Skibbrudd på stormfullt hav er vel noe av det mest redselsfulle man kan tenke seg. En av verdens mest leste fortellinger om skibbrudd står skrevet i Apostlenes gjerninger 27 i Bibelen. Den handler om apostelen Paulus og 276 mann som ble reddet i land av Gud.

I to år satt Paulus i husarrest i Cæsarea, som var det romerske imperiets administrasjonsby i Jødeland. Han var anklaget i teologisk sak om religiøse spørsmål. Siden han fryktet for et snik- eller justismord, benyttet han seg av sin romerske borgerrett og innanket sin sak for keiser Cæsar i Roma.

Dit ble han sendt. Det var en farlig reise for det var alt over fasten, forteller Bibelen. Fasten viser til den store forsoningsdagen yom kippur i den jødiske tro. I år 59 falt denne dagen på den 5. oktober. Da er det farlig å ferdes på Middelhavet. Det kan blåse voldsomme stormer der ute.

Det var et godt utbygget rutebåtsystem også i det romerske imperium. Disse båtene fraktet og forsynte Roma med korn. Så snart det var skyss å få fra havnebyen Cæsarea, reiste Paulus av sted under bevoktning av høvedsmannen Julius. Første stopp var Sidon i Libanon. Neste stopp var Myra i Tyrkia. Der gikk de av. Høvedsmannen fant et skip som skulle fra Alexandria til Roma, trolig med en kornlast.

Seilasen forbi oversiden av Kypros til Knidos i Tyrkia gikk sakte på grunn av motvind. Det var bare så vidt de kom frem til Godhavn på Kreta, fordi det var alt over fasten og uvær. Paulus advarte dem mot å fortsette:

«I menn! Jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.»

Men høvedsmannen stolte mer på styrmann og skipper enn på Paulus. De ville ta ut til havnen Føniks på Kreta for den havnen var større og bedre enn Godhavn. Men det gikk galt av sted. De ble møtt av en hvirvelvind som kalles «eurakylon». Skipet drev kanskje som et nøtteskall på åpent hav. Last og utstyr ble kastet over bord. Det var mørke og overskyet. Ingen visste hvor de var. De fryktet å havne nede på Styrten nær Tunisia i Nord-Afrika istedenfor i Italia.

Men Paulus hadde et syn om natten. Han sa at ingen skulle omkomme. Han hadde fått et budskap fra Gud:

«Frykt ikke, Paulus! Du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt alle dem som seiler med deg som gave. Derfor vær ved godt mot…»

Sjømennene merket at de nærmet seg ukjent land i Adriaterhavet. Paulus tok et brød, takket Gud for alles øyne og begynte å ete. De 276 ombord fikk nytt mot. Ankrene ble kappet. Den svære skuta heiste seil og satte full fart for å komme opp på land. Men istedenfor drev de på grunn med dypt vann på begge sider. Krigsfolket om bord ville drepe alle som var fanger, men høvedsmannen Julius likte trolig Paulus og avverget henrettelsene. Skipet sto fast med bauen på grunn. Bak malte sjøen skipet sønder.

Nå ville vel de fleste sagt for en trist tragedie, så nært redningen. Hvorfor?

Men høvedsmannen sa at de som kunne svømme, skulle legge på svøm, de andre måtte redde seg på planker og stykker av skipet som var slitt istykker. Og Gud reddet på denne måte alle 276 på land.

Slik kan det være i livet også. Gud måtte sørge for at skipet gikk på et skjær og skipet slitt i stykker for å redde absolutt alle. Det kan i et menneskes liv skje at noe må gå i stykker for at det skal bli redning. Det kan være redning på jorden, men også redning for det evige liv i himmelen.

Sangen «Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet» av Ingeborg Prytz Fougner forteller litt om dette:

 Tro det når stormen herjer
bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
du med en smerte går.

Herrens veier er underlige og uransakelige ofte uforklarlige, men Gud ser deg.

Fortellingen om sjøferden fortsetter i Apostlenes gjerninger 28. Der kan man lese om da Paulus kom i land og ble bitt av en orm. Folket trodde han var en synder som ble straffet. Da han ristet slangen inn i ilden som de varmet seg på, sa de at han var en gud. Kanskje var dette miraklet med på å gjøre Paulus kjent på øya Malta hvor de strandet. Publius’ far ble helbredet og mange, mange andre også, i Jesu navn. Det er mange hellige steder på Malta som er oppkalt etter Paulus.

