gjort. Kristne har til alle tider vært forfulgt. Vår tid er ikke noe unntak.

Men denne verden er ikke vår verden. Her i tiden er vi bare fremmede og gjester. Var dere av verden, ville verden ha elsket sitt eget, sier Jesus. Men nå hater verden dere fordi jeg har valgt dere ut av verden.

Verdens hat blir på en måte vårt adelsmerke. Vi har ikke skikket oss like med denne verden. Og for det blir vi lagt for hat.

Kristus er vårt liv og vår egentlige skatt. Derfor er vårt sinn vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. For vi har ikke er en blivende stad, men søker den kommende.

Eller som kirkefader Augustin sier: Den som kjenner sitt sanne fedreland, tar ikke feil og betrakter herberge som sitt hjem.

Det er ingen grunn til bekymring. Vi har en Far i himmelen som har overvunnet alt – også denne verden.

Kronikken er tidligere trykket i bladet KARMEL ISRAEL-NYTT. (Karmelin@netvision.net.il)

(NYTT): Arkeologer fra Israel og Australia mener de har funnet den bibelske byen Siklag. Ruinene ligger nær byen Kiryat Gat i Israel. Ruinene er av arkeologene datert til tidlig i det 10. århundre f.Kr.

Siklag er nevnt både i Josva og Samuel som en filisterby. Den ligger nær Gat som senere ble kalt Kiryat Gat.

Avisen Haaretz skriver at dersom deres antagelser er riktige vil det styrke historien om at kong David var mer enn en lokal konge som styrte et forent kongedømme.

–Siklag var en by i den sørlige delen av Juda stammes område (Josva 15, 31) som var tildelt Simeons stamme (Josva 19, 5). På kong Sauls tid befant den seg i filistrenes hender, men kong Akis skjenket den som en personlig eiendom til David (1. Sam, 27, 6). Herfra foretok David, understøttet av en del friskarer som sluttet seg til ham her, flere krigstog mot amalekittene. (1. Krøn 12). Av den grunn overfalt disse Siklag i Davids fravær. De plyndret og brente byen, men ble senere straffet av David (1. Sam. 30). I Siklag fikk David budskapet om Sauls død (2. Sam. 1,  1; 4, 10). Siklag forble i Davids hender. Også etter det babylonske fangenskapet var byen bebodd av jøder (Neh. 11, 28), går det frem av Bibelsk oppslagsbok som er utgitt av Karmel.

Artikkelen er hentet fra KARMEL ISRAEL-NYTT. Abonner og les mer. (Karmelin@netvision.net.il)

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Jesus helbreder den døvstumme. Mark. 7, 31–37.«Alt Han gjør, er godt», var det folk sa etter at den døvstumme kunne høre og tale rent. Det var nok ikke alltid at alle sa dette om Jesu velgjerninger og under. Ikke alltid passet Jesu handlemåte inn i de religiøses mønster.

Men hvordan er det med oss? Kan vi si det på samme måten. «Alt Han gjør, er godt?»

Hvor godt det er å møte gamle mennesker som kan si det med overbevisning: «Gud har vært så god mot meg.» Og disse menneskene som uttaler seg slik, er så visst ikke slike som har hatt bare medgang gjennom livet. Nei, jeg tror vi kan si tvert imot. Det er vel heller de som har erfart hva prøvelser og motgang er i livet. Og nettopp gjennom dette har de opplevd sannheten i Skriftenes ord som allerede er sitert: «Alt Han gjør, er godt.»

Dessverre møter vi også dem som ikke kan være enig i det som nå er sagt. De er blitt bitre, og kan ikke forstå hvordan en kjærlig Gud kan handle slik mot dem. Disse er jeg redd hverken kjenner Gud eller Jesu kjærlighet. Om det Gud gjør med oss ikke alltid smaker så godt med det samme, er det alltid gjort i kjærlighet: for at det skal virke til det gode og for at vi skal bli frelst. «Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem Han har kalt etter sin frie vilje», skriver Paulus i Romerbrevet 8, 28. Det var også hans erfaring. Det kan også bli din om det ikke allerede er det.

Willy Gryting arbeidet i en årrekke for Indremisjonsselskapet i Finnmark.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Som kristne har man en unik mulighet til å ta del i samfunnsutviklingen gjennom bønn til Den Allmektige Gud. Finnmarkshilsen har flere ganger oppfordret til bønn mot tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms fylker.

Nå er det ifølge NRK klart at også flertallet i det nye storfylket Viken ønsker å anmode et nytt storting om å omgjøre denne fylkesreformen. Dette kan føre til at sammenslåingen av Hordaland og Sogn og Fjordane fylker til Vestland fylke kan slå sprekker. Hele fylkesreformen kan ryke. Finnmarkshilsen oppfordrer troende til å be om at det nye stortinget som skal velges, må oppløse reformen som betyr økt sentralisering av tjenester, lengre avstand til beslutningstakere og kanskje slukte lamper i bygder som ikke ligger så tett inntil større byer.

