Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Jesus hadde 12 disipler. De fire første som ble utvalgt, var fiskerne Peter, hans bror Andreas, Jakob og hans bror Johannes. Det var nesten som et godt gammeldags båtlag hvor flere familiemedlemmer var med på sjøen (Matt. 4,18-22).

Disiplene fulgte Jesus i tykt og tynt. Men da menneskenes truende brottsjøer ble for sterke stakk de alle av fra Jesus, også «høvedsmannen» Peter, han som fornektet Jesus tre ganger, fikk tilgivelse og fornyet kall av Jesus. Den tilgivelsen kunne kun Jesus tilsi ham fordi Han sonet all verdens synd da Han døde på korset, langfredag.

Fornektet Jesus

Det var dramatikk et par dager før påske. Hos ypperstepresten Kaifas i Jerusalem planla de å fange Jesus for å slå Ham i hjel. Skjærtorsdag holdt Jesus og disiplene påskemåltid i Øvresalen i Jerusalem. Så gikk de over til Oljeberget. Der sa Jesus:

«I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg…

Men Peter svarte og sa til Ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!

Peter sier til Ham: Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg!…» (Matt. 26, 31 og 33–35).

Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.

Jesus var den eneste som visste hva som skulle skje. Guds Sønn skulle korsfestes og dø for hele menneskehetens synd. En forferdelig straff. Jesus tok disiplene med til Getsmane som ligger mellom Oljeberget og Tempelplassen. På den tiden var det trolig lunder med oliventrær der, et fint sted hvor Jesus kunne be i fred. Han ba også disiplene om å være med i forbønnen. Men tre ganger fant Han dem sovende, mens Han selv kom i dødsangst og svetten ble som bloddråper som falt ned på jorden. (Luk. 22, 44).

Judas var lovet 30 sølvpenger for å avsløre Jesus for yppersteprestens folk. Det gjorde Judas med et kyss. Da visste alle hvem Jesus var, og Han ble ført til ypperstepresten Kaifas. Den modige Peter fulgte etter på avstand til yppersteprestens gård. Da Jesus i forhør bekreftet at Han var Guds Sønn, ble det regnet som gudsbespottelse. Ypperstepresten rev kappen i stykker. Jesus måtte overleveres romerne og dømmes til døden.

På gårdsplassen kom en tjenestepike bort til der Peter nå satt, og hun sa:

«Også du var med Jesus fra Galilea.»

Da fornektet Peter Jesus så alle hørte det, og sa at han ikke skjønte hva hun snakket om!

I portgangen traff Peter en annen pike som sa:

«Også denne var med Jesus fra Nasaret.»

Peter fornektet med ed og sa at han ikke kjente Jesus.

Da han litt senere igjen ble gjenkjent som Jesu følgesvenn, sverget han og sa:

«Jeg kjenner ikke det menneske!» (Matt. 26, 74)

Da gol hanen, slik Jesus hadde sagt. Peter husket Jesu ord, og han gikk ut og gråt bittert. For en tragedie, å fornekte Jesus som han tidligere hadde kalt Guds Sønn (Matt. 14, 33).

Tilgivelse

Jesus døde langfredag på korset med ordene «Det er fullbrakt» (Joh. 19, 30).

Mange bevitnet at Jesus sto opp igjen den tredje dag. Da Maria Magdalena og den andre Maria kom til Jesu grav, var den tom. Der var en engel som sa at de ikke skulle frykte. Kvinnene fikk beskjed om at de skulle fortelle disiplene at Han var oppstått fra de døde og i Galilea skulle de få se Ham (Matt. 28).

Peter gjorde som før. Han dro til Genesaretsjøen for å fiske, men det var svart hav. Da kom den oppstandne Jesus på stranden. Han ba disiplene kaste garnet på høyre siden av båten. De fikk så mye fisk at de måtte slepe garnet på land (Joh. 21).

Da Jesus ble gjenkjent, kastet Peter seg over bord for å møte Jesus. På stranden lå det ferdigstekt fisk og brød. Jesus ba disiplene på frokost og Han tok Peter til side. Det ble nok en underlig stund for Peter som hadde fornektet Jesus tre ganger. Når Jesus nå taler til Peter bruker Jesus navnet «Simon Johannes’ sønn, det navnet Jesus brukte da han første gang kalte Peter til menneskefisker. Jesus spurte da Peter:

«Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til Ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam!»

Igjen sier Han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til Ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!» (Joh. 21, 15–16).

Språkkyndige sier at gresk språk har tre ord for kjærlighet: «agápē» (guddommelig kjærlighet), «filía» (menneskelig kjærlighet) og «éros» (fysisk kjærlighet).

Noen lærde mener at Jesus spør Peter: «Agapaô du meg» som betyr elsker du meg med den guddommelige, fullkomne, kravløse, selvofrende kjærlighet som Gud viste mennesker da Han sendte sin Sønn for å dø for syndige mennesker. Det blir klart at den skråsikre Peter, som fornektet Jesus, ikke har slik kjærlighet. Nå ser han det. Han blir satt på plass.

Peter svarer ifølge de lærde med «Jeg fileô deg», jeg har deg kjær –  med den kjærlighet som er mellom mennesker, det å like eller å være glad i hverandre.

Tredje gang bytter Jesus ut ordet «agapaô» med «fileô» og spør om Peter liker Ham på menneskelig vis. Da ble Peter bedrøvet. Peter forsto at han kom til kort også i den menneskelig kjærlighet da han fornektet Jesus. Peter svarer med verbet «fileô». Det betyr at han er så glad i Jesus som Peter bare kan. Peter har intet å rose seg over.

Yrkesfiskere fra Genesaretsjøen, som denne morgen har fått en stor fangst på 153 fisker, skal snart sendes ut i folkehavet for å fiske mennesker til Himmelen. Det kommer til å bli menigheter. For hver erkjennelse gir Jesus en oppgave til Peter.

–Fø mine lam!

–Vokt mine får!

–Fø mine får!

