Oppbyggelse

 

Av Jon Olav Østhus og Olav Hermod Kydland

Torsdag 19. april 2018 feirer jødene sin nasjonaldag – yom haatzma’ut (5. iyar 5778 på jødenes kalender). Denne dagen vil det også bli markert at det nå er 70 år siden Israel ble gjenopprettet som stat og jødene over hele verden fikk et land  som de kunne regne som sitt, og som de kunne reise til uten å bli nektet adgang. Vi vil gjerne benytte denne anledningen til å sende våre hjerteligste gratulasjoner til alle jødene, både de som bor i Israel og de som fortsatt lever i diasporaen!

Det er i sannhet en sprek 70-åring vi ser foran våre øyne. På nesten alle områder er Israel nå sterkere enn de har vært noensinne siden landet ble gjenopprettet. Det gjelder områder som økonomi, vitenskap, innovasjon og nyskaping, teknologi, jordbruk, forsvar, medisin, vannforvaltning etc. Israel er helt i verdenstoppen innenfor disse områdene og listen kunne vært gjort mye lengre.

Dette har skjedd på tross av meget dårlige odds. Israels første statsminister David Ben-Gurion har uttalt at oddsene for at Israel skulle overleve uavhengighetskrigen i 1948–49 var 1:40 – altså 2,5 prosent. Men de overlevde! Og de har overlevd alle andre kriger de har blitt utsatt for, selv om marginene mange ganger har vært små. Hvorfor har det alltid bikket Israels vei? Fordi de er beskyttet av Israels Gud! Amos 9, 15: «Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.»  Tarje Noraberg sa en gang: «Den som ikke ser Guds finger i det som har med Israel å gjøre, må be om klarsyn.» Det er kloke ord som vi alle bør legge oss på minne.

Israels nåværende statsminister, Benjamin Netanyahu, siterer ofte fra Bibelen i sine taler. Da han talte i FN i fjor høst, oppfordret han først alle tilhørerne til å lese regelmessig i Bibelen, slik han selv gjorde. Deretter siterte han fra Jesaja 49, 6: «Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.»

Israel er en fyrlykt i et kaotisk Midt-Østen og et lys for hele verden. Og vi tror for visst at dette lyset vil forsterke seg ytterligere i dagene som ligger foran oss. Kanskje nærmer vi oss dagene Sakarja nevner i 8, 23 av sin bok: «Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!»

Igjen: Gratulerer med dagen! Takk for alt dere bidrar med for at verden skal bli et bedre sted for oss alle. Og takk for at vi får lov til å være venner med dere!

Jon Olav Østhus

Olav Hermod Kydland

 

Av Axel Remme

«Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved»

Dette er et av de best kjente og mest siterte bibelord. En perle i Skriften og en stjerne i evangeliet. «Fylt av Den Hellige Ånd» forkynte apostelen Peter på en så mesterlig måte dette hovedpunkt i frelsesbudskapet. Den som hører og tar imot, får her avgjørende veiledning om Guds frelse. Sann åpenbaring og kunnskap som rettleder tanken og troen.

Med dette skriftord viser Gud deg det som er ditt absolutt største og viktigste behov.

Det er ikke at du blir religiøst tilfredsstilt ved en eller annen slags menneskeskapt tro, tanke, følelse eller opplevelse. Menneskets religiøse søken, som det ofte tales så tilfreds om, går helst i andre retninger enn den dette apostelord viser. Mye er en søken inn i seg selv, i sine følelser og tanker. Den trygghet og fred en finner i sin egen indre verden, kan nok tilfredsstille noe for en tid. Men den er et bedrag fordi den mangler basis i Ham, som «er veien og sannheten og livet». Og den mangler erkjennelse av menneskets viktigste behov.

Ditt absolutte største behov er frelse. Fremfor noe er det dette du trenger. Sann kristen forkynnelse har frelse som hovedsak og mål. Peter og Johannes hadde fått være Guds redskap ved helbredelsen av en lam mann. Det var stort og ble et mektig vitnesbyrd om Jesu nærvær og makt. Men i denne situasjon, hvor folk var opptatt med helbredelsesunderet som hadde skjedd, lot apostlene seg ikke hindre i å forkynne det som var viktigere enn menneskets helse. Fremfor alt var det frelse. Det vil si: Redning fra skyld og synd, og fra Guds vrede over den. Frelse er utfrielse fra noe og tilknytning til noe annet. En frelses fra synden, djevelen, sin egen onde natur og dødens makt, til livet i Guds samfunn for tid og evighet.

Vi trenger igjen å få frelsesbehovet vårt opp på dagsorden i forkynnelsen. Denne hovedsak forsømmes ved fornektelse og fortielse. Gode ting som påminnelsen om nestekjærlighet, omsorg, rett forvaltning, nødhjelp, m.m. tales det stadig om. Men når det gjelder forkynnelsen om frelsesbehovet og «om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus», er den ofte både dempet og sjeldnere. Det fokuseres mye på helse, men stadig mindre på frelse. Apostlene siktet inn på hovedsaken, målet for Kristi gjerning, som er menneskets frelse. For ingen blir ordentlig hjulpet som ikke blir frelst. Og Gud har ikke nådd sitt mål med det mennesket som han ikke har fått frelst inn i sitt rike!

