Kommentar

Fylkeslederne i Senterpartiet i Finnmark, Troms og Nordland – 15.12.2025

Senterpartiets stortingsrepresentant Bent-Joakim Bentzen har full støtte fra partiets fylkesledere i Nord-Norge for sitt dokument 8- forslag som nylig ble lagt frem i Stortinget om fremtidig drift av redningshelikoptrene i Nord-Norge.

Bentzen, som er tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet under regjeringen Støre I, har engasjert seg sterkt i denne saken. Regjeringen vurderer nå den fremtidige driften av tjenesten, og vi oppfatter at Ap-regjeringen vingler. Stortinget har allerede vedtatt at operatøransvaret for redningshelikopterbasen i Tromsø skal overføres til Forsvarets 330-skvadron når kontrakten med den sivile operatøren utløper i 2028. Dette må regjeringen følge opp uten forsinkelser. En statlig løsning gir forutsigbarhet, kompetanse og integrasjon med øvrig beredskap, noe som er helt nødvendig i en tid med økende aktivitet i nordområdene.

Redningshelikopterberedskapen er en livsviktig del av vår nasjonale beredskap. Når ulykker skjer til havs, i fjellet eller langs kysten, er det redningshelikoptrene som utgjør forskjellen mellom liv og død. Derfor er det avgjørende at vi har en robust statlig styrt beredskap, og ikke løsninger som svekker sikkerheten i nord.

Vi er helt klar på at forsvarets 330- skvadron må overta driften av redningshelikopterbasen i Tromsø når nåværende anbudsperiode går ut i 2028. Dette er i tråd med behovene for økt beredskap og samfunnssikkerhet i nord. Det er også en viktig oppfølging av totalberedskapsmeldingen. Særlig vil vi trekke frem følgende forhold;

• AW101 SAR Queen gir bedre kapasitet for søk og redning i et av Norges mest krevende geografiske områder.
• Det gir lik standard og drift som øvrige baser under 330-skvadronen og dermed en mer helhetlig og effektiv tjeneste.
• Vi oppnår en bedre beredskap ved kriser, hybrid trusler og sikkerhetspolitiske hendelser fordi militær kommandostruktur gir helt andre muligheter for taktiske flygninger og operasjoner og mulighet for å taktisk innsette spesialstyrker på norske plattformer på sokkelen i Barentshavet.

Vi, i likhet med Stortinget, mener det er viktig med en militær ressurs som kan rekvireres i hele spennet fra fred til krig, noe man ikke kan være trygg på med en sivil operatør. Militære tilstedeværelse i Lakselv, Bodø og Bardufoss vil kunne medvirke til en operativ og rasjonell drift av basen med viktige støttefunksjoner.

Vi vil også påpeke viktigheten at regjeringen snarest må utløse den fremforhandlede opsjonen på nye redningshelikoptre. Vi kan ikke risikere å stå med foreldet materiell når behovet for rask og effektiv redning øker. Nye helikoptre betyr bedre rekkevidde, mer avansert teknologi og økt sikkerhet for både mannskap og de som skal reddes. Opsjonen må utløses både med hensyn til at kostnadene øker og vi nu har en svært gunstig pris, samtidig som å miste denne muligheten vil kunne svekke Norges evne til å modernisere og standardisere redningshelikoptertjenesten i årene fremover. En utløsning av opsjonen er nødvendig for å sikre nok kapasitet, særlig når beredskapskravene øker.

Senterpartiet har alltid stått for en sterk nasjonal beredskap. Vi mener at liv og helse ikke skal være gjenstand for kommersielle kompromisser. Derfor kjemper vi for statlig drift av redningshelikopterbasene, investering i moderne utstyr og en beredskap som er tilpasset de utfordringene Norge står overfor, særlig i nordområdene.

Trygghet kan ikke settes på vent. Nå må regjeringen handle og slutte å vingle!

Av  Michal Rachel Suissa,
leder for Senter mot antisemittisme, SMA

Kampen om statsbudsjettet for 2026 ligger bak oss.  Glemt var foreløpig kampen om gratis tannhelse for befolkningen i et land med en av verdens beste tannhelsetilstander.  Budsjettet sikrer at AS Norge atter havner på samme sted som i årene før.  Mens landet er lammet av en politikk som dreper ethvert kreativitetsfrø, og et økende antall rømmer til Sveits og andre land, sitter Norges befolkning tilbake med høyere skatter og avgifter.  Dette til tross for statens ufattelige rikdom i oljefondet: om lag 21000 milliarder kroner.

Vi står tilbake med de samme ulike, tunge «NAV-systemene»: for mediene, for landbruket, for ymse kunstnere, ymse organisasjoner, FN, for en krig i Ukraina og mer.  Vi må heller ikke glemme støtten til landet som aldri har eksistert: Palestina.  Og der vet vi hvor humanitærhjelpen havner – gang på gang.

