Oppbyggelse

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Profeten Jeremia har skrevet trøstebok til jødene som satt i fangenskap. De var ført fra Jerusalem til Babel av kong Nebukadnesar. Den står i kap. 30 til 33.

Jeremia sendte et brev til dem som først ble tatt til fange. Han hadde profetert at det skulle skje, fordi de hadde vært ulydige og dyrket avgudene. Nå måtte de ta straffen for sine synder. De satt tafatte med hendene i fanget, uvirksomme.

Kong Jekonja fikk bare en kort tid på tronen. Etter tre måneder og ti dager ble han tatt til fange av Nebukadnesar i år 597 f.Kr. (Jer.29,1) Sammen med ham ble også hans mor og alle de fornemste i Jerusalem sendt til Babel.

I kap. 29 leser vi hva Jeremia skrev til dem. Med dem hadde det fulgt med falske profeter som skapte uro og falske forhåpninger. Jeremia hadde forkynt at fangenskapet skulle vare i 70 år. Folket var forvirret og fortvilet. Hva skulle de tro?

Jeremia sa at de skulle holde seg i ro. Nå skulle de bygge seg hus og bo i dem. Videre skulle de sette i gang med å plante og dyrke frukt og grønnsaker. De skulle stifte familier og leve et normalt liv. Så skulle de også be for byen og folket.

Herren sier til dem: «Jeg vet de tanker jeg tenker om dere. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.» (Jer.29,11)

Herrens fredstanker

Herren hadde ikke tenkt ut noe vondt for sitt folk. Han elsket dem. Selv om Han måtte tukte dem, så var Hans kjærlighet alltid like brennende. Det smertet Ham dypt at Han måtte straffe dem så hårdt. Men Han måtte gjøre det for å få dem tilbake til seg.

Det er fredstanker Herren har for sitt folk. Han vet hva Han har i sine tanker. Denne vissheten har Han fra evighet av. Det kom ikke plutselig, som en spontan innskytelse.

Apostelen Paulus sier det slik: «For i Ham (i Kristus) har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn.» (Ef.1,4)

Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Joh.14,27)

Herrens fredstanker er det samme som Jesu Kristi fredstanker om oss. Paulus sier det samme. Han skriver: «Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet.» (Ef.2,14)

De tanker Gud har for deg som tror på Jesus, er at du skal ha din fred i Ham. Dine og mine tanker farer hit og dit. Djevelen får oss til å tenke ondt om både oss selv og andre. Han gir oss aldri fred. Han skaper bare uro.

Framtid og håp

De så ingen framtid for seg, der de satt i fangenskapet, langt fra sitt kjære fedreland. Der var ingen lovsangstoner. Hvordan kunne de lovprise Gud for ulykken som rammet dem? Det hele virket så sørgelig at de satt bare der og gråt.

Men så sendte profeten dette brevet. Det var ikke et skjennebrev. I det var budskapet fra Gud. Han hadde ikke overgitt dem til en håpløs tilstand, selv om det kunne se slik ut. Herren hadde framtidstanker for dem.

I det som kalles for «trøsteboken», sier Han det samme. Der sier Han: «Det er håp for din framtid.» (31,17) 

I en sang lyder det: «Min fremtidsdag er lys og lang, den rekker bakom tidens tvang, der Gud og Lammet selv jeg ser, og ingen nød skal være mer.» Det er framtidshåpet for oss som tror på Jesus.

Apostelen Peter skiver om dette i sitt første brev. Det blir lest opp både ved dåp og begravelse i kirken. Det lyder slik: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» (1.Pet.1,3)

Vi er gjenfødt til et levende håp. Det betyr at håpet vi har, aldri kan bli borte. Død og grav er ikke det siste for oss. Herren gir oss det salige løftet at Han skal hente oss hjem til seg. Han som selv er Livet er også Sannheten og Veien. Den som tror på Ham, har evig liv. (Joh. 11,25 og 14,6)

Løfte om bønn

Videre leser vi: «Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. (Jer.29,12–13)

Herren gir sitt folk som sitter i fangenskapet, et løfte om at de skal få påkalle Ham. Han skal høre på deres bønn. Det er et stort evangelium. Det var helt ufortjent. For slik de hadde stelt seg, med å snu ryggen til Gud, hadde de ikke fortjent å bli bønnhørt.

