Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

(NYTT): Forsamlingshuset Betel i Kjøllefjord har fått ny prekestol. Den gamle var en «bokholder» som sto oppe på et vanlig bord.

Det er De Frie Evangeliske Forsamlinger som driver Betel. De har gjennom mange år klart å holde sitt hus i god stand. Der leies det også ut til kontorer og hybler. Bjørn Roald Lillevik har vært en primus motor i forvaltningen av eiendommen. Han har også sørget for videoutstyr slik at de kan overføre møter til menigheten.

–Vi begynner alltid møtene med sang og bønn, selv om vi bruker storskjerm. Etter visning er det samtale om hva vi har hørt, eventuelt sang og bønn, forteller Lillevik.

–Vi har besluttet å kjøpe inn norsk og israelsk bordflagg. Det skal stå fremme på orglet. Det blir fint.

I første etasje er det forsamlingslokale. Der er det møter søndag ettermiddag. Av og til kommer det predikanter langveisfra.

Betel i Kjøllefjord kan også benyttes til festlige anledninger. En slik anledning var da Egil Westgård fylte 85 år den 9. februar og holdt selskap. Han har i mange år hatt Betel som sin base for forkynnervirksomheten.

Betel i Kjøllefjord er en av menighetene som holder andakter på gamlehjemmet. Egil Westgård på Betel fortalte tidligere at folk setter pris på at de kommer, synger, spiller og har andakt. Ofte har de vært på fredager.

Et vitnesbyrd

Westgård har base på Betel. Han vokste opp i statskirken. Han ble med i Frelsesarmeen. Siden 1957 har han vært i De Frie Evangeliske Forsamlinger.

Det har blitt mange andakter og møter på helsesentre og menigheter, blant annet i Vestre Jakobselv, Børselv og Breivik på Sørøya, som er Norges fjerde største øy.

I et intervju før sin 80-årsdag i 2013 fortalte Westgård  om utviklingen i den kristne virksomheten før og nå. Han sa at det på 1960-tallet ikke var uvanlig at det kom 80 mennesker på møtene i det lille fiskeværet Gamvik. I Berlevåg kunne de samle opp til 250. I dag er det nærmest umulig å samle folk.

–Jeg tror nok at en av årsakene er fjernsynet. Det tar mye tid. Ofte går det en time og enda mer. Dessuten er det vel slik at folk tenker at de må få med seg både det ene og det andre programmet.

Westgård tror nok at folk ofte kan sitte igjen med tanken om at det var bortkastet tid å følge med på fjernsynet. Westgård sier at det har lett for å ta tiden til folk.

–Hvordan ble du interessert i Israel?

–Jeg hørte om Israel for lang tid tilbake, spesielt i forbindelse med endetidsforkynnelsen. Der er Israel en nøkkel for å forstå endetiden. Om man ikke har et klart syn på Israel som Guds utvalgte folk, så får man ikke et rett bilde på endetiden.

Westgård tror at opprykkelsen kan komme når som helst.

–Det er ikke noe mer som nå må skje før den kommer, sier Westgård.

–Første gang jeg hørte om opprykkelsen, var i Den lutherske frikirke på hjemplassen Bamle. Dit kom forkynnere som J.F. Løvgren og Gunnar Rike.

Taler på Sjånes

For noen måneder sider var det Gunnar Standal fra De Frie Evangeliske Forsamlinger som holdt møter på Betel. Forstanderen og kona Mai-Lise har vært misjonærer i over 30 år i Brasil. Kona er opprinnelig fra Berlevåg. Og mannen er glad i å fiske laks.

Standal er i år taler på sommerstevnet som De Frie Evangeliske Forsamlinger har på leirstedet Sjånes i Lebesby. Årets stevne er fra 19. til 21. juli, opplyser Bjørn Roald Lillevik.

På en video på youtube fortalte Standal at han en gang ble spurt om hva som har vært hans største opplevelser i misjonens tjeneste. Han tenkte på under, tegn, mennesker på kne for Gud, helbredelser, besatte som er løst og farer i luft, på floden og veier. Men så husket han en opplevelse fra Amasonas. Misjonærene dro fra Manaus og inn i jungelen for å forkynne evangeliet. På en av turene til en indianerlandsby med 150 mennesker kom en gammel indianerhøvding med furet ansikt bort til ham og sa:

–Missionaro! Vi har bedt til guder, ånder og avdøde i hele vår historie. Hva har skjedd med de døde som ikke fikk høre evangeliet?

Standal tenkte, og det var som en tung sten kom på hans hjerte, for han måtte si sannheten at det bare er frelse i Jesus alene.

–Det er kun Jesus som kan frelse fra synden.

Standal fortalte at indianerhøvdingen ble fylt av tårer og sa:

–Dette har du visst hele tiden. Hvorfor kom du ikke før, sa indianerhøvdingen.

Standal sa på videoen at Gud vil at alle skal bli frelst, men ansvaret for deres frelse ligger på oss.

–Jesus har sagt: Gå ut i all verden og forkynn…

Av Axel Remme

(PREKEN): Pinsen kommer med budskap om at Gud setter i gang og holder i gang. Vårtiden er vitnesbyrd om det samme. Livet i naturen begynner som på nytt. Det spirer, gror, vokser, blomstrer. Med forsommerens kraft og glød gir Skaperen fornyet påminnelse om pinsens åndskraft, som gjenføder og gjenreiser. Det er som alt roper om pinse til oss: Ta imot velsignelsen! Ta imot pinsen! Ta imot Den Hellige Ånd!

