Oppbyggelse

 

Av Axel Remme

(11.08.2018): Bare den som går siste veistykke, når målet. Du er ikke framme før de siste steg er tatt. Dette er særlig tydelig når du går til et sted hvor veien ender. Da har du gått så langt det er mulig. Du kommer ikke lenger.

Åndelig talt står det siste veistykke igjen for mange. De var kommet nesten fram. Det syntes å være like før de tok troens steg til Jesus. Stadig og sterkt hørte de Hans kall og kjente Hans dragelse. Det var «kun et skritt ifra verden til Gud». Så nær, men likevel ikke i mål.

Jesus sa en gang til en som var i den situasjonen: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» (Mark 12, 34) Like ved, men ikke med! En konge erkjente dette for apostelen Paulus med følgende ord: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen.» (Ap.gj. 26, 28) For disse stod det siste, avgjørende veistykket igjen. Det som Bibelen kaller omvendelse.

Er dette din situasjon, din åndelige stilling: Kommet så nær, men ikke inn i Guds samfunn og rike? Det siste veistykket har alltid vært så krevende, risikabelt og skremmende. Berøringen av Guds ord og det kristne vitnesbyrdet har iblant både gitt deg kraftige tilskyndinger og skapt lengsel etter å være med på troens vei. Men å gå de siste steg, å søke omvendelse og frelse, ble utsatt. Og det er blitt med det til denne dag. Du kom så langt, men ikke lenger!

En dag er en kommet til sin veis ende. Ingen kan da gå videre i dette livet. Vandringen er omme, siste steg tatt, tiden er forbi!

For alle blir livsveien stadig kortere. Så trygt og godt i enhver skiftende aldersperiode og livssituasjon, hvis en kan si: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, …» (Sal. 23, 4)

Dødens alvor står alle mennesker overfor. Det fjernes ikke ved å vise det fra seg, fornekte det, glemme det eller ved å «håpe på det beste». Hvorfor skulle en handle slik overfor den mest avgjørende hendelsen i tilværelsen. Døden er endelig og absolutt slutten for livet og tiden i verden. Enhver som har omvendt seg og satt sin lit til Frelseren, Jesus Kristus, går inn til Hans hvile, fred og evig liv. «Hvor salig da den, som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen.»

 

 

KIRKEKOMMENTAR:

Av Vidar Norberg

(10.08.2018): På mange måter kan det synes som om den kristne kultur er i ferd med å forsvinne. Det er et klart tegn på at også den kristne tro er på vei ut.

Et av tegnene på dette er at man ikke lenger vet hvordan man skal oppføre seg i et vigslet gudshus som ble til i en kristen kultur. Et eksempel på dette er når man leser om arrangementer i kirken som er «magisk». Magi er trolldom, hekseri og svartekunst. Det kommer fra Satan og hans åndehær. Dersom noen har det magisk i kirken, har de det satanisk. Det er det motsatte av kristen tro slik man finner den i Bibelen. Dette er troen på Jesus Kristus og det hellige.

Når det så blir trampeklapp i kirkens benkerader, forstår man at det ikke lenger er Guds stille nærhet som råder. Den får man bare gjennom Hans Ord i Bibelen. Den nye bråkende tradisjonen forteller med all tydelighet at man ikke lenger har respekt for det hellige eller vet hvordan man skal te seg fordi tro og kristen kultur er i ferd med å dø ut.

Det er mange slags kirkeskikker. Døden betegnes i Bibelen som den siste fiende. Det har tradisjonelt vært en trist sak. Dødens farge er sort. I gamle dager kledde folk seg i sort når de gikk i begravelser. Til og med slipset var i sort, om man da brukte slips. I dag ser man for eksempel at sminken råder, skuldrene er bare og håret staset opp til fest, mens det er en begravelse. Det virker ofte som om man er på vei til en filmpremiere i Hollywood istedenfor til en sorgfull begravelse over døden som er syndens lønn. Det er noen som synger «Jag Vill Tacka Livet» i begravelsen. De skulle heller takke den store  allmektige Gud i en kirke.

I denne tid er det gudshus som legges ned og selges fordi det er blitt så få kristne igjen. Det var et bedehus som kanskje ikke gikk så bra. Så ble det solgt og ombygget. Eierne satte nytt navn på huset og kalte det for «Perleporten». Å gå inn gjennom «Perleporten» er et gammelt kristent begrep. Den som får gå inn der, har tvettet syne synder i Jesu blod og slipper inn i Himmelrik. Å kalle det perleport der det spilles tull til harpen, er blasfemisk. Og det viser at man ikke lenger vet hva den kristne kultur eller tro er. Man er faktisk blitt hedensk.

