Hilsen fra Finnmark
(NYTT): Tidligere generalsekretær Magne Gamlemshaug i Samemisjonen døde fredag den 13. september.
Gamlemshaug startet i Samemisjonen i 1979. Han var generalsekretær i 34 år, opplyser Samemisjonen.
–Jeg minnes ham med takknemlighet. Det var alltid hyggelig å treffe ham. Han var en lun og varm person som stod på Ordets grunn – og brant for at det samiske folk måtte få høre om Jesus, skriver tidligere journalist i Dagen, Ove Eikje.
Av Jørgen Høgetveit
(KRONIKK) 09.09.2019: Tap av bibelsk åndskraft og rettferdig bibelsk tenkning fører oss inn i det kaos vi nå ser fra samliv til menighetsliv og liv for og i nasjonalstaten. Det er rett det som USA`s første president Georg Washington sa: «It is impossible to rightly govern a nation without God and Bible.» («Det er umulig å styre en nasjon rett uten Gud og Bibel.» Skaperen.)
Man kan selvsagt dvele ved fortiden – og det skal man gjøre i den utstrekning man kan lære av FEDRENE (Hebreerbrevet kapittel 13) hvor veien går til det rette og gode, men å bli værende der uten å møte opp til kamp hvor slagene stod og står i dag, kalte Luther faneflukt. Han sier det slik: «Dersom jeg uttrykker så høyt og klart jeg kan alle de sannheter i Guds ord unntatt denne sannheten djevelen angriper akkurat i dag, da bekjenner jeg ikke Kristus uansett hvor tydelig jeg forkynner hans sannheter på alle andre områder. Der kampen raser, der blir soldatens lojalitet satt på prøve. Å stå fast på alle andre fronter er likevel flukt og svik dersom en ikke står fast på det avgjørende området.»
Fedrene flyktet ikke hverken i det åndelige eller det verdslige regiment fra 1800 og oppover. De møtte opp og tok forfølgelsene, lidelsene og kampen og seiret.
Ronald Fangen omtaler faneflukten og uforstanden på en selvopplevd og utmerket måte i boken «I nazistenes fengsel.» Folket ville gjerne høre om Luther og få trøst i en dyster tid, men ikke om nasjonal-sosialismen som ny religionsdannelse. (Vi opplever nye religionsdannelser) Da de marsjerte i våre gater og ville ha vår ungdom, var det for sent – og Fangen satt på Møllergata 19. Mange også Hope og Hallesby «forstod heller ikke tiden» før det smalt, men de reiste seg som de høvdinger de var da de forstod. Det er veldokumentert.
Det er riktignok viktig å gå tilbake i nyere historie og undersøkte hvilke ideologiske røtter og hendelser som har ført til dagens katastrofer, men så må man kanskje først spørre seg selv: hvorfor var jeg ikke der da slaget stod og i all fall ta med seg den historiske kunnskapen og møte opp der hvor disse vekstene har båret uhyggelige frukter. Ikke minst Darwinismen som avsatte Gud i folks tankeliv – og som var en del av Frankfurterskolens «politisk korrekte», «kulturterror», «toleranse for oss men ikke for dem» (Marcuse) osv. osv.
Mer om disse med sine ideologiske røtter ned i Den Franske revolusjon, Karl Marx, Freud, Darwin og ny-marxismen – som flommet inn i Arbeiderpartiet ved deres n.f. Edv. Bull i 1923 for å fullbyrdes gjennom 68-erne og inn i Vestens institusjoner i dag (Gramsci). De har rasert troen på at Gud overhodet er til – uten å møte særlig motstand. Laodikea betyr folkestyre. Der ble Jesus jaget ut av Norges samfunn ved sletting av Gr.l. § 2, og den rette frihet og orden ble rasert i store deler av lovverket vårt – og D.N. Kirke er læremessige inne i et vilt frafall og forfall – ikke minst fordi Gud er avsatt, Han som har skapt ulikhet, like-verd og mangfold. Likhet og likestilling i verden og samliv er Fr. Engels (Marx medarb.) store femi-tanker, samt matriarkatet fra boken «Familien – -» . En tanke som slaget stod om i 1978 – og som få av de kristne skribentene i dag stilte opp til – uvisst av hvilke grunner.
Nå står slaget om konsekvensene av det forferdelige «ugraset» som ble sådd fra 60-årene og oppover og har spirt friskt og kraftig innen våre institusjoner – ikke minst Den Norske Kirke, dessverre også i organisasjoner. og i departementene og vårt lovgivende organ.
Farligst er de massive angrepene på FAMILIEN – foreldre og barn – som ble introdusert i Familiemeldinga av 1974 og bærer sine beiske revolusjonære frukter i form av barnevernet dag. Da er det igjen man etterlyser frontsoldatene hvor slagene utspiller seg om de tusen hjem. Nå er det slutt på historiske overveiinger – det er beinharde trefninger med «makter og myndigheter – disse verdens herrer i dette mørket» som nå tar fem barn pr. dag, har tatt i «omsorg» over 15.000 barn, har 26 saker fra et lite folk for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, endog en i «The Great Chamber» (dommen fra The Great Chamber, Lobben vs Norway, offentliggjøres 10.09.19) osv.