Nå skal de få søke Herren, og Han vil la seg finne av dem. Det er ikke noen selvfølgelighet. Ingen kan ta det for gitt at Herren vil ta imot våre bønner. Det er av bare nåde at vi får be til Ham.

Jesus gir oss løfte om bønn og svar på bønn. Han sier: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.» (Matt.7,7)

Dette løftet står Jesus ved, og det gjelder i dag. Han hører hvert sukk, Han hører om vi ber høyt eller stille for oss selv. Han hørte Hanna som stod og ba, uten at presten Eli hørte et ord. (1.Sam.1,12)

Ja, Herren hører, og Han ser din lengsel og vet hva du trenger, hver dag.

Av Are Turi

Det var salmesangmøte på Máze Bo- og servicesenteret lørdag kveld. Redaktøren Tormod Gusland i Radio DSF var der og sendte direkte på Radio DSF ved hjelp av sin telefon som mikrofon og sender. Elle Kari Anti Sara var møteleder. Rundt 15 personer var tilstede. Det var også to små barn på møtet. Den minste bare seks måneder og det andre barnet tre år. Men barna var så snille som engler. Ikke noe gråt og bråk. 

I denne kronikken behandler kapellan Finn Indrebø betydningen av den hemmelige presteresteordinasjon på Helgøya i Mjøsa, 2. juli 1944. Ordinator for 18 teologiske kandidater under krigen var Hålogaland biskop Wollert Krohn-Hansen. Indrebø stiller videre spørsmål om ordinasjonens innhold og betydning i dag.

Av Finn Indrebø

Presteordinasjon i all hemmelighet på Helgøya i Mjøsa, 2. juli 1944! 
Ordinator for de 18 teologiske kandidater, var Hålogaland biskop Wollert Krohn-Hansen!

(Kronikk): Når vi leser en så innholdsmettet ordinasjonstale av en biskop, så slår det meg: Her er det virkelig en biskop som vil stå på en bibelsk virkelighet, og vil gi de 18 ordinandene klar beskjed om hva de går til. Biskopen gir klar beskjed om at «helvetes krefter er sluppet løs» – hvor prestene måtte beskjeftige seg med Satans synd og herredømme, og hvor vanskelig det er å tro på Gud og Guds makt i en slik verden. Prestene oppmuntres derfor til å forkynne – når de går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær. Her formanes det til å si: Omvend eder – himmelens rike er kommet nær. Og den som får se Jesus, han vet at der hvor Jesus er, der er Guds rike. Budskapet kan aldri eldes, og aldri endres: Guds rike er kommet nær. Og at en lever Kristus så nær at han er levende i oss. Menneskene har krav på – i møte med oss – at de møter en levende Kristus. Så det personlige møtet en ordinand har hatt med Kristus, da en selv ble rammet i samvittigheten og falt til jorden knust og fortapt i seg selv, og salig er en om en også eier minnet om oppreisningen i Kristus – ordet om alle synders forlatelse, så en blir fridd fra syndens skyld og forløst fra syndens makt. Og så blir en minnet om den daglige omvendelse. Her er kallet til å være prest klinkende klart: At en er sendt ut av Gud – ikke av noe kultur-humanisme – og så er en seg bevisst at bare personlig, avgjort kristenliv kan frelse den enkelte og berge folket.

Hva så i dag, når det ordineres til prester av biskoper? Nevnes djevelen? Nevnes ens personlige møte med Gud og den daglige omvendelsen til et hellig liv for ordinandene? Det er et stort spørsmål om en slik ordinasjonstale av en biskop, ville ført til at ordinander hadde reist seg og gått ut, og biskopen selv hadde blitt avsatt, fordi han var bibelsk virkelighetsnær og ville at prestene skulle lede mennesker til Gud ved loven og evangeliet. Jeg har selv visse assosiasjoner til min egen ordinasjon av biskop Børre Knudsen, når han holdt sin ordinasjonstale til meg. Ja, jeg må si at jeg hører den om igjen av og til, fordi jeg har den på kassett, for å minnes det jeg ble ordinert til. Det var også en slik tale med et slikt innhold hvor en skulle være Guds Ords forkynner og lærer. Gud hjelpe meg til å leve i det jeg ble ordinert til.

