Oppbyggelse

Av Willy Gryting

(Oppbyggelse):

(Matteus 3, 7-12)

Hvem er religiøse hyklere?  

«De kristne, selvsagt. De som ikke tar det så høytidelig. De ber jo bare om Guds tilgivelse før de sovner om kvelden, så er alt i orden.»

Slik tenker noen.

«Nei, nei da må det være bedre å gjøre så godt en kan. Dessuten er vi både døpt og konfirmert. Gud kan vel ikke kreve noe mer. Vi er da ærlige overfor oss selv, og ikke slike religiøse hyklere.»

Men hva sier teksten?

«Så bær da frukt som svarer til omvendelsen.»

Dette var noe av døperen Johannes’ botspreken til dem som kom for å motta omvendelsens dåp, spesielt rettet til de mest religiøse. Det var altså ikke bare nok å motta omvendelsens dåp, og dermed tro at de unngikk Herrens dom. Omvendelsen skulle være ekte. Gud gjennomskuer alle former for hykleri.

Men Han kjenner og alle dem som tar sin tilflukt til Jesu forsoning, som er livende redde for å bedra seg selv. De lar daglig Guds Ånds lys ransake sitt liv, og er villige til oppgjør både med Gud og mennesker. Fra dette omvendelseslivet springer også fruktene frem til Guds rikes velsignelse og vekst. Har du din plass her?

Andakten ble skrevet for Altaposten av Willy Gryting som var «bysekretær» i Alta fra 1975 til 1980.

Søndag den 11. juli 1971 ble Indremisjonsselskapets leirsted Kildesli innviet i Tana. Det var blant annet bygget av materialene fra den gamle kirken i Mehamn.

Til innvielsen hadde Julie Karlstad fra Kjøllefjord skrevet en sang. Willy Gryting, som var sentral i indremisjonsarbeidet i Finnmark, har hentet den frem fra sine arkiver. Finnmarkshilsen presenterer den til glede for eldre og nye lesere som er interessert i kristenlivets historie i Finnmark.

---

Sang til Kildesli ved innvielsen søndag 11. juli 1971.

Av Julie Karlstad, Kjøllefjord

Tone: Jeg er havren…

---

Navnet det skal være Kildesli

Guds natur er flettet inn deri.

Lien står der fin og sømmergrønn

Kilden sprudler ved dens fot i lønn.

---

Her fra høye himmel hav og land

Bader seg i midnattsolens brann.

Bølgeskvulpet nynner bløtt sin sang

Elven bruser fri fra isens tvang.

---

Her er skog og mark og grønne eng

Blomsterteppe dekker moseseng.

Fuglekvitter lyder dagen lang

Det er skaperverkets jubelsang.

---

Kilden står som symbol på Guds ord

Trenger frem som sed av sorten jord.

Og en dag den sprudler ren og klar

frem og blir for alle åpenbar.

---

Derfor ønsker vi at Kildesli

må som krukken i Sarepta bli.

Aldri tom for Livets gilde ord

Og et sted hvor Herren alltid bor.

---

Herrens nærhet kan du føle her

gjennom vindens sus i høye trær.

Eller når ved strand en stille kveld

Solen synker ned bak fjerne fjell.

---

Herren sign du for oss dette sted.

La det gi til trette sjele fred.

Og for ung og gammel bli et hjem

Hvor godt budskap daglig bæres frem.

Av Vidar Norberg

(NYTT): På Judeas fjell, like utenfor Jerusalem, ligger et hjem for bibeloversettere. Der lærer de hebraisk språk, bibelsk geografi, poesi og kultur for å oversette Bibelen i afrikanske land. I et intervju forteller norskættede Halvor Ronning om arbeidet.

–Det er rundt 400 språk bare i Nigeria og 70 språk i Togo i Afrika som trenger oversettelse av Tanach, Det gamle testamente, sier lederen, den norskættede Halvor Ronning i «Jerusalem Center for Bibel Translators (JCBT).

Et raskt søk på nettsiden til «De forente bibelselskapene» viser at det er 7350 språk i verden. I slutten av 2018 var hele Bibelen oversatt til 692 språk. En del av Bibelen var oversatt til 2670 språk. For 1,5 milliarder mennesker er Bibelen ikke eller bare delvis tilgjengelig på morsmålet.

–Selv om det er mange i Afrika som bruker fransk og engelsk, er det ikke alle som taler disse språkene flytende. Det er nok ennå mange som ikke er nådd med evangeliet, konstaterer Ronning.

Senter på fjellet

Det var i 1995 at ekteparet Halvor og Mirja Ronning startet opp sitt prosjekt med et hjem for bibeloversettere. Husvære og møbler til de afrikanske studentene kom raskt på plass. Ekteparet gikk til Det hebraiske universitetet i Jerusalem i håp om et samarbeid.

–Dere har kurs for jordbruk og medisin på engelsk. Hva gjør dere for hebraiske studenter som skal oversette Bibelen. Det finnes over 7350 språk.

Ronning forteller at Det hebraiske universitetet ble ivrig. Det første studieprogrammet var for fransktalende bibeloversettere fra Vest-Afrika.

I dag er det et effektivt studieopplegg på ett semester eller 5,5 måneder. Det starter med en måneds språkkurs i moderne hebraisk. Et slikt kurs gir godt grunnlag for bibeloversettere. For de fleste ordene i moderne hebraisk kan brukes av oversettere som har gammelhebraiske tekster foran seg. Eliezer Ben-Yehuda, som gjenopplivet språket på 1900-tallet, har for en stor del benyttet seg av hebraiske ord i Bibelen.

Bibeloversetterne må også på kurs i hebraisk poesi, som man blant annet finner i Salmenes bok. Dessuten må studentene gjennom 19 feltturer for å lære om bibellandets geografi. Studentene må selv stå i geografien for å se hva bibeltekstene handler om.

–Tenk deg at du står på Oljeberget i Jerusalem. En mann fra Papua Ny-Guinea vil si at dette er ikke noe fjell, men en høyde. En annen fra Tsjad vil kalle Oljeberget for et fjell.

Bibeloversetterne trenger kunnskap i bibelsk geografi for å oversette Det gamle testamente. Et eksempel på dette er Salme 23, hvor det står «Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, Han leder meg til hvilens vann.»

–I Minnesota eller New Zealand høres dette ut som en vakker slette med masse gress. Man trenger ingen hyrde, det er nok å sette opp et gjerde for det er ingen naturlige fiender der. Afrikanerne sier at stille vann ikke kan oversettes for i Afrika er dette malariasump, og derfor oversetter de det med godt vann. Poenget med den gode, elskede gamle Salme er at om ikke hyrden leder sauene til gress, så er det ofte i Israel bare vissent høy man ser for alt er vissent og brunt. Sauene må ha en hyrde som passer på dem og leder dem dit, sier Ronning.