Like alvorlig er budsjettets utenrikspolitiske innhold.  Av de 17 punktene i dokumentet, omhandler hele fem hvordan lille Norge skal bruke makten den ikke har til å skade staten Israel.  En kan spørre hva hensikten er med å bruke 5 av 17 punkter i et statsbudsjett på en Israel-fiendtlig utenrikspolitikk.  En politikk som hverken har noe i et statsbudsjett å gjøre eller overhode er gjennomførbar.

Hamas’ ønskeliste i Norges statsbudsjett

I budsjettavtalen for 2026 mellom Arbeiderpartiet, SV, Rødt og Senterpartiet omhandler følgende punkter staten Israel, alle i samsvar med terroristenes ønsker:

13. Stortinget ber regjeringen sikre at Norges Bank gjennomgår hvordan Norges Bank skal følge opp Finansdepartementets og Stortingets krav om at det i påvente av nytt rammeverk skal være styrket aktsomhet og raskere reaksjon i situasjoner der forutsetningene for fondets investeringer i et land endres vesentlig i løpet av kort tid, for eksempel som følge av krig. Regjeringen skal følge opp Norges forpliktelser etter Folkemordskonvensjonen og sikre at Norge ikke risikerer medansvar for folkerettsbrudd i Palestina.

14. Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med land i regionen, å arbeide for israelsk medansvar for gjenoppbygging av Gaza. Som sentral bidragsyter har Norge interesse av å bidra til en avklaring på erstatningsansvar.

15. Stortinget ber regjeringen ta opp Israels folkerettslige ansvar for å forhindre overgrep fra og straffeforfølge overtredelser begått av voldelige bosettere, i relevante internasjonale fora.

16. Stortinget ber regjeringen innføre et forbud i lov mot innførsel av varer med opprinnelse i, og utførsel av varer til, de folkerettsstridige israelske bosetningene i Palestina og ta initiativ til at andre land innfører lignende forbud.

17. Stortinget ber regjeringen fremme en resolusjon i FNs generalforsamling som understreker Israels ansvar for å etterleve Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse av 22. oktober 2025.

Virkelige folkemord, som i Sudan, nevnes ikke!  Hverken Somalia, Pakistan, Tyrkia, Iran, Afghanistan eller andre muslimske regimer, der det foregår reelle og alvorlige menneskerettighetsbrudd, nevnes med ett eneste ord i Gahr Støres visjon om et statsbudsjett som skal sikre Norge en bedre fremtid.

Interessant nok er heller ikke Hamas’ brutalitet nevnt.  Her fremsettes ingen krav om at regjeringen skal ta opp Hamas’ folkerettslige ansvar for overtredelser begått av Hamas’ terrorister, hverken mot jøder eller arabiske innbyggere i Gaza.  Kun påstander om «voldelige bosettere», nok en av de mange overdrivelser Israels fiender har diktet opp og som nå til og med har blitt en del av Norges statsbudsjett.  Å påstå at det er voldelige bosettere som problemet i Israel, blir like latterlig som å påstå at nordmenn flest er massemordere som Anders Behring Breivik.

Boikott skal tydeligvis kun rettes mot det jødiske landet Israel, ingen annen nasjon.  Ikke en gang mot Russland, som Norge er med på å finansiere en krig mot.  Punkt 13 er ikke bare Israel-fiendtlig, men også skadelig for Norge og Oljefondet, som blir frarøvet den enorme veksten som kommer fra gründernasjonen Israels imponerende innovative teknologi.

Sist men ikke minst skal Regjeringen fremme en resolusjon i høyborgen for antisemittisme, FN, for å støtte Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse i deres kamp mot staten Israel.  Denne ensidige kampen mot staten Israel, som nå til og med havner i statsbudsjettet, er antagelig noe som klart viser at stigmatiseringen av jødene fremdeles finnes, og antisemittismen ligger snublende nær.  FN skal nå altså anbefales å fatte en ikke-bindende resolusjon om å realisere en ikke-bindende anbefaling. Glimrende!

SV har slettet Israel fra sitt verdenskart

Disse fem punktene harmonerer godt med SVs alternative statsbudsjett, som sammenfattes på side 53 i dokumentet, illustrert av et kart der SV kaller hele Israel for «Palestina».  Dette er partiet Jonas Gahr Støre må ha med seg for å få det utenrikspolitisk baserte budsjettet i havn.  Vi har for lengst krysset linjen der Israels fiender gjemte seg bak den falske påstanden om at de ønsker fred mellom arabere og jøder i Midtøsten.  Her erklærer SV i klartekst at deres mål er å utrydde staten Israel, samme formål som også er eksplisitt i Hamas‘ og Palestinakomiteens logoer.

