Oppbyggelse

 

Av Willy Gryting

Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven. (Gal. 4, 4).

I Guds rike skjer ingenting på slump, ikke engang en spurv faller til jorden uten at Gud vil det, sier Bibelen. Slik har Gud en plan med tidens begivenheter. Også tidspunktet for når de forskjellige begivenheter skal finne sted, vet Gud. Mange har forsøkt å granske ut dette Guds tidsskjema, men alltid forgjeves. I alle fall for dem som forsøkte å finne ut dagen og året for Hans gjenkomst.

 

I tidens fylde kom Jesus, i tidens fylde kommer Han og igjen. Etter hva vi forstår av Guds ord, kommer Han først i skyen for å hente sin rede brud. Jesus ble et skille da Han gikk her nede. Noen fulgte Ham, andre forkastet Ham – ba Han dra bort fra deres landemerker. Til sist drepte de Ham.

Selv om vi ofte merker at «kristennavnet her et skille slår» som det står i sangen, vil vel ingen merke det slik som de som blir igjen når Han kommer – når de som trodde på Ham i sitt hjerte, plutselig er borte. Også når Jesus skal skille oss i to flokker (Matt. 25, 32) får vi atter se: Jesus var, er og blir det store skillet. Det store spørsmålet blir: På hvilken side av det store skillegjerdet har vi plassert oss?

 

Begivenhetene i verden, åndskampen i åndeverdenen, og utviklingen med Israel, taler sitt tydelige språk. Han kommer igjen – Han kommer snart. Herlige løfter for Guds folk.

La oss bruke denne tiden ikke bare til å minnes at Han kom, men også at Han kommer igjen. Det vil si: Forberede seg på å møte Ham.

Hvem er forberedt på å møte Jesus? I Åpenb. 7, 13–14 leser vi: Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: «Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor kommer de fra? Og jeg sa til ham: Herre, du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengselen, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.»

Her har vi svaret: Den som er renset i Jesu blod. Han kan og si det med forventning i sitt hjerte: Kom, Herre Jesus, Kom snart!

 

(Artikkelen er sakset fra Finnmarkhilsen nr. 12, desember 1970)

 

 

 

 

 

 

Av Ludvig Hope

Sidan sa Israel til Josef: No lyt eg døy, men Gud skal vera med dykk og fylgja dykk til landet åt fedrene dykkar. 1. Moseb. 48, 21

I alle tider har folki elska sitt fedreland. Og denne kjærleiken var aldri djupare og reinare enn hjå dei som laut bu hjå eit framandt folk. Då Israel var i Babel, hengde dei harpene sine burt og gret av lengting etter heimlandet. Det er det same som hender den dag idag når ein må leva skild frå sitt folk og fedreland.

Landegrenser, mål, skyldskap, ættearv, grannelag, skule, bedehus, kyrkja og kyrkjegard – alt dette og mykje meir flettar folket saman til ein einaste stor huslyd. Som Gud har lova å signa og verna folket i heimane, når dei arbeider saman i kjærleik, so vil Han ogso verna og signa eit folk som held saman og lever i tru og gudlegdom.

Det er slett ingi kristeleg dygd å vera likesæl for sitt fedreland. «Gjer det de kan, so det må gå den byen vel som eg har ført dykk til, og bed for han til Herren. For når det går han vel, so går det dykk vel.» (Jer. 29, 7). Det sa Gud til dei av Israelsfolket som måtte bu i Babel. Kor mykje meir vil Han då ikkje seia til oss at me skal arbeida og be for landet og folket vårt! Me skal be for konge, for styresmenn og for alle som rår over oss, so me kan leva i fred og sømd og gudlegdom. Det seier Guds ord til deg og meg.

Måtte me kjenna vårt ansvar for fedreland og folk, frå grensa og ut til dei drivande garn, so me i arbeid og bøn ber det uppover mot Gud, frå slott og til lågaste hytta. Det vil Gud.

 

 

 

Gud signe vårt dyre fedreland

og lat det som hagen bløma!

lat lysa din fred frå fjell til strand,

og vetter for vårsol røma!

lat folket som brøder saman bu,

som kristne det kan seg søma.