Les hva Ø. Andersen (Fjellhaug) – en av de som forstod at slaget gikk rundt 1978-79 – og i sin andakt i Ved Kilden – 17 mai ut fra «Land, land hør Herrens Ord» minner oss om at den første myndighet er Guds Ords myndighet, så FORELDREMYNDIGHETEN, så delegert myndighet til lærerne og deretter offentlige myndighet som er til for folket – ikke omvendt. Nå snues alt på hodet – og folket lider, blir redde – og det er få som hjelper. Heldigvis, noen er det – men ofte fra svært uventet hold. Kong David samlet om seg menn «som forstod seg på tiden, og visste hva Israel hadde å gjøre.» Det kan du lese mer om i Kommentar-Avisa.no og noen få andre organ.
Av Willy Gryting
(OPPBYGGELSE): 1. Kor. 1, 26–31
I et vitnesbyrd hørte jeg en gang en som fortalte at han hadde sett på de kristne som en slags mindreverdige «små» mennesker. Selv ville han forsøke å forstå dette med kristendommen. Men dette kom han ingen vei med, og konklusjonen på hans vitnesbyrd ble følgende: «Nå er jeg selv blitt en av de små.»
Målt med verdens øyne, er de kristne de svake, feige. «De kan bare gå til Jesus med sine problemer og synder, uten å gjøre noe med dem selv,» lyder noe av anklagen mot dem. Det at de bygger sin tro på det som står i Bibelen, og stoler fullt og fast på det, passer heller ikke inni verdens visdom. Selv den mest lærde kristne som våger å bekjenne sin tro på Ordet, vekker forargelse og må finne seg i å bli regnet sammen med de «små».
Verdens visdom og Guds visdom kan aldri forenes. Derfor slipper ingen gjennom frelsens port med det som passer med dens egen visdom og fornuft. Bare den som er villig til å godta Guds visdom som Han viste i Kristus på Golgata, og selv bli en av de «små», får oppleve frelsens mysterium. Ordet om korset blir aldri noe annet for verden enn dårskap, «men for oss som blir frelst , er det en Guds kraft», skriver Paulus.
Noe av Guds visdom, er og dette at Han velger seg det svake og det som ingenting er. Han frelser det, og bruker det i sin tjeneste. Ikke slik å forstå at en må være mindre begavet for å bli frelst og bli brukt av Gud. Paulus var jo selv et eksempel på det motsatte. Men det ser likevel ut for at Gud ser etter andre kvalifikasjoner enn det verden krever i sin ansettelsespraksis. I Guds øyne er alle like, og det er de som ikke selv får det til, som Han får frelse, og den som våger å være en «dåre» for Ham, som Han får bruke.
Så vær frimodig og takk Gud du som kjenner deg liten og uverdig både til frelse og tjeneste. Det er nettopp deg Han kan bruke. Pris ikke din skrøpelighet og uverdighet, men pris Gud, og la Ham få slippe til i ditt liv. Han vil ved sin Ånd danne deg til sitt redskap. La heller ikke din verdighet måles på menneskelig vis. Din verdighet er i Kristus!
Artikkelen ble skrevet for bladet For Fattig og Rik da Willy Gryting var distriktssekretær i Alta fra 1975 til 1980.
(SPISS) 13.09.2019: En ny fase i arbeidet for Finnmark som et selvstendig fylke har startet opp etter kommunal- og fylkestingsvalget. I dette arbeid er det også viktig at man folder sine hender og ber til Gud om at arbeidet må lykkes.
Det er klare formaninger i Bibelen om å be for øvrigheten:
«Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, Han som gav seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.» (Paulus’ første brev til Timoteus, 2, 1–6).
Kanskje kan det være mest tjenlig at dette omfangsrike Finnmark med ulike folkeslag, språk, kulturer og skikker fra hav til fjord og vidde med fjell er best tjent med en forvaltning som er mest mulig lokalt. Da blir folkets vei til den folkevalgte øvrighet kortere. De folkevalgtes ansvar blir større om de bor lokalt, enn om de gjemmer seg i Tromsø. Sentralisering skaper som oftest ikke større ansvarsbevissthet.
Finnmarkshilsen vil oppfordre til at man ber for de nyvalgte politikerne både i kommunestyrer og ikke minst i Troms og Finnmark fylkesting. Særlig må man i bønn til Gud legge frem folkets ønske om at politikerne, når den tid kommer, må gå inn for å be om at en eventuelt ny regjering må oppheve tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms, kanskje i andre fylker også der dette er et ønskemål.
Man må videre be om at de politikere som har gått til valg på at de vil arbeide for å få oppløst tvangssammenslutningen, må stå ved sine løfter til folket. Mange politikere vil nok settes under press av sentrale og lokale politikere som ønsker snarveier slik at de kan unngå folkets ønske. En av disse snarveiene kan være å få til et «nyvalg» i håp om at folk skal endre mening. Men folket har sagt sitt under folkeavstemningen i Finnmark der 87 prosent sa nei. Stemmegivningen i kommune- og fylkestingsvalget var også et klart nei. Nå må man be til Gud om at politikerne må holde sine løfter, slik at en eventuell ny regjering kan omgjøre vedtaket. Brutte valgløfter er en løgn som virker samfunnsoppløsende.