Han mener at man bare kan glemme å oversette Bibelen fra den berømte King James-utgaven og sier at oversettelse fra en annn oversettelse kan skape alvorlige feil.

–Følger dere et konkordant (ord for ord nær grunnteksten) eller et idiomatisk (meningsoversettelse) oversettelsesprinsipp?

–Vi oversetter ikke. Vi trener oversettere og gir dem verktøyet til å oversette. De har sine egne teorier fra sine hjemsteder. Noen er meget liberale, andre har en konservativ stil. Min kone Mirja oversatte Jesaja til sitt morsmål finsk. Hun gav oversettelsen navnet «La Jesaja tale» («Profeetta Jesaja puhuu»). Om Jesaja benyttet et ord i en uvanlig sammenheng, lot hun dette ordet reflekteres på finsk, men dersom det tok bort meningen byttet hun det ut. Man kan ikke alltid bruke ord for ord, sier Ronning.

–I dag står russiske styrker i Syria og dette har aktualisert gamle profetier i Esekiel om Gog-krigen. Hvordan oversettes ord som Gog, Magog, Mesek, Tubal, Libya og Syria?

–Vi bruker ordene som de står og lar oversetterne kjempe med dem, sier Ronning.

Et hjem i Judea

Til den messiansk-jødiske Moshav Yad Hashmona kom et tømmerhus. Tre konteinere med kjøkken og utstyr fra Finland kom til Ashdod havn og til tømmerhuset. Det ble hjemmet for bibeloversetterne. Nå er det åtte studenter, alle pastorer og alle gifte menn.

–Her kan de sove, spise og studere, sier Ronning.

De kjører også studentene til og fra Det hebraiske universitet og tar seg av alt det praktiske arbeidet. På kjøkkenet er det en finsk kokke. En finsk ungjente stryker sabbatsduken, denne fredagen.

Det finske tømmeret har sin egen historie. Noen i England avbestilte tømmerhuset, og det havnet i Israel. I andre etasje er det en vakker finsk stue og langbord for hverdagskost og sabbatsmåltider. I første etasje er det bibliotek og langbord for studier. Det er også en klippekirke. I den står  et bilde av den britiske bibeloversetteren Mary Gardner. Hun ble drept i et terrorangrep mot en bussholdeplass i 2011.

JCBT har hatt en del problemer med visum for sine afrikanske studenter. Israelske myndigheter frykter at studentene fra Afrika ikke skal reise hjem igjen. Ronning sier at de følger med på hvilke fly studentene kommer og hvilke flynummer de reiser ut med. Dermed kan JCBT dokumentere at studentene har forlatt landet etter endt studie.

JCBT har samarbeid med bibeloversettere i Wycliffe som betaler for noen studieplasser. Det er også noen som stiller økonomisk opp for hjemmet, men ikke mange store rikfolk.

–De seneste 23 årene har det vært 140 studenter her. De fleste er bibeloversettere, men det er også noen som skal bli lærere for bibeloversettere. Testen for å bli opptatt er hard. De må kunne minst 300 hebraiske ord.

Det finnes også organisasjoner som er villige til å gå inn med midler til bibeloversettelser. En av dem er EVERY TRIBE EVERY NATION.

En visjon

–Hvor kommer din visjon fra. Er det fordi din kone er datter av finnen Kaarlo Syväntö?

–Nei, svarer Ronning og forteller historien om den kjente bibelsprederen i Israel.

Kaarlo Syväntö var fra Finland. Han kom til Jødeland før staten Israel ble etablert. Området tilhørte den gang det britiske mandat. Han var en av de første tusen som fikk id-kort. Det hadde nummer 710 i den nye staten Israel. Også kone og barn ble israelske statsborgere.

–Syväntö var stasjonsmester på jernbanen i Tiberias. Men han arbeidet også med bibelspredning. Den dag i dag kan man sende et brev til box 86 i Tiberias og få en bibel. Ekteparet Kaarlo og Maire Syväntö hadde to sønner med finsk skolegang som ikke gikk på skole i Israel, dessuten to døtre som fikk skolegang i Israel.

Halvor Ronning fra USA ville studere hebraisk i Israel. Lærerinnen het Mirja Syväntö. I 1969 giftet Ronning seg med Mirja som snakker flytende hebraisk og har studert hebraisk. De har to sønner og to døtre, mens to døtre er døde.

Halvor Ronning er født i Kina og oppvokst i USA. Han gikk på high school i Chicago. Han har blant annet bachelorgrad fra et luthersk seminarium i Tyskland og mastergrad fra Yale Universitet, samt en æresdoktorgrad.

Når man spør om familiebakgrunn, skifter han fort over til norsk.

–Farfar var født i Bø i Telemark. Far var fra Rydberg i Nummedal, sier han men forteller at han ikke kan snakke norsk.

---

Takker Gud for hebraiske studier i Israel

–Jeg kan ikke finne adjektiver for å si hvor stor pris vi setter på dette hebraiske studietilbudet i Israel. Forrige natt takket jeg Gud for Halvor og Mirja Ronning og deres initiativ, sier lærer Kokou Ayadome ved Vest-Afrika Baptistteologiske seminar i hovedstaden Lomé.

Han er en av studentene som studerer hebraisk på Jerusalem Center for Bible Translators. Kunnskapene skal han bruke for å lære opp både pastorer og bibeloversettere ved Vest-Afrika Babtistteologiske seminar som har studenter fra fire land. Skolen er også åpen for andre evangeliske kirker. Han skal også selv være til hjelp for dem som oversetter de hebraiske tekstene i Det gamle testamente i hjemlandet.

–Rundt 740.000 mennesker snakker ife-språket i Togo. I tillegg til disse snakkes det også i Benin og Nigeria. I Togo er det i alt 40 språk. Jeg antar at kanskje fem språk har hele Bibelen oversatt til sitt språk. I byene kan 80–90 prosent snakke fransk, men ikke nødvendigvis i landsbyene, forteller Ayadome.

Bibeloversettere

–Treningen i Israel er viktig for de fleste av mine studenter slik at de kan oversette Bibelen på ulike språk, sier Kokou Ayadome.

De afrikanske hebraiskstudentene i Israel har blant annet har sett Jordanelven, Jeriko, Gilboa, Dødehavet og Qumran.

–Vi har lært om årstidende knyttet opp mot jordbruket og de bibelske festene. Det er meget viktig å vite hvordan innhøstningen var når man skal oversette Bibelen.

Kokou Ayadome sier at Afrika ikke har sommer og vinter som Israel, men tørt og vått. Nå ser han at gresset kan høstes og lagres til mat for dyrene i tørre tider. Dette er noe en bibeloversetter bør kjenne til.

Kristen i Togo

I Togo utgjør kristne, katolikker og evangeliske rundt 36 prosent av befolkningen. Muslimene utgjør 13 prosent, mens den største gruppen er afrikansk religiøs tradisjon.

–Hvordan er situasjonen for kristne i Togo?