For oss jøder er ikke den verste formen for jødehat at vi blir spyttet på eller slått ned på gaten, men at man – anført av blindt, rått og irrasjonelt hat – prøver å frata oss vår 4000 år lange sedvanerett til landet Israel og vår jødiske kulturarv.  Det virker helt «stuerent» for SV å fremme et dokument med et kart som sletter hele Israel fra verdenskartet uten at noen reagerer på det.  Man kan lure på om de øvrige politikerne på Stortinget sov tungt i timen eller om de egentlig er enige i partiets budskap.

Aksept for terror mot jøder?

Til og med gulvet i det nye regjeringskvartalet i Oslo skal symbolsk misbrukes i kampen mot Israel.  Den arabiske kunstneren, Jumana Manna, som har hyllet oktobermassakren ved flere anledninger, ble valgt til dette oppdraget.  Hun er araber, født i USA, studerte i Israel, bor i Tyskland og pendler nå fra Lier til Oslo i forbindelse med utsmykningsarbeidet hun fikk delta i.

Mange innlegg fra kunstnerens sosiale medie-konti viser hennes støtte til Hamas’ terroraksjon.  Man kan lese hennes kommentar «Lenge leve motstandens kreativitet» over et bilde av Hamas-terrorister som paraglider inn i Israel 7. oktober, da Hamas myrdet omlag 1400 mennesker og kidnappet hundrevis, hvorav mange ble myrdet av terroristene under fangenskapet, spebarn inkludert.  Et annet innlegg viser en lattermild emoji over et stillbilde fra en video av tenåringer som sykler inn i Israel kort tid før Hamas-angrepet.  En tredje så ut til å håne musikkfestivalen Nova i nærheten av Gaza der Hamas slaktet hundrevis ungdommer.

Hva er det som gjør at slike folk appellerer til Jonas Gahr Støre og hans regjering?  Tenk på oppstyret omkring et teppe som nylig ble hengt opp i Nasjonalmuseet.  Sørgeteppet «Mourning carpet» ble laget av den Israelske kunstneren Noa Eshkol til minne om skolemassakren i Ma’alot i 1974.  Her i Norge er det tydeligvis ikke lov å nevne terroristenes mord på 22 jødiske barn og tre voksne!  Derfor gikk 100 såkalte kunstnere og andre venstreradikale hen og okkuperte rom 76 i Nasjonalmuseet i protest mot at også drap på jødiske skolebarn, utført av barbariske palestina-arabiske terrorister, får oppmerksomhet her i Norge.  Hvor mange millioner koster disse «fredskunstnerne» oss skattebetalere helt uten grunn?

For kunstneren Jumana Manna, som Regjeringen valgte til oppdraget, er mord på jøder for kreativitet å regne!  En artist som støtter Hamas’ terror, skal altså være med å utsmykke det samme regjeringskvartalet som ble ødelagt ved Breiviks terror.  Betyr dette at en type terror skal fordømmes, mens terror mot jøder skal «hedres» og forties?

Mens Israel står i frontlinjen mot krigen fra både radikal islam og Vesten, blir nettopp Israel angrepet av våre politikere, som synes å omfavne og legitimere brutaliteten til radikal islam og dens beundrere ved symbolpolitikk.  Dette har ingen nevneverdig betydning for Israel, men slår oss norske jøder gang på gang.

Quo vadis, Norge?

Av John Fiskvik
Styreleder Motvind Norge

DNVs nye rapport snakker om kraftkrise. Men er det egentlig en krise vi har, eller en spekulativ etterspørsel uten styring? Når rapporten kaller vindkraft billig, samtidig som de selv viser at den koster 70 øre/kWh, er det nok et bevis på at vindkraft ikke har en fremtid i Norge.

DNV hevder i sin Energy Transition Outlook Norway 2025 at etterspørselen etter kraft i Norge vil vokse seks ganger raskere enn ny produksjon, og at vi er på vei inn i et kraftunderskudd. Løsningen? Mer vindkraft – på land og til havs – som angivelig skal være både raskt og billig.

Men et kritisk blikk på tallene viser noe annet: Det er ikke kraft vi mangler. Det er styring. Og for ordens skyld: Per i dag har Norge nettoeksportert over 23 TWh strøm i 2025. Det er langt frem til DNVs «kraftkrise».

Datasentre spiser opp Norge

Bak det såkalte kraftbehovet ligger ikke husholdningene, transport eller kjent industri. Det er fremtidige datasentre og hydrogenproduksjon som er hoveddriverne.

Motvind Norge utarbeider nå en rapport basert på Statnetts tilknytningskø. Der viser vi at datasentre alene står for over 43 % av alt innmeldt kraftbehov, og kan komme til å bruke inntil 65 TWh i året. Det er langt mer enn all husholdningsstrøm i Norge til sammen.

Flere av datasentrene er eiet av utenlandske teknologiselskaper. Noen driver med kunstig intelligens, andre med kryptovaluta. Felles for mange av dem er at de gir et begrenset antall arbeidsplasser, og verdiskapingen skjer i utlandet – ikke i Norge.