Det kan være ting i livet som virker uforklarlig, men man kan i liv og død finne trøst og hjelp hos Herren.

Paulus er blitt kalt for hedningenes apostel. Han reiste rundt på de romerske veiene for rundt 2000 år siden og brakte evangeliet til byer og småsteder. Til slutt sto han for keiseren i Roma, som Gud hadde sagt, og vitnet om Jesus Kristus som kom for å frelse verden. Hver den som tror på Jesus, får evig liv.

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3,16)

V.N.

 

 

Av Vidar Norberg

I Matteus 24 taler Jesus til sine disipler om flere endetidstegn. Han forteller at dere vil høre om kriger og rykter om krig, om folk som reiser seg mot folk og rike mot rike. Videre forteller Jesus at det skal bli hunger og jordskjelv både her og der. Han beretter om trengsler for sitt navns skyld og mange falske profeter som skal stå frem. Jesus sier Lukas i 21, 28–31 at man må se på fikentreets tegn. Det er det som skjer i Israel. Den store reformatoren Luther sier at man må se på tegn i folkehavet og i naturen.

Man trenger ikke gå lenger tilbake enn til advents- og julemåneden for å se tegnene. I Europa er kristendommen på vei ut og etterfølges av bråk. Et eksempel er kanskje opprørene i Frankrike som slås ned av store politistyrker. I Storbritannia må det settes inn ekstra politistyrker ved Parlamentet på grunn av brexit. Det interessante er at de gamle profetigranskerne som for lengst er gått bort, sa at Storbritannia skulle ut av EU (Romerriket), som kan være en forløper for det nye Romerriket hvorfra Antikristen skal komme. Det en gang så kristne og stabile Sverige er under sterk islamsk innflytelse og har problemer med å stable en regjering på beina. Tegnene i naturen er også overveldende for mange. Det snakkes om at klimaet endres og naturressursene brukes opp. I Indonesia var det et fryktelig vulkanutbrudd og påfølgende tsunami. Det er som Jesajas 51, 6 sier at jorden skal eldes som et kledebon. 2. Peter 3, 7 sier at jorden er spart til ilden.

I disse tider ser man at lovløshetens hemmelighet i langt større grad griper om seg (2. Tess. 2, 7). Folk har alt akseptert kvinnelige prester som er et brudd på Bibelens ord og kirkens 2000-årige tradisjon. Samboerskap finner man selv i kristne kretser, enda ekteskapet er en offentlig sak. De seneste utslag er aksept for homofil praksis i stat og kirke. Da har Gud overgitt mennesket til et udugelig sinn. Det er vel nesten som da Gud forherdet Faraos hjerte. Da er det straffedommen som forestår.

Det er også interessant å se hva som skjer i Midt-Østen. Det  har i mer bibelgranskende kretser lenge vært interesse for den såkalte Gog-krigen. Fyrsten Gog skal en gang lede Russland sammen med blant annet Persia (Iran), Tyrkia, Sudan og Libya mot Israel (Esekiel 38–39). Russland står alt langs Israels grense. De har baser og havner i Syria. USA er ikke nevnt i denne krigen og får neppe noe å gjøre med den. I romjulen var Donald Trump på julebesøk hos soldatene i Irak. Han lovet å trekke de amerikanske styrkene ut av Syria så snart han kan. De som gransker profetiene, mener at det bygges opp til noe.

Fikentreet Israel er det aller viktigste tegnet. Fikentreet får frukt, og da er tiden for Guds rike nær. I fjor feiret staten sitt 70-årsjubileum. Folket kommer hjem fra over hundre nasjoner. Det bygges enormt. Israels gode jaffaappelsiner som før ble skipet ut, er erstattet av høyteknologi av fineste slag som selges mange steder i verden. Profeten Jesaja 27, 6 sier at i de kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt. Tegnene på at Davids falne hytte bygges opp igjen, er klare. (Ap.gj 15, 14–17 og Amos 9, 11–12).

Mange tegn kan være skremmende, ikke minst fordi de varsler dom og undergang, krig og nød, slik Jesus selv påpeker. Men for den troende er det klart at det kommer en opprykkelse. Tegnene forteller med all tydelighet at denne opprykkelsen kan komme når som helst. Det er grunn til stor glede over opprykkelsen. Paulus skriver i 1.Tess. 4, 14–18: «Trøst da hverandre med disse ord.»