Det er en tragedie for mennesket når det ikke kjenner til kristen tro. For denne troen kan lede mennesker fra evig fortapelse til evig liv. Dette var årsaken til at man bygde kirker og gudshus. Kirkeklokkene kalte folket til kirken for at de skulle høre Guds Ord og omvende seg til Herren som har skapt himmel og jord. Dersom ordet om frelse i Jesu rensende blod blir erstattet med magi og trampeklapp, kan mennesker føres ut i fortapelsen. Det er en evig tragedie uten sidestykke. Den største straff som aldri, aldri tar slutt.

I det tredje budet står det at «Du skal holde hviledagen hellig». I Luthers lille katekisme gir kirkereformatoren Luther følgende forklaring på dette. «Du skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det.» Det er dette som skal skje i kirken. Man skal høre Ordet lest og forkynt. Da vil Den Hellige Ånd åpenbare det for mennesker til frelse. Dersom man forlyster seg og bråker i kirken, vil nok Den Hellige Ånd trekke seg tilbake. Man blir ikke frelst av underholdning, latter og tomt snakk. Det var en gammel læstadiansk dame som ga bort en fin gitar til en ung gutt med følgende oppfordring: «Spill ikke tull til harpen.» Det er en formaning fra Amos 6, 5 og 5, 23.

Hva skjer så med mennesker som kommer inn i gudshus i dag. Kirkeskipet kan være fint å se på, men om Guds Ord ikke forkynnes klart og rent, mangler skipet både propell og ror. Da kan den ikke redde mennesket på livets stormfulle hav fra helvetets pine inn til evig, evig glede hos Gud.

Johannes’ første brev 4, 1–3 kommer med en alvorlig formaning:

«I elskede! tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! for mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal I kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud; og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, kommet i kjød, er av gud; og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud; og dette er Antikristens ånd, som I har hørt kommer, og den er allerede nu i verden.»

I noen kirker ser man alt at de falske profeter har flyttet inn med magiske opplevelser og trampeklapp. Dette representerer Antikristens ånd. Det hjelper ikke om «det føles bra». Slikt leder ikke til Gud. Herrens hus skulle være en redningsbåten til evig liv i Jesus Kristus, Guds Sønn. Da må Guds Ord forkynnes rent og klart.

 

Av Magnar Trøen

Dette er Herrens marsjordre til alle sine venner. Like aktuelt til alle tider, men kanskje spesielt i vår tid. Mange ting tyder på at tiden heretter blir kort, derfor må vi sette alle krefter inn.

Når Jesus sendte ut sine læresvenner første gangen, så viste Han dem først markene som var hvite til høst. Han viste dem at folket var lik får uten hyrde. Ille medfarne og forkomne. Dette var så stor nød for Jesus at Han ynkedes over folket. Han så at de var lenkebundne slaver på vei til retterstedet. Denne nøden var det som fikk Jesus til å ofre alt, og gi sitt liv til soning for folkets synder.

Nå vil Jesus dele denne nøden med sine venner og samtidig gi oss litt av sin kjærlighet til sjelene. I takknemlighet over at Jesus har løst oss fra synderlenkene og satt oss til frihet, vil vi med glede gå ut å forkynne evangeliets glade budskap. Ja, vi får oppleve at Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi må si med de første kristne: «Vi kan ikke la være å vitne om det vi har sett og opplevet.»

Da kan vi si som en av profetene: «Herre, her er jeg, send meg.» Det er stort å få være med i denne tjenesten. Tenk at vi kan få rope ut budskapet som er mektig til å frelse syndere og sette fanger i frihet.

I denne tjeneste kan vi alle være med, for Jesus har lovet å utruste oss for dette viktige oppdraget og Han har også lovet at Han selv vil gå med oss. Ja, Han har sagt at Han vil legge gjerningene ferdige for oss så vi kan vandre i dem, og Han vil legge ordene i vår munn. Han har også lovet å gi oss alt vi trenger for å fullføre tjenesten.

Det finnes derfor ingen unnskyldning for ikke å gå ut, for selve tjenesten er et stort privilegium, og et enestående tilbud. Vi vil derfor på nytt innvie oss til tjeneste og gå dit Herren ber oss gå. La oss arbeide mens det heter i dag, natten kommer da ingen kan arbeide.

