Kommentar

(SPISS): De siste befolkningstallene fra SSB i 2025 var trasig lesning. I Gamvik gikk folketallet ned med 32 personer, Berlevåg ned 26 personer og Loppa ned med 18 personer.

–Nedslående tall sa ordfører Ragnhild Vassvik i Gamvik.

–Vi har hatt 40 års sammenhengende nedgang av folketallet i Berlevåg, så dette er ikke uventet, sa ordfører Rolf Laupstad til Berlevaagnytt.

Det som skjer i Finnmark, er politisk styrt. Verdiene fra havet går dels til de store rederier. Fisk sendes til utlandet, og folk i fiskeværene blir tvunget til å fintrø eller flytte sørover om de ikke får et lite sugerør i statskassa.

Arbeiderpartiet er ikke for småfolk. Det er storkapitalens parti. Finnmark er et sted hvor man henter profitt. Det er rart at ikke flere finnmarkinger har sett det.

Et annet problem er at enkelte finnmarkinger som flytter over til stortingsdivisjonen, etter hvert glemmer at kua har vært kalv. Kommer det lokale protester, slenger de ut en molo eller en billig veistubb i håp om at alt roer seg.

Flere partier snakker om å styrke Finnmarks forsvar. Men det virker som om de istedenfor er i gang med å avvikle Finnmark gjennom en form for seigpining.

(SPISS): Folk på Nervei vil ha helårsvei. De støttes av Finnmark fylkeskommune, Sametinget, Gamvik kommune og Nervei veilag. Nå vil de be staten om hjelp. Man får håpe at folket får hjelp av staten.

Nervei-folket tok selv initiativet og startet maskinene for å rydde sommervei til bygda. Det er nok en av årsakene til at Nervei-samfunnet har overlevd.

Nabobygda Laggo innerst i Langfjorden ønsket seg også vei. Men den kom aldri. Til slutt døde bygda. Nå er det kanskje mest laksefiskere som finner veien til Laggo, enten man nå går over fjellet fra Bekkarfjord eller får båtskyss inn.

Storsamfunnet burde ha råd til å redde Nervei fra samme skjebne som Laggo. Spredt bosetning er viktig for Finnmark, viktig for Norge og viktig for NATO. Og ikke minst viktig for menneskene som bor på Nervei.

Det ville være rettferdig om Nervei fikk nyte godt av olje- og gasspenger slik at bygda ikke blir avfolket.

Man får bare be om at bygdevisa «Kor e hammaren Edvard» aldri skal synges om Nervei.

Les mer

Av Geir Adelsten Iversen, Senterpartiet

Vi diskuterer nå videre utvikling av oppdrett i åpne merdanlegg i en gytefjord. Samtidig vet vi at villfisken står under økende press.

Villaksen er i tilbakegang mange steder i Finnmark. Altaelva – en av våre mest kjente og stolte lakseelver – har de siste årene opplevd betydelig nedgang i lakseinnsiget, i likhet med en rekke andre elver i nord. Årsakene er sammensatte: klimaendringer, påvirkning i havet, lakselus, sykdom og samlet belastning.

Når situasjonen er så alvorlig for villaksen, må vi spørre oss: Er dette tidspunktet for å øke miljøbelastningen i våre gytefjorder?

Vi har erfaringer fra egen kommune. I Dønnesfjorden har det vært betydelige sykdomsutfordringer i oppdrettsanlegg. Lokale fiskere opplever at torsken i mindre grad gyter der den tidligere gjorde. Kanskje finnes det flere forklaringer – men vi kan ikke ignorere utviklingen.

Øyfjorden er en gytefjord og ligger i et Loppa/Hasvik verneområde. I slike områder må terskelen for risiko være særlig høy. Åpne merdanlegg innebærer utslipp direkte i sjøen. Avfall, næringsstoffer og sykdomspress holdes ikke adskilt fra villfisken.

Dette er ikke et angrep på oppdrettsnæringen. Det er en erkjennelse av at dagens driftsform har miljømessige begrensninger.

Skal næringen utvikles videre i Hasvik, må det skje gjennom løsninger som i langt større grad skjermer villfisken – lukkede eller vesentlig mer miljøsikre anlegg. Vi kan ikke fortsette veksten dersom risikoen bæres av gytefjordene våre.