Men dette bibelord viser også vår eneste mulighet for å få realisert livets viktigste sak.

De som først fikk dette budskap, mente nok at deres gudsdyrkelse med oppfyllelse av lovgjerninger, slik det var innstiftet i Den gamle pakt, var redningen. De så sin åndelige mulighet i det de kunne makte å yte selv. Men dette lar seg ikke ordne ved egne handlinger. Med Jesus avvikles Den gamle pakts offerhandlinger. Her og ellers i Det nye testamentet avvises at det er frelse ved gjerninger. Derfor forkynte apostlene så radikalt og sterkt frelsen ved Jesus alene. Han er eneste mulighet for vår frelse!  Det finnes ikke alternativ til Jesu frelse, som er den samme, fullkomne og tilstrekkelige frelse for alle. Avgjort og konsekvent meddeles denne sannhet, som et ufravikelig faktum ingen kan rokke ved. Dette skal vi tro, holde fast ved og forkynne. Vår og alle menneskers eneste frelsesmulighet er Jesus, «Han er verdens frelser». «Han og ingen annen».

Dette er Guds eneste ordning for vår frelse. Jesu komme til jord, Hans liv og gjerning, død og oppstandelse, er Guds frelsesplan for oss falne og fortapte mennesker. Hans eneste mulighet for å redde oss fra syndens følger og inn i sitt rike. Når det gjelder frelsen, kommer det bare an på hva slags ordning Gud har for oss. Ikke hva vi selv ønsker eller mener er mulig. Vår himmelske Far har ingen annen frelsesvei for mennesket enn Jesus Kristus, Hans stedfortredende liv og gjerning.

I møte med religionene og verdslige tanker må vi huske på dette og bekjenne slik som apostlene gjorde: «For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus». (1.Tim. 2, 5–6) «Han som gav seg selv til en løsepenge for alle». I Joh.1, 12 forkynnes samme sannhet: «Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn».

Midlet som mennesket kan bli frelst ved, er ikke noe mindre enn den guddommelige personen, Jesus Kristus og Hans navn. Derfor peker Bibelen og den kristne forkynnelse mot Ham og navnet Jesus. Dette gjorde Peter og Johannes uten å ta hensyn til hva det ville føre til for dem. De trosset menneskers og myndigheters ønsker og meninger og forkynte frimodig Jesu navn. Budskapet deres handlet om frelse og om Frelseren.

Dette er hovedsaken i Bibelen og skal være det i forkynnelsen og misjonsarbeidet. Det er en påminnelse også til meg og deg, og til alle mennesker! Derfor lyder kallet på nytt: Tro på den Herre Jesus Kristus, og påkall Hans hellige navn! Det eneste navn «gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.»  Skriften sier det slik tre ganger med samme ord: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Axel Remme

«Jeg vil igjen ta meg av deg»

Jesaia 1, 25

Tenk å få en slik hilsen fra Gud, Den Allmektige og Allvitende! Han som vet alt om ditt liv. Hvordan du har levd og hvordan du har blitt. Han kjenner din tilstand, dine tanker, lengsler og behov. Men Han vet ikke bare om alt ved deg, Han kan også fylle all din trang. For Gud «er rik nok for alle som kaller på Ham».

Her hører du om Guds igjen, Hans på nytt.

Når det står «jeg vil igjen», er det underforstått at det er noe som har hendt før. Israel, som først fikk dette gode budskap, var stadig blitt tatt seg av. Fra første stund, da Abram ble kalt ut fra sin slekt og sitt land, fikk han løftene om å bli «et stort folk» og om at «i deg skal alle jordens slekter velsignes.» (1. Mos. 12, 1–3)

Gud kalte dem sitt «eiendomsfolk» og gav dem Kana’ans land «til en evig eiendom.» (1. Mos. 15, 18; 17, 8)

Hele Israels historie viser hvordan Gud igjen og igjen tok seg av dem og bevarte dem gjennom mange slags farer og trengsler. Nå var folket i en åndelig kritisk situasjon på grunn av ulydighet og overfladisk guddyrkelse. Men i sin barmhjertighet lot Gud dem få dette evangelium: «Jeg vil igjen ta meg av deg.»

Guds «igjen» trenger også du.

Som Israel er du ofte blitt tatt deg av. Jesus kom med sitt kall, sin tilgivelse, sin velsignelse. Du fikk kjenne Hans nærhet og nåde. På nytt gav Han den tro som fikk deg til å be og takke Ham. Dette Guds igjen, ble redningen din. Kanskje var du langt nede og langt borte. Det var blitt stor avstand. Du følte deg så fattig og ond, så vantro og uverdig, lunken og likegyldig.

Men så kom Han igjen og tok seg av deg. Du fikk begynne på nytt. Med bønn om tilgivelse og hjelp. Det var Jesus som tok initiativet, som var der igjen og innbød. Han oppsøkte deg, kom og var nær. Du opplevde det som det står i sangen:

Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei, Han fant meg trett og såret og bar meg hjem til seg.