(Artikkelen er tidligere trykket i Finnmarkhilsen nr. 9 september 1977)

 

 

 

 

 

 

Av Axel Remme

«Men til deg, Herre, kommer jeg med min bønn i nådens tid, Gud, for din store miskunnhets skyld, svar meg med din frelsende trofasthet.» Sal. 69, 14.

En gutt som hadde gått seg vill i skogen, ble reddet etter 10 dager. Han fikk dette spørsmål: «Hva gjorde du?» Svaret var kort og tydelig: «Jeg ba til Gud». Og på spørsmålet: «Tenkte du på dine foreldre?» svarte han: «Jeg ba for dem.»

«Til deg, Herre, kommer jeg med min bønn». Slik lyder et vidunderlig gammeltestamentlig vitnesbyrd ved kong David. Det er alltid rett og mulig å komme til Herren med sin bønn, både i og uten nød. Heldig er den som har lært å gå bønnens vei alt som barn, og som kjenner og bruker den rette bønneadressen: Herren Gud.

Bibelverset viser retning og mål for vår bønn. Hvem vi skal vende oss til når vi ber. Veien enhver som ber må gå, er: «Til deg, Herre, kommer jeg med min bønn.» Dette er akkurat det Jesus har bedt oss om å gjøre: «Kom til meg alle…» Og vi ser i evangelieberetningene hvor vennlig Han hørte alle som ba Ham og svarte dem. Å komme med sin bønn kan vi gjøre sammen med mange, i enerom (lønnkammeret) eller som gutten, ensom i skogen.

Salmisten gir en viktig påminnelse om den rette tid for å komme med sin bønn til Herren: «I nådens tid». Nådetid og levetid er ikke alltid den samme. Over begge deler rår Gud, både hvor lenge livstiden skal vare og når nådetiden tar slutt.  Men Han har sagt dette, som vi er gitt å forkynne: «Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» (2. Kor. 6, 22)

Det er i tillit til Guds miskunnhet og trofasthet vi skal be, viser bibelordet. Altså ikke tro på ens egen innsats, offer eller  anseelse. Men for Guds «store miskunnhets skyld» og Hans «frelsende trofasthet». Både adgangen til å be og bønnesvar har sin årsak i Gud selv, Hans nåde og usvikelige trofaste kjærlighet. Den gjelder også under kampen mot ytre fienders forakt, spott og forfølgelse, slik David ofte opplevde det. Det er i tillit til Gud vi kan be frimodig om beskyttelse i alle slags farer og lidelser. Denne muligheten er gitt oss i frelsesgaven ved Jesus Kristus.

Hvordan er det med deg, kjære medmenneske, som leser dette? Kan du si som gutten: «Jeg ba til Gud»? Eller som David i denne salmen: «Til deg, Herre, kommer jeg». Det er det samme, det riktige i alle livets situasjoner og det nødvendige for å bli frelst! Men gjør det i tide, «i nådens tid»!

 

 

 

 

Av Johan Henrik Jørgensen

Bare en tanke skal utdypes i denne salme 68. Blant alle de store sannheter som berøres i denne salmen, gis det et glimt inn bak dødens forheng.

Inntil Jesu nedferd i dødsriket gikk alle de avdødes sjeler, de som tilhørte Herren såvel som de andre, NED til dødsriket. (Den rike mann og Lasarus, Luk. 16, 14–31, som begge kom til Hades, men på hvert sitt sted, med et stort svelg festet imellom, som gjorde det umulig å komme over fra det ene til det annet sted.)

Men da Jesus fór ned til jordens lavere deler, Ef. 4, 8–10, skjedde et radikal forandring i dødsriket (sheol–hades). Før Jesu død var det iflg. Hebr. 2, 14 Satan som hadde dødens velde. Men da Jesus nedsteg i dødsriket, Han som er den sterkeste, fravristet Han Satan nøklene til døden og dødsriket. Derfor heter det i Åp. 1, 18:

«Jeg (Jesus) har nøklene til døden (graven)og dødsriket.»

Da kan ikke lenger Satan ha velde, eller makt, over døden og dødsriket.

Ef. 4, 8–10:

«Derfor sier Skriften: Han fór opp i det høye og bortførte fanger, Han ga menneskene gaver. Men dette: Han fór opp, hva er det uten at Han først fór ned til jordens lavere deler? Han som fór ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt.»

Paulus, den skriftlærde, henviser her i Den Hellige Ånd nettopp til Salme 68. v. 7:

«Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land.»

Og v. 19:

«Du fór opp i det høye, bortførte fanger, tok gaver blant menneskene, også blant de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud.»   