At Gud satte i gang den kristne menighet, verdensmisjonen og sin kirke på jord, minnes vi hver pinse. Det skjedde ved Åndens komme og under. Og dette som Han satte i gang, har Han både holdt i gang og gjort verdensomspennende. Det begynte veldig i Jerusalem. Og det fortsatte overveldende med den verdens vide misjon og Kristus-samfunn. 

Men dette som Gud begynte, skal Han fortsette «inntil Jesu Kristi dag». Hos Guds barn og i folkene. Pinsen garanterer det. For Ånden er utgytt. Dens mektige livskrefter er tilgjengelig og virksom. Mennesker gjenfødes og fornyes ved Den Hellige Ånd. 

Pinsefesten fortsetter! Vi berøres og berikes av velsignelsens «strømmer av nåde». Iblant plutselig og uventet. Det er Åndens måte. «Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen.» (Jesus, til Nikodemus. Joh. 3, 8) Åndens vind kjennes tydelig. Den varmer og vekker på sin merkelige og mektige måte. Med hvert så sterkt at den beveger, driver, flytter. Tanker og ånd blir inspirert av Bibelens tale. Og Jesu ord oppfylles: «Det er Ånden som gjør levende.» 

Disse utenfor (all fornuft) stundene, utenfor det du har kunnet og tenkt og ordnet med selv, iblant endog utenfor det du bevisst ba om og var forberedt på, er en pinsefest i din sjel. Dersom Guds ord fyller deg med tro, takk og bønn og påminner om Guds vilje og nåde, er det Åndens gjerning og liv. Han gjør at du må be, mens sjelen gråter av frykt og glede, og kanskje tårene renner: Herre, tilgi og «rens i sin grunn, hjerte og munn.» Det er pinsens nådestund. Et nærvær av Ham som har sagt: «Dere skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner, …»

Har frykten for svermeri gjort oss immun mot talen om de uforklarlige opplevelser av Den Hellige Ånds nærvær? Frykter og flykter vi når Han begynner å røre kraftig med vår sjel? Setter vi grensen med krav om først å forstå før vi ved troen søker, lukker opp, tar imot? Den Hellige Ånd følger ikke våre tanker. Det er vi som skal følge Ham! I ydmykhet, takk og tro skal vi si som salmisten sa i en sammenheng om Guds omsorg: «Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke.» (Sal. 139, 6) 

Men å erfare Guds Ånds nærvær og tale kan en uten å skjønne. Det fikk Hans Nielsen Hauge oppleve da han gikk bak plogen og sang: «Jesus, din søte forening å smake.» – «Styrk du meg kraftig i sjelen her inne, at jeg kan kjenne hva Ånden formår!» Og bønnesvaret kom, mektig og vidunderlig. Det ble vendepunkt, ledelse, lydighet og styrke til hans store kallsgjerning for folk og land. Og til å bære all lidelsen. 

Det viktigste for Guds rike i verden, for misjonsgjerningen, for kristensamfunnet og den enkelte troende er at pinsens ord og gaver berører oss så kraftig, at vi kan «kjenne hva Ånden formår.» Han må få innta og overta. La oss derfor be tillitsfullt og ydmykt: «Ånd fra himlen, kom med nåde, kom med liv og lys her ned!» – «Livets ord må du forklare så det virker hva du vil! La oss her dets kraft erfare, fyll vår sjel med hellig ild!»

—

Allvitende tolk veiled alt Guds folk!

Vi røres og gripes av deg, Guddom,

som kommer så underlig stille,

men også med mektige krefter som

velsigner den svake og lille.

Å Hellige Ånd,

værn, led med din hånd

så intet får hindre og skille!

—

Himmel-sendt talsmann skap hos oss det liv,

som fornyer, styrker, forener.

Ditt lys og din makt all vantro fordriv 

og rens våre fruktløse grener.

Din bygning forsterk,

gi kraft til ditt verk,

så vi deg rett følger og tjener!

—

Sannhetens Ånd, vis vår mangel og trang. 

Du ser oss og kjenner alt nøye. 

Når tanker blir bange og veien lang, 

opplys og gi kraft fra det høye.

Allvitende tolk,

veiled alt Guds folk

 til etter din vilje seg tøye!

—

Av kjærlighets sinn, Herre Jesus gi,

så vi Åndens frukter mer høster.

Evige livs ord med styrke oss si

den sannhet som frigjør og trøster.

Rens redskapers garn

og salv dine barn,

 med Ånden til alle som tørster!

Axel Remme

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Det er alltid trist når Bibelens gode bud, kristen tradisjon, tro og tanke forkastes for å tjene penger. Et samfunn på vei bort fra den judeo-kristne sivilisasjon finner ofte på et eller annet påskudd for å forlate Gud.

Radio Nordkapp meldte nylig at Fylkesmannen i Finnmark har utpekt Nordkapp som turiststed, og dermed har butikker uansett størrelse lov til å holde åpent på søndager i juni, juli og august. Fra søndag 16. juni holder butikken Rema 1000 i Honningsvåg åpent hver søndag til 25. august.

