Oppbyggelse

(NYTT): Betelskipet M/S Elieser 6 fra Den indre sjømannsmisjonen ligger ved Hurtigbåtkaia i Alta fra 16. til 23. april.

Det er de innbyr til møter ombord i skipet. Det er taler og sang ved Terje Treidene. Mannskapet ombord på Elieser seks deltar også.

Møter:

Tirsdag 16. april: Møte kl. 19.00

Onsdag 17. april: Møte kl. 19.00

Torsdag 18. april/skjærtorsdag: Møte kl. 18.00

Fredag 19. april/Langfredag: Møte kl. 18.00

Lørdag 20. april/Påskeaften: Møte kl. 18.00

Søndag 21. april/1. påskedag: Møte kl. 18.00

Mandag 22. april/2. påskedag: Møte kl. 11.00

Tirsdag 23. april kl. 19.00

Enkelt servering.

Kollekt.

I annonsen på Facebook og i dism.no ønsker Elieser 6 velkommen ombord.

Naglet til korset

(OPPBYGGELSE): Det er ulike syn på hvor Jesus ble korsfestet. De gamle kirkene er skråsikre på at korsfestelsen skjedde på stedet der Gravkirken nå står. Protestanter mener at fjellformasjonen Hodeskallestedet, med hage og grav, passer best til bibel- beretningen om Jesu død.

Det finnes bare et «bevis» på korsfestelse. Det er en nagel med rester av en menneskefot. Den ble funnet i kisten til Yehohanan ben Hagkol. Ingen kjenner historien til denne mannen, men korsfestelse var en smertefull dødsstraff som ble benyttet for å straffe opprørere, tyver og fanger. Ben Hagkol har vært mellom 24 og 28 år da han døde. Det var flere korsfestelsesmetoder. Hans føtter har vært til korsets sider. Da han ble tatt ned, var det nok vanskelig å løse høy- re fot, og de har tatt en bit av korset i kisten for ikke å skade ham.

–Dette er et unikt funn, sier assisterende kurator Tali Shavit ved Israel Museum.

——————————————————————————————————————–

Minn meg om Hans kamp til døden,

oppgjøret med Gud for oss.

Jesus led og bar selv nøden.

Frelse gis, vår skyld til tross.

Seires rop: Det er fullbrakt!

gjelder alle, har Han sagt.

Smertens vrede klart forkynner

prisen Jesus ofret har.

Da Han sonet våre synder

og all straff for verden bar.

Dømt, korsfestet i vårt sted,

skapte Han forlik og fred.

Jesu frelserakt nå gjelder

her i verden og for Gud.

Ingen egen-gjerning teller,

oppfylt er hvert krav og bud.

Tro det budskap, rikt og stort,

og du er rettferdiggjort.

Hvilken lykke å få eie,

nåden uforskyldt og hel.

Jesus brakte den til veie

da Han led på kropp og sjel,

For å «føre oss til Gud».

Det er påskens nådebud.

Axel Remme

Av Vidar Norberg

(NYTT): Via Dolorosa – Jesu lidelsesvei er en av verdens mest kjente pilegrimsveier gjennom 2000 år. Nå er den kommet på app for smarttelefon.

Det er flest katolikker og ortodokse som går Via Dolorosa gjennom Jerusalems trange smug, men det er en protestant som har laget guiden som kan lastes ned på smarttelefon og nettbrett.

Harry Tees kom første gang til Israel i 1974. Senere takket han nei til odelsgården og ble værende i Bibelens land. Nå er han administrativ leder for Evangelisk allianse som er en paraplyorganisasjon for kirker i Israel.

–Hver dag går det 10.000 til 20.000 mennesker gjennom Via Dolorosa. Jeg så mange følge denne ruten med kart. Ikke alle visste så mye om Via Dolorosa. For noen år siden kom ideen om en app. Nå er det blitt til en guide som kan lastes ned for 10,90 shekel, forteller Tees.

Mange mennesker har vært involvert. For på dataprogrammet er det både bilder, 16 videoer, tekster og sakral musikk. De forteller en historie om de 14 postene langs Via Dolorosa. Teksten er alt ute på engelsk. Den er oversatt til tysk, russisk og koreansk.

–De fleste som følger Via Dolorosa, er grupper som kommer med guider. Som regel er det prester som forteller «prekenen» gjennom Lidelsesveien. Protestanter følger vanligvis ikke Via Dolorosa, og for dem kan det være viktig å ha denne appen. Vi har lagt vekt på bibelsk teologi i guiden.

Lidelsesveien

Reisen gjennom Via Dolorosa starter ifølge Tees ved den gamle arabiske skolen el-Omariya. Den er angivelig bygget på ruinene av Antonioborgen. Noen mener det var der Jesus ble dømt til døden av Pontius Pilatus. Tees forteller at siden skolen er stengt, går man over gaten og inn i Flagellation-kirke hvor man minnes at Jesus ble pisket og fikk lagt korset på sine skuldre.

Da Karmel besøkte stedet, var det ganske mange mennesker, selv om det var en vanlig hverdag. Utover plassen foran kirken lød sakrale sangtoner, kjent fra sangen «Rundt omkring Jerusalem». 

–Hvor kommer dere fra?

–Gruppen er blant annet fra Shanghai i Kina, svarte guiden før de bega seg til neste stasjon.

Det er i alt 14 stasjoner fra Antonioborgen til Gravkirken.   

Haary Tees går til 5. stoppestedet. Der er det lille kapellet hvor man minnes at Simon fra Kyrene ble tvunget til å bære Jesu kors. Noen få enkle trebenker, kors og talerstol, men ikke stort mer er på plass. Tees setter i gang sin smarttelefon og hele historien presenteres.

–Her kan man for eksempel be Herren om å vise hva det vil si å være en disippel. Stedet kan også tale om at man selv må ta sitt kors opp, sier Tees.

Stasjon seks er også et kapell. En tradisjon fra 1400-tallet forteller at Veronika tørket Jesu ansikt med en svededuk. Da ble det et avtrykk av Jesu ansikt.

  –Man kan jo tenke at Jesu ansikt også skal bli innprentet i oss, sier Tees.

Stasjon 9. tilhører Den koptiske kirken. Det er gamle bygg, men Tees forklarer at det eneste som er autentisk, er en gammel søyle som er halvveis murt inn i veggen. Her minnes man at Jesus falt for tredje gang. Så fortsetter veien inn i Gravkirken, og der finner man de fem siste stasjonene på Jesu lidelsesvei.

Det er ikke lange stykket å gå, men Tees mener vandringen tar omlag to timer dersom man virkelig skal følge ruten. Går man Via Dolorosa på langfredag med mennesker fra hele verden, kan det ta temmelig lang tid før man er fremme. Trangt er det, og det er neppe ruten for folk med klaustrofobi.

Middelaldersk

Det er mange som stiller spørsmålet om Jesus hadde sin lidelsesvei med korset langs det nåværende Via Dolorosa.

