Oppbyggelse

(Fh. august 2018): Mennesket er på jorden en kort vandring. I løpet av denne tiden må mennesket gjøre mange valg. Det viktigste valget er hvor man skal tilbringe evigheten. Den viktigste oppfordringen lyder «La dere forlike med Gud». Det er dette forliket som åpner perleporten til gater av gull i himmelriket.

–Hvorfor er et slikt forlik med Gud nødvendig, og hvordan skal det kunne skje?

Da Adam og Eva falt i synd og spiste av den forbudte frukt i Edens hage, syndet de. Fra disse to stammet alle mennesker. Alle ble besmittet av arvesynden. Kun ett menneske var ren og rettferdig, himmelen verdig. Det var Jesus, Guds Sønn. Siden Han var uskyldig, kunne Jesus ta på seg skylden for alle mennesker. Jesus døde på korset, men døden kunne ikke holde Ham fordi Han var uten synd. Jesus sto opp fra dødsriket.

Apostelen Paulus’ 2. brev til korinterne 5, 18–21 forklarer hvordan dette er.

«Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregnet deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdiggjort for Gud.»

Nå går tilbudet ut. «La dere forlike med Gud!» Den som sier at han tror på Jesus og ber Den Herre Jesus komme inn i sitt liv, vil få sin bønn om frelse besvart. Det er intet mer Gud ønsker enn at folk skal søke Ham, komme til Ham, be om at Han må tilgi syndene. Da er man ren og rettferdig, himmelen verden.

Som en kristen skal man fortsette til andre mennesker og si: «La dere forlike med Gud.» Dette er en av de kristnes oppgaver. Kristne lever nemlig i forlikelsens tjeneste.

Dette budskapet om forlikelse har i et par tusen år gått ut. Mennesker over hele jorden har blitt frelst. Det er en stor skare som kommer til himmelen. Alle bør sette kursen dit. Ingen som vandrer i fjellet, ønsker vel å gå utfor et stup, men komme seg velberget frem og hjem. Hjemmet det er himmelen. Der er døren åpnet for den som har latt seg forlike med Gud!

Søk Herren mens Han er å finne!

Av Axel Remme

(August 2018): Israels folk og land har mange venner. Tross all antisemittisme, nasjoners motstand, forskjellsbehandling, hat og forfølgelse. En lang rekke organisasjoner, foreninger, grupper og enkeltpersoner over store deler av verden har ikke bare interesse for, men stor kjærlighet til Israel.  Det er ikke et resultat av de store felles organisasjoner og forbund som for eksempel FN, EU og andre, men heller på tross av dem. For disse viser stadig enighet om å kritisere, bebreide, fordømme, hindre og slå ned på Israel.

I de senere årtier har det blitt en merkbar større forståelse for Israels historie og betydning. Spesielt (og for det meste) har dette skjedd blant de kristne, som i stadig sterkere grad avviser «erstatningsteologien» og århundres underkjennelse av kristendommens uopphørlige sammenheng med jødefolket og deres Gud-gitte kall og land. Med rette legger man større vekt på at Israel er Guds utvalgte folk. Guds «eiendomsfolk», paktsfolket, som ved åpenbaring og kall er grunnleggende for opprettelsen eller tilblivelsen av kristendommen. Gjennom og ved jødefolket er hovedperson, Jesus Kristus, og hovedsak, evangeliet, kommet og brakt videre.

Det var her, i Betlehem, Frelseren ble født, av Davids ætt. Det var her, i Jerusalem på Golgata, frelsesverket ble fullbrakt. Det var her i Israels hovedstad den første kristne pinsehøytid skjedde. Med utgytelsen av Den Hellige Ånd, og derved den kristne kirke og verdensmisjon hadde sin opprinnelse. Det største har skjedd og er blitt til i Israel!

Er det underlig at mennesker fra den ganske verden kommer til Jerusalem og fryder seg sammen med Israels folk? Lovsangen er kjærlighetens ekko. Den skjer innenfra før den bryter ut i toner og sang. Tydelig lyder den mens folkene svaier sine flagg i takk og glede blant Jerusalems innbyggere.