Villfisken er en felles ressurs. Når den først svekkes, kan den ikke erstattes.

Når villaksen i Finnmark allerede er i tilbakegang, bør svaret være klart: Vi må redusere risiko – ikke øke den. Gytefjordene våre er ikke eksperimentområder. De er selve grunnlaget for framtiden vår.

Av Geir Adelsten Iversen

(KOMMENTAR): Norge omtaler seg gjerne som verdensledende på bærekraftig fiskeriforvaltning. For mange langs Finnmarkskysten og Nord-Troms oppleves dette som et glansbilde. Tallene på papiret ser ryddige ut – konsekvensene for lokalsamfunnene er det ikke.

Det er grunn til å spørre: Er det fortsatt overfiske i Barentshavet?

Altfor mye tyder på at svaret kan være ja, ikke nødvendigvis fordi kvotene alene er feil, men fordi kontrollen svikter, særlig for store fartøy, fjordnært fiske og håndtering av undermålsfisk. Når Kystvakta og overvåkingen langs kysten reduseres, og egenrapportering dominerer, åpnes det for gråsonefiske og underrapportering.

Langs kysten ser vi konsekvensene tydelig. Utenfor Sørøya, i Loppa og i Kvænangen opererer store fartøy tett på land – i enkelte tilfeller på innsiden av både grunnlinje og fjordlinje. Her finnes undermålsfisken, her bygges fremtidige bestander. Å tillate dette er både dårlig kontroll og dårlig forvaltning.

Samtidig rammes den minste flåten hardt. Sjarkflåten har fått dramatisk nedgang i kvoter, og mange har nå bare én ukes fiske etter torsk. Gode priser kan sikre kortsiktig økonomi, men gir ikke grunnlag for helårige arbeidsplasser, stabile mottak eller rekruttering til yrket.

Dette ble varslet. Da kvotenedgangen kom, pekte nåværende ordfører i Vardø, Tor-Erik Labahå, tidlig på konsekvensene for lokalsamfunnet. En rapport viste at hver båt fikk en reduksjon i kvoter tilsvarende rundt én million kroner i årlig inntektsnedgang. Båtene forsvant ikke – men inntektsgrunnlaget ble kraftig svekket. Når dette skjer for mange fartøy samtidig, sier det seg selv hvilke ringvirkninger det får for kommuner, mottak og sysselsetting. Dette er statlige beslutninger, ikke enkeltpersoners ansvar.

De minste fartøyene kontrolleres strengt. De store, kapitalsterke fartøyene opererer i stor grad på tillit og egenrapportering, og gebyrer som ilegges kan lett kalkuleres inn i driften. Dette undergraver tilliten til hele forvaltningssystemet. Samtidig svekkes økosystemet nedenfra: Økt fiske etter rauåte og andre lavtrofiske arter til oppdrettsfôr reduserer næringsgrunnlaget i havet. Føre-var-prinsippet burde veie tyngre enn økonomiske kortsiktige interesser.

Uavhengig av hvem som sitter som fiskeri- og havminister, har hovedlinjen vært den samme: mer strukturering, mer maktkonsentrasjon og svakere binding mellom ressurs og kyst. Fisken er fellesskapets eiendom. Da må forvaltningen sikre fellesskapets interesser – arbeidsplasser, bosetting og livskraftige lokalsamfunn.

Sittende fiskeri- og havminister bærer hovedansvaret for kursen som føres i dag, men ansvaret deles med alle partiene på Stortinget. Kystsamfunnene kan ikke lenger betale prisen for politiske valg som svekker både fiskeriene og livskraften langs Finnmarkskysten.

(TILBAKEBLIKK): Noen steder skaper minner. Suolovuopmi Fjellstue er et slikt sted på veien fra Alta til Kautokeino. Jeg ble introdusert til denne fjellstua under en jakt i Masi-traktene for mange, mange år siden, kanskje begynnelsen av 1980-tallet.