Dette er ikke kraft som blir brukt til å bygge landet. Det er kraft på billigsalg, uten plan eller samfunnsnytte.

DNV motsier seg selv – og ignorerer naturtapet

Midt i rapporten hevder DNV at vindkraft i Norge er “moden, skalerbar og til akseptabel kostnad”. Men i et annet kapittel viser de at ny vindkraft på land nå koster mellom 55 og 70 øre/kWh (side 53). Dette er før systemkostnader, nettilkobling og reservekraft er medregnet.

Likevel konkluderer de med at vindkraft er “billig”. Rapporten beskriver en fremtid som forutsetter subsidiert kraft, og bruker den antatte “lave kostnaden” som begrunnelse for å bygge mer. Det henger ikke sammen.

Enda verre: De regner ikke inn naturkostnadene i regnestykket i det hele tatt. Det snakkes om utbygging i stort omfang, men konsekvensene for natur, friluftsliv og boligområder er nærmest fraværende.

Å bygge ut store land- og havvindprosjekter vil bety massive, irreversible inngrep. Det vil rasere leveområder for fugl og villrein, forringe landskap og friluftsliv, og i mange tilfeller også redusere bolig- og hytteverdier.

DNVs analyser bærer preg av den samme mentaliteten som preger mye av dagens næringspolitiske miljø: at å “sette naturen i arbeid” utelukkende er positivt – og at ulempene kan snakkes bort med fine ord som “skånsom” utbygging.

Slik kraftsystemet fungerer i dag, er det i praksis først-til-mølla. Eller som energistatsråd Aasland har uttrykt det; “lengst fremme i skoa”. Datasentre og hydrogenprodusenter legger inn store reservasjoner og bestillinger hos Statnett. Det kreves ingen vurdering av nytte, samfunnsverdi eller varighet. Kraften er på billigsalg, så lenge den er tilgjengelig.

Men hvem har sagt at Norge skal dekke halve Europas behov for datalagring og KI?

I Motvind Norges analyse ser vi at over 90 TWh i nye kraftbehov er meldt inn for levering før 2030. Det er fysisk umulig å levere. Likevel brukes dette som begrunnelse for å bygge ned mer natur.

Vi står i fare for å ofre villmark, artsmangfold, stillhet og bolyst for en vekst vi ikke trenger, styrt av aktører vi ikke kjenner – og for verdiskaping vi ikke får.

NVE tegner et annet bilde

DNVs krisefortelling står i tydelig kontrast til bildet NVE tegner. Der DNV varsler et nært forestående kraftunderskudd, viser NVEs Energibruksrapport at strømforbruket i Norge i 2024 er omtrent det samme som i 2015 – altså slett ingen eksplosiv vekst.

NVE peker også på at energieffektivisering kan frigjøre minst 10 TWh innen 2030, nesten like mye som DNV mener vi vil mangle. Og det skjer raskere, billigere samt mer samfunnsgavnlig og naturvennlig enn å bygge vindkraft.

Også Statnett har advart: For mye ny etterspørsel vil presse prisene, og skyve ut eksisterende industri.

Derfor må vi prioritere kraft til:

• arbeidsplasser og verdiskaping i Norge
• energieffektivisering og modernisering
• klimakutt som faktisk monner

Vi må samtidig bremse datasenterveksten, stille krav til samfunnsnytte og si nei til prosjekter uten lokal verdiskaping.

Kraften må brukes der den gjør nytte. Ikke til kryptovaluta. Ikke til utenlandske serverparker. Og i hvert fall ikke på bekostning av norsk natur og fellesskapets ressurser.

DNV har rett i én ting: Ikke alt kan prioriteres likt. Men konklusjonen deres – mer vindkraft – er feil svar på feil premiss.

Det Norge trenger er ikke hundrevis av nye industriområder med vindturbiner der det nå er natur. Vi må si ja til kraftbruk som bygger landet – og nei til forbruk som tapper oss for natur og ressurser.

Av Michal Rachel Suissa,
Leder for Senter mot antisemittisme

Onsdag 26. november, markerte vi norske jøder dagen i 1942 da 529 av våre egne ble sendt med fangeskipet Donau fra Amerika-kaia i Oslo til dødsleirene.  Kun 9 av dem kom tilbake etter krigen.  Små som store ble de stuet inn i båten og sendt i døden fordi de var jøder.  På kaia sto det bare én modig mann som våget å vise sin støtte til jødene; Arthur Berg, senere redaktør i avisen Dagen.

Kirkens selektive omsorg

Det er trolig ikke tilfeldig at kun to dager etter den jødiske minnedagen arrangerte Den norske kirke «en fredagsmesse med markering av FNs internasjonale solidaritetsdag for Palestina”.  Blant deltakerne var statsminister Jonas Gahr Støre.  Det er den samme norske kirken som unnlot å stå opp mot nazistene i 1942 og glimret med sitt fravær på kaia, og som i dag misbruker sin posisjon med demoniserende propaganda mot staten Israel.