Kjærligheten til Israel lar seg ikke kue, verken av Østens hat eller Vestens stadige kritikk og fordømmelse av den jødiske nasjon! De gode, sterke følelser for Guds «eiendomsfolk» (5. Mos. 7, 6. Nevnt fire ganger i dette kapittel) og «løftets land» er en hjertens fryd og bevegelse som varmer og lyser, og velsigner Israel. Sammen med «Sions datter» jubler skarer av kristne i det hellige land. Denne urkraftens kilde, Jesus-kjærligheten, vil være et varmende takkens vitnesbyrd både mot Gud og jødefolket. Et endetidens tegn som viser at Kristus-troens vitnesbyrd og takk i stadig sterkere grad bringes tilbake til det folk hvor den kom fra.

Og denne kjærlighet vil vare ved, som en kraft og et kall. For det står skrevet: «Gled dere med Jerusalem og juble over henne, alle dere som elsker henne! Fryd dere, ja, fryd dere med henne, alle dere som sørger over henne!» (Jes. 66, 10)

Av Tormod Jenssen

Det gjelder for den enkelte av oss å nå fram til det mål Gud har satt for alle sine barn, og målet er himlens herlighet. Verden har alltid vært farlig for den som har satt seg himlen som mål. Frafallet er den overhengende fare for alle Guds barn. Frykter du frafallet? Lykkelig den som med Paulus kan vitne ved avsutningen av jordlivet: «Jeg har fullendt løpet og bevart troen, så ligger da rettferdighetens krans rede for meg.»

Alle de som ikke ble stående i sin barnetro, er vunnet for Gud ved omvendelse fra en syndig fortid, denne fortid kunne arte seg nokså forskjellig. Det kunne være de ytre grove synder, men det kunne også være den intellektuelles tankesynder der lik fariseeren ikke kunne tåle Kristus eller kristendommen. Faren for at de gamle syndige vaner atter skal komme til å herske over oss, vil alltid være til stede så lenge vi er på vandringen. Drankeren frykter sin gamle last og holder seg borte fra alt som minner om den og frister til fall. Frafall til de ytre grove syndene er synlig for alle, og dette frafallet frykter de fleste da det er ydmykende for den som opplever det.

Det indre frafall derimot er ikke synlig for våre medmennesker, og det frykter de fleste mindre for, da man unngår den offentlige ydmykelse. Mon ikke det indre frafall er det farligste. Det oppleves på to måter: En; at den frafalne vet om sitt frafall. To; at den frafalne ikke vet om det. Det siste kaller vi selvbedrag. Bibelen har  eksempler på begge deler: «Du har navn av å leve, men du er død.» (Åp. 3, 1) «Du sier du er rik og har overflod og fattes intet, og du vet at ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» (Åp. 3, 17) De mente seg å leve i åndelig overskudd og overflod (falsk åndelighet), og Guds sier at de mangler alt. Dette frafall er det uhyggeligste da den frafalne ikke vet om det og altså bedrar seg selv. Dette frafall ender i selvtilfredshet og stolthet, og Gud står den stolte imot.

Peter hadde opplevet redningen og formaner oss til å ydmyke oss under Guds veldige hånd. (1. Pet. 5, 6) David hadde opplevet redningen og vitnet om det i Salme 119, 67. Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill… Det var meg godt at jeg ble ydmyket… (71) …i  trofasthet har du ydmyket meg. (75)

Altså en vedvarende ydmykelse for å reddes fra frafallet. Når Gud ydmyker oss, ber vi om å få slippe; så lite innsikt har vi i den åndelige vandring, og de farer vi møter på den.

Peters fall og Judas frafall i påsken skulle formane oss til å vandre varlig og våke og be så vi ikke skal falle i fristelse.

Avdøde Tormod Jenssen fra Honningsvåg var forkynner i både Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen.