–Arkeologisk er ikke dette den rette vei. Det gamle Jerusalem fra Jesu tid ligger fire–fem meter under bakken. Lidelsesvandringen, slik vi kjenner den i dag, er en tradisjon fra det 12.–14. århundre, men den startet langt tidligere, forklarer Tees.

Romerriket ødela Templet i år 70 e.Kr. Siden har Jerusalem vært ødelagt og bygget opp igjen flere ganger. I dag er både gater og utseende forandret siden Jesu tid. Tees mener det nærmeste man kommer det autentiske, kanskje er Antoniaborgen, men også den er det strid om.

–Men Via Dolorosa er en erfaring, noe synlig. Den forteller ikke hvordan det var, men at Jesus ble korsfestet, døde, ble begravd og sto opp igjen. Dette er målet enten man går til Gravkirken eller til Gravhagen, sier Harry Tees.

Han håper med sin app at mennesker skal forstå hva Jesus gikk igjennom.

–Det er ikke så mange protestanter som følger Via Dolorosa. For dem som ikke går dit, er det kanskje ekstra viktig med en app, mener Tees. 

Han sier at de teologisk har lagt vekt på å være bibelsk. 

Pastor Ton van der Wekken i Den kristne reformerte kirke (Christelijke Gereformeerde Kerk) i Dokkum, nord i Nederland,  var også med for å se appen i bruk. Han sier at Via Dolorosa ikke betyr så mye for protestanter som ikke er opptatt av prosesjoner, ikoner, krusifiks og korsbæring.

–Dette er vel mer for katolske land med et litt annet temperament, som liker det synlige.

  Han ramser opp reformasjonens paroler på latinsk som er «Nåden alene», «Skriften alene», «Kristus alene» og «Troen alene». 

  Adressen til appen er www.theviadolorosa.org

«Trøst, trøst mitt folk!»

«Jesaia 40, 1–2: Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld
er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle hennes synder»

Av Axel Remme

(PREKEN): Profeten fikk denne beskjed fra Gud. Han skulle trøste Israel og tale vennlig til Jerusalem. Nå trengte folket det. Og trøsten gjaldt både deres pressede situasjon som fanger i Babel og forholdet til Gud. De kunne trøstes med at striden var endt og friheten dermed snart vil komme. En stor oppmuntring med håp og lettelse. Ja, med redning for dem som folk.

Trøsten var ikke minst av åndelig art. For den handlet også om folkets relasjon til Gud, om oppgjør for synder, hvordan Herren selv så på denne situasjon: Skylden var «betalt» og det gjaldt for all gjeld. Hun (Jerusalem) hadde «fått dobbelt for alle sine synder», både av straff og tilgivelse. Det var skjedd «ved Herrens hånd». Ikke ved egen innsats. Trøsten til Guds folk har sin grunn i Hans store barmhjertighet og evige kjærlighet.

Også dette Ordet om trøst skal enhver som tar imot Guds frelse, få ta til seg. Ved Jesu Kristi liv og gjerning, død og oppstandelse, er syndeskylden fullt og helt gjort opp. I Ham er håpet om syndenes forlatelse, liv og salighet gjort berettiget og bekreftet.

Denne omkring 2700 år gamle profetiske beskjed bør vi merke oss. Den er et budskap om å møte Israel med omsorg. Et guddommelig pålegg om vår plikt til å vise det folk «frelsen kommer fra» respekt og kjærlig holdning. En vedvarende befaling om å gi Guds «eiendomsfolk» trøstens hjelp og lette når det er i prøvelse.

Dette profetiske budskap har kristenlederne og forkynnerne et særlig ansvar for å bringe videre. Det er det motsatte av å formidle tidens velbrukte antisemittisme, uttrykt (og kamuflert) med stadig negativ omtale, kritikk, bebreidelser og fordømmelser av så vel staten Israel som det jødiske folk. Og dessverre, det kommer også fra kristent hold, både ved direkte anklager og ved en påtagende taushet når det skulle tales vel om Israel.

Den konstante bebreidelse av Israel er et tegn på anstøtet i verden mot Guds åpenbaring, som er gitt oss ved dette folket. Jødene bærer byrden av anstøtet ved å være paktfolket med det store kall å ta imot og ta vare på Guds hellige lov, og være ætten og ståstedet for Messias’ komme til verden. Som Han er hatet i verden, vil også Hans folk, jøder som kristne være det. Men enhver som erkjenner at Jesus Kristus er Guds Sønn og verdens frelser, bør vokte seg vel for å slå lag med eller ta del i noe slags hat mot Israels land og folk!

Stadig møter det opp delegasjoner, også fra Norge, som ubeskjedent og fordringsfullt forteller Israel hvordan det skal forholde seg til fiendene hos seg og omkring seg. Det er som de alle melder sin rett til å styre over Midt-Østens eneste demokrati. Heldigvis er det kristne fra mange verdensdeler som viser at de ønsker å bringe velviljens og takknemlighetens holdning til Israel. De har hørt, forstått og tatt imot profetordet: «Trøst, trøst mitt folk!» Derfor møter de i tusentals her for å takke og vise samhørighet. Og «tal vennlig til Jerusalem».

Av Axel Remme

(PREKEN): Ett punkt på denne kloden, ett sted i denne verden, en dag i tidenes løp, ble håpets lys tent for menneskeheten. Det skjedde ved Jesu Kristi grav i Jerusalem. Ingen fant Ham der de hadde sett Ham ble lagt død. Hans grav var tom. Stadfestet med direkte beskjed fra himmelen: «Han er ikke her, Han er stått opp.»

En av beretningene om denne fremfor noen andre enestående melding er teksten fra Johannes’ evangeliums 20. kapittel. Som i mange andre avgjørende øyeblikk i frelseshistorien er det tidsvitners opplevelser og vitnesbyrd vi møter. De som fulgte Ham og kjente Ham best, var der først, så og hørte og brakte budskapet ut med det samme.

Den oppstandne sørget selv for at apostlenes vitneprov bygde på sannhet og realiteter. Derfor møtte Ham dem flere ganger, både i samlet flokk, men også noen alene, eller flere på samme tid. Han viste seg levende i 40 dager. De fikk se Ham med sine sår i hender, føtter og i siden, høre Hans trøstefulle: «Fred være med dere!», røre ved Ham, spise med Ham. Etter oppstandelsen åpenbarte Jesus seg en gang for mer enn 500 på samme tid. De fleste var i livet da dette ble skrevet. (1. Kor. 15, 6)

Intet historisk budskap er bedre bekreftet enn Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Det er historisk stadfestet ved de felles, samstemte historiske evangelieberetningene. Dette var også det stadig gjentatte emne for apostlenes forkynnelse. De var seg bevisst å være «vitner om Hans oppstandelse». «Vi er vitner om dette». (Ap.gj. 2, 32; 3, 15; 5, 32) Derfor var det et tema som de stadig holdt frem. En hovedsak i den apostoliske forkynnelse. Det essensielle og absolutt avgjørende viktige budskap om Ham. Påskedagens mektige beskjed er et av kristentroens grunnleggende trosbekjennelsespunkt. Det stadfester, bærer, gir håp og kraft.