Kanskje kunne man også be om at den sittende regjeringen må endre sitt syn på tvangssammenslåingen.
Grenser, enten det er landegrenser eller fylkeskommunale grenser, er ikke av det onde. Gud har selv satt grenser for folkene.
«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.» (Apostlenes gjerninger 17, 26–27).
Det er ikke slik at folket i Finnmark er bedre enn folket i Troms. Ikke slik at nordmenn er bedre enn svensker, men det blir ikke noe bedre med en sammenslåing. Man kan være vel forlikte både i Finnmark og Troms og samarbeide der det er naturlig. Men et styre hver for seg vil nok gi det beste resultat.
Slik er det kanskje også i det kristne arbeidet. Også her må man tenke lokalt. De store enheter langt borte når ikke nødvendigvis frem til enkeltmennesker med evangeliet. Det er det ofte den lille troende kristenflokk i hjem, bedehus og fjellkirke som gjør. De har nok større omsorg i forbønns- og vitnetjeneste for lokale mennesker på plassen.
Når dette er sagt, så kan man reise på stevner til hverandre, både til Troms og Finnmark og andre steder i landet og hele verden. Men det lokale livet leves lokalt innenfor grenser som passer til folket.
Det er all grunn til å tro at Finnmarks grenser fortsatt er til folkets beste og evangeliets fremme. Også derfor lyder oppfordringen til bønn. Det er ingen umulig sak å komme ut av tvangssammenslåingen om Herren vil.
«Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, Han bøyer det dit Han vil.» (Ordspråkene 21, 1).
La oss påkalle Gud også i denne sak som gjelder tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Hvem vet om Herren vil la det skje et under.
V.N.
Av Vidar Norberg
(NYTT, 07.09.2019): Finlands tidligere statsminister Juha Sipilä avsluttet som partiformann i Senterpartiet med å takke alle som har bedt for ham rundt om i Finland.
Han holdt sin siste tale som partiformann i på det ekstraordinære partimøtet i «Keskusta» (Senterpartiet) lørdag ettermiddag i Kouvola.
–Kjære venner. Jeg utelot i begynnelsen på takkelisten en person som jeg nå vil løfte frem. En slik person var på hvert møte, på hvert torg hvor jeg beveget meg i løpet av disse sju årene. Takk til deg som på torgkanten orket å vente på vårt møte etter at de mer aktive talerne var ferdige. Du kom til meg og fortalte om den lille gruppe på stedet som fortsatt ber for mitt arbeid.
For statsminister Sipila var forbederne av stor betydning.
–Du brakte til møtet varme og fred. Du skapte også midt i travelheten en følelse av at det finnes mennesker som bryr seg. Du og dere gjør et viktig arbeid. Fortsett dette.
–Til politikken hører kritiske vurderinger og hard diskusjon. Men politiske ledere trenger som alle andre også støtte og forbedere. Disse bønnene har hver dag hjulpet meg fremover. Jeg flytter nå (når jeg går av) til torgkanten og ditt selskap. Jeg er sikker på at «senterpartiskhet» går aldri ut av oss. Så mange har tenkt på meg. Jeg kommer alltid til å tenke på dere og deres beste. Takk ennå en gang til alle for at jeg har fått virke som partileder. Med disse ord er det ekstra landsmøte åpnet, sa Juha Sipilä.
Sipilä er medlem i den læstadianske retningen «Rauhan Sana» (Fredens ord). Dette er en del av den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Rauhan Sana driver misjon både innenlands og utlands.
Valg
På valg etter Juha Sipilä sto den mer erfarne Antti Kaikkonen og den unge kvinnen Katri Kulmuni som vant valget med 1092 mot 828 stemmer på landsmøtet i Kuovola. Hun har tidligere reist spørsmål i forbindelse meg eutanasi og setter ifølge pressen vilkår for en lovgivning om eutanasi.
–Jeg synes det er bra at det ikke finnes eutanasi i Finland. For meg er den siste stund når mennesket går bort, og når man blir født, mysterier, sa Kulmuni radioens Ykkösaamu.
Senterpartiet, som ligger langt nede på meningsmålingene, håper at den unge Katri Kulmuni skal skape interesse blant finsk ungdom. Analytikere mener at hun også vil satse litt mer på regionalpolitikk.
Dette var et ekstraordinært partimøte. Det neste avholdes i juni 2020 i Vanda. Enkelte hevder at det ikke var så interessant å for alle kandidater å stille for en så kort periode.
Senterpartiet strammet under Juha Sipilä inn finsk økonomi. Det galopperende underskuddet er redusert sammen med arbeidsledigheten under Sipilä. Men valgresultatet tidligere i år ble katastrofalt for partiet. De valgte etter nederlaget å gå over fra borgerlig side til et samarbeid med sosialdemokratenes leder Antti Rinne.
Av Willy Gryting
(Oppbyggelse):
(Matteus 3, 7-12)
Hvem er religiøse hyklere?
«De kristne, selvsagt. De som ikke tar det så høytidelig. De ber jo bare om Guds tilgivelse før de sovner om kvelden, så er alt i orden.»
Slik tenker noen.