Det kan nok hende at det til å begynne med blir noen flere kroner i kassa. Men etter hvert kan det jo hende at man mister andre velsignelser, som arbeidsglede, bolyst og tro når man går mot Guds gode bud og arbeider på søndagen. Herren har gitt menneskene ti bud som er viktig for at de skal få gode liv på jorden og arve salighet i himmelen. Det tredje bud lyder slik:

«Du skal holde hviledagen hellig.»

Markus’ evangelium 2, 27 forteller at sabbaten ble til for menneskets skyld:

«Og Han sa til dem: Sabbaten ble til for menneskenes skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld.»

Så vet man at Gud selv hvilte på den sjuende dag etter skapelsen. Den allmektige blir aldri trøtt eller trenger hvile, men Gud satte et eksempel for sin høyeste skapning for å vise at det må hvile på søndagen.

I første Mosebok 2, 3 står det skrevet:

«Gud velsignet den sjuende dag og helliget den, for på den måte hvilte Han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort.»

Her blir det anskueliggjort hvor viktig det er med hvile. Men hva betyr så hvile.

«Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det», står det i Luthers lille katekisme.

Dette var pensum for alle konfirmanter i gamle dager.

En annen bok som har vært en slags felles referanseramme for det norske folk i gamle dager, er Erik Pontoppidans «Sannhet til Gudfryktighet». I boken stilles spørsmålet om hvordan man vanhelliger hviledagen. Følgende svar blir gitt:

Når en bruker helligdagen til unødig arbeid, eller til syndige fornøyelser, som dans, spill, drikk, besøk på forlystelsessteder o.l. Boken sier dette er alltid synd, men dobbel synd når en bryter helligdagsbudet. Selvsagt kan helt nødvendig arbeid og gode gjerninger gjøres på søndager.

Nå er det nok kanskje noen som mener at søndagsåpne butikker får tjene de penger de kan på turistene som kommer til Honningsvåg og Nordkapp på en søndag. Men slike regner kanskje ikke med at  «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til.» (Salomos ordspråk 10, 22).

Dette er en menneskelig erfaring som også den store dikter Petter Dass forteller om i Nordlands Trompet:

«Det er os forgiæves, vi stille opstaar,

Og siden langt silde paa Natten udgår,

Sig rigdom dermed at tilføye;

Vil Herren forkorte, hva er det du har,

Vil Herren velsigne, da fyldes ditt Kar,

Hand giøre kand Rig uten Møye.»

Han hadde nok en stor tro på Gud. Alle bør lese hele diktet i Nordlands Trompet som handler om vårfisket i Finnmark. Det forklarer om hvem det er som sender inn fisken og velstanden. Det er ikke søndagsarbeid og søndagsåpne butikker. Søndagsfiske kan kanskje gi en god fangst og ekstra penger til å begynne med, men over tid kan det bli svart hav. Det er ikke så veldig mange år siden Norge fikk søndagsaviser. De vokste og ble så store at man nesten fikk følelsen av å måtte ha med seg trillebår for å hente dem. Men se nå. Hele avisindustrien er ganske redusert. Man kan nok diskutere årsaken, men søndagsavisene ble ikke til noen velsignelse for avisindustrien.

Radio Nordkapp forteller videre at søndag 9. og mandag 10. juni må Rema 1000 holde stengt fordi det er 1. pinsedag og 2 pinsedag. På slike helligdager er det ikke lov til å holde store butikker åpen. Det er i alle fall fint, og man får håpe at ikke denne lovreguleringen ikke står for fall.

På søndager har bensinstasjoner, suvenirbutikker, kiosker, hagesentre og matvarebutikker under 100 kvadratmeter fått lov av Stortinget til å holde åpent, men ikke av Gud. Slike ulover er med på å undergrave vår judeo-kristne sivilisasjon og menneskets beste.

Den som er litt eldre, husker når det var søndagsstille i fiskeværet. Folk tok på seg søndagsklær og spaserte midt på dagen eller deltok på gudstjenester. Det var ettermiddagsbesøk og oppbyggelige ettermiddagsmøter. Det var hvile for alt folket. Selv folk som ikke regnet seg som kristne, hadde en respekt for hviledag og helligdag. Det var heller ingen som ble presset til å møte opp for å arbeide på butikken.

Tenk om turistene som kom til Honningsvåg, oppdaget at der langt ute i havet var det søndagsstille. De ville kanskje bli overrasket over slik en severdighet. Kanskje de til og med ville fornemme noe uforklarlig fint i dette ødelandet som vitnet om Skaperen, skapningen og skapelsen der ut i det ytterste Norden.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Kampen mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms er ikke tapt, selv om Stortingets flertall har talt. For det er noe som heter Forsynet. Derfor er det alltid en mulighet for at knepte hender som vender seg mot Gud, kan gi et annet utslag enn det de sterkeste regner med. Slik også i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

Enten man nå tror eller ikke tror, så kan man be. Og be bør man gjøre, også i den politiske kampen.  Paulus kommer med følgende oppfordring i 1. brev til Timoteus 2, 1–2:

«Fremfor alle ting formaner jeg derfor at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet.»