(Andakt for 17.  mai frå «Eit Ord idag» på A/S Lunde Co’s Forlag, Bergen 1932.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Axel Remme

Løfter til Israel om samling, renselse, ånd og land Esekiel 36, 24–28

Ingen får slike løfter fra Gud som Israel. Løftene lyser igjennom hele Skriften. Og adressaten er ofte i første omgang jødene og Israels land. Eiendomsfolket bæres gjennom tidene på løftenes vinger. Ved det folket er Guds løfter og Messias brakt til verden. Hans budskap skal nå til alle folkeslag før Jesus Kristus kommer igjen. Og ved dette utvalgte folk har Gud åpenbart sin vilje og frelse for hele menneskeheten.

Et av de mest omfangsrike løfter til Israel er dette avsnitt hos profeten Esekiel i kapitel 36. Her er det meste av det største lovet på en gang. Merk deg de fire ting som nevnes i overskriften. Og tenk så på at det gjelder både folket, Israels samling, landet og løfte om Guds Ånds innvirkning. Det er et mektig og gripende Skrift-avsnitt, som burde fordrive vantroen og antisemittismen. For det er «Herren Herren» som taler til «Herrens folk» og til «folkene.» (v. 20 og 23)

Israels samling er et av tidens store og tydelige tegn, som skjer i vår tid. Hvert år flytter tusener jøder/familier hit fra mange land. Noen på grunn av forfølgelse og terror. De føler seg tvunget for sin sikkerhet til å dra til Israels land. For mange oppfylles en gammel drøm om å få komme til jødenes nasjonale hjem. Her er de på fedrenes jord, trygg og takknemlig. Generasjoners sterke lengsel og håp har vært medvirkende.

Denne folkevandringen tilbake til Israel er ikke bare jødenes eget initiativ og ønske. Den er en guddommelig handling med dette folket. Slik som også dette profetord lyder: «Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land.» (v. 24)

Det landet Gud tar sitt folk tilbake til, kaller Han «deres eget land». Og sier til dem: «Dere skal bo i det landet jeg ga deres fedre. Og dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.» (v. 28) Her klinger historiens og åpenbaringens vitnesbyrd sammen. Samstemt avslører de Guds vilje og vei. Den som bøyer seg for Bibelens autoritet som Guds ord, avviser verdens motstand mot Israel og erkjenner deres rett til landet!

At det er tale om mer enn samling i sitt land, viser løfte til folket om renselse og Åndens gave. Målet med Guds ledelse er både å bringe folket tilbake til Israels land og rense det ved Åndens inngrep. Så radikalt og grundig som profeten forkynte: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, …» (v. 26 og 27a). Her er noe av pinseforkynnelsen i Den gamle pakt.

Det var da også jøder som først ble fylt av Den Hellige Ånd og opplevde den sterke åndsmeddelelse og at flere tusen ble frelst under den første kristne pinse i Jerusalem. Og det lød i forkynnelsen den gang: «Løftene tilhører dere og deres barn, og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.» (Ap.gj. 2, 39) Som profetordet pekte fremover på jødenes samling som skjer, skal også dets oppfyllelse av Guds Ånds hjertefornyelse hos dem skje. De er under Guds gode løfter, som aldri kan svikte.

Men pinsens åndsløfter gjelder «alt kjød» (Joel 1). Dette handler om den mest personlige opplevelse av Guds nærhet og nåde. «Min Ånd vil jeg gi inne i dere.» Den skal bli personlig eie og iboende styrke. Gud manifesterer seg så nær og så mektig. Da blir det både «et nytt hjerte, og en ny ånd». Det skjer ovenfra og innenfra. Vi kan ikke ønske noe bedre enn denne pinse for alle!

Kom himmelsk vår og varme og livne med ditt skinn, med pinsekraft forbarme deg over lunkne sinn.

Skap vårtid alle vegne i kristent liv og tro. Gi vekst og om den hegne så Åndens frukt kan gro.

Du Guds ords åpenbarer, veileder, guddoms røst og sannhetens forsvarer, vær du vårt lys, vår trøst.

Må det som vår-eng grønnes, et åndens liv stå opp. Din kirke rett forskjønnes med nyvekst’ friske knopp.