Artikkelen er hentet fra Finnmarkhilsen nr. 4, april 1970.

Av Axel Remme

(11.08.2018): Bare den som går siste veistykke, når målet. Du er ikke framme før de siste steg er tatt. Dette er særlig tydelig når du går til et sted hvor veien ender. Da har du gått så langt det er mulig. Du kommer ikke lenger.

Åndelig talt står det siste veistykke igjen for mange. De var kommet nesten fram. Det syntes å være like før de tok troens steg til Jesus. Stadig og sterkt hørte de Hans kall og kjente Hans dragelse. Det var «kun et skritt ifra verden til Gud». Så nær, men likevel ikke i mål.

Jesus sa en gang til en som var i den situasjonen: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» (Mark 12, 34) Like ved, men ikke med! En konge erkjente dette for apostelen Paulus med følgende ord: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen.» (Ap.gj. 26, 28) For disse stod det siste, avgjørende veistykket igjen. Det som Bibelen kaller omvendelse.

Er dette din situasjon, din åndelige stilling: Kommet så nær, men ikke inn i Guds samfunn og rike? Det siste veistykket har alltid vært så krevende, risikabelt og skremmende. Berøringen av Guds ord og det kristne vitnesbyrdet har iblant både gitt deg kraftige tilskyndinger og skapt lengsel etter å være med på troens vei. Men å gå de siste steg, å søke omvendelse og frelse, ble utsatt. Og det er blitt med det til denne dag. Du kom så langt, men ikke lenger!

En dag er en kommet til sin veis ende. Ingen kan da gå videre i dette livet. Vandringen er omme, siste steg tatt, tiden er forbi!

For alle blir livsveien stadig kortere. Så trygt og godt i enhver skiftende aldersperiode og livssituasjon, hvis en kan si: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, …» (Sal. 23, 4)

Dødens alvor står alle mennesker overfor. Det fjernes ikke ved å vise det fra seg, fornekte det, glemme det eller ved å «håpe på det beste». Hvorfor skulle en handle slik overfor den mest avgjørende hendelsen i tilværelsen. Døden er endelig og absolutt slutten for livet og tiden i verden. Enhver som har omvendt seg og satt sin lit til Frelseren, Jesus Kristus, går inn til Hans hvile, fred og evig liv. «Hvor salig da den, som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen.»

KIRKEKOMMENTAR:

Av Vidar Norberg

(10.08.2018): På mange måter kan det synes som om den kristne kultur er i ferd med å forsvinne. Det er et klart tegn på at også den kristne tro er på vei ut.

Et av tegnene på dette er at man ikke lenger vet hvordan man skal oppføre seg i et vigslet gudshus som ble til i en kristen kultur. Et eksempel på dette er når man leser om arrangementer i kirken som er «magisk». Magi er trolldom, hekseri og svartekunst. Det kommer fra Satan og hans åndehær. Dersom noen har det magisk i kirken, har de det satanisk. Det er det motsatte av kristen tro slik man finner den i Bibelen. Dette er troen på Jesus Kristus og det hellige.

Når det så blir trampeklapp i kirkens benkerader, forstår man at det ikke lenger er Guds stille nærhet som råder. Den får man bare gjennom Hans Ord i Bibelen. Den nye bråkende tradisjonen forteller med all tydelighet at man ikke lenger har respekt for det hellige eller vet hvordan man skal te seg fordi tro og kristen kultur er i ferd med å dø ut.

Det er mange slags kirkeskikker. Døden betegnes i Bibelen som den siste fiende. Det har tradisjonelt vært en trist sak. Dødens farge er sort. I gamle dager kledde folk seg i sort når de gikk i begravelser. Til og med slipset var i sort, om man da brukte slips. I dag ser man for eksempel at sminken råder, skuldrene er bare og håret staset opp til fest, mens det er en begravelse. Det virker ofte som om man er på vei til en filmpremiere i Hollywood istedenfor til en sorgfull begravelse over døden som er syndens lønn. Det er noen som synger «Jag Vill Tacka Livet» i begravelsen. De skulle heller takke den store  allmektige Gud i en kirke.