Men dessuten bekrefter enhver Kristus-troende at Han lever. De er vitner om en levende frelser, som oppfyller sine løfter også i og ved dem. Enhver Jesus-troende er tegn på den oppstandnes nærhet og påvirkning i verden. De kan si som Maria: «Jeg har sett Herren.» Ikke fordi så mange har hatt syner og spesielle åpenbaringer. Riktignok har mennesker opp gjennom tiden også fått se Ham med sine naturlige øyne.  Men den seirende, oppstandne, levende Kristus har tatt bolig med sin Ånd og vilje hos sine. Derfor kunne apostelen be som han gjorde, «at Kristus må bo ved troen i deres hjerter,» … (Ef. 3,16–19) For Jesus har sagt: «Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord, og min far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» (Joh.14, 23)

Den treenige Gud manifesterer seg i sine gjenfødte på jord. De blir sammen med Bibelens stadige vitnesbyrd om at Jesus har stått opp, bekreftelse på det. Enhver som vil se og høre gjenfødte menneskers vitnesbyrd, får et stadig varsel om at Jesus Kristus er oppstått og lever. Slik er den Kristus-troende som lever i Guds vilje, et konstant tegn på denne trøstefulle sannhet. Den som omvender seg og tar imot evangeliet, får erfare Hans nærhet og «kraften av Hans oppstandelse».   

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Kristen tro og tanke setter preg på USAs utenrikspolitikk overfor Israel.

Det er flere eksempler på kristen innflytelse i verdens mektigste nasjon. På bibelstudiesirkelen for koner av republikanske kongressmedlemmer i Det hvite hus i Washington drøftes Bibelens profetier som nå oppfylles i Samaria i Israel. Utenriksminister Mike Pompeo forteller hva kristentroen betyr for ham. Donald Trump sammenlignes med dronning Ester som reddet jødefolket fra utslettelse i det persiske riket for 2500 år siden.

Det israelske nyhetsbyrået Arutz 7 la ut en video fra bibelstudiesirkelen i Det hvite hus. Der var det leder Yossi Dagan i Samaria regionale råd som var gjesteforeleser om Bibelen, profetiene og Israel i dag. Han ga en innføring om hvordan jødefolket bygger landet som Abraham, Jakob og Josva kom til. Og profetiene ble lest.

«Og Abram drog gjennom landet til stedet Sikem, til Mores terebintelund. Kana’aneerne bodde den gang i landet. Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet.»  (1. Mos. 12, 6–7)

–Da vår far Abraham for første gang kom inn i Israels land, gikk han til Sikem og et sted som het Elon More. Der har vi bygget et jødisk samfunn. Navnet er Elon More, fortalte Dagan som er leder for flere jødiske småsteder i Samaria.

–Som Abraham kom Jakob tilbake til Israels land, og han gikk til Sikem. Dit gikk også den første nybygger, Josva Nuns sønn, forklarte Dagan, og det ble lest fra Bibelen:

«Jakob kom vel frem til byen Sikem, som ligger i Kana’ans land, på sin ferd fra Mesopotamia, og han slo leir utenfor byen.» (1. Mos. 33, 18)

–Akkurat som Jeremia sier, har vi bygget i Samaria. Vi har de beste vingårder i Israel. Dette er Jeremias profetier, forklarte Dagan.

En av de mest leste profetiene som han trolig sikter til, står i Jeremia 31, 5:

  «Enda en gang skal du plante vingårder på Samarias fjell. De som planter dem, skal også ta dem i bruk.»

Dagan dro opp en flaske vin for å vise deltakerne på bibelstudiesirkelen i Det hvite hus at profetiene oppfylles slik det står skrevet.

Til stede var også sjeik Abu Khalil fra Ramallah som arbeider for bedre bånd mellom jødiske og arabiske samfunn i Samaria.

Kristen tro i utenrikspolitikken

En av de fjernsynskanalene som er kommet i skuddet etter at Donald Trump ble valgt til USAs president, er The Christian Broadcasting Network CBN som er grunnlagt av den kristne predikanten Pat Robertson. De har fått intervjuer med presidenten. USAs utenriksminister Mike Pompeo ga også et intervju til CBN den 21. mars da han var statsminister Benjamin Netanyahus gjest i Israel.

Etter at Trump på Twitter kunngjorde at det etter 52 år er på tide for De forente stater å anerkjenne Israels suverenitet over Golanhøydene, gikk Netanyahu ut i ren glede og kalte det for et purim-mirakel. Dette har referanse til Esters bok i Det gamle testamente. Der oppreiste Gud jødinnen Ester til dronning i Persia. Hun reddet jødefolket fra ødeleggelse i kong Ahasverus’ persiske (iranske) rike fra Etiopia til India da den onde amalekitten Haman ville drepe alle jødene. Nå er det noen som frykter at det islamske regimet med sine bestrebelser på å skaffe seg atomraketter skal klare å utslette Israel slik de har lovet. Det var trolig denne bakgrunnen som fikk CBNs reporter Chris Mitchell til å stille følgende spørsmål til utenriksminister Mike Pompeo:

–Kan det være slik at president Trump akkurat nå er blitt utvalgt for en tid som denne, akkurat slik som dronning Ester? (Ester 4, 14)

–Som en kristen tror jeg bestemt at dette er mulig, sa utenriksminister Pompeo, og fortsatte:

–Det var bemerkelsesverdig. Vi gikk ned i tunneler hvor vi kunne se det som var for 3000 år siden og 2000 år. – Om jeg har forstått historien rett – så er det bemerkelsesverdig å se historien til denne tro på dette sted, og det arbeid som vår administrasjon har gjort for at dette demokrati i Midt-Østen, den jødiske staten, forblir. Jeg liter på at Herren står bak arbeidet her, sa Pompeo, til CBN.

USAs utenriksminister la ikke skjul på at det er kristentroen som er det viktigste for ham.

–Den oppgaven jeg har, er preget av min forståelse av min tro på Jesus Kristus som frelser.

Han mente at det ikke fører til klare svar på alt hver dag, ettersom alle kristne er søkende.

–Men det preger hvordan jeg forsøker å behandle ethvert menneske med verdighet og respekt som Kristus vil. Jeg lever ikke alltid opp til den standarden. Men det preger hvordan man tenker på verdenen. Jeg tror at det virkelig gjør en forskjell, og det ønsker jeg at folk skal vite. Det er derfor jeg snakker om dette av og til. Jeg vil at folk skal vite om det perspektiv som jeg bringer med meg i utfordringen i arbeidet. Og det krever at jeg holder meg til de standarder som kristne har, forklarte Pompeo.

Det vakte også oppsikt at Pompeo  valgte slå følge med Netanyahu til Vestmuren. Hittil har politikerne holdt seg unna ledsagelse av israelske politikere fordi araberne også gjør krav på Vestmuren og Tempelplassen og Gamlebyen. Trolig var det Pompeos kristne holdninger som bestemte hans valg av Netanyahu som «guide». Dette viser en helt ny holdning.

