Kommentar

Av Trygve Slagsvold Vedum,

leder i Senterpartiet

Regjeringens regionreform har vært et planløst kaos helt siden unnfangelsen. Selv om deler av ledelsen i KrF tidligere i september gikk ut og sa at KrF vil sørge for et flertall for tvangssammenslåingene, er ikke kampen om Troms og Finnmark avgjort. Når Stortinget samles i oktober kommer Senterpartiet til å foreslå at Troms og Finnmark fortsetter som selvstendige fylker.

De siste årene har jeg reist mye i Finnmark. Her har jeg opplevd vær og vind, storslått natur – og truffet folk som kjemper for lokalmiljøet sitt. Jeg har møtt folk som forvalter den århundrelange reindriftstradisjonen videre. Jeg har møtt folk som lever av havet. Hjelpepleiere som tar vare på de eldre i bygda, og lærere som sørger for at den yngre garde har en god skole å gå til. Dette er et bilde på et Norge vi er så glade i. Et Norge der arbeidsplasser, tjenester og ressurser er spredd over hele landet. Slik vil jeg at det skal fortsette å være. Derfor mener jeg det er galskap å slå sammen Troms og Finnmark. Tenk bare på hvilke avstander det er snakk om dersom Troms og Finnmark skulle bli ett fylke. Det er omtrent like langt fra nordøst i Finnmark til sørvest i Troms som det er fra Oslo til Bremen. Folk i Finnmark har stått opp mot regjeringen sagt at sagt nei til dette. I folkeavstemningen sa 87 prosent et rungende nei. Protestene fra innbyggere og folkevalgte er tydelig. Likevel vil regjeringen, med Høyre, Frp og Venstre, fortsette å overkjøre folkets mening.

Senterpartiet kjemper for en annen politikk enn den som føres av regjeringspartiene. Vi ønsker ikke å tvinge fylker til å slå seg sammen. Denne høsten står vi derfor overfor et avgjørende slag for hvordan Norge skal se ut i framtida. Knut Arild Hareide har i media klokelig gitt uttrykk for at han ser utfordringer med de nye regionene. I tillegg har han sagt at det vedtaket som Stortinget gjorde våren 2017, ikke vil stå seg over tid. KrF har tradisjonelt vært et parti som har lyttet til det lokale, og troen på sentral overstyring har vært fjern fra den sentrumstradisjon KrF har stått i når de har vært på sitt beste.

Aldri før har Norge opplevd så mange og så sterke sentraliseringsreformer som vi har gjort de siste årene. Kommuner har blitt slått sammen med tvang, politiet har blitt fjernet fra mange lokalsamfunn. I Finnmark har den ene offentlige tjenesten etter den andre blitt lagt ned eller ribbet til beinet. Skulle tvangssammenslåingen bli et faktum, vil offentlige tjenester vi alle trenger bli ytterligere sentralisert.

Senterpartiet har gjennom hele prosessen vært svært kritisk til regionreformen. I månedene som kommer står vi overfor et veivalg. Et veivalg som kommer til å få stor betydning for hvordan Norge skal se ut i framtida. Jeg og resten av Senterpartiet kommer til å gjøre det vi kan for å stoppe regionreformen, tvangen og sentraliseringen.

 

Av Vidar Norberg

(17.09.2018): Det er trist å se at Sverige er blitt  rammet av islamsk vold. Opptøyene sprer seg i svenske byer, og det sies at svensk presse fortier at det ofte er utlendinger som står bak. Går man utviklingen nærmere etter i sømmene, vil man trolig se at det dreier seg om  muslimsk vold. Sverige høster nå av det Olof Palme og særlig sosialdemokratene har sådd. De har importert et stort antall muslimer til Sverige, så mange at til og med politiet frykter å gå inn i muslimske bydeler hvor tafatte politimenn er blitt angrepet og latterliggjort.

Har folk en stikker på bilen for Israel, kan de regne med at bilruten blir knust. Å ha israelsk skilt på fasaden eller jødisk smykke rundt halsen er som å be om bråk i Malmö. Muslimene har lyktes i å spre terror og frykt i deler av Sverige. Den sterkeste valgkampen var det nok derfor muslimske innvandrere og pøbler som drev. De satte biler i brann og herjet. Det var deres stemmesedler som skapte frykt for dem og en enighet mellom de etablerte partier om å verne dem.

Muslimene er nå blitt så mange at de skaper verk langt inn i den svenske politiske ryggmargen. Istedenfor å gå mot opprørerne går politikerne mot Sverigedemokraterna. Både den sosialistiske blokken (Socialdemokrater, Miljöpartiet og Vänsterpartiet) og den borgerlige Alliansen (Moderaterna, Centerpartiet, Liberalerna og Kristdemokraterna) står sammen med muslimene mot Sverigedemokraterna. Og i kaoset har landet vansker med å danne regjering, selv om sosialistene har  144 mandater og Alliansen 143 mandater.  Sverigedemokraterna er  på vippen med 62 mandater. Islam og vold skaper en farlig  splittelse. Sveriges demokrati er begynt å bli en syk mann. Det er en seier for islam og terror, slik man ser det i så mange andre land. Islam vil med terror skape frykt og kaos for å overta styringen. De er alt på god vei.

