(KIRKEHISTORIE): I 1995 var det noen prester som brøt med biskop Ola Steinholt i Nord-Hålogaland på grunn av hans ubibelske syn for homofilt samliv. Blant dem som brøt var sokneprestene i Gamvik og Kautokeino. I april 1997 ble det vigslet en «motbiskop» som sto fast på Den evangelisk-lutherske bekjennelse. Oppskriften ble hentet fra Konkordieboken. Etter dette begynte det å komme anonyme groteske brev. Da den anonyme skribenten ble avslørt, bekjente han at han hadde vært under «press». Av hvem? (De anonyme brev og håndskrevne tilståelser foreligger).

I januar 1998 brøt det nyvalgte Kautokeino menighetsråd og kirketolken med biskopen av samme grunn. Dette var noe nytt i norsk kirkehistorie at et menighetsråd brøt med en liberal biskop. Den eneste mulighet Steinholt hadde var å gå til rettsak mot prestene som var embetsmenn. Han fikk hjelp hos KrF-regjering og departement. Men Steinholt fikk også støtte og hjelp i de nevnte falske brev.

Frem mot visitasen i Kautokeino i mars 1998, var det kommet flere slike brev. Disse var skrevet som om de kom fra folk i valgmenigheten som var etablert i stedets bedehus. En tilreisende lensmannsbetjent avslørte den falske brevskriver FØR Lagmannsretten begynte i november 2000 i Tromsø. Men falskheten omkring brevene kom ikke opp i retten. Prestenes advokat mente at «brevsaken» ville skade prestenes sak. Derfor ble brevene ikke nevnt. Sikkert fordi skribenten sto på Steinholts side i åndskampen. I media beskyldte Steinholt de gammeltroende i Kautokeino for å være styrt av «brune krefter». (Nordlys 15.03.1999).

De fem norsk-samiske kirketolkene i Finnmark ble organisert i Etatansattes Landsforbund (ELF) før 1998. Det ble gjort med utspill fra en prest som selv var medlem der.  Det ble lønnsforhandlinger i Drammen. I reglementet for tolken på kirkestedet Kautokeino, kom det klart frem at tolken hadde plikt til å tolke soknepresten. Biskopen var ikke nevnt. Biskopen trakk tolken i lønn for den uken han hadde vært på visitas i Kautokeino. Men da var tolken opptatt i tre begravelser, husbesøk, båreandakter og minnesamvær. ELF ble kontaktet, og biskopen måtte etterbetale kirketolken sin lønn.

Biskop Andreas Aarflot kom også med sitt «bidrag» i retten til støtte for Steinholt og avskjedssaken. I sakspapirene var det et avisoppslag fra Oslo Dagblad for 2. august 1992. På spørsmål fra prestenes advokat kunne ikke Aarflot huske at det hadde funnet sted velsignelse av homofile samboende i Markus kirke i Oslo, selv om Aarflot i nevnte sak var koblet inn som biskop! (Se: Oslo Dagblad 2. aug. 1992, og Norge I DAG 04.12.2000). I 1992 ville Aarflot «ikke spekulere i eventuelle konsekvenser for de to prestene». Sakspapiret fra velsignelsen i Markus kirke ble dessverre ikke lagt frem for Aarflot av vår advokat.  Men i Lagmannsretten ba Aarflot om at sokneprestene i Finnmark måtte fjernes fra sine sokneprestembeter.

Den nevnte anonyme brevskriver hadde også gitt falsk informasjon til Steinholt om valgjuks ved menighetsrådsvalget i Kautokeino høsten 1997. Saken ble etterforsket. Det kunne ikke påvises uregelmessigheter. Steinholt forsøkte å finne lovhjemmel for valg av nytt menighetsråd. Det lovlig valgte menighetsråd trakk seg ikke, og rådet kunne heller ikke fjernes etter Steinholts ønske. Derimot fikk han hjelp av de falske brev til å fjerne soknepresten. Med i suspensjonen og avskjedssaken gikk også soknepresten i Gamvik. Kirkestatsråd Jon Lilletun tok aldri kontakt med de to sokneprestene.

Kautokeino menighetsråd, unntatt ett medlem, fikk møte i Departementet hos Lilletun.  Under Oslo-besøket ble menighetsrådet invitert til å bo hos professor dr. teol. Arvid Tångberg. – I forkant av dette møte var det også et annet møte som skulle være hemmelig. Men det ble avslørt i en spørretime i Stortinget (1998-04-29). Det møtet var mellom den falske brevskriver med kompis, og kirkestatsråden. Brevforfatteren hadde sikkert «bevisene» med seg, de falske brev som ble omtalt i Finnmark Dagblad (08.01.1998).

Brevene ble først og fremst en støtte for Steinholt. Men også støtte for biskopene Osberg og Köhn som sto for det samme syn. Og ikke minst for den nyutnevnte biskop i Oslo, Gunnar Stålsett. Han ble som kjent utnevnt av KrF (Bondevik – Lilletun) 27. mars 1998. Sokneprestene i Finnmark ble suspendert i statsråd, av de samme folkene i juli samme år, med påfølgende rettsaker i Herredsrett og Lagmannsrett.

Prestene vant i Herredsretten. KrF regjeringen skulle anke saken til Lagmannsretten, men gikk av på en gasskraftsak. Bondevik regjeringen hadde ikke ønske om at staten skulle tape. De overlot saken til kommende kirkeminister Trond Giske. Giske anket til Lagmannsretten lenge etter at ankefristen var gått ut!

Biskoper og de rådende politikere fulgte nøye planen. Etter at staten hadde vunnet i Lagmannsretten ble det lettere for Köhn og Stålsett å følge «egen embetsmessig forvaltning», (uttrykk av biskop Finn Wagle i brev til KUF, av 18.07.1997). Anken fra prestene til Høyesterett, ble stoppet i Høyesteretts kjæremålsutvalg.