–Vi har frihet i Togo. Alle kan praktisere den religionen de ønsker. Det er lett å organisere evangelisering. Man kan bevege seg fritt i landet, gå fra hus til hus og preke eller starte kirker.

Ayadome forteller at det ikke er lett å evangelisere i muslimske områder. Han sier videre at noen muslimer også er influert av radikal ideologi.

–Afrikansk religiøs tradisjon (animisme) er den største religion i Togo. Den er meget sterk. De fleste i landet er involvert i dette. Regjeringen støtter deres fester i håp om at de skal stemme på partiene. Og de religiøse sier at de har støtte fra myndighetene når de sender fjernsynet for å dekke deres fester.

Afrikansk magi

–Kan dere se Gud arbeide i Togo?

–Ja, men ikke slik vi ønsker. Ut fra den erfaring jeg har fra andre land jeg har besøkt, så arbeider Gud. Kirker blir plantet, mennesker tar imot evangeliet. Men vi trenger pastorer med trening. De som taler, er uten trening, og da kan du forestille deg hva de lærer. Når folket er fattig, kan de endre evangeliet til fremgangsteologi eller en praksis som ikke er så langt fra afrikansk religiøs tradisjon. Det kan være praktisering av magi.

–Tidligere bibelskolelærer Tormod Engelsviken ved Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo fortalte for mange år siden at da han kom til Afrika var det magikere som til og med kunne kaste folk opp i et tre. Er dette sant?

–Ja, det er sant. Det er mye som praktiseres, sier Kokou Ayadome meget bekreftende.

Lang vei hjem

Kokou Ayadome har familie, kone og tre døtre på åtte, fem og to år.

–Jeg savner dem virkelig, og de savner meg. Men jeg snakker med min kone på WhatsApp hver dag om det er mulig, og med mine barn hver helg.

Han kom til Israel den 22. januar og reiser hjem den 2. juli etter seks måneders studier.

–Det er mye å gjøre i Togo, selv om landet ikke er stort større enn Israel.

Av Axel Remme

(PREKEN): Skynd deg å kom ned (Luk. 19, 5). Slik lød utfordringen til Sakkeus, som satt i et morbærtre. For han «søkte å få se Jesus». Dermed fikk Sakkeus det signalord som brakte ham til sin livs største opplevelse. Det var en direkte, personlig henvendelse fra Jesus selv. Et forklarelsens øyeblikk, som førte til at tolleren med sitt dårlige rykte fikk oppleve Jesu nærvær og frelse, både i hjerte og hjem. Så reelt og mektig, at Jesus kunne si: «I dag er frelse blitt dette huset til del.»

Sakkeus er den eneste «overtolleren» som er nevnt i Det nye testamente. Han var den øverste skatteinnsamleren, en rik og innflytelsesrik jøde. På grunn av sitt yrke var han betraktet som en stor synder.

Det er sannsynlig at det første han gjorde da han var kommet ned fra treet, var å bøye seg ydmykt for Jesus og tilbe. Han kjente både på stor frykt og ubeskrivelig glede. For han fikk ikke bare se Jesus, men ble kalt ved navn og vist stor ære. For Jesus sa til ham: «I dag må jeg bli i ditt hus», og det fortelles at Sakkeus «tok imot Ham med glede».

Ta deg litt tid til å reflektere over denne kjente hendelsen, som du kan lese i Luk. 19. kapittel. Den kan lede til en gudsopplevelse for deg. Og klargjøre hva som er årsaken til at mennesket kan oppleve Herrens nærvær, omvende seg og blir frelst.

Og da må du først tenke på, at Jesus også kom i din vei. Kanskje har du opplevd det flere ganger. Da du var i en virkelig knipe eller fare. I en tung hendelse for deg, hvor alt så håpløst ut. Kanskje var det sorg, savn og ensomhet som smertet så ondt. Eller ikke noe slikt, men en spesiell gledelig opplevelse, hvor du kjente deg inntatt av varme, gode følelser og tanker. Slik som det kan skje, når en hører og minnes Jesu ord og opplever sterkt Hans nærvær.  

Har du for alvor tenkt på at Jesus kom til deg i mange av livets skiftende situasjoner? Kanskje var Han aller nærmest når livet var tungt og frykten plaget. Mer enn du aner, har Han vært der på din livsvei, både i medgang og i motgang! Dette er årsaken til at du kan bli Guds barn, at Jesus kommer i din vei. Han har på forhånd gjort frelsen ferdig. Den er beredt og tilgjengelig. «Alt er ferdig, kom …!» (Matt. 22, 3)

Sakkeus møtte Jesu blikk og kall. «Skynd deg og kom ned!» var Jesu beskjed til ham. Han kunne ikke bare bli sittende der i treet, nysgjerrig og kikke og gruble. Men han måtte både i bokstavelig og i overført betydning stige ned. For han hadde plassert seg for høyt og på avstand i forhold til Jesus. Han tenkte vel å være en anonym tilskuer. Men slik kunne han ikke få hjelp og bli Hans tilhenger og etterfølger. Jesus kalte ham ved navn til seg, uten trolig å ha møtt ham før.

«Kom ned!» var utfordringen Sakkeus fikk av Jesus. Det er et ord til alle som holder seg skjult, på avstand, avventende og borte fra Ham. Ta steget og følg Hans kall! Når Jesus er nær, har du den beleilige tid, den gylne anledning. Guds ord formaner: «Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær.» (Jes. 55, 6) Han kaller deg bort fra dine skjulested, fra din menneskefrykt, fra din stolthet og utsettelseslyst. Dette Skrift-ord viser deg: Den som tar imot Jesus, får både frelse og vilje til å gjøre opp urett som er begått, og velsignelse over sitt hus.   

 

 

Av Ingar Gangås

(PREKEN): Jesus kaller bare dem til tjeneste som er kommet til tro på Ham. Da Han kalte disiplene til å vandre sammen med seg på heltid, hadde de allerede møtt Jesus til frelse. Det ser ut til at de først hadde vært disipler av Johannes døperen (Joh 1:35).

Etter at Jesus var flyttet fra Nasaret til Kapernaum, begynte Han å kalle disipler til sin spesielle gjerning. Tidligere hadde de vært med Jesus uten å forlate sitt jordiske yrke. Det står om Jakob og Johannes at de hadde egen båt med leiefolk, noe som tyder på at de var velstående (Mar 1:20). Nå forlot de fiskebedriften sin (Mat 4:18–22), som sannsynligvis hadde vært en god og sikker inntektskilde. Tolleren Levi forlot tollstasjonen (Mat 9:9). Han hadde sikkert også hatt en bra inntekt.

Kallet fra Jesus var ikke så lett å komme utenom. De måtte forlate alt og følge Ham. De skjønte nok at de ikke ville bli rike på materielle goder ved å si ja til Jesus, men de skulle snart få erfare at Han hadde noe bedre å gi dem. Det følger en stor velsignelse med å vandre sammen med Jesus.

