Kommentar

Av Vidar Norberg

Nå er det skiltet vei til Nervei. Det er sikkert en stor seier for folk som har kjempet for veiforbindelse i lange tider. De har gjort en stor innsats for å få vei til bygda nest innerst i Langfjorden.

For lenge siden, den tiden Erling Jægervand satt i Gamvik kommunestyre, var det vel et ønske om en gang å få vei også helt til Laggo innerst i Langfjorden. I dag er der ikke et levende bygdesamfunn. Det forsvant på veien.

Mange bygder som ikke fikk vei, ble fraflyttet. Å sende barn av sted til skoler med båt, eller enda verre, til internatskoler fungerer ikke like godt i dag. En lang båttur vinterstid for å hente noen varer er heller ikke noe som trekker bofaste folk. Med sommervei er følelsen av isolasjon neppe så sterk som før. Dessuten kan det jo kanskje komme en og annen turist og besøkende. Det kan også gi litt næringsgrunnlag for folk som ønsker å bo på hjemstedet. Til Nervei blir det nå lettere å frakte både byggematerialer, maskiner og annet utstyr.

Langfjorden er ikke lenger så øde som da man på 1980-tallet rullet dit med lokalbåten. For ikke å snakke om når lokalbåten ikke kom til avtalt tid, og man ble ventende med overnatting i for eksempel i Laggo. Heldigvis var folk gjestfri og vant til at været kan man ikke gjøre noe med. Folk på Nervei har fått gjort noe med veien. Det er en seier for dem!

Nå kan det jo være en eller annen nostalgiker som ønsker å nyte en bygd uten biler og bare høre sus av vinden. Da er det jo ikke langt til fiskeparadiset Laggo og Langfjorddalen. Derfra er det en fin gåtur til Bekkarfjord. Områdene har mye fint å by på.

Av Vidar Norberg

Den norgesberømte merkevaredesignet på Joikakaker skal endres. For det har satt sinnene i kok hos noen samer som mener det er diskriminerende etter rundt 60 år i handelen.

–Tidene har forandret seg siden Joika først ble lansert. Ord og grafiske uttrykk som var dagligdags den gang, oppleves annerledes i dag, og det er riktig avgjørelse å endre oss i takt med dette. Vi har hatt en veldig god samtale med Samerådet og Sametinget, sier merkevaredirektør i Nortura, Nina Rishovd Stavenæs, i en pressemelding som ble gjengitt i Nettavisen og Nordlys.

Det er blitt en motesak å føle seg såret, diskriminert og trampet på. Noen ønsker nok også å føle seg som et offer for et eller annet. Det gir mer publisitet for en kjendis eller to. Kanskje også god gruppefølelse. Vi og de andre. Som diskriminert kan man dessuten påkalle statens trøst, hjelp og støtte.

Tenk om det danske kongehuset skulle protestere over at en pose med drops ble solgt som «Kongen av Danmark» i kiosker og butikker. Men kongehuset i Danmark har sikkert nok selvfølelse til å klare dette.

Joikakakene smakte jo aldri særlig godt. Ifølge ryktene var det ikke så mye reinkjøtt i dem heller. Nortura kunne like gjerne stanset kjøttkakeproduksjonen. For det var blekkboksen og navnet Joikakaker som slo an, selv om smak og behag som kjent ikke kan diskuteres.

Dronningen av Danmark kunne sikkert hatt grunn til å protestere på at sukkervann og litt anis fikk navnet Kongen av Danmark, men de dropsene var jo nesten litt gode når man som barn fikk et drops.

I vårt naboland, Finland, er det like ille eller like bra – alt etter som hvilket ståsted man har. Der kalles pinneisen eskimo. For det er jo kaldt i «eskimo-land». Men nå er også eskimo blitt diskriminerende. Den kjente sjokoladefabrikanten Fazer har en liten sjokoladebit pakket inn i søtt papir med påskriften geisha. Det er etter sigende japansk, og det er visst noen som føler seg diskriminert eller lurt. I Finland het den finske utgaven av kokosbollen «negerkyss» (Neekerinsuukko) fordi den var dekket av mørk sjokolade og hvit inni. Det ble visstnok også forbudt.