På Kirkemøtet i Trondheim november 1997 var biskop Køhn selv med på å vedta at personer i homofilt samliv «ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon eller kateket». Køhn hadde i ettertid sagt at hun angret på at hun var med på vedtaket, og at det var feigt av henne.  (VG NETT 01.02.99)

«Det skapte sterke reaksjoner fra sju av de 11 biskopene i Den norske kirke. I en felles pressemelding ble det vist til at Kirkemøtet har vedtatt at en homofilt samboende ikke kan ha vigslet stilling som prest, kateket eller diakon i kirken. I pressemeldingen ble det også vist til at biskop Rosemarie Köhn i Hamar i fjor vår gjeninnsatte Siri Sunde i stillingen som menighetsprest på tross av at Sunde hadde inngått homofilt partnerskap».

«Biskop Olav Skjevesland hardt ut mot Gunnar Stålsett: Mens Stålsett selv har forsøkt å avdramatisere følgene av at den homofile presten Jens Torstein Olsen var tilsatt som prest i Majorstua menighet, sier Skjevesland at Kirken nå har fått et stort problem å hanskes med». … «Etter mitt syn blir det en kirke som handler i strid med Guds ord og ikke er legitimert i skriften. Kirken blir fattigere på ånd, sier Agder-biskopen».  (Av Kjetil Reite, Fvn.24.08.2000. Og Svein Versland, 14.07.2000). (Dagen, 22.12.2001 og Norge IDAG, 19.08.2002).

Biskop Ola Steinholt hadde løsninger for den videre drift av Dnk i Kautokeino, men han forregnet seg kraftig!

I sin visitasrapport skrev Steinholt bl.a. om «forslag til tiltak» til Deptet, 26.03.1998:
«Det kan settes inn en alternativ prest som kan stå til tjeneste for den del av menigheten som ikke lenger ønsker å betjenes av sokneprest Lyngmo. Så lenge Lyngmo er sokneprest og dermed den som møter i menighetsrådet, de kirkelig ansattes arbeidsgiver, vil problemene neppe løses med en slik ordning. Det som snarere vil skje, er at splittelsen i menigheten sementeres samtidig som flere kirkelig ansatte vil forlate sine stillinger. Følelsen av frustrasjon og av å være blitt sviktet av kirkelige myndigheter vil være den samme som om ingen ting blir gjort…
Soknepresten gis avskjed. Samtidig som det reises avskjedssak, suspenderes han fra embetet. Alt må gjøres for å skaffe en god vikar i suspensjonstiden. Med en slik løsning er det håp om at forholdene i Kautokeino kan normaliseres. På denne bakgrunn ser jeg ingen annen utvei enn å tilrå at soknepresten i Kautokeino får avskjed».

Dette som Steinholt skriver videre, er resultatet av de falske brev med påfølgende avisoppslag:

«Slik situasjonen nå har utviklet seg i Kautokeino, er det neppe tilrådelig bare å reagere overfor soknepresten. Også menighetsrådet har opptrådt på en måte som må sies å bryte med de forutsetninger den nye kirkeloven bygger på… Noe av problemet de kirkelig ansatte i Kautokeino sliter med, er at deres arbeidsgiver menighetsrådet nekter å ha noe å gjøre med den biskop som har tilsyn med dem – og som de ansatte ønsker skal ha slikt tilsyn».

«Etter visitasen fikk jeg (Steinholt) et brev fra den tidligere menighetsrådsleder KJMH som fortsatt er medlem av menighetsrådet, men uten å ha deltatt i det nye menighetsrådets drøftelser hittil. (Vedl. 5) Brevet reflekterer de nevnte problemstillingene».

Vedl. 5:
(Ordrett sitat, brevet er ikke datert): «Til Biskop Ola Steinholt. Etter oppfordring av mange mennesker (medlemmer) av Kautokeino menighet og fra Kontorpersonalet på menighetskontoret, sender jeg dette til deg (dere). Jeg er blitt oppfordret til og stille opp og lede ett middlertidig råd (menighets) til det blir avholdt et nytt menighetsrådsvalg hvis menighetsrådet blir kastet sammen med Presten. Jeg er blitt gjordt opps på at hvis Presten går vil rådet fortsatt være loiale mot Olav Berg Lyngmo og ha han som sin Prest. Da vil situasjonen bli enda mer vanskelig en det er nå. Dette bør bli kjent for Dep. Hvis ikke rådet blir kastet sammen med Presten, bør ingen av delene skje, men da er jeg redd at alle ansatte vil gå. Det er en forferdelig situasjon vi er i. Dette skrivet bør ikke bli kjent for alle. Hvis Ola Steinholt ikke får dette skrivet, bør han bli kjent med dette likevel. (Takk for den fine tiden under visidasen. Takk.)»

Så langt Steinholts visitasrapport. Han skriver: «flere kirkelig ansatte vil forlate sine stillinger». Dette gjelder kun den anonyme brevskriver og hans medhjelper!

Samtlige dokumenter fra og med prostimøtet i Kautokeino i april 1995, og frem til 2006, er tatt vare på! – Det gikk mye tid og krefter til kamp mot løgn og falskhet. Og til to rettsaker! Man skulle tro at Dnk var en verdslig arbeidsplass. På verdslige arbeidsplasser er det nok mer redelighet og ærlighet enn i Dnk.
______________________________________________________________________________

I 1998 ble det gamle bedehuset i Kautokeino kjøpt av en nystartet bedehusforening. Menighetsrådet og bedehusforeningen kalte sammen til alternative gudstjenester.
Etter hvert ble bedehuset utvidet. Først med leilighet. Deretter kirkesal. Det kom tegninger og annet, formidlet av Jørgen Høgetveit, Valle i Setesdal. Altertavle m.m. fra venner og kolleger i Vestfold og Kolbotn. Innsamlingsleder og administrator var diakon Asbjørn Hunnes, Sylte. Han sørget for snekkere, bl.a. fra Lesja. Senere kom tidligere feltprest i Kautokeino, Torkild Masvie inn i bildet. Han skaffet arbeidsfolk m.m. fra Den lutherske Missourisynoden i USA. Det restaurerte kirkebygget ble vigslet av biskop Børre Knudsen, 25.11.2007. – Styret for Kautokeino bedehusforening har i 2023 overført kirkebygget til Den lutherske kirke i Norge, (LKN). Masvie er i dag biskop for LKN. I løpet av sensommeren 2025 begynner Gunstein Innvær som sokneprest på stedet.

Bjerkvik, januar 2025.