Og om Herren drøyer og forholdene legges til rette for det, så vil også Karmel forsøke å peke på begivenhetene i lys av Bibelens Ord for å få svar på spørsmålet «Vekter, hvor langt er det på natten?»

«Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jer. 22, 29).

Av Trygve Bjerkrheim

Det blir stundom halde vakre og velforma talar når ei bru vert opna. Men den aller vakraste og verdfullaste eg har høyrt, vart halden av ein lensmann i Meldalen i Trøndelag. Anders Grut heitte han.

Då han innvigde ei bru, som ennå står, sa han, truleg på slutten av talen: «Så veit eg ei anna bru. Det er den som Jesus bygde: Jesus Kristus og Hans frelsesverk. På den brua vil eg gå. Og er det nokre andre som vil gå på den brua, kan de melda dykk.»

Då kom ein i flokken fram, og sa: «Eg vil vera med og gå på den brua.»

*

Det er den vakraste bru-innviing eg har høyrt om. Og truleg er det den einaste gongen ei bru er blitt opna med ein slik fin tale, – og med så fin oppfølging.

Det var ei vakker og spontan «frukt» av den korte lensmannstalen: Ein i flokken kom fram og sa: «Eg vil vera med og gå på den brua!» – Han trega nok ikkje på det. Og vonleg er det andre som steig inn på Kristus-brua sidan. Ennå er det ein og annan der oppe som minnest denne fine bru-opninga.

Artikkelen er hentet fra boken «Når lysene tennes 33». En hilsen fra himmelen og andre fortellinger på Gry Forlag A/S.

«Barnatro»

Tekst: Ejnar Westling    Musikk: Ejnar Westling

1. Har du kvar din barnatro
   ifrån hemmets lugna bo?
   Kan du bedja än, som förr du alltid bad:
   «Gud som haver barnen kär,
   se till mig som liten är».
   Gamla mor då känner sig så nöjd och glad.

   Refr. Barnatro, barnatro,
   till himmelen du är en gyllne bro!
   Barnatro, barnatro,
   till himmelen du är en gyllne bro!

   2. Du har kanske vandrat kring
   runt kring hela jordens ring,
   och i fjärran land du sökt att lyckan nå.
   Du har gråtit mången gång,
   då du hört en gammal sång,
   som du minnes ifrån hemmets lugna vrå.

   Refr.

   3. Likt en seglare i hamn
   blev du lugn i modersfamn,
   ömt hon smekte dig och sjöng om himlens land.
   Hennes stämma blev så varm,
   när du låg vid hennes barm,
   hon din framtid lade tryggt i änglars hand.

   Refr.

   4. Du blir lycklig liksom förr,
   om du öppnar hjärtats dörr,
   barnaårens sällhet åter bliver din.
   Uti himmelen blir fröjd,
   och du själv blir glad och nöjd.
   Du kan sjunga se´n med jubel i ditt sinn:

 

Lys morsdagshefte 2019 er nå trykket. Det hadde vært hyggelig å få en hjelpende hånd fra deg til salg av Morsdagsheftet 2019.

Morsdagen er 2. søndag i februar 2019. Forsiden ser du på vedlagte bilde. Prisen er kr. 50,- og vi gir god rabatt om du tar over 10 stk.  De du ikke får solgt, returnerer du «toppen av» til oss. Da får du gratis frakt.

Svar på denne mailen eller send brev til AKF Pb. 196 4734 Evje, eller SMS 90 83 43 79 eller akf-evje@online.no

 

Innholdet er:

Forsidebildet har budskapet: Norge feirer det «første riket» familien – og forteller om hva ekteskapet betyr.

Så har vi tre aktuelle ledere på s. 2: Brudeferden i Hardanger og dagens brudefester. Åndskampen spisser seg til mot hjem og familie. Kjøkkenbenken i tjeneste for livet. 

På s. 3 det flotte diktet: Brudeferden av Andreas Munch. 

På. s. 4–5: Biskopen og hans gode medhjelper. Brorson og kona i strid for Guds rike.

På s. 6 m. fl: «Terje Vigen i tekst og bilder. En mann i kamp for kone og barn og tilgivelsens makt i møte med råskap.

På s. 8–9: Heltids – eller deltidsstilling? Et stadig tilbakevendende spørsmål? for mor og hjemmet – skriver en lege om.