Med den muslimske innvandringen til Sverige har landet importert terror og vold. Et eksempel på slik vold fikk man da den palestina-arabiske muslimske al-Aqsa-intifadaen spredte seg fra Israel helt til Oslo og mange andre steder.

–Demonstrantene hadde tatt med seg barna som sto i fremste rekke. Det var de som startet med å kaste stein, oppmuntret av de voksne som applauderte. Halvparten av demonstrantene var en blanding av palestina-arabere og arabere fra andre arabiske land. Dette var første gang at  araberne deltok i en slik demonstrasjon. Demonstrasjonen var en miniintifada. Vi er nå begynt å føle fremmedelementet av  innvandringen i det norske samfunnet. Den arabiske volden har flyttet til Norge, sa informasjonssjef Leif  Røssaak ved Israels ambassade i Oslo i år 2000.

En araber i Israel ga en forklaring om de muslimske «demokratier». Han fortalte at når to mennesker i Vesten diskuterer og er uenige, går de hjem til sitt og er vel forlikt. Men i den arabiske verden går den som tapte diskusjonen, hjem etter øksa og kommer tilbake for å drepe sin meningsmotstander. Dette burde bekymre svenskene, ja, hele Europa.

Den kjente, nå avdøde analytikeren, professor og forfatter  Barry Rubin sa til Karmel i 2007 at Norge og Sverige er de første landene som vil falle for islam.

–De første landene som står i fare for å falle for sharia-lovgivning, er Norge, Sverige, Holland og Belgia. Også i Frankrike er det seriøse problemer på grunn av stor muslimsk befolkning, sa Rubin.

–Hvorfor skulle Norge være så utsatt?

–Dette skyldes establishmentets holdninger og manglende vilje til å forsvare sin kultur, sa Rubin som leste blogger om Skandinavia.

Professoren mente at politikerne må ta opp kampen for landets kultur, men det skjer ikke i disse utsatte landene. Som eksempel på holdningen i Sverige viste han til en minister som sa at det ikke er noen svensk kultur i Sverige.

Innflytelsen fra islam og palestina-arabere gjør seg sterkt gjeldende i Sverige. Utenriksminister Margot Wallström beskyldte staten Israel for utenomrettslige drap når terrorister blir drept i kamp, altså likvidasjoner. Sverige anerkjente også en PLO-stat.  I dag kan alle se at Sverige er blitt et anti-israelsk land, selv om der også er gode Israel-venner. Den svenske utenriksministeren Margot Wällström var uønsket til og med hos Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

Fremtidsutsiktene for Sverige synes ikke lyse. Folk og land har forlatt Gud. Nå kommer det inn en ny åndsmakt som kalles islam, og Sverige vet ikke at ånd må bekjempes med ånd. Uten den judeokristne tro blir Sverige et vergeløst offer.

 

 

 

 

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit

I Skriften er vi advart mot å bli grepet av pengekjærhet fra gullkalven til pengevekslerne i Tempelet som Mesteren selv jagd ut. Vi er ikke uten paralleller i dagens Norden og Norge.

Matsikkerheten og produksjonen i vårt magre land er sterkt truet av politikere som har gitt etter for de store kjeder og deres maksimalisering av mer utbytte i milliardklassen, mens bøndene gir opp i økende antall.  Kornsiloene har man revet og fyller dem med hybler og såkalte kunstverk. Andre pengeinteresser er inn i bildet over hele landet og forsyner seg grovt av de matproduserende ressurser.

Så kom tørkesommeren 2018 som en stor overraskelse for de mange som bare lar seg styre av korte tanker og kortsiktige gevinster. Men både professor Breirem og tidligere rektor på Ås – flogvitet Njøs – har fortalt om mulighetene for store variasjoner i klima allerede i syttiåra. Professor og rektor Njøs i et stort møte på Hornnes rundt åtti sa at vi antagelig fikk et klima som minnet mer om 1700-tallet. Breirem og vår kjente kornforsker Borlaug anbefalte å bygge opp store siloreserver mens det var store avlinger og muligheter for det, for å møte sultkatastrofer.  Men høre etter – neida.

Nei, nå skulle man ha «Billig mat til farlig pris» – farene ville man ikke skjønne noe av – og overlot matomsetningen til tre store kjeder som – etter hva jeg observerer – melker markedet så godt en kan – og sikrer seg stor oppgang i sine formuer – mens bøndene som produserer maten – med stadig mindre marginer til slutt gir opp. Miljøaktivistene lar for sikkerhets skyld rovdyrene overta utmarksbeitene. «Dei skjøner ikkje før dei svelt», sa en gammel ordfører til meg etter en rovdyrdebatt. Det urbane uforstand synes ikke å kunne ivareta livene våre og «folkets beste». Tidligere landbruksdirektør i Rogaland – en meget klok og kunnskapsrik mann – og maktet – etter hva jeg har hørt å holde Stavanger ordfører litt i ørene –  så en ung  bondelagsleder rett i øynene og sa: «Eg er so gamal at eg tru er slepp det, men du kjem til å oppleve sult.»

Fritt hav hadde vi i århundrer. Havet og de enorme fiskeressursene var folkets eiendom, ingen enkeltmanns, men nå ble ressursene underlagt kvoter til gutta med penger. Årtusenets tyveri fra det norske folk stod det på kronikkplass i Nationen for mange år siden. En småfisker uten kvote med 350 kilo ble arrestert og dømt.  Island gikk det enda verre med. Kvotekjøperne solgte kvotene videre til store penger og satset på bankvirksomhet for å gjøre Island til Nordens Singapore. Det ble konkurser og nedtur som vi knapt har hatt maken til i Norden. En kar jeg kjenner, hadde en datter som hadde plassert cirka. 500 000 kroner i en av bankene som røk, og tapte alt hun hadde spart til sine studier.