Vi kom til fjellstua på jakt etter en bedre middag med finnebiff, multekrem og kaffe. Det var en litt eldre dame som sikkert laget maten og serverte. Det var så god middag, så hyggelige omgivelser at fjellstua ble et fast stoppested når man en sjelden gang kjørte forbi, kanskje hvert 10. eller 15. år. Ikke mange ganger i livet.

Kjentmannen på turene hadde sine jakthistorier. Jeg nevner én. Det var en vinter med mye sne. Min jaktkammerat fortalte at han sank i sneen opp til skulderene, men arbeidet seg fremover under rypejakta, i utsiktsretning Beskades.

Får man ikke ryper på jakten er turen som regel en verdidifull rekreasjonsopplevelse. Og trenger man litt oppmuntring eller trøstespising hadde Suolovuuopmi ypperlig finnebiff, multekrem og kaffe.

En gang var jeg på reise med buss fra finnmarkysten til Finland. Jeg valgte en overnatting på fjellstua. Jeg fikk en av de nyeste hyttene. Det var så rent at man kunne knadd brøddeigen på toalettlokket. Det sier alt!

Når man sitter langt unna, utenfor Norges grenser, hender det at tankene går til Finnmaksvidda. Der har jeg med min far også opplevd enorme multeforekomster. Det var så mye multer at vi plukket bøttene fulle nesten uten å måtte gå. Et eventyr var det. I det tørre lendet så jeg også en firfisle pile avsted. Jeg ikke trodde ikke slikt eksisterte i så kalde omgivelser.

En av de dekorasjoner som jeg husker fra fjellstua var noen vakre motiver av samer på fjellet. Neste gang jeg er på reise i disse egner skal jeg stikke innom fjellstua for å se om tiden har stått stille og garantistemplet henger på veggen.

V.N.

(SPISS): Det er stadig konflikt mellom Sør-Norge og Nord-Norge om fisk, gass og natur. Verdier føres sørover. Til og med et stortingsmandat ble i 2025 overført fra Finnmark til Akershus. Flertallspolitikerne i sør stjeler verdiene fra nord. Elektrifisering av Melkøya er et nytt raid.

Konflikten mellom sør og nord er et problem som synes uløselig. Norge er en av verdens fremste pådrivere for en tostatsløsning i Israel. Kanskje burde den norske tostatsløsningen heller anvendes i Norge slik at folk i nord blir fri fra åk og utbytting i sør.

Man kunne jo for eksempel dele Norge i to stater. Om delelinjen skulle gå i Trøndelag, kunne Trondheim blitt hovedstad. Kanskje ville en tostatsløsning for Norge være mer realistisk om grensen ble lagt til Nordland, Troms og Finnmark. Både Bodø, Tromsø og Alta er kandidater som hovedsteder. Russefrykten svekker kanskje Altas kandidatur en smule.

Om Nordland og Troms ikke skulle ville være med på en norsk tostatsløsning, kunne Finnmark for eksempel bli en samisk stat. Her er jo urbefolkning som opp gjennom tidene har vært vant til å leve sammen med nordmenn, finner, russere og andre nasjoner.

Selvsagt vil det bli et argument om at en liten stat ikke vil klare seg uten resten av Norge. Men det er naturressurser i havet og på land. Dessuten er det uberørt natur som Melkøya-spekulantene i Oslo vil ødelegge for evig og alltid med vindmøller.

Man skal ikke se bort fra at Finland kan bli en god samarbeidspartner med for eksempel en ny stat i nord. Finnene vil trolig sette pris på å få bygge sin jernbane ut til Nordishavet.

Et samarbeid kan sikkert også skapes med andre. Donald Trump er alt kjent for uortodokse avtaler og har alt fri adgang til Nordishavet. Vladimir Putin kan kanskje også tenke seg et samarbeid med en ny stat.

Konflikten mellom nord og sør synes uløselig og ulykkelig. Kanskje vil den norske tostatsløsning som var tiltenkt Israel og «Palestina», være en mulig løsning for konflikten mellom Sør-Norge og Nord-Norge og især for Finnmark og Nord-Troms.

(PRESSEMELDING 05.02.202): Motvind Norge er svært skuffet over at Sosialistisk Venstreparti i dag valgte å redde Arbeiderpartiets elektrifisering fra land av Melkøya. Med dette har SV forlatt rollen som miljøparti.