På s. 10: Kjøkkenbenken i livets tjeneste. En lege undres hvorfor I E Hovig ble hele Norges matmor og topp populær ved kjøkkenbenken på TV samtidig som kjøkkenbenken er så utskjelt?

På s. 11: Medhjelperen av forkynner Kjell Dahlene. De bibelske perspektivene er viktig for Morsdagsheftet.

På s. 15: Hanna i Tempelet. Hvordan kan en mor leve et hellig liv, et liv som er et trosforsvar for verden.  Dette skriver Jogeir Lianes om

På s. 16: Guds Sønn har gjort meg fri. En vidunderlig andakt av vår formann H. T. Aarstad

På s. 17: Hjemmene får mat, lys og bærekraft ved Victoriasjøen. Flott prosjekt for å produsere livs grunnlag for og lys i hyttene for familien, mor og barn.

På s.18: Profetene og Jesus viste til og illustrerte forkynnelsen med Skaperverket. Flotte naturbilder koblet til bibeltekster.

På s. 19: God hilsen fra dr. Terry Mortensen i Answer in Genesis, og hans familie, med et flott familiebilde av en stor familie. 

På s. 20: Gud er til! «Uten unnskyldning.» Artikkel til kristendomsforsvar.

På s. 21: Kongshaugen kristne grunn-skole i Larvik.

På. s. 24: Vakkert bilde fra misjonsgarden Høgetveit med en kort historikk om dannelsen av Kinamisjonen og tre vers om ORDET til verdens ende.

Vi håper du finner dette interessant og vil være med oss i striden for mor hjem og familien. AKF med Morsdagsheftet er eneste trykksak som markerer Morsdagen i Norge. 

Hører gjerne fra deg.

Beste hilsen

Jørgen Høgetveit (sek).

 

Av Vidar Norberg

Det er fint at tenåringer i Bergens Indremisjon i Indremisjonsforbundet samler inn penger til misjonsarbeid i Finnmark fylke. At de øremerker midlene til leirarbeid blant unge viser et ungt kristenansvar man må beundre.

Det er lenge siden man hørte om vekkelser i Finnmark. På 1970-tallet kunne det være knapt et par kristne på en middels stor skole. Gode prester drev kristent barne- og ungdomsarbeid. Indremisjonsselskapet sendte arbeidere fra sør til nord. Men i den karrige nord var det heller ikke alltid like gode vekstvilkår for den kristne tro. Med gamle generasjoner som forsvant, stilnet også såmannsarbeidet i Finnmark. Utviklingen rammet ikke minst Landsindremisjonens stasjoner og Den indre sjømannsmisjon som avviklet mange fiskarheimer.

At Finnmark Indremisjon fortsatt har betydelig kristne fyrlys brennende fra Hammerfest til Kirkenes er en stor velsignelse man må takke Gud for. Når man nå ser at ungdom i Bergens Indremisjon vil støtte finnmarksarbeidet, viser det en kontinuitet som går videre fra en generasjon til den neste. Den litt eldre garde husker godt Kjell Sønstabøs iver med «finnmarksveko» som samlet inn penger til Det Vestlandske Indremisjonsforbunds arbeid i Finnmark.

Den kristne bevegelse i Finnmark som kanskje har vist størst motstandskraft, er den læstadianske bevegelsen. Store barnefamilier har også bidratt til rekrutteringen til bedehusene der. Læstadianerne er vel ennå ikke så sekularisert som resten av befolkningen. Deres livsførsel har ofte vært et talende vitnesbyrd eller en preken i seg selv. Det er viktig å vite om man har kall til nordlige trakter. Emissær Anaton Strand, opprinnelig fra Ekkerøy utenfor Vadsø, forteller i boken «Skisser fra et emissærliv» om spenningen med læstadianerne. Strand sier at han arbeidet godt med læstadianerne. Selv om dette er litt eldre bøker, kan det være vel verdt å lese bøkene «Anaton Skisser fra et emissærliv» og «I storm og stille ved Nordkalotten».

Nå kan det vel være slik at mange ønsker noe som høres mer eksotisk ut enn mørketid med vinterstormer og dårlige somre i Finnmark. Men Finnmark er ikke kjedelig. Det er et grenseland til både Russland og Finland. For den som bor nært russegrensen i noen år, kan det også innvilges grenseboerbevis som gir adgang et stykke inn på russisk side. I Finnmark møter Norge også Finland. Det snakkes både norsk, samisk og kvensk, en slags gammelfinsk. Her er det både hav og vidde. Selv om man ikke kan skyte løve eller gaseller i Finnmark, er det både ulv, bjørn og mer spiselige dyr. Men det viktigste av alt er at det også i Finnmark er mennesker som trenger å høre Guds Ord til frelse.