Hva bringer prester og biskoper til å leke med internasjonal politikk de ikke har noe med, istedenfor å forkynne evangeliet som er det sentrale i deres oppdrag?  Hvorfor støtter de krav fra morderiske terrorister som PLO og Hamas om et palestinsk land som ble oppfunnet av KGB for mindre enn 70 år siden?  Hvorfor følger de i FNs fotspor som i dag fremstår som det mest antisemittiske organ globalt?

Venstresidens selektive moral

26. november i år var ikke bare dagen da vi mintes jødene som ble sendt i døden med det norske politiets medvirkning. Det var også dagen da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité enda en gang ba om innsyn i Telenors Myanmar-skandale, noe som Regjeringen nekter blankt å gå med på, til tross for at komiteen har krav på innsyn i disse dokumentene.

Medmennesker ble etter det vi vet fengslet og myrdet som et resultat av at Telenor delte abonnementslistene med regimet i Myanmar.  Det som gjenstår, er å finne ut i hvor stor grad statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide kan ha vært involvert i godkjenningen av denne hestehandelen med Myanmars brutale regime.  Sakens alvorlige utfall har skjedd på deres vakt, selv om Telenors Myanmar-skandale går tilbake til tiden da Høyre satt i regjering.

Tausheten fra mesteparten av media og fra «tutti frutti»-koret har sjelden vært så øredøvende som i denne saken.  Mange går stille i dørene når det gjelder Telenors Myanmar-skandale, samtidig som de høylytt kritiserer Israels overlevelseskamp og støtter PLO- og Hamas-terroristene.

Kan vi stole på politikerne?

Årsdagen for deportasjonen av en skipslast jøder fra Oslo blir årlig markert ved å minnes de myrdede.  Samtidig lukker mange øynene for årsaken til at en ny avreise truer i horisonten, ikke bare fra Norge, men fra hele Europa.  Frykten som jødene opplevde da Donau la fra kai i 1942, gjenopplever vi i dag.  Hver gang politikere åpner munnen for å si noe om den jødiske staten, lurer vi på om deres anklager fører til at enda flere jøder vil flykte fra Norge.

Når jøder pakker og drar, er det fordi de har mistet tilliten til landets ledere.  For hvordan er det mulig å stole på politikere med vrangforestillinger om at bare de fyller et fly med Taliban-terrorister og inviterer dem til Norge – eller støtter PLO og Hamas – så slutter terroristene med å drepe sine egne, jøder, homofile og alle de anser som vantro?  Slike politikere skaper ikke tillit, snarere frykt og angst.

Politikernes kamp mot Israel skader kun Norge

Det snakkes ikke om politikernes dobbeltmoral eller om den tillitskrisen myndighetene skaper når de aktivt bidrar til å undergrave en annen stats internasjonale legitimitet og omdømme, og fortsetter å nøre opp under en antisemittisme som har eksplodert etter oktobermassakren.  Ikke engang den 26. november var det noen som våget å snakke om det.

I Norge har mange politikere primært vært opptatt av å boikotte israelske bedrifter som pensjonsfondet har investert i, noe som skader Norge ved at det kan frata befolkningen adgang til israelsk teknologi, medisiner og annet.  De kan umulig tro at dette virker inn på Israel eller er til Norges fordel.  Det virker heller som om de håper å bedøve befolkningen så de ikke skal se hvor det bærer hen med Norge.  Faktum er at tross store krigskostnader og boikott, har Israel en robust økonomi som de færreste land kan sammenligne seg med.  Israels børs hadde sist år størst vekst globalt og Norge har allerede gått glipp av en del av denne veksten.

Vi tror finansminister Stoltenberg forstår at dette skader Norge og er uten virkning på de israelske selskapene eller på Israel, kun på de som eier aksjer i selskapene.  Blant disse er mektige land som USA, som investerer tungt i Israel og i israelske selskap, og som nå anser Norges irrasjonelle boikott som en trussel mot deres investeringer.

Det Gahr Støre og hans «tutti frutti-gjeng» ikke synes å forstå, er at de er i ferd med å skade Norge på flere fronter.  De er opptatt av hvordan de kan demonisere Israel og hva de kan gjøre for raskest mulig å avvikle Norges oljevirksomhet, sikre høye olje- og strømpriser, øke skatter og avgifter, og jage enda flere kreative folk til Sveits og jøder til Israel.  Og det unormale symbiotiske forhold mellom norske politikere og landets betalte medier, som er uten parallell i verdenssammenheng blant demokratiske land, gir antiisraelske politikerne stort spillerom.

Telenors Myanmar-skandale viser tydelig politikernes falske moral: Ingen problem med tortur og drap på sivile når de selv kan ha vært medansvarlige, men helt i orden med falske anklager mot verdens eneste jødiske stat.  Man lener seg tilbake i tilfredshet over egen fortreffelige moral, men anklager andre grunnløst for umoral.