Dette er et politisk valg som bryter med både naturhensyn og SVs eget partiprogram. Når man aksepterer elektrifisering fra land av Melkøya, aksepterer man samtidig et økt press for massiv vindkraftutbygging i Finnmark.

Et klima- og kraftindustrielt press
SVs snuoperasjon skjer ikke i et vakuum. Presset fra regjeringen, kombinert med et bredt nettverk av sterke interesseaktører innen kraft, industri og deler av klimabevegelsen, ble til slutt for stort.

Det har over tid vokst frem det som med rette kan omtales som det klima- og kraftindustrielle komplekset – et samspill der hensynet til store energiprosjekter og politiske prestisjeløsninger veier tyngre enn natur, lokalsamfunn og reindrift. I dette landskapet har SVs partiledelse valgt å legge seg flat for regjeringen, i håp om å «finne løsninger» som i praksis ikke finnes.

Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at energibransjens interesser har vunnet fram, på bekostning av natur, lokalsamfunn og strømregningen til folk i Nord-Norge. At en tidligere SV-nestleder i dag fronter lobbybransjens ønsker om havvind, vindkraft på land og videre kraftpress i nord, illustrerer hvordan grensene mellom partipolitikk og kraftindustri er blitt uklare.

Motvind Norge vil holde SV ansvarlig for hver eneste plan om vindkraftutbygging som nå presses fram for å imøtekomme regjeringens planer i Finnmark.

Havvind og CO₂ fangst- og lagring er ikke reelle alternativer SV forsøker å dekke over snuoperasjonen med henvisninger til havvind på fiskebankene utenfor Finnmark og CO₂ fangst fra gasskraft.

Ingen av delene løser problemene som nå skapes.

Havvind er ekstremt kostbart, ligger svært langt frem i tid og vil komme i direkte konflikt med fiskeri og sårbare havområder. CO₂ fangst- og lagring i denne skalaen er fortsatt uprøvd og urealistisk som energiløsning i overskuelig fremtid.

Dette er rett og slett ikke reelle alternativer.

Konsekvensene er kjente – og ignorert
Melkøya alene vil kreve rundt 3,6 TWh strøm i året. Samtidig reserveres store deler av nettkapasiteten til ett enkelt prosjekt. Resultatet vil bli dramatisk høyere strømpriser, mindre handlingsrom for annen bærekraftig industri og økt press på husholdningene i Nord-Norge.

Dette har vært kjent lenge. SV visste dette, og var enig da saken var til behandling for ni måneder siden. Likevel valgte partiet å snu nå. Besynderlig – og bekymringsfullt.

Et veiskille for SV
I dag valgte SV side. Partiet har valgt å redde Arbeiderpartiets prestisjeprosjekt, til tross for kjente og godt dokumenterte konsekvenser for natur, strømpriser og verdiskaping i nord. For ikke å snakke om potensielt nye menneskerettighetsbrudd.

Motvind Norge mener dette markerer et veiskille. For mange vil det etter denne dagen være vanskelig å se på SV som et ansvarlig miljøparti.

Av Bjarne Bjelland

Holocaust-dagen ble markert i mange byer tirsdag 27. januar. På minnedagen til holocaust og krystallnatten taler i dag ofte ledende politikere i den byen hvor minnemarkeringen arrangeres. Intensjonen er god. 

Likevel opplever flere at budskapet ofte blir utvannet. En konkret minnemarkering av historiens mest systematiske folkemord blir i stedet ofte generelle kommentarer om rasisme, fascisme og samtidens politiske strømninger.

Holocaust var et statsorganisert industrielt folkemord der jødene var hovedmålet. Seks millioner ble drept ikke for hva de gjorde, men hvem de var. Når denne historiske realiteten glir over i brede tidstypiske budskap, mister vi presisjon, alvor og respekten for ofrene.

Dette ble tydeliggjort under markeringen av krystallnatten i fjor i Oslo der jødiske representanter valgte å ikke delta sammen med Antirasistisk Senter. I medier ble dette fremstilt som splittende og problematisk Men, spørsmålet som burde blitt stilt, var: Hva sier det når de som faktisk bærer denne historien, ikke kjenner seg hjemme i markeringen av denne?  