Noe opplæring og undervisning hadde de allerede fått. Helt fra sin barndom fikk de en grundig opplæring i loven. Og mye tyder på at de hadde vært en god del sammen med Jesus og hørt Ham tale. Ikke minst gjorde nok Bergprekenen (Mat 5–7) inntrykk på dem. De var slått av undring over Jesu lære.

Vi merker oss også at når Jesus kaller medarbeidere, sender Han dem ut to og to i lag (Mat 10:1). Oppdraget var ikke lett. Det var nødvendig å støtte hverandre. Viktigst var det allikevel at Jesus lovte å gå med dem. I Misjonsbefalingen hører vi at Han ville være med dem alle dager – inntil verdens ende. Jesu disipler slipper å gå alene. Jesus er Ordet som en både får gå på og gå med.

Når Jesus kaller til tjeneste i Guds rike, kaller Han altså slike som bekjenner troen, og kan avlegge et vitnesbyrd om Ham. Det kan være nyttig å avklare hva Bibelen mener med å bekjenne og det å avlegge et vitnesbyrd. Er det nødvendig å bekjenne, og hva vil det si å avlegge et vitnesbyrd?

Å avlegge et vitnesbyrd
Vi tenker nok ofte, og svært så feilaktig, at vi i våre vitnesbyrd skal fortelle hvordan vi har det, om våre opplevelser, erfaringer osv. Men vi skal merke oss at dette ikke er identisk med Bibelens tale om vitnesbyrd. Guds ord viser at vi har vitner av tre ulike grader. Den treenige Gud: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er vitner av første grad. Faderen har vitnet om sin Sønn (Mat 3:16; 17:5), Jesus kalles det sannferdige vitne (Åp 3:14) og Den Hellige Ånd vitner om Jesus og herliggjør Ham (Joh 15:26; 16:14). De har førstehånds kjennskap til det som skjedde.

Dernest har vi vitner av andre grad. Det er profetene og apostlene. Da tenker vi på dem som har mottatt og nedskrevet Guds Ord under inspirasjon fra Gud direkte. Til disiplene sa Jesus: – Dere skal være vitner, for dere har sett meg (Luk 24:45–48). Disiplene vitnet om det de hadde sett og hørt (1Joh 1:1–4), for å gi det videre til oss i Den Hellige Skrift. Denne særskilte bevitnelse fra apostlene er avsluttet. De profetiske ord i Bibelen kan ingen endre på, til dem skal det ikke legges til noe, og fra dem skal ingenting trekkes ifra (Åp 22:18–19).

Alle kristne er vitner av tredje grad, ved at vi har tredjehånds kjennskap til det som skjedde. Vårt vitnesbyrd må nødvendigvis være knyttet til Bibelen. Vi blir vitner ved at Den Hellige Ånd åpner for oss det som står der. Når Gud slik åpenbarer evangeliet om Jesus for oss, får vi trang til å vitne om det for andre. Å avlegge vitnesbyrd er derfor å bære fram det vi har sett, det som Herren selv har åpenbart for oss gjennom sitt Ord. Da vitner vi ikke om noe annet enn det som Ånden har åpenbart for oss ved loven og evangeliet. Dette er mer enn å meddele kunnskap. Det er å gi videre noe som en har opplevd rent personlig.

Slik må det også være i enhver sann preken. En preken uten vitnesbyrd er ingen preken. Slik sett er det prinsipielt sett ingen forskjell på en tale og et vitnesbyrd. Lengden derimot er forskjellig. La ikke vitnesbyrdet bli en hel preken! Og formen er annerledes. Her skal vi også merke oss at ikke alle som har et godt vitnesbyrd, skal være talere!

Vitnesbyrdet har da først og fremst sin betydning i dette å bringe evangeliet ut til andre. Vi er vitner for Jesus, slik at andre kan komme til tro på Ham. Døperen Johannes var et slikt vitne. Men så snart Johannes ble spurt om hvem han selv var, da bekjente han (Joh 1:19–20). Dermed er vi kommet inn på neste spørsmål: Hva vil det si å bekjenne?

Å komme med en bekjennelse
Bekjennelsen er nødvendig for ditt kristne liv. Her kan vi tenke på fortellingen om kvinnen som kom bakfra og rørte ved kappen til Jesus (Luk 8:43–48). Jesus spurte da hvem det var som hadde rørt ved kappen Hans. Dette gjorde Han ikke for sin egen del, men for kvinnens skyld, for at hun skulle bekjenne dette for menneskene. Bekjennelsen har sin betydning først og fremst for vår egen frelse. Jesus sier at Han ikke vil kjennes ved den som ikke tør vedkjenne seg Ham. Nettopp her gikk det alvorlig galt for Peter da han nektet for at han kjente Jesus. Dersom du blir værende i en slik tilstand, mister du livet i Gud.

Utgangspunktet for å tjene i Guds rike er altså at en først har fått del i frelsen, har bekjent troen på Jesus og eier et vitnesbyrd om Ham i sitt hjerte. Da er det ikke et ork og en plage å være med i misjonen, men da er det skapt en brann etter å vinne andre for Jesus. «Tenk hvilken nåde det er av Gud, at vi får være Hans sendebud. Og til den døende verden gå, kjærlighetssæden fra Gud å så!» (Sb 764). «Misjon er de brennende hjerters sak» (Carl Fr. Wisløff).

Å kjenne Jesus og være kjent av Ham er forutsetningen for å tjene Ham. Den som vil følge Jesus og rette seg etter Hans ord og vilje, skal få erfare hvor rikt det er å være i Hans tjeneste. «Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære» (Joh 12:26). «Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefold igjen, og arve evig liv!» (Mat 19:29).

Fra undervisningen på Fossnes

Artikkelen er sakset fra bladet Lov og Evangelium uten forespørsel.

KOMMENTAR:

Av Lars-Arne Høgetveit

(18.08.2019): Missourisynoden med to millioner medlemmer fastholdt sitt syn på begynnelsen av 1. Mosebok og som er avgjørende for hele bibeltroskapen. For kan vi ikke tro bokstavelig på skapelsesberetningen, Adam og Eva, og senere syndefloden osv. – så faller selvsagt Ordet om korset også – for hvem bestemmer hva som er sant og hva som ikke er sant i Guds Ord.

Du kan lese hva Missourisynoden 23. juli 2019 diskuterte på sin samling i Tampa, Florida:
https://blogs.lcms.org/2019/convention-confesses-god-created-the-world-in-six-natural-days/

Avisen Utsyn har tre linjer om saken og omtaler den slik:
«USA. Den lutherske kirke – Missouri-synoden har på sitt årsmøte i Tampa, Florida vedtatt en resolusjon som støtter troen på at jorden ble skapt på seks 24-timers dager. Det var noe samtale rundt resolusjonen, men ordene «det ble kveld, og det ble morgen første dag» ble utslagsgivende for avgjørelsen. Resolusjonen sier også at pastorer skal fokusere på undervisning om skapelsen. Christian Post.»