Nå erkjenner du:

Få komme på ny, det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry, det er hva jeg trenger hver time som går. Titt fiendens piler gir sviende sår, jeg trenger en lege til hvem jeg kan fly, få komme på ny.

Noe om hvordan Gud tar seg av et folk så vel som det enkelte menneske.

Først dette, at Gud i sin store nåde og barmhjertighet har tatt seg av hele menneskeheten. Han lot den ikke bli i sitt syndefall uten håp. Men elsket verden så at «Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3, 16) Ved Jesu komme og gjerning tok Gud seg av slektens behov for frelse. Det er det grunnleggende, det som gjør samfunn med Ham mulig.

Her minner bibelordet om noe vi ikke må utelate i denne sammenheng. Når Gud handler med et folk og den enkelte, skjer det ofte noe radikalt, følbart og smertelig. Hør hva Han sier til den Han tar seg av: «Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly.» Her brukes bilde av en kjemisk renselsesprosess. Det gjelder å bli befridd fra det som er urent og uekte, få slagget bort slik at kun det edle og ekte blir igjen og tatt vare på. En renselsesbehandling er nødvendig. Når Gud tar seg av mennesket, fører Han det inn i selvransakelsens smeltedigel hvor en ved syndserkjennelse, bekjennelse, oppgjør og tilgivelse renses «fra all urettferdighet».

«Jeg vil igjen ta meg av deg.»

Det er Guds eget løfte. Hans nådige kall og innbydelse. Gjentakelsens trofaste påminnelse om at du verken er glemt eller forlatt av Gud. Men at Han gir deg den gode, nye mulighet. Din Skaper og Frelser kommer med nytt initiativ, ny sjanse. For Han vil ta seg av deg.

Dette gode budskap kan også være krevende. For det smaker ikke for vår natur å måtte erkjenne at vi stadig trenger unnsetning og nåde. Vi vil ikke være så hjelpeløse og avhengige, ikke engang av Gud. Motforestillinger, uvilje og utsettelser er Han vel kjent med. Like fullt sier Han: «Jeg vil igjen ta meg av deg.» Det gjelder i dag! Det gjelder alle! Det gjelder deg personlig!

Av Vidar Norberg

I gamle dager pleide avisene å sende sine reportere fra den ytterste øy til den innerste fjord for å lage sommerreportasjer. En sommer først på 1980-tallet gikk ferden for Finmarksposten til Laksefjorden. Ikke hadde jeg sertifikat, og ikke hadde jeg bil heller. Jeg haiket og trasket. Man møtte mennesker, hørte mye og fikk gode tips.

Litt før Kunes så jeg en mann ved et bolighus. Jeg gikk bort for å høre nytt. Mannen presenterte seg som Richard Bergh. Jeg hadde aldri hørt om denne folkeminnesamleren i Laksefjord og Porsanger. Bergh var en dyktig lærer, verken lo eller slo når den unge journalist ikke visste det grann om hans folkeminnesamlinger og forfatterskap.

Senere skulle jeg få litt mer kjennskap til Berghs forfatterskap. En gang jeg reiste forbi Lakselv, gikk jeg som vanlig innom bokhandelen. Der fant jeg de fire bind av «Det susende fjell» på tilbud, 49 kroner per bok. De ble sendt i posten til Jerusalem hvor jeg nå har bodd i 19 år. Bøkene er fortellinger om livet rundt fjellstua i Skoganvarre fra midten av 1800-tallet til den andre verdenskrig, men også litt fra Lebesby kommune. På et antikvariat kjøpte jeg boken «Når vi sitt’ her og prate’» «Folk i Laksefjord forteller».

Den 29. juli 2016 døde Richard Bergh på sykehjemmet i Hareid i Møre og Romsdal, 86 år gammel. Opprinnelig var han fra Skien.

Det var i 1954 at Bergh kom som lærer til Kunes. Han begynte etter hvert å samle historier om dagligliv, alvor og skjemt. Om kona som slo i hjel mange ulveunger, om sterke karer, storm, jakt, fiske og skrømt. Møtet med den gamle, gulmalte skolebrakka på Kunes fremstår som selve skrømthuset og beviset på det overnaturlige. Fortellerne var Mikkel Tornvik, Hilmar Storli og Josef Johansen.

På kirkegården

Finmarkspostens notatblokk kom fort opp, og pennen fylte ark etter ark der vi satt utenfor Kunes og pratet. Bergh startet med historien om den kjente trollmannen Johan Kaaven fra Indre Billefjord. Det var nesten ti år før han skrev boken «Mannen som stoppet hurtigruten» i 1990. Hurtigruten kom seg ikke videre, selv om maskinene gikk, fordi skipperen var falt i unåde hos noaiden Kaaven. Historien om Kaaven handler ifølge omtalene om en helbreder, noaide, trollmann, åndemaner, svartekunstner og en mann med kunnskap om ganing.