Olav Berg Lyngmo

---

---

---

VEDLEGG – DOKUMENT:

---

---

---

---

---

Sperrefrist: Søndag 19. april 1992, kl. 1100.             

KIRKENS GRUNN

En hilsen fra biskopene til menighetene i Den norske kirke.

Påskens evangelium taler til oss om troens grunn og troens glede. Jesu død og oppstandelse er selve grunnlaget for kirkens tro og dermed for kirkens budskap til alle tider.

For 50 år siden, under gudstjenesten 1. påskedag, fant det sted en historisk begivenhet i de fleste norske menigheter. Nesten hele Den norske kirkes presteskap stilte seg på linje med sine biskoper, og brøt i fellesskap med nazistatens kirkestyre. Dette skjedde ved at erklæringen Kirkens Grunn ble lest opp fra prekestolene. De fleste av landets menighetsråd sluttet seg senere til denne erklæringen, og stilte seg dermed sammen med biskopene og prestene i protesten mot overgrep og rettskrenkelser.

Dokumentet var et høydepunkt i vår kirkes kamp for frihet, menneskeverd og kirkelig integritet under krigsårene. Det viste hva kirken kan og bør gjøre når den står i en bekjennelsessituasjon. På klargjørende vis belyste dokumentet også viktige prinsipielle sider ved forholdet mellom kirke og stat. Erklæringen understreket det ukrenkelige grunnlag for kirkens forkynnelse i Skrift og bekjennelse, og framholdt ordinasjonens forpliktelse som et urokkelig element i kirkens liv og tjeneste.

Også i dag taler dette historiske dokument til oss og peker på varige forpliktelser som vår kirke aldri må svikte.

• Kirkens Grunn taler om Guds Ord som eneste norm for lære og liv. I dag som før må kirken forkynne Guds Ord uavkortet til veiledning, frelse og fornyelse for vårt folk.

• Kirkens Grunn taler om samvittighetens frihet og bundethet. I dag som før må kirken kjempe for samvittighetsfrihet for den enkelte, samtidig som den veileder samvittighetene ut fra Guds gode vilje for menneskene.

• Kirkens Grunn taler om kallet til tjeneste i kirken og ordinasjonens forpliktelse.

I dag som før må kirkens tjenere kjenne seg forpliktet til å forkynne Guds Ord klart og rent, uten å bøye seg for direktiver utenfra eller for skiftende opinionspress i tiden.

• Kirkens Grunn taler om den hellige samhørighet i kirken. I dag som før er kirken som Jesu Kristi legeme forpliktet til samhold på sannhetens og kjærlighetens grunn.

• Kirkens Grunn taler om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen.

I dag som før må kirken løfte fram foreldrenes ansvar for sine barn. Alle barn som bæres til dåpen, må gjennom dåpsopplæring og konfirmasjonstid, barne- og ungdomsarbeid og skolens kristendomsundervisning få møte Guds kall og veiledning til tro og liv.

• Kirkens Grunn taler om de kristnes og kirkens forhold til øvrigheten og om den rette øvrighets plikter. I dag som før må kirken løfte Guds Ords speil opp for alle som har myndighet og ansvar i samfunnet. Kirken må være menneskeverdets vokter mot urett og maktmisbruk. Det må være talerør for dem som ikke selv kan hevde sin sak, enten det gjelder barnet i mors liv eller mennesker som blir brakt til taushet av undertrykkende regimer rundt om i verden.

Som biskoper i vår kirke kjenner vi oss på nytt utfordret av den åndskraft som Kirkens Grunn er båret av. Erklæringens ord og formaninger taler til oss og våre menigheter i dag og kaller oss til bot og omvendelse. Vi ber om at Guds folk også i vår tid må forenes i troskap mot de bibelske sannheter som samlet Den norske kirke for 50 år siden. Når vi ser tilbake, ser vi samtidig framover. Vi takker Gud for samholdet som ble skapt gjennom Kirkens Grunn og ber om at vi må fornyes i denne enhet, så vår kirke kan gå samlet videre i tjeneste for vårt folk.

Modum, april 1992.

Andreas Aarflot                    Fredrik Grønningsæter

Georg Hille                            Per Lønning

Halvor Bergan                      Bjørn Bue

Even Fougner                       Ola Steinholt

Sigurd Osberg                      Finn Wagle

Odd Bondevik

---

---

---

---

---

---

Fra ”Trygg Havn” (DISM), 17. mars 1961:

Kvinnelige prester vil føre til nød i vår kirke

6 biskoper legger frem alvorlig erklæring

Seks av ni biskoper har sendt ut en erklæring i anledning av at Regjeringen har gitt ordinasjonsløyve til en kvinnelig teolog:

”De fleste av undertegnede biskoper har allerede før hatt anledning til å gi offentlig uttrykk for sitt standpunkt mot kvinnelige prestetjeneste. Når det nå er gitt ordinasjonsløyve for en kvinnelig teolog og ordinasjon kan ventes, mener vi at vi skylder både prestene, menighetene og hele offentligheten å gi samlet beskjed om vårt syn og om den holdning vi finner og måtte innta i saken:

   Motiveringen og utformingen av vårt standpunkt kan i enkeltheter være noe forskjellig, men i hovedsaken står vi sammen om følgende:

1. Vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med det nye testamentes grunnholdning og med direkte utsagn. Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og lærerembetet og begrunner dette prinsipielt med å henvise både til Guds skaperording og til Herrens eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vår tjeneste har forpliktet oss på.
2. Denne holdningen har vært den selvsagt rådende i hele den kristne kirke. Kvinnelig prestetjeneste er gjennomgående reist ut fra andre interesser enn de kirkelige, og de kirkelige instanser og den kirkelige opinion i vårt land har i overveiende grad vært imot. Derfor holder vi det for urett mot kirken både å tvinge igjennom en slik prinsipiell ordning og å medvirke til at den blir satt i verk.
3. Fordi vi i denne sak kjenner oss slik bundet av Guds ord og lojalitetsforpliktet overfor vår kirke, blir det oss umulig å ordinere kvinner, å meddele dem kollats eller på annen vis yte positiv medvirkning til deres tjeneste som prester. Måten som de enkelte praktiske situasjoner skal tas på, må det forbeholdes den enkelte biskop, i tilbørlig samråd med kollegene, å avgjøre etter beste skjønn og overbevisning.
4. Likesom biskopene i denne situasjon må hevde sin rett til å handle i samsvar med sin samvittighet, bundet av Guds ord – og – så når dette fører til konflikt med statlige og statskirkelige ytre bestemmelser – slik må de hevde retten for alle prester og menighetslemmer i tilsvarende situasjon til å følge sitt syn og sin samvittighet i full frihet og uten å bebreides for det.
5. Ordningen med kvinnelige prester vil føre til mye nød og svære motsetninger i vår kirke. Å sette igjennom en kirkelig nyordning som i den grad skaper vansker både for samvittigheter og i det praktiske menighetsliv, er i sannhet en alvorlig sak, som enhver medvirkende må betenke sitt ansvar ved. Alle får vi huske ansvaret for at den uunngåelige kampen blir ført på en rett og verdig måte. Og samtidig må bestrebelsene for utbyggingen av en rett kvinnelig tjeneste i våre menigheter fortsette med økt kraft.