Kraftverkene og distribusjonsnettet var vel utbygd for skattebetalernes penger i samarbeid mellom kommunene. Norge var jo kaldt og mørkt mange måneder i året og trengte lys og varme til en fornuftig pris. Et kraftig konkurransefortrinn ble det og for arbeidsplassene våre.  Det fikk vi i mange år inntil makta gjorde det hele om til A/S hvor kapitalen rår. Noen var naive nok til å selge sine aksjeposter til store penger og bygde kultur blant annet som Kristiansand med Kilden. Siterer gjerne en gammel klok kvinne som ofte siterte: «Fint skal det være om halve enden er bar». Men man stoppet ikke der. Nå skulle man kobles opp med kabler på det store utland slik at man kunne gjøre de helt store pengene på el-kraft. Nye svære linjer ble bygget fra innlandet der krafta ble skapt. Og heller ikke der stopper man – for nå skal «smartmålerne» på plass i de tusen hjem så man kan prise etter forbruket – de rike kan for eksempel koke middag til normal tid – mens de mindre bemidlede må vær så god får vente. Men enda verre er det at disse «smartmålerene» – smarte for hvem – stråler og er helseskadelige for de mest sensitive og kanskje flere etter hvert som allergien vokser. Protester hjalp ikke, målerne skulle inn – og helsedirektør hadde de visst fått med på laget – selv om mange tusen beviselig var plaget, og bindsterke utredninger viser noe annet. Så kom man med måler uten kommunikasjonsdel – for her skulle inntjeningen maksimaliseres. For hvem? Og tok du ikke de heller – fikk du i tillegg til høye priser gebyr for at de skulle kikke innom. Dette minner igjen om ekspertisen og Semmelweis (barselfeberen) som kostet tusenvis livet. Men pytt, pytt her jobbes det til folkets beste – skal man tro retorikken. Men å få noe fornuftige begrunnede svar fra dem syntes umulig.

Og gutta pratet om den store sikkerhet de skapte for oss ved å koble oss opp så vi kunne få atom- og kullkraft i retur når de hadde tappet magasinene nesten tomme. Akkurat som vi ikke hadde sikkerhet før med et godt og riktig regime av vannmagasinene som tenkte på folket og ikke på pengesekken.  Og hvordan det gikk med miljøet med skvalpekjøringa i elvene og resirkulering av svære vannmengder – det snakket man ikke høyt om. Det var visst alt til – ikke «barnas beste» nå – men «folkets beste» og internasjonal kamp for klimaet, mens «miljøkjempen» i FN Erik Solheim fløy verden rundt som aldri før! Og prisene på el-kraften samt nettleien – som før opererte med omtrent selvkost – gikk opp og opp og opp. Og pengegutta satset tungt på at været hadde kontroll på og de oversikt over. Salget til utlandet var på topp. Men nå fikk de en tørkesommer og regnet med skyhøye inntekter – og penge ble satset og galt gikk det, i milliardklassen. Gambler med 3 x Agder Energis produksjon!  Slikt gambler man ikke med! Skikkelig galt – så endog fellesskapet og kundene får svi. Prisene føk ikke i skyene – i all fall ikke som de håpet – men enorme konkurser dukket opp – og nå skal de granskes. Det minner om hva som skjedde i Arendal i 1887 da Norges rikeste by ble sendt ned i den ytterste fattigdom med Herlofson-affæren (da Ap. ble stiftet der) – og kom seg – i følge Aftenposten ikke skikkelig på fote igjen før rundt 1970.

En tror ikke Norge kommer til å fortsette på denne galeien – folket må som sedvanlig bære byrdene når boblegutta «leker» seg på folkets vegne med våre felles resurser som skal sikre livene våre – og så våkner man – forhåpentlig ikke til revolusjon. Det som antagelig må til, er utskifting av store deler av lederskapet med folk som lever i en annen virkelighetsverden. Interessant er det å følge med i hva som skjer i USA, England og nå i Sverige – selv om det også gir visse kuldegysninger. Hadde Falkberget levd nå, hadde vi kanskje fått en ny «Bør Børson-bok» fra denne alvorlige mannen.

 

Av Jørgen Høgetveit

(05.09.2018): Det har opptatt meg gjennom år å registrere hva våre kristne ledere, mediefolk og politikere oppfattet av virkeligheten som utviklet seg og førte fram til den andre verdenskrig. Dagens situasjon er ikke uten paralleller til det en kunne observere en del av den gangen, selv om historien aldri gjentar seg helt likt.

Innledningsvis ser jeg for meg Oslo-befolkningen på Karl Johansgate gatelangs måpende mot de tyske troppende som marsjerte fra Fornebu – hvor man ikke en gang hadde kjørt et eller annet ut på rullebanen for å hindre tyskerne i å lande. På Oscarsborg var det heldigvis en våken kommandant som senket Blücher. Kongen og noen få til hadde forstått at det var fare på ferde – ellers var politikere og Forsvaret uvitende – endog uten forutanelse.