I denne tid er det gudshus som legges ned og selges fordi det er blitt så få kristne igjen. Det var et bedehus som kanskje ikke gikk så bra. Så ble det solgt og ombygget. Eierne satte nytt navn på huset og kalte det for «Perleporten». Å gå inn gjennom «Perleporten» er et gammelt kristent begrep. Den som får gå inn der, har tvettet syne synder i Jesu blod og slipper inn i Himmelrik. Å kalle det perleport der det spilles tull til harpen, er blasfemisk. Og det viser at man ikke lenger vet hva den kristne kultur eller tro er. Man er faktisk blitt hedensk.

Det er en tragedie for mennesket når det ikke kjenner til kristen tro. For denne troen kan lede mennesker fra evig fortapelse til evig liv. Dette var årsaken til at man bygde kirker og gudshus. Kirkeklokkene kalte folket til kirken for at de skulle høre Guds Ord og omvende seg til Herren som har skapt himmel og jord. Dersom ordet om frelse i Jesu rensende blod blir erstattet med magi og trampeklapp, kan mennesker føres ut i fortapelsen. Det er en evig tragedie uten sidestykke. Den største straff som aldri, aldri tar slutt.

I det tredje budet står det at «Du skal holde hviledagen hellig». I Luthers lille katekisme gir kirkereformatoren Luther følgende forklaring på dette. «Du skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det.» Det er dette som skal skje i kirken. Man skal høre Ordet lest og forkynt. Da vil Den Hellige Ånd åpenbare det for mennesker til frelse. Dersom man forlyster seg og bråker i kirken, vil nok Den Hellige Ånd trekke seg tilbake. Man blir ikke frelst av underholdning, latter og tomt snakk. Det var en gammel læstadiansk dame som ga bort en fin gitar til en ung gutt med følgende oppfordring: «Spill ikke tull til harpen.» Det er en formaning fra Amos 6, 5 og 5, 23.

Hva skjer så med mennesker som kommer inn i gudshus i dag. Kirkeskipet kan være fint å se på, men om Guds Ord ikke forkynnes klart og rent, mangler skipet både propell og ror. Da kan den ikke redde mennesket på livets stormfulle hav fra helvetets pine inn til evig, evig glede hos Gud.

Johannes’ første brev 4, 1–3 kommer med en alvorlig formaning:

«I elskede! tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! for mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal I kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud; og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, kommet i kjød, er av gud; og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud; og dette er Antikristens ånd, som I har hørt kommer, og den er allerede nu i verden.»

I noen kirker ser man alt at de falske profeter har flyttet inn med magiske opplevelser og trampeklapp. Dette representerer Antikristens ånd. Det hjelper ikke om «det føles bra». Slikt leder ikke til Gud. Herrens hus skulle være en redningsbåten til evig liv i Jesus Kristus, Guds Sønn. Da må Guds Ord forkynnes rent og klart.

Av Magnar Trøen

Dette er Herrens marsjordre til alle sine venner. Like aktuelt til alle tider, men kanskje spesielt i vår tid. Mange ting tyder på at tiden heretter blir kort, derfor må vi sette alle krefter inn.

Når Jesus sendte ut sine læresvenner første gangen, så viste Han dem først markene som var hvite til høst. Han viste dem at folket var lik får uten hyrde. Ille medfarne og forkomne. Dette var så stor nød for Jesus at Han ynkedes over folket. Han så at de var lenkebundne slaver på vei til retterstedet. Denne nøden var det som fikk Jesus til å ofre alt, og gi sitt liv til soning for folkets synder.

Nå vil Jesus dele denne nøden med sine venner og samtidig gi oss litt av sin kjærlighet til sjelene. I takknemlighet over at Jesus har løst oss fra synderlenkene og satt oss til frihet, vil vi med glede gå ut å forkynne evangeliets glade budskap. Ja, vi får oppleve at Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi må si med de første kristne: «Vi kan ikke la være å vitne om det vi har sett og opplevet.»