Som jeg skrev innledningsvis, fastholdt Missourisynoden sitt syn på dette viktige punktet. Det var altså ikke noe nytt – men en stadfestelse dette synet på Bibelen.

Så kan man spørre seg når norske misjonsorganisasjoner vil flagge begynnelsen av Guds Ord på en slik positiv og riktig måte og be sine forkynnere og pastorer å bringe det ut til folket i dyp nød?

For den som på eget initiativ vil gjøre det, kan de begynne å kikke på disse kildene:
Gud og Darwinisme

Artikkelen er sakset fra Kommentar-Avisa.no

Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): Vi hører fra tid til annen om folk som har vært i ulykke eller stor nød, at de har ropt til Gud. Det kunne være fra et båthvelv i storm eller fra ruinene etter et jordskjelv. Av og til kan en også høre kommentarer om at noen har hatt englevakt og unngått en stor ulykke.

Dette vitner om at mennesket tross alt vet at det finnes en Gud og at Han også har engler som kan beskytte og bevare oss fra ulykke og nød.

Hva med din sjel?

Ikke sjelden når vi møtes, stilles spørsmålet: Hvordan har du det? Og det svares som regel: Takk bare bra! Men er det virkelig slik? Kan det tenkes at du som leser dette, er en av dem som bare skjuler deg bak en «tilgjort» maske og ikke vil erkjenne sannheten?

Da skal du høre at det finnes én, Han heter Jesus Kristus, som mer enn noe annet spør etter hvordan det egentlig står til med deg. Han vil så gjerne komme inn til deg med sin frelse og føre deg til trygg havn. Derfor har Han ofret seg til døden for at du ved troen på Ham skulle få syndenes forlatelse og bli «virkelig fri». Han innbyr og sier: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg» (Sal. 50:15).

For det er viktigere enn noe annet, å få fred med Gud og vite for visst at en er på vei til himmelen.

Oppbyggelsesartikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium. www.nll.no

NEKROLOG:

Landhandlergutt, gründer, pinsevenn og Israel-venn Børre Andreas Fevang fra Drammen er død (27.02.1935-22.06.2019). I sitt siste åndelige testamente skrev han Israel med store bokstaver. I løpet av sine to siste leveår gav han nærmere 1,5 millioner til Karmel-Instituttets prosjekter i Samaria.

Mye av verdens historie forgår, men Israels historie består. Fevang skrev seg inn i Samarias historie i en tid når Gud fører jødefolket hjem fra jordens fire hjørner til Israel. Plassen er blitt for trang, og jødefolket trenger sitt gamle land. De trenger skoler, og det var der Fevang satte inn penger i sine siste år.

Fevang valgte to prosjekter fra Karmel-Instituttet. Det var pikeskolen Shilat-Akademiet i Alonei Shilo i Samaria. Han gav rundt 400.000 til en stor, moderne lesesal. Etter hans død skal et internat bygges for jentene som studerer der. Også det kostet rundt 400.000 kroner. Det er slik Samaria bygges.

Fevang fortalte at han leste i Karmel om en skole i Ma’ale Efraim, øverst oppe i Jordandalen, men fremdeles i Samaria. Der er det vanskeligstilte gutter som blir dratt inn i skolegang, forsvarstjeneste og et vanlig samfunnsliv igjen. De manglet en Tora-rull, Mosebøkene skrevet på pergament, som alle synagoger har. Hvem ville vel gitt penger til en dyr Tora-rull til et forsamlingshus og synagoge for gutter som har droppet ut av vanlig skole.

–Dette skal du gjøre Børre, tenkte Fevang.

Han kjente det slik at dette må han klare, som har midler til det.

Tora-rullen til 285.000 kroner betalte han. Attpåtil gav han godt over 300.000 til utvidelse av synagogen, noe som kommer etter hans død.

Det hører med til historien at det i nyere tid knapt har vært slik glede der oppe i fjellene som da jødiske menn danset Tora-rullen inn i synagogen. Det gav også stor undring for mannen fra Drammen som tilhører en annen geografi og kultur langt, langt borte.

Fevang trakk paralleller med Ludvig Karlsens evangeliesentre i Norge.

–Ludvig Karlsen sa at vi må fylle tomrommet med noe nytt. Hjemme i Norge er det Jesus og Skriften. Her får de en Tora-rull. Det synes jeg passer sammen, sa Fevang.

Han la ikke skjul på sitt kristne vitnesbyrd når han som en av ytterst få nordmenn kom til bosetningene.

–Jeg er en kristen som har trodd på korset gjennom alle år, sa Fevang i sitt vitnesbyrd og fortalte at han hadde vært en engasjert kirkemann, for misjon i flere andre land. Nå er jeg kommet til Karmel etter at jeg lærte å kjenne John Skåland.

–Bibelen sier at den som velsigner Israel, skal bli velsignet, sa Fevang.

Også han tok frem Bibelen for å lese profetiene.

«På den dag vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte. Jeg vil mure igjen dens revner og reise opp det som er nedbrutt av den. Jeg vil bygge den opp igjen som i gamle dager, slik at de får ta i eie det som er tilbake av Edom, og alle de hedningefolk som kalles ved mitt navn, sier Herren, Han som gjør dette. Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløyer skal nå igjen den som høster, og den som tråkker vindruer, skal nå igjen den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over. Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, og de skal dyrke opp hager og ete deres frukt. Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.» (Amos 9, 11–15).

Børre Andreas Fevang fortalte etter bibellesningen at i hans kirke hjemme i Norge leser man også den hebraiske velsignelsen. Han spurte om han fikk lov til å lese den, og det fikk han.

«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» (4. Mos. 6, 24–26)

De kvinnelige bibelstudentene var vel kjent med bibeltekstene og var nok litt overrasket over at det kom fra en eldre nordmann fra de fjerne kyster (Jeremia 31, 10). Forsamlingen var med i det som skjedde. Det var noe som bandt sammen.

–Jeg gjør det fordi jeg elsker Israel. Det har jeg gjort i alle år, samtidig som jeg har vært en misjonsmann. Jeg har lest alle løftene om å velsigne Israel, og vi har vært velsignet av den grunn.

Dette var ikke første gang at Fevang besøkte Israel. Han var første gang i landet i 1961 på Pinsevennenes verdenskonferanse, sammen med blant andre Sverre Kornmo fra Pinsebevegelsen.

–Vi besøkte også Per Faye-Hansen, Karmels grunnlegger, fortalte Fevang.

Fevangs historie

Navnet Fevang kommer fra gården Fevang Søndre som hans bestefar Bernhard Johannesen kjøpte i 1907. Børre Andreas Fevang ble født den 27. februar 1935 i Øvre Strandgaten i Drammen. Han skulle bli en stor forretningsmann i byen selv om han i sine memoarer bare kaller seg for landhandlergutten.