Lær oss ydmykt å bøye for deg, Guds-ordets tolk, Du talsmann fra det høye, veiled, forny ditt folk!

Axel Remme

 

 

Av Tormod Jenssen, Honningsvåg

Synden medførte to uheldige ting i vårt forhold til Gud.

Vi ble skyldig til døden ved å synde. Døden har i Bibelen tre betydninger: åndelig død, legemlig død, evig død (fortapelse). Dette rammet alle som har syndet, og Bibelen sier at: Alle har syndet og fattes Guds ære. Rom. 3,23. Dermed er alle syndere under dødsdom, og en dødsdømt kan reddes bare på en måte, – han kan benådes. Dommen kan ikke omgjøres når den dømte er funnet skyldig, men kongen har rett til å benåde den dødsdømte. Det som da skjer, har ikke noe med fortjeneste å gjøre, – derfor brukes ordet benåde. Dette ordet ble brukt til et så fromt menneske som vi tenker oss at jomfru Maria måtte være, siden Gud betrodde henne den store oppgave å bli Jesu mor. Vær hilset du benådede. Luk. 1,28. Og videre du har funnet Nåde hos Gud. V. 30. I Himmelen er bare benådede syndere.

Synden gjorde oss uren for Gud. Intet urent skal komme inn i staden det nye Jerusalem i himmelen. Dermed stengte synden oss også på denne måten ute fra himmelen. Vi må benådes fra dødsdommen, vi må renses fra urenheten. Hvordan skjer så dette? Det skjer først ved syndserkjennelse, mennesket erkjenner at det er skittent for Gud. Gud sier ved profeten Jeremia til folket: «For om du enn ville tvette deg med pottaske og bruke meget lut, så skulle dog din misgjerning være skitten for mitt åsyn, sier Herren, Israels Gud.» Jerem. 2,22. Denne urenhet kan ikke vaskes bort med noe vaskemiddel her på jorden. Det er bare Gud som kan rense oss fra denne urenhet. Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1,9. I vers 7 sies det på denne måte Jesu, Hans Sønns blod reser oss fra all synd. Ved syndsforlatelsen benådes vi fra dødsdommen, og ved syndsforlatelsen renses vi fra urenheten. Mennesket frelses ved syndenes forlatelse. Syndenes forlatelse grunnes på Jesu frelsesverk, dersom ikke Jesus var død på korset, var det ingen forlatelse, – da måtte enhver dø for sin synd. Nå er dødsdommen vår fullbyrdet på Jesus, synden er sonet, gjelden er betalt ved Jesu død, og på dette grunnlag forkynnes syndenes forlatelse for enhver synder, som i anger bekjenner sine synder for Gud og ber om tilgivelse. Blodet henviser til Jesu stedfortredende død på korset, derfor renset i blodet. Har du opplevet denne rensning fra din urenhet? Denne benådning fra din dødsdom?

Artikkelen ble trykket i Finnmarkhilsen Nr. 3, mars 1972. Tormod Jenssen var forkynner. Det er flere år siden han døde.

 

 

Hebr. 12, 3: «Ja, gi akt på Ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.»

 Av Axel Remme

(20.04.2018): Gi akt på Ham. Tenk på Ham. Se på Ham. Kom Jesus Kristus i hu. Alt gjelder samme sak: Slipp Jesus inn i tankene!

Så mangt og mye opptar tankene. Jeg spurte engang et barnebarn som satt så spent og fulgte nøye med når mormor ordnet til for å spise. Hva er det du tenker så på, gutt? Da kom svaret momentant: «Jeg tenker på mat, bare på mat!» Det er vel slik for noen hver. Vi tenker daglig også på mat. Den er en så viktig del av tilværets behov og ansvar.

Selv om vi ikke kan eller bør røpe alle våre tanker, kan det være viktig å bli stille for spørsmålet: Hva tenker du på? Sitter du kanskje med tanker om at du skulle vært et annet sted? Eller du tenker på valg du burde ha gjort annerledes. Og noe viktig du ikke har fått gjort. Ofte er tankene opptatt med et problem, noe en selv eller andre strever med og frykter for.