Finnmarks skjebne er avhengig av at folk får høre Guds Ord.

«Land! Land! Hør Herrens ord!» (Jes. 22, 29)

Av Vidar Norberg

Pontius Pilatus som dømte Jesus til døden, har etterlatt seg spor i den synlige verden. Nå har forskere gransket en signetring som ble funnet ved festningen Herodion utenfor Jerusalem for rundt 50 år siden. På brosjeringen står det Pilatus.

Det var professor Gideon Forster fra Det hebraiske universitet som ledet utgravningene fra 1968 til 1969, ikke lenge etter at seksdagerskrigen åpnet opp for slike funn. Når arkeologer graver i Israels jord, er den ofte så mettet av jødisk og bibelsk historie at det kan ta tid før alle funn blir utforsket. Israels antikkmyndighet har nå renset ringen og avfotografert den med et spesialkamera som avslører dens hemmelighet.

Hemmeligheten er navnet Pilatus, skrevet på gresk. Siden det er en signetring, trolig et offisielt stempel, er det også et bilde. Det viser en klassisk gresk krukke som trolig ble brukt for å vanne ut vin. Studien er utarbeidet av Malka Hershkovitz,  professor Shua Amorai-Stark, Gideon Foerster, Yakov Kalmann og Rachek Chacghy. Den er levert til dr. Roee Porath ved Det hebraiske universitet som også har deltatt, og som leder studiet i Herodion-området. De ble presentert i bladet «Israel Exploration Journal» og omtalt på førstesidene både i The Jerusalem Post og Haaretz.

Pontius Pilatus har neppe benyttet ringen. Den er nok blitt brukt av embetsfolk som har stemplet hans signatur. I avisene er man enige om at Pilatus ikke var noe vanlig navn på den tiden og ringen har nok tilhørt den femte romerske perfekt på den tiden. Arkeologer mener at han kan ha benyttet Herodes’ gamle fjellborg, Herodion. Han styrte fra år 26 til år 36, noen sier fra år 19.

Professor Dan Schwartz sier til Haaretz at navnet Pilatus var sjeldent i Israel på den tiden.

–Jeg vet ikke om noen annen Pilatus i den perioden. Ringen viser at det er en mann med status og rikdom, sa Schwartz.

Pilatus er et særdeles viktig navn. Det var denne romerske landshøvdingen som dømte Jesus til døden ved korsfestelse i Jerusalem. Den kjente jødiske historieskriver Josefus omtaler også Pilatus og skriver ifølge Jerusalem Post at han forsøkte å få Jesus frigitt.

Historien om Pilatus som dømte Jesus til døden på korset, er nøyaktig nedskrevet i blant annet Matteus 27. Det er og blir det viktigste rettsreferatet i menneskenes historie fordi det forteller om at Guds Sønn ble dømt til døden. Han kom til verden for å lide og dø og påta seg alle menneskers straffeskyld. Det er derfor ikke rart at onde krefter forsøkte å så tvil om Pilatus’ eksistens. De sa at det hadde aldri eksistert en romersk landshøvding som Pilatus. De mente at det var bare noe Bibelen hadde funnet på, og de viste til at det ikke var noen synlige bevis.

Men denne vantroen varte bare frem til 1961. Da fant arkeologer en steinplate med navnet Pilatus i den romerske administrasjonsbyen byen Cæsarea ved havet. Kanskje har den vært satt opp i amfiteateret for å vise hvor Pilatus hadde sin fremtredende plass. Etter dette funnet ble liberale teologers munn lukket.

Nå er det kommet frem enda et bevis på Pilatus’ liv. Det er altså denne ringen. Den bekrefter ikke bare Bibelens historie, men signetringen er også et viktig politisk dokument om jødefolkets mangeårige tilknytning til landet og til selve frelseshistorien. Jesus var jo jøde. Det er underlig å se hvordan steiner taler, i dette tilfellet en ring. Det kan nok for noen nesten føles som en liten hilsen fra oven når steinene taler.