---

---

---

Redaksjonskomitéens forord:

Talen av biskop Krohn-Hansen er hentet fra boken «Guds Ord er ikke bundet». Boken kom ut på «H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) i Oslo 1945.» 
Boken inneholder «En samling prekener og taler holdt i Den norske kirke i krigens tid, 1940-1945. Redaksjonskomitéen, Oslo og Helgøya i mai 1945». 

I og etter påske 1942 hadde 93 prosent av de norske prester nedlagt sine embeter og brutt enhver forbindelse med statens kirkestyre. Statsstyret svarte med å avsette en rekke prester, frata dem prestedrakt, nekte dem å tale i kirker og forsamlinger, forvise og fengsle dem. Ved midten av 1944 var på den måten ikke mindre enn 20 prosent av prestene helt eller delvis hindret i å utøve normal geistlig virksomhet, og mange menigheter stod uten forsvarlig kirkelig betjening. Det ble særlig tilfelle etter at politiet gikk over til å internere de forviste prester på Lillehammer, senere på Helgøya i Mjøsa.

Noen tilgang på nye prester var utelukket så lenge ikke kirkens rette biskoper kunne forrette ordinasjon. Lovlig ordinasjon hadde ikke vært foretatt etter krigsutbruddet. Tanken om å arrangere en ordinasjon ved en av de avsatte biskoper ble drøftet inngående, men syntes å støte på uovervinnelige vanskeligheter. Imidlertid besluttet Den midlertidige kirkeledelse sommeren 1944 å rette et kall til 18 teologiske kandidater, som dertil var villige, om å tre inn i kirkens tjeneste. Biskop Krohn-Hansen hadde erklært sig villig og i stand til å forrette deres ordinasjon.

Ordinasjonen foregikk den 2. juli 1944 i Helgøy kapell i Nes på Hedmark. Når dette sted ble valgt, hang det sammen med at biskop Krohn-Hansen var internert der. Den 2. juli 1944 hadde Sjømannsmisjonen sitt kretsstevne på Helgøya. Blant de mange tilreisende kunne de 18 ordinander og de assisterende prester ubemerket innfinne seg. Da kretsstevnet var slutt og de øvrige tilreisende avreist, samlet biskopen ordinandene og en fåtallig menighet av innbudne i kapellet. Assistenter var fire av de på Lillehammer internerte prester. Ordinandene var praktisk talt fra hele landet. Også Hålogaland var representert blant dem, derimot ikke Vestlandet.

---

---

---

Biskop Krohn-Hansens tale ved den hemmelige ordinasjonen i 1944

Prekentekst: 

Jesus sendte de tolv disipler ut og bød dem: «Når I går avsted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» (Matt 10,7).

Bare troens tross kan hevde at dette er eders oppdrag i dag. Bare ved å pukke på Kristus kan troens frimodighet se det slik. – Verdens virkelighet synes å være en annen. Er dette oppdraget, kan det synes virkelighetsfjernt og meningsløst. En annen tekst ville være rimeligere nå: «Helvetes krefter er sluppet løs!»

Vi lever i en krig som menneskene tidligere ikke har sett maken til. Ødeleggelsens kunst er steget til de største høyder. Voldsmakten feirer orgier. Rettssamfunnet er oppløst og rettferdigheten undertrykket. Sataniske og sadistiske krefter rår. 

Det er sannhet i de ordene: «Helvetes krefter er sluppet løs.» Og den sannhet skal kirken og dens prester så visst ikke fornekte. Det ondes forferdelige makt, helvetes krefter, syndens realitet har alltid vært bakgrunnen for Guds rike. Derfor vil en prest i sin forkynnelse også måtte beskjeftige seg meget med synd og satans herredom. – Hadde dette vært hovedsaken – hadde dette vært budskapet – da hadde kirken hatt en gyllen tid i dag. Om kirkens prester skulle være syndens herolder, da hadde vi hatt det lett. Nå behøver en i grunnen ikke bruke mange ord om det ondes realitet. Det onde har hatt god inngang. At det satanisk onde er en verdensmakt, det forstår hvert barn i dag. Vi har virkeligheten omkring oss. En annen sak er det at det likevel er vanskelig for forkynnelsen å skape syndserkjennelse i det enkelte menneskehjerte. Men menneskene i dag har lett for å tro på satans makt. Gud bedre det: de har også lett for å gi seg inn under satans makt. Vanskeligere er det å tro på Gud og Guds makt – som en makt i verden.