Gi akt på Jesus, er påminnelsen her. Rett blikket mot verdens frelser. Slipp Ham til i dine tanker. Å tenke på Ham er det viktigste vi kan bruke tankene til. Det er det mest nyttige og fruktbare. For det ordner oss innenfra, renser, opplyser, veileder, gir lys, håp og kraft. Når Han får fylle tankene våre med sitt ord, blir det også mye takk. Står vi fast og rådløs, hjelper det å be som sangeren: «si så hva du har tenkt, o Gud».

Det vi tenker, har med hjertet å gjøre. Vi husker Jesu spørsmål til de skriftlærde: «Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter?» (Mark. 2, 8) Derfor blir det så galt med vårt hjerteforhold til Gud, dersom vi ikke har rom for Jesus i våre tanker. For «med hjertet tror en til rettferdighet».

Hva skal vi så tenke på når vi gir akt på Ham?

Vi skal tenke på «hva vår frelse kostet har». Her i Hebr. 12 sies det at «Han led tålmodig korset uten å akte vanæren». Og vi skal «gi akt på Ham «som holdt ut en slik motstand fra syndere».

Døperen Johannes hjalp sine mange tilhørere til å gi akt på Jesus ved å forkynne slik om Ham: «Se der Guds Lam som bærer verdens synd». Du må ikke bare høre det eller høre om det, men aktivt rette din oppmerksomhet mot det. Det skjer når du med alvor og bønn leser i Bibelen, og tror det «som står skrevet».

Og så skal vi «gi akt på Ham» for at vi «ikke skal gå trett» «og bli motløse», minner dette skriftord om. Ved å tenke på Jesu lidelse og offer får vi mot til troens kamp. For den som tror, er «Ordet om korset en Guds kraft». Troens beskuelse av Kristi lidelse gjør oss i stand til selv å lide for Hans navns skyld. Budskapet om Jesu stedfortredende lidelse holder oss våken og gir mot. Ved å betrakte Jesus, den lidende Messias, får vi både syn for og kraft til utholdenhet. «Det er liv i å se på det blødende Lam, …»

Vårt andaktsord begynner med et «ja». Det kommer etter at foregående vers slutter slik: Jesus «har nå satt seg på høyre side av Guds trone.» Slik beskrives allmaktens Herres posisjon i Guddommen. Han er på den Allmektiges trone. Vi skal altså vende blikket mot den seirende Kristus. Dermed får vi påminnelse om både å gi akt på Hans kors og Hans krone. Jesus, som fullbrakte frelsesverket og «er gitt all makt». Ja, gi akt på Ham»!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Axel Remme

 «Og det skjedde i tiden som fulgte, at Han drog omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike. Og de tolv var med Ham, og likeså noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer …» Luk. 8:1–2.

Hva slags bilde har du av Jesus

(13.o4.2018): Hva ser du for deg når du leser og hører om Ham? En vis person, en from skikkelse, alvorlig, uvanlig i ord, gjerninger og makt. Iblant streng, bestemt og provoserende.

Eller ser du også den milde, favnende, barmhjertige person. En som viser ekte, oppofrende kjærlighet og ikke gjør forskjell på folk. Ser du i Ham den gode, som gjør vel i alt Han gjør, som bruker all sin vilje og makt på å hjelpe mennesker i frykt og nød. Den som dessuten gir evighetsperspektiv og viser gudsdimensjonen i tilværet. Og det essensielle: Ser du Ham som din og «verdens frelser»?

Tekstens bilde viser oss Jesus «som dro omkring» «og forkynte evangeliet om Guds rike.» I følge med mange forskjellige medarbeidere, som tjente fellesskapet og oppgavene Hans, og som ga tid, krefter og midler for det. Vi ser tydelig dette vakre, positive bildet av Jesus, som kaller oss med seg i Guds rikes liv og gjerning.

Jesus er velgjøreren.

Hans gjerning var preget av omsorg for hele mennesket, ånd, sjel og legeme. Derfor fulgte forkynnelse, sjelesorg og helbredelse alltid med i alt Hans virke. Om Ham ble det sagt: «Han har gjort alle ting vel.» (Mark. 7, 37) Det var aldri noe galt gjort, halvgjort eller uferdig, men det var helt og fullkomment. Han gikk omkring og gjorde vel. Det fikk dem som tok imot Hans ord og hjelp, erfare. Han er den virkelige velgjører.

