Kommentar

Av Lars-Arne Høgetveit

(22.10.2019): Regjeringen og dets talspersoner gjentar til det villfarende at norsk oppdrettslaks er svært viktig norsk mat beredskap. Vi hører det ofte. Det begynte med statsminister Erna Solberg uttalelse til NRK den 23.03.15: «Laksen er Norges Ikea. – I 2014 eksporterte Norge sjømat for 69 milliarder kroner. Det er sju milliarder mer enn i 2013, og en dobling på under 10 år. Hver eneste dag serveres det 37 millioner norske sjømatmåltid verden rundt. – Likevel hevdes det altså at Norge ikke er selvforsynt med mat.»

Hva har hennes fagdepartement fortalt henne om dette? Det meste av kildene for fiskefôr til oppdrettsfisk er IMPORTERT. For det andre ligger norsk selvforsyning i dag på rundt 35 prosent av matvareforbruket korrigert for fôrimport fra ca. tre millioner dekar. Dette gir seg følgende utslag ifølge Smedshaug i Agri Analyse: «Det er på nivå med industrilandene som har lavest selvforsyning i verden, Japan og Sør-Korea. Og vår selvforsyning synker.» (NRK «Norge trenger kornlager» den 07.06.14)

Og som kjent kan en kornkrise ofte sammenfalle med redusert tilgang på driftsmidler til nettopp matproduksjonen. Worst-case scenario er bortfall av soyaimporten (én båtlast til norsk husdyrproduksjon med soya i måneden til Denofa i Fredrikstad, fra Brasil!) og kornimporten (Russland og Ukraina er store på korneksport!) – da detter store deler av norsk husdyrproduksjon som kylling raskt og noe senere svin, ku o.l. Kriser kommer per definisjon uforvarende, derfor navnet beredskapslagring (beredskap = å være beredt).

Smedshaug nevner videre i samme oppslag: «Senere skulle matsituasjonen bli svært vanskelig under første verdenskrigs blokade og ubåtkrig. I den politiske kampen etter første verdenskrig ble Statens kornforretning opprettet i 1928 med monopol på kornomsetning i Norge. Kornforretningens lageroppbygging og økningen i nasjonal kornproduksjon gjorde Norge bedre stilt for en blokade da andre verdenskrig brøt ut, enn vi hadde vært på flere hundre år. Likevel importerte Norge aldri mindre enn 140.000 tonn korn hvert år under krigen, til tross for at krigskostholdet maksimerte bruken av fisk, melk, poteter og grønnsaker. Lagrene ga imidlertid landet tid til å tilpasse seg nytt kosthold og okkupasjonen.» Det var allikevel feilernæring og sult i fem lange år for veldig mange nordmenn – i dag er vi verre stilt med hensyn til mat enn i 1940! Vi var tre millioner nordmenn i 1940, i dag fem millioner.

Det betyr at om sulten kommer får hver nordmann 35 prosent av den maten vi trenger. Selvsagt kan vi i en krisesituasjon justere denne prosenten noe opp på økt bruk av utmarkas grasarealer, mere grøt og noe mere fisk, men Agri Analyse nevner at vi mennesker ikke bør spise mer en ca. 18 prosent av kostholdet med fisk. Men så er det et hovedproblem her og det er at mye av fiskefôret norsk oppdrettsfisk spiser er importert – Norsk laks har dermed ikke noe med norsk selvforsyning å gjøre, fordi den snylter på utenlandske fastlandsarealer. Fiskefôr inneholder generelt 30 prosent marine ressurser (fiskemel og fiskeolje (av dette er ca. 25 prosent fra såkalte biprodukter som man ikke regner som menneskemat eller har etterspørsel etter) og 70 prosent vegetabilske ressurser (rapsolje, soyamel (mest brukte proteinkilden i fiskefôr), solsikkemel, maisgluten, fababønner og hvetegluten). De marine ressursene er under stort press og presser naturressursene. 

Det arbeides med forskning på overgang til mere vegetabilske råstoffer i fiskeforet, men for å dekke norsk fiskeproduksjon ville det ta landbaserte ressurser tilsvarende ca. 70 prosent av Norges jordbruksareal altså ca. sju millioner dekar! (Oppsummert med hensyn til arealbehov: karbohydrater 0,6 millioner dekar, proteiner fire millioner dekar og fett 2,5 millioner dekar)

Fagfolk uttaler på grunn av befolkningsøkningen: «Det vil derfor ikke være «ledige» vegetabilske protein- og fettkilder for en eventuell omlegging fra fiskebasert fôr. Vegetabilsk råstoff må derfor skaffes til veie gjennom økt intensivering eller nydyrking. Begge disse løsningene vil ha store miljømessige konsekvenser.» (Akvakultur/Havforskningsrapporten 21.)