Går vi til tiden før den første verdenskrig, var situasjonen bortimot like håpløs med «en politisk skyfri himmel» som statsminister Gunnar Knudsen sa like før det smalt, mens lekmannen fra Finnmark – Lebesbymannen – sa det gikk mot storkrig. En har sagt om politikernes tale om fremtiden at de intet ser når de prøver seg på «glasskula» i bobla si og som mange lever i – ofte langt fra folket.

Men det som er mest interessant fordi det er mest fundamentalt og dermed viktigst i forsvaret av land og folk: den åndelige våkenhet og klarsyn og vilje til kamp i begge regimenter.

Så vidt jeg husker, syntes rektor på Menighetsfakultetet, Ole Hallesby, godt om at Hitler fikk disiplin på ungdommen og fikk den i arbeid. Ludvig Hope siteres i Utsyn, referert i «Misjonen i storm»: «Like brått som uventa kom stormen over oss. No er me kome under domen, og eg trur straffa vert hard og lang» – etter minnet. Da krigen var et faktum, reiste de seg som de åndelige høvdinger de var.

Biskop Berggrav var heller ikke særlig oppegående til langt inni at det tyske overfallet var et faktum. Etter lange forhandlinger som endte med at den tyske øverst-kommanderende Terboven gikk ut på NRK og hengte ut deres forhandlinger og ettergivenhet – våknet han og reiste over store deler av Østlandet og talte om “Når kusken blir gal» – et sitat av Luther. Foredraget gikk vel på hvor galt det ble når ledelsen av samfunnet kom på ville veier. Det er gjengitt i «Staten og mennesket» som han skrev mens han var internert på hytta si på passet av vaktmannskaper. Det hadde gjort seg med den boken for eks. i 1933. Mye bra i den – men jeg setter mer pris på «Kampen om menneskerettene» av Sigurd Opdahl og Olav Valen-Sendstads «Moskva Rom. 14 epistler om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon» som du finner på nettet. Valen-Sendstad viste også stort klarsyn som forfatter av utkastet til «Kirkens Grunn» som blant annet hadde med en passus til støtte for jødene – som Berggrav og komiteen strøk og ville ta senere, men for sent.

Det finnes også annen god nordisk litteratur om saken. Skal man forstå virkeligheten og utviklingen, er det avgjørende å ha med seg grunnkunnskaper om begge regimenter – for de henger nøye sammen – uten at de skal blandes sammen. Gud er til og styrer og overstyrer begge regimenter – avviker vi fra den rette frihet og orden, får det konsekvenser.

Imidlertid var det de som skjønte mer av samfunnet og den ideologiske utvikling som fjernet seg mer og mer fra den RETTE FRIHET OG ORDEN på evangelisk-luthersk grunn, og hadde gitt oss fred og stabilitet og arbeidsrom for kristenliv og misjon. Ronald Fangen befant seg i Tyskland og fikk kuldegysninger nedover ryggen da Göring – tror jeg – kalte sammen de ledende jurister og fortalte dem at nå var all tysk lov suspendert – Hitlers vilje rådde grunnen alene. Rettsstaten gikk under med all sin forankring. Fangen reiste hjem og holdt blant annet to foredrag. Et om Luther som han fikk masse ros for. Men så talte han om nasjonalsosialismen som ny religionsdannelse – og det falt ikke i god jord. Han så spøkelser ved høylys dag osv. Men han var den første forfatter tyskerne tok. Det kan du lese mer om «I nazistenes fengsel.» De forstod at han hadde forstått at Gud var Gud for begge regimenter selv om Han styrer med forskjellige midler og dermed avviste Hitlers «rett». Og han forstod at nasjonalsosialismen med sin avsatte Gud og Der Führers vilje var et farlig og ubrukelig grunnlag for fred og menneskelig liv.

Sir Winston Churchill, på sidelinjen i England i mange år – før de ropte på ham i nød – var også en med dyp forankring i britisk rettstradisjon og egen slekt som tidlig forstod og talte mot nasjonalsosialismen. Han sa blant annet at tiden ville bli desto mørkere og dystrere på grunn av deres forkvaklede vitenskap.: (Mengele?)  Han forstod avgrunnen som åpnet seg med Hitler og ville heller kjempe og dø enn å bli underlagt et slikt regime.

Slike ting hører man lite av i dag enda tiden er fullmoden for SANNE OG MYNDIGE ORD basert på Skrift og bekjennelse og historien mot det som utvikler seg i begge regimenter både i Norge og Europa – og dette i et Europa med nazisme og islam og frafall i fullt kok.  Noen røster høres, men dolkes fort, ties i hjel eller omtales som mørkemenn etc. etc. helt i tråd med frankfurternes utdeling av skjellsord.

 

(Artikkelen er sakset fra kommentar-avisa.no)

 

 

Av Jostein Sandsmark

 

(11.09.2018): Knut Arild Hareide tok over leiinga av KrF som eit livskraftig parti med tydelege haldningar og ein stabil veljarmasse.

Etter fleire år ved roret har ikkje storleik ­eller påverknadskraft auka – slik som ­Hareide hadde som mål. Partiet har kropna til ein fjerde­del av det det ein gong var – politikken er uklår og vegval har vore på tvers av grunnfjellet sine ynske.