De skal lære lammene opp i troen, vokte dem mot vranglære og fø dem med Ordet, den åndelige mat. Til denne oppgaven blir Peter nå gjeninnsatt i sitt embete som han fikk i Matt. 16,18:

«Jeg sier deg at du er Peter (på arameisk heter Peter Kefa som betyr klippe), og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»

Peter ville, ifølge en kommentar, elske Jesus med den type kjærlighet som Gud har, men han kunne det ikke. Men Peter tar imot Jesu tilgivelse og Jesus gir Peter et fornyet kall. Denne tilgivelse er påskens uutgrunnelige budskap om frelse:

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3, 16).

Syndebyrden bort

Kjøllefjord er et sted med fine runde steiner, flere enn mange andre steder. Min mor har fortalt at jeg som tre år gammel gutt hadde fått en ny overalls med store lommer. Jeg fylte alle lommer med små runde steiner utenfor «Telegrafen» i Kjøllefjord. Det ble så mange at jeg ikke klarte å rette meg opp og gå. Jeg ble sint. Da kom en mann som pent tok steinene ut og forklarte sammenhengen.

Steiner kan være et bilde på synd. Dem kan man legge av ved Golgata kors hvor Jesus tok straffen for alle syndesteiner. Sangen «Å jeg kjenner til et sted» forklarer det fint:

«Jeg kan aldri glemme stedet Golgata, hvor jeg legge fikk min syndebyrde av. Nådens solskinn strømmer inn, lovsang fyller sjel og sinn, når jeg møter Jesus der ved Golgata.»

Kilder: Norsk Bibel, Bibelsk oppslagsbok, Illustrert bibelleksikon, Jewish New Testament Commentary, Den fullendte sportsfisker, Veiviseren, P7, Reijo Huuskonen, Juha Auvinen m.fl.

Artikkelen er tidligere tryket i Menighetsbald for Lebesby og Kjøllefjord.

(NYTT): Norsk Luthersk Lekmannsmisjon starter fra høsten opp med et to-årig forkynnerseminar ved Bibelskolen på Fossnes i Stokke i Sandefjord, skriver bladet Lov og Evangelium.

Ledere for forkynnerseminaret er Per Bergene Holm og Konrad Fjell.

Målet er å gi hjelp og veiledning til unge med forkynnerkall eller ønske om et teologisk studium.

Studentene kan studere hjemmefra, men det vil være tre samlinger på Fossnes hvert halvår. Pensumlitteraturen tar sikte på å gi grundig innføring i Skriften, i troslære, dogme- og kirkehistorie, misjonskunnskap, prekenlære og sjelesorg.

Undervisningen er gratis. Studentene må kun bekoste reisene til samlingene på Fossnes og pensumlitteratur og undervisningsmidler.

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Mange ganger har man lett for å tenke at mennesker som kan virke litt enfoldige, ikke er noe å regne med. Men slik tenker ikke Jesus. Han døde langfredag på korset for alle syndere. Alle er like verdifulle og kan få del i den samme frelse.

Biskop Johan Christian Heuch (1838–1904) var kapellan i Vestre Aker kirke. Der hadde han et par år en konfirmant som beskrives som «framifraa» dum. Han visste omtrent ingenting, og det var umulig å få lært ham noe. Heuch tenkte på å utvise ham, drive ham som det heter. Men først ville han ha en samtale med gutten. Han kom forskremt inn på kapellanens kontor og fikk plass i en stor stol, liten og redd. Da foldet gutten sine hender og sa inderlig:

–Å kjære Jesus, du som er så stor, hjelp meg som er så liten.

Da måtte Heuch klappe gutten på hodet og si.

–Jo, gutten min, du skal bli konfirmert. Du har det rette sinn til å konfirmeres.

Det er K. Vold i boken «Kristendom og Samfundsliv» som skriver denne historien.

Å kjære Jesus, du som er så stor, hjelp meg som er så liten, er en enfoldig bønn. Men bønnen har kraft, større enn all verdens sprengstoff. Det er en bønn man kan be i alle livets situasjoner, i nød, sykdom, mangel, prøvelser, fristelser rådvillhet, redsel, tvil og anfektelser. Det er ikke sikkert at man blir hverken frisk eller rik av bønnen. Men det er sikkert at ved utgangen av livet kan en bønn til Jesus redde et menneske for evigheten.

Det var en slik enkel bønn røveren på korset ba til Jesus som hang ved hans side:

«Jesus! Kom mig i hu når du kommer i ditt rike!»

«Sannelig sier jeg dig: Idag skal du være med meg i Paradis.»

Påskens frelsesbudskap er for de enfoldige. Mennesket har en syndig natur. Hver eneste tanke og gjerning er syndbesmittet. «Alle har syndet og fattes Guds ære.»(Rom 3, 23). Derfor er mennesket i seg selv dømt til evig fortapelse. Men så kom Guds enbårne Sønn til jorden. Han var syndfri og kunne derfor påta seg straffen for alle mennesker ved sin død på et kors i Jerusalem for rundt 2000 år siden. Man skal nesten være enfoldig for å ta imot et slikt tilbud om evig liv. Eller som Jesus selv sier det:

«Sannelig sier jeg eder: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det.»(Luk. 18, 17).

Når påsken kommer til Jerusalem, blir man ekstra sterkt minnet om Jesus. Her kan man gå til Gordons Golgata, en klippeformasjon som i gamle dager minnet om en hodeskalle. Jesus ble korsfestet på hodeskallestedet. Så kan man vandre inn i en gammel hage og se en tom grav. Det var til et slikt sted Maria Magdalena og den andre Maria kom for å se til Jesu grav. Da ble de forskrekket og redde. For det ble jordskjelv og en engel fra himmelen kom ned og veltet steinen bort fra gravkammeret. Han gav dem trøstens ord:

«Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; Han er ikke her: Han er oppstanden, som Han sa; kom og se stedet hvor Han lå! Og gå avsted i hast og si til Hans disipler at Han er opstanden fra de døde.» (Matt. 28, 5–7)

Ofte kommer pilegrimer og turister påskemorgen til gudstjeneste i Gravhagen. De hilser hverandre med «Han er oppstanden, ja, sannelig Han er oppstanden.» Om denne Gravhagen er det rette stedet vet man ikke, men den får mennesker til å tenke på Jesu frelseshandling, og det er det viktigste.