«Laksen er Norges Ikea», sier Solberg. Viktigheten av landarealet for matproduksjon beskriver Havforskningsinstituttet slik: «Årlig fiskes ca. 80 millioner tonn fisk fra verdenshavene og det produseres ca. 60 millioner tonn sjømat fra havbruk. Dette utgjør allikevel mindre enn 10 prosent av menneskehetens konsum av mat; til tross for at produksjonen av planter i havet er like stor som planteproduksjonen på land. Det vil bli en utfordring å utnytte havets matressurser bedre enn det vi gjør i dag, men det må skje på en bærekraftig måte.» (Næringspyramiden i havet av Svein Sundby, 19.03.14) Dette vet fagdepartementet til statsministeren. NÅ bør de ut i pressa med sin faglige innsikt – når de ikke når frem internt – har de plikt til å varsle befolkningen, ellers blir de medskyldige!

I tillegg bør en statsminister huske barnelærdommen sin at «Stort sett kan man si at for hvert ledd i næringskjeden eller næringsnettet «tapes» cirka 90 prosent av energien. Grovt regnet betyr dette at 1000 kg planteplankton vil kunne gi 100 kg rauåte, som kan gi 10 kg krill, som kan gi 1 kg lodde, som igjen kan gi 0,1 kg torsk.» (Store Norske Leksikon) Det er da selvsagt best ressursmessig om vi mennesker spiser mat så langt ned i næringskjeden som mulig – da får flere mat, i dag sulter én milliard mennesker – mens mange nordmenn sliter med overvekt!

Og fortsatt spille russisk rulett (svært aktuelt ordtak om dagen) bør vi slutte med. Norge har ingen beredskapslagring av mat, ingen beredskapslagring av drivstoff til landbruksredskapene (vi har to sårbare oljeraffinerier som kan settes ut av drift på 5 minutter), ingen reservedelslagre, lite kunstgjødsellagre etc., etc. Vi trenger altså blant annet beredskapslagring av mat for 12 måneder, drivstoff og reservedelslagre for landbruket, tilgang på mer av grasressursene som ligger ubrukt (tilsvarer ca. 800.000 dekar kornproduksjon – utfordringene for mye av dette er blant annet rovdyra som gjør det vanskelig å utnytte), økt nydyrking og drenering av eksisterende arealer. Det finnes habile fagfolk som kan dette i flere departementer, men de forteller meg at de slipper ikke til med kunnskapen sin! Det kan raskt vise seg at narrebukken Chamberlain har kolleger i det norske statsapparatet – han stolte på Hitler, nordmenn stoler på at vi ikke skal få en blokade av råvarer til matproduksjonen til Ola og Kari Nordmann.

Lars-Arne Høgetveit er sivilagronom.

Av Runar Sjåstad

President.
(04.10.2019): Målet for oss som folkevalgte må være å fortsette å bygge samfunn gjennom å legge til rette for verdiskapning og vekst i hele landet.

Finnmark er rik på naturresurser, har et variert næringsliv, men vil alltid ha behov for flere trygge lønnsomme arbeidsplasser. Verden er fortsatt avhengig av olje å gass

Da er det gledelig å se at petroleumsnæringen øker i aktivitet i Nord. Barentshavet er et viktig område for fremtidig olje og gassvirksomhet.

Men produksjonen må skje på en bærekraftig måte som utvikler og styrker lokalsamfunnene uten å fortrenge eksisterende næringer.

Petroleumsnæringen har vært gjennom en periode med redusert aktivitet og en sterk nedgang i oljeinvesteringene over flere år som en konsekvens av oljeprisfallet.

Det er derfor svært gledelig at Equinor har funnet løsninger som realiserer en utbygging av Johan Castberg feltet utenfor kysten av Finnmark.

Med en beregnet investering på ca. 50 milliarder vil dette utgjøre en betydelig andel av investeringene på Norsk sokkel de nærmeste årene og med en forventet produksjonsperiode på 30 år, er det forventet at utbyggingen vil bidra sterkt samfunnsøkonomisk.

Nå haster det med å komme opp med løsninger for å transportere olje og gass fra eksisterende og fremtidige funn i Barentshavet frem til markedet.

En slik infrastruktur løsning må ikke pålegges en enkelt operatør, men må være et fellesansvar hvor myndigheter, nåværende og fremtidige operatører må bidra til en etablering og på den måten bygge og videreutvikle lokalsamfunn i Nord Norge.

En sterk oppslutning i befolkningen er en forutsetning for fortsatt Norsk olje utvinning.

Equinor må innfri sine lovnader fra 2013 om å bygge en ilandføringsterminal for oljen fra Johan Castberg feltet.

Stortingsflertallet sitt vedtak om at det senest ved etablering av flere produserende felt i Barentshavet skal bygges en ilandførings terminal på Veidnes må følges opp.

Det er gledelig at Norske bedrifter allerede har sikret seg viktige kontrakter og at kompetansemiljøene i blant annet Harstad og Hammerfest styrkes, men det vil fortsatt være samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge en terminal på Veidnes i Nordkapp kommune.

Olje og Energiministeren har blitt utfordret på dette flere ganger i denne salen.

Ministeren har gått langt i sine svar med å si at en terminal nok er det som vil være det beste for Finnmark og Nord Norge. Men jeg stusser over at ministeren ikke er mer utålmodig på svar fra Equinor vedrørende Deres utredning.

