(22.10.2019): I dag har folk kun rett til å anke dommer fra tingrett og jordskifterett hvis tvistegjenstandens verdi er minst 125.000 kr. Er verdien lavere, må ankeinstansen (lagmannsretten) ha gitt samtykke til å fremme anken, skriver Ságat på lederplass.
Regjeringa anført av justisminister Jøran Kallmyr (FrP) vil altså ha Stortinget til å fordoble ankegrensa fra 125.000 kr til 250.000 kr. Frem til nåværende tvistelov ble vedtatt i 2005 var denne ankegrensa på 20.000 kr.
I løpet av 15 år er altså ankegrensa økt med formidable 1.250 prosent, om Stortinget nå skulle strø sand på regjeringas forslag.
Ved forrige korsvei for 15 år siden tok nettopp Fremskrittspartiet dissens i Stortinget når det gjelder størrelsen på ankegrensa. FrP ville at grensa skulle settes til 70.000 kr, og ikke 125.000 kr som stortingsflertallet vedtok.
Etter vår mening hadde FrP den gang svært fornuftige innsigelser mot å øke ankegrensa så kraftig som vedtatt.
–For folk flest vil et krav på ca. 100.000 kroner være av meget stor viktighet. I forhold til prinsippet om proporsjonalitet må en ta inn over seg forholdet for vanlige borgere, og ikke kun hva som er en stor sak for offentlige myndigheter eller større virksomheter, påpekte FrPs daværende to representanter i Stortingets justiskomité i en mindretallsmerknad.
Dette var utsagn fra den tid da FrP var i opposisjon og tok mål av seg å være et parti «for folk flest». Nå sitter FrP på maktas tinde og fører an med forslag som rammer nettopp de vanlige borgere partiet tidligere ønsket å ivareta.
Økninga av ankegrensa for 15 år siden har medført at mange anker ikke blir tatt til behandling. I 2018 ble om lag 10 prosent av avgjørelsene i tingretten anket (109 saker). Av disse ble det kun gitt samtykke i 16 prosent (17 saker), mens 84 prosent altså ble nekta fremmet (92 saker).
Ankeretten er altså langt på vei ganske illusorisk i dag. At ankegrensa nå skal fordobles, viser at staten setter hensynet til egen økonomi foran befolkningas rettssikkerhet.
Retten til effektive rettsmidler er en fundamental menneskerett som Norge allerede i dag bryter temmelig massivt. Og enda verre vil det bli når Stortinget har banket igjennom den nye lovendringa.
Vi synes det er talentløst av regjeringa å unnlate å vurdere alternative løsninger som både kan være ressursbesparende og samtidig kan ivareta rettssikkerheten for vanlige folk. I dag settes lagmannsretten med tre fagdommere. I mange mindre saker kan dette være som å skyte spurv med kanoner, altså en form for ressurssløsing.
I stedet for å avskjære eller innsnevre ankeretten i saker under en viss verdi, burde Stortinget som lovgiver heller vurdere en forenklet behandling. For eksempel at lagmannsretten i slike saker settes med én dommer i stedet for med tre dommere.
Da vil man kunne få behandlet tre ganger så mange saker som i dag, uten kostnadsøkning for statskassa. Samtidig som man ikke hadde behøvd å gå på akkord med fundamentale menneskerettigheter som nå.
Vi minner også om at ankereglene ikke bare gjelder dommer i tingretten, men også jordskifteretten. Normalt skal sivile saker som havner i tingretten, først være behandlet av forliksrådet. Her vil det derfor ofte være snakk om en forutgående to-trinnsbehandling før eventuell anke til lagmannsrett.
Men i motsetning til tingrettssaker blir jordskiftesaker behandlet av jordskifteretten i første instans, uten noen forutgående forliksrådsbehandling. Disse sakene vil ofte ikke ha høy økonomisk verdi, men samtidig være av betydning for en tjenlig utnytting av eiendommene.
Lovforslaget legger opp til at det i realiteten ikke vil være ankerett på jordskiftesaker. Altså er landets grunneiere fratatt retten til bruk av rettsmidler. Sjøl om departementet mener at lagmannsretten her kan utvise «smidighet» i ankesilinga, tyder erfaring på det motsatte. Dess lenger ut i utmarka lagmannsretten eventuelt må traske i ankesaken, dess trangere blir nåløyet.
Det ille med så vel dagens ankegrense som regjeringas nye lovforslag, er at det rammer vanlige folks rettssikkerhet. Alle som opplever å få sin anke nekta fremmet, vil føle seg utsatt for et justismord, og ofte med god grunn.
Stortinget bør her stoppe opp og spørre seg sjøl om det virkelig er et slikt rettsløst samfunn man ønsker å ha.