Man burde nå be om at Gud må oppreise politikere som vil la befolkningen få rett til å bo i hele kongeriket Norge. Forholdene bør fra Stortingets side legges til rette for at folk også kan bo på Ingøy, Nervei eller Bugøynes. At folk får muligheter til å ha sitt hjem og drive sin virksomhet der. Da kreves det at politikerne ser det som en samfunnsoppgave å sørge lensmenn til å holde ro og orden, skoletilbud, omsorgstjenester og post. Selvsagt kan man ikke forvente at hver avkrok skal ha sykehus, men staten bør så langt de kan bidra til at det er buss, ferge og fly slik at folk kommer seg til sykehus. Er det noen som slår seg ned på en øde øy, vet de nok med seg selv at de ikke kan kreve like mye som på et tettsted, men retten for enkeltmenneske til å leve sine liv hvor de vil i Norge, er viktig. Det skaper gode samfunn. Lys i vinduene er også god forsvarspolitikk.

Derimot virker regjeringens fylkesreform som et forsøk på å bygge et babels tårn. I stortingsdebatten den 10. april 2018 kom det frem at Finnmark med sine 48.631 km2 er like stort som Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Telemark og Aust-Agder, eller større enn Danmark på 42.933 km2. Avstanden fra Pasvik til Sørvær er 730 kilometer vei. Avstanden er som fra Oslo til Namsos i Trøndelag. Slås avstanden mellom ytterpunktene i Finnmark og Troms sammen, blir det over tusen kilometer. Med slike babelstårn må det gå galt både for enkeltmennesker, familier, menigheter, lokalmiljø og samfunn.

Det er ikke rart at folk i Viken også reagerer på babelstårnet som regjeringen vil bygge av Buskerud, Akershus og Østfold. Det er et område som strekker seg fra Hallingskarvet til Halden. Eller fra Hardangervidda til svenskegrensen. Det er en monsterplan som i alle fall for noen synes å være et forsøk på å bygge et norsk babels tårn. Men det virker som om regjeringen alt er blitt forvirret.

I 1. Mosebok 11 fortelles det om menneskene som ville bygge et tårn som nådde opp til himmelen. Herren steg ned og forvirret menneskenes språk og spredte dem ut over jorden. De holdt dermed opp med å bygge byen.

Finnmarkshilsens oppfordring er at man må fortsette bønnekampen mot regjeringens babelstårn av en fylkesreform. Samtidig får vi huske på regjering og storting og i bønn.

«Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet.» (1. Tim. 2, 1– 2)

Det er dette man ønsker, å leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet over hele Norge. Dette kan man kanskje best oppnå i Norges gamle fylkeskommuner.

Dette er et bønneemne, ikke bare for Finnmark og Troms, men for hele Norge!

(NYTT): Den indre Sjømannsmisjon søker generalsekretær etter Ingolf Solsvik, går det frem av DISMs nettside.

DISM ble startet i 1880 og er snart 140 år. De seneste tiårene er arbeidet i Den Indre Sjømannsmisjon redusert. Mange fiskarheimer er avviklet og solgt. Det gjelder både Havly i Honningsvåg, hovedkvarteret i Bergen og eiendommen på Bygdøy i Oslo. Enkelte eiendommer er solgt til lave priser. Salgene har også ført til at trofaste folk har forlatt DISM.

Av DISMs nettside går det frem at det er fiskarheimer på Røst, Stamsund og Vandsøyvågen.

DISM drifter også betelskipet «Elieser 6». Det en flytende fiskarheim og velferdsstasjon. Drivstoffutgiftene har ført til at det har vært en begrenset drift for å spare penger. I april var Elieser i Alta. Der holdt de en møtesierie i påsken. DISM søker også etter mannskap til Elieser.

I Troms og Finnmark krets av DISM drives arbeidet på frivillig basis. Arbeidet består av møter som holdes av tilreisende forkynnere og besøk av «Elieser 6.»

Det har flere ganger vært forslag på beddingen om å slå Den indre Sjømannsmisjon sammen med andre lutherske organisasjoner. Samtalene har hittil strandet. Hver gang har DISM valgt å fortsette seilasen på egen kjøl.

Mottoet til DISM er «Havets folk – Herrens folk».

(OPPBYGGELSE): I et klasserom var det for mange år siden en lærer som ville bevise at Gud ikke var til.

–Hvordan kan Gud høre alle bønner rundt om i hele verden, spurte læreren retorisk.

I dag lever man i en tid med stor teknisk kunnskap og viten. Nå kan selv mennesker snakke i mobiltelefonen med nesten hele verden i løpet av sekunder. På nettet kan store deler av verden se tekst, bilder og film i løpet av sekunder.