Hvis statsråden vil trøkker han til og sørger for at det blir en terminal på Veidnes, arbeidsplasser og støtte til Petroleumsnæringen i Nord. Alt annet vil være en stor skuffelse. Om olja går via bøyelasting i havet vil det hverken bygge samfunn eller legitimitet for fremtidig olje og gass utvinning.

Arbeiderpartiet støtter lokale og regionale krav, vi støtter kravet om ilandførings terminal på Veidnes.

Runar Sjåstad er stortingsrepresentant for Finnmark Arbeiderparti.

Artikkelen er hentet fra Radio Nordkapp.

PERSPEKTIV:

Av Vidar Norberg

(12.10.2019): Kan Finnmark regne med hjelp fra USA i en krig? Amerika trakk seg tilbake fra sine allierte mot ISIS og overlot kurderne til den ødeleggende tyrkiske krigsmaskin. Egypt og Saudi-Arabia ser seg ifølge pressen om etter beskyttelse mot Iran som de ikke får fra USA. Israel er fast bestemt på at de må forsvare seg selv alene om noe skjer. Det overlater de ikke til USA.

Norske politikere ønsker et sterkt nok forsvar som kan forsvare Norge inntil den allierte hjelpen, med USA som garantist, kommer Finnmark og Nord-Norge til unnsetning i en krisesituasjon. Spørsmålet er om USA vil komme dersom risikoen er til stede for en storkrig. Kanskje vil en amerikansk president anse det som bedre å ofre Finnmark istedenfor å gå inn i et krigseventyr som kan lede til verdenskrig.

USA har i hele etterkrigstiden vært en garantist for Norges frihet. Det har vært i amerikanernes egeninteresse. De fryktet Sovjetunionens utslettende atomraketter. I den kalde krigen har USA brukt norske nes og viker for å føre i land lyttekabler som skal avsløre når sovjetiske ubåter med atomstridsladninger legger ut fra russiske havner og setter kurs mot USA. Amerikanerne har kunnet benytte seg av norske anlegg på fjell og knauser, som radaranlegget i Vardø. Men hva vil skje den dagen USA ikke har mer å hente i Finnmark. Vil den amerikanske presidenten sende tusenvis av amerikanere til Norge for å dø i en krig som er tapt uten bruk av atomvåpen?

Etter flere år med nedrustning forsøker Norge å pynte litt på forsvaret i nord. Sagat refererte til forfatter Alf R. Jakobsen som under et foredrag på biblioteket i Kjøllefjord opplyste at Russland bruker 20 prosent av sitt nasjonalbudsjett på å bygge opp sitt militære. Vladimir Putin har sagt de vil satse på flåte- og styrkeoppbygging i nordområdene de neste 20 årene. I Norge klarer man 1,5 prosent til Forsvaret, mens man ifølge Jacobsen kanskje burde brukt 10 prosent.

Mens Det norske forsvaret en gang håper å få 1000 soldater i Finnmark, har Finland totalt 280.000 soldater i krigstid. De har Europas lengste grense mot Russland. Norge har rundt 200 kilometer.

–Nordområdenes strategiske og geopolitiske betydning har gått helt i glemmeboken hos makta i Oslo, sa Jakobsen på foredraget i Kjøllefjord da han presenterte sin nye bok «Farlig farvann.»

Norske politikerne vil ha noen få store robuste enheter. Det er sikkert Russland glad for. Kanskje er det derfor de har raketter nært Norges grenser. Så lenge det er få store enheter, kan de trolig tas ut eller skades med raketter om ikke Norge har et meget effektivt rakettforsvar. Det er heller ikke umulig at Russland har små taktiske atomladninger som kan brukes mot noen få militære forlegninger uten at protestene i verden blir for store i en krise. Finnmark var nok bedre befestet under den kalde krigen. Mange steder var det desentraliserte heimeværnsstyrker. Uansett hvor Sovjetunionen kom, ville de møtt langvarig motstand. Men de robuste enhetene er lettere å slå ut. Klarer Russland det ikke konvensjonelt, kan de kanskje gjøre det ukonvensjonelt om de står med ryggen mot veggen.

USA – KRUDERNE

Kurderne som døde for amerikanerne i kampen mot ISIS, har gjort en bitter erfaring. Nå etter at krigen mot ISIS offisielt er vunnet, trakk USA ut mellom 50 og 100 soldater fra de to byene Tel Abayad og Ras al-Ain som hindret Tyrkias store krigsmakt å angripe mange byer og landsbyer i Syria. Lørdag kom meldingen om at tyrkerne har nådd Ras al-Ain.

Hendelsesforløpet viser hvor fort det kan gå. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan snakket med USAs president Donald J. Trump i telefonen på søndag den 6. oktober 2019.

Ifølge nyhetsbyrået Reuters sa Det hvite hus i Washington at Tyrkia vil snart gå i gang med sin lenge planlagte operasjon i Nord-Syria. Uttalelsen kom etter at Trump hadde snakket med Erdogan.