Ordet «fe» er en fellesbetegnelse for husdyr. Ordet «vang» betyr en åpen gresskledd mark. Fevang passer derfor meget godt som etternavn for Børre Andreas Fevang. Han slo seg opp på salg av kjøtt fra husdyr.

I sin reportasje fra begravelsen i Filadelfiakirken i Drammen skrev Drammens Tidende at Børre Andreas Fevang ble et kjent ansikt på Solbergmoen da han overtok dagligvarehandelen til foreldrene Margit og Bjarne Fevang. På 1960-tallet gjorde han butikken selvbetjent – noe som var høyst uvanlig på den tiden.

Fevang startet pølseproduksjon i kjelleren, åpnet nye filialer og gjorde firmanavnene Fevang Kjøtt AS og Fevang Pålegg og Bacon AS til allemannseie. Fevang fortalte til Karmel at det gikk godt. De tok imot alt av slakt som de bare kunne få. Det var knapt mulig å dekke etterspørselen. De hyrte også inn fårikålelskeren og fjernsynskjendisen Rolf Wesenlund til å smake og  reklamere for Fevang kjøtt. Det ble, som mye annet under Fevangs ledelse, en suksess.

Jøder spiser ikke gris eller bacon, men paradoksalt kan bosetningene nyte godt av norsk griseproduksjon.

Fevang var forutseende og satset på oppkjøp av eiendommer i Drammen. Drammens Tidende skrev at dette ble et eiendomseventyr.

–Fevang var et oppkomme av ideer. Han hadde en voldsom kreativitet og så muligheter overalt, fortalte pastor Bernt Torgussen i begravelsen. 

Det er nok mange som husker Fevang fra hans tid i Radio Filadelfia. Dette var et arbeid i Herrens vingård som han satte veldig stor pris på å få være med i.   

I et intervju i 2018 nevnte Karmel at Pinsebevegelsen har alltid hatt stor interesse for Israel, og spurte Fevang om denne interessen fortsatt like stor?

–Det er litt ulikt. Jeg tror kanskje at folk er litt mer sløve overfor profetiene. Interessen er også avhengig av at det er reisepredikanter som forkynner dette, sa Fevang.

Han var også venn med Thoralf Gilbrant som kjente Bibelens profetier.

Testamente

Fevang gav kanskje sitt siste vitnesbyrd til Byavisa Drammen like før han døde. De skrev om pinsevennen som har tjent en formue gjennom Fevang Kjøtt og har vært aktiv i pinsemenigheten.

–Noen er glad i Israel, andre ikke… Jeg er en som tror på Guds Ord. Der står det mye om Israel og tilbakevendelsen.

 Fevang henviste i avisen til Amos’ bok hvor det står at det utvalgte folk skal drives ut av Israel, men til slutt vil de få landet tilbake. Han sa til avisen at Judea og Samaria er av avgjørende betydning for Israel, noe som bidro til hans engasjement for bosetningene som ligger der.

I sin memoarbok «Landhandlergutten forteller» publiseres gamle brev og bilder fra Fevangs liv. I et av brevene viser han til 1. Kol. 4, 17 hvor Paulus skriver:

«Si til Arkippus: Pass på den tjenesten du har fått for Herren, så du fullfører den.»

–Vi har alle en tjeneste vi skal fullføre i Guds rike…, skrev Fevang.

Nå har Børre Andreas Fevang fullført sitt løp for Guds rikes sak.  

Vidar Norberg

Av Axel Remme

Salme 40, 1–3

(PREKEN): Stanser du for denne lille artikkelen og tar deg tid til å lese, får du høre noe både fra Gud og om Gud. Det som sies her, har vært kjent i over tre tusen år, helt fra kong Davids tid. Vi hører noe om det Gud gjør for og med mennesket.

Han bøyde seg til meg. Det nevnes først, og dermed vil Han at vi skal ha dette som utgangspunkt og forutsetning. Vi må altså tenke først på dette. For her uttrykkes Guds vilje til å nå og være alle mennesker nær. Han har aldri ment at du skulle leve på avstand eller borte fra Ham. Det er Guds store ønske at du er i Hans samfunn, trygg og glad.

Da vi var barn, bøyde mor eller far seg ned til oss. For å trøste og hjelpe. Eller for å gi oss det vi trengte og gode råd. De ble så nær, så øm og varm. Det ga nytt mot. Gud bøyer seg ned til oss. Mennesket makter ikke selv å nå opp til Ham, Den høye og Hellige. For vår synd har skilt oss fra Gud og skapt en uoverkommelig avstand.

Men Gud bøyde seg ned til oss. Det skjedde ved at Han sendte sin enbårne Sønn til verden. Så virkelig og nært, at Han «tok bolig iblant oss». Han var «Guds Lam som bærer verdens synd». Jesus bøyde seg helt ned i vår nød og tok all syndeskyld på seg. Ved stedfortredende liv, lidelse og død ble Han «en soning for våre synder». To vel kjente stedsnavn i Jerusalem hjelper oss til å huske dette: Getsemane og Golgata.

Han «Hørte mitt rop». Dette er det andre som sies her om Gud. I vår verden er det mange slags rop. Begeistringens rop, protestenes rop, ropet fra fornøyelseslivet, rop om farer, om barmhjertighet og rettferdighet, og om hjelp fra mennesker i nød. Kong David hørte trolig mange ganger jubelens rop. Men han kjente også personlig til nødens rop. Da han selv måtte rope på Gud om tilgivelse og hjelp. Med erfaringens tyngde kunne han vitne slik: «Han hørte mitt rop.» Det var en realitet, prøvet og erfart.

Når skjedde det? Svaret gis slik: «Jeg ventet på Herren. Da bøyde Han seg til meg, og hørte mitt rop.» Det var altså både forventning og venting. Og tillit til Gud, at han hørte og handlet.

Gud hører både ropet og sukket, den ordløse bønn. Og Han «ser hver en lengsel i sjelens dyp, som etter det evige higer». Vi skjønner at det er noe Gud særlig venter på å få høre fra alle: Den sanne troens bekjennelse, og bønn til Jesus om frelse. Da skjer det som her sies som for det tredje, at Gud gjør:

«Han dro meg opp.» «Opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen.» Slik forkynte David frelsen. Det er å bli dratt opp. Å bli grepet og reddet av Guds mektige hånd. Vantroen og annen synd drar oss ned. Med den synker mennesket ned i fornektelsen og syndens gjørme, og blir sittende fast. Du kjenner det og kan sette mange navn på det: egoisme, selvgodhet, uviljen og ulydigheten mot Guds ord, egenvilje, stolthet, menneskefrykt, avvisning av Guds ord og kall. Og dertil nytelsen som fører til misbruket og de mange slags onde laster.