KrF-skuta har gått frå skralt til verre, utan at kapteinen har justert kursen. Han har vore utydeleg i dei fleste store spørsmåla – men eitt prinsipp og vedtak har vore klårt: ­«Absolutt nei til regjeringssamarbeid med Frp».

Forventa Hareide ei sterk tilstrøyming av nye veljarar etter det einaste klåre standpunktet han har teke? Nei, det viste berre kor feil han tok og kor han er i utakt med veljarane sine: For partiet har tapt identitet, og veljarmassen skala av. Hareide og dei andre i leiinga burde kunna lesa tal, men tok ikkje notis av medlemssvikten i partiet dei var sette til å leia.

Sidan har han målbore – om enn vinglete og utydeleg – ymse haldningar som ikkje har funne støtte hjå dei som har valt han til å fremja sakene som har vore KrF sitt varemerke og agenda frå starten av.

Men KrF-veljarane er lojale og har ikkje gjort oppreist mot leiinga – som aldri har teke notis av spake hint, – eller den kraftige avskalinga i partiet. Leiinga sin ynskjedraum om eit stort parti som kunne femna alle og få stort gjennomslag for KrF-politikken har vore ein naiv, urealistist utopi.

Hareide har vore ei ulukke for partiet han vart vald til å leia – ved å fjerna seg frå dei berande grunnidear som skapte KrF – og som veljarane på Sør- og Vestlandet har vore tru mot.

 

 

Av sivilagronom Lars-Arne Høgeveit

(01.09.2018): Mens en liten hamburger på Cirkle K koster norske innbyggere 56 kroner i friske midler, ble en del bønder avspist med en «krisepakke» fra staten den 30. august etter århundredes tørkekrise både med hensyn til vann og ekstremtemperaturer som gav store utfordringer for Norges matproduksjon.

Importen blir rekordhøy av mat og fôrkorn, og noen grøntprodukter kan gå tomme i butikkhyllene utover høst/vinter på grunn av at krisen er europeisk og enda verre; også i flere andre land internasjonalt som er tunge på eksport av blant annet mat- og fôrkorn. Kun 10 prosent av verdens kornproduksjon legges ut for internasjonalt salg.

Jeg nevnte for en kollega for noen dager siden at alt under to milliarder i en krisepakke med friske midler vil vise alvorlig svikt i dømmekraften fra staten som er pålagt et ansvar for 5,3 millioner innbyggere i dette landet. Selvforsyningen er på 38 prosent av mat – resten må importeres. Vi trenger flere bønder ikke færre, og de bærer en høy risiko med matproduksjon under åpen himmel oss alle til gode!

Vi har 10 millioner dekar som kan nydyrkes – hvorfor ikke sette i gang, selv om jorda ikke er den aller beste vil den gi et betydelig bidrag med avling. Betydelig støtte til økt drenering og etablering av vanningssystemer nasjonalt bør prioriteres hardt for å øke leveringssikkerheten av mat i Norge i tørre eller våte år.

Norsk fiskeoppdrett baserer seg på OVER 80 prosent importerte kraftfôr-ressurser – så den selvforsyningen er en illusjon – men statsministeren tror muligens på den ennå? Statsminister Erna Solberg uttalte til NRK følgende den følgende 23.03.2015:

«Laksen er Norges Ikea. – I 2014 eksporterte Norge sjømat for 69 milliarder kroner. Det er sju milliarder mer enn i 2013, og en dobling på under 10 år. Hver eneste dag serveres det 37 millioner norske sjømatmåltid verden rundt. – Likevel hevdes det altså at Norge ikke er selvforsynt med mat.»

Den selvforsyningen vi har på 38 prosent, er basert på tung mekanisering i et land som må importere svært mye av traktorer og reservedeler, samt at alt er helt avhengig av tilgang på fossilt brennstoff for å produsere maten. Brennstofflagre og produksjonen er svært sårbar og sentralisert! Diesellagre har vi ikke desentralisert på gårdsnivå, det hadde vi tidligere. Nasjonale beredskapslagre av korn, salt, sukker etc. har vi ikke (0 kg på lager, lagrene ble nedlagt av Stortinget i 2003), det hadde vi tidligere.

Norge lever fra hånd til munn. En internasjonal krise nå, der kornimporten vanskeliggjøres, vil lære oss nordmenn en lekse vi trodde vi skulle slippe. Matproduksjon skiller seg drastisk fra annen næringsvirksomhet – den må sikres av den norske stat – uavhengig om dette er i det private næringslivet, for ALT avhenger av den for alle andre områder i nasjonen. Det er noe som skal prioriteres primært, og noe er mere sekundært – produksjon av mat er en primæroppgave, og den er sterkt risikoutsatt hvilket staten selvsagt må dele risikoen for på grunn av sitt primæransvar for den norske befolkningen. Tilgangen på nok rent vann, et forsvar og levelige forhold for kjernefamilien i nasjonen, slik at demografien ikke krasjer, er andre primære oppgaver.

Vi har per i dag økonomisk handlerom til å prioritere rett på vegne av 5,3 millioner nordmenn – men vi har uår på folk i ledelsen. Det må inn ledere som sier ja der primæroppgavene skal på plass, og sier langt mere nei på andre områder. Svenskene har heller ikke matlagre nasjonalt – der kostet 12 måneders lager av mat 20 svenske kroner ca. år 2000 – det var en svært billig livsforsikring – samlet den gang 160 millioner i et folk på åtte millioner! I Finland har de matlagre for 18 måneder og såkornlagre for 12 måneder. Statens oppgave er å ta vare på Ola og Kari – ikke bare i gode tider, og uroligheter og uår dukker opp når vi minst forventer det.