I boken «Når vi sitt’ her og prate’» fortelles det om Kaaven som reiste til kirkegården i Kistrand. Der ble han i flere dager. For på kirkegården – hos de døde – hentet noaidene kraft til trolldomskunstene sine. Han måtte stå imot trolldom som en annen noaide hadde sendt mot ham.

Hvem var det Kaaven møtte på kirkegården, om han virkelig var der som boken forteller. Dødsriket er ifølge Bibelsk oppslagsbok det sted der de døde befinner seg mellom døden og oppstandelsen. I fortellingen om den rike mann og Lasarus lærer Jesus at det er et uoverstigelig svelg mellom dødsrikets to avdelinger. Det er Abrahams skjød hvor Lasarus var, og pinens sted hvor den rike mann var (Luk. 16, 22–23).

Før Jesu død og oppstandelse kunne nok åndemanerne hente opp de døde, selv om det var strengt forbudt. Men med Jesu inntreden i dødsriket ble dette endret. Jesus sa til røveren på korset: «I dag skal du være med meg i Paradis» (Luk. 23, 43). De som ikke tror på Jesus, er i et dødsrike og venter på endelig dom og evig fortapelse. (Åpenb. 20, 13–15). De troende er i Paradis og venter på sine herlighetslegemer.

Verken Kaaven på kirkegården, åndemanere, sannsigere, noaider eller andre kan hente opp de døde. Slike nøkler har de ikke, for Jesus sier:

«Frykt ikke! jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åpenb. 1, 18)

Etter Jesu død og oppstandelse lar det seg ikke gjøre å mane noen frem. Hvem er det da åndemanerne møter på kirkegården. Kanskje overtrua med spøkelseshistorier, men de som gir kraft, er onde ånder, som nok kan forkle seg som en død person. Derfor er ikke slikt å spøke med. Et penere ord for svartekunster er hvit magi. Den har et forførelsens slør over seg. Den kan helbrede sykdom, stille storm og legge bølger. Og gjøre meget tilsynelatende godt. Men det kan ofte følge bivirkninger med slikt. En av dem er redsel. Den onde krever gjerne noe igjen for slike gjerninger. Det kan føre like inn i fortapelsen.

Illustrert Bibelleksikon forteller at trolldom (magi) er forbindelse med overnaturlige åndsvesen som man dels underkaster seg og dels forsøker å beherske. Alle former for trolldom er strengt forbudt i loven (2. Mos 22,18; 3. Mos. 20, 27; 5. Mos. 18, 10). I Det nye testamente er trolldom beskrevet som utillatelige kunster (Ap.gj. 19, 19), mens den i Gal. 5, 20 nevnes som en av kjødets gjerninger.

Forbudte kunster

Beretninger om åndemaning er ikke noe nytt. En gang hadde Israels venstreliberale storavis «Haaretz» gjennomgang av synagogens liturgiske tekst fra 1. Samuels bok 28. Den handler om kong Saul. Gud hadde forlatt Saul. Herren svarte ikke Saul. Profeten Samuel som tidligere hadde talt Guds ord til Saul, var død.

Saul var livredd for krigen med filisterne. Til tross for at Saul selv hadde utryddet dødningemanere og sannsigere fra landet, reiste han forkledd til en trollkvinne i En-Dor som kunne mane frem de døde. Hun mante frem profeten Samuel fra dødsriket som forkynte at Saul skulle dø alt neste dag.

Slik trolldom var forbundet med hedenske religioner i Israels omverden. Ofte var det også ren overtru og innbilning. Men det kunne også ha noe ondt i seg.

Da jødefolket kom inn i Det lovede land, fikk de beskjed om å drive sannsigerne ut:

«For disse folk som du skal drive ut, de hører på dem som spår av skyene, og på sannsigere; men dig har Herren din Gud ikke tillatt slikt.» (5. Mos. 18, 14)

«Det skal ikke finnes hos deg nogen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, eller som gir sig av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann, ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for Herren, og for disse vederstyggelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort for dig.» (5. Mos. 18, 10–11)

Paulus advarer

Trolldom var heller ikke uvanlig på Paulus’ tid. Simon hadde drevet med trolldomskunster. Men han ble helt ute av seg av forundring da han så de kraftige gjerninger som ble gjort av de første troende. Han ville kjøpe seg Den Hellige Ånds gave til mektige gjerninger, men fikk istedenfor beskjed om å omvende seg fra sin ondskap (Ap.gj. 8, 9–24).

Det nye testamentet forteller også om trollmannen Elymas. Paulus så skarpt på ham og sa: «Du som er full av all svik og all ondskap, du djevelens barn, all rettferdighets fiende! vil du ikke holde opp med å forvende Herrens rette veier?» Så ble trollmannen blind for en tid (Ap.gj. 13, 11). Paulus drev en spådomsånd ut av en kvinne som fulgte etter dem (Ap.gj. 16, 16–18).

Når folk omvendte seg på Paulus’ tid, brente de «svartebøkene».

«Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige kunster, bar sine bøker sammen og brente dem opp for alles øine; og de regnet ut deres verdi og fant at den var femti tusen sølvpenninger.» (Ap.gj. 19, 19).