Kristne mot antisemittisme

Demokraten Ilhan Omar fra Minnesota er den første muslimske kvinnen som er valgt inn i Kongressen i USA. Omar måtte komme med en uforbeholden unnskyldning etter at hun på sosiale medier hevdet at amerikansk politisk støtte til Israel kom som følge av at politikerne var betalt av den israelske lobbyen i Washington.

Utenriksminister Pompeo gikk også til det nokså uvanlige skritt å kritisere henne på sitt utenlandsbesøk og sa at det var noe mørkt. Han var bekymret for antisemittismen.

Journalist Greer Fay Cashman skrev i The Jerusalem Post at mens Israel fortsetter med sine militære slag alene, så er det noen ganger bedre å lite på våre ikke-jødiske venner for å utkjempe slagene i den offentlige opinionen.

–Kristne ledere som Mike Huckabee, Laurie Cardoza-Moore og John Hagee kan ofte gjøre mer for oss enn det vi selv kan gjøre, skrev Cashman.

–Det er vårt oppdrag å stå opp og forsvare det jødiske folk og Israel mot den globale økningen av antisemittisme, uansett hvor det kommer fra. I sine heftige og vidløftige antisemittiske utfall har Omar beskyldt amerikanske jøder for dobbel lojalitet, sa leder Cardoza-Moore for «Proclaiming Justice to The Nations» (PJTN).

Av Vidar Norberg

(NYTT, 31.03.2019): Israelske arkeologer har funnet et 2600 gammelt segl som tilhørte Netan-Melek i Jerusalem. Navnet er nevnt én gang i Bibelen som kong Josias hoffmann.

Det er første gang i historien at det er funnet noe som bærer hoffmannens navn. Han står omtalt i 2. Kongebok:

«Han (Josia) tok bort de hestene som Judas konger hadde innviet til solen, tett ved inngangen til Herrens hus, ved hoffmannen Netan-Meleks kammer i Parvarim. Og solens vogner brente han opp med ild.» (2. Kong. 23, 11)

–Mange velkjente segl og stempler er ikke fra arkeologiske utgravninger, men fra antikkmarkedet. Dette funnet fra en klar arkeologisk utgravning som kan dateres, er derfor meget spennende, sa professor Yuval Gadot ved Universitetet i Tel Aviv og dr. Yiftah Shalev fra Israels antikkmyndighet, ifølge en pressemelding fra Israels antikkmyndighet.

Det er et bittelite segl, men et stort arkeologisk funn som vekker oppsikt. Seglet ble funnet i utgravningene på den gamle parkeringsplassen Givati i Davids by, like nedenfor Møkkaporten i Jerusalem. Der graver arkeologer fra Israels antikkmyndighet og universitetet i Tel Aviv etter skjulte skatter fra en fjern fortid.

Ifølge professor Yuval Gadot ved Universitetet i Tel Aviv og dr. Yiftah Shalev fra Israels antikkmyndighet er seglet funnet inne i det som har vært et stort toetasjes offentlig bygg. Det ble trolig ødelagt da babylonerne raserte Jerusalem i år 586 f.Kr. Det er funnet rester etter brent ved, potteskår og annet som forteller at det er ødelagt under en enorm hete. Et gulv med fargerike fliser har styrtet ned i et annet.    

–Dette er gulvene som Josias skrivere gikk på, sa arkeolog Oded Lipschits fra Universitetet i Tel Aviv, til Haaretz.

–Den brente bygningen bekrefter det vi vet om den babylonske ødeleggelsen fra Bibelen og fra andre lignende steder rundt om i byen, sa Gadot.

Og i dette ødelagte praktbygget lå det lille, tynne seglet på én centimeter fra bibelsk tid.

Det tok de to arkeologene bare noen minutter å lese den gamle hebraiske teksten på seglet. Der står det «til Netan-Melek kongens tjener».

Dr. Anat Mendel-Geberovich ved Det hebraiske universitets senter for studier av gamle Jerusalem tydet teksten. Hun forteller at tittelen kongens tjener (eved HaMelek) ofte brukes i Bibelen for å beskrive en høyere tjenestemann som står kongen nær. Hun sier han var kjent, og det var derfor ikke nødvendig å bruke hans etternavn.

–Selv om det ikke med hundre prosent sikkerhet er mulig å si at dette er den Netan-Melek som er nevnt i Bibelen, så var han eier av et segl, og det er umulig å ignorere forbindelsen som knytter dem sammen, sa Mendel-Geberovich ifølge en pressemelding fra Israels antikkmyndighet.

Seglet ble i gamle dager benyttet for å signere pergament. De skriftene har ikke overlevd fremmede hærer og branner i det gamle Jerusalem. Men seglet som er laget av leire, er bevart og er et bevis på korrespondansen som en gang var.

Potteskår og ødelagte bygg forteller en historie fra det første templets tid. Kong Josia styrte rundt 350 år etter kong David som erobret Jerusalem og gjorde den til hovedstad for det jødiske folk.

Kong Josia var en gudelig og god konge som tok vare på Herrens ord forteller 2. Kongebok.

«Josia var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte trettien år i Jerusalem… Josia gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret helt og fullt på sin far Davids vei. Han vek ikke av verken til høyre eller til venstre.» (2. Kong. 22, 1–2)

I sitt 18. regjeringsår begynte han arbeidet med å restaurere templet i Jerusalem. Da fant ypperstepresten Hilkia «lovboken», som kan ha vært 5. Mosebok. Det førte til at reformasjonen skjøt fart under kong Josia. Han avskaffet hedenske vederstyggeligheter, som avgudsofringer, og ville gjenopprette den opprinnelige tempeltjenesten med blant annet påskefeiring. I Bibelsk oppslagsbok blir det avvist at Josias hensikt med å avskaffe avgudsofringen var å sentralisere all kultus til Jerusalem. Josia falt i et slag ved Megiddo. (2. Kong. 23, 29)

Det ble i utgravningen også funnet et segl i blå sten. Det har innskriften «tilhører Ikar sønn av Mattanja».

–Mattanja finnes både i Bibelen og på segl. Ikar var hittil ukjent som navn, litterært betyr ikar bonde, sa Mendel-Geberovich.

Det er et historiens ugjennomtrengelige slør over dette seglet, men det har trolig vært en betydningsfull mann som har hatt sitt eget segl.

Seglene fra det første templets tid ble funnet av Ayyala Rodan og Sveta Pnik.

Av Johan Arndt

(Preken): Du har også mange eksempler på at Gud har mottatt de syndere som har omvendt seg til Ham. Det er jo ingen rettferdig blant menneskene, de er alle syndere. Ikke bare David, Manasse, Peter, Paulus, Maria Magdalena og Sakkeus er syndere, men også alle andre mennesker. For det er ingen forskjell, de har alle syndet, og står uten ære for Gud (Rom. 3,23). For Ham er ingen uskyldig (2. Mos. 34,7). Liksom Han har mottatt én synder, så mottar Han også alle, for Han anser ikke personer. En er ikke bedre for Ham enn en annen (Ap.gj. 10, 34). Vi er alle blitt salige av nåde, ved troen. Og det er ikke av oss selv, men det er en Guds gave. Vi trenger alle syndenes forlatelse (Ef. 3, 8). Dersom Han vil tilregne synden, hvem kan da bli stående? For om Han vil gå i rette med oss, da blir ingen som lever, rettferdig for Ham (Slm. 143, 2).