Det er kanskje dette noen av de 87 prosent som stemte nei til tvangssammenslåing, har som ønske. Et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Og om man ikke har tenkt i de baner, så sier versene 3–5 hva Gud tenker om det.

«Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesket Kristus Jesus, Han som gav seg selv til løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.»

I håpet og bønnen ligger det to saker. For det første at mennesker må bli frelst. For det annet et ønske om at Gud også kunne la det skje i et selvstendig Finnmark fylke. Derfor oppfordres det til fortsatt bønnekamp.

Det er vel også slik at de fleste hverken når inn i stortingskorridorene, statsministerens kontor, Det hvite hus, Downing Street no. 10 eller i Kreml. Men bønnene samles i Guds bønneskåler. De kan få Den Allmektige til å gå inn. Derfor kan bønner ha stor betydning i historiens gang.

Trygve Bjerkrheim forteller det veldig klart i sin sang «Det er makt i de foldede hender.»

«Det er makt i de foldede hender, i seg selv er de svake og små. Men mot allmaktens Gud du dem vender: Han har lovet at svar skal du få. Det er svar underveis, engler kommer med bud. Om det drøyer dem fram dog skal nå. For det lovet jo løftenes trofaste Gud: Kall på meg, og du hjelpen skal få!

Hva svaret måtte bli, vet man aldri. Men oppfordringen er: Ora et labora – Be og arbeid.

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): En av de gledelige opplevelser i barneårene var tur til Kifjord. Der lå bestefar og bestemors båt på sjøen. Motoren var på ti hester. Det skummet friskt rundt baugen når det ble gitt full gass. Det ble det ofte, unntatt på søndager. For søndager var alltid unntaket i gamle dager. En dag som var helt annerledes. Det var helligdag.

I Jerusalem er det fortsatt som på Nordkyn i gamle dager. Jerusalem blir stillere på sabbaten. I religiøse strøk stenges enkelte veier på sabbaten. Når sabbaten begynner, trekker mange israelere i finklærne for å gå i synagogene. Det er helg.

Trompetstøt

Arkeolog Eilat Mazar skriver i sin bok «Den komplette guide til Tempelplassens utgravninger» at de har funnet steinen hvor prestene sto og blåste signalet. På den står det skrevet «Til trompetplassen for kunngjøringer». Steinen står nå på Israel museum. Den vitner om at helligdagen var så viktig at den ble kunngjort med trompetstøt, slik den kjente historieskriver Josefus Flavius forteller i boken «Den jødiske krig» IV:9:12.

På Templets tid, for over 2000 år siden, sto en prest i det sørvestlige hjørnet av Tempelplassen i Jerusalem og blåste i en trompet når sabbaten begynte og ble avsluttet. Det fortalte folk når de skulle avslutte sitt arbeid.

Slik er det den dag i Jerusalem, om enn med moderne trompeter. Fredag ettermiddag lyder en sirene og varsler at om kort tid begynner sabbaten. I andre byer kan mennesker for eksempel bli automatisk oppringt og varslet om at snart begynner sabbaten. Nå må arbeidet avsluttes.

I jødedommen starter døgnet, eller den nye dagen, ved solnedgang og avsluttes neste dag ved solnedgang. Alt torsdag begynner mange forberede seg til sabbaten. Pene bluser og hvite skjorter er klar til fredag kveld. Da går mange religiøse til synagogene. Etterpå er det sabbatsmåltid.

Helgefred

I jødedommen er det slik at man ikke får tenne opp ild på sabbaten, fordi det i 2. Mosebok 35,3 står at «Dere skal ikke tenne opp ild i noen av deres hus på sabbatsdagen.» Etter jødisk tradisjon er det å tenne ild dersom man skrur på en elektrisk bryter eller starter en motor. Derfor må sabbatsmiddagen lages før helligdagen begynner, slik det ofte ble gjort i Norge før i tiden. Middagen settes ofte på en varmeplate som står på hele sabbaten. Kaffevannet må også stå i en beholder som er påskrudd hele tiden slik at ild ikke tennes, skrus av og på.

På mange måter er det jødiske samfunnet preget av den samme livsstil som det judeo-kristne norske samfunnet var frem til kanskje 1960-tallet. Den gang lå motorbåtene i fortøyningene eller var dratt opp på land. Man diskuterte om man kunne gå ut med lystbåten på søndag. Man kom vel frem til at det til nød er mulig om det ikke er gudstjeneste og man tar med seg transistorradioen og hører radiogudstjenesten i en vik.

Det var utenkelig for veldig mange at man skulle gå på fjellet for å fiske ørret, rør og laks på søndag. Før i tiden verken klippet, sydde eller skrudde man. Det var hviledag. Selv om man ikke regnet seg som kristen, var de fleste så allmennreligiøse at de viste respekt for helligdagen. Før måtte man ofte pugge de ti bud i Luthers katekisme. Det fjerde bud lyder «Du skal holde hviledagen hellig».

Det synes ikke som om mennesket har helt godt av fem dagers arbeidsuke. Mange blir rastløs og full av tiltakslyst etter lørdagshvilen. Når søndagen kommer, frister både data, sag, båt og bil, bråk og ståk. Kanskje er det derfor så mange mennesker møter veggen eller blir litt utbrent. Sabbaten ble til for menneskets skyld. (Mark. 2, 27). Den løfter menneskelivet over hverdagen. Et liv uten helg blir i det lange liv trøstesløst.