 

Jesus er misjonerende.

For «Han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike». Det var hovedsaken. Teksten er et glimt av Hans andre store virksomhet i Galilea. Det synes som om at Han ikke lenger hadde den åpne adgang til synagogene. Nå kommer Han overalt. Og Jesus gikk systematisk til verks. Han besøkte ikke bare byene, men også de mindre steder.

Det lå Ham på hjerte at flest mulig skulle få del i budskapet og bli frelst inn i Guds rike, som ved Ham var kommet nær. Derfor måtte det forkynnes for alle. Det var om å gjøre å nå ut til flest mulig med evangeliet. Som Han sa: «Jeg må gjøre Hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide.» (Joh. 9, 4)

Det er den misjonerende Jesus vi hører om her. Han var travel opptatt med å bringe frelsens budskap ut. «Han dro omkring», som misjonæren og emissæren. Nært eller langt av sted med det gode budskap. I dag er det mye færre misjonærer som blir sendt i Norge og fra Norge. Men nært og fjernt skal vi misjonere, minner også bibelord om.

Etter en tale i Kapernaum var folket «slått av undring over Hans lære, for Han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde.» Ved samme anledning ble en mann befridd fra «en uren ånd». «Og ryktet om Ham kom straks ut overalt der omkring i Galilea.» (Mark. 1, 28) Slik sørget folket selv for annonsering om Jesus, ved å bringe de gode ryktene om Ham, både om Hans forkynnelse og undergjerninger. Ja, Jesus var misjonerende. Egentlig hører vi her om det første evangelieteam, med hovedhensikt og forkynne «evangeliet om Guds rike.» Her er det tydelige forbilde for all misjonsgjerning.

Jesus er også inkluderende.

Han kom ikke alene, men opptrådte sammen med en betydelig gruppe. Lukas nevner i sammenhengen navnene på flere som var med. Jesus tok med mange i sitt oppdrag. Og det lød et tydelig: «følg meg», kall til å være med Ham. Fremdeles er det slik at vi blir kalt og engasjert av Ham ved Hans ord og Ånd. Jesus tar oss med, både i sitt samfunn og i sin gjerning.

«De tolv var med Ham.» Disse nevnes først. De som stod Ham nærmest i fortrolighet, kjennskap og gjerning.  Utsagnet påminner oss om at øyenvitnene var stadig til stede. De var nærmest det som skjedde og så og hørte alt. Dermed kjente de den fulle sannhet, både om Jesu ord og virke. De var tidsvitner, direkte kalt av Jesus. Derfor har deres ord Guds-ords autoritet.

Men befridde var også med, slike som var blitt helbredet «fra onde ånder og sykdommer». De hadde opplevd Jesu underfulle befrielse på sjel og legeme og blitt inkludert i tjenesten. Disse kvinnene var blant dem som «fulgte Jesus fra Galilea». De var å se på Golgata, ved korset. Og noen av dem kom først til graven påskemorgen. Også «mange andre» var med Ham. Men alle hadde det til felles å være Hans etterfølgere og medarbeidere.

 Hvordan er ditt bilde av Jesus?

Det samme som disse? At han er Messias, Guds Sønn, som har brakt oss evangeliet om Guds rike. Og som selv har oppfylt løftene om den frelse Gud sendte til og for menneskene. Jesus er den seirende og oppstandne Kristus. Da kan du si til Ham som Tomas: «Min Herre og min Gud!»

Det er bare Bibelen som kan gi deg det rette bilde av Jesus. Ikke dine eller andres tanker, meninger, lengsler, følelser eller ønsker, men Guds ord. Derfor les i Bibelen. «Hør  Herrens ord!» Det «gjør deg vis til frelse».