Med enorme fremskritt har man kanskje begynt å glemme de mest elementære bibelske sannheter som står langt over dagens moderne fremskritt. Gud hører fremdeles bønn fra alle i hele verden. Der er det ikke opptattsignal. Han har ordnet det slik at mennesket når som helst skal kunne påkalle Hans navn.

For Gud er det viktig at alle mennesker skal bli frelst og få evig liv. Apostelen Paulus’ brev til Romerne 10, 13 forteller:

«For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.»

Profeten Joel sier det samme:

«Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.»

Guds anliggende er først og fremst menneskets frelse. Aller helst vil Den Himmelske Far ha mennesket som sitt frelste barn fra fødsel til grav. Noen finner Jesus tidlig i hjem og søndagsskole. Andre i voksen alder. En er i ferd med å gå ned i havets dyp, en annen rutsjer ned fra et tak, noen ser at ferden ender med en trafikkulykke eller sykdom. Også i slike tilfeller er en tanke til Gud nok. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men det er livsfarlig å ta sjansen på at man rekker det eller er klar nok i hodet til å be. Det er heller ikke sikkert at Gud kaller mer på enkeltmennesket. Er kallet gått forbi, er det ikke lett å søke Gud. 

I denne nanoteknologiens tidsalder er det nok mange som vet meget, men kanskje ikke så mye om hvorfor det er så viktig å bli frelst. Forklaringen står i Bibelen. Den begynner med Adam og Eva. De vandret rundt i Edens hage og var venn med Gud. De kunne spise hva de ville, men ikke av kunnskapens tre. Slangen (djevelen) dåret Eva til å spise av den forbudte frukt, og hun dåret Adam til det samme. [« …Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt … Og til Adam sa Han (Gud): Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg deg å ete av …» (1. Mos. 3, 13 og17)]. De syndet mot Guds bud Gud og ble sendt ut av Edens hage. Dette var de to første menneskene som alle stammer fra. Siden de syndet, har arvesynden fulgt alle mennesker. Det vitner alt det vonde om som skjer i verden av krig, vold, utukt, løgn og brudd på alt det som står i de ti bud. Mennesket synder både i tanker, ord og gjerninger. Paulus’ brev til Romerne 3, 23 forteller:

«Alle har syndet og fattes Guds ære…»

Dommen er døden. Evig fortapelse.

For å løse denne tragisk fortapte situasjon sendte Gud sin Sønn til jorden. Siden Han var uten synd og uskyldig, kunne Han sone alles synder ved sin stedfortredende død på korset. Alle som kommer til Jesus og ber Ham tilgi syndene, frelser Jesus fra fortapelsen.

«Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn.»Det skriver apostelen Johannes i kapittel 1, vers 12.

Her er det ingen synder som er større enn Guds frelse. Profeten Jesaja 1, 18 forklarer:

«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.»

Når nøden er størst, er bønnen til Gud den viktigste nødtelefon. Den kan frelse for tid og evighet. Gud hører.

På et gammelt sirlig veggbroderi står det skrevet «I Storm og Uveir er Gud din redder». Den som har brodert denne innskriften, har sikkert hatt erfaring med at Gud kan redde, i alt fra småsaker i hverdagen til uoverstigelige hindringer slik at man til sist står frelst, ren og rettferdig, himmelen verdig.

Asaf skriver en salme i Salmenes bok 50, 15:

«…og kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.»

Det er nok mange som ikke har sett sin største nød. At de ikke er frelst. Da kan man påkalle Jesus og la seg frelse av Ham. Den som det gjør, vil komme til å prise Gud i all evighet for at de ble frelst av Jesus. Dette er livets viktigste sak. Et valg for all evighet.

V.N.

---

Vidar Kristensens sang «Jeg har en venn som har gitt sitt liv» er en fin beretning om frelsen i Jesus Kristus.

Jeg har en venn som har gitt sitt liv

for at jeg skal få leve.

Det finnes intet alternativ,

det nytter ikke å streve.

Fordi jeg lever så milevidt

i fra Guds vilje med livet mitt,

fikk jeg dommen, slik lød den:

Du skal dømmes til døden!

---

Denne dommen er absolutt,

og jeg kan ikke anke.

Men når jeg innser at alt er slutt,

har Gud en frelsende tanke:

Til jorden sender Han Jesus som

tar på seg både min skyld og dom,

og når han drepes uskyldig,

blir min dødsdom ugyldig.

---

Tenk jeg skal ikke dø fordi

Jesus døde istedet!

All min dødsangst er nå forbi,

den er byttet med glede.

Ja, Jesus hjelp meg å klart forstå

at det livet jeg lever nå,

det er ditt liv alene,

det er deg jeg skal tjene.