Ikke arbeid

Det var frem til 1980-tallet en fisker i Kjøllefjord som ble kalt for «Gullgutten». Jeg vet ikke om han «rodde» på helligdager, men jeg tviler litt på det for det var ikke vanlig på den tiden. Likevel fikk «Viken» så gode fangster at han ble kalt for «Gullgutten».

En av de kjente fiskehistorier langes kysten handler om Oscar Rolf Torrisen, en kristen frikirkemann fra Halsa på Meløy i Nordland. Han holdt alltid hviledagen hellig. Lørdag klokken 18.00 stanset de fisket. De begynte ikke arbeidet før mandag klokken 06.00.  Selv om andre båter gikk ut både seint og tidlig i ørk og helg, så fikk Torrisen alltid dobbelt så meget fisk som de andre fiskerne. Torrisen-familien begynte med små båter, kjøpte etter hvert større båter og trålere. Etterkommerne kjøpte siden SAS-hotellet i Bodø, og de satset videre på oppdrett.

Man må nok gi Petter Dass rett når han i Nordlands Trompet sier:

«Det er os forgiæves, vi stille opstaar,

Og siden langt silde paa Natten udgår,

Sig rigdom dermed at tilføye;

Vil HErren forkorte, hva er det du har,

Vil Herren velsigne, da fyldes ditt Kar,

Hand giøre kand Rig uten Møye.»

Det fortelles også en annen historie om Torrisen-familien. Fisket var over og lotten god. En fiskerne ble sendt av sted i arbeidsklærne til Jakkelen bil i Bodø. Han ba om fem biler. Selgeren så på ham og fikk ham på dør. Da gikk han over gaten til konkurrenten, kjøpte bilene og betalte kontant.

Fisken i havet

Min gamle tante pleide å fortelle en gammel legende om at fisken skal utryddes. En far skal ta sitt barn på fange og fortelle om fiskene som en gang svømte i havet. Bibelen forteller at fisker skal utryddes når synden blir stor:

«Hør Herrens ord, dere Israels barn! For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen Gudskunnskap finnes i landet. De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer frem med vold, og mord følger på mord. Derfor skal landet visne, og alle som bor der, skal vansmekte, både markens dyr og himmelens fugler, ja, også havets fisker skal utryddes.» (Hosea 4, 1–3).

Gud har omsorg for hele sin skapning, både det som er i luften, på jorden og i havet. Et eksempel på dette står i 2. Mosebok 34, 26: «Du skal ikke koke et kje i dets mors melk.» De lærde sier at slikt er barbarisk og Gud har omsorg for hele skapningen, derfor får man ikke koke kjeet i mors melk. I gamle dager var det forbudt mot jakt og fiske på helligdager. Hele skapningen har rett på en hviledag.

Tid til Gud

I jødedommen inviteres folk til sabbatmiddag. Det er en stor fest, som om dronningen kommer på besøk. Man skal dele med andre, særlig den som er fattig og ringe. Det gjør mange jøder. Det er ingen bedre dag å gjøre det på enn på sabbaten for da er det så mange gode middager. Gode søndagsmiddager var det også i Norge før i tiden. Det fortelles om en liten pike på Ingøy. På søndager spiste hun tre middager. Først hos mormor, så hjemme og til slutt hos farmor som hadde senest søndagsmiddag. Den gangen, da nesten alle spiste fisk seks dager i uken, kanskje med unntak av grøt på lørdag, var det kjøtt og brunsaus på søndag.

Sabbaten, søndagen eller helligdagen var også i Norge en dag som hevet seg over alle andre dager. Den som mister helligdagen, mister roen og himmelen over sitt liv.

Jesus sier:

«Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn». (Matt. 4, 4)

I Luthers forklaring til det tredje bud heter det at  «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det».

«Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!» (Jesaja 55, 6)

Artikkelen er tidligere trykket i Menighetsblad for Kjøllefjord og Lebesby.

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR, 24.05.2019): Jødene vet det og kan det ut fra Gamle Testamentet og forståelsen av Guds skaperverk og Gud som Skaper og det som står om «grønn teologi der» – selv om de ikke bruker ordet – og antagelig tenker i helt andre baner enn grønne teologer.

Selv har jeg vært opptatt av u-hjelp store deler av mitt voksne liv – og for ofte møtt en mur av uforstand når man snakket om trær og skogreising for å få tilbake bærekraften i landskapene som var mer eller mindre totalt rasert i de fleste u-land jeg har planlagt og arbeidet i: Tanzania, Etiopia og Mali. I mine planer for utvikling i Syd-Etiopia understreket jeg det kraftig – fordi landet med den røde laterittjorda så ut som et slaktet dyr med store erosjonssår. Kreft i et avskoget landskap uten evne lenger til å utnytte fotosyntesen, produsere mat og råstoffer, sikre grunnvannet osv. osv.