Fristelsene og farene er store.  Mange kjemper og sitter fast i «den dype gjørmen». De kjenner seg bundet av lastenes forbannelser. Skyldbetynget og med selvforakt, ofte ensom og fryktsom, og vel kjent med tunge tanker og følelsen av håpløshet.

Ikke minst til deg «som strever og har tungt å bære», rekker Jesus sin hånd. For å løfte deg opp fra det som binder og tynger. Du kan få samme lykkelige opplevelse som David: «Han dro meg opp». Da skjer det fjerde som her nevnes om Gud:

«Han satte mine føtter på en klippe.» Det er Guds vilje at vi skal ha fast grunn å stå på i livet. Noe som er urokkelig og trygt, som holder for tid og evighet. Hver dag hele livet, i døden og i møtet med Gud. Denne trygge grunn, som Gud setter mennesket på, kalles her «klippen».

Kristus omtales i Bibelen som klippen. Ja, det står konkret at «klippen var Kristus». (1. Kor. 10, 4) Han er den vi kan ty til i livets skiftende forhold og situasjoner. I vårt daglige ansvar og strev, kamp og smerte. Når vi møter sykdom og sorg, fortvilelse, frykt og annet tungt. Og uforutsette problem på grunn av spesielle omstendigheteter, uventede hendelser, eller lettsindige, gale valg. 

Det finnes en klippegrunn, noe som virkelig holder mot verdens påkjenninger i livet. Og som står seg når alt omkring svikter. Selv når misbrukets onde makter setter inn for fullt, og håpløsheten har dratt en ned i «det dype dynn».  Gud løfter opp, frigjør og plasserer den som lar seg frelse, på klippegrunn. Den er holdbar, urokkelig og uangripelig. Fra det øyeblikk Gud får frelse mennesket, er det løftet opp på sikker grunn for evig!  

Av Vidar Norberg

(NYTT): Israels FN-ambassadør Danny Danon holdt nærmest en bibel- og historietime i FNs sikkerhetsråd. Han løftet opp Bibelen og leste Guds løfter til Abraham i 1. Mosebok 17, 7–8.

Få dager etter FN-talen tok bibeltimen av på sosiale medier.

–Talen den 29. mai ble oversatt til spansk, polsk, fransk, portugisisk og til og med tyrkisk. En palestina-arabisk nettside kalte talen for en historieleksjon av Danny Danon. Videoen skjøt fart blant evangeliske kristne over hele verden. En «YouTuber» med 222.000 seere la ut bibeltimen. Etter at bibeltimen gikk viralt, ble Danon intervjuet av fjernsynsselskapet CNN. Også Fox News laget stoff på det. Det har også vært saker på Facebook, skrev den israelske internettavisen Times of Israel.

FNs sikkerhetsråd

Det var Sikkerhetsrådets president Christoph Heusgen fra Tyskland som ba Israel forklare hvordan Israel overholder folkeretten, spesielt når det gjelder de jødiske bosetningene i Judea og Samaria.

En høflig forsamling tidde under hele bibel- og historietimen. Danon la frem fire pilarer som er viktig for sikkerhet og fred.

–Den første pilaren er Bibelen. Der er jødefolkets eierskap til Eretz (landet) Israel vel dokumentert, gjennom hele Det gamle testamentet.

–Den andre pilaren er historien. Det jødiske kravet på landet Israel er bekreftet gang på gang. Ikke bare i jødisk historie, men også i verdenshistorien.

–Den tredje pilaren er våre legale krav. Vår rett til landet er nedfelt i folkeretten, inkludert i dokumenter som grunnla Sikkerhetsrådet.

–Den fjerde pilaren handler om internasjonal fred og sikkerhet. Et sterkere og tryggere Israel betyr en sterkere og tryggere verden.

Bibeltime i FN

–La oss drøfte den første pilar som er Bibelen. Det jødiske folks rett til Israels land er nevnt over et dusin ganger i Tanach, den hebraiske bibel som inkluderer Tora (Mosebøkene), profetene og skriftene. I 1. Mosebok står det at Gud gav landet til Abraham, sa Danon.

Han fant frem sin sorte kipa og satte den på hodet etter jødisk skikk. Israels FN-ambassadør tok frem den hebraiske bibelen (GT) og leste:

«Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt – en evig pakt. (Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg.) Jeg vil gi til deg og til din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana’ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.» (1. Mos. 17, 7–8)

Etter den hebraiskspråklige bibellesningen i Sikkerhetsrådet fortsatte Danon med den engelske oversettelsen og leste den ferdig før han tok av seg kipaen. Det var en høflig og taus forsamling i FNs sikkerhetsråd som overvar bibeltimen.

I sin utlegning av Ordet påpekte Danon at Bibelen hele veien tegner et klart bilde om det lovede land. Det kan man følge fra første Mosebok til jødene fikk loven på Sinai, til de gikk inn i Det lovede land. Danon sa at her begynner det jødiske folks historie.

–Det er ikke bare 15 millioner jøder over hele verden som aksepterer disse rettighetene. De er godtatt av alle de tre monoteistiske religioner, jødedom, kristendom og islam. Selv Koranen aksepterer dette guddommelige skjøte som det jødiske folk har til Israels land, sa FN-ambassadøren.

Historiens tale

Den andre pilaren som Danon mener beviser Israels rettigheter, er Israels og jødefolkets egen historie gjennom to millennier.

–Det jødiske kongedømmet i Eretz Israel besto av 12 stammer. Den største stammen var Juda. De bodde i det området som nå er kjent som Judea. Dere kjenner alle ordene jøde og jødisk. De kommer fra Judea.

–Dette er kongedømmet hvor kong David og kong Salomo styrte med Jerusalem som hovedstad. Det var hjem for det første templet som ble ødelagt av babylonerne i år 587 f.Kr., samt for det andre templet som ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Da romerne ødela vårt kongedømme, sendte romerne de fleste av vårt folk inn i 2000 års eksil, men ikke alle. Selv romerne innrømmet at det var vårt land. De som har vært i Rom, vil huske at keiser Titus feiret den jødiske deportasjon ved å bygge en enorm bue på Via Sacra. Buen inkluderer en illustrasjon av menn som bærer menoraen fra det jødiske templet.

–Selv om romerne visste at det var vårt land, så forsøkte de å utslette vår gamle forbindelse til landet ved å kalle det for Syria Palestina, siden det var tilknyttet til den sørlige provinsen i det syriske imperium. Dette er den smale landstripen i Eretz Israel som går mellom Egypt i sør og Libanon i nord og blir kalt for «Palestina».

–I de neste 2000 år ble landet Israel erobret av korsfarere, fulgt av det ottomanske imperiet. Men til tross for erobringer forlot det jødiske folk aldri området. Jødiske samfunn forble i Eretz Israel hele tiden. Selv om mesteparten av jødene forsvant, så visste vi at en gang vil vi komme tilbake til vårt gamle hjemland. I 2000 år fortsatte folket å be tre ganger daglig om den etterlengtede tilbakekomst til Sion, til Jerusalem og si «Neste år i Jerusalem».