Påskebudskapet om frelsen ved Jesu død og oppstandelse har nådd til jordens ender. Det var en fisker i Loppa som kom inn på prestekontoret til Carl Torp. Det luktet både tran og tjære av sjøstøvlene. Gummistøvler hadde ennå ikke erobret markedet på 1930-tallet. Fiskeren trengte absolusjon, det vil si at presten tilsier ham syndenes forlatelse. Det er slikt mennesket trenger når det ikke får fred i sin sjel på grunn av sine mange overtredelser av Guds bud. Da kan man oppsøke en prest, predikant eller et kristent menneske som man har tillit til.

Den barske fiskeren falt på kne foran presten og ramset opp sine synder, pustet dypt, stønnet og la den svarte neven sin over øynene, før han tidde. Den unge presten syntes det var pinlig. Så tiet fiskeren.

–Har du mer å bekjenne, spurte presten.

–Jeg minnes ikke mere, nå…

–Du broder, vet hva Jesus sa første påskedag til sine disipler:

«…Så står skrevet at Messias skal lide, og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i Hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag fra Jerusalem av…»

–Ja, skynd deg, prest, sa fiskeren.

Så kom absolusjonen.

«Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn…».

Fiskeren reiste seg og var synbart hjulpet for sin sjelenød, takket varmt og ba Gud velsigne presten før han ruslet ned til båten og seilte over leia for frisk bør, skriver Torp.

Når jeg en sjelden gang tar turen til Nordkyn kommer jeg innom kirkegården i Kifjord for å plante en blomst på mine besteforeldres grav. Jeg er blitt fortalt at også de på gamle dager fikk tro all sine synders nådige forlatelse. Min bestefar sa at pensjonisttilværelsen ble den beste tiden i hans liv.  Men intet kan måle seg mot herligheten i himmelen for den frelste skare.

Husk ordene fra den «dumme» gutten.

–Å kjære Jesus, du som er så stor, hjelp meg som er så liten.

I eldre bibeloversettelser sto det visstnok: «Salige er de enfoldige, thi de skal arve jorden.»(Matt. 5, 5).  De skal fylle himmelens saler.

Artikkelen er tidligere trykket i Menighetsblad Kjøllefjord og Lebesby menigheter.

(GAMLE BILDER): I gamle dager var folk spent på om man på 17. mai kunne gå i småsko på avbæra veier, eller om man måtte gå i tog med slagstøvler. Det kan nok virke som om våren kom litt senere på 1960- og 1970-tallet.

Willy Gryting i Indremisjonsselskapet arbeidet på Fiskarheimen i Kongsfjord. Han har sendt noen bilder fra 17. mai-feiringen i fiskeværet. De viser at det var ganske mye snø.

Også kristne organisasjoner har hatt tradisjon med å holde 17. mai-fester. Et av bildene fra Kongsfjord Fiskerhjem i 1965 viser at forsamlingen har 17. mai-sløyfer på seg, og dermed vet man at det er fest på 17. mai. Trolig hører de på årets tale for dagen.

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg

(NYTT, 10.05.2019): Israel går fra sorg til glede på to dager. Først er det de falnes minnedag for soldater og terrorofre. Så er det den store gleden fordi jødefolket er tilbake i Eretz (landet) Israel etter 2000 år i diasporaen (utlendighet). I det Herrens år 2019 feiret israelerne staten Israels 71-årsdag.

Sorgen er stor, savnet sterkt og minnene mange etter 23.741 falne soldater og 3.150 terrorofre som siden 1860.

Rundt 1,5 millioner israelere kom til 52 minneseremonier på de militære gravsteder og mange minnesmerker fra Kiryat Shmona i nord nær grensen til Libanon og til Eilat helt i sør ved Rødehavet.

De falnes minnedag startet tirsdag kveld den 7. mai. Sirenene gikk i Jerusalem. Trafikken stanset klokken 20.00 i et minutt.

Israelske soldater fra flere våpengrener sto med bøyde hoder ved Israels helligste sted, Vestmuren. Markeringen er alltid direkteoverført på israelsk fjernsyn.

Israels president Reuven Rivlin talte til folket. Han ba familiene fortelle, slik at man kan minnes dem som falt. Og man fortalte historien om falne soldater på et årlig minnearrangement utenfor speiderhuset i Korsets dal. Speiderne hadde satt opp råvedstenger, strukket streng, surret sekk og dynket med parafin. Når ilden ble tent, flammet de hebraiske bokstavene og bildene opp på kveldshimmelen. Navnene på soldatene, menn og kvinner ble sakte lest opp. For hvert navn ble en fakkeldunk fyrt opp. Flammene ebbet fort ut i den kjølige kveldsbrisen, akkurat som mange falne soldater og terrorofre som døde etter et kort liv.

Radioen gikk i moll og sordin. Heroiske sanger om fedreland og hjem, smerte etter krig ble spilt i hver en kanal, både offentlige og private. For den som ikke fikk sove, var det en natt til å tenke på det som hendte, og det som en gang var. For jødene sier at hvert menneske er som en hel verden. Noen mødre har sine sønners rom stående, slik de var da sønnen falt. Det er deres minne, gjemt i sinnet og inne på gutterommet. Avisene forteller slike historier på de falnes minnedag. Nesten hver eneste jødisk familie har en eller kjenner noen som har falt i forsvaret av jødiske samfunn og staten Israel.

Men det er ikke alle som har en grav å gå til, et sted hvor de kan gråte, tenne lys og sette blomster. Noen lever i uvisshet. Andre vet at deres kjære som ble borte i Gaza, falt i Libanon eller ble hengt i Damaskus, som storspionen Elie Cohen, er i en eller annen ukjent grav. Det har hendt at en mor eller far har viet sitt liv til å få dem hjem, og selv gått i grav før de nådde sitt mål om at sønnen skulle komme hjem. Et slikt eksempel ble nylig kjent.

–For en måned siden brakte vi hjem sersjant-major Zachary Baumel fra Syria til evig hvile etter 37 år. Han falt i kampene i Sultan Yacoub i Libanon. Staten Israel har holdt sitt løfte til alle mødre og fedre om å bringe hjem menn og kvinner som ikke kom tilbake etter slagene. Vi vil ikke stanse før alle er tilbake, sa president Rivlin.