Den gamle rare fiskeren med sydvest som reklamerte for Tidemanns tobakk, ble erstattet med en advarsel mot selve produktet. Kanskje burde noen kreve endring av navnet på de norske sigarene som kalles «Sorte Mand». Man kunne jo forby navnet «finnebiff», men da er jo en av grunnene for spise middag på Suolovuopmi fjellstue borte. I disse tider hives og rives statuer av alt fra Churchill til Columbus. Det kommer neppe til å gi bedre liv og gode kår for folk som protesterer. Det sies at navnet skjemmer ingen, men du kan skjemme navnet.

–Vi ser at stadig flere store selskaper, både i Norden og internasjonalt som bruker urfolks kulturer i sine produkter, nå endrer sine produkter til en mer sensitiv og tidsrettet fremstilling. I en tid hvor vi i verden nå har lært mye om hverdagsrasisme, er vi svært glade for at Nortura nå tar del i denne globale bevegelsen, sier Christina Hætta, leder av kulturavdelingen i Samerådet.

Nå som alt er så politisk korrekt, er jo Joikaboksen visstnok blitt erstattet med papp og plast for å bli mer miljøvennlig eller politisk korrekt. Pakningen kan da vel heller ikke være like holdbar som hermetiserte Joikakaker på boks som man har på hytta eller i kjelleren til påkomne tilfeller.

Den gamle Joikaboksen var genial! Den må vel snart bli et samleobjekt. På museum bør den i alle fall komme. Man får bare håpe at alle som har satt pris på en boks Joikakaker, ikke blir stemplet som hverdagsrasist når historien en gang skal skrives.

Av Randi Karlstrøm, tidligere stortingsrepresentant for Finnmark og KrF

(23.06.2020): Jeg melder meg ut av KrF etter 38 års medlemskap inklusiv en stortingsperiode for Finnmark og KrF i tiden 1997–2001. Benytter anledningen å argumentere for dette som for meg er blitt et av de store verdivalg i vår tid: Lokalsamfunnets rett til egne naturressurser.

I mars skrev jeg et åpent brev til KrF sin stortingsgruppe der jeg signaliserte at dersom KrF sin stortingsgruppe ikke bidro – som et minimum – til å støtte utsettelse av Kvotemeldingen for fiskeriene i påvente av behandling av Riksrevisjonen melding i samme sak, ville mitt medlemskap i KrF avsluttes.

I behandlingen av saken 7. mai stemte KrF mot utsettelse og deretter for regjeringens forslag til ny kvotepolitikk i alle hovedsak. Dette var selvsagt svært nedslående og skuffende av det partiet som har vært med å sikre et svært viktig flertall på andre siden da KrF var i opposisjon. Jeg har ikke etter den dagen regnet meg som medlem av KrF. Papirarbeidet må gjøres og dette er min formell utmelding og begrunnelse for noe som i praksis skjedde i mai.

Veivalget den 2. november 2018 og prosessen dit var jeg ikke særlig godt fornøyd med – for å si det mildt. Alle fra Finnmark stemte mot. Men jeg ville, som tidligere stortingsrepresentant for Finnmark, være en motvekt og kritisk stemme i partiet i dette regjeringssamarbeidet etter at så mange tidligere sentrale personer meldte seg ut i protest. Det sto så mye på spill! Det trenges noen som drar partiet mot distrikt og ekte bærekraft, men disse stemmene stilner nå. Det er heller ikke lenger mulig for meg å gjøre en jobb innad etter vårens politiske glideflukt og punktum i fiskeripolitikken. Nå er det opp til KrF i det kommende år å arbeide med å gjenskape sin distrikts- og fiskeripolitiske tillit i Nord-Norge. Det tror jeg kan bli et langt lerret å bleike.