 

 

 

 

 

Av Ragnhild Vassvik, fylkesordfører i Finnmark

(30.08.2018): Ingen har så langt brakt til torgs en troverdig beskrivelse av hvordan alt skal bli bedre for Finnmark bare vi fusjonerer med Troms. Lettvinte påstander om «alenegang» og beskyldninger om motvilje mot framskritt blandet med en uvilje mot å se de historiske fakta om sammenslåingsprosessen, preger fortsatt debatten.

De troverdige og velbegrunnede analysene av fordelene av et sammenslått Troms og Finnmark er fortsatt fraværende, nå over et år etter at Stortinget fattet sitt vedtak om sammenslåingen.

La meg gjøre et siste forsøk på å få debatten på skinner – og på rett spor!

La det være sagt atter en gang: Finnmark saboterer ikke et stortingsvedtak.

Finnmark har søkt å følge opp Stortingets vedtak og har gjennom lange forhandlinger forsøkt å bli enige om løsninger vi kunne leve med. Det var vår holdning når vi satte oss ved et felles bord med Troms og forhandlet for åpen mikrofon i flere måneder.

Til slutt stod Finnmark ovenfor følgende utfordring: gi etter og aksepter flytting av all toppledelse, politisk og administrativ ut av Finnmark, eller slå ring om Finnmarks interesser om en balansert løsning, i tråd med Stortingets føringer. Finnmark hadde nemlig et helhetlig forslag til delt ledelse, der altså begge fylker fikk en hånd på rattet. En balansert løsning der også finnmarkinger, skulle gis reelle posisjoner og et likeverdig ansvar for utvikling av det nye storfylket. Disse forslagene ble avvist. Derfor havarerte sammenslåingen.

Jeg ser at både redaktør Thomas Nilsen i «The Independent Barents Observer» og Målfrid Baik i NHO Arktis, nekter å forholde seg til disse realitetene. Dersom disse to mener at Finnmark burde akseptert at politisk og administrativ ledelse ble tatt ut av fylket, så bør de i det minste forklare oss hvordan en slik løsning ville styrke Finnmarks utvikling.

Når det gjelder redaktør Thomas Nilsens konspirasjonsteorier i Nordnorsk Debatt om at motstanden mot sammenslåingen er drevet fram av «en liten gruppe mennesker i Finnmark Arbeiderparti» så får den påstanden står for hans egen kreative hoderegning. Folk vet bedre. Vi har nemlig spurt folket. Det viser imidlertid noe av presisjonsnivået når han nærmest etter å ha stukket hodet ut vinduet og fingen opp i lufta, konkluderer med at «her jeg bor er det stor entusiasme for sammenslåing».

Det stemmer ikke at det store flertallet er imot, mener Nilsen. Vi for vår del forholder oss til to flertallsvedtak i fylkestinget, en folkeavstemning og en fersk meningsmåling, som viser at motstanden mot tvangssammenslåingen øker i Finnmark. Det tror jeg går langt utenpå Nilsens private meningsmåling «der han bor».

Nilsen mener også at Sør-Varanger sin svært kapable ordfører, Rune Rafaelsen er offer for partipisken. Jeg tror de fleste som kjenner Rune vet at noe form for partipisk neppe biter på ham.

Dessverre blir det ikke stort bedre når lederen i NHO Arktis uttaler seg. Målfrid Baik har plutselig mistet troen på Finnmark.  Baik og NHO Arktis vet utmerket godt at Finnmark har noen utfordringer som er annerledes enn resten av landet, men mot bedre vitende påstår nå Baik at Finnmark er i ferd med å isolere seg. NHO har plutselig glemt de sterke og viktige relasjoner til Russland, eksportnæringer som olje og gass, fisk og internasjonal turistnæring.

Hvorfor tror Baik at det var så viktig for Finnmark å fortsatt ha en hånd på rattet i samfunnsutviklingen i forhandlingene med Troms? Fordi vi ønsker å isolere oss?

Det er ingenting i Finnmark som tyder på noe ønske om isolasjon. Tvert imot. Vi samarbeider og ønsker mer samhandling, ikke minst med Troms.  Økt samarbeid er slik vi ser det et godt alternativ til tvangssammenslåing.

I Finnmark har vi lange tradisjoner for åpenhet, gjestfrihet og relasjonsbygging. Det er mange viktig rikspolitiske grunner til dette med vår nærhet til Russland, i tillegg vet vi at markedene for våre ettertraktede varer ligger utenfor fylkers grenser. Dette er grunnleggende forutsetninger for samfunnsbygging og velferdsutvikling i Finnmark, noe vi ikke har planer om å endre på.

Men når NHO nå prøver å selge inn en tvangssammenslåing som et virkemiddel for vekst i Finnmark så burde dette synet være tuftet på grundige analyser og dokumentasjon. I mangel av dette tyr NHO Arktis til tromme trusler om krise og nedgang for Finnmark.

NHO må gjerne flagge sitt positive syn på regionreformen, men det bør være lov å forvente mer enn ren synsing fra en så tung samfunnsaktør som NHO. Sakens alvor krever såpass.