Minnemarkeringer handler ikke om å uttrykke moralsk avsky for ondskap i abstrakt forstand. Det handler om å minnes konkrete mennesker, konkrete liv og konkrete forbrytelser. Generelle formuleringer om toleranse, menneskeverd og kamp mot hat i alle former er de trygge og samlende formuleringene ­– men det er historisk utilstrekkelig.

Skrur vi tiden tilbake mange år og ser på taler som ble holdt i forbindelse med holocaust-dagen, var talerne ofte mer konkrete og tydelige ved at de sa at det var jødene som ble forfulgt, hvem som forfulgte dem (nazistaten og deres medløpere), hvorfor det skjedde (antisemittisk ideologi) .

Det er derfor betimelig i dag å spørre om hvorfor talerne nå ofte er blitt mer forsiktige, og om dette skjer i en ny politisk kontekst.

Samtidig som krigen mellom Israel og terrororganisasjonen Hamas pågår og har pågått, har norske politikere og institusjoner valgt et språk som på mange måter toner ned jødenes særegne historie. Det snakkes bredt og abstrakt  siden, men presisjonen forsvinner.

Antisemittismen – selve drivkraften bak holocaust- nevnes ofte i forbifarten hvis i det hele tatt.

Det er verdt å stille spørsmålet? Hadde denne språklige forsiktigheten vært like fremtredende dersom dagens politiske klima ikke var preget av sterke og palestina-arabiske holdninger til Israel?

Av Harald Wigum, Konservativt

Det er nylig blitt avdekket utbredt trygdesvindel blant somaliere i Minnesota, USA. Også i vårt land har vi sett lignende tilfeller. Dette er svært uheldig, men slike hendelser blant ikke-vestlige innvandrere er dessverre ikke helt overraskende.

Den norske samfunnsmodellen, som også omfatter noen av verdens mest sjenerøse velferdsordninger, bygger i stor grad på befolkningens opplevelse av samhørighet og en nasjonal fellesskapsfølelse, noe som bidrar til samhold og høy arbeidsmoral.

Ved høy innvandring av mennesker fra andre kulturer risikerer man at denne samfunnsmodellen blir truet ved at samfunnslimet svekkes og at fellesskapsfølelsen og opplevelsen av samhørighet gradvis blir redusert. I så fall vil også velferdsstaten være truet. Uten en felles nasjonal kultur og identitet forvitrer grunnlaget for solidaritet mellom innbyggerne, og uten solidaritet kan man ikke få til en omfordelende velferdsstat.

Mange ikke-vestlige innvandrere kommer fra land der ens tilhørighetsfølelse ikke er knyttet til landet eller staten, men til ens slekt, klan eller etniske eller religiøse gruppe. Samfunnet eller staten betraktes i beste fall som irrelevant, eventuelt som en motpart. Somalia og Afghanistan er eksempler på slike land. Dersom innvandrere tar med seg slike holdninger til vårt land, kan oppslutningen om en velferdsstat etter hvert komme under press og forvitre. Det er ikke slik at man automatisk endrer sin kultur og sin tenkemåte i det øyeblikket man passerer en landegrense.

Langsiktig oppslutning om velferdspolitikken forutsetter et nasjonalt kulturfellesskap, noe som forutsetter en sterk nasjonal fellesskapsfølelse og solidaritet. En slik solidaritet er ikke naturgitt. Dette er nærmere beskrevet i boken «Nasjonalstaten – velferdsstatens grunnlag» av Sigurd Skirbekk, professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

I mange land i verden ville det ikke være mulig å ha en velferdsstat etter nordisk modell, helt enkelt fordi en slik nødvendig fellesskapsfølelse ikke finnes der. Slik bør det ikke bli i vårt land.

Konservativt ønsker å bevare Norge som en nasjonalstat, med trygge grenser, selvvalgte lover og full råderett over egne ressurser. Historisk erfaring viser at flerkulturelle eller flernasjonale stater ofte er skjøre og ustabile. Nasjonalstater er de overlegent mest stabile og fredelige statene. 

Europas suksess er basert på et felles kristent verdigrunnlag og stabiliteten i nasjonal tilhørighet og identitet.