Trollmennene skal være i sjøen som brenner med ild og svovel, sier Johannes’ åpenbaring 21, 8.

Moderne overtru

Bibelen forteller også at i de siste tider blir det store forførelser, med falske messias’er og falske profeter som gjør store tegn og under (Matt. 24, 24).

I dag er det såkalt avkristning i den vestlige verden. Da kommer hedenskapet tilbake. For rundt 25 år siden var jeg på repetisjonsøvelse på Nyborgmoen. Da fikk jeg høre at det ble ofret tran på Mortensnes i Varangerfjorden, et gammelt offersted. Jeg skrev om det i en avis, men ingen ville stå frem. Man skjemtes av å snakke om slikt hedenskap. I dag forteller man i avisen når det ofres til samiske avguder. Dette er nyhedenskap, mot kirkens gamle lære og mot det første bud: «Du skal ikke ha andre guder foruten mig.» (2. Mos. 20, 3)

«Hvad mener jeg altså? at det er noget avguds-offer til? eller at det er nogen avgud til? Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til de onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at I skal komme i samfund med de onde ånder.» (1. Kor. 10, 19–20)

Det er også noen som er begynt å spørre etter de underjordiskes veier før de bygger hus. Finnmarkseiendommen sa at de ville overnatte på tomta til sitt nye hovedkvarter for å spørre de underjordiske om det er greit at de bygger der. Det er blitt vanlig for Statsbygg i samiske områder, skrev ifinnmark.no. Da slipper de at underjordiske bråker i nyhuset. Overtru og skjebnetru med påfølgende redsler er blitt en del av den moderne hverdag.

Min fars gamle onkel kunne fortelle gode historier, men han sa at han aldri hadde møtt et gjenferd. Men om han møtte et, skulle han spørre hvor det kom fra. Det kunne bli en overraskende adresse. Min bestemor i Kjøllefjord var ikke skvetten. Skyttarhuset mot Slettnesheia var kjent for spøkelser. Man både så og hørte dem i lange tider når vinden ulte, så det måtte være sant. En kveld gikk hun rett inn i huset, mens vennene ventet utenfor. Der rev hun ned noe hvit malerpapp som flagret og bråkte i vinden. Det var ikke noe gjenferd.

–Gud har kontroll over alt, og det finnes ikke noe spøkelser, sa hun.

I en bok står det om et båtlag som seilte til fiskerier på Finnmarka. De måtte søke nødhavn i uværet, og en av dem gikk til en gård for å få litt melk. Men kona kunne ikke gi stort for det var kommet ondt over fjøsen, og kyrne gav ikke stort. Fiskeren sa at han kunne litt av hvert, og det onde skulle han nok ta bort. Han skrev på en lapp, tok ut et stykke i fjøsveggen og la lappen inn. Noen år senere måtte båtlaget søke nødhavn på samme sted. De ba fiskeren, som hadde vært der før, gå til gården for å få melk, men det ville han ikke. De sendte en annen mann. Han fikk en strålende velkomst av kona da hun hørte hvem de var. For forbannelsen var veket bort etter at fiskeren var der.  Kameraten spurte så denne «noaiden» hva han hadde skrevet i lappen for å få bort det onde. Der sto det noe slikt som at «farer du ikke ut, så får du bare være der». Det hele var en bløff og overtru.

Nå er det også kjerringråd, som så vidt jeg i farten husker også ble benyttet «av dem som kunne noe mer enn andre». Et menneske med forfrosne bein skulle ikke varme dem, men tine dem opp i kaldt isvann eller sjø. Da ble de skadefri. Om en noaide fortalte slikt, ble det nok oppfattet som overnaturlig makt, men det er et gammelt kjerringråd.

Hadde så Kaaven slik en stor makt at han stanset hurtigruten når motorene gikk. Det er i alle fall den mest berømte historien om ham. Men det er også en annen historie. Så vidt jeg husker kom Kaaven til Kjøllefjord og bodde i ei bu. Han hadde med seg sekker for å fylle dem med torskehoder og fisk som skulle sendes til fjorden. En dag ville de teste Kaaven og gjemte sekkene. Han kunne ikke finne dem og sto opprådd. Enkelte mente at det var fordi han ikke ville skade kameratene.

For et par år siden fikk jeg tak i Asbjørnsen og Moes samlede eventyr. Jeg leste raskt de tre bindene på rundt 1200 sider. Det mest slående var overtrua. Det var sølvkula som kunne ramme det onde. Folk la metall i senga for at ikke barn skal bli byttet med en underjordisk unge. Litt betaling hjalp også, kanskje i form av sølvskjeer. Mye fælt er det i eventyrene. Men felles er at trollet ikke tåler kristenmanns blod.

Overtru

At folk i gamle dager satt rundt ovn og parafinlampe for å fortelle skrøner, er en kjent sak. Og skrømthistorier var det mye av på den tiden. Men Richard Berghs avsluttende linjer i «Når vi sitt’ her og prate’» er interessant. Sommeren 1970 kom han etter ti år tilbake til Landersfjord. Han besøkte Peders nye hus og pratet som før i tiden. Bergh så igjen på huldresteinen.