Kristi fortjenestes fullkommenhet!

Kristi fortjeneste er ikke bare nok, men dekker til overflod alle menneskers synder. De må være så store, så mange og så skrekkelige som de vil. Kristi fortjeneste er ikke bare en nøyaktig og like viktig betaling, men også en overflødig, overmåte og langt mer fullkommen og gyldig betaling enn all verdens synder. Hvorfor vil du da lukke deg selv ute og ikke bli gjort delaktig i denne betaling? Du er jo et menneske? Herren sier jo: Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskenes sjeler, men for å frelse dem (Luk. 9,56). Er ikke du også i verden? Paulus sier (2. Kor. 5, 19): Gud var i Kristus, som forlikte verden med seg selv. Johannes sier (1. Joh. 2, 2): Han er en soning for hele verdens synder. Det er for alle de synder som hvert menneske har gjort.

En evig betaling!

Kristi fortjeneste er en evig betaling uten ende. Den har ingen tall, måte eller ende, og det for den persons høyhet som har lidd for oss; Han er Gud og menneske. Hvorfor vil du da sette tall, måte eller ende for denne høye betaling, slik at det endelig skulle mangle noe på deg, at du og dine synder ikke skal være regnet med i den? Dersom hvert eneste menneske hadde all verdens synder på seg, og det var så mange verdener fulle av synder som det er mennesker til, så var allikevel Kristi fortjeneste og rettferdighet større enn alle disse synder. Hvorfor skal da ikke du motta og tilegne deg den? Det er det havets dyp hvor Gud kaster alle våre synder. Det er det som står i Slm. 103, 2: Så høy som himmelen er over jorden, er Hans miskunnhet mektig over dem som frykter Ham. Og i 12. vers: Så langt som øst er fra vest, lar Han våre overtredelser være langt fra seg. Det er den evige forløsning som det tales om (Hebr. 9, 12). Paulus sier (Rom. 8, 33, 34): Hvem vil fordømme? Kristus er den som er død. Gud er den som rettferdiggjør.

Les flere prekener i www.kommentar-avisa.no

Av Jørgen Høgetveit

(Preken): Det er Jesus som sier Ordene i overskriften til disiplene (Mark. 10, 33), og Han begynner å forberede dem på det avsluttede frelsesverk som Han er kommet for. Det verk som «ikke oppkom i noe menneskehjerte». Det skulle mange og sterke erfaringer til før disiplene forstod og grep det. Og ufattelig var og er det at Gud kunne «elske således» at Han kunne ta sin «ènbårne Sønn»», ren og rettferdig og sende Ham ned i dette mørke hull av en fallen menneskehet. Men Han gjorde det – etter profetenes mange forutsigelser og løfter – og Han gjorde det «således» for å gi Gud et rettferdig offer som det ikke stod i vår makt å gi Gud. Slik at vi kunne få et nytt liv og adgang til nådens trone og «finne nåde og hjelp i rette tid» og alltid rett til å kalle på Hans hjelp, også på «nødens dag». Vår egen vei tilbake til Gud var umulig, ikke en gang «angers smerte, lege kan ditt hjerte, legt du blir ved Jesu sår.» Hvor tung inngang denne Sannheten om «rettferdighet av tro» har iblant oss, viste Jesu samtid oss, apostlenes opplevelser, Luther og H. N. Hauges strid inntil vår tid og kirkens oppgivelse av denne basis i avtale med Romerkirken. (Joint declaration)

Nå skulle altså Jesus til Jerusalem – og visste (Joh.18, 4) hva Han gikk i møte av datidens presteskap og myndigheter. Noen ville ha Ham bort for å sikre seg alliansen med maktverdenen (Rom)  og den religiøse makt over sinnene. En var sviker i egne rekke osv. Jesus visste hva Han gikk til og som Sande formulerer slik i Sangboka nr. 659: «Du som låg i natti seine Sorgtyngd, vanvyrd og åleine, Skjelvande på såre kne, Du som skåli trufast tømde Medan alle dine rømde, Stridsmann frå Getsemane!»

Denne kampen for oss var ufattelig tung og hard – langt ut over vår fattevene – der Han i Jordan var døpt til all verdens synd og elendighet som Jesus nå bar på Sitt rettferdige legeme gjennom Getsemanekampen hvor åreveggene sprakk og blodet rant ut i svetten under det forferdelige presset for utsoningen. En ufattelig byrde: «Han som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdiggjort for Gud» 2. Kor. 5, 21. 

I Getsemane svarte Han Judas «Det er meg» og uttalte Sitt navn «Jeg er» som bare Gud kjenner til – og de falt til jorden. (Joh. 18, 5–6) Da svikeren og maktmenneskene hadde kravlet seg på bena igjen, gjentok Jesus på navnet vanlig måte. Jesus satte øret på Maltus igjen. Men på tross av det de så og visste og de nå opplevde, var erkjennelsen forherdet og blokkert. De tok Ham – som hadde gått omkring og bare gjort vel, som Han skulle være en forbryter. Så åpnet sviket og makten sin porter for hån, piskeslag, tornekrone – gatens parlament og en feig Pilatus som nok hadde en anelse av at han stod overfor Sannheten. Han var advart av kona (Matt 27, 19) – likevel ga Pilatus etter for det sosiale og politiske presset. Så korsgang til Golgata hvor vekten av verdens elendighet tvang Jesus i kne – men Han fortatte å kjempe for oss – endog for en morder og banditt inntil Han ropte ut «DET ER FULLBRAGT.» Men takk og lov. Han var dødens overvinner «Stridsmann frå Getsemane.» «Dyp av nåde – er hos Deg, Jesus, ennå rom for meg? Har forlatelse du mer For en synder som jeg er?»

Biskop Arvid H. Nergård (1923–2006)

Endrer ikke syn i kvinneprestspørsmålet

Av Vidar Norberg (tekst og foto)

(1989): Biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland er en av de meget få biskoper som ikke har endret syn til fordel for kvinnelige prester. Han mener at kvinnelige prester er et brudd med Det nye testamentets syn og kirkens nesten 2000-årige tradisjon. Dagen har møtt biskop Arvid H. Nergård i bispegården i Tromsø.

–Kan du fortelle litt om bakgrunnen for ditt grundige studium i kvinneprestspørsmålet?

–Det er riktig at jeg er en av de meget få lutherske biskoper som ikke kan medvirke til ordinasjon av kvinnelige teologer. I så måte representerer jeg nok en teologisk antikvitet i kirkelandskapet. Men embetsteologien er et av de teologiske emner jeg har brukt mye tid på. Det skyldes at jeg helt fra begynnelsen av 60-årene, da saken ble aktuell hos oss, har sett på denne reformen som en stor og dyptgripende endring av den samlede kirkes nesten 2000-årige tradisjon og praksis. Jeg fant det ikke tilfredsstillende bare å akseptere reformen uten å sette meg nærmere inn i den teologiske problematikk.