Jeg har fulgt med KrF sin både argumentasjonen og voteringer i vårens store fiskeripolitiske og næringspolitiske sak. Disse vedtakene har svært negativ effekt på de grunnleggende inntekter i bedrifter og samfunn i Finnmark og for verdiskaping, samfunnsbygging og for ekte bærekraft i hele Nord-Norge. Vi snakker her om svært langsiktige negative virkninger.

Etter min vurdering har KrF havner på feil siden i de viktige hovedspørsmålene – selv om KrF fikk gjort en viktig endring på struktur og pliktkvotene i siste runde. KrF vil få muligheten til å rette opp feilen til høstens behandling, av riksrevisjonen sin melding, men da må KrF kanskje gå ut av regjering for å få det til. Det tror jeg ikke vil skje, dessverre. Vi i nord må finne andre løsninger utenfor KrF i disse store verdispørsmålene.

Jeg kan ikke akseptere at Finnmark sine inntekts- og næringsinteresser og grunnlag for verdiskaping neglisjeres også av mitt eget parti. Vedtaket i Stortinget i saken om Kvotemeldingen bryter etter mitt syn både med KrF sitt program og regjeringens tiltredelseserklæring der jeg også var med i kulissene for å nettopp stramme til de fiskeripolitisk punktene. Jeg håpet KrF var et parti som ville slåss for kysten og sikre arbeid, inntekter og ikke minst bosetting langs Norges kyst. KrF besto ikke prøven og valgte å støtte kvotebaronene og ikke kystsamfunnene. Dette politiske veivalget må vi leve med i Finnmark. Men jeg kan ikke lenger leve med mitt medlemskap til KrF.

Fra tidligere er jeg selvsagt svært overrasket over at KrF var med å forhandle bort Finnmark fylke i noen sene nattetimer. Dertil skuffet over at Hareide ikke fikk med seg flertallet i stortingsgruppe og fikk reversert denne tåpelige og ødeleggende tvangssammenslåingen av fylkene Troms og Finnmark.

KrF sin stortingsgruppe framstår distriktspolitiske fullstendig parkert og uten forståelse og interesse for de spesielle utfordringer landets nordligste stortingskrets står l.

Med et visst vemod og tristhet, men ganske bestemt: KrF har ikke lenger min tillit og jeg ønsker ikke lenger å være medlem av partiet.

Av Vidar Norberg

(23.06.2020): Det er et nødvendig skritt i riktig regning når Troms og Finnmark fylke i dag sender Kommunaldepartementet en søknad om å dele opp det kunstige storfylket.

Det er også en demokratisk avgjørelse. 87 prosent av dem som deltok i folkeavstemningen i Finnmark, sa nei til sammenslåing. Det beste er at folk får styre seg selv. Sentralisering av makt til større enheter langt borte tjener ikke mennesker som bor lokalt.

Troms og Finnmark har samarbeidet godt før og kan nok også gjøre det uten en tvangssammenslåing. Tvangssammenslåingen er ikke foretatt til beste for befolkningen. Det er grunn til å tro at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ønsker sentralisering og en styrt avvikling av små samfunn. Myndighetene vil føre ressursene sørover. Da er en liten befolkning i Finnmark bare i veien. Regjeringen skryter av robuste enheter, men for de små er det kroken på døra.

Det er godt at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV går til valg på å få opphevet tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark. Det er å håpe at folk bruker neste valg til å si fra enda en gang slik at storfylket blir historie.

At regionsreformen er lite gjennomtenkt, er også Viken fylke et godt eksepel på. Viken er en «korridor» fra Finse til svenskegrensen. Hva har hallingene til felles med Akershus og Østfold. Det minner om da stormaktene i den gamle verden satte streker på kartet og dro grenser. Det fører til splid og strid. Regjeringens politikk er ikke samfunnsbyggende, i alle fall ikke om de regner Troms og Finnmark som én del av samfunnet.