Johannes Smemo                                         Bjarne Skard                                                Ragnvald Indrebø                              

Biskop i Oslo                       Biskop i Tunsberg                                           Biskop i Bjørgvin                                

Kaare Støylen                       Hans E. Wisløff                    Fridtjof Birkeli                   

Biskop i Agder                Biskop i Sør – Hålogaland          Biskop i Stavanger 

---

---

---

---

---

---

Av Steinar Sund, tidligere kallskapellan i Modum Hønefoss

LESERBREV: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter å ha vært prest i Den norske kirke i drøyt 18 år valgte jeg for noen år siden å forlate kirken og meldte meg ut. Det skjedde omtrent samtidig med at kirken tok inn vranglære i liturgien, men det var ikke hovedårsaken. Den viktigste årsaken var at Den norske kirke i praksis har forlatt Skriften som øverste rettesnor for tro, liv og lære. Både biskoper og prester går gjennom Bibelen med rød penn og stryker det som ikke passer, mens det verdslige samfunnet heier.

Bibelens lære om ekteskapet har kirken forkastet. Offisielt har kirken to syn på saken, men i praksis er det bare ett syn som gjelder. De prestene som fortsatt mener at ekteskapet er en guddommelig ordning for én mann og én kvinne, får ikke jobb, blir frosset ut og gjerne hengt ut i media som mørkemenn. Vi ser også at flere og flere prester og biskoper sår tvil om fortapelsen og hevder at Gud har en plan B for mennesker som ikke tror. Hvor i Bibelen finner man dette? Dette kommer ikke fra Bibelen, men fra menneskelig fornuft som er en meget upålitelig aktør i det som gjelder menneskers frelse.

Det var Bibelens autoritet som ga Luther sjelefred etter at han i lang tid hadde strevd, plaget seg selv og levd som munk for å finne fred med Gud. Den freden han søkte fant han ikke før han leste Rom 1,17: «Den rettferdige skal leve ved tro».

Den norske kirke framstår i dag mer som et politisk parti med miljøvern på agendaen enn som en kristen kirke, ja jeg spør meg mange ganger om Den norske kirke virkelig kan kalles en kristen kirke. Min gamle lærer fra teologistudiet, Bernt Oftestad, har i et av sine leserbrev med rette stilt spørsmålet. Selvsagt finnes det kristne i DNK, både prester og menighetsmedlemmer, men DNK som kirke beveger seg hårfint på grensen av hva som egentlig kan kalles et kristent kirkesamfunn. Kirken har ikke fokus på synd og nåde, ikke på frelse og fortapelse, ikke på Jesu soningsdød på korset eller på hans oppstandelse. Kirken virker egentlig ganske uinteressert i å frelse mennesker, men synes å være mest opptatt av miljøvern og andre politiske saker. Alt dette skyldes at de har forkastet Bibelen som øverste autoritet for tro, liv og lære.

Skriftsynet er helt sentralt for en kristen kirke. Den kirken som ikke lenger ønsker å ha Skriften som øverste autoritet er i virkeligheten på vei bort fra en sann tro på Kristus.

Jeg har nå i flere år vært medlem i Den evangelisk lutherske frikirke. Nå ser jeg til min store fortvilelse at den samme utviklingen som har preget Den norske kirke i flere år også begynner å gjøre seg gjeldende i Frikirken. I Kristiansand ble et kirkemøtet nylig kuppet av liberalerne og det ble vedtatt at Kristiansand frikirke ikke skulle anse samlivsspørsmål som et bekjennelsesspørsmål, stikk i strid med hva Skriften sier om saken. I virkeligheten henger disse to sakene nøye sammen. Tar man Skriften på alvor som øverste autoritet for tro og lære, så er i virkeligheten spørsmålet om samliv og ekteskapsforståelse avgjort. Hva sier Skriften? I 1. Kor 6,9-10 leser vi:

«Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, 10 verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.»

Samtidig vet vi at alle mennesker er syndere, det finnes ikke EN som ikke synder, men det er forskjell på å falle i synd, noe alle kristne gjør, og å akseptere synd, noe man altså gjør i Den norske kirke og som mange også ønsker å gjøre i Frikirken. Det påligger et stort ansvar på prester, biskoper og pastorer som leder mennesker vill på dette området. Jeg må minne om Jesu alvorlige ord: «Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp» (Matt 18,6).

---

---

---

---

---

---

De sentrale tekster som biskop Børre Knudsen (1937- 2014) talte over innvielsesdagen, 25.11.2007, se nedenfor.
     Kirketolk Berit Turi Mortensen (1931-2012) gjorde tjeneste både ved bispevigslingen 6. april 1997, og ved kirkeinnvielsen 25.11.2007.

Jes 66,1-2 
«Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel; hva hus kunne I bygge mig, og hvor skulde det finnes et hvilested for mig? 
2 Alt dette har jo min hånd gjort, og således ble alt dette til, sier Herren. Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord».

Og: 

Sal 127,1: «En sang ved festreisene; av Salomo.
     Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves».

Av Olav Berg Lyngmo

Gratangen kommune ligger syd-øst i Troms, og grenser i syd mot Narvik kommune i Nordland. Kommuneadministrasjonen og hovedkirken i Gratangen ligger på Årstein. Fra 1837 var Gratangen en del av Ibestad store kommune, før Ibestad ble delt i fire kommuner i 1926. Da ble Ibestad delt opp i disse sokn: Ibestad, Andørja, Gratangen og Astafjord. Fra 1964 ble Astafjord en del av Skånland kommune.