Ingen spør hva Norge tjener ved sin kamp mot Israel.  Hvordan kan støtte til etablering av terrorstater i Gaza og Judea og Samaria styrt av terrororganisasjoner som Hamas og PLO gagne Norge?  Disse to organisasjonene kommer aldri til å akseptere hverken hverandre eller Israel.  Men hvor mange innser at dette skader primært Norge og ikke Israel?

Av Geir Adelsten Iversen

Finnmark skal utvikles – ikke tappes. Elektrifiseringen av Melkøya vil bruke mer kraft enn hele fylket vårt har tilgjengelig i dag. Resultatet blir høyere strømpriser, press på natur og reindrift, og mindre kraft igjen til ny industri og arbeidsplasser i nord.

Vi står midt i en grønn omstilling, men den må være rettferdig. Finnmark kan ikke bære byrdene for at staten skal pynte på klimaregnskapet. Det finnes alternative utslippsløsninger for Melkøya som ikke krever at vi bygger ned naturen, svekker samiske rettigheter eller risikerer framtidige arbeidsplasser.

Vårt krav er enkelt: Krafta i Finnmark skal brukes til å bygge Finnmark. Vi sier ja til grønn industri, ja til arbeidsplasser og ja til utvikling – men nei til tiltak som gjør regionen vår mer sårbar.

Finnmark trenger en energipolitikk som setter folk, natur og framtidige muligheter først. Ikke en som sender regningen nordover for å gi staten bedre tall på papiret.

Av Geir Adelsten Iversen

(KOMMENTAR): Når regjeringen vurderer å øke bensin- og dieselprisene med hele seks kroner literen, rammer det Finnmark langt hardere enn det gjør i sør.

Vi bor i et område der bilen ikke er et valg – den er en nødvendighet. Her finnes det ikke trikk eller t-bane som går hvert femte minutt. Busstilbudet er begrenset, avstandene er store, og lade-infrastrukturen er langt fra god nok til at elbil kan være et reelt alternativ for de fleste. Derfor blir et så stort prishopp ikke bare en ekstra utgift. Det blir et direkte angrep på livsgrunnlaget vårt.

Reindrifta og fiskerne er blant dem som kjenner trykket hardest. Reindriftsutøvere kjører mange mil over vidda hver eneste uke, og snøscooteren er helt avgjørende for å kunne drive næringen. Det finnes ingen elektriske alternativer som fungerer i arktiske forhold. En økning på seks kroner literen vil gjøre en allerede krevende økonomi enda vanskeligere.

Det samme gjelder fiskerne langs kysten. For sjarker og småbåter er drivstoffkostnaden en av de største utgiftene. Når marginene allerede er små, kan en slik avgift være nok til at mange ikke lenger klarer å holde hjulene i gang. Og når fiskerinæringa svekkes, svekkes hele kystsamfunn.

Dette handler ikke om å være mot miljøtiltak. Det handler om at klimaomstillingen må være både klok og rettferdig. En politikk som ikke tar hensyn til de geografiske og praktiske realitetene i Finnmark, skader mer enn den hjelper. Vi kan ikke ha en miljøpolitikk som fungerer for Oslo, men som river bort grunnlaget for liv og arbeid i nord.

Skal vi lykkes med grønn omstilling, må tiltakene tilpasses hele landet – ikke bare byene. Det er på tide at regjeringen tar inn over seg at én politikk ikke kan passe for alle.

Av Geir Adelsten Iversen

Da krigsskipet Murmansk drev i land ved Sørvær julaften i 1994, lovet myndighetene at situasjonen var «under kontroll». Det var den ikke.

Skipet ble liggende i 14 år, lekkende og rustende, mens folk i området ble syke, mens bekymringene økte, og mens staten gjentok at det «ikke var grunn til uro». Først da løgnene tok igjen virkeligheten, ble vraket fjernet – til en prislapp på en halv milliarder kroner.

Historien sitter dypt i oss som bor langs kysten. Den er en påminnelse om hva som skjer når staten undervurderer havet – og overvurderer seg selv.

Nå står vi ved starten av en ny skandale. Denne gangen i Andfjorden, der en fregatt ble sunket med vilje midt i et av Norges mest verdifulle fiskefelt. Fiskerne er sjokkerte. Lokalsamfunnet er sjokkerte. Og staten svarer med den samme arrogansen som før: «Dette går nok bra.»

Det gjorde det ikke sist. Det gjør det ikke nå.

Dette handler ikke om et øvingsvrak. Det handler om et havområde som gir oss arbeidsplasser, mat, inntekter, eksport – og liv. Fiskerne har advart. Fagmiljøer har advart. Likevel ble et helt yrkesområde satt i fare, uten at staten tok seg bryet med å lytte.