«Men jeg klarte likevel ikke å fange inn stemningen av det gamle Finnmark. For på den andre siden av riksveien lød dur av maskiner i arbeid. Lange brakker var allerede kommet opp, og innover fjellet brøytet en anleggsvei seg frem. Her var en støy og virksomhet som hørte vår mekaniserte tid til. For det er her i Landersfjord at kraftstasjonen for Adamsfjordanlegget skal ligge. Landersfjord er ingen fredelig plett lenger. Den moderne teknikk har funnet veien til Laksefjords strender.»

Hans siste setning i «Det susende fjell» fra Skoganvarre kaster også lys over overtrua:

«Det var julen 1956. Fra hus etter hus skinte elektrisk lys. Det var slutt på parafintiden i Skoganvarre.»

Det er nok som den store nordnorske dikter Elias Blix skriver:

«Vårt heimland i myrker lenge låg, Og vankunna ljoset gøymde. Men, Gud, du i nåde til oss såg, Din kjærleik oss ikkje gløymde; Du sende ditt ord til Noregs fjell, Og ljos yver landet strøymde.»

Bergs folkeminnesamlinger er nyttige. De forteller dypest sett at overtru, vantru, skjebnetru og svartekunster ikke er noe å vende tilbake til. Bøkene bidrar på en måte til å avsløre nyhedenskapen.

En kristen kaster ikke stål over skulderen eller skyter med sølvkuler om man skulle støte på noe overnaturlig og bli redd, men nevner heller Jesu navn og blod. Eller som kirkefader Luther sier det:

«Om verden full av djevler var Som vilde oss opsluke, Vi frykter ei, vi med oss har Den som Guds sverd kan bruke. Er verdens fyrste vred Og vil oss støte ned, Han ingen ting formår Fordi alt dømt han går, Et Guds ord kan ham binde.»

Guds sverd, det er Guds Ord, Bibelen.

Artikkelen er skrevet for Menighetsblad Kjøllefjord og Lebesby menigheter i 2016.

 

 

 

Lyset skinner i mørket

 

Av Per Kørner

Igjen stunder julen til. En underlig høytid. Med et innhold ganske ubegripelig for tanken. Gud ble menneske. Barnet Jesus, unnfanget i Jomfru Marias morsliv, ved Guds Hellige Ånd. Slik skjer bare ikke! Saken avskrives av mange, svært mange. Høytiden feires uten barnet i Betlehem, uten underets Gud og Skaper. En pust i bakken kan komme vel med. Mørkt ute, lyst og lunt inne. Litt ekstra kos er ikke å forakte. Samle krefter til nye oppgaver som venter. Lysere tider vil komme med ny vår og sommer. Det regner de fleste med. Men hva med det himmelske overlys, med soloppgangen fra det høye. Det myndige menneske vil helst greie livet, og døden, på egen hånd. Det får gå som det vil. Det som skjer, det skjer.

Den danske litteraturkritikeren og opplysningsfilosofen Georg Morris Cohen Brandes så realitetene i øynene. Han skriver i boken Emigrantene: Nu som før raver menneskeheten i det uendelige mørke og begriper intet av sin tilværelses hemmelighet. Hvortil fødes vi. Hvorfor lever vi. Hva fører det hele til? Man er ikke rykket svaret på disse spørsmål nærmere. Kun følelsen av savnet, kun utolmodigheten over uvidenheten, er vokset. Så langt Brandes. Vår egen dramatiker, Henrik Ibsen, skriver i diktet om Bergmanden. Han meisler seg stadig dypere ned i de mørke gruvegangene, på jakt etter «livets endeløse gåde». Han våger ikke å søke til lyset som han vet finnes der oppe, som gav ham glede og fred i unge år. Lyset vil bli for sterkt! Så slutter siste strofen med den tunge moll-tonen: Hammerslag på hammerslag indtil livets siste dag. Ingen morgenstråle skinner, ingen håpets sol opprinner.

Mange vil gi Brandes og Ibsen rett. Hele menneskeheten befinner seg i et uendelig mørke – nå som før. Men stans litt! Det er gitt en vei ut av mørket. I Skriften leser vi: Lyset skinner i mørket! Det sanne lys som opplyser hvert menneske, er kommet til verden. Et barn født i Betlehem. I voksen alder står tømmermannen fra Nasaret frem og peker på seg selv: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys!

Salmedikteren Elias Blix bekjenner troen på Ham med ordene: Jesus, du er den himmelveg som til Gud Fader oss leider. Frelsa det er å finna deg, liv og uvisnande heider. Du er all skapnings ljos og liv, verdi då enn i mørker sviv, vinglande vilt millom graver.

Det er ikke eventyr når H.C.Andersen skriver: Verdens deiligste Rose, det er «han som hengav seg selv til Korsets Død for at frelse Menneskene, selv de ufødte Slægter. Større Kjærlighed gives der ikke!»