Men dette er det vanskelige oppdrag som er kirkens oppdrag og som kirken derfor i dag pålegger dere, dens tjenere: «Når I går av sted, da forkynn dette budskap: «Himlenes rike er kommet nær!» 

Hører det en fjern fortid til? – Ja, for så vidt som det ikke er et ord av i dag. Da evigheten for alvor brøt inn i tiden, ble dette ordet gitt oss – dog ikke for dagen, men til evig eie. Da Jesus Kristus gjorde sin innsats i verden, fikk budskapet sitt innhold.

Johannes døperen så det – i åpenbaringens syn – i lyset som skinner i mørket: «Omvend eder, himlenes rike er kommet nær!» – Den som får se Jesus, han vet at der hvor Jesus er, der er Guds rike. Der er evighetens krefter satt inn i tiden.

Jesus så det selv fremfor alle. Da han trådte fram, sa han: «Tiden er fullkommet og Guds rike er kommet nær. Omvend eder og tro evangeliet!» (Mk. 1,15.) – Det er lenge siden – det var det unge håp for verden. Verden er blitt gammel siden da – og kristendommen er blitt gammel. Men troens vesen er evig ungdom. Budskapet kan aldri eldes og aldri endres. Guds rike er kommet nær.

Det betyr ikke at Jesus ser det som en lett sak å være hans budbærer i verden. I sin ordinasjonstale til disiplene, da han sendte dem ut for å forkynne Guds rike, sa han til dem: «Se, jeg sender eder som får midt iblant ulver. Vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer! Men vokt eder for menneskene! For de skal overgi eder til domstolene og hudstryke eder i sine synagoger, og I skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld. Men når de overgir eder, da vær ikke bekymret for hvorledes eller hva I skal tale. For det skal gis eder i samme stund hva I skal tale. For det er ikke I som taler, men det er eders Faders Ånd som taler i eder.» (Mt. 10,16-20.) 

Vi har ingen menneskelig sikkerhet for hva som vil skje med dere etter denne dagen. Etter all beregning må dere vente forfølgelse. Og dog går jeg med troens store frimodighet til denne handling – og dere går med takk til Gud inn under oppdraget. For himlenes rike er kommet nær.

Men forkynnelsen: Guds rike er nær nå, er absurd, om ikke Kristus er nær og levende. Den som skal høre, vil ikke ta imot det, om han ikke kan se det, ane det, føle det, at Kristus er nær og levende i den som bringer budskapet. Jeg sier ikke at det er umulig. Guds ord er i seg selv levende og kraftig – og Gud kan la stener tale. Men hvor vanskelig vi gjør det for den som skal høre, om vi ikke selv lever Kristus så nær, at Han er levende i oss!

Vi skjelver for tjenestens hellighet og storhet: Menneskene har krav på i oss å møte Kristus levende. 

Vi står for Gud som allting vet – og vi minnes. Vi minnes oss selv – vår egen synd – vår vantro, vår selvrådighet, vår svikt og våre fall. Og mørket fra disse minner fortsetter som skygger inn i fremtiden: «Hvorledes skal jeg kunne forkynne Kristus, så Han blir levende for dem som hører? Det er jo uoverkommelig vanskelig for dem å ta imot budskapet, hvis Kristus ikke lever i meg?»

Men vi minnes også Kristus. Vi minnes møtet med Ham – det avgjørende, forløsende. Salig er du, om du eier minnet om et slikt avgjørende møte med Kristus – da du ble rammet i samvittigheten og kastet til jorden – knust og fortapt! Salig er du, om du også eier minnet om oppreisningen i Kristus – ordet om alle dine synders forlatelse, så du ble fridd fra syndens skyld og forløst fra syndens makt!