Og endelig v. 21:

«Gud er oss en Gud til frelse, og hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden.»

Hvilke fanger altså?

Nemlig alle de avdøde hellige, som tross alt var i forvaring i dødsriket. Så lenge Satan hadde dødens velde, og nøklene til døden og dødsriket, er det klart at han ikke var interessert i å lukke opp for de hellige. Derfor måtte Jesus selv ned, for å fremstille seg som seierherren over døden, og proklamere denne seier, og for å ta nøklene fra Satan, og låse opp dødsrikets port for alle de avdøde helliges sjeler, fra Adam av, for så sammen med disse å fare opp i det høye, d.e. inn i Guds himmel, den tredje himmel. Derved flyttet Han i kraft av sin makt over døden, Paradis-avdelingen i dødsriket opp til Gud. Alle senere avdøde frelstes sjeler er siden den begivenhet faret opp, ikke lenger ned, 2. Kor. 12, 2–4; Fil. 1, 21–23.

«idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre.» v. 23.

Hvor Kristus er, vet vi, for Han gikk hjem og satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, Hebr. 1, 3. Derfor skal vi slippe å tvile på hvor våre sjeler skal fare hen om vi skal måtte gjennom dødens mørke dal før Herren kommer.

Dette er dype sannheter, som vi gjør vel i å akte på. Jesus vil gjerne at vi skal være orientert, ikke bare angående denne jords og menneskenes fremtid, men Han har også forkynt mye om de ting som kommer etter døden, og vi ærer Ham ved å ta også disse ting med stort alvor.

(Artikkelen er hentet fra heftet «Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd utgitt på forlaget KARMEL)

 

 

 

Av Jørgen Høgetveit

(16.07.2018): Det skarpe ordskifte som har vart en del år nå – har mange sider. Det grunnleggende teologiske spørsmål er om Gud overhode finnes. Det er et gammelt spørsmål som du kan lese om allerede i Salme 10 og 14 med flere. Når Gud avskrives, er vi uten ansvar – tror vi – men sannheten er at Gud er til og har Sitt skaperverk i Sin makt og under full kontroll. Omvendelsens mulighet er tilveiebrakt i Jesus Kristus – men hvis vi både fornekter Ham og ikke lar Hans vilje sønderbryte oss og lar oss innlemme i Hans nåderiket – men fortsetter på avveiene – og etter hvert som nasjon fornekter Ham og trosser Hans vilje for skaperverket – må Han til slutt gripe inn mot oss. Carl A. Skovgaard-Petersen sier i Bibelens Krone (1941), kommentar til Johannes’ Åpenbaring at «Når vi reiser oss mot Gud reiser Gud skaperverket mot mennesket.»

De straffedommene som nevnes flere steder i Gamletestamente, er krig, hunger og pest og rovdyr. Man ser allerede konturen av krig og rovdyr som for eksempel ulv etc. som dyrkes, endog av Stortinget og endog mot landets borgere og deres livsmiljø og næring.

Vi har ennå ikke fått sult, men den gamle dyktige hedersmann – landbruksdirektør Time i Rogaland –  sa til en yngre bondelagsleder for noen år siden: «Eg er so gamle at eg trur eg slepp det, men du kjem til å oppleve sult.» Og Norges situasjon med hensyn til matsikring er så elendig at det kan fort skje – og i sporet av sult følger biologisk svekkelse og pesten får tak.

Nå skal vi imidlertid se på et par bibelsteder som direkte linker fornektelse av Skaperen og Hans vilje til frafall og forfall med dets konsekvenser. Jeg merket meg disse Ordene for mange år siden – men synes nå de rykker nærmere. Du finner dem i 3. Mosebok 20, 22 og 18, 25. Der står følgende:

 «– og landet ble urent, og jeg hjemsøker det for dets misgjerninger, så landet utspyr deres innbyggere.”

Og 20, 22:

«I skal ta vare på alle mine lover og alle mine bud og holde dem, for at ikke landet skal utspy eder, det land som jeg fører eder til og vil la dere bo i.» (1930)

Det blir jo aldeles umulig å bo i et land uten mat, og blir det pest og krig på toppen kommer nok mange til å bli virkelige flyktninger. Men hvor skal de flykte? Omvendelse og rop til Gud i nød er et langt bedre alternativ! «Vi har syndet og gjort ille,» og følge profeten Daniels bønn i Daniel 9.