Vi liker å si at Norge er en miljønasjon. At vi tar klima på alvor. At vi er forvaltere av havet. Men hva er slike ord verdt når et krigsskip senkes på et av landets beste fiskefelt – og regjeringen ikke engang problematiserer konsekvensene?

Vi kjemper for ren luft, for mindre utslipp, for klima på land.

Hvorfor gjelder ikke miljøhensyn i havet? Havet er ikke en avfallsplass. Havet er ikke et sted å «ta en sjanse». Havet er vår eksistens. Nå må staten gjøre det Murmansk-lærepengen burde ha lært for 30 år siden:

1. Ta ansvar.
2. Lytt til kysten.
3. Fjern vraket før det blir et nytt miljømareritt.

Vi tåler ikke en «Murmansk 2.0». Denne gangen ligger skaden skjult, under overflaten, der den kan gjøre ubemerket skade i tiår før vi ser konsekvensene. Da vil både fisk, fiskere, lokalsamfunn og troverdigheten til myndighetene være tapt. Dette handler ikke om politikk. Ikke om militære øvelser. Ikke om teknikk.

Dette handler om respekt for havet.
Om framtiden til kysten.
Om å lære av historien – ikke gjenta den.
Myndighetene kan velge å handle nå.
Eller de kan – nok en gang – velge å vente til skaden er gjort.
Vi som bor ved havet vet hva som står på spill.
Vi nekter å la Andfjorden bli det neste Sørvær.
Fjern fregatten. Rydd opp. Ta kysten på alvor.

Av Jostein Sandsmark

Jeg så et besteforeldrepar på TVL i samtale med Skaug. Det var vemodig å se at to gode, velmenende personer skulle bruke sitt engasjement og sine krefter på et foretak så håpløst og bortkastet – er en tragedie.

Vi kan slå fast: Det Grønne Skiftet er et falsum, en bløff, en katstrofal feilsatsing til en umålelig skade for samfunnet. Kampen mot den «giftige» klimagassen CO2 er forfeilet på alle vis. Klimamålene er uoppnåelige viser det seg, og viljen til å nå dem avtar i erkjennelsen av at dette var feilslått. Og Ernas avvising til å ta skogsarealet med i regnestykket – den med sitt store opptak av CO2 – noe  som alle andre land har gjort, viser at kampen mot menneskeskapt CO2-utslipp bare er symbolpolitikk.

Dette er ille, men verre er det at premisset, at CO2 er «giftig», er fullstendig opp/ned. Klimagassen CO2 kunne med større rett blitt kalt for «livsgassen», for den er basisstoff i alle grønne planter og vekster. CO2 brukes som gjødsel og «fortilskudd» i drivhus og plantasjer og fremmer fotosyntesen – prosessen i alt grønt liv.

Som ikke dette er nok er det klart at CO2 utgjør en forsvinnende del av de klimagassene som påvirker jordens klima. Avdampingen fra verdenshavene er nesten alene om dette. Og det er solen med sine flekker og utbrudd som i uminnelige tider har styrt klimaendringene på jorda – fra istider til varmeperioder.

Det menneskeskapte utslippet av CO2 har ikke engang et fnugg av innvirkning på jordens klima. Og så snakkes det om klimaavtrykk og behovet, verdien, nødvendigheten av å sykle til jobben! Om det ikke bare er som en dråpe i Stillehavet, så er det i alle fall bare som en dråpe i Middelhavet.

Dette er elementær fysikk og matematikk som var lærestoff i 1. realskoleklasse, men som i dag er er blitt tema og hellig vitenskap for FN’s og EU’s høyt gasjerte klimaforskere.

Men de er kjøpt og betalt og må levere, og beholder jobben bare under forutsetning av å gi de varene som forventes av oppdragsgiverne. De er ikke vitenskapsmenn, men tjenere under regimet PPP –  Penger, Politikk og Prestisje.

Det er avslørende for det saklige nivået at klimaaktivisene kaller sine meningsmotstandere for «klimafornektere» (!) Ingen fornekter at vi har klima og klimaendringer. Selv kaller de seg «klimarealistene», og de har klare og håndfaste vitenskapelige fakta å legge på bordet. En halv times lesning på nettsiden deres: – klimarealistene.no – er nok til å få syn for at FN’s generalsekretær Antonio Guterres og hans «klimaforskere» lirer av seg svada uten vitenskapelig substans.