Arstein kirke

Årstein kirkehistorie

Av Vidar Norberg

(Eli, 27.11.2024): En av de største politiske sakene i Israel er forslaget om israelsk suverenitet over palestina-arabiskbebodde områder i Judea og Samaria. Håpet er at den nye administrasjonen til Donald Trump skal lytte til forslaget fra ordfører Yisrael Ganz i Benjamin regionale råd i Samaria.

Ganz er talsmann for alle jødiske bosetninger i det såkalte Yesha-rådet som representerer alle bosetninger med 500.000 jøder. På en pressekonferanse i kommunehuset i Eli i Samaria stilte KARMEL ISRAEL-NYTT spørsmål om hvorfor israelere vil ha suverenitet i et område som Den palestina-arabiske autoritet (PA) fikk kontroll over gjennom Oslo-avtalen.

For å forklare hvorfor israelsk suverenitet er nødvendig, begynner Yisrael Ganz med en fortelling fra sin eget oppvekst i Hebron i Judea.

–Jeg vokste opp i Kiryat Arba i Hebron. Før den første intifadaen (det palestina-arabiske opprøret, red. anm.) hadde vi arabiske venner. Vi levde sammen. I vårt område var det en arabisk drosjesentral. Etter intifadaen ble alt endret.

Røyk og kloakk

–Da Oslo-avtalene kom, ble landet delt opp. Araberne overtok styret i byer som Jenin, Sikem, Ramallah, Jeriko og Betlehem. Men fortsatt kjører alle vi på vei nummer 60. Den har ikke vært utbedret på 50 år til tross for at befolkningen har vokst. Hvem har ansvaret for vedlikehold og utbedring av denne veien, spør Ganz.

Israels regjering sier nei til å gjøre noe med den trafikkerte veien. Ganz har tatt opp saken med statsminister Benjamin Netanyahu. Han svarte at Israel etter Oslo-avtalene ikke har suverenitet over området. Israel vil derfor ikke investere penger i vei når man ikke vet hvem som blir eier av dette området.

Riksvei 60 er rundt 235 kilometer lang. Den går fra Hebron til Sikem eller langs strekningen Nasaret, Jerusalem, Beersheba. På skilt blir riksvei 60 kalt for patriarkenes vei for her gikk Abraham, Isak og Jakob for flere tusen år siden. USAs tidligere ambassadør David Friedman og utenriksminister Mike Pompeo kalte veien for «Rute 60: Den bibelske riksvei» i sin dokumentarfilm for et par år siden. Det er mange jødiske og arabiske stoppesteder langs veien.

–Den som kjører rundt i Samaria, oppdager fort at det er søppel fra Ramallah og andre steder. Av og til kan israelerne knapt puste på grunn av røyken. Israel sier at de ikke kan gjøre noe fordi dette er i B-områder som styres av araberne.

–Kloakken fra Ramallah renner rett ut og i C-områdene før den går mot Jeriko nær vei 465. Hvem har ansvaret, spør Yisrael Ganz.

Han viser også til at det meste av drikkevannet er avsaltet og kommer fra Middelhavet. Han mener at om det blir israelsk suverenitet, er det vann for både israelere og arabere.

Han har enda flere eksempler på den ulykke som Oslo-avtalen har påført israelere og arabere i Eretz (landet) Israel.

–Spørsmålet er hvem skal ta ansvaret for vann, elektrisitet og miljø. Dette handler ikke om ideologi, men hva som er best for folket.

Suverenitet
–Israelsk suverenitet er den eneste løsning for å løse problemene her slik at vi kan leve i Judea og Samaria. Noen må ta ansvar. Jeg presser på for at Israel skal få suverenitet slik at vi kan rydde opp både for arabere og jøder.

Han forklarer at israelsk suverenitet i praksis betyr at det er israelske lover som gjelder i området.

Ordføreren er opptatt av at alle innbyggerne skal få et bedre liv. Og han har vist det i praksis. For bare noen uker siden sto en personbil i full brann i et veikryss. Ordfører Ganz løp ut og dro ut en araber av en bil i flammer. 30 sekunder senere eksploderte bilen, men araberens liv var berget. Ordførerens redningsaksjon ble dokumentert på en overvåkningsvideo.

–Vi må hjelpe alle. Men for å kunne hjelpe må det være suverenitet slik at vi kan vite hva som er vårt ansvar, sier Yisrael Ganz.

Trygt demokrati

I de såkalte A-områdene fikk palestina-araberne nesten full suverenitet gjennom Oslo-avtalen.

–Der har det ikke vært valg på 19 år, for ledelsen vet at da vil Hamas overta. Folk er redde for at tilstanden skal bli som i Gaza om Hamas overtar.

Ganz vil ikke gamble i spørsmålet om sikkerhet. Han sier at Israels sikkerhet må være hundre prosent, og vil ikke at Hamas skal få etablere en korrupt administrasjon i området.

Stemmerett for arabere under israelsk suverenitet er et av de kompliserte spørsmålene dersom Israel får suverenitet over C-områdene. Så langt KARMEL ISRAEL-NYTT forstår, er Yisrael Ganz for at palestina-araberne som bor i C-områdene, skal få stemmerett dersom Israel får suverenitet over områdene. Ganz er ikke like sikker om stemmerett for A- og B-områder.

–Man kan ikke ha stemmerett både i Israel og i de palestina-arabiske områder, sier Ganz.

Ifølge Wikipedia styres A-områdene av den palestina-arabiske selvstyremyndighet, men med unntak av vannressurser og grenser som Israel har ansvar for. I B-områdene har selvstyremyndigheten de samme unntakene som i  A-områdene, samt byggetillatelser og det sivile ansvaret, mens Israel har det militære ansvaret. I C-områdene er det Israel som står for sivil og militær administrasjon.

Ifølge Sharm el-Sheikh-avtalen fra 1999 utgjorde A-områdene 17,2 prosent av områdene under militær israelsk kontroll, mens B-områdene var på 23,8 prosent og C-områdene på 59 prosent.