–De amerikanske styrkene vil ikke støtte eller være involvert i operasjonen. USAs styrker som har nedkjempet ISIS’ territorielle kalifat, vil ikke lenger være i området, het det i kommunikéet.

Da proteststormen kom, svarte Trump:

–Dersom Tyrkia gjør noe som jeg, i min store og uovertrufne visdom vurderer å være ikke-tillatt, vil jeg totalt ødelegge og fjerne Tyrkias økonomi. (Jeg har gjort det før), twitret Trump.

Men onsdag 9. oktober startet det tyrkiske felttoget med intenst bombardement fra fly og artilleri for å slå ut YPG som Tyrkia sier er en kurdisk terroristorganisasjon. 181 mål ble angrepet ifølge tyrkiske myndigheter. Tyrkiske bakkestyrker gikk inn for å erobre en stripe på 32 kilometer inn i Syria. Sivile flyktet.

Den kurdiskledede styrken Syrian Democratic Forces (SDF) beskyldte Washington for å forråde en alliert som ledet an i kampen mot ISIS i Syria.

–De amerikanske styrkene sto ikke ved sine forpliktelser. USA trakk styrkene ut fra grensen mot Tyrkia. Den tyrkiske militære operasjonen i den nordlige og østlige delen av Syria vil ha en enorm negativ effekt på krigen mot ISIS, advarte SDF.

–Kurderne ser på dette som forræderi. Kurderne hadde sett med håp på Trump for også andre i USA har forrådt dem. Nå vil Tyrkia foreta en etnisk rensning. Trump har gitt Erdogan klarsignal til å gå inn, sa en kommentator til BBC fredag.

SDFs talsmann Redur Xeli sa på fjernsynet lørdag at SDFs soldater som i fire år har beskyttet koalisjonsstyrkene i Syria, nå blir martyrer på grunn av tykiske krigsfly. Han sa det skjer foran øynene på våre allierte som plutselig og uten advarsel forlot dem. Ifølge meldingen var dette trolig en referanse til USA som gav grønt lys for Tyrkia.

General Ferhat Abdi Sahin I «Syrian Democratic Forces» sa at Washington har forlatt dem slik at de kan bli slaktet.

–Jeg vil gjerne vite om dere er i stand til å beskytte mitt folk, samt stoppe bombene som faller ned. Dersom dere ikke er det trenger jeg å inngå en avtale med Russland og regimet om å sende sine fly for å beskytte oss, sa Sahin.

USA – ISRAEL

Israel er ifølge en kommentar av Herb Keinon i Jerusalem Post ikke glad. For når USA trekker seg ut, skaper det et vakuum som andre vil fylle. Det var tilfelle da Russland ble involvert i krigen i Syria i 2015 fordi USA nølte.

–Iran har sett at Amerika ikke svarte på det iranske angrepet mot USAs drone eller på angrepet mot oljeanlegget i Saudi-Arabia som også er en alliert. Nå forlater USA kurderne, skrev Forbedere for Israel (ifi.org.il).

Når USA nå har forlatt kurderne, kan det føre til at land som Saudi-Arabia og Egypt ser andre steder for å finne beskyttelse. Saudi-Arabia har alt nærmet seg sin truende erkerival Iran. Egypt vender tilbake til Russland, skriver pressen.

Israel er ifølge Keinon bekymret for at den nordøstlige del av Syria skal bli en del av Irans korridor til Irak, gjennom Syria og ut til Libanon og Middelhavet når kurderne nå er borte. Det kan bli vanskeligere for Israel å forhindre at terrororganisasjoner som Hizballah i Libanon får avanserte presisjonsvåpen fra Iran som ønsker å omringe Israel før den planlagte endelige ødeleggelse av den jødiske staten.

Det kan også hende at USAs politikk fører til at kurderne må vende tilbake til Bashar al-Assad. Et sterkt Syria er ikke noe Israel ønsker.

–Det er en god ting for oss (Israel) at vi kan forsvare oss selv når vi trenger det. Å være avhengig av noen, inkludert våre kjære og dyrebare venner i Washington, medfører en risiko for å ende opp som yazidisene og kurderne, sa Eran Lerman som er tidligere nestleder for sikkerhetsrådet i Israel.

Keinon skriver videre at Jerusalem lærer at Washington nok kan gi sin støtte i FN,  fortsette med finansiell hjelp til våpen, la være å presse i spørsmålet om palestina-araberne og gi diplomatisk støtte når Israel gjennomfører militære operasjoner for å beskytte seg. Men når det blir spørsmål om bruk av militær styrke, for eksempel mot Iran, står Israel alene.

–At Trump har forlatt kurderne som var Amerikas allierte, har skaket folket dypt, uansett hvilken politisk side man står på. Det er flere lederartikler og uttalelser som igjen sier at Israel kan kun lite på seg selv. Amerikas øvrige allierte i denne regionen er enda mer oppskaket av det som har skjedd. Det er Tyrkia og Iran som tjener på dette, skrev Forbedere for Israel.