Landet er en Guds gave og nasjonalstaten er villet av Gud (Ap.gj. 17) og forvaltes etter Hans lover for det bygger landet. Det gjorde vi med stor velsignelse etter 1814 – men nå har det onde fått voldsom makt og møtt lite motstand. Da er veien – om ikke før – å ta Daniel 9 inn over seg. Jeremias advarer i Jer. 18, 11, men i Jeremias 29, 11–13 står det sterke Ord om veien til redning og kanskje enda sterkere i Salme 50, 15: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» Men husk også vers 22: «Legg merke til dette (v. 16–21) I som glemmer Gud, for at jeg ikke skal sønderrive, og det er ingen som redder.» Skaperen er til å stole på og styrer Sitt Skaperverk om vi tror det eller ei.

 

 

 

 

 

Av Willy Gryting

Jeg var nitten år. Var nettopp kommet til Finnmark for å være ungdomsarbeider i Øst-Finnmark. Sommeren 1965 var jeg mest på Kongsfjord Fiskerhjem og hjalp til der. En gang mens jeg var der, fikk jeg være med Magnar Trøen til Austertana, der hadde vi blant annet en andakt på Austertana gamlehjem hvor jeg skulle si noe.

Beboelsesrommene var i andre etasje, og det var på korridoren der vi hadde andakten.

Jeg talte om at vi skulle leve evig. Enten sammen med Gud i Himmelen, eller borte fra Ham i fortapelsen. Jeg husker ikke så godt hvilke ord jeg brukte, men det var det som var hovedbudskapet mitt. Plutselig var det en mann som satt helt i enden av korridoren, som ropte høyt:

–Ka har du med å dømme mellom levende og døde?

Jeg ble nok litt forfjamset og prøvde å si noe om at det var ikke min mening å dømme.

Det er mange som synes vi kristne er dømmende og svartsynte. Det som Bibelen taler om, er det mange som ikke vil høre. Det kan ikke stemme at en kjærlig Gud er slik. Dette har aldri vært mer aktuelt enn nå 53 år etter at jeg holdt denne andakten på Aldershjemmet i Austertana.

Det de fleste vil høre om, er en nådig Gud som aldri vil la noen gå fortapt. Jeg har nettopp lyttet til slik forkynnelse på YouTube.

Da skjønner jeg ikke hvordan de kommer utenom Joh. 3, 16.

«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»

Da må det en fortolkning til. Men jeg ønsker ikke å fortolke bort det som Jesus taler så tydelig om i sitt ord. Da ønsker jeg heller å ta til meg de enkle ordene av Jesus som  sier i Joh.1, 12:

«Men alle dem som tok i mot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.»  

Eller som Han  sier videre i Joh. 3, 36:

«Den som tror på Sønnen, har evig liv.»

Så enkelt er det. Det gir meg også visshet om jeg skulle komme i tvil. Og visshet trenger jeg for å leve som en glad kristen.

 

Av Willy Gryting

Vi var kommet mot avslutningen av et festsamvær i fiskeværet Berlevåg i 1974.

En særlig god og fredfull ånd hadde hvilt over samværet fra første stund. Da ordet ble gitt fritt, grep straks en troende mann anledningen og gikk frem for å avlegge sitt vitnesbyrd.

Han tok utgangspunkt i et sangvers som var blitt sunget tidligere i møtet, og som var blitt godt for ham. Det var det kjente verset: «Det var det som frelse far, det var det som frelse mor, Det gamle evangelium var det som frelste meg».

Det hadde også frelst hans far og mor, fortalte han, og det holdt for dem.

–De døde i troen på det gamle evangelium. Det har holdt for meg til i dag, og ved Guds nåde tror jeg det skal holde til sist.

Han oppfordret til å ta imot frelsen mens det var tid.

–Det går jo så fort nå for tiden, sa han blant annet.

2–3 minutter etter at han hadde satt seg, døde han.

Det ble et underlig og mektig vitnesbyrd for oss som satt omkring. Også han fikk dø i troen på det gamle evangelium, med vitnesbyrdet nesten på sine lepper:

–Og ved Guds nåde tror jeg det skal holde til sist.

Ja, takk og lov. Det gamle evangelium holder! Det er det eneste som holder. Det holder i livet, i glede og prøvelser, og det holder, og det holder når vi skal møte «den siste fiende», døden.

Kjære leser! Det haster med å gripe det gamle evangelium. Som han sa i vitnesbyrdet: «Det går så fort nå for tiden». Plutselig en dag kommer Jesus igjen, eller plutselig en dag er du inne i dødens brottsjø. Bare hvis du da har grepet det gamle evangelium, kan du være trygg. Det holder.