Cirka. 58 prosent av fotosyntesen forgår på landjorda og skaper alt av mat, minus fisk, alt av råstoffer minus mineraler. Alt dette som basis for menneskelig virksomhet som gir arbeidskraft, liv og helse. Derfor var det en stor glede for meg da jeg fikk et stipend av fagforeningen min for å se på gjenreisingen i Israel – spesielt Negevørkenen. Jeg fartet vidt og bredt sammen med folk fra Landbruksdepartementet i Israel. Skaffet meg en god del litteratur som jeg siden har tatt godt vare på ­– men som sagt uforstanden, kunnskapsløsheten og interesseløsheten har vært rimelig massiv – bortsett fra de som senere satte planene ut i livet og noen få andre.

Men nå synes teologene å våkne i dragsuget av verden og en tvilsom CO₂-sak, og godt i ettertid av pavens encyklika og politikernes nokså grønne forvirring. På bakgrunn av dette er det underlig å se redaktør Selbekk i Dagen skrive leder 24. mai -19 og avslutte slik: «Det er uheldig på flere måter når kirken gir inntrykk av å uttale seg på teologisk grunnlag om spørsmål Bibelen ikke gir dekning for. På den annen side er det også uheldig dersom kristne sammenhenger underslår ansvaret vi alle har for å ta godt vare på jorda. Dypest sett kan og må kirken uttale seg om det som Bibelen uttaler seg om. Spørsmålet er ikke hva som til enhver tid er politisk korrekt og hva som er kontroversielt. Spørsmålet er hva som er sant, hva som er Bibelens budskap. Det innebærer at økonomisk forvaltning ikke bare er et privat anliggende for en som vil følge Jesus. Sånn er det grunnleggende også når det gjelder å ta vare på jorden.»

Riktig nok dette om «politisk korrekt», verre er utsagnet uheldig: «å uttale seg på teologisk grunnlag om spørsmål Bibelen ikke gir dekning for», som kanskje er like moteriktig og lite bibelsk orientert som det meste flere av oss troende fagfolk har møtt i samtiden. Nå vet ikke jeg hva konklusjonen blir blant de grønne teologer – men mye taler for at de ikke har fått med seg at de: «kan og må kirken uttale seg om det Bibelen uttaler seg om» for Bibelen taler om slike ting – men en må tale om det som Bibelen taler, på rett teologisk grunnlag og sant. Men det synes ikke som Selbekk heller er orientert om Bibelens mange «grønne» utsagn. Tenker han bibelsk her, bør han konkretisere. 

Underlig er det at samme dato som lederen står på trykk og vel møtene kommer i gang i Oslo – sender vi LYS ut til våre flere tusen abonnenter med forsiden av boken: «TREES. The Green Testament.» 194. side og videre oppslag: «Guds bolig for menneskene. Jødisk forståelse og forvaltning av Skaperverket.» På side 18 og 19 presenteres utsnitt av jødisk historie med en rekke bibelord om forvaltningen av skaperverket, ikke minst trærne som er sentrale i den jødiske skapertenkning og forvaltning.

Og det finnes en rekke andre bibelsitat som blant annet fokuserer på forvaltning av jorden: «Den som dyrker sin jord, mettes med brød,-» Salomo 28, 19. Se også 12, 11. I 2. Krønikerne 26 om kongen: «for jordbruket lå han på hjertet.» Se og Esaias 41, 18 m.m.fl. Så dette er også en del av hva Bibelen uttaler seg om – men som jeg sjelden eller aldri har hørt fra noen prekestol – mens millioner sulter i hjel og vårt eget landbruk svekkes faretruende. Her ligger svaret på å ta vare på folks liv og helse og økonomi. Dette som hverken politikere eller teologer vil snakke om, men som Bibelen taler om – og jødene forstår og praktiserer med fremragende resultat – hvor de løfter et totalt avskoget Israel til et land reskoget og med bærekraft for 8–9 millioner.

Avslutningsvis føler en et visst behov for ordene: kom ned på jorden igjen. Og som en forfatter skrev: «Da vi ble troløse mot Himmelen – forrådte vi jorden.»

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av sokneprest Lunde

(OPPBYGGELSE): Jesus førte sine disipler ut imot Betania, løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde da Han velsignet dem, at Han skiltes fra dem og ble tatt til himmelen. (Lukas 24, 44–53)

Nå var Jesu gjerning på jorden ferdig: Frelsesverket fullført, synden sonet og den stengte himmeldør åpnet. Nå kunne Jesus igjen innta plassen ved Faderens høyre hånd.

Vi vil særlig merke oss at Jesu hender var løftet for å velsigne, og slik skiltes Han fra disiplene.

Det hender at gamle bestefar kaller smågutten bort til seg, legger sin hånd på hans hode og velsigner ham. Og det er godt å få vandre gjennom livet med bestefars velsignelse over seg.

Men tenk, å få være under Jesu signende hender! Å ha Hans velsignelse med seg overalt. Det er rikdom!

Når vi legger oss om kvelden med visshet om at Hans hender hviler over oss, hvor trygt kan vi ikke da legge oss til å sovne! Eller når vi står opp til en ny arbeidsdag, fremdeles med Hans hender velsignende over oss og gjør alt vårt arbeid i Hans navn. Hvor lyst og lett arbeidet da blir, – selv det aller simpleste. Det er da arbeidet blir en gudstjeneste!

Min kjære leser! Har du bygd ditt liv på Jesu fullførte frelsesverk? Har du gjort opp din synd? Skuer du fram mot den åpne himmeldør? Vandrer du under Jesu signende hender?