Det har alltid vært Israels politikk at de falne skal tilbake og begraves i Israels jord. Da statsminister Benjamin Netanyahu samtalte med Russlands president Vladimir Putin for et par år siden, ba Netanyahu om hjelp til å få hjem Zachary Baumel.

–Vi har ikke den ukjente soldats grav, sa Netanyahu.

Putin ble ifølge pressen forundret over dette. Han tok tak i saken og satte russiske soldater til å hente Baumel fra gravgården i en palestina-arabisk flyktningeleir i Damaskus og bringe ham til Israel. De visste hvor han lå, men kunne ikke selv hente ut levningene i det fiendtlige området.

Den mest kjente gravgården i Israel er på Herzl-fjellet ovenfor holocaust-minnesmerket Yad Vashem i Jerusalem. På Herzl-fjellet er flere av Israels ledere og fremtredende sionister begravd. Det er også her mange soldater er stedt til hvile. På de falnes minnedag var det rundt 120.000 mennesker som kom til Herzl-fjellet. På militære graver er det små flagg med sorte sørgebånd. Gravene er pyntet med avskårne blomster. Men det sterkeste inntrykket er gråtende mødre som stryker over gravsteinen til en sønn eller datter som har falt for staten Israel.

–Minnelysene blir i dag tent over hele Israel. De skinner også resten av årets 364 dager. Én dag versus 364, men de er alle like viktige. Det er takket våre sønner og døtre, våre elskede falne hvis minne brenner i våre sjeler, at våre liv er trygget og vårt land eksisterer. Hvor ville vi vært uten dem? I dag bøyer vi våre hoder og viser vår respekt for Israels 23.741 falne soldater: jøder, drusere, muslimer, kristne, beduiner og tsjerkessere, sa statsministeren under åpningen av de falnes minnedag tirsdag.

–Til dette legger vi til tusener av terrorofre, inkludert fire uskyldige mennesker som ble drept tidligere i uken av raketter som ble skutt ut av terrorister i Gaza. Vi sender våre dypeste kondolanser til deres familier. Hver person som faller, lager et sår i våre hjerter. Ingen vet dette bedre enn du og jeg, sa Netanyahu som mistet sin bror Yoni Netanyahu under den israelske operasjonen som frigjorde de jødiske gislene fra et kapret fly på Entebbe flyplass i Uganda.

–Etter å ha mottatt de bitre nyheter måtte vi lære å leve igjen. Klumpen i vår hals er der hele tiden, dag og natt. Det er ingen forklaring på hvordan vi skal klare dette tapet. På den ene siden fortsetter vi med vårt dagligliv, på den andre siden er det ikke en dag uten at vi blir minnet om ansiktet til våre kjære, deres smil, ord de sa og ting de gjorde ­– som om de var her med oss. Men de er ikke her. Vi blir overveldet av minnene og føler oss tomme og den gnagende smerten, sa Netanyahu.

Han sa at det hjelper ikke å tenke på hvordan tingene kunne ha blitt og hva de kunne gjort for familien, samfunnet og landet.

–Kanskje finner alle sin egen vei for å klare tapet, men om det er en ting som forener oss, kanskje oss alle, så er det forståelsen av det store oppdraget som våre kjære utførte. Det gir oss styrke til å bære sorgens byrder. Det er takket være dem at vi lever som et stolt folk i vårt hjemland etter mange generasjoner med svakhet og ydmykelser.

–For 74 år siden var vi maktesløse. I dag er vi en voksende verdensmakt. Og siden den nasjonale gjenoppvekkelsen i vårt hjemland – har hver generasjon stått opp mot våre fiender. Vi ønsker ingen krig, men vi vet at vår vilje til å yte ofre er det som garanterer vår sikkerhet, sa Benjamin Netanyahu.

Fra sorg til stor glede

Israels selvstendighetsdag er en folkefest for hundretusener av israelere som drar ut i parker og på strender for å feire dagen med kjøtt og grønt på grillen.

Israel følger månekalenderen. Det betyr at den nye dagen starter når dagslyset viker for kveldsmørket. Selvstendighetsdagen kommer alltid etter de falnes minnedag i Israel. Det var en skarp overgang fra sorg til glede på de falnes minnedag, onsdag kveld den 8. mai. I Israel er det en stor fjernsynsoverført fest på Herzl-fjellet i Jerusalem for innbudte gjester. Der tennes også 12 fakler, en for hver av Israels stamme. Det er en stor ære å få tenne en av faklene. Festen avsluttes med et spektakulært fyrverkeri, som sikkert koster mange penger. Det er også andre i Jerusalem som sørger for fargesprakende fyrverkeri. Det hørte også man tydelig fra sene kvelden frem til midnattstider.

Man skal ikke gå langt for å se de mange grillselskapene. I Sacherparken i Jerusalem finner familie og venner en plass for å rulle ut tepper, sette opp campingbord og grill. Israel med sine ni millioner innbyggere er mindre enn Oppland fylke. Derfor blir det tett i parkene. Men det ser ikke ut til at familiene lar seg genere av hverandre. Hver har nok med sin familie og sine venner. Dessuten er det alltid noen som drar med seg aggregat og høyttaler, slik at man neppe hører hva naboen sier. For barna er det muligheter til å leke med andre barn. Ungdom treffer ungdom enten man er i Sacherparken eller på stranden i Tel Aviv, ørkenen utenfor Eilat nær Jordan eller oppe på Golanhøydene mot Syria Stemningen er meget god på Israels selvstendighetsdag.

Torsdag morgen var den store utfartsdagen. For dem som var på tur, sørget Israels forsvar for underholdningen. Forbi vinduene i Jerusalem så man tankfly etterfulgt av jetjagere. Verdens nyeste jagerfly F-35 var også på vingene. Videre kunne man se Apache-angrepshelikopter. Det ble sagt at Israels flyvåpen ville ta en ekstra oppvisning langs kysten som ble utsatt for 700 terrorraketter noen dager tidligere. Det som kanskje var artigst for folk flest, var akrobatflyene. De fløy over presidentens residens mot Knesset. Samtidig slapp de ut røykstriper. Akrobatflyene fløy tett sammen, ett av dem sirklet rundt de andre og selvsagt fløy de på hodet og rett opp. Både folk og presse fotograferte. Noen fikk med både flagg og seg selv med flyene i bakgrunnen.