Trump-ledelse

Ganz er glad for at Donald J. Trump vant valget i USA. Lederen for en halv halv million jøder i Judea og Samaria tror at Trump-administrasjonen vil lytte mer til Israel.

–Vi kunne ikke snakke med Biden-administrasjonen om disse ting, sier Ganz.

Donald Trump utpekte tidligere pastor Mike Huckabee til USAs nye ambassadør i Israel fra 20. januar. Ganz er også glad for dette valget.

–Mike Huckabee sa nylig at han vil bruke de bibelske navnene Judea og Samaria istedenfor «Vestbredden». Videre påpekte Huckabee i intervjuet med Arutz 7 at jødene har en 3500 år historie i landet. Hvordan ser du på dette?

–Vestbredden er en elv. Det er Jordanelven som har to bredder. I tusener av år er de bibelske navnene Judea og Samaria benyttet. Romerne brukte også navnet Judea. Vi kan ikke skjule historien. Jeg er glad for at Huckabee brukte de rette ordene for dette området, sa Ganz på spørsmålet fra KARMEL.

–Vi er den eneste jødiske staten i verden. Alt startet her på bibelsk tid. Det er fint at det kommer en ambassadør som har forståelse for våre røtter. Vi har rettigheter her, men vi vil skape et bedre sted for alle. Ingen skal lide, sier Yisrael Ganz til journalistene på MediaCentrals pressetur.

---

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 12/2024
LOKALAVISEN FRA ISRAEL – TRYKKES HVER MÅNED>
NYHETER – KOMMENTARER – BIBELSKE ARTIKLER
ABONNER OG LES MER – 500 I ÅRET
Karmelin@netvision.net.il

Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.» (Luk.11,23)

Hvordan forholder du deg til Jesus? Er det et vanskelig spørsmål å svare på? Det er noen som bare trekker på skuldrene og vil helst unngå spørsmålet. Det er for de fleste ikke noe de vil svare direkte på.

Går det an å stille seg nøytral i forhold til Jesus? Jesus selv stiller ingen nøytral i forhold til Ham. Han sier klart ifra at enten er vi med på Hans lag, eller så arbeider vi imot.

I dette kapitlet står det at noen påstod at Jesus drev ut de onde ånder ved hjelp av Be’elsebul, de onde ånders fyrste. (Luk.11,15)

Det var en uhyrlig påstand, som var blasfemisk. Jesus avviste den kontant. Han sier at hvis det var slik, da måtte jo Satan være i krig med seg selv. 

Jesus stilte sine disipler på valg. Han hadde talt om seg selv som livets brød. Han sier: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv.»  (Joh.6,54)

Disiplene sa at dette var hard tale, og mange trakk seg bort fra Ham. Han spurte sine apostler: «Vil også dere gå bort? Simon Peter svarte Ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!» (Joh.6,67–69)

Jesus tvang aldri noen til etterfølgelse. Han gjorde det klart at de som ville følge Ham, måtte gjøre det helt. Enten var de med Jesus og fulgte Ham, eller så var de mot Ham. Å være mot Jesus, vil få skjebnesvangre konsekvenser. Det gjelder evig liv å være med Ham, mens det å være mot Ham ender med evig fortapelse.

Er du med Jesus, da er du på «vinnerlaget». I påskesalmen «Jesus lever, graven brast» står det: «Jesus vant, og jeg har vunnet!»

I vers 2 synger vi: «Jeg har vunnet, Jesus vant, døden oppslukt er til seier. Jesus mørkets fyrste bandt, jeg den kjøpte frihet eier. Åpen har jeg himlen funnet, Jesus vant, og jeg har vunnet!»

Vi er ikke mot Vinneren, Jesus. Nei, vi er på lag med Jesus mot Satans hær. Du er med Jesus hele tiden, – hele livet. Jesus selv sier: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Matt.28,20b)

Du er trygg sammen med Jesus.

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEHISTORIE): Det ble vanlig at biskop Bjarne O. Weider møtte teologistudenter fra Sør-Hålogaland på det nye Menighetsfakultetet (åpnet 1972) i forbindelse med bispemøtet om høsten. Weider var nok best kjent med det gamle MF som lå i St. Olavs gate 29, nærmere Oslo sentrum, der han hadde vært rektor ved det praktisk teologiske seminar. Han ordinerte ikke kvinner og ble den siste bibeltro i sitt slag som biskop i Bodø.

Weider overtok i 1961 som rektor etter Carl Fredrik Wisløff (1908–2004) som tiltrådte i 1947, ble dr. teol. i 1958 og professor ved MF i 1961. Wisløffs bibeltroskap og bibelsyn satte nok preg på mange prester som hadde sittet «under» hans kateter. Wisløff var den professor og predikant som sto nærmest det lavkirkelige bedehusfolk! Han sto i en konservativ luthersk-pietistisk tradisjon. Vi er nok mange som ennå husker ham som foreleser. Han gjennomgikk også prekentekster.

I 1975 sa Wisløff opp sine tjenester ved MF (Dagen 05.04.1975). Professorene Wisløff og Sverre Aalen (1909–1980) skrev at yngre teologer satte «døren på gløtt» for en teologi med et annet syn på Bibelens autoritet. Vel 20 år tidligere hadde Wisløff forsvart de bibelske sannheter. (Les. 2. Tim. 3,14–4,5). Det var da striden pågikk med Hamar- biskop Kristian Schjelderup i 1953–54. Da sto Wisløff og Ole Kristian Hallesby (1879–1961) sammen mot dem som fornektet fortapelsen.