Men det er ikke nok! En kristen kan aldri leve bare på fortidsminner om det som skjedde én gang i hans liv. «Da vår Herre og Frelser Jesus Kristus sa: Gjør bot! Mente han at en kristens daglige liv skulle være en bot.» For synden henger ved oss så lenge vi lever i verden. Bare den daglige syndserkjennelse som gir daglig syndstilgivelse, kan gi den daglige forløsning fra syndens makt som gjør Kristus levende i oss. 

Det eneste som gir grunn til frimodighet er dette, at Gud er den som har kalt dere – og Gud er den som sender dere. 

Da du møtte Kristus levende, så du kjente deg kalt til å være Hans barn – da ble du også sendt. Den som er et levende Guds barn, han er også emissær, misjonær, apostel, engel – alle ordene betyr jo det samme: sendt av Kristus for å forkynne: Guds rike er kommet nær! Engler skal dere være – sendebud som gjenskinnet av Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn stråler frem fra.

Kall og sendelse går hånd i hånd.

Noen av dere skjelver kanskje i dag for den tanken: Har jeg fått et slikt avgjørende kall i mitt liv – kall til å være Guds levende barn – så jeg også for alvor er sendt som levende sendebud? Men dere vil – Gud skje takk – også kjenne det sterkt i denne stunden: Nå er det Gud som sender dere ut. Og i denne sendelsen ligger et veldig kall til for alvor å bli og være Hans barn. Og slik skal selve tjenesten dag for dag bære dere Kristus nær.

Ved et kristelig gymnasiastmøte skulle det engang samtales om hva det koster å bli en kristen. Det var så mange prester til stede at vi måtte tre tilbake som en egen gruppe. Da en steilet ved dette «førkristelige» emne for prester, sa jeg: Ja, hvis jeg skulle forme emnet nå, ville jeg kalle det: «Hvor godt betalt jeg er som prest!» Og da tenkte jeg jo ikke på gasjen og de ytre trygge kår, men på den beskjemmende tanke som stundom hadde streifet meg: Hvor ville du ha stått i dag som kristen, om du ikke hadde vært prest?

Hvor velsignet det likevel er at selve prestetjenesten dag for dag bringer oss Gud nær – kaster oss for Hans føtter i bot, driver oss inn i Kristi favn og uforskyldt gir oss troens frimodighet!

Guds rike er kommet nær. «Så har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn.» Her på jord, i vårt land, i min menighet har Kristus gjort sin innsats – her vil Kristus leve sitt liv og gi det sitt preg. – Har vi ikke visst det før, så vet vi det nå hvor herlig det er å få tjene i en kristen folkekirke. Folket skal kristnes. Ja, statskirken skal igjen tre i funksjon. Det norske folk skal være et kristent folk – det norske statsstyre skal være et kristent styre som hører Guds ord og lyder Guds lov. Vårt kulturliv skal kristnes. Vi får en bred front å arbeide på, når Norge igjen skal bygges.

Og samtidig er vi klar over, at noen kulturhumanisme duger ikke. En virkelig kristenkultur er det bare som kan berge landet og bygge det. Derfor vil dere, om kirkens front er bred og skal være bred, også måtte arbeide i dybden med det enkelte menneske. Bare personlig, avgjort kristenliv kan frelse den enkelte og berge folket.

Men landet skal bygges – folket skal kristnes. Guds vilje skal skje på jorden, som den skjer i himmelen. Guds rike skal virkeliggjøres i verden.

Denne oppgavens grenseløshet skremmer oss ikke. For Kristus har gjort det. Guds rike er kommet. Kristus gjør det og skal gjøre det. Han er selv levende nær. Glade og frimodige går dere inn i Hans tjeneste – takknemlige for så stor en nåde. 

Gud velsigne dere i vår Herres Jesu navn! Amen.

Assisterende prester:
1) Prost Kristen Løken, f. i Furnes i 1885. 2) Sokneprest Christofer Knudsen Kobro, f. i Mandal i 1907. 3) Sokneprest Søren Tobiassen Storaker, f. i Halse, Mandal i 1896. 4) Reidar Erling Hågan, f. i Larvik i 1906.