I presidentens residens var det mange ambassadører. Dessuten kom rundt 120 soldater for å få sine utmerkelser for utmerket innsats. President Reuven Rivlin viste på en video at han også er litt av en solosanger og opptrådte med stor sikkerhet sammen med kor og andre sangere. I Israel glemmer man aldri dem som er blitt lemlestet eller har et medfødt handicap. Derfor var rullestolbrukere med på presidentens musikkvideo.

President Reuven Rivlin kalte Israel for et moderne mirakel.

Et annet stort fjernsynsoverført arrangement var den årlige Bibelkonkurransen for jødisk ungdom. Israeleren Yonatan Weissman fikk førsteplassen, mens Benjamin Kalhamiro fra USA tok andreplassen. Statsminister Benjamin Netanyahu var selvsagt til stede sammen med Knessets talsmann Yuli Edelstein, utdanningsminister Naftali Bennett og formann Isac Herzog i Jødisk byrå.

Da solen begynte å gå ned torsdag ettermiddag, ble det også litt kjøligere. Folk pakket sammen og ruslet hjem. Det så ut til at de fleste familier og vennelag ryddet opp etter seg, pakket skrotet i plastposer og satte dem ved søppeldunker og konteinere. Det har vært en kampanje for å rydde opp etter seg.

Et annet stort arrangement var statens utdeling av Israel-prisen. Dette er den høyeste pris en borger kan få i Israel. Her var både president, statsminister utdanningsminister og formann for Høyesterett til stede. Prisen har vært utdelt helt siden 1953 for fremragende innsats for landet. En av prisvinnerne i år var en kvinne som har tatt seg av mange fosterbarn, både jødiske og arabere. Staten Israel viste sin takknemlighet for denne innsatsen ved å gi henne Israel-prisen.

Statsminister Benjamin Netanyahu sa at på Israels selvstendighetsdag er det tid for å se hva som gjør Israel unik. Han påpekte at det er unikt at Israel har fått gjenopprettet sin suverenitet og har kapasitet til selvforsvar for et folk som var statsløst og maktesløst i 2000 år. Videre mente Netanyahu at det er unikt at et folk som var i spredt rundt om i hele verden, nå er samlet inn til sitt gamle hjemland. Han påpekte videre at Israel er unikt i Midt-Østen fordi det er et demokrati, hvor alle er frie og det er likhet for loven.

–Israel er unikt fordi det har slike lidenskapelige venner av både jøder og ikke-jøder som synes Israels velbefinnende og fremtiden for vårt land er så viktig. Denne lidenskapelige støtten, sammen med Israels sterke armé, frie økonomi og dynamisk samfunn er pilaren i vår nasjonale styrke. Denne selvstendighetsdagen ønsker jeg å takke de titalls millioner av Israels venner over hele verden for deres urokkelige støtte for den ene og eneste jødiske stat.

Den kjente spaltist og journalist Greer Fay Cashman i Jerusalem Post skrev i et førstesideoppslag på de falnes minnedag en artikkel som bidro til å kaste enda mer lys over det Netanyahu kalte den nasjonale «gjennoppvekkelsen i vårt hjemland.»

–For mindre enn én måned siden avsluttet jødene påskemåltidene over hele verden med det eldgamle løftet: «Neste år i Jerusalem». I 2000 år var dette en umulig drøm for de fleste jøder.

–Av historiske og militære grunner var det i Tel Aviv istedenfor i Jerusalem at David Ben-Gurion proklamerte nasjonens selvstendighet den 14. mai 1948 eller den 5, iyar 5708 etter den hebraiske kalender. Snart ble Jerusalem sete for regjeringen, Høyesterett og departementene unntatt Forsvarsdepartementet i Tel Aviv.

Hun påpekte videre at i dag teller befolkningen i Jerusalem 900.000 mennesker, hvorav to tredjedeler er jøder.

Av Vidar Norberg

(NYTT, 11.05.2019): Akademi for Kristen Folkeopplysning (AKF) legger nå ut videoer på nettstedet Kommentar-Avisa.no.

Det er Jørgen Høgetveit på Evje som har laget programmene. Der er det alt fra andakt til taler om tidsånd og åndskamp. 

I den seneste videoen fra 4. mai 2019 spør Høgetveit om det ennå er håp i en mørk frafalls- og forfallstid. På videoen er det rikelig med referanser både til Bibelen og historien fra Luthers tid og frem til frafallet i dag. 

–Tiden nå er så farlig fordi det er en velstandstid og den er full av frafall fra Skriften og påfølgende forfall. Det skjer på nesten alle livsområder. Når endog kirken kan se et gode i å drepe barnet, Guds bilde i mors liv, homofargene brukes på lysene i en jødisk lysestake i gudstjenestesammenheng, og biskopen i Stavanger vil samarbeide om sjamanisme, da vet man etter Guds ord at man befinner seg farlig nær en katastrofesituasjon, sa Høgetveit på videoen.

Han mente at mange ting i tiden peker mot endetiden som begynte alt i Det nye testamente. Høgetveit sa at mange er fristet til å flykte fordi det ikke er håp. Men det gjorde ikke David. Han ville ikke flykte opp i fjellene. Han tok sin tilflukt til Herren. (Salme 11)

–Vi er dypt inne i endetiden, men om slutten kommer i morgen planter jeg mitt tre i dag, sa Luther. Det er en sunn og viktig innstilling for vi kjenner ikke dag og time. Uten at livet forvaltes og pleies videre, blir det enda verre. 

Høgetveit sa at det er viktig at frelsessaken er i orden, rettferdiggjort og ferdig til å reise må man være hver dag. Så må kristne også være bremseklosser, folk som holder igjen med Guds ord og bønn. 