Et tragikomisk utslag av troen på Det Grønne Skiftet og grunngivingen for det er påbudet om Bovaer-tilsetninger i kuforet. Jeg er oppvokst på gård med kuer og hest og har aldri observert at kuene fiser. Men hesten prompet tidt og ofte. Og at norsk kufis  skulle ha noen som helst innvirkning på jordas klima er så dumt og hodeløst at det er ikke til å tro. Men at danske kuer nå blir syke og kreperer er et faktum, og at langtidsvirkningene på dem og oss – som fortærer melkeproduktene – nei, se det er er høyst uberegnelig. Sett i verdensperspektiv med Indias millioner av fisende kuer som aldri vil bli foret med bovaergift – er millionsatsingen her på berget på dette eksperimentet en dårlig spøk som voksne mennesker ikke engang skulle befatte seg med i drømmefantasier. Når det så sies at bovaertilsetninger i foret til norske kuer vil kunne redusere metanutslippet med bare 20 % – ja, da må en sprre hvor vettet er.

Men å kutte ut dette hellige klima-eventyret er ganske utrenkelig. De sitter fast i klisteret og ville miste ansikt og identitet som gode, ansvarsfulle verdensbevarere.

Men det er en farbar vei som er fruktbar og positiv og soleklar vinner: Demp ned «Klima Klima» og vend blikket til den virkelige verdensfare:   Miljøsaken med all forsøpling, forurensing av hav, luft og land, råhogst, avskoging, miljøgifter i mat og forbruksvarer, utrydding av insekter og dyrearter, sløsing og overforbruk. Her kan det menneskelige bidraget utgjøre en vesentlig forskjell når det gjelder å oppnå en bærekraftig sivilisasjon.

I denne miljøkampen kan Israel være en læremester. De er verdensmestere i å rense kloakk- og gråvann, avsalting av sjøvann, dryppvanning i jordbruket, skogplanting og ørkengjenvinnig. Lær av dem! – og ta den kampen opp med å  forhindre at verden legges øde i forsøpling, ørkensprednig, villdyrutryddelse og miljøgifttilsetninger. Her trengs en heroisk innsats – noe som nettopp Besteforeldreaksjonen er er dyktige på.    

     Lykke til!     

---

Av Heidi Holmgren, Finnmark Senterparti

Senterpartiet har lagt frem sitt alternative statsbudsjett og er klar til forhandlinger med Arbeiderpartiet. Ap-regjeringen legger frem omfattende og systematiske kutt innen distrikts- og regionalpolitisk utvikling. I Senterpartiet mener vi tvert imot at det må bli enklere, tryggere og rimeligere for folk og næringsliv å bo og ta seg fram i det langstrakte landet vårt. Det er viktig for beredskapen og verdiskapingen vår. Noen av de punktene Sp skal forhandle på er disse;  

Senterpartiet foreslår en styrking av kommuneøkonomien med 5 millarder.kroner, og styrking av fylkeskommunene med 1,5 milliarder kroner. Dette svarer på tilbakemeldingene fra kommunene som ikke får endene til å møtes blant annet på grunn av økte rentekostnader. Kommunene skal levere trygg eldreomsorg, helsetjenester og skoletilbud. Kommunene skal ikke måtte velge om de skal ha sykehjemsplasser til de eldste innbyggerne eller legge ned skoler for å få budsjettet i balanse. Med dette forslaget styrkes kommunene i Finnmark med 126 205 millioner kroner og Finnmark fylkeskommune med 28.8 millioner kroner. Vi mener pengene må brukes på kommunene fremfor nye regjeringsbygg i Oslo og enorme kostnader på konsulenter og økt byråkrati i staten.  

Senterpartiet vil gjeninnføre beredskapstilskuddet til næringsmiddelindustrien i Finnmark. Vi kan ikke forstå at Arbeiderpartiet tok dette tilskuddet ut av budsjettet. I tillegg mener vi at et beredskapslager med korn i Nord-Norge også må innføres. Matberedskap og matsikkerhet gir den virkelige tryggheten i Finnmark.  

Senterpartiet går sterkt imot å øke avgifter på drivstoff. I Finnmark er vi avhengig av å kjøre bil på grunn av lange avstander og mangel på kollektivtransport på mange strekninger. Da ikke alle har mulighet å kjøpe elektrisk bil er Arbeiderpartiets forslag om økte drivstoffprisene svært sosialt urettferdig.  

Vi er også veldig glad for at etableringen av et nytt lavsikkerhetstilbud ved Vadsø Fengsel er tatt inn av Senterpartiet i budsjettforhandlingen med Ap-regjeringen. Dette tiltaket vil bidra til å dekke det økende behovet for fengselsplasser med lavere sikkerhetsnivå i Finnmark og Nord-Norge, samtidig som det gir en effektiv og samfunnsnyttig bruk av eksisterende statlig bygningsmasse. Tiltaket vil bidra til å sikre statlige arbeidsplasser i regionen, styrke lokal verdiskaping og motvirke negativ befolkningsutvikling i Øst-Finnmark. 

Studiestøtte til elever som går på folkehøgskole er også et meningsløst kutt av Ap. Sp foreslår å opprettholde dagens ordning slik at elever ikke taper på å gå et år på folkehøyskole før de starter en annen utdanning. Folkehøgskolene bidrar til at flere unge kommer inn i utdanning og arbeid.