Da Jakob kjempet sin kamp med Gud, sa han: Jeg slipper deg ikke uten du velsigner meg! Og han ble velsignet og fikk være til velsignelse!

La dette også være vårt mål: Gjøre opp vår synd, klynge oss til Jesu Kristi kors, og si: Jeg slipper deg ikke uten du velsigner meg! Og Hans svar blir: De signende hender!

Så vandrer vi fremover, hånd i hånd mot den åpne himmeldøren, velsignet av Ham og selv velsignende!

Gå omkring i Jesu navn,
Hjelpe, trøste, stille savn.
Vise medynk, tørre tårer,
Læge alt som hjerte sårer,
Virke sådan i det stille,
Det var det jeg gjerne ville!

Artikkelen er lånt fra Evangelisten.no. Den ble første gang trykket i 1951

Av Øyvind Fonn 

(NYTT): Torsdag 23. mai var det stiftelsesmøte for den nye Foreningen Alta Folkehøgskole (Tidligere Øytun Folkehøgskole). Skolen har frem til nå vært registrert i Brønnøysundregistrene som «annet foretak ifølge særskilt lov».

Slike skoler og foretak har Brønnøysund bedt om å endre organisasjonsform til stiftelse, forening eller lignende. Styret for Alta Folkehøgskole valgte da foreningsmodellen. De nye vedtektene har vært ute til høring og godkjenning hos de tre organisasjonene som står bak skolen.

Til årsmøte kom det sittende styret og utsendinger/representanter fra organisasjonene. De nye vedtektene ble vedtatt av årsmøtet og sendes nå til Brønnøysund for juridisk godkjenning. For øvrig var det faste årsmøtesaker til behandling som godkjenning av årsmelding og valg av styre.

Les hele saken på Samemisjonens nettside.

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Jesus hadde 12 disipler. De fire første som ble utvalgt, var fiskerne Peter, hans bror Andreas, Jakob og hans bror Johannes. Det var nesten som et godt gammeldags båtlag hvor flere familiemedlemmer var med på sjøen (Matt. 4,18-22).

Disiplene fulgte Jesus i tykt og tynt. Men da menneskenes truende brottsjøer ble for sterke stakk de alle av fra Jesus, også «høvedsmannen» Peter, han som fornektet Jesus tre ganger, fikk tilgivelse og fornyet kall av Jesus. Den tilgivelsen kunne kun Jesus tilsi ham fordi Han sonet all verdens synd da Han døde på korset, langfredag.

Fornektet Jesus

Det var dramatikk et par dager før påske. Hos ypperstepresten Kaifas i Jerusalem planla de å fange Jesus for å slå Ham i hjel. Skjærtorsdag holdt Jesus og disiplene påskemåltid i Øvresalen i Jerusalem. Så gikk de over til Oljeberget. Der sa Jesus:

«I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg…

Men Peter svarte og sa til Ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!

Peter sier til Ham: Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg!…» (Matt. 26, 31 og 33–35).

Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.

Jesus var den eneste som visste hva som skulle skje. Guds Sønn skulle korsfestes og dø for hele menneskehetens synd. En forferdelig straff. Jesus tok disiplene med til Getsmane som ligger mellom Oljeberget og Tempelplassen. På den tiden var det trolig lunder med oliventrær der, et fint sted hvor Jesus kunne be i fred. Han ba også disiplene om å være med i forbønnen. Men tre ganger fant Han dem sovende, mens Han selv kom i dødsangst og svetten ble som bloddråper som falt ned på jorden. (Luk. 22, 44).

Judas var lovet 30 sølvpenger for å avsløre Jesus for yppersteprestens folk. Det gjorde Judas med et kyss. Da visste alle hvem Jesus var, og Han ble ført til ypperstepresten Kaifas. Den modige Peter fulgte etter på avstand til yppersteprestens gård. Da Jesus i forhør bekreftet at Han var Guds Sønn, ble det regnet som gudsbespottelse. Ypperstepresten rev kappen i stykker. Jesus måtte overleveres romerne og dømmes til døden.

På gårdsplassen kom en tjenestepike bort til der Peter nå satt, og hun sa:

«Også du var med Jesus fra Galilea.»

Da fornektet Peter Jesus så alle hørte det, og sa at han ikke skjønte hva hun snakket om!

I portgangen traff Peter en annen pike som sa:

«Også denne var med Jesus fra Nasaret.»

Peter fornektet med ed og sa at han ikke kjente Jesus.

Da han litt senere igjen ble gjenkjent som Jesu følgesvenn, sverget han og sa:

«Jeg kjenner ikke det menneske!» (Matt. 26, 74)

Da gol hanen, slik Jesus hadde sagt. Peter husket Jesu ord, og han gikk ut og gråt bittert. For en tragedie, å fornekte Jesus som han tidligere hadde kalt Guds Sønn (Matt. 14, 33).

Tilgivelse

Jesus døde langfredag på korset med ordene «Det er fullbrakt» (Joh. 19, 30).

Mange bevitnet at Jesus sto opp igjen den tredje dag. Da Maria Magdalena og den andre Maria kom til Jesu grav, var den tom. Der var en engel som sa at de ikke skulle frykte. Kvinnene fikk beskjed om at de skulle fortelle disiplene at Han var oppstått fra de døde og i Galilea skulle de få se Ham (Matt. 28).