Dette er julens enestående budskap. Guds evige ord, ja, Gud selv – ble menneske og tok bolig iblant oss, her på jorden. Av hvilken grunn? For å forsone verden med seg selv, med den Hellige Gud. Messias – Guds offerlam – som bærer verdens synder. Han måtte bløde, for oss å møte i Paradis. Han tok Guds straff for våre synder på seg. Han vant seier over døden. Han vil dele seieren med deg! Ved troen på Ham går mennesker over fra mørket til lyset, fra døden til livet, fra Satans makt til Gud, nå som før, i land over hele verden! Tenk på dette, når du lytter til eller nynner på de gamle, kjære julesangene! De handler om det himmelske lyset. De handler om Guds kjærlighet. De handler om Guds frelse, om Guds miskunn og nåde. Himmelens julegave til deg som trenger syndenes forlatelse, som vil vandre i lyset, som ser frem til den store lovsangsfesten i Guds rike.

Velsignet Jesu Kristi fødselsfest!

 

Per Kørner er prost i Den Norske Kirke i eksil, tidligere Strandebarm prosti. Da han fikk kreft, frasa han seg alle styringsverv. Etter operasjon har Kørner fått kreftbehandling på Haukeland sykehus. Han skriver i en e-post at han går til behandling og hans situasjon er riktig bra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Axel Remme

Pet. 3,18.

Her hører vi om det Jesus vil med all sin gjerning for oss. Det som er Hans store ønske og mål. Apostelen Peter uttrykte det med disse fem ordene: «føre oss fram til Gud».

Dermed er det sagt: Gud vil ha oss til seg, i sitt samfunn, i sitt rike for tid og evighet. Han er ikke fornøyd med noe mindre, og vi er ikke hjulpet med noe annet. Gud nøyer seg ikke med at vi bare har hørt om Ham, iblant tenker på Ham eller viser litt interesse. Nei, Han vil føre oss til seg. Det er Hans gode hensikt og vilje for alle. Bare ved å ta imot Jesus blir du ført til Gud. For Han har sagt: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh.14, 6)

Det er dette det gjelder, at Gud må få oss til seg.

Bibelens løfter, profetier, budskap, formaninger, tilskyndelser og innbydelser angår fremfor noe å føre mennesket tilbake til Gud. For Han «vil at alle skal bli frelst». Derfor sies det i Salme 50, 1: «Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.»

Dermed sies det indirekte til enhver: Slå deg ikke til ro med noe annet og mindre, enn det som er Guds vilje og mål for deg! Mange gjør det. De tar bare imot en redusert del av Guds gaver. Slik mister de det viktigste: nåden, frelsen, freden. Så sitter de igjen med et annet resultat enn det Jesus har skaffet dem med sitt liv og offer. Fordi de ikke har villet la seg føre til Ham.

Apostelen forklarte med to ord hva som gjør samfunnet med Gud mulig: «Kristus led».

Dermed viste han til soningsverket, til påskens drama og offer. Det som åpnet veien for alle til Gud. Dette måtte skje for at vi kunne bli ført fram til Gud.

Mye forårsaket lidelse for Jesus. Sitt folks vantro påførte Ham stadig smerte. Likeså all motsigelse, spott, fristelsene, forakten, likegyldigheten, sjelekampen. Kristi lidelseshistorie, smertenes vei, som Han gikk for oss til Getsemane, Golgata, korset og døden minner oss om «hva vår frelse kostet har». «Forlatt du og av dine ble, ja, av din Fader med. Og aldri jeg utgrunne kan hva da ditt hjerte led.»

Han led «tålmodig korset uten å akte vanæren». (Hebr.12, 2) Her sies at «Han led døden i kjødet». Dermed uttrykkes det totale offer. Kristus døde for våre synder etter Skriftene.» (1. Kor.15, 3) Det betones at Jesus led uforskyldt. Dette understrekes blant annet med ordene «en rettferdig for urettferdige». Han «led en gang for synder». Ikke for egne synder og feil, slik vi iblant må lide. Hans lidelse var ikke selvforskyldt. Verken Hans tanker, ord eller gjerninger forårsaket den. Det var en stedfortredende lidelse for alle syndere og alle synder. Han «bar våre synder på sitt legeme opp på korset.» «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verden.» (1. Joh. 2, 2)

Guds vilje og mål for deg er å få føre deg til seg.

Jesus har gjort det mulig. Hvert menneske som hører dette evangelium, har personlige ansvar for å la seg føre inn i Guds rike. Dette ansvaret minnes det sterkt og ofte om i Bibelen. Gjennom forkynnelsen ved profeter, Jesus og apostlene hører vi ordene: Vend om! Søk Herren! Hør Ham! Påkall Hans navn! Kom!

Problemet for mange som hører Jesu ord, er det samme som den gang. Med disse ordene konstaterte og skildret Han dette tragiske faktum: «Dere ville ikke». (Luk. 13, 34) Spørsmålet er derfor påtrengende og innstendig: Vil du la deg føre til Gud? Eller avviser du Jesus, Frelseren, som kjøpte deg til Gud med sitt blod?