«Nei, nei da må det være bedre å gjøre så godt en kan. Dessuten er vi både døpt og konfirmert. Gud kan vel ikke kreve noe mer. Vi er da ærlige overfor oss selv, og ikke slike religiøse hyklere.»
Men hva sier teksten?
«Så bær da frukt som svarer til omvendelsen.»
Dette var noe av døperen Johannes’ botspreken til dem som kom for å motta omvendelsens dåp, spesielt rettet til de mest religiøse. Det var altså ikke bare nok å motta omvendelsens dåp, og dermed tro at de unngikk Herrens dom. Omvendelsen skulle være ekte. Gud gjennomskuer alle former for hykleri.
Men Han kjenner og alle dem som tar sin tilflukt til Jesu forsoning, som er livende redde for å bedra seg selv. De lar daglig Guds Ånds lys ransake sitt liv, og er villige til oppgjør både med Gud og mennesker. Fra dette omvendelseslivet springer også fruktene frem til Guds rikes velsignelse og vekst. Har du din plass her?
Andakten ble skrevet for Altaposten av Willy Gryting som var «bysekretær» i Alta fra 1975 til 1980.
Søndag den 11. juli 1971 ble Indremisjonsselskapets leirsted Kildesli innviet i Tana. Det var blant annet bygget av materialene fra den gamle kirken i Mehamn.
Til innvielsen hadde Julie Karlstad fra Kjøllefjord skrevet en sang. Willy Gryting, som var sentral i indremisjonsarbeidet i Finnmark, har hentet den frem fra sine arkiver. Finnmarkshilsen presenterer den til glede for eldre og nye lesere som er interessert i kristenlivets historie i Finnmark.
Sang til Kildesli ved innvielsen søndag 11. juli 1971.
Av Julie Karlstad, Kjøllefjord
Tone: Jeg er havren…
Navnet det skal være Kildesli
Guds natur er flettet inn deri.
Lien står der fin og sømmergrønn
Kilden sprudler ved dens fot i lønn.
Her fra høye himmel hav og land
Bader seg i midnattsolens brann.
Bølgeskvulpet nynner bløtt sin sang
Elven bruser fri fra isens tvang.
Her er skog og mark og grønne eng
Blomsterteppe dekker moseseng.
Fuglekvitter lyder dagen lang
Det er skaperverkets jubelsang.
Kilden står som symbol på Guds ord
Trenger frem som sed av sorten jord.
Og en dag den sprudler ren og klar
frem og blir for alle åpenbar.
Derfor ønsker vi at Kildesli
må som krukken i Sarepta bli.
Aldri tom for Livets gilde ord
Og et sted hvor Herren alltid bor.
Herrens nærhet kan du føle her
gjennom vindens sus i høye trær.
Eller når ved strand en stille kveld
Solen synker ned bak fjerne fjell.
Herren sign du for oss dette sted.
La det gi til trette sjele fred.
Og for ung og gammel bli et hjem
Hvor godt budskap daglig bæres frem.
Av Vidar Norberg
(NYTT): På Judeas fjell, like utenfor Jerusalem, ligger et hjem for bibeloversettere. Der lærer de hebraisk språk, bibelsk geografi, poesi og kultur for å oversette Bibelen i afrikanske land. I et intervju forteller norskættede Halvor Ronning om arbeidet.
–Det er rundt 400 språk bare i Nigeria og 70 språk i Togo i Afrika som trenger oversettelse av Tanach, Det gamle testamente, sier lederen, den norskættede Halvor Ronning i «Jerusalem Center for Bibel Translators (JCBT).
Et raskt søk på nettsiden til «De forente bibelselskapene» viser at det er 7350 språk i verden. I slutten av 2018 var hele Bibelen oversatt til 692 språk. En del av Bibelen var oversatt til 2670 språk. For 1,5 milliarder mennesker er Bibelen ikke eller bare delvis tilgjengelig på morsmålet.
–Selv om det er mange i Afrika som bruker fransk og engelsk, er det ikke alle som taler disse språkene flytende. Det er nok ennå mange som ikke er nådd med evangeliet, konstaterer Ronning.
Senter på fjellet
Det var i 1995 at ekteparet Halvor og Mirja Ronning startet opp sitt prosjekt med et hjem for bibeloversettere. Husvære og møbler til de afrikanske studentene kom raskt på plass. Ekteparet gikk til Det hebraiske universitetet i Jerusalem i håp om et samarbeid.
–Dere har kurs for jordbruk og medisin på engelsk. Hva gjør dere for hebraiske studenter som skal oversette Bibelen. Det finnes over 7350 språk.
Ronning forteller at Det hebraiske universitetet ble ivrig. Det første studieprogrammet var for fransktalende bibeloversettere fra Vest-Afrika.
I dag er det et effektivt studieopplegg på ett semester eller 5,5 måneder. Det starter med en måneds språkkurs i moderne hebraisk. Et slikt kurs gir godt grunnlag for bibeloversettere. For de fleste ordene i moderne hebraisk kan brukes av oversettere som har gammelhebraiske tekster foran seg. Eliezer Ben-Yehuda, som gjenopplivet språket på 1900-tallet, har for en stor del benyttet seg av hebraiske ord i Bibelen.
Bibeloversetterne må også på kurs i hebraisk poesi, som man blant annet finner i Salmenes bok. Dessuten må studentene gjennom 19 feltturer for å lære om bibellandets geografi. Studentene må selv stå i geografien for å se hva bibeltekstene handler om.