Peter gjorde som før. Han dro til Genesaretsjøen for å fiske, men det var svart hav. Da kom den oppstandne Jesus på stranden. Han ba disiplene kaste garnet på høyre siden av båten. De fikk så mye fisk at de måtte slepe garnet på land (Joh. 21).

Da Jesus ble gjenkjent, kastet Peter seg over bord for å møte Jesus. På stranden lå det ferdigstekt fisk og brød. Jesus ba disiplene på frokost og Han tok Peter til side. Det ble nok en underlig stund for Peter som hadde fornektet Jesus tre ganger. Når Jesus nå taler til Peter bruker Jesus navnet «Simon Johannes’ sønn, det navnet Jesus brukte da han første gang kalte Peter til menneskefisker. Jesus spurte da Peter:

«Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til Ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam!»

Igjen sier Han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til Ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!» (Joh. 21, 15–16).

Språkkyndige sier at gresk språk har tre ord for kjærlighet: «agápē» (guddommelig kjærlighet), «filía» (menneskelig kjærlighet) og «éros» (fysisk kjærlighet).

Noen lærde mener at Jesus spør Peter: «Agapaô du meg» som betyr elsker du meg med den guddommelige, fullkomne, kravløse, selvofrende kjærlighet som Gud viste mennesker da Han sendte sin Sønn for å dø for syndige mennesker. Det blir klart at den skråsikre Peter, som fornektet Jesus, ikke har slik kjærlighet. Nå ser han det. Han blir satt på plass.

Peter svarer ifølge de lærde med «Jeg fileô deg», jeg har deg kjær –  med den kjærlighet som er mellom mennesker, det å like eller å være glad i hverandre.

Tredje gang bytter Jesus ut ordet «agapaô» med «fileô» og spør om Peter liker Ham på menneskelig vis. Da ble Peter bedrøvet. Peter forsto at han kom til kort også i den menneskelig kjærlighet da han fornektet Jesus. Peter svarer med verbet «fileô». Det betyr at han er så glad i Jesus som Peter bare kan. Peter har intet å rose seg over.

Yrkesfiskere fra Genesaretsjøen, som denne morgen har fått en stor fangst på 153 fisker, skal snart sendes ut i folkehavet for å fiske mennesker til Himmelen. Det kommer til å bli menigheter. For hver erkjennelse gir Jesus en oppgave til Peter.

–Fø mine lam!

–Vokt mine får!

–Fø mine får!

De skal lære lammene opp i troen, vokte dem mot vranglære og fø dem med Ordet, den åndelige mat. Til denne oppgaven blir Peter nå gjeninnsatt i sitt embete som han fikk i Matt. 16,18:

«Jeg sier deg at du er Peter (på arameisk heter Peter Kefa som betyr klippe), og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»

Peter ville, ifølge en kommentar, elske Jesus med den type kjærlighet som Gud har, men han kunne det ikke. Men Peter tar imot Jesu tilgivelse og Jesus gir Peter et fornyet kall. Denne tilgivelse er påskens uutgrunnelige budskap om frelse:

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3, 16).

Syndebyrden bort

Kjøllefjord er et sted med fine runde steiner, flere enn mange andre steder. Min mor har fortalt at jeg som tre år gammel gutt hadde fått en ny overalls med store lommer. Jeg fylte alle lommer med små runde steiner utenfor «Telegrafen» i Kjøllefjord. Det ble så mange at jeg ikke klarte å rette meg opp og gå. Jeg ble sint. Da kom en mann som pent tok steinene ut og forklarte sammenhengen.

Steiner kan være et bilde på synd. Dem kan man legge av ved Golgata kors hvor Jesus tok straffen for alle syndesteiner. Sangen «Å jeg kjenner til et sted» forklarer det fint:

«Jeg kan aldri glemme stedet Golgata, hvor jeg legge fikk min syndebyrde av. Nådens solskinn strømmer inn, lovsang fyller sjel og sinn, når jeg møter Jesus der ved Golgata.»

Kilder: Norsk Bibel, Bibelsk oppslagsbok, Illustrert bibelleksikon, Jewish New Testament Commentary, Den fullendte sportsfisker, Veiviseren, P7, Reijo Huuskonen, Juha Auvinen m.fl.

Artikkelen er tidligere tryket i Menighetsbald for Lebesby og Kjøllefjord.

(NYTT): Norsk Luthersk Lekmannsmisjon starter fra høsten opp med et to-årig forkynnerseminar ved Bibelskolen på Fossnes i Stokke i Sandefjord, skriver bladet Lov og Evangelium.

Ledere for forkynnerseminaret er Per Bergene Holm og Konrad Fjell.

Målet er å gi hjelp og veiledning til unge med forkynnerkall eller ønske om et teologisk studium.

Studentene kan studere hjemmefra, men det vil være tre samlinger på Fossnes hvert halvår. Pensumlitteraturen tar sikte på å gi grundig innføring i Skriften, i troslære, dogme- og kirkehistorie, misjonskunnskap, prekenlære og sjelesorg.

Undervisningen er gratis. Studentene må kun bekoste reisene til samlingene på Fossnes og pensumlitteratur og undervisningsmidler.