Av Fylkesrådet i Troms og Finnmark

(22.06.2020): Fylkestinget har vedtatt ei budsjettjustering for Troms og Finnmark fylkeskommune som strammer opp budsjettpostene til de faktiske rammene som er tilgjengelig. Vi har ei regjering som ikke vil Troms og Finnmark vel. Gjennom år har regjeringa sulteforet fylkeskommunen. Det tvinger frem knallharde prioriteringer som skaper skuffelser ute i samfunnet. Pengene vi får fra staten står ikke overens med våre politiske ambisjoner. Fylkesrådet lover å jobbe på hver dag for å få ny rødgrønn regjering i 2021 som retter opp i galskapen.

Når staten fordeler penger til kollektiv premierer de fylker med korte avstander og med mye folk, mens Troms og Finnmark har lange avstander med lite folk. Det er eksempelvis like langt å kjøre fra Borkenes til Kirkenes som Lindenes til Steinkjer. Vi kjemper om de samme samferdselspengene som de som treffer regjeringas kriterier. Vi opplever at vi har ei regjering som ikke forstår vår befolkning, geografi og demografi.

Regjeringens manglende kunnskap om nord er forstemmende. Tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark fremstår mer og mer meningsløs etter hvert som regjeringens kroniske underfinansiering av fylket kommer frem i lyset.  Samarbeidspartiene AP, SP og SV har gått til valg på oppdeling av fylkene igjen. Det står vi fast på. Vi har rigget organisasjonen på en sånn måte at prisen på å gjøre det folket vil blir langt billigere enn den enorme prislappen som kommer i kjølvannet av regjeringens vilje til å gjøre det folket ikke vil.

Så er det også slik at Troms og Finnmark ikke har fått utdelt de beste kortene da budsjettet skulle justeres. Stortinget har ikke bevilget nok penger til sammenslåingen. Foreløpig vet vi at tvangsreformen er underfinansiert med ca. 40 – 60 millioner. Oppgaver som er overført følger det lite eller ingen penger med.  Her må vi finne løsninger innenfor eksisterende rammer, altså vi skal gjøre mer med færre ressurser.

Det har vært stort fokus på alt som må kuttes og prosjekter som må skyves på. Men, det finnes klare prioriteringer og bildet er større.  Vi skal investere i milliardklassen på samferdsel, vi skal gi gode tjenester og det skal være trygge, asfalterte og fremkommelige veier i fylket vårt. Vi skal sørge for at fisken kommer til markedet. Vi skal bruke teknologi for å bidra til trygghet og dempe frykt for flest mulig folk langs rasutsatte veier.

Det skal bygges nye skoler og internatbygg, samt fortsatt satse på bedre tannhelsebygg i fylket de neste årene. For fylkesrådet er det viktig å beholde en desentralisert skolestruktur slik at våre unge skal kunne ta utdanning nært der de bor. Tett oppfølging av våre ungdom og lærlingeplasser er avgjørende for å lykkes med å videreutvikle et sterkt nord.

Vi har over år fått mindre penger til å drive skoler, ferger, hurtigbåter og busser. Mindre penger til næringsutvikling og kultur.  Dette må vi finne løsninger på som er varige.  Det er IKKE vår politikk å kutte i tjenestetilbud i distriktene. Men det er heller ikke vår politikk og stikke hodet i sanda og late som vi ikke ser problemet. Vi har sagt vi skal styre, da leverer vi selv om det er tøft. Så får vi håpe folket i nord stemmer frem en rødgrønn regjering i 2021.

Bjørn Inge Mo (AP), fylkesrådsleder

Anne Toril Eriksen Balto (SP), fylkesrådets nestleder og fylkesråd for plan, økonomi og kultur

Kristina Hansen (AP), fylkesråd for samferdsel

Karin Eriksen (SP), fylkesråd for næring og miljø

Bjarne Rohde (SV), fylkesråd for utdanning

Pressemeldingen er hentet fra Nordkapp Radio