Det har også tidligere vært forferdelige tider i Europa.  Høgetveit laget videre et historisk riss av noen av kristenfedrene, utgangen av deres ferd og formante folk til å etterfølge deres tro. Han nevnte Wesley-brødrene, Wilberforce i England og Hauge i Norge. Fellesskapet var den dype syndserkjennelse hos disse store redningsmenn for England og Norge. Høgetveit nevnte sangen «Dyp av Nåde» av Charles Wesley for å beskrive kristentroen. 

Det er syndenød og omvendelse verden trenger. Også Jesajas lepper måtte renses med gloende kull før han kunne gå ut i tjenesten. Daniel leste i Jeremias at etter 70 år i Babylon skulle jødene ut og tilbake til Israel. Og når Daniel bøyde seg daglig mot Jerusalem og ba til Gud, sa han at «Vi har syndet». 

–Da kom budet fra himmelen med engelen Gabriel med ordene. Daniel, du høyt elskede mann. Med det samme du vendte din hu til å vinne forstand og ydmyke deg for Herren, ble dine bønner hørt i himmelen og nu er jeg kommet. Da fikk han og besøk og ble rustet. Å dvele ved slike ting i forkynnelsen og bønn er altså helt i samsvar med Hebreerne 13 og en nøkkel inn i redningen av den enkelte og folkeslagene. Også Norge per i dag. Da fedrene var drevet til denne erkjennelse av seg selv, kunne Den Hellige Ånd arbeide videre og ruste dem ut med himmelsk rikdom som deres nasjon trengte så sårt. Og mørkt og ille var det i Daniels tid i fangenskapet i Babylon, i England og Frankrike med grov undertrykkelse og føydalstyre og slavehandel, i Norge med sult (Terje Vigen 1809), barnevandringene (1830–1910) og lysene slukkes nå sakte i Europa og de nordiske land om det ikke skjer en oppvåkning og en omvendelse, sa Høgetveit.

–Er det ennå håp?

–Ja, sier Bibelen. Ja, sier historien. Det er vår store bønneoppgave at Gud forbarmer seg, og at Gud fører frem slike menn med Ordet som stiller seg i gapet til redning for folket så murene kan gjenreises. 

Høgetveit siterte det han kalte en av de dypeste bots- og nådesanger. Den viser grunnen som var felles for kristne som ble brukt av Gud.

Dyp av nåde, underlig, Er det ennå rom for meg? Har forlatelse du mer? Jeg den største synder er.

Jeg har stått din Ånd imot, Vandret borte langt fra deg, Trampet på ditt dyre blod, Er det ennå rom for meg?

Akk, jeg er så kald og død, Føler bare synd i meg! Får jeg komme med min nød, er det ennå rom for deg?

Dyp av nåde, underlig, Er det ennå rom for meg? Har min sjel du ennå kjær? Å så ta meg som jeg er!

Har jeg Gud ditt hjerte sett, og forstått din nåde rett, Kan du ennå ha meg kjær, å så ta meg som jeg er.

(ANDAKT): Det hender at enkelte setninger sitter igjen i sinnet, lenge etter at de er uttalt. En av disse formaningene kom en gang fra rektor Mikael Landro ved Bibelskolen til Det Vestlandske Indremisjonsforbund i Bergen.

«Kvardagskristen vil eg vera!»

Landro la nok også til i «heim» og «skule» og «arbeid». Der man «ferdast».

I praksis betyr dette at liv og gjerning blir menneskets gudstjeneste og preken for andre mennesker om Kristi kjærlighet og frelse.

Det var et kristelig gjestehus. Ikke det mest pompøse og luksuriøse. Men det var alltid rent og pent der. Folk kom tilbake til denne kristne heimen igjen og igjen. Ville man se hvor meget folket der elsket Jesus, kunne man gå på toalettet og se hvor godt det var vasket. Det var den beste preken om hva menneskene der trodde på. Det gjorde også at folk lyttet til det som ble sagt.

Det var en turist som hadde vært hestekusk i sin ungdom som var ute på vandring på Oljeberget i Jerusalem. Han så at bislet med reimer var galt eller slurvete festet og eselet led der det sto. Han gikk bort og rettet på det før han vandret videre. Etter en god stund kom han tilbake. Da satte eslet i å rope sin vakreste takketale til gamle Niilo, selv om eslets fryderop ikke er av det skjønneste for det menneskelige øret.

–Også det som ser smått ut, blir stort når det er gjort for vår Frelser. Bare det å løsne et dyr fra båsen kan bli til ære for Gud og nytte for andre, skriver Ludvig Hope i andaktsboken «Eit ord i dag».

Bibelen taler om ferdiglagte gjerninger:

«For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem.» (Efeserne 2, 10)

Alf B. Oftestad, som har gitt ut siste bind av Diakoniens historie,  kom i et intervju i Vårt Land med en god forklaring til dette ordet.

–Jeg pleier å si: Din neste er den som krysser dine planer. Du har lagt planer for dagen, og så kommer det et menneske som trenger din omsorg og kjærlighet – og du må kullkaste det hele, sa Oftestad.

Det kan være noen som trenger at man lytter, skufler snø, slår inn en spiker, stopper en genser, tilbyr en kopp kaffe, skriver en søknad eller kommer med en formaning. Indremisjonsmannen Berhard Eide fra Det Vestlandske Indremisjonsforbund kom en gang inn på kontoret til en ung journalist.  Han sa til journalisten at du skulle kultivere ditt språk. Tenk for en omtanke av en hverdagskristen, men også en lærd mann.

Det er noen som møter opp på sykeinstitusjoner for å fortelle og synge om Jesus til mennesker som er syke og tatt avsides. Slike andakter kan redde et menneske for tid og evighet. Det kan også kristelig tale i hverdagen. Når ord blir understreket av gjerninger, blir det ekstra sterkt. Frans av Assisi (1182–1226) sa: Forkynn evangeliet. Om nødvendig bruk ord. Den som vil være hverdagskristen, kan nå langt når man vitner med sitt liv.

Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus bød dem.» (Matt. 21, 6)

Ludvig Hope skriver under disse ord:

–Mye ville være enklere både i liv og lære om vi kristne tok det som en regel å gjøre som Jesus hadde sagt. Også det som ser smått ut blir stort når det blir gjort for vår frelser.