–Spørsmålet har jo dessuten læremessige implikasjoner. Man kan derfor ikke nå frem til noen holdbar teologisk avklaring uten et inngående studium hvor argumentene både for og imot til slutt må avveies i forhold til hverandre.

–Først og fremst har jeg befattet meg med luthersk embetsteologi, men også romersk-katolsk. Nettopp her går jo en av de dypeste skillelinjer mellom våre to kirker. Men det viktigste er naturligvis først å søke klarhet om hva Det nye testamentet (NT) har å si om saken. Dernest må man ta rede på hvordan oldkirken praktiserte kallelsen til hyrdeembete. Videre til reformasjonen og den følgende tid inntil spørsmålet om kvinnelige prester ble aktuelt.

–Det skjedde først i enkelte lutherske kirker i Tyskland etter krigen, så i Sverige og i Danmark. I begynnelsen av 60-årene ble spørsmålet aktuelt hos oss. I Finland har debatten foregått med visse mellomrom siden begynnelsen av 60-tallet og pågår fremdeles i avisene etter at Kirkemøtet for et par år siden innførte den nye reformen, og min gode kollega i Oulu nektet å ordinere kvinnelige kandidater.

Kvinneprestene kommer

–Hvordan er situasjonen når det gjelder utbredelse og aksept for kvinnelige prester?

–Så vidt jeg vet praktiserer om lag 40 prosent av de lutherske kirker ordinasjon av kvinner til prestetjenesten. Realistisk må man derfor regne med at kvinnelige prester er kommet for å bli. Men dette forhold kan naturligvis ikke innebære at de som ut fra Skriften og luthersk syn på embetet ikke kjenner seg rolig for reformen, skal oppgi sin teologiske overbevisning. Det er imidlertid beklagelig at biskoper som ikke finner å kunne ordinere kvinnelige kandidater, ofte utsettes for hets og grunnløse beskyldninger om manglende syn for kvinners likeverd. Det er naturligvis en innstilling som er oss fullstendig fremmed.

–Jeg har ofte på mine visitaser gitt både ros og oppmuntring til menighetens kvinner for deres ofte helt avgjørende innsats i menighetsarbeidet. Uten deres oppofrende tjeneste ville mye ha ligget fullstendig brakk og mangt et initiativ overhodet ikke vært tatt. Jeg kan godt forstå at NT , og – blant apostlene – især Paulus setter menighetens kvinner så høyt som han faktisk gjør. Det inkluderer naturligvis også deres åndelige nådegaver og tjenester. Det samme syn finner man både i den eldste kirke og hos kirkefedrene.

–Hvilke oppgaver er det kvinnene løser siden du vurderer dem så høyt på grunn av deres innsats?

–De gjør ofte en fantastisk innsats på nær sagt alle områder av menighetslivet i barne- og ungdomsarbeid, menighetspleie eller diakoni og sosialt arbeid. Jeg vil også nevne innsamling av midler og arbeidet for å få reist nye kirker, kapeller og menighetshus. Hvis ikke kvinnene hadde engasjert seg, slik de faktisk alltid har gjort og gjør i disse sakene, ville svært mye stått i stampe med de ofte ytterst lusne bevilgninger og den sendrektighet som kommunene nesten alltid oppviser, når det gjelder prioriteringer og bevilgninger til kirkelige formål. Mange steder er det faktisk kvinner som egentlig driver menighetsarbeidet i samarbeid med prestene. Og i misjonsforeninger utgjør kvinnene det absolutte flertall, i alle fall på våre kanter.

–Apropos misjonen! Vi må ikke glemme at vi har hatt og fremdeles har en rekke kvinnelige misjonærer, som har gjort og fremdeles gjør en fremragende og velsignelsesrik innsats i misjonens tjeneste. Jeg nevner spesielt dette for å understreke at nedvurdering og diskriminering av kvinnene er en fullstendig fremmed tanke for meg. Jeg skal ikke dermed ha sagt at diskriminering av kvinner ikke har forekommet i historien. Kirkehistorien har dessverre ikke så få mørke flekker også på det området opp gjennom århundrene, sier Nergård.

Hård teologisk kamp

–Kan du fortelle litt om debatten som gikk forut for kvinnelige prester?

–Jeg kan jo nevne et eksempel fra vår svenske søsterkirke. Kvinneprestspørsmålet ble særlig aktuelt i Sverige på slutten av 50-tallet. På Kirkemøtet i 1957 viste biskop Anders Nygren, selv tidligere professor i nytestamentlig teologi, til en uttalelse av professor Anton Fridrichsen. Han hadde etterlyst en åpen erkjennelse av at kvinneprestreformen bryter med en nesten 2000 år gammel skriftsforståelse og skrev: «Skulle denne reform bli innført skal man ikke forsøke å få bort at Det nye testamentet har en annen innstilling. Man skal i ærlighetens navn medgi og innrømme at man tilsidesetter den bibelske oppfatning og den apostoliske autoriteten. La oss få full klarhet her og slippe forsøk på å ta NT til inntekt for en sådan reform.»

–Dette er meget sterke ord av en i sin tid kjent teologisk forsker og grunnlærd ekseget. Syv andre nytestamentlige teologer med professor Fridrichsen og Hugo Odeberg i spissen, hadde allerede i 1957 avgitt en uttalelse om at kvinnelige prester ville være uforenlig med NTs syn. Det ville bety et avvik fra troskapen mot den hellige Skrift, sier Nergård.

–Hva skjedde i Norge?

I 1961 ble den første kvinnelige kandidat ordinert i Norge. Da avga seks av ni biskoper en erklæring om at de fant det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med NTs grunnholdning og med dets direkte utsagn. Så vidt jeg husker kom også Menighetsfakultetets lærerråd med en uttalelse som gikk klart imot ordinasjon av kvinner til presteembete. Men så i 70-årene kom omslaget. Menighetsfakultetet avga en ny erklæring og åpnet for full presteutdannelse også for kvinner. Det innebar at de skulle få avlegge full praktiskteologisk eksamen. Ordinasjonsspørsmålet overlot man naturligvis til biskopene å ta avgjørelse om i hvert enkelt tilfelle, som jo også er rett og riktig, sier Nergård.

Politikk og kvinnebisp

–Vil vi i fremtiden få en kvinnelig biskop i Den norske kirke?

–Jeg tror at det i vår var ca. 60 kvinnelige studenter ved bare Menighetsfakultetets teologiske studium. Vi har vel nå om lag 80 kvinnelige prester. 8 av 11 biskoper ordinerer kvinner til prestetjeneste i vår kirke. Om ikke så mange år må vi nok regne med at vi får kvinnelige biskoper. Jeg vil ikke spå når og hvor, men det store flertallet i Kirkemøtet og i Kirkerådet går inn for og ønsker kvinnelige prester på lik linje med mannlige. Presteforeningen har dette på sitt fagpolitiske program.