–Tenk deg at du står på Oljeberget i Jerusalem. En mann fra Papua Ny-Guinea vil si at dette er ikke noe fjell, men en høyde. En annen fra Tsjad vil kalle Oljeberget for et fjell.
Bibeloversetterne trenger kunnskap i bibelsk geografi for å oversette Det gamle testamente. Et eksempel på dette er Salme 23, hvor det står «Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, Han leder meg til hvilens vann.»
–I Minnesota eller New Zealand høres dette ut som en vakker slette med masse gress. Man trenger ingen hyrde, det er nok å sette opp et gjerde for det er ingen naturlige fiender der. Afrikanerne sier at stille vann ikke kan oversettes for i Afrika er dette malariasump, og derfor oversetter de det med godt vann. Poenget med den gode, elskede gamle Salme er at om ikke hyrden leder sauene til gress, så er det ofte i Israel bare vissent høy man ser for alt er vissent og brunt. Sauene må ha en hyrde som passer på dem og leder dem dit, sier Ronning.
Han mener at man bare kan glemme å oversette Bibelen fra den berømte King James-utgaven og sier at oversettelse fra en annn oversettelse kan skape alvorlige feil.
–Følger dere et konkordant (ord for ord nær grunnteksten) eller et idiomatisk (meningsoversettelse) oversettelsesprinsipp?
–Vi oversetter ikke. Vi trener oversettere og gir dem verktøyet til å oversette. De har sine egne teorier fra sine hjemsteder. Noen er meget liberale, andre har en konservativ stil. Min kone Mirja oversatte Jesaja til sitt morsmål finsk. Hun gav oversettelsen navnet «La Jesaja tale» («Profeetta Jesaja puhuu»). Om Jesaja benyttet et ord i en uvanlig sammenheng, lot hun dette ordet reflekteres på finsk, men dersom det tok bort meningen byttet hun det ut. Man kan ikke alltid bruke ord for ord, sier Ronning.
–I dag står russiske styrker i Syria og dette har aktualisert gamle profetier i Esekiel om Gog-krigen. Hvordan oversettes ord som Gog, Magog, Mesek, Tubal, Libya og Syria?
–Vi bruker ordene som de står og lar oversetterne kjempe med dem, sier Ronning.
Et hjem i Judea
Til den messiansk-jødiske Moshav Yad Hashmona kom et tømmerhus. Tre konteinere med kjøkken og utstyr fra Finland kom til Ashdod havn og til tømmerhuset. Det ble hjemmet for bibeloversetterne. Nå er det åtte studenter, alle pastorer og alle gifte menn.
–Her kan de sove, spise og studere, sier Ronning.
De kjører også studentene til og fra Det hebraiske universitet og tar seg av alt det praktiske arbeidet. På kjøkkenet er det en finsk kokke. En finsk ungjente stryker sabbatsduken, denne fredagen.
Det finske tømmeret har sin egen historie. Noen i England avbestilte tømmerhuset, og det havnet i Israel. I andre etasje er det en vakker finsk stue og langbord for hverdagskost og sabbatsmåltider. I første etasje er det bibliotek og langbord for studier. Det er også en klippekirke. I den står et bilde av den britiske bibeloversetteren Mary Gardner. Hun ble drept i et terrorangrep mot en bussholdeplass i 2011.
JCBT har hatt en del problemer med visum for sine afrikanske studenter. Israelske myndigheter frykter at studentene fra Afrika ikke skal reise hjem igjen. Ronning sier at de følger med på hvilke fly studentene kommer og hvilke flynummer de reiser ut med. Dermed kan JCBT dokumentere at studentene har forlatt landet etter endt studie.
JCBT har samarbeid med bibeloversettere i Wycliffe som betaler for noen studieplasser. Det er også noen som stiller økonomisk opp for hjemmet, men ikke mange store rikfolk.
–De seneste 23 årene har det vært 140 studenter her. De fleste er bibeloversettere, men det er også noen som skal bli lærere for bibeloversettere. Testen for å bli opptatt er hard. De må kunne minst 300 hebraiske ord.
Det finnes også organisasjoner som er villige til å gå inn med midler til bibeloversettelser. En av dem er EVERY TRIBE EVERY NATION.
En visjon
–Hvor kommer din visjon fra. Er det fordi din kone er datter av finnen Kaarlo Syväntö?
–Nei, svarer Ronning og forteller historien om den kjente bibelsprederen i Israel.
Kaarlo Syväntö var fra Finland. Han kom til Jødeland før staten Israel ble etablert. Området tilhørte den gang det britiske mandat. Han var en av de første tusen som fikk id-kort. Det hadde nummer 710 i den nye staten Israel. Også kone og barn ble israelske statsborgere.
–Syväntö var stasjonsmester på jernbanen i Tiberias. Men han arbeidet også med bibelspredning. Den dag i dag kan man sende et brev til box 86 i Tiberias og få en bibel. Ekteparet Kaarlo og Maire Syväntö hadde to sønner med finsk skolegang som ikke gikk på skole i Israel, dessuten to døtre som fikk skolegang i Israel.