–Guds folk er et kongerike av prester som er i sin kirke og står for Guds alter hvor de lever og arbeider… Den som ikke har gudstjeneste i arbeidsklær, har det heller ikke noe annet sted. Vårt offeralter skal stå der livsstriden står, der arbeidsslitet er, der sorgen og gleden møter oss, og der livskallet byd oss å gå. Kristus har minst like stor lyst til å gå i fiskebåten som til å være i en domkirke. Der bonden løsner hesten sin i bønn og takk, der gjør han det for Jesus, skriver Hope.

Noen steder ber man om forlatelse for tanker, ord, gjerninger og forsømmelser. Selv for en hverdagskristen kan det nok bli mange forsømmelser. Daglig trenger alle mennesker å få tilgivelse både for det man har gjort, sagt og tenkt, og ikke minst for alle ferdiglagte gjerningene som man forsømte. Og når man vender seg til Jesus, får man tilgivelse.

«Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (Joh. 1, 9)

V.N.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): På 1. mai burde man markere de judeo-kristne grunnverdiene som Norge ble bygget opp på.  Kristentroen med gudsfrykt og nøysomhet var det som gav Guds velsignelse og et velferdssamfunn for de fleste.

Når mennesket vet at det har en allmektig Gud som står over dem og en gang skal dømme alle levende og døde, da er det ikke likegyldig hvordan man lever. Dette skaper ansvar for enkeltmenneske, familien og samfunnet. Man kan for eksempel ikke stjele, fordi det er en allmektig Gud som ser alt. Om man ikke dømmes her, så vet man at en skal man dømmes hisset. Gudstro er selve fundamentet for et levedyktig demokrati hvor mennesker tar ansvar.

Det er blitt sagt at kristentro med nøysomhet førte til at penger ikke ble sløst bort, men investert, noe som igjen skapte kapitalismen og etter hvert velstand. Men nytelsessyke er en last som ikke tjener samfunnet.

Det var en gang en predikant som fortalte om sine reiser med hurtigruten på opprørt hav i Finnmark.

–Da ble jeg havesyk (sjøsyk), sa han muntert.

Noen har opplevd å bli havesyk eller sjøsyk. Til slutt er brekningene på tom mage så fæle at man nesten kan tenke tanken om å gi opp alt. Man mister fornuft og styring. Slik er det å bli havesyk, grisk i jakt på penger og eiendom.

Økt materialisme er nok noe som har fått mennesker til å falle fra Gud. Man har det så godt at man ikke trenger noen gud. Man klarer seg selv, og om man ikke klarer seg, har man velferdssamfunnet og NAV som er gud, i alle fall så lenge man er på jorden. Men alvoret starter når man møter evigheten uten Frelseren Jesus Kristus. For uten Ham er man en fortapt synder.

Når man markerer 1. mai, kan man spørre om samfunnet i fremtiden vil klare å løse oppgavene alene, for eksempel når det gjelder helse og omsorg. Kanskje blir gamle dopet ned enkelte steder, slik at de ikke skal være til bry. Det kan vel hende at velferdssystemet en dag ikke klarer å løse sine oppgaver. At man snakker om eldredrap eller eutanasi på kronisk syke, er et alvorlig tegn i tiden på at de svakeste ikke er ønsket. I Bibelen er drap forbudt.

Man burde åpne for at frivillige og særlig kristne får drive privat omsorgsvirksomhet, gjerne med litt støtte fra det offentlige. For når mennesket blir gammel og svak, avkledes det ofte av skaperordningen for at det skal bruke sin siste tid på jorden til å søke plass i Guds evige boliger. Derfor er det så viktig at det er kristne institusjoner som ivaretar både helsen og bringer tro til mennesker som står på terskelen til evigheten. Det er nemlig ikke slutt med dette livet.

I en tid hvor det kanskje ikke er så mange kristne som drar rundt på sykehus og gamlehjem for å tale og synge om Jesus, kan det være på sin plass å minne om dette. Ennå er dører åpne. Det er mennesker som venter på besøk og vil høre et ord om Jesu frelse. På institusjoner kan man få mange tilhørere og kanskje redde sjeler for evigheten. Dette handler ikke bare om samfunnsansvar, men evighetsansvar.

Spørsmålet om innvandring har ført til høye bølger. Her er det viktig å minne innvandrerne om at de i Norge kommer til et kristent land. Man bør ikke bruke flerkulturelle holdninger som en brekkstang for å fjerne den kristne tro som har skapt Norge. Det er kors og kirkespir, ikke halvmåner som skal strekke seg opp mot den norske himmelen. Islam ønsker å dra folk tilbake til en mørk tid. Det er sverdets religion som også Norge bør vokte seg vel for. Flerkulturell aktivitet, hvor alt er like bra, er første skritt på å åpne for at islam kan få fotfeste i Norges land. De bitre erfaringene fra mørket i mange andre land er ikke et prøveprosjekt som anbefales. Om demokratiet åpner for islamsk innflytelse, vil demokratiet til slutt forsvinne. Det er den bitre realitet.

Dessverre har man innen Den norske kirke sett en tiltagende liberalisering. Det heter så fint at man kan leve med to syn. Dette argumentet ble benyttet da Den norske kirke sa ja til kvinnelige prester. Flere tok til orde for å leve med to syn da Kirken åpnet for to syn på homofil praksis, en sodomittisk synd som Bibelen fordømmer. Den er faktiske et tegn på undergang fordi man som folk særlig kommer under Guds vrede. Det vitner Sodoma om. Rent samfunnsmessig må man bare konstatere at homofilt samliv er ikke noe fornybart. Med slikt dør en nasjon ut. Det er en naturlov. Man kan heller ikke opprettholde en nasjon med fosterdrap. Abort er en himmelropende synd som stadig flere har akseptert. Men akkurat som Kains blod ropte til himmelen da han ble drept av Abel, så roper de drepte fostre på sin Gud i himmelen. Men det tar tid før vredesskålene fylles opp og straffedommen kommer.

I en situasjon hvor Den norske kirke i stor grad er blitt en folkestyrt frafallskirke, er det kanskje viktigere enn på lenge at troende kommer sammen til de helliges samfunn i hjemmene. De kan være åpne møte- og bønnested der det ikke er andre gudshus man kan samles i. Men selvsagt er det fortsatt gode prester, menigheter og forsamlings- og bedehus hvor Guds Ord forkynnes klart og rent.