 

 

«Da fikk du den levende møte»

Himmelske realiteter – og menneskets jordvendthet

Av Jørgen Høgetveit

(28.03.2018): Når man leser de forskjellige fortellingene om Jesu død og oppstandelse som for eksempel i Matteus kapittel 28 – så stusser en over både den ene og den andre av Jesu trofaste venner – som kommer for å «se til graven». Maria – fortelles det et annet sted – kommer med salve for å salve Jesu legeme – men hverken hun eller de andre regnet med at Jesus var stått opp igjen fra de døde. Apostlene var der heller ikke på tross av alt de hadde hørt, visste og hadde sett. Og dette er jo underlig, for de kunne jo profetiene og Jesus hadde ved flere anledninger fortalt dem at Han skulle lide og dø, men stå opp igjen på den tredje dag. Men ved graven var apostlene ikke – bare en senere korrupt vaktstyrke – som ble overtalt til å si at de sov og apostlene kom og tok Jesus.

Dette sier meg noe vesentlig om oss mennesker. Du verden hvor jordbundet vi er – hvor uhyre vanskelig det er for Jesus å få blikket mot de himmelske realiteter og tillit til Ham som har overvunnet verden. Han overstyrte alt i påsken og overstyrer alt i dag. Joda, vi leser og hører og finner det uhyre interessant – men å feste tillit til det slik at man i dette tilfellet møter opp ved graven påskemorgen og får se engelen velte steinen, oppleve jordskjelvet og se Jesus komme ut av graven – det var man i realiteten blind for. Jordens mørke, jordens brutale realiteter hadde overmannet og formørket sinnene – som vi ser det hos Emmaus-vandrerne og de andre. Ingen av dem fikk oppleve at Jesus kom ut av graven.

Men Jesus ga ikke opp. Han søkte opp den ene etter den andre. Gikk gjennom lukkede dører og viste dem sårmerkene, spiste honningkake osv., stod på strandbredden med ferdig mat til oppgitte og forsagte fiskere.

De fikk den levende møte – og det ble virkelig en salig stund. Og etter det var de ikke til å rikke. Det kostet dem riktignok livet i tur og orden – bortsett fra Johannes på Patmos.

Bare les teksten fra Matteus kapittel 28 under og fryd deg over hvordan triste formørkede sinn og forstand ble snudd til tillit til de himmelske realiteter og Guds ORD:

Matteus kapittel. 28:

«Men ved enden av sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel fór ned fra himmelen og trådte til og veltet stenen fra og satte sig på den. Og han var som et lyn å se til, og hans klædning var hvit som sne; og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de blev som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; Han er ikke her; Han er opstanden, som Han sa; kom og se stedet hvor Han lå! Og gå avsted i hast og si til Hans disipler at Han er opstanden fra de døde. Og se, Han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se Ham. Se, jeg har sagt eder det! Og de gikk i hast bort fra graven med frykt og stor glede, og løp avsted for å fortelle hans disipler det. Og se, Jesus møtte dem og sa: Fred være med eder!»

Og da apostlene fikk denne beskjeden fra kvinnene – møtte de opp og fikk misjonsbefalingen og den enorme striden for at Guds rike skulle komme og Hans vilje skulle skje like til jordens ender startet og er ennå ikke slutt. Men vi må igjen og igjen møte den oppstandne og levende for «egen kraft er intet verd.» Han må rense og fornye og lede oss i Sine gjerninger – da blir Herrens stridsmenn myndige i striden som nå spisser seg voldsomt til i vært kjære fedreland.

www.Kommentar-avisa.no

 

 

 

 

«Jeg har sett Herren»

(Joh. 20:11-18)

 

Axel Remme

Her har vi et av de mange bibelske vitnesbyrd om at Jesus Kristus har stått opp fra de døde. Det er seierens og håpets budskap fremfor noe. Kronen på Jesu veldige frelsesverk. Og Guds stadfestelse og godkjennelse av det.

Påskeberetningene tar oss med til Jesu Kristi grav. Og alle bringer samme vitnesbyrd: Jesu grav er åpen og tom. Det fantes ingen død Jesus. «Han er ikke lenger i graven hvor bleknet i døden Han lå.» Nei, ingen fant Ham der i sin grav. Det var alle øyenvitners opplevelse og utsagn. Men flere møtte Ham der ved graven, oppstått og levende. En av dem var Maria Magdalena, som teksten forteller om. Med selvsynets overbevisning og glede kunne hun vitne: «Jeg har sett Herren!»