Artikkelen er tidligere publisert i KARMEL ISRAEL-NYTT

–Tror De at Gud kan tilgi en som har gjort slike grusomme ting som jeg, spurte en dame i 40-årene ombord på flyet.

Hun hadde tatt abort.

Predikant Anaton Strand i Det Vestlandske Indremisjonsforbund, opprinnelig fra Ekkerøy i Finnmark, ga henne svaret.

Emissær Anaton Strand satt i SAS-flyet over Middelhavet. Han lot øynene gli over sine medpassasjerer. Det så ut som om de alle var i godt humør. Det så ut som de trivdes med livet. Men ett unntak festet han seg med. Han hadde nemlig hørt liksom et sukk fra en person et par seter fra der han satt. Det samme skjedde nok en gang, ganske hørbart. Som i smerte? Samtidig så han at kvinnen som sukket kom fra, vred sine hender som i en slags fortvilelse.

–Da jeg fikk et glimt av hennes ansikt, fortalte hele hennes mimikk at hun var opptatt av et eller annet som var leit og vanskelig, forteller Strand til Bjarne Stoveland i boken «Anaton – skisser fra et emissærliv» som ble utgitt på Sambåndet forlag.

Kvinnen som beskrives, kunne være rundt 40 år. Middels høy. Etter antrekket å dømme var hun en velsituert kvinne med god smak og fine manerer. Men til tross for fasaden fortonte det indre seg som det beskrives i en vise: «Jeg viste meg glad i venners lag, men at hjertet var nær ved å briste, se det var det ingen som visste.»

Kvinnen åpnet sin moderne håndveske og brettet ut et ark. På arket sto det med store bokstaver skrevet fem ord. Ordene hun leste var «HUSK DU VIL ANGRE DET!» Hun snudde arket og begynte å skrive på det helt til det var fullt. Så puttet hun det ned i en konvolutt, lukket øynene og sukket igjen høylytt. Hun vridde hendene om hverandre som i smerte.

–Nå var det min tur til å sukke. Jeg rettet bønnene mine til Gud som vet alt, og som er glad også i dette mennesket.

Under kaffen vekslet Anaton Strand noen alminnelige ord. Han ba om unnskyldning, men sa at om det er noe som plager henne, så finnes det en god hjelper som heter Jesus Kristus.

–Han kan hjelpe også Dem, sa Anaton Strand.

Et utilnærmelig iskaldt drag gikk over kvinnens ansikt som fornærmet kom med et utbrudd:

–Jeg har klart meg uten hjelp fra den kanten tidligere. Jeg skal klare meg nå også. Jeg har nemlig for kort tid siden gjennomgått en operasjon. For tiden er jeg litt svak og deprimert av den grunn, sa kvinnen.

Strand måtte bare si at han ikke ønsket å være påtrengende. Det ble stille en lang stund, men så spurte kvinnen om hun kunne få sitte litt på den ledige plassen ved siden av Strand som selvsagt svarte ja.

–Det var ikke sant det jeg sa for litt siden. Jeg er svært nedfor og har store problemer. Jeg tror ikke at jeg noen gang har vært så fortvilet som nå.

–Som ganske ung ble jeg gift med en god mann. Han var en del eldre enn meg og var meget flink. Vi har et godt utkomme og kan kjøpe oss hva vi vil. Barna våre er voksne. Noen av dem er gift, så jeg er også blitt bestemor. Men for en tid siden skjedde det noe som omkalfatret hele vår tilværelse. Jeg som er bestemor, og som trodde at vi virkelig skulle nyte livet, jeg ble gravid på ny. Dette virket rent psykisk så sterkt på meg at jeg syntes alt ramlet sammen. Jeg ble så deprimert og nedfor at jeg nesten ikke visste å finne ord for det, fortalte kvinnen og fortsatte:

–Min gode mann rådet meg til å ta en ferietur til Syden, slik at jeg kunne komme tilbake uthvilt og opplagt. Men jeg reiste til et annet sted hvor det var enkelt å bli kvitt et påbegynt foster. Og nå plages jeg av det jeg har gjort. Dag og natt nager det meg. Jeg blir ikke kvitt det. Min samvittighet er en eneste uro, en plage som følger meg som en mare. Å, at jeg ikke fulgte rådet som den sykepleieren skrev med store bokstaver og gav meg arket før inngrepet. Der sto det: «HUSK, DU VIL ANGRE DET!» Men jeg fulgte ikke rådet. Jeg hørte ikke på advarselen. Jeg døyvet bare min egen samvittighet.