–Det synes dessuten å ha skjedd en begynnende dreining innenfor flere av de store misjonsorganisasjoner i synet på kvinnelig prestetjeneste i kirken. Jeg regner derfor med at en kvinnelig biskop kan komme så snart man finner en egnet kandidat som har de kvalifikasjoner og forutsetninger embetet krever. Det er altså ikke lenger noen prinsipielle teologiske innvendinger blant flertallet av de kirkelige organer som er med på å velge biskop. Dermed ligger veien åpen for kvinnelige kandidater, også til bispestolen, sier Nergård.

–Kvinnelige presbytere er i strid med Skriften. Kan dette føre til at en kirke som bryter med Guds ord, mister sin kraft og langsomt dør bort?

–Det er ikke en salighetssak vi snakker om her. Etter luthersk forståelse er Ordet virkekraftig når det blir forkynt rett, og sakramentene er gyldig i kraft av Kristi innstiftelse. Men kirken burde være ærlig nok til å innrømme at reformen representerer et brudd med apostolisk ordning og praksis, og det er et radikalt brudd.

–Etter min oppfatning dreier det seg ikke om likeverd eller likestillingsproblematikk. Det dreier seg om en oppdragsforskjellighet Kristus har villet ha i sin kirke. Skal denne stå ved lag, eller dreier det seg bare om et ordningsspørsmål som kirken fritt kan bestemme over, slik de fleste lutherske teologer nå hevder? Jeg kan ikke se at det siste er tilfelle, sier Nergård.

–Finnes det ikke unntak?

–Jo, i nødsfall. Luther er inne på dette. Han tenker for eksempel på en situasjon da alle menn er innkalt til krig. Da må også kvinner tre til. Men når det igjen blir normale forhold, skal de tre tilbake og ikke blande seg i fremmed embete. Jeg nevner dette, uten å gå inn på Luthers tolkning av aktuelle skriftsteder, bare for å understreke at det er umulig å finne grunnlag for denne ordning hos Luther og de øvrige reformatorer, sier Nergård.

Nei til kvinneprester

–Hvilke teologiske innvendinger har du mot kvinnelige prester?

–Det lar seg ikke gjøre i et avisintervju å gå i detaljer om de bibelske, dogmatiske og økumeniske grunner for det standpunkt jeg er kommet til. Men mitt utgangspunkt er Jesu ord i Johannes’ evangelium 20:21ff: «Liksom Faderen har sendt meg sender jeg dere…» Det dreier seg her om et fullmaktsord til apostlene. Apostolatet er avsluttet, men apostolatets funksjoner fortsetter i kirken. Disse funksjonene er forkynnelsen av evangeliet, forvaltningen av sakramentene og utøvelsen av nøklemakten. Den augsburgske bekjennelse, Confessio Augustana, anfører da også nettopp dette skriftord om biskopens åndelige funksjoner.

–Dette er de samme funksjoner som en ordinert prest har i sin menighet, med andre ord lære- og hyrdeembetet. Augustana bekrefter dermed at apostolatets funksjoner fortsetter, selv om apostolatet som historisk størrelse er avsluttet, mener Nergård.

–Kan du fortelle om Jesu og apostlenes praksis ved valg av menn til de apostoliske funksjoner?

–NT viser klart at Jesus vurderte kvinnenes stilling på en helt ny måte, både religiøst og i samfunnsmessig sammenheng. Han ga dem fullstendig likeverd med menn, noe de også har fra skapelsen av. En vil aldri finne en eneste setning i NT som peker i retning av at Jesus noen gang har talt nedsettende om kvinner eller behandlet dem på en diskriminerende måte, uansett hvem de var og hvilken livssituasjon de befant seg i. Jesus satte kvinnene høyt i sin egen og nærmeste omgangskrets. Men til tross for at det var kvinner som fikk æren av å bringe budskapet om Jesu oppstandelse til apostlene, ble ingen av dem valgt til og innsatt i aposteloppdraget. Det er aldeles utenkelig at Jesus her var diktert av samfunnsmessige hensyn eller av begrensninger som rådde i jødedommens og datidens kvinnesyn.

–Går vi linjen et stykke videre, blir vi straks oppmerksom på at apostlene bare lar menn velges og innsettes til menighetens forstandere, hyrder og tilsynsmenn. For å bare nevne et eksempel i Apostelgjerningene 20. Der taler Paulus til presbyterne som er kommet til ham i Milet. De er alle sammen menn som blir formant til å ta vare på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dem til tilsynsmenn for. Også alle andre steder hvor det er tale om lære- og hyrdeansvar i menighetene, er det menn som velges til og overdras dette oppdrag.

–Den samme praksis møter vi også i oldkirken. Vi finner bekreftelse på dette, blant annet i 1. Clemens brev så langt tilbake som ca. året 96.

–NT viser klart at kirkens hyrdeembete overdras til en bestemt persongruppe. Denne linjen føres videre også av Luther og de øvrige reformatorer. Vår kirkes viktigste bekjennelsesskrift Confessio Augustana sier at embetet er innstiftet av Gud. Reformatorene har aldri vært inne på tanken om å overdra presteembetet til andre enn menn, sier Nergård.

–Hvordan ser du på det såkalte taleforbudet i 1. Korintierbrev 14:33 til 35?

–Det har vært raljert nokså mye over dette, helst i avisene, og da med polemisk brodd mot de teologer og prester som ikke finner å kunne oppgi kirkens gamle syn på kirkens embete. For meg er imidlertid ikke dette skriftordet noe nøkkelord når det gjelder spørsmålet om ordinasjon av kvinnelige teologer. Men jeg avviser på rent filologisk grunnlag at det her dreier seg om en senere interpolasjon (tilføyelse). Det står imidlertid klart for meg at når apostelen oppbyr hele sin autoritet og betegner dette som «et Herrens bud» i vers 37, så må det dreie seg om noe annet og mer enn vitnesbyrd eller profeti. Jeg er av den oppfatning, og her står jeg sammen med flere NT-forskere som jeg selvfølgelig ikke kan sammenligne meg med, at Paulus’ utsagn her må referere seg til forkynnelse på vegne av menigheten, eller kall og oppdrag av menigheten, sier Arvid H. Nergård.

Økumenisk problem

–Hvordan blir den teologiske begrunnelse for ikke å ordinere kvinnelige teologer til prestetjenesten møtt her hjemme og i økumenisk sammenheng?

–Med respekt både av mannlige og kvinnelig prester og teologer som har satt seg inn i problemstillingen og tar den på alvor, men med gjøn og hets i de fleste presseoppslag, særlig i forskjellige inserater hvor det hele veien tenkes likestillingsideologi. Andre igjen går et skritt lenger. Et lokalt likestillingsombud oppfordret for eksempel i et tilfelle til boikott av en ordinasjonsgudstjeneste. Årsaken var at jeg ikke hadde innkalt en tilfeldig kvinnelig sommervikar til å assistere ved ordinasjonshandlingen. Resultatet ble en fullsatt kirke til siste plass.

Biskopen legger til at når så mange synes å tro at spørsmålet om kvinnelige prester bare er et norsk fenomen, så glemmer de at spørsmålet også har økumeniske perspektiver av stor rekkevidde og betydning.