Da kan vi si som en av profetene: «Herre, her er jeg, send meg.» Det er stort å få være med i denne tjenesten. Tenk at vi kan få rope ut budskapet som er mektig til å frelse syndere og sette fanger i frihet.

I denne tjeneste kan vi alle være med, for Jesus har lovet å utruste oss for dette viktige oppdraget og Han har også lovet at Han selv vil gå med oss. Ja, Han har sagt at Han vil legge gjerningene ferdige for oss så vi kan vandre i dem, og Han vil legge ordene i vår munn. Han har også lovet å gi oss alt vi trenger for å fullføre tjenesten.

Det finnes derfor ingen unnskyldning for ikke å gå ut, for selve tjenesten er et stort privilegium, og et enestående tilbud. Vi vil derfor på nytt innvie oss til tjeneste og gå dit Herren ber oss gå. La oss arbeide mens det heter i dag, natten kommer da ingen kan arbeide.

(Artikkelen er tidligere trykket i Finnmarkhilsen nr. 9 september 1977)

Av Axel Remme

«Men til deg, Herre, kommer jeg med min bønn i nådens tid, Gud, for din store miskunnhets skyld, svar meg med din frelsende trofasthet.» Sal. 69, 14.

En gutt som hadde gått seg vill i skogen, ble reddet etter 10 dager. Han fikk dette spørsmål: «Hva gjorde du?» Svaret var kort og tydelig: «Jeg ba til Gud». Og på spørsmålet: «Tenkte du på dine foreldre?» svarte han: «Jeg ba for dem.»

«Til deg, Herre, kommer jeg med min bønn». Slik lyder et vidunderlig gammeltestamentlig vitnesbyrd ved kong David. Det er alltid rett og mulig å komme til Herren med sin bønn, både i og uten nød. Heldig er den som har lært å gå bønnens vei alt som barn, og som kjenner og bruker den rette bønneadressen: Herren Gud.

Bibelverset viser retning og mål for vår bønn. Hvem vi skal vende oss til når vi ber. Veien enhver som ber må gå, er: «Til deg, Herre, kommer jeg med min bønn.» Dette er akkurat det Jesus har bedt oss om å gjøre: «Kom til meg alle…» Og vi ser i evangelieberetningene hvor vennlig Han hørte alle som ba Ham og svarte dem. Å komme med sin bønn kan vi gjøre sammen med mange, i enerom (lønnkammeret) eller som gutten, ensom i skogen.

Salmisten gir en viktig påminnelse om den rette tid for å komme med sin bønn til Herren: «I nådens tid». Nådetid og levetid er ikke alltid den samme. Over begge deler rår Gud, både hvor lenge livstiden skal vare og når nådetiden tar slutt.  Men Han har sagt dette, som vi er gitt å forkynne: «Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» (2. Kor. 6, 22)

Det er i tillit til Guds miskunnhet og trofasthet vi skal be, viser bibelordet. Altså ikke tro på ens egen innsats, offer eller  anseelse. Men for Guds «store miskunnhets skyld» og Hans «frelsende trofasthet». Både adgangen til å be og bønnesvar har sin årsak i Gud selv, Hans nåde og usvikelige trofaste kjærlighet. Den gjelder også under kampen mot ytre fienders forakt, spott og forfølgelse, slik David ofte opplevde det. Det er i tillit til Gud vi kan be frimodig om beskyttelse i alle slags farer og lidelser. Denne muligheten er gitt oss i frelsesgaven ved Jesus Kristus.

Hvordan er det med deg, kjære medmenneske, som leser dette? Kan du si som gutten: «Jeg ba til Gud»? Eller som David i denne salmen: «Til deg, Herre, kommer jeg». Det er det samme, det riktige i alle livets situasjoner og det nødvendige for å bli frelst! Men gjør det i tide, «i nådens tid»!