Ordinander:
1) Hans Georg Amlie, f. i Frena i 1911. 2) Olav Austad, f. i Bygland i 1913. 3) Einar Bjorvand, f. i Kristiansand i 1916. 4) Rolf Jarl Christensen, f. i Vardø i 1913. 5) Leif Kristian Flørenes, f. i Oslo i 1914. 6) Olav Frømyr, f. Heddal i 1908. 7) Hans Isak Kristoffer Haga, f. i Vinger i 1908. 8) Jon Geir Hol, f. i Rognan i 1913. 9)Alv Kapstad, f. i Stavanger i 1902. 10) Einar Koren, f. i Øvre Rendal i 1913. 11) Finn Arnulf Kvarving, f. i Østre Slidre i 1915. 12) Axel Eduard Kørner, f. i Oslo i 1904. 13) Christen Raustøl, f. i Hægeland i 1908. 14) Palmer Skaar, f. i Hjelmeland i 1912. 15) Christian Tidemann Strand, f. i Holmestrand i 1908. 16) Arne Johan Sørensen, f. i Kristiansand i 1916. 17) Ånund Ørsland Vatne, f. i Borre i 1914. 18) Otto Kalmar Østerås, f. i Sparbu i 1909.        

Se også:  

Ordinasjon i all hemmelighet

Den siste biskopen i Hålogaland bispedømme

–Vi som er gjenfødt, har en veldig kamp, ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, Satan og hans åndehær, mot verden og vårt kjød, advarte landsforkynner Tor Magne Haraldseid i Norges Samemisjon.

Han talte i Masi torsdag ettermiddag den 17. februar. Møtet ble sendt ut på Radio DSF og via internett til hele verden.

Predikanten forklarte at livsferden er farlig for Satan gjør alt for å få den kristne bort fra Jesus.

–I denne kampen er det om å gjøre å leve så nært Jesus som vi kan. Jesus kan bevare oss til vi er hjemme i himmelen. Ingen ting er umulig for Gud. Vi kan ikke vinne i egen kraft, men Gud er der for oss.

Tor Magne Haraldseid vitnet om at han er takknemlig for at Gud kalte ham og åpenbarte evangeliet for ham. Han sa han ble knyttet til Jesus i dåpen og Han har på underfullt vis tatt seg av ham.

Predikanten sa videre at han behøver ikke verden. Han trives sammen med Jesus og sin kone Laila. Og hun er med Samemisjonens landsforkynner på mange møter.

­–Jeg vet hvor dette ender. Vi går mot himmelens herlighet i evighet. Min fremtid er lys og lang. Vi er i denne verden pilegrimer som har et annet hjem, sa Haraldseid som bor i Egersund.

Nå er det endetid

Landsforkynnerens preken i Masi hadde også et klart endetidsbudskap.

–Vi lever i slutten av denne tidshusholdning som kalles nådens tid. Hvor langt er vi kommet, sa predikanten og viste til Jesu svar i Lukas 21, 24.

«Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende.»

–I 1967 prøvde araberne igjen å kaste Israel på havet under den såkalte seksdagerskrigen fra 5. til 10. juni. Men da fikk Israel hele Jerusalem i eie. Dette betyr altså at hedningenes tider er i ferd med å avsluttes.

Tor Magne Haraldseid hadde flere endetidstegn og viste til Jesu tale om Sodoma og Gomorra.

–Der var det en mann som het Lot. Han var en troende, men veldig verdsliggjort. Han levde blant et ugudelig folk hvor homofili var veldig utbredt. Herren tok Lot bort fra stedet før dommen. Men på grunn av synden ble Sodoma og Gomorra utslettet.

Predikanten viste til ennå en uttalelse av Jesus i Matteus 24, 37–35. Av teksten går det frem at i den siste tid skal være som på Noas dager. Folk åt og drakk, tok til ekte og ble gitt til ekte, helt til Noa gikk inn i arken.

–Hva var det som var galt på Noas dager, spurte predikanten.

Han svarte at det var stor vantro og ugudelighet.

–Folk brydde seg ikke om Gud, og de hørte ikke på Noa. Rettferdighetens forkynnelse ble overhørt og latterliggjort og hatet. Folk tenkte ikke på de evige ting. Derfor kom vannflommen og drepte alt liv, bortsett fra åtte sjeler som var i arken.