Halvor Ronning fra USA ville studere hebraisk i Israel. Lærerinnen het Mirja Syväntö. I 1969 giftet Ronning seg med Mirja som snakker flytende hebraisk og har studert hebraisk. De har to sønner og to døtre, mens to døtre er døde.
Halvor Ronning er født i Kina og oppvokst i USA. Han gikk på high school i Chicago. Han har blant annet bachelorgrad fra et luthersk seminarium i Tyskland og mastergrad fra Yale Universitet, samt en æresdoktorgrad.
Når man spør om familiebakgrunn, skifter han fort over til norsk.
–Farfar var født i Bø i Telemark. Far var fra Rydberg i Nummedal, sier han men forteller at han ikke kan snakke norsk.
–Jeg kan ikke finne adjektiver for å si hvor stor pris vi setter på dette hebraiske studietilbudet i Israel. Forrige natt takket jeg Gud for Halvor og Mirja Ronning og deres initiativ, sier lærer Kokou Ayadome ved Vest-Afrika Baptistteologiske seminar i hovedstaden Lomé.
Han er en av studentene som studerer hebraisk på Jerusalem Center for Bible Translators. Kunnskapene skal han bruke for å lære opp både pastorer og bibeloversettere ved Vest-Afrika Babtistteologiske seminar som har studenter fra fire land. Skolen er også åpen for andre evangeliske kirker. Han skal også selv være til hjelp for dem som oversetter de hebraiske tekstene i Det gamle testamente i hjemlandet.
–Rundt 740.000 mennesker snakker ife-språket i Togo. I tillegg til disse snakkes det også i Benin og Nigeria. I Togo er det i alt 40 språk. Jeg antar at kanskje fem språk har hele Bibelen oversatt til sitt språk. I byene kan 80–90 prosent snakke fransk, men ikke nødvendigvis i landsbyene, forteller Ayadome.
Bibeloversettere
–Treningen i Israel er viktig for de fleste av mine studenter slik at de kan oversette Bibelen på ulike språk, sier Kokou Ayadome.
De afrikanske hebraiskstudentene i Israel har blant annet har sett Jordanelven, Jeriko, Gilboa, Dødehavet og Qumran.
–Vi har lært om årstidende knyttet opp mot jordbruket og de bibelske festene. Det er meget viktig å vite hvordan innhøstningen var når man skal oversette Bibelen.
Kokou Ayadome sier at Afrika ikke har sommer og vinter som Israel, men tørt og vått. Nå ser han at gresset kan høstes og lagres til mat for dyrene i tørre tider. Dette er noe en bibeloversetter bør kjenne til.
Kristen i Togo
I Togo utgjør kristne, katolikker og evangeliske rundt 36 prosent av befolkningen. Muslimene utgjør 13 prosent, mens den største gruppen er afrikansk religiøs tradisjon.
–Hvordan er situasjonen for kristne i Togo?
–Vi har frihet i Togo. Alle kan praktisere den religionen de ønsker. Det er lett å organisere evangelisering. Man kan bevege seg fritt i landet, gå fra hus til hus og preke eller starte kirker.
Ayadome forteller at det ikke er lett å evangelisere i muslimske områder. Han sier videre at noen muslimer også er influert av radikal ideologi.
–Afrikansk religiøs tradisjon (animisme) er den største religion i Togo. Den er meget sterk. De fleste i landet er involvert i dette. Regjeringen støtter deres fester i håp om at de skal stemme på partiene. Og de religiøse sier at de har støtte fra myndighetene når de sender fjernsynet for å dekke deres fester.
Afrikansk magi
–Kan dere se Gud arbeide i Togo?
–Ja, men ikke slik vi ønsker. Ut fra den erfaring jeg har fra andre land jeg har besøkt, så arbeider Gud. Kirker blir plantet, mennesker tar imot evangeliet. Men vi trenger pastorer med trening. De som taler, er uten trening, og da kan du forestille deg hva de lærer. Når folket er fattig, kan de endre evangeliet til fremgangsteologi eller en praksis som ikke er så langt fra afrikansk religiøs tradisjon. Det kan være praktisering av magi.
–Tidligere bibelskolelærer Tormod Engelsviken ved Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo fortalte for mange år siden at da han kom til Afrika var det magikere som til og med kunne kaste folk opp i et tre. Er dette sant?
–Ja, det er sant. Det er mye som praktiseres, sier Kokou Ayadome meget bekreftende.
Lang vei hjem
Kokou Ayadome har familie, kone og tre døtre på åtte, fem og to år.
–Jeg savner dem virkelig, og de savner meg. Men jeg snakker med min kone på WhatsApp hver dag om det er mulig, og med mine barn hver helg.
Han kom til Israel den 22. januar og reiser hjem den 2. juli etter seks måneders studier.
–Det er mye å gjøre i Togo, selv om landet ikke er stort større enn Israel.
Av Axel Remme
(PREKEN): Skynd deg å kom ned (Luk. 19, 5). Slik lød utfordringen til Sakkeus, som satt i et morbærtre. For han «søkte å få se Jesus». Dermed fikk Sakkeus det signalord som brakte ham til sin livs største opplevelse. Det var en direkte, personlig henvendelse fra Jesus selv. Et forklarelsens øyeblikk, som førte til at tolleren med sitt dårlige rykte fikk oppleve Jesu nærvær og frelse, både i hjerte og hjem. Så reelt og mektig, at Jesus kunne si: «I dag er frelse blitt dette huset til del.»