Bønnens makt er stor. Som kristne er det viktig å be. Og dette er en oppfordring fra Bibelen:

«Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som er i høy verdighet, forat vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet.» (1.Tim. 2, 1–2)

Ta vare på Norge med den kristne kulturarv, det norske korsmerkede flagg. Det har vaiet på Norges flaggstenger. La det fortsatt vaie. På leirstedet Sjånes ble det gamle refrenget sunget igjen og igjen: «Fold det gamle merke ut.» Denne sang er like aktuelt i dag.

Løft ditt blikk, du ungdomsflokk se korsets tegn

flammende på himlen over jordens egn.

Se det stråler nå på nådens fane ned!

Fold det korsets merke ut!

---

Kor:

Fold det gamle merke ut!

Fold det gamle merke ut!

La det vaie over Norges ungdomsflokk!

Fold det gamle merke ut!

---

Det skal gi oss mot i kampens hete strid,

det skal klarne blikket i den onde tid,

det skal drive ungdomsmotet fram med kraft.

Fold det korsets merke ut!

---

Under dette merke stod de gamle før,

under dette merke enn Guds helter dør.

Skulle vi da svikte der hvor de stod fast?

Fold det korsets merke ut!

---

Sikkert vi ved dette merke seier får,

om enn alle onde makter mot oss står.

Jesus selv går med og fører hæren fram.

Fold det korsets merke ut!

Tekst: Thomas Ball Barratt 1905. Melodi: Charles H. Gabriel

Kanskje er det en idé å igjen holde 1. mai-møter med taler på norske bedehus hvor man kan trekke opp linjer i åndskampen.

Av. prof. dr. theol. Aapeli Saarisalo

(OPPBYGGELSE): Vi leser i Joh. 20,6 at Peter gikk inn i graven og så at linklærne lå der. Videre fortelles det at svededuken, som hadde vært på Hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv. «Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde,» v. 8.  Da han så linklærne og duken, som hadde vært på Jesu hode, var dette ifølge evangelisten tilstrekkelig til at han kunne tro at Jesus var oppstanden fra de døde. I det syn som linklærne og duken beredte, lå der åpenbart visse omstendigheter, som direkte understreket og førte tanken hen på Jesu underfulle oppstandelse. For å forstå dette må en gi akt på følgende detaljer i den foreliggende situasjon, som evangelisten forutsetter kjent.

1. Jesu grav var en klippegrav, altså en slik grav som rike mennesker brukte for sine døde. Fattige mennesker begravde derimot sine døde i en grop i jorden uten noen balsamering og uten noe svøp. Jesus ble begravd slik som det i Es. 53 forutsies om Herrens tjener. «Hos en rik var Han i sin død,» v. 9. De rike ble gjerne begravd i klippegraver og det var også alminnelig at de ble balsamert på en eller annen måte. Men det var ikke den grundige egyptiske balsameringen, som skjedde ved å la legemet ligge i natron i 70 dager. Klippegravene hadde gjerne plass til flere døde og de døde legemer ble lagt på benker inne i gravkammeret.

2. Ved balsameringen av Jesu legeme ble det ifølge Joh. 19, 39 brukt en blanding av myrra og aloe. Denne blanding kalles i den norske bibeloversettelse «velluktende urter». Men i denne forbindelse er oversettelsen «urter« noe misvisende, ettersom leseren da nærmest kommer til å tenke på tørt materiale. I virkeligheten dreier det seg nemlig om en flytende substans, som heller burde betegnes med ordet «salve». Hundre skålpund er en så stor mengde at det ville ha fylt hele gravkammeret, om det hadde bestått av tørrede plantedeler. Men salve krever naturligvis ikke så stor plass.

3. Linklærne betegnes i grunnteksten med ordet othonia, som er et egyptisk låneord og betegner de smale linnetsstrimmeler, som ble brukt ved balsamering. Disse strimler kan jevnføres med det vanlige gasbind, som i vår tid brukes i sykepleien. De ble viklet mange ganger rundt det døde legeme ved balsameringen. Og hver gang bruktes en salve imellom. Det ligger her nær å minne om hvorledes Lasarus, som ikke fikk en slik kostbar begravelse som Jesus, «var bundet med liksvøp på føtter og hender og om Hans ansikt var bundet en svededuk.» Joh. 11, 44. Hans legeme var så omviklet at han ikke kunne gå før omviklingen var løst.

4. De salver som ble brukt ved balsameringen, tørket fort. Linnetsstrimmelene og den tørre salven ble da til et stivnet dekke rundt hele legemet, en avstøpning, som nærmest kan jevnføres med en gipsavstøpning, skjønt den ikke var så hård.

5. Da Peter og Johannes på påskedagens morgen kom inn i graven, så de denne avstøpningen av Jesu legeme. Om et gravrøveri hadde funnet sted, måtte denne avstøpningen enten ha blitt revet helt i stykker, eller fjernet med liket. Men nå så apostlene at dette stivnede balsameringsdekket, som omgav Jesu legeme, var ganske helt, men tomt! De forstod da at Jesus måtte være oppstanden: Hans nye legeme hadde gått tvers igjennom avstøpningen, uten å ødelegge den, akkurat på samme måte som Han senere gikk gjennom stengte dører, Joh. 20, 19. Hans legeme var således blitt levende igjen og forvandlet eller forklaret. «En ånd har ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har,» Luk. 24, 9.

6. Det samme gjelder rimeligvis også svededuken, som de fant sammenlagt for seg selv, på gresk: entetyligménon. Det må her bety: i den samme vikling som det var blitt surret rundt Jesu hode. Duken gjorde da i sin sammenviklede form et bevis for at den ikke var blitt tatt bort fra Jesu hode ved å vikles opp igjen. Både duken og linnetavstøpningen har sammen utgjort et ubrutt segl, som nødvendigvis – ifølge evangelistenes framstilling – måtte bestyrke den eneste mulige antagelsen: at Jesus på underfullt vis var oppstanden fra de døde!

(Karmel nr. 4 april 1946)