–Hvordan er det i dag. Vi kjenner igjen tiden fra Noa. Folk bryr seg ikke om Gud, enda det er to utganger på livet. I beste falle er folk litt opptatt av miljø, klima og korona. Men fører det til vekkelse? I svært liten grad. Folk sover videre og drømmer om penger, langt liv og karriere, fred og lykke. De sover en dyp søvn like inn i evigheten. Det er skremmende at søvnen brer seg med stor fart også blant troende. Vi lever i velstand og overflod i Norge. Vi er helt klart inne i søvnens tid. Langt inne. Også i kristne rekker. Verden lot seg ikke advare på Noas tid og så kom dommen. Det er evig fortapelse.

Vær på vakt verdslighet

–La oss vokte oss slik at vi ikke blir verdsliggjorte kristne. Vi må leve i Bibelens ord og i bønn, bruke slike salmebøker som vi har her. Vi må være med i brodersamfunnet og ha brødsbrytelse. Om vi holder fast i Jesus, så skal Han holde i oss.

Haraldseid hentet både i begynnelsen og slutten av sin preken eksempler i 1. Kongebok 20, 32. Det handler om den syriske kongen Benhaddad som ble slått av Israels kong Akab ved Guds hjelp. For ikke å bli drept kledde Benhaddad seg i sekk og la rep om hodet for å vise ydmykhet og ikke bli drept.

–Men de utførte bare et skuespill. Det var et siste forsøk på å berge livet at de kledde seg i sekk for å vise anger overfor den israelske kong Akab.

Predikanten sa at det er kristne som ikke er gjenfødt. De kan nok ifølge predikanten si de rette ordene, lovsynge Jesus, men de har aldri fått møte Den levende Guds Sønn som hater synd, og de ser seg ikke som fortapte hjelpeløse syndere. Tor Magne Haraldseid sa de tar masken på og lever så pent de kan, og ber Gud være overbærende med dem fordi de er svake mennesker som ikke får til å leve som de ville.

–Den som har fått et møte med Gud, avslutter skuespillet. Vi har intet å komme med. Alt i oss er bare elendighet. Men frelsen er ikke avhengig av oss, men det som Jesus har gjort. Vi får høre om frelsen og får troen i hjertet. Det handler om det som Jesus gjorde som min stedfortreder. Når dette blir klart, blir man gjenfødt. Dette mennesket blir aldri lei av å høre om Lammet.

Predikanten rettet også kritikk mot dem som blir lei av å høre ordet om korset. Han sa at de vil heller høre om kristenlivet og vandringen.

–Det er en bok som heter «Et målrettet liv». Der snakkes det om hva vi kan gjøre for Gud og tjene Ham, men man mangler Lammet, forsoningen i Frelseren Jesus.

Predikanten sa at det blir evig fortapelse om man ikke er født på nytt.

Himmelen venter

Til gjenfødte kristne hadde predikanten en oppmuntring fra 1. Joh. 4,17:

«For i dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som Han er, slik er også vi i denne verden.»

–Dette er et fantastisk ord. Det er vår redning. Skal vi til himmelen må vi være fullkomne. Det sørget Jesus for. Og inntil bortrykkelsen så lever vi i kamp mellom det gamle og nye menneske. Så er det et spørsmål om hvem av dem vi gir mest næring. Vi kan nok lure mennesker ved skuespill og hykleri og falsk ydmykhet, men Gud gjennomskuer oss. Han hater falskhet. Om du tenker at du kan gjøre så godt du kan, og så får Jesus gjøre resten, da er du på vei til Helvete. Den gjenfødte ser at ingenting annet holder enn det Jesus har ordnet for 2000 år siden. Han betalte din syndeskyld med sitt blod. Er det din eneste frelsesgrunn, er du på vei til Gud. Det holder for Gud, sa predikanten som advarte mot selvbedrag.

«Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror på Gud, har gjort Ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om i sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» (1. Joh 5, 13)

–Dette ordet fikk min mor hvile i da hun skulle dø og hørselen var det eneste som virket og hun urolig kastet seg frem og tilbake.

–Den som har Sønnen, har livet. Eier du ikke Jesus, eier du ikke livet. Da går det evig galt. Frelsens dør er åpen. Nådens tid er ennå ikke forbi. Den som tar imot Jesus, har livet.

Samemisjonens landsforkynner Tor Magne Haraldseid sa at Jesus kommer snart igjen og henter sine.