I «gamle dager» var det mange teologer som valgte å være medlem av FBB – https://www.fbb.nu/hovedside/ Noen trodde kanskje at de dermed kunne lykkes i å få en større stilling i Den norske kirke (Dnk)? Kanskje ville det være mulig å komme på en kandidatliste til en bispestol? Etter hvert som liberalteologien vokste som en surdeig, forsto noen at det ville tjene dem bedre hvis de skiftet side i teologien og ble liberal! Det ville gi dem bedre mulighet hvis de profilerte seg som «politisk korrekt» og sto på riktig politisk-teologisk kurs. Det viste seg da etter hvert at sjansen ble adskillig bedre for å komme med på en kandidatliste! Så legg merke til en sak neste gang det kommer en kandidatliste til en bispestol. De som svarer «korrekt» på de spørsmål som har kvalt Dnk, kommer videre, og en av dem blir biskop! Det blir mer og mer viktig for flere å stå frem med en tydelig liberal profil! Bibeltro teologer blir vraket! Ingen gammeltroende får stillinger i Dnk! https://www.document.no/2020/09/03/det-er-snart-ikke-plass-til-konservative-prester-i-den-norske-kirke/

Jeg vet om flere som har beveget seg fra bibeltroskap i FBB til å bli liberal. En teolog som tidligere var medlem av FBB og ble biskop, fratok en bibeltro prest konfirmantundervisningen. Det finnes nok av dokumentasjoner på litt av hvert i Dnk. Det er ikke sikkert at det på sikt blir så attraktivt å bli biskop, hvis den økonomiske støtten fra staten blir minimal eller opphører på grunn av de politiske strømninger. Da kan bispelønninger kanskje bli på høyde med predikantlønninger i en misjonsorganisasjon?  

Så gikk det igjen cirka 20 år. Da skjedde det noe i april 1995 på bispemøtet. Der satte de såkalte flertallsbiskoper døren helt «på gløtt» for liberalteologiens videreføring.  

Flertallet tillot at mindretallet, Osberg, Steinholt og Köhn, kunne arbeide for sitt personlige «syn», altså for ubibelsk lære! Etter hvert sto samtlige såkalte biskoper på mindretallets liberale kurs. Kirkemøtet stadfestet omsider dette etter vel 20 år, med vedtaket om likekjønnet «vigsel», fra 1. februar 2017.  

De teologer som ikke godtar de nye ordninger eller står for Carl Fredrik Wisløffs bibelsyn, kan ikke bli prester i Dnk (Matt. 6,21–23). Da Wisløff sa opp sin stilling ved Menighetsfakultetet i 1975, forsto han hvilken vei det bar. Med døren på gløtt i 1975 ble også MF til slutt en borg for den liberale teologi! 

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYYGGELSE): «Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.» (Matt.6,6)

I denne teksten brukes ord som ikke er vanlige i dagligtalen. Det er «lønnkammer» og «lønndom». Hva betyr det?

Hva gjør du når du vil be til Gud? Du vil være for deg selv i stillhet. Du oppsøker ikke der det er støy og bråk. Du vil være alene med Gud, i stillhet.

Jesus er vårt eksempel også når det gjelder å leve i lønnkammeret. Han gikk avsides når Han skulle be til Far. Da Han hadde gjort det store brødunderet i ødemarken, sendte Han folket fra seg, og disiplene i båt på sjøen. Så leser vi: «Da Han hadde sendt folket fra seg, gikk Han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var Han der alene.» (Matt.14,23)

Der var mye folk som hadde samlet seg for å høre Jesu ord. Han hadde mettet over 5000 menn og deres familier. Det han hadde, var fem brød og to små fisker. Folket ville ha Ham til konge. Men det var ikke derfor Han var kommet.

I en sang lyder det: «Ta tid til å bede, søk stillhet og ro! I Frelserens nærhet du alltid skal bo.» Det gjelder å ta tid til å be. I en travel tid, hvor alt skal skje fort, blir man stresset og urolig. Det blir ikke tid til det å be.

I Luk.6,12 leser vi: «I disse dager skjedde det at Han gikk opp i fjellet for å be. Og Han ble der hele natten i bønn til Gud.»

Jesus gikk ofte til sitt lønnkammer der Han var alene med Far. Her ser vi at Han var hele natten i bønn. Han hadde mye å be om. Da fikk Han styrke til å holde ut i kampen mot alle demoniske makter.

Hva skal vi kunne gjøre mot ondskapens hær? Svaret er at vi må gå til Ham som har all makt, Jesus Kristus.

Apostelen Paulus skriver i Ef.6,18: «Be til enhver tid i Ånden med bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.» Det Paulus lærer oss, er å be til enhver tid og holde ut i bønn.

Det er dette Jesus lærer sine venner. Han er vårt eksempel i å leve i bønn. I sangen vi har sitert fra, står det i vers 4: «Ta tid til å bede, i nåden bli rik! Se meget på Jesus vil du bli Ham lik! En glans av Hans klarhet du med fra Ham bær. Til engang du ser Ham just slik som Han er.»

Ja, ta tid i ditt lønnkammer.

Bibelskolen Fjellheim i Tromsø har besøkt Kautokeino i flere år. Elever derfra skal til Kautokeino i år også. Det er Marit Gundersen fra Alteidet som har ordnet turer for Bibelskolen. Disse bildene fra Kvitkirka er fra 2011.

Av Willy Morten Nilsen

I Luk.4 leser vi at Jesus kom til Nasaret hvor Han var oppvokst. Der burde Han bli mottatt med åpne armer. Da Han var ferdig med å lese teksten fra Jesaja  61,1, lukket Han boken og sa: «I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.»  (Luk.4,21)

Det står at de gav Ham vitnesbyrd «og undret seg over de nådens ord som lød fra Hans munn.» (Luk.4,22a). Men videre i kap.4 leser vi at folkets reaksjon snudde helt om, til harme og raseri.

Det var «nådens ord» Jesus talte til folket der i Nasaret. Når Han åpnet sin munn, var det ikke hvilket som helst ord de hørte. Det lyder et evangelium fra Gud når Jesus taler.

I Matteus har vi det som kalles «Jesu bergpreken». Der begynner Han med å prise disiplene «salige». Der forkynner Han at de er salige som er fattige i ånden. (Matt.5,3)

Reaksjonen på Jesu tale var at folket var «slått med undring over Hans lære.» (Matt.7,28) Det var en tale med myndige ord. Han kunne si: «Dere har hørt det er sagt …, men jeg sier dere …»  (Matt.5,21–22)   

I 1930-oversettelsen brukes ordet «livsalig». Der står det: «Og alle gav Ham vidnesbyrd og undret sig over de livsalige ord som gikk ut av Hans munn …» Dette gir en dypere mening enn 1978-oversettelsen.