Vi som ikke ønsker denne tvangssammenslåing beskyldes av og til for å hindre Finnmarks utvikling, dette er blitt et tilbakevende retorisk krumspring, uten rot i virkeligheten. Vi som ikke tror på tvangssammenslåing, vi tror på Finnmark. Vi ser nemlig at det jobbes godt og målrettet både i næringsliv og det offentlige, vi ser at det skapes resultater innen mange viktige samfunnsområder. Vi tror nemlig at Finnmark vil lykkes stort som liten.

Vi bygger blant annet dette på at:

• Flertallet i oppgaveutvalget som har foreslått nye oppgaver til fylkene mener Finnmark er stort nok.
• Finnmark har nettopp satt rekord i oljeleveranser. 2 av 3, 7 milliarder kroner fra Nord-Norge hentes inn i Finnmark.
• Finnmark har størst økning av videregående skoleelever som fullfører studiene
• Framtida for fortsatt verdifulle inntekter fra olje og gass ligger i Barentshavet.
• Det arbeides godt i Finnmark for økt verdiskapning innen fiskerinæringen.
• Det skjer mye spennende innen reiselivsnæringen som vil gi økt sysselsetning og verdiskapning i Finnmark.

Finnmark har fortsatt store utfordringer. Ingen benekter dette. Men det er ingenting som tyder på at en sammenslåing med Troms hverken vil bidra til mer demokrati, mindre sentralisering, hindre avfolkning, gi oss økte barnekull, eller bedre veier med mere. Dette er faktisk områder hvor Troms sliter vel så mye som oss.

Finnmark skal ikke være en prøvekanin for en uferdig reform, avfødt etter en hestehandel i Stortinget. Til det er Finnmark for viktig og verdifull, for oss som bor her – og for nasjonen for øvrig.

 

Artikkelen er sakset fra iFinnmark.

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

(31.08.2018): Når en regjering sitter for lenge med makten, blir den lett arrogant. Da er det til beste for landet, folket og demokratiet at regjeringen går. Erna Solbergs andre regjering er i ferd med å komme dit.

Den arroganse som Solberg-regjeringen har vist i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms, forteller med all tydelighet at Solberg-regjeringen krever lydighet av sine undersotter. Erna Solberg gjorde intet for å stanse kommunalminister Monica Mæland som til og med endret spillereglene underveis da hun ikke fikk med seg en fellesnemd av Troms og Finnmark for å tvangssammenslå fylkene mot folkets vilje. Til slutt reddet Troms under ledelse av Arbeiderpartiet Finnmark da de nektet å sitte alene i fellesnemden uten Finnmark. Videre maktbruk fra Solberg-regjeringen lot seg ikke gjøre, og saken går nå til Stortinget for tredje gang, ikke minst takket være Senterpartiet.

En regjering skal ikke være folkets herskere, men tjenere. Ikke minst fylkesreformen kan bidra til å sette opp mann mot mann i by og land eller fylke mot fylke. Det kan såes splid og strid som det tar tid å lege. Sentralisering og ensretting i store enheter minner litt om totalitære systemer som for lenge siden har spilt fallitt, ikke minst i det tidligere Sovjetunionen. Både vanlige folk, kommuner og fylker bør ha stor frihet. At alle skal ha helt likt tilbud er ingen garanti for et bedre samfunn og lykkeligere liv. Frihet for den enkelte er langt mer å foretrekke fremfor statsdirigering.

Erna Solberg har også vært ute og kalt pressen for blodtørstig. Dette høres mest ut som en uttalelse fra en totalitær stat. En fri og uavhengig presse har plikt til å granske saker, selv om det gjelder en av Solbergs ministre og er aldri så ubehagelig for statsministeren. Pressen skal være den fjerde statsmakt som overvåker og kritiserer myndighetene. Dette er viktig for å opprettholde et demokrati.

Regjeringens arroganse overfor Norges russiske nabo i øst har også tiltatt, til tross for at Norge deler en grense med Russland som er 196 kilometer lang. Selv under den kalde krigen var det en klar dialog mellom Russland og Norge. Det virker som om Solberg-regjeringen har lagt denne dialog på is, både under den forrige regjeringsperioden og under den nåværende. Det er stikk i strid med det Russland ønsker. Det er den motsatte politikk som vår grensenabo Finland følger med et sterkt forsvar og en god dialog. Selv Tyskland lar ikke sine investeringer i gass og olje påvirkes av Krim, fordi det tyske energibehovet anses som vitalt. Også Donald Trump kom til Finland for å møte Vladimir Putin. Men Solberg-regjeringen har dels opptrådt som en stormakt med avstand overfor Russland helt siden Barack Hussein Obamas dager i Det hvite hus. Denne politikken tjener ikke Norge. Slik arroganse er farlig for Norge.

Man ser også at Forsvaret på flere områder er svekket. Et eksempel er at regjeringen legger ned flybasen på Andøya, som til og med USA mener er tjenlig flystasjon. Det truer et helt øysamfunn.  Nedleggelsesprosessen skjer i hemmelige møter, hvor folk ikke får den nødvendige informasjon. Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk har vært å opprettholde levedyktige samfunn i hele Norge og ikke minst i Nord-Norge og særlig i Finnmark for å styrke norsk suverenitet. Det ser ut til at Solberg-regjeringen mener at de vet bedre med sin «hemmelige» maktpolitikk.