–Hverken den romersk-katolske kirke eller ortodokse kirker ordinerer kvinner til prestetjenesten. Det er knapt et år siden det ble flertall for en slik ordning i de ledende organer i Church of England. Vatikanet reagerte da straks med en advarsel med henblikk på de videre samtaler om nattverdfellesskap. Den engelske erkebiskopen Robert Runcie, har da også oppfordret til en viss tilbakeholdenhet og antydet at en slik reform kan føre til splittelse i kirken. Nå er jo også de evangelisk-lutherske kirker svært opptatt av et utvidet fellesskap og samarbeid med den romersk-katolske kirke. Mye har endret seg når det gjelder tilnærmingen, særlig etter 2. Vatikankonsil, selv om store læremessige læreforskjeller fremdeles består. Den romersk-katolske kirke vil for eksempel ikke kunne godkjenne nattverdfellesskap med vår kirke fordi vi ikke står i apostolisk suksesjon med vårt presteembete, slik den romerske kirke tolker dette begrep. Det er, så langt jeg forstår, derfor helt utenkelig at den romersk-katolske kirke skulle anerkjenne fullt fellesskap med den evangelisk-lutherske kirke, etter at den i tillegg har innført ordinasjon av kvinner til prestetjenesten. Hertil kommer naturligvis de dogmatiske forskjeller i forståelsen av nattverdsakramentet, respektivt messeofferet. Men det er en annen sak som jeg ikke skal komme inn på her, sier biskopen.

Politisk press

–Skyldes åpningen for kvinnelige prester at Den norske kirke har gitt etter for presset fra politikere som vil ha kvinnelige presbytere i likestillingens navn?

–Den tyske teologen Peter Brunner stilte en gang spørsmål om ordinasjon av kvinner til presteembetet i de lutherske kirker har sin bakgrunn i det 18. og 19. århundrets opplysningsbevegelse. Men akkurat i det stykket tror jeg Brunner tok feil. Rasjonalismen rørte ikke ved kirkens embete, stilte overhodet ikke spørsmål ved det. En annen sak er at likestillingsideologien nok har influert sterkt på tenkningen omkring dette spørsmålet, men teologi-historisk ligger det antakelig nærmere å søke etter bakgrunn i påvirkning av reformert teologisk tankegods. Det er allikevel klart at politisk innflytelse har gjort seg gjeldende i dette spørsmålet og for folk flest er det tydeligvis umulig å begripe at det kan være en annen ordning i kirken enn i staten. Dessuten ble lik adgang til embeter, så vidt jeg nå kan huske, fastslått av Stortinget allerede i 1938. Det gjelder også embeter i kirken.

–Jeg legger for øvrig merke til at mange unge prester ikke lenger diskuterer spørsmålet ut fra Skriften og kirkens bekjennelse, enn si den tradisjonssammenheng som også den lutherske kirke tross alt har stått i når det gjelder kirkens embete.  Man kan stundom få inntrykk av at det ikke lenger dreier seg så mye om et teologisk problem, men om et ordningsspørsmål basert på likeverd og likestilling. Men bare på dette grunnlag kan man vanskelig føre noen teologisk avklarende samtale om denne saken, sier biskop Nergård.

Splittelse i menighetene

–Skaper spørsmålet om kvinnelige prester splittelse i menighetene? Og hvordan er det med dette i ditt bispedømme hvor det er mange læstadianere?

–Vi har jo i vår kirke generelt forsøkt å respektere hverandres syn. Det er utarbeidet visse «kjøreregler» for samarbeidet. Personlig beklager jeg den måten saken ble handtert på da spørsmålet om ordinasjon av kvinnelige teologer til prestetjeneste ble aktuelt hos oss. Det var ingen teologisk eller kirkelig konsensus om saken. Tvert imot avga seks av ni biskoper en uttalelse mot reformen, men det forelå ingen teologisk utredning som prestene, menighetsrådene og bispedømmerådene ble bedt om å ta standpunkt til. Men mest av alt beklager jeg at den lutherske kirke egentlig aldri har hatt et fast ordnet embete for kvinner. I Finland søkte man å ordne den saken gjennom opprettelse av menighetslektorstillinger for kvinnelige teologer, men nå er det som sagt blitt annerledes der borte etter kirkemøtebeslutningen for et par år siden.

–Når det gjelder spørsmålet om tilsetting av kvinnelige prester virker splittende på menighetslivet, har jeg inntrykk av at det ikke lenger er tilfelle i de fleste menigheter. På menighetsplanet har de aller fleste ingen bestemt mening om den saken og man vil nødig skape strid. Annerledes er det i de læstadianske menigheter og i menigheter med stort innslag av læstadianere. Å sende en kvinnelig prest til slike menigheter vil være ensbetydende med å sette nøkkelen i døra for den kirkesøkende menighet. Det vil med andre ord føre til uopprettelig splittelse, sier Nergård med klar hentydning til saken om den finske kvinnelige presten som fikk nei til å benytte de norske kirkene i læstadianske menigheter.

Den siste biskop

–Mange geistlige som synes å ha ambisjoner om å bli biskop, har endret sitt syn på kvinnelige prester. Har du noen gang vurdert å endre ditt syn?

–I mine studier av embetsteologien har jeg tatt på fullt alvor de motargumenter jeg har møtt i en rekke teologiske artikler, bøker og vitenskapelige avhandlinger som behandler dette emnet. Men jeg har ikke hittil blitt overbevist på en slik måte at det har endret mitt syn. I de vanlige avisdebattene om denne saken har jeg aldri latt meg involvere. Avisspaltene er ikke egnede fora for drøfting av teologiske spørsmål på det vitenskapelige nivå som en slik sak har krav på. Med all respekt for ønsket om å diskutere saken, er de fleste avisinnlegg som regel av liten eller ingen teologisk verdi. Å søke klargjøring i dette spørsmålet er da heller ikke gjort i en håndvending. Det krever inngående teologisk arbeid og deretter drøftinger på ansvarlig nivå i kirken. Men den «båten» er visst gått for lenge siden. Det dreier seg allikevel om et spørsmål som griper dypt inn i kirken og som har økumeniske konsekvenser av stor rekkevidde og betydning. Men for all del: folk må få lov til å gi uttrykk for sitt syn og mange ikke-teologer har stor innsikt i Skriften og luthersk læresyn, også i dette spørsmålet. Det burde kirken lytte til mer enn hittil har vært tilfelle, sier Nergård.

–Tror du, biskop Nergård, at det kommer flere biskoper med samme syn som du har i denne saken?

–Jeg kan ikke utelukke at det kan skje, men jeg har mine tvil. Vi er jo nå bare tre biskoper i tjeneste som ikke finner å kunne medvirke til ordinasjon av kvinnelige kandidater. Men det bør så absolutt være plass for biskoper med dette syn, ikke minst av hensyn til de prester og menigheter som ikke aksepterer nyordningen. Det vil vel til syvende og sist bli et spørsmål om hvor stor takhøyden og plassen for konservativt, gammelkirkelig embetssyn vil bli i de nærmeste år fremover. Denne plassen synes å ha skrumpet dyktig inn i de senere år, sier biskop Arvid H. Nergård til Dagen.