–Israel vil forsvare seg selv med sine egne og mot alle trusler. Israels forsvar er rede til å forhindre enhver trussel, gå i gang med forsvar og angrep med sin overveldende makt. Våpen, makt og åndelig kraft. Dette er ånden i yom kippur-generasjonen som er skjenket oss, sa Benjamin Netanyahu da han talte til minne om at det er 46 år siden yom kippur-krigen.

Flere israelske reserveoffiserer oppfordret Israel til å gi militær og humanitær hjelp til kurderne. Oppropet ble sendt både til stats-minister og forsvarsminister Benjamin Netanyahu og forsvarssjef Aviv Kochavi.

–Som israelere må vi ikke stå på sidelinjen og se på at en annen nasjon blir forlatt av sine allierte og står forsvarsløse. Vi husker vårt folks blod og det som skjer når verden forlater en nasjon og folkets skjebne, skrev reservemajor Yair Fink like før Netanyahu selv gikk ut med en uttalelse

–Israel fordømmer sterkt den tyrkiske invasjonen i kurdiske områder i Syria og advarer mot etnisk rensing av kurdere fra Tyrkia og deres stedfortredere. Israel er beredt til å gi humanitær assistanse til det galante kurdiske folk, sa Netanyahu i en uttalelse som ble referert i israelsk presse.

–Vi ber om at Israels forsvar må få en guddommelig strategi og taktikk i lys av disse sjokkerende begivenheter. Vi ber om at Amerika må bli fjernet som avgud for mange israelere, og at de heller se opp til Ham, skrev Forbedere for Israel (ifi.org.il) i sitt helgebrev fredag 11. oktober.

PROFETISK LYS

Det er også enkelte som ser USAs tilbaketrekning fra Syria som en mulig forberedelse for den store Gog-krigen.

–Forrige søndag (6. oktober) kom det en veldig uvanlig pressemelding fra Det hvite hus. Vi fikk vite at Tyrkia fikk offisielt grønt lys fra Det hvite hus til å invadere den nordøstlige del av Syria og overta ansvaret for regionen, inkludert kampen mot ISIS. President Trump twitret en sjokkerende twitter som kun skaper spenning hos troende som tror på de bibelske profetier, skrev forkynner Amir Tsarfati i «Behold Israel».

–Vi vil kjempe der det er til vår fordel, og bare kjempe for å vinne. Tyrkia, Europa, Syria, Iran, Irak, Russland og kurderne vil nå måtte finne ut av situasjonen, skrev Trump på Twitter.

–Russland er veldig oppmuntret over at USA har gitt Tyrkia grønt lys til å invadere Syria. De planlegger å overta området senere fra Tyrkia på grunn av oljen og gassen der. Vi lever i de siste dager! Midt-Østen formes nå for de store begivenheter med en krig som er beskrevet i Esekiel 38 og 39. Vi troende vil snart være ute (opprykket fra) dette, skrev Tsarfati.

Han sikter etter alt å dømme til Gog-krigen. Mange troende påpeker alt at Magog (Russland – Ros, Mesek og Tubal) under sin fører Gog snart vil komme med Persia (Iran), Tyrkia (Togarma-folket), Sudan (Kusj) og Libya (Put). De vil angripe Israel. Det blir videre påpekt at Gog står alt på den syriske grensen i Israel. Iran har også baser i Syria.

Et annet poeng som bibelgranskere taler om, er at Saudi-Arabia (Sheba og Dedan) skal spørre om Gog kommer for å ta hærfang. Saudiaraberne er alt begynt å bli «venner» med Israel og blir ikke med i Gog-krigen mot Israel.

Det er også bibelgranskere som påpeker at USA ikke er nevnt i profetien. Israel kan heller ikke vente seg noen hjelp fra USA. Noen profetigranskere stiller spørsmål hva som har hendt med USA.

(04.10.2019: Et såkalt ekspertutvalg nedsatt av finansministeren foreslår store endringer i beskatningen av vannkraftverk. Forslaget er egnet til å rasere økonomien i vannkraftkommunene. Blant annet foreslås å avvikle ordningene med konsesjonskraft og konsesjonsavgift, samt å «normalisere» eiendomsskatten for vannkraftverk, skriver Ságat på lederplass.

Utvalget er sammensatt av syv personer, de fleste bosatt i Oslo. Det nordligste medlemmet bor i Trondheim.

De «kloke» hodene har ikke klart å beregne eksakt hva forslagene vil medføre. Men det antas et provenytap på 320 millioner kroner for konsesjonskraft, 910 millioner kroner for konsesjonskraft og 630 millioner for eiendomsskatt. Til sammen 1.860 millioner kroner forsvinner etter dette som inntekt fra berørte kommuner og fylkeskommuner.

Til gjengjeld vil ekspertene gjøre visse grep med den såkalte grunnrenteskatten til staten som angivelig skal utligne inntektstapet på 1,86 milliarder kroner. Forskjellen er «bare» at disse nye inntektene vil havne i den velfylte statskassa og ikke i slunkne kommune- og fylkeskasser.