Sakkeus er den eneste «overtolleren» som er nevnt i Det nye testamente. Han var den øverste skatteinnsamleren, en rik og innflytelsesrik jøde. På grunn av sitt yrke var han betraktet som en stor synder.
Det er sannsynlig at det første han gjorde da han var kommet ned fra treet, var å bøye seg ydmykt for Jesus og tilbe. Han kjente både på stor frykt og ubeskrivelig glede. For han fikk ikke bare se Jesus, men ble kalt ved navn og vist stor ære. For Jesus sa til ham: «I dag må jeg bli i ditt hus», og det fortelles at Sakkeus «tok imot Ham med glede».
Ta deg litt tid til å reflektere over denne kjente hendelsen, som du kan lese i Luk. 19. kapittel. Den kan lede til en gudsopplevelse for deg. Og klargjøre hva som er årsaken til at mennesket kan oppleve Herrens nærvær, omvende seg og blir frelst.
Og da må du først tenke på, at Jesus også kom i din vei. Kanskje har du opplevd det flere ganger. Da du var i en virkelig knipe eller fare. I en tung hendelse for deg, hvor alt så håpløst ut. Kanskje var det sorg, savn og ensomhet som smertet så ondt. Eller ikke noe slikt, men en spesiell gledelig opplevelse, hvor du kjente deg inntatt av varme, gode følelser og tanker. Slik som det kan skje, når en hører og minnes Jesu ord og opplever sterkt Hans nærvær.
Har du for alvor tenkt på at Jesus kom til deg i mange av livets skiftende situasjoner? Kanskje var Han aller nærmest når livet var tungt og frykten plaget. Mer enn du aner, har Han vært der på din livsvei, både i medgang og i motgang! Dette er årsaken til at du kan bli Guds barn, at Jesus kommer i din vei. Han har på forhånd gjort frelsen ferdig. Den er beredt og tilgjengelig. «Alt er ferdig, kom …!» (Matt. 22, 3)
Sakkeus møtte Jesu blikk og kall. «Skynd deg og kom ned!» var Jesu beskjed til ham. Han kunne ikke bare bli sittende der i treet, nysgjerrig og kikke og gruble. Men han måtte både i bokstavelig og i overført betydning stige ned. For han hadde plassert seg for høyt og på avstand i forhold til Jesus. Han tenkte vel å være en anonym tilskuer. Men slik kunne han ikke få hjelp og bli Hans tilhenger og etterfølger. Jesus kalte ham ved navn til seg, uten trolig å ha møtt ham før.
«Kom ned!» var utfordringen Sakkeus fikk av Jesus. Det er et ord til alle som holder seg skjult, på avstand, avventende og borte fra Ham. Ta steget og følg Hans kall! Når Jesus er nær, har du den beleilige tid, den gylne anledning. Guds ord formaner: «Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær.» (Jes. 55, 6) Han kaller deg bort fra dine skjulested, fra din menneskefrykt, fra din stolthet og utsettelseslyst. Dette Skrift-ord viser deg: Den som tar imot Jesus, får både frelse og vilje til å gjøre opp urett som er begått, og velsignelse over sitt hus.
Av Ingar Gangås
(PREKEN): Jesus kaller bare dem til tjeneste som er kommet til tro på Ham. Da Han kalte disiplene til å vandre sammen med seg på heltid, hadde de allerede møtt Jesus til frelse. Det ser ut til at de først hadde vært disipler av Johannes døperen (Joh 1:35).
Etter at Jesus var flyttet fra Nasaret til Kapernaum, begynte Han å kalle disipler til sin spesielle gjerning. Tidligere hadde de vært med Jesus uten å forlate sitt jordiske yrke. Det står om Jakob og Johannes at de hadde egen båt med leiefolk, noe som tyder på at de var velstående (Mar 1:20). Nå forlot de fiskebedriften sin (Mat 4:18–22), som sannsynligvis hadde vært en god og sikker inntektskilde. Tolleren Levi forlot tollstasjonen (Mat 9:9). Han hadde sikkert også hatt en bra inntekt.
Kallet fra Jesus var ikke så lett å komme utenom. De måtte forlate alt og følge Ham. De skjønte nok at de ikke ville bli rike på materielle goder ved å si ja til Jesus, men de skulle snart få erfare at Han hadde noe bedre å gi dem. Det følger en stor velsignelse med å vandre sammen med Jesus.
Noe opplæring og undervisning hadde de allerede fått. Helt fra sin barndom fikk de en grundig opplæring i loven. Og mye tyder på at de hadde vært en god del sammen med Jesus og hørt Ham tale. Ikke minst gjorde nok Bergprekenen (Mat 5–7) inntrykk på dem. De var slått av undring over Jesu lære.
Vi merker oss også at når Jesus kaller medarbeidere, sender Han dem ut to og to i lag (Mat 10:1). Oppdraget var ikke lett. Det var nødvendig å støtte hverandre. Viktigst var det allikevel at Jesus lovte å gå med dem. I Misjonsbefalingen hører vi at Han ville være med dem alle dager – inntil verdens ende. Jesu disipler slipper å gå alene. Jesus er Ordet som en både får gå på og gå med.