 

Opplevelsen av den oppstandne Jesus, var uventet.

Samtlige som møtte Ham der og andre steder, ble forferdet og redd. Budet om at Han var stått opp ble til å begynne med mottatt med vantro av disiplene. I Markus’ evangelium fortelles at «da de (av Maria Magdalena) fikk høre at Han levde, og at hun hadde sett Ham, trodde de det ikke.» Hos Lukas står det at «apostlene syntes det var løs snakk, og de trodde dem ikke.»

Synet av den levende Jesus var ikke en følge av innbildning, sterkt ønske eller intens forventning. Oppstandelsesberetningene, som samtlige fire evangelister har med, tar livet av alle tanker om at de som kom til Jesu grav, var så sterkt preget av håp om å møte Ham levende, at det førte til hallusinasjoner og innbilte syn. Nei, de kom ikke med håp om å få se en levende Jesus. Ingen kan med rette si at Jesu venner ventet at Han var stått opp. Det motsatte var tilfelle. Derfor kom kvinnene for å salve Hans døde legeme. Og derfor kom ikke disiplene før de fikk høre om oppstandelsen. De var på ingen måte forberedt på det store underet, å få se Ham levende igjen. Av den grunn trengte de at Han viste seg for dem og talte med dem mange ganger.

Jesus sørget selv for å gi dem den overbevisning de trengte. For at de kunne bli de første, trygge, frimodige vitner om Hans oppstandelse. Selv Tomas med sin sterke tvil fikk den hjelp han behøvde for å bli et sannhetsvitne om den levende Frelser. Ved at Jesus viste seg så mange ganger etter oppstandelsen og talte til dem, gav Han for alltid også det fyldige åpenbaringsord om dette. Ikke noe ledd i vår tro er sterkere understreket i den Hellige Skrift enn Jesu oppstandelse. Den er sentral i det kristne budskap, i Jesu ord og i den apostoliske forkynnelse.

Forsøket på å fornekte oppstandelsens faktum skjedde fra første stund. Da yppersteprestene fikk melding om hva som hadde skjedd, samlet de seg til rådslagning med de eldste.

«De gav soldatene rikelig med penger og sa: Dere skal si: Hans disipler kom om natten og stjal Ham mens vi sov. Og skulle det komme landshøvdingen for øre, skal vi tale vel med ham så dere kan være trygge. De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om.» (Matt. 28,11–15)

Opp gjennom all tid siden har en anfektet oppstandelsestroen. Det har ikke minst skjedd med forskjellige fornuftinnvendinger mot de evangeliske påskeberetningene og apostlenes sterke vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Kampen mot fornektelsen og vranglæren førte til at nettopp budskapet om Jesu Kristi oppstandelse fra de døde ble forkynt med ekstra tyngde av apostlene. Det er da også den bæregrunn som alt hviler på, både frelsen, troen og håpet.

 

Jesus gir seg tilkjenne.

Hans åpenbaring av seg selv som oppstått fra de døde, som den levende og seirende, er påskens glade og trøstefulle budskap. Dødens onde og tunge realitet må vi leve med. «Maria stod utenfor ved graven og gråt». Hun var kommet på nytt dit, etter første besøk sammen med flere andre kvinner. Nå hadde Peter og Johannes forlatt stedet og gått «hjem til seg selv igjen» (v.10) Det vil si, der de oppholdt seg i Jerusalem bak stengte dører, «av frykt for jødene» (v.19). Og hun «stod alene ved graven og gråt». Alene med sorgen, savnet og spørsmålene.

Ensom ved graven med sin gråt. Det er en beskrivelse av menneskers tunge lodd. Den smerte mange er vel kjent med, her i syndens og dødens verden. Men ved Jesu oppstandelse har døden mistet sin brodd. For Jesus er befrieren fra synden, som er «dødens brodd». (1. Kor. 15, 56) Derfor er mye av det onde og tunge ved døden tatt bort for den som har fått syndenes forlatelse.