Forslagene vil altså isolert sett redusere kraftinntekt­ene til kommuner og fylkeskommuner. Tall fra Landssammenslutninga for vasskraftkommunar (LVK) viser at tallene er meget smertelige for Finnmark.

Sør-Varanger vil miste vel 9,5 millioner kroner, Alta mister vel 8,7 millioner kroner, Lebesby om lag 5,5 millioner kroner, Kvalsund vel 4,1 millioner, Porsanger 3/4 million kroner og Berlevåg nesten 1/2 million kroner. Dessuten vil Kautokeino tape cirka 4 millioner kroner.

Utsiktene til å miste så store inntekter skremmer natur­lig nok så vel ordførere som innbyggere i de berørte distriktskommunene. Man føler seg med god grunn regelrett lurt til å ha gjennomført kraftutbygginger på svikt­ende premisser.

Vi merker oss at finansminister Siv Jensen (FrP) lover at kraftinntektene til kommuner og fylker skal opprettholdes. Ifølge statsråden var hensikten med utvalget å legge til rette for samfunnsmessig lønnsomme invester­inger i vannkraft.

Dette dreier seg om hvem som skal tjene direkte inntekter fra kraft­in­du­strien, staten eller kommunene? Det kan virke som om Norge har en statskapitalistisk regjer­ing. For kommunene er det derimot bedre å ha egne inntekter fra kraftindustrien, enn å leve på «almisser» fra staten som i neste nu kan bli fjerna med et pennestrøk.

Av Vidar Norberg

(08.10.2019): Årene med Benjamin Netanyahu ved roret i Israel har vært en regjeringstid med Pax Netanyahu. Uttrykket er hentet fra Pax Romana, fra den tiden da Rom hadde fred.

Slik har det vært under statsminister Benjamin Netanyahu. Han har hatt et meget godt forhold til USA. Selv om ikke alle presidenter har likt Netanyahu, har de hatt respekt for hans politiske ferdigheter på verdensarenaen. Netanyahu har besøkt USAs president Donald Trump flere ganger enn noen annen statsleder i verden. Netanyahu har besøkt Russlands president Vladimir Putin 13 ganger siden september 2015. Forholdet mellom den israelske og russiske lederen har vært meget godt. Det samme kan sies om samarbeidet med Indias statsminister Narendra Modi. Både Kina og Japan har vist økende interesse, ikke minst for Israels teknologi og innovasjon som er ettertraktet. Gode venner har Netanyahu hatt i Canada og Australia. Også i Afrika har Israel under Netanyahu hatt stor politisk fremgang. Netanyahu har nok hatt sine uoverensstemmelser med Den europeiske union, men både britiske statsministere og den tyske kansler Angela Merkel har hatt et godt forhold til Netanyahu. Han har møtt flere av de britiske statsministrene, senest Theresa May og Boris Johnson.

I Netanyahus tid har de økonomiske investeringene fra utlandet vært rekordhøye. Den sterke stillingen israelsk shekel har mot dollar, euro og skandinaviske kroner, forteller litt om den økonomiske utviklingen i Israel. Mange land står i kø med sine investeringer for å få en del av Israels innovasjon. Landet kan lage vann av luft, er kommet langt i teknologien for selvstyrende biler og utvikler nye legemidler. Land som har vanskelige naboland, vet også å sette pris på israelsk presisjonsvåpen. Til og med USA finansierer deler av israelske våpenprogram fordi de er så avanserte, og finansiering vil gi USA tilgang til våpnene om nødvendig. Det er med en slik utvikling ikke å undres over at Netanyahu har fått en fremtredende plass på verdensarenaen. Netanyahu kan ikke lenger ta imot alle lederne som vil møte ham. Det er for få arbeidsdager i året.

I flere år har Netanyahu dominert talerstolen i FNs generalforsamling. Hans skisser av den iranske atombomben har gått verden rundt. Flere ganger har

Netanyahu advart mot de sjiamuslimske ayatollahene i Iran som forsøker å utvikle atomvåpen og langtrekkende raketter, og som har som mål å utslette Israel samt nå både Europa og USA, og erobre Mekka. Hans advarsler om et iransk kjernefysisk våpenprogram er blitt tatt alvorlig av USA som har innført økonomiske sanksjoner mor Iran, men ikke på grunn av påstander fra Netanyahu.   

Etterretningsorganisasjonen Mossad hentet ut det hemmelige iranske atomarkivet i Teheran før iranerne rakk frem på arbeid om morgenen. Arkivet var gjemt på et uanselig lager for ikke å vekke oppmerksomhet, men Israel fant det og åpnet safene med skjærebrennere som har en hete på 3.600 grader. Der var de originale bevisene for deres hemmelige atomprogram. Det ble åpenbart for all verden.

Sunnimuslimene i den arabiske verden har begynt å sette pris på statsminister Netanyahu i det som var fiendelandet Israel. Kongen i Saudi-Arabia gikk så langt som å be USA kappe hodet av slangen Iran. Når USA nøler med å tøyle Iran, er det arabiske land som stille har tatt kontakt med Netanyahus Israel. Dette er en diplomatisk suksess som knapt noen hadde drømt om.