Når Jesus kaller til tjeneste i Guds rike, kaller Han altså slike som bekjenner troen, og kan avlegge et vitnesbyrd om Ham. Det kan være nyttig å avklare hva Bibelen mener med å bekjenne og det å avlegge et vitnesbyrd. Er det nødvendig å bekjenne, og hva vil det si å avlegge et vitnesbyrd?
Å avlegge et vitnesbyrd
Vi tenker nok ofte, og svært så feilaktig, at vi i våre vitnesbyrd skal
fortelle hvordan vi har det, om våre opplevelser, erfaringer osv. Men vi skal
merke oss at dette ikke er identisk med Bibelens tale om vitnesbyrd. Guds ord
viser at vi har vitner av tre ulike grader. Den treenige Gud: Faderen, Sønnen
og Den Hellige Ånd er vitner av første grad. Faderen har vitnet om sin Sønn
(Mat 3:16; 17:5), Jesus kalles det sannferdige vitne (Åp 3:14) og Den Hellige
Ånd vitner om Jesus og herliggjør Ham (Joh 15:26; 16:14). De har førstehånds
kjennskap til det som skjedde.
Dernest har vi vitner av andre grad. Det er profetene og apostlene. Da tenker vi på dem som har mottatt og nedskrevet Guds Ord under inspirasjon fra Gud direkte. Til disiplene sa Jesus: – Dere skal være vitner, for dere har sett meg (Luk 24:45–48). Disiplene vitnet om det de hadde sett og hørt (1Joh 1:1–4), for å gi det videre til oss i Den Hellige Skrift. Denne særskilte bevitnelse fra apostlene er avsluttet. De profetiske ord i Bibelen kan ingen endre på, til dem skal det ikke legges til noe, og fra dem skal ingenting trekkes ifra (Åp 22:18–19).
Alle kristne er vitner av tredje grad, ved at vi har tredjehånds kjennskap til det som skjedde. Vårt vitnesbyrd må nødvendigvis være knyttet til Bibelen. Vi blir vitner ved at Den Hellige Ånd åpner for oss det som står der. Når Gud slik åpenbarer evangeliet om Jesus for oss, får vi trang til å vitne om det for andre. Å avlegge vitnesbyrd er derfor å bære fram det vi har sett, det som Herren selv har åpenbart for oss gjennom sitt Ord. Da vitner vi ikke om noe annet enn det som Ånden har åpenbart for oss ved loven og evangeliet. Dette er mer enn å meddele kunnskap. Det er å gi videre noe som en har opplevd rent personlig.
Slik må det også være i enhver sann preken. En preken uten vitnesbyrd er ingen preken. Slik sett er det prinsipielt sett ingen forskjell på en tale og et vitnesbyrd. Lengden derimot er forskjellig. La ikke vitnesbyrdet bli en hel preken! Og formen er annerledes. Her skal vi også merke oss at ikke alle som har et godt vitnesbyrd, skal være talere!
Vitnesbyrdet har da først og fremst sin betydning i dette å bringe evangeliet ut til andre. Vi er vitner for Jesus, slik at andre kan komme til tro på Ham. Døperen Johannes var et slikt vitne. Men så snart Johannes ble spurt om hvem han selv var, da bekjente han (Joh 1:19–20). Dermed er vi kommet inn på neste spørsmål: Hva vil det si å bekjenne?
Å komme med en bekjennelse
Bekjennelsen er nødvendig for ditt kristne liv. Her kan vi tenke på
fortellingen om kvinnen som kom bakfra og rørte ved kappen til Jesus (Luk 8:43–48).
Jesus spurte da hvem det var som hadde rørt ved kappen Hans. Dette gjorde Han
ikke for sin egen del, men for kvinnens skyld, for at hun skulle bekjenne dette
for menneskene. Bekjennelsen har sin betydning først og fremst for vår egen
frelse. Jesus sier at Han ikke vil kjennes ved den som ikke tør vedkjenne seg Ham.
Nettopp her gikk det alvorlig galt for Peter da han nektet for at han kjente
Jesus. Dersom du blir værende i en slik tilstand, mister du livet i Gud.
Utgangspunktet for å tjene i Guds rike er altså at en først har fått del i frelsen, har bekjent troen på Jesus og eier et vitnesbyrd om Ham i sitt hjerte. Da er det ikke et ork og en plage å være med i misjonen, men da er det skapt en brann etter å vinne andre for Jesus. «Tenk hvilken nåde det er av Gud, at vi får være Hans sendebud. Og til den døende verden gå, kjærlighetssæden fra Gud å så!» (Sb 764). «Misjon er de brennende hjerters sak» (Carl Fr. Wisløff).
Å kjenne Jesus og være kjent av Ham er forutsetningen for å tjene Ham. Den som vil følge Jesus og rette seg etter Hans ord og vilje, skal få erfare hvor rikt det er å være i Hans tjeneste. «Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære» (Joh 12:26). «Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefold igjen, og arve evig liv!» (Mat 19:29).
Fra undervisningen på Fossnes
Artikkelen er sakset fra bladet Lov og Evangelium uten forespørsel.