Om vi må leve med dødens tunge realitet, skal vi få regne med det guddommelige nærvær. Maria Magdalena sørget egentlig over det som burde glede henne. Hun hadde glemt det Jesus sa om sin død og oppstandelse. Dersom Jesu legeme hadde ligget der, hadde hun virkelig hatt grunn til å gråte. Hennes situasjon var slik påskesalmen uttrykker det: «Du søkte din trøst i den døde, og dvelte ved gravnatten kun; Så fikk du den levende møte, å salige, salige stund!»

Det går ikke frem av teksten at Maria var særlig opptatt av englesynet. Situasjonen synes ikke å gi henne mye tid til det heller. Straks hun hadde svart englene på deres spørsmål, så hun Jesus stå der, uten å vite at det var Ham. Det guddommelige nærvær ble fullkomment ved at Jesus selv var der. På samme tid som dette er beretning om Jesu oppstandelse, er det budskap om Guds nærvær. Nå så hun ikke bare som første gang, den tomme grav, men hun så Ham selv. Og Han talte til henne.

Oppstandelsestroen er tillit til Guds nærvær. Jesus har med sin oppstandelse og med Den Hellige Ånd som Han sendte, sørget for at Guds folk har Hans nærvær hvor som helst, når som helst. Slik som Han har lovet: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.» (Joh.14, 18) «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende». (Matt.28, 20) «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18, 20) Vi kan altså regne med det guddommelige nærvær.

 

Det personlige møte med Jesus.

Maria Magdalena fikk den spesielle opplevelse å møte Jesus, den levende frelser og Herre. «Jeg har sett Herren!» Hun hadde ikke bare sett at steinen var veltet bort, ikke bare sett en tom grav, ikke bare sett engler, men Herren selv. Og dermed fått det syn og det ord som tydelig viste at det var Ham, Mesteren. Det personlige møte med Jesus førte til gjenkjennelse.

For oss er det å kjenne Jesus igjen ikke et spørsmål om å få syner av engler eller av Ham selv. Slikt er ekstraordinært og får bare få oppleve. Men det er spørsmål om å gjenkjenne den Jesus Bibelen, Guds åpenbaring, viser. Og om vi kjenner Ham igjen i forkynnelsen, som den hellige, barmhjertige, mektige frelser. Slik at en kjenner Hans nærhet, Hans kjærlighet, Hans hellighet og makt. Det er spørsmål om å få den personlige opplevelse av Jesus ved Ordet og Ånden.

Maria Magdalena trengte først bare ett ord av Jesus, sitt navn. I overbevisningens øyeblikk, den stund hun skulle få kjenne Ham igjen, å få troen og håpet tilbake, erfarte hun profetordet oppfylt på seg: «Jeg har kalt deg ved navn, du er min». Herren Jesus tiltalte henne med hennes bruksnavn.

Dette var også min opplevelse, da Han viste seg for meg gjennom min mors enkle spørsmål. Det ble klart for meg da hun kom etter meg ut i bedehusgangen og sa: Axel. Da ble det så personlig, så nært og sterkt. For det ble meg selv, mitt eget liv det gjaldt. Min situasjon, mitt møte med Jesus og Hans frelse. Og jeg kjente Ham igjen, fra lærerens kristendomsundervisning, fra mine foreldres og andre troendes vitnesbyrd, fra forkynnelsen.

Hvilken dyrebar opplevelse! Hvilken herlig åpenbaring! Hvilken ubeskrivelig gjenkjennelse! Øyeblikket som skapte den store forandring. Maria «visste ikke at det var Jesus». Men så kom påskens øyeblikk, da Jesus ble levende for henne. Nå kunne hun si disse vidunderlige ordene: «Jeg har sett Herren!» Han nevnte mitt navn! Jeg kjente Ham igjen! Han var nær! Han lever!

Med den synlige, oppståtte, levende Jesus var det nye budskap gitt. Seierens, trøstens og håpets ord. Budskapet med hilsen fra Jesus Kristus om at Hans Far er vår Far, og at Hans Gud er vår Gud. Og dermed viste Han sammenhengen. Vårt opphav, hvem vi tilhører, hvem vi skal tro på, høre på og håpe på. Lykkelig er den, som ved Guds nåde, Ord og Ånd, kan si: «Jeg har sett Herren!» Og som det derfor haster for å bringe ut dette vitnesbyrdet!