Folkeretten for Israel

–Hr. president! Om ikke det jødiske folks dype oldtidsrøtter ikke er bevis nok, så la oss se på den tredje pilaren som er folkeretten.

Forsamlingen i FNs sikkerhetsråd forble like høflig og stum. Kanskje hendte det at presidenten så ned i bordet.

–I 1917 utstedte den britiske utenriksminister lord Balfour deklarasjonen hvor han erklærte den britiske støtten til et nasjonalhjem for det jødiske folk. Den ble også godkjent av kabinettet.

«Hans majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina, og vil gjøre sitt beste for at dette mål skal bli nådd, det er klart at intet skal bli gjort som kan endre de sivile og religiøse rettigheter til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettigheter og politisk status som innehas av jøder i noe annet land.»

Danon forklarte at da det ottomanske imperiet (Tyrkia) overgav seg etter den 1. verdenskrig overtok Storbritannia på lovlig vis eierskapet over Israels land. Det satte britene i stand til å utstede Balfour-deklarasjonen og å hjelpe til med å etablere et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i jødenes historiske hjemland.

–I 1922 sa Folkeforbundet ikke bare at de støttet et nasjonalhjem for det jødiske folk. De oppmuntret jødene til å vende tilbake til vårt hjemland. De bekreftet de historiske forbindelsene som det jødiske folk har til «Palestina» og grunnen for en gjenopprettelse i dette landet.

Danon kalte disse dokumentene for sionistiske per definisjon. Han forklarte at sionisme er en realisering av jødefolkets rett til selvbestemmelse i Israels land.

FN-ambassadøren nevnte at FN i 1945 etter holocaust garanterte retten for alle folk til selvbestemmelse. FN refererte også til retten til forsvar, både for individer og kollektivt om det er væpnet angrep mot et medlem av FN. Et folk kan heller ikke underminere et annet folks sikkerhet.

–To år senere, den 29. november 1947, kom FN med sin delingsplan som oppfordret til en jødisk stat og en arabisk stat i landet Israel. Vi aksepterte det, men ikke «palestinerne». Istedenfor fred valgte de krig og åpnet ild mot jødene. Vår tynne og lille, nyopprettede nasjon var plutselig under angrep i 1948. Staten Israel ble erklært på den siste dagen av det britiske mandatet og ble umiddelbart angrepet av fem arabiske armeer. Målet var å ødelegge staten Israel. Men Israel vant krigen, og fremtiden ble reddet.

–Krigen ble imidlertid ikke avsluttet med fred. Den sluttet med en våpenstillstand. Våpenhvilelinjen mellom Israel og Egypt, Syria, Jordan og Libanon ble aldri anerkjent som internasjonale grenser. De var bare våpenhvilelinjer som markerte slutten på krigen mot Israel. Jordan beholdt Judea og Samaria. Egypt kontrollerte Gaza-stripen. Det skulle ta flere tiår før man kunne signere en avtale.

Danny Danon henvendte seg til den tyske presidenten over Sikkerhetsrådet og sa at det var araberne som insisterte på at en våpenhvilelinje ikke skulle være permanente grenser. De skulle heller ikke danne grunnlaget for fremtidige grensedragninger.

–Fordi disse linjene ikke er grenser, bryter de jødiske samfunn i Judea og Samaria ingen internasjonale grenser. De er kun bygget på strategisk land for Israels sikkerhet, som partene er enige om. Og som avtalt i Oslo-avtalene vil de bli gjenstand for sluttstatusforhandlinger.

–Hr. president. Å støtte Israels rett til å eksistere i sitt hjemland er derfor essensielt for internasjonal fred og sikkerhet, sa Danon.

Sverd eller oljekvist

–I tiår har mange arabiske ledere valgt sverdet fremfor oljekvisten, og det lenge før de såkalte bosetningene ble etablert.

Danon tok Sikkerhetsrådet i skole og minnet om at Den palestina-arabiske frigjøringsorganisasjonen PLO ble etablert i 1964, tre år før seksdagerskrigen i 1967 da Israel tok Judea, Samaria og frigjorde den østlige delen av Jerusalem.

–Hva var det PLO ville frigjøre før 1967. I 1964 var det ikke en eneste bosetning i Judea og Samaria, men vår rett til å eksistere ble avvist. Å klage på de jødiske samfunn i Judea og Samaria for mangel på fred mellom palestina-arabere og israelere, er helt feil.

Danon viste videre til at det har vært forsøk på å skape fred, men forsøkene er gang på gang blitt avvist av palestina-araberne. Han leverte en liste på avvisninger:

  –1947, FNs delingsplan

  –1948, Israels tilbud om våpenhvile

  –2000, Camp David-møtet

  –2001, Taba-møtet

  –2007, Annapolis-konferansen

  –2008, Vi venter fortsatt på svar på tilbudet fra Ehud Olmert

  –2014, Kerrys fredsinitiativ

–I dag venter man på den kommende fredsplanen fra USA. Palestina-araberne sier den er død når den kommer.

Danon sa at det som skjer, svekker Sikkerhetsrådets arbeid for en mer fredelig og sikker verden. Danon mente at man ikke kan fortsette å anklage den siden som tilbyr løsninger mens man belønner sidene som avviser dem.

–Det er farlig å støtte dem som fremmer hat og terrorisme. Palestina-arabernes avvisning er kronisk. De nekter å anerkjenne det jødiske folks rettigheter til selvbestemmelse og insisterer på å vende tilbake i hopetall. Det bør ikke være belønning for rejektionisme. Virkelig fred vil det bli når de fire pilarer er akseptert og realisert.

Israels krav

Danon klargjorde også Israels posisjon for å få til en såkalt «fredsløsning».

–Palestina-araberne må akseptere og anerkjenne den jødiske staten Israel. Ingen palestina-arabisk leder har noen gang sagt disse ord.

–Palestina-araberne må slutte med sin kampanje for oppvigling til vold. Hvordan kan det internasjonale samfunnet forvente at vi skal komme med noen innrømmelser til en leder som betaler sitt folk for å drepe vårt folk.

–Vi ønsker regionalt samarbeid. Vi samarbeider med mange av våre naboer om sikkerhet og vil bygge relasjoner. Vi ønsker at forbindelsene skal blomstre og presenteres i åpenhet.

–Vi vil aldri kompromisse med vår sikkerhet. Vi ønsker en fredfull fremtid med våre naboer, men sikkerhet er ikke noe vi diskuterer. Vi vil avgjøre hvor linjene skal gå.

–Hr. president. Vi er rede til å gå sammen, samtale og skape en bedre fremtid for våre barn. Det er kun når de fire pilarer er på plass at freden vil komme, sa Israels FN-ambassadør Danny Danon.