Solberg-regjeringen er neppe til den beste for Norge. Den er blitt for arrogant. Man får be og håpe at Solberg-regjeringen får en snarlig avløsning.

 

 

 

 Av Jørgen Høgetveit

(23. august 2018): Barnevernets operasjoner – særlig ved å fjerne barna bak foreldrenes rygg ved akuttplassering – kan få forferdelige fysiske og mentale konsekvenser. Et apparat med et budsjett på cirka. 21 milliarder, cirka 5800 tilsatte og økende tett samarbeid med politiet – plikter å vite hva de driver på med til «barnas beste» – eller om det dreier seg massetraumatisering. Pr. nå er 15.820 tatt fra sine biologiske foreldre – og mange flere er skilt for å bli returnert etter en viss tid. At dette skader foreldre og barn og er helt naturstridig – viser de voldsomme reaksjoner både i innland og utland og burde ikke forundre oss eller Barnevernet det minste med et minimum av psykologisk traume forståelse. Både Menneskerettsdomstolen (åtte saker), Great Chamber (høyeste M.r. instans i Europa) og alt fra Der Spiegel, Fransk TV og BBC med flere programmer viser forferdelige ting i norsk barnevern. Endog ca. 250 psykologer og jurister har sendt «bekymringsmelding» til statsråd Horne – synes glatt å bli oversett og pratet bort.

Alt etter ressursene familiene og barna har fysisk og mentalt, hva de har vært utsatt for fram til den dagen de blir tatt av Barnevernet – og måten de behandles på etterpå – kan gi mer eller mindre fatale konsekvenser. Dette kan en lese seg til i blant annet materiale som advokat Kvilhaug har vist til. Men heller ikke dette synes å bekymre Barnevernet det minste – men stort sett skyldlegges foreldrene. Selve rettssystemet som krenker og oppløser basis for det norske folkestyret ­– hjem og familie – og som minner ikke lite om totalitære regimers familiepolitikk med angiveri og sprer redsel, reagerer heller ikke «eliten» på. Det og mer til peker i at det som driver, ikke er gammel norsk rett – men farlige ideologier.

Men tilbake til de mentale traumer som psykolog Magne Raundalen omtaler slik i «Sånn er Livet». Der fortalte psykologen fra sitt arbeid med krigsskadde barn, og mot slutten definerte han traumer (skader i sinnet) slik: ”Et traume er et brudd i internforbindelsen mellom språkhjernen og følelseshjernen. Det er en kraftig opplevelse som setter personen i en situasjon av hjelpeløshet eller er så overveldende at man ikke klarer å etablere den i sammenhengende erindring – så da blir forbindelsen mellom følelsene man har, som er en egen hukommelse noe dypere i hjernen, og det språket man klarer å sette på opplevelsen, brutt. Det bruddet blir en kilde til konstant «uro» som må døyves.»

Vi har skrevet mer utførlig om dette i Morsdagsheftet 2011: «Traumer av krig og skilsmisser  – og ruskulturen.»

Vi har dr. H. Pande som er legen som fikk lovfestet barns rett til å ha foreldrene med på sykehus når de ble innlagt for å unngå mentale skader, separasjonsangst som kan sitte i lenge – kanskje hele livet. Hun baserte dette på undersøkelse av barn i London, noen ble sendt på landet for å være i trygghet og andre ble med foreldrene i bomberommene under blitzen i den andre verdenskrig. De siste var klart minst skadd – ganske fordi de hadde trygghet av mor og far, sine biologiske foreldre.

Denne uroen som Raundalen fortalte om,  «uroen» noe en kan observere hos Barnevernets skadde barn i dag, som ender opp med selvskading av mer eller mindre alvorlighetsgrad, opprør og utagering, rus osv. Uroen er så sterk at den må døyves på en eller annen måte. Som sekretær for AKF har en vært borti flere tilfeller blant annet vegring. Ei lita jente ble tatt, satt i forhør hos politiet gjentatte ganger, slapp fri og var i barnehagen. Men Barnevernet returnerte til barnehagen og ville ta jenta med seg. Hun gjorde så kraftig opprør at to voksne personer ikke maktet å få henne inn i bilen. Nå vil hun ikke inn i andre biler enn der far og mor er!! Andre barn biter seg selv og skader seg på andre måter. I Steigen tok man mange barn innen seks kilometer, og gjenværende barn kom skremt og gråtende ned om natta – redd for at Barnevernet skulle komme og ta dem. Ikke rart at 250 spesialister skriver bekymringsmeldinger, utenlandske medier og rettsvesen reagerer overfor den norske «humanitære stormakt» som skader Norges fremtid på denne måten. Politikere har drevet på med en hedensk familiepolitikk i minst 40 år som nå viser hvor det bærer hen – og etter min mening på klar ideologisk grunn – ikke gammel norsk basis som har vist sin bærekraft. Nå bør politikere fra lokal- til stortingsplan – samt organisasjonsfolk sette seg skikkelig inn i det som foregår mot Guds første skaperordningen og de tusen hjem, «det første riket»  som alltid er totalitære ideologiers sentrale angrepspunkt. Det ser vi på en rekke livsområder også i dag. Det bærer i seg den vestlige sivilisasjons sammenbrudd – hvilket ikke er noe nytt i historien og som en rekke av de store historikere har fortalt oss.