 

 

Av Axel Remme

Julehøytiden er forbi. Det nye året er inntatt. Feiringen er over. Markeringene tilbakelagt. Påminnelsene gitt! Mangt er fordøyd, tenkt og sagt.

Men etterpå, hva da? Er det blitt noe verdifullt igjen? Fikk du noe med deg fra feiringen, markeringen, minnene, festen, samværene? Brakte de annerledes dagene deg noe nytt, noe mer, noe å leve bedre på og gledes over? Så du kan gå videre etterpå, beriket og takknemlig?

Hver dag er et etterpå. En fortsettelse i livets skole. En gjentakelse med ny erfaring. Forlengelse og videreføring av det som var. Nærmere alt det ukjente som kommer.

Men hva skjer etterpå? Høres en julens tone som klinger videre? En høytidsmelodi som gjenspilles i ditt sinn? Ligger noe av sangen ovenfra igjen og toner sin glede? Kimer glade engleord om frelserens fødsel på jord gjentakelses «kom til Ham»?

Og hva med dine steg i det nye år? Har ditt etterpå gitt en ny retning, mot Jesus, som «gjør alle ting nye»? Fikk det bli den gode følge som kan forandre 2017 til et virkelig nytt år i livet? Det er spørsmål til oss alle!

Tilværet har sitt endelige etterpå. Definitivt og ugjenkallelig er det som skjer da. Etterpå livet, døden. Deretter oppstandelsen og dommen. Etterpå tiden, evigheten. Men det er nå vårt siste etterpå avgjøres!

 

 

Julepreken 2017:

 

Av Axel Remme

«Og det skjedde». Disse tre første ordene i beretningen om Jesu fødsel (juleevangeliet i Luk. 2) viser til et historisk faktum, en kjensgjerning. Den er ikke legende, eventyr, myte eller sagn. Fremstillingen er en bevitnet realitet, en sannhet.

Det dokumenteres når det skjedde. «i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria». Da «keiser Augustus» befalte «den første innskrivning» til manntall. Det sies også hvor det skjedde. Den keiserbefalte innskrivning til manntall skjedde i mange land. Men Kristi fødsel, som det berettes om i denne forbindelse, skjedde «i Davids by, som heter Betlehem».

På dette bestemte historiske tidspunkt skjedde det forunderlige og vidunderlige, som apostelen Paulus omtaler slik i Gal. 4, 4–5: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» Og apostelen Johannes beskriver dette under slik, i det han bruker begrepet «Ordet» om Jesus. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» Joh. 1, 1–2 og 14.

På samme tidspunkt skjedde det noe i Himmelen. «En Herrens engel» ble beordret til jorden, til Betlehem, med det glade budskap: «Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by.»

Det skjedde også at budskapet ble sanksjonert og stadfestet av «en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.» Det gloria lyder med de samme ord i gudstjenester vidt utover verden. Den legemliggjorte og fødte Messias lovprises på jord og i himmelen, i tiden og i evigheten. Sangen fra Guds hærskare over Betlehem forblir i all tid her i verden og fortsetter evig i himmelen. Et uopphørlig halleluja fra alle frelste her og hisset.

Det som skjedde, var også profetioppfyllelse. Både om hvor Messias ble født og om Hans storhet og makt. Mika 5, 1–4: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. — Han skal stå og vokte sin hjord i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds navns høyhet. De skal sitte i ro, for nå skal Han være stor like til jordens ender. Han skal være fred.»

Men det skjedde også noe med dem som først fikk budskapet. De «trodde det budskap de hørte.» For «det skjedde da englene var fart fra dem opp til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben.»

Dette er for alltid en preken om hvordan det skal handles når en står overfor en Guds-opplevelse, med kall og tilskyndelse. Da er det ens eget ansvar å gjøre som hyrdene, ta den rette beslutning, bryte opp og komme til Jesus. De nølte ikke, utsatte ikke, men «skyndte seg». Slik haster det med å følge Guds tale og kall! La det skje, og forhindre det ikke!

—

—

La Ordet si deg det!

La Ordet si deg det behag,

at Frelseren er født.

Og avvis vantroens bedrag,

at ingen har Ham møtt.

For det er alltid sant og visst:

på jord er født vår Herren Krist.

Sannhetens «evige livs ord»,

vraker hvert fornekterkor.

Enhver som gjør Hans viljes bud,

får kjenne «læren er av Gud».

 

Axel Remme

 

—

—

 

Betlehem

 

Betlehem i Juda land,

herskeren fra deg skal komme.

Liten var du, men i stand

til den største ære romme.

Profeten lot forutsi:

«Hans utgang er fra gammel tid.»

 

Fryd deg stort Jerusalem!

Fredsfyrsten var nær til stede.

I din midte, Betlehem,

hørtes himmelsk fødselsglede.

Ære, være Gud! de sang,

frydefullt på hyrdevang.

 

Aldri er et større bud

brakt til noen verdens steder,

enn det gledesord fra Gud

at Messias blant oss treder.

Med Ham er Guds rike nær,

frelsen, freden, kraften her.

 

Axel Remme