Israels fly opererer nå mot iranske styrker som forsøker å bygge festninger som fylles med avanserte våpen, både i Libanon, Syria og Irak. Ingen av stormaktene gjør noe med Israels styrker. Netanyahu har gjort det klart at Israel ikke vil akseptere iransk militær nærvær ved sine grenser eller oppsamling av våpen der. Stormaktene har sett at Netanyahu holder ord, og respekterer den israelske militærmaktens innflytelse. Det er noe nytt i det moderne Israels historie. Det er først under Pax Netanyahu at man har sett noe slikt.

Det har kanskje ikke alltid vært helt Pax (fred) fra Gaza. Raketter i hundrevis er skutt fra iranskstøttede terrorister i Gaza mot Israel. Netanyahu har kun valgt å slå tilbake med angrep mot infrastruktur som særlig tilhører Hamas og dels Islamsk Jihad. Netanyahus mål har vært å skåne befolkningen i Gaza så mye som mulig. Han har ikke fulgt ønsket fra Abu Mazen i Ramallah om å knuse Hamas med overveldende militærmakt. Det kan nok være fordi Netanyahu vet at så lenge det er et Hamastan i Gaza, er det to palestina-arabiske «statsdannelser», og da blir det ingen tostatsløsning. Selv om Netanyahu har sagt at han er for en tostatsløsning, er det blitt hevdet at han har gjort alt for å beholde status quo, uten en tostatsløsning.

Under Pax Netanyahu er Jerusalem blitt anerkjent av USA som Israels hovedstad. Amerikas ambassade er flyttet fra Tel Aviv til Jerusalem. Noen få land er kommet etter, men Netanyahu har invitert alle land til Jerusalem. Under Pax Netanyahu er det også bygget i Judea og Samaria, kanskje ikke med regjeringens penger, men med frivillig innsats. Nye hus er skutt opp. De har fått vei, strøm og vann. Det har skjedd under Pax Netanyahu, selv i den tiden da USAs president Barack Hussein Obama krevde stans i jødisk nybygging. Det er ikke bare i Jerusalem, Judea og Samaria at utviklingen har gått fremover. Trump var snar til å anerkjenne Netanyahus anneksjon av Golanhøydene. Både denne anerkjennelse og anerkjennelsen av Jerusalem er en politisk seier som ingen andre av Israels statsministre har vært i nærheten av.

For første gang på flere år uteble Netanyahu fra FNs generalforsamling. Man må vel kunne si at interessen for FN-talene avtok noe, fordi den eminente taleren Benjamin Netanyahu var fraværende på grunn av valget i Israel. Nå kan Tyrkia, Iran og andre antisemittiske land komme med sine antisemittiske tornadoer mot Israel uten at en av verdens fremste politiske talere går opp på talerstolen og tar til motmæle mot vanviddet.

Netanyahu har styrt landet i 10 år. Han er Israels lengst sittende statsminister. I hans tid har landet hatt fred og blomstret uten sidestykke. Men kanskje er mange israelerne blitt lei Pax Netanyahu. I valget den 9. april fikk ikke Netanyahu med høyresiden flertall for å danne regjering. Derfor ble det nyvalg igjen den 17. september. Heller ikke der ble det noe klart flertall for noen blokker selv om flertallet av arabiske partier gikk med tidligere general Benny Gantz for å styrte Netanyahu og hans Pax. Rettsvesenet og politi er også blitt beskyldt for å ville Netanyahus politiske liv til livs. Riksadvokaten hindret nylig Netanyahu fra en lite oppgjør med Hamas. Kanskje ble mange i Israel lei Pax Netanyahu.

Statsminister Netanyahu er en av denne tids store talere. Han talte mot terrorismen før den fikk utvikle seg. I dag ser man for eksempel de strenge kontrollene på flyplassene fordi man ikke tok Netanyahus advarsler alvorlig. Enten man nå liker Netanyahus taler eller ikke, blir talene svært ofte gjenstand for oppmerksomhet i verdenssamfunnet. Kanskje kan man sammenligne Netanyahus talegaver med den britiske statsminister Winston Churchill som vant andre verdenskrig, men tapte parlamentsvalget i Storbritannia. Raskt var landets tid som stormakt over.

Bare Gud vet om en Pax Netanyahu vil bli etterfulgt av Pax Israel.

–Kanskje er det ennå en nådetid for Netanyahu, sa en reporter da han fikk det nesten umulige oppdraget med å danne regjering etter valget.

Artikkelen er hentet fra KARMEL ISRAEL-NYTT. (Karmelin@netvision.net.il)

Av Arne Pedersen i ForFinnmark og Bjørn Willumsen i ForTroms

(03.10.2019): «Svakt argument – hev stemmen» er et velkjent retorisk triks i trengte situasjoner. Sjelden har vi sett dette demonstrert så til de grader som når den godeste politisk redaktør Skjalg Fjellheim forsøker å svare på vårt innlegg om «fake news» i Nordlys. Vi dokumenterte at Fjellheim ikke ga et korrekt referat fra det viktige representantskapsmøtet i Troms og Finnmark AP sist helg i Tromsø, i diskusjonen om tvangssammenslåing og reversering. 