–Hvorfor gjorde jeg ikke det jeg visste var det rette? Jo, jeg tenkte bare på min egen makelighet, min egen forfengelighet. Og nå anklages jeg dag og natt. Det er som om det ufødte barnet jeg bar under hjertet, spør om og om igjen: «Hvorfor fødte du meg ikke, mor?»

–Nå skal jeg hjem. Jeg gruer meg til å møte min kjære mann. Han hadde jo gledet seg til at vi skulle få dette barnet nå.

Anaton Strand fortalte videre til bokens forfatter Bjarne Stoveland at damen gjorde en liten pause i strømmen av ord som hun utøste. Hun så på emissæren fra Ekkerøy med store spørrende øyne og sa stille:

–Tror De Gud kan tilgi en som har gjort slike grusomme ting som jeg?

Anaton Strand bladde opp i sitt Ny Testamente og svarte:

–Så sier Herrens Ord i Johannes’ brev, 1. kapittel og vers 7–9: «Men dersom vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesus, Hans Sønns blod, renser oss fra all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.»

–Deretter leste jeg også fra 1. Timoteus brev, 1. kapittel og vers 15: «Det er et troverdig ord, vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»

Anaton Strand fortalte at det ble en liten bibeltime der oppe i flere tusen meters høyde. Han fortalte i boken at i slike situasjoner betyr verken tid eller sted noe særlig for «her er Guds hus og himmelens port.»

–Vi var snart fremme der fruen skulle forlate flyet og hennes mann var møtt opp for å ta imot henne. Flyet fikk en ekstra lang stopp på flyplassen. Det var visst tekniske problemer som måtte løses før de kunne gå videre. Mens vi satt der og ventet kom den samme kvinnen tilbake der jeg satt. Først puttet hun brevet som hun hadde skrevet ned i en postkasse. Så rakte hun ut hånden til meg og sa:

–Takk for hjelpen. Jeg tror under tvil at Jesus har tilgitt meg. Nå har også min mann gjort det. Men minnene vil nok alltid være der.

Så føyde hun til:

–Jeg håper og tror at jeg nå skal få være det ufødte livs beskytter – alltid.

–Med disse ordene i øret festet jeg på nytt setebeltet. Og mens SAS-flyet brummet videre, sang det i mitt sinn: «Tenk hvilken nåde det er av Gud at vi får være Hans sendebud…»

Boken «Anton – skisser fra et emissærliv» ble utgitt i 1989. Anaton Strand har skrevet boken «I storm og stille ved Nordkalotten». Den ble utgitt på Sambåndet Forlag i 1967. Der forteller finnmarkingen om det kristelige arbeidet i nord.

Av Axel Remme

5. Mos. 18, 15–18

Messias’ komme er sterkt profetert og bevitnet i Det gamle testamente. Og som vanlig er Israel både mottaker av løftene om Hans komme til verden og gjenstand for oppfyllelsen av dem. Det skulle ikke bare forkynnes for jødene (først), men skje i Israels land. Og den lovede «profet» skulle dertil være en av det jødiske folk. Her sies det slik: «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud reise opp for deg.»

Sagt på forhånd og realisert presist som lovet. Jesu Kristi herkomst: av Juda stamme, av Davids ætt. Fødested: Betlehem (Efrata) Bosted: Nasaret/Kapernaum (Han ble kalt nasareer og var galileer). Alt som er profetert i Den gamle pakt om Hans opphav, liv, gjerning, ord, lidelse, død og oppstandelse, er oppfylt og slik stadfestet hva angår denne tids husholdning.

Løftet om Messias er altså gitt her allerede til og gjennom Moses. «En profet» «likesom meg», profeterte han skulle komme. Gud gjentar løftet: «En profet vil jeg reise opp for dem av deres brødre, likesom deg.» Først bringer Moses denne profetien, og så stadfester Gud den. Moses hadde ikke hentet det fra sine egne tanker eller egne ønsker. Han sa nøyaktig det Gud hadde åpenbart for ham. Og umiddelbart bekrefter Gud det med ord og løfter (versene 15 og 18).

Med dette «likesom» må vi minst tenke på to ting:

1.  Likesom Moses, utvalgt og sendt av Gud, for å være leder og fører for sitt folk. Utrustet med myndighet og makt, som Moses. Og kalt av Gud til å bringe mektige ord og gjerninger, og ta avgjørende beslutninger i en spesiell historisk tid. Men ikke minst likesom Moses, en åpenbaringsformidler av Guds vilje og hellighet.