Jesus sier: «De ord jeg har talt til dere, er Ånd og er Liv.» (Joh.6,63b) 

De nådens ord som vi leser i Bibelen, er livskraftige og gir nytt liv til den som tar imot dem. Husk det når du leser din bibel: det er Jesus som taler til deg. Det er både til tukt og trøst. Det er de «livsalige» ord som går ut fra Jesu munn. De går aldri ut på dato.

I en gammel sang som vi sang hjemme, står det: «Inga bok er meg så kjær som min moders Bibel er, hennar tårer, hennar merke går ‘kje ut. Han er sliten, gammal no, men eg minnest vel kor ho tok meg varmt på fanget sitt og bad til Gud.»

Når mor leste fra sin gamle bibel, var det høytidsstund i stua. Tårene rant nedover hennes kinn. Gutten hennes forstod ikke hvorfor hun gråt. Senere forstod jeg det. Hun var dypt berørt av Ordet.

Det er stor trøst i Jesu ord. Han sier til alle som strever med tunge byrder: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt.11,28)

Du som strever, får komme til Jesus, og Han vil hjelpe deg. Det er Jesu nådefulle ord til deg i dag.

I det tredje verset i sangen synger vi: «Trøysta frå den gamle bok alltid varmt om hjarta tok, jaga hjarteverk og sjeleangest bort. Ja, den heldt i mørkast stund, den gjev trøyst i dødsens blund, den skal halda når eg står for himlens port.»

Ta det til ditt hjerte og lev i Ordet.

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR): I Lys september 1993 var nettopp Oslo-avtalen publisert – og i en lengre  artikkel åpnet vi med dette bibelsitatet: Salme 83, 2–5: «Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold dig ikke rolig, Gud! For se, dine fiender larmer, og de som hater dig, løfter hodet. Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mere er et folk, og Israels navn skal ikke mere kommes i hu.»

Det fikk vi en del «pepper for» – inntil  endog Aftenposten for en tid tilbake skrev slik:

Harald Stanghelle: «Sannheten om Oslo-prosessen er brutal. Den en gang så hyllede Oslo-avtalen skjulte en stor bløff.»

Den forsterkes nå i et drama som er mytebygging av ypperste merke. Myten skal dreie seg om et «teaterstykke om Oslo-prosessen.»

Og vi har jo  sett hva det endte med: «From the river to the sea.» Jødene på havet og utslettet for godt – nå Norge i samarbeid med Hitlers partnere i Midt-Østen.

I en blogspot opplyses det at 15. januar arrangeres et toppmøte i Oslo rådhus med Barth Eide i ledelsen. Rundt 80 personer fra hele verden samles. Dagsorden er en såkalt tostatsløsning der Israel skal trekke seg tilbake til grensene før 1967. Det innebærer at Jerusalem blir delt i to deler, og jødene kommer ikke inn til Klagemuren. Ikke en gang Klagemuren skal de få beholde og rope ut sin nød til jødenes Gud! Brutalere kan det knapt bli. Minner om  Joel 3,7.

I 1973 hadde – ikke minst venstrekreftene i Norge – startet opp på det «store sviket» mot Guds folk og land som nå ender opp i Oslo med et nytt opplegg. Kreftene i araberverden har fått stor støtte fra mange – ikke minst Norge – som det i betydelig grad brukte til å grave tuneller under Gaza, og noe tilsvarende har skjedd i Libanon. Og nå vil man ta den såkalte «Vestbredden» – jødisk kjerneland – Judea og Samaria – for å etablere en «palestinsk» stat som ikke eksisterer – heller ikke et slikt folk. Så starter vel tunellgravingen der også inn under denne lille bit  av land Israel ennå får beholde.

Har dere glemt holocaust og Hitlers planer om «Den endelige løsning av jødespørsmålet»?

Finns det ikke en tanke i hodet om at den enorme gjenreisning og samling av jødene fra hele verden kan ha noe med Guds planer i Skriften å gjøre – og at dere får Skriften imot dere. La meg minne om at Det gamle testamente sier at verdens nasjoner skal samles i Josafats dal – der FN`s administrasjonsbygg for Midt-Østen troner på «Forargelsens berg» hvor haremet til Salomo lå. Et passende sted for et  oppgjør også  for frankfurterkulturen – og benevnt woke. Det vil bli Oslo-avtalens endelige endelikt.

---

---

---

Pressemelding fra Utenriksdepartementet i Oslo

(PRESSEMELDING 13.01.2025): «Utenriksminister Espen Barth Eide leder onsdag 15. januar et møte i Den globale alliansen for implementeringen av tostatsløsningen i Oslo rådhus. På møtet deltar Palestinas statsminister Muhammed Mustafa, FNs spesialkoordinator for Midtøsten Tor Wennesland og UNRWAs generaldirektør Philippe Lazzarini. Mer enn 80 land og organisasjoner fra hele verden vil være representert i Oslo.»

«Til tross for intenst internasjonalt diplomati de siste 15 månedene har ikke partene blitt enige om en våpenhvile.»

«– Samtidig som vi må fortsette å arbeide for fullt for å få slutt på krigen, må vi arbeide for en varig løsning på konflikten som gir selvbestemmelse, sikkerhet og rettferdighet for både palestinere og israelere. Det er bred støtte til tostatsløsningen, men det internasjonale samfunn må gjøre enda mer for at den blir en realitet. Vi må styrke den palestinske regjeringen, institusjonene og økonomien. Vi må også planlegge for at Gaza skal gjenoppbygges under palestinsk ledelse. Dette er temaer som vi skal diskutere på møtet i Oslo på onsdag, og jeg er veldig glad for at statsminister Mustafa kommer for å forklare hvilke planer og behov den palestinske regjeringen har, sier utenriksminister Espen Barth Eide.»

«Møtet i Oslo er det tredje oppfølgingsmøtet siden Den globale alliansen ble lansert i september i fjor. Tidligere møter har vært i Riyadh og Brussel.»

Av Are Turi

Det var møte i våpenhuset i Máze kikre søndag 12. januar. 13 personer kom sammen. Tore Turi var møteleder, og Samemisjonens forkynner Bjarne Gustad holdt preken med innledning på samisk. Talen på norsk ble tolket til samisk av hans kone Inger Anna Gaup Gustad. Han prekte over dagens tekst, samme tekst som i Den norske kirke fra Johannes’ 1. kapittel.