Fjellheim la her all sin prestisje inn i en kommentar der han hevdet at det kun var to representanter fra Vadsø som nevnte reversering, og at resten av partiet ikke var opptatt av spørsmålet. Han var den eneste fra pressen til stede under denne debatten, og kunne således kanskje ha sluppet unna med denne svært feilaktige vinklinga. Men vi var også der. 

Fjellheim sine skriverier var så hinsides i forhold til realitetene på møtet at vi var nødt til å si fra. Både av hensyn til selve saken, men også av respekt for partiet og delegatene, som mange hadde reist langveisfra for å ta del i seriøst politisk arbeid. De fortjente bedre enn å bli ignorert og marginalisert av politisk redaktør i Nordlys, i et av de viktigste politiske spørsmålene for våre to fylker på mange tiår. Derfor måtte vi få ut fakta. 

Det er en vel en overdrivelse å si at tilsvaret fra redaktør Fjellheim er direkte saklig eller reflektert. Han er trengt opp i et hjørne med hensyn til realitetene, men i stedet for å ta ballen og svare oss, så går han til et avsindig angrep på oss og på ForFinnmark og ForTroms. Med usaklige karakteristikker og beskrivelser oppnår han nok ikke annet enn å skade sin egen troverdighet.

Man kan jo ikke bli annet enn «forrfær» over at redaktør Fjellheim ennå ikke har oppfattet at et stort flertall av folket i våre to fylker er mot høyreregjeringas tvangssammenslåing – at et overveldende flertall i det nye fylkestinget har reversering i sine programmer, og at de nå er blitt enige om reversering. Redaktøren tilskriver oss «aksjonister» æren for at det er blitt slik gjennom «propaganda-lignende manipulasjoner», samtidig som han hevder at det nye flertallet på fylkestinget «logrer» for oss. Hallo! Det er folket gjennom valg som har stemt for reversering. Det siste fylkestingsvalget trenger ingen selvutnevnte fortolkere, verken fra øst-Finnmark eller i Nordlys-redaksjonen. Folkets sanne vilje i akkurat denne saken er veldig klar. Sjøl om det er veldig hardt å ta inn over seg for redaktøren etter hans langvarige kampanje for tvangssammenslåing, sentralisering, avdemokratisering – ja i realiteten ei annektering av Finnmark fra storsamfunnets side.

Til å begynne med ble finnmarkingenes snakk om en finnmarksidentitet fullstendig oversett og tiet i hjel. Folkeavstemningen, som var en gedigen manifestasjon av det samme, ble neglisjert. Men det har ikke latt seg gjøre å knekke finnmarkingenes identitet. Snarere tvert om. Finnmarkingene står nå fram med større stolthet, slik det også ble så ettertrykkelig demonstrert på representantskapsmøtet til Troms og Finnmark AP sist helg. Skjalg Fjellheim er på feil side og må ty til «fake news». Dette er sjølsagt svært alvorlig. Det kan hende at han samtidig river ned omdømmet til sin egen avis som et uttrykk for det nordnorske? Vi må i alle fall være på vakt når medias maktmennesker tyr til metoder hentet fra systemer som vi ikke liker å sammenligne oss med.

Vanlige folk har ikke råd til kostbare First House – rådgivere. Internt – og litt på fleip – så kaller vi oss i ForFinnmark og ForTroms for Second House. Vi jobber gratis, vi er ikke til salgs, og vi arbeider kun for at folkeviljen skal bli hørt og respektert. Vi er således ei motvekt mot profesjonelle lobbyister og kommunikasjonsrådgivere som er i ferd med å undergrave demokratiet og folkeviljen her i landet – i tjeneste som de er for de kapitalkreftene som har råd til å kjøpe deres skjulte tjenester. Dette er også i ferd å bli en betenkelig business der svingdøra mellom aktive politikere og lobbyister og media er på vidt gap. 

Vi i ForFinnmark og ForTroms er ei samling av samfunnsengasjerte mennesker med forskjellig bakgrunn. Vi har til sammen mange hundre års erfaring fra politikken, fra universitetet, fra kirken, fra underholdningsbransjen, fra media, fra Stortinget, fra fagforeninger og fra andre folkelige organisasjoner. 

Skjalg Fjellheim anklager oss for autoritære metoder. I den sammenhengen finner han det opportunt å nevne Bjørn Willumsen sin bakgrunn fra Rød Valgallianse fra mer enn 30 år tilbake. Verken da eller nå var vel dette medlemskapet egnet til å skremme noen som helst. Slikt er vel heller uttrykk for et totalt fravær av argumenter. Hvorfor ikke heller svare oss på en ordentlig måte, herr redaktør?

Artikkelen er sakset fra iFinnmark.no uten forespørsel.