2.  Det andre vi må tenke på, er at dette «likesom» gjelder verken begrensning eller avhengighet. Det er ikke uttrykk for at Jesus, som Moses, ikke kunne fullføre. Det påbegynte stanset ikke, men fortsatte og ble fullendt med Kristus. Både med Hans liv, ord, gjerning og som åpenbarinsgiver.

Jesus var ikke bare bærer av profetien, som Moses, men Han var også dens oppfyller og fullender. Alle profeter fører åpenbaringen fremad. Det er en stadig stigning mot det fullendte. Profetiene peker mot Jesus. Han er dens hovedperson, innhold og oppfyller.

Jesu fødsel representerer både en slutt og en ny begynnelse. Derfor heter det: «Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike.» (Luk.16,16) Da inntrådte den nye begynnelse, som er langt mer enn den nye tidsregning.

Ved Jesus plasserer Gud seg selv iblant oss, personlig og synlig i Menneskesønnen. Hans mennesketilblivelse er det store tidens øyeblikk da Gud setter inn sin enbårne Sønn til mellommann og stedfortreder mellom seg og menneskeheten. Han svarer fullt og helt for alle overfor Gud. Og Han er ved sitt hellige liv og sonoffer den fullkomne frelse fra Gud.

I sin oppstandelsesskikkelse og i den himmelske verden blir Han «ved til evig tid.» «Derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever for å gå i forbønn for dem.» (Hebr. 7, 24–25) Og derfor kunne også Guds engel forkynne ved Hans fødsel: «I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad.»

Jubelen fra den himmelske hærskare over Betlehems-markene var stor da Jesus ble født. Og gleden i himmelen er stor når et menneske omvender seg og tar imot frelsen. Jesus brakte himmelens budskap og glede til oss ved sitt komme og sin frelse. Den som tror, tar imot Ham og jubler høytidens Gloria med takk og glede: «Ære være Gud i det høyeste!»

Himmel-sangens glede

La meg høre den igjen:
himmel-sangens glede.
Gjenta det for sjelen enn:
Gud er her tilstede.
Frelser er på jorden født!
Guds enbårne sett og møtt,
skal oss redde, frede.

Der på Bet’hems beite-vang
hørtes englekoret.
Hvor det jublet frydesang
til det guddoms-ordet:
Kristus født i Davids stad.
Alle skal den gleden ha!
Derfor gi Ham roret!

Høytidsløftet: frelse, fred,
Gud slik det oppfyller
ved Messias som steg ned.
Ham vi også hyller.
Evig «ære være Gud»
for det glade frelsens bud!
Alle takk Ham skylder.

Axel Remme

Guds Sønn, vår Herre, Jesus Krist

«Isais stubb» bar den fruktrike kvist,
slik lyder Herrens ord.
Guds enbårne Sønn, Herren Jesus Krist,
frelser og alles bror.

Med Ham er guddommen selv kommet nær
i sann menneskets drakt.
Er ett med oss, har omsorg for enhver,
viser Guds frelserakt.

Født for å være for alle innvidd
til rednings store verk.
«Guds Hellige» får synderen befridd,
gjort rede, glad og sterk.

Han kaller ennå til sin nådestand,
til samfunn i Hans navn.
Gir barnekår og med sin hyrdehand,
leder til evig gavn.

Jesus, den himmelske yppersteprest,
forløser den som tror.
Velsignet være Hans fødselsfest,
jubler de frelstes kor.

Axel Remme

Han trådte ut av himmelborg

Han trådte ut av himmelborg,
kom ned til jordens smerte,
til mennesket i synd og sorg
og viste det Guds hjerte.

Forlot frivillig høye prakt,
all herlighet og ære.
Guds Sønn forsaket guddomsmakt
for all vår skyld å bære.

Hva profeti har sagt og ment,
ble sett i tidens fylde,
da Sønnen ble til jorden sendt
og sonte syndens byrde.

Nå har all verden frelse, fred,
Guds redning Jesus brakte.
Hans stjerne viser vei og sted.
Følg Ordets lys Han rakte!

Så kom da selv og ta imot,
ydmykt for Kristus bøye.
Som hyrdene og vismenn lot,
Ham æres og opphøye!

Axel Remme