Kommentar

Av Jostein Sandsmark

«Mangfold».  Ordet damper av menneskekjærlig godhet, solidaritet  og har nesten en hellig glorie over seg. Et annet honnørord er Multikultur. Det har så stor og tung verdi at en norsk minister fant det riktig å påtvinge det norske folk denne samfunnsordningen.  «Multikultur skal dere få enten dere liker det eller ei». 

Men hvilke goder og kvalitetsverdier har så disse nye samfunnsformene tilført oss? De er lite synlige. Jeg har ikke sett noen positive, men en hel rekke negative og etterlyser en opplisting.  Det jeg ser er en voldsom økning av NAV sine sosiale utgifter i tillegg gjengkriminalitet, skoleuro, konflikter, språkproblemer, parallellsamfunn og eldre som ikke forstår pleiere med en uferdig norskuttale. En fremmed kultur trenger seg inn med halal, hijab, haram, kebab, Ramadan, Fitr og Eid.

Mangfoldskulturene kolliderer med en annen samfunnsstruktur som utkrystalliserer seg i det gamle ordtaket: «Like barn leker best». Ingen kan dra i tvil sannheten i dette utsagnet.

Mangfoldsforkjemperne argumenterer med at Norge trenger innvandrerne for at det skal gå rundt – til å fylle de ledige jobbene som de i etniske norske ikke vil ha, – og til å berike oss med eksperter og positive kulturinnslag.  Har så dette skjedd?  Nei, tvert om.  De sosiale utgiftene ved innvandringen fra MENA-land har økt dramatisk. NAVs milliard-utbetalinger har gått til bostøtte, ekstratiltak, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, sykepenger, tolkhonorar, språkkurs, advokatsalær, fengelsopphold, barnetrygd, førerkortstøtte og kulturstøtte.

Men hvis vi tar fra de ekstraomkostningene med innvandring og dobler lønnen til de upoulære jobbene, ville studenter og annet fattigfolk kaste seg over dem. Dette har vært prøvd før med Finnmarkstillegget for lærere. Problem løst. Norge ville gå rundt.

Den tyske statsråden – arbeids og sosialministeren Bärbel Bas nazistempler  dem som ikke hyller «mangfoldet». Hun uttaler: «Tyskland trenger innvandring av økonomiske grunner, – men like viktig er mangfoldet i samfunnet vårt».  Som om ikke Tyskland var et økonomisk og kulturelt fungerende land før MENA- berikelsen?

Toner en flagg som innvandrerskeptiker, får en fort slengt mot seg: «Er du rassist, eller?»  Griner du på nesa i møte med dårlig innvandreroppførsel, får du en spyttklyse som tilbake.  «Blikking» er et nytt verb i norsk språk og er blitt straffbart hatprat.

Det har ikke gått så bra med politikernes forsett med integrering som forventet. Innvandrene har ikke glidd inn blant oss etniske innfødte som de trodde og tok for gitt. Det dannet seg gettoer og parallellsamfunn. Når ulempene og problemene bygget seg opp og ble for åpenbare, innrømmet de: «Vi har ikke vært flinke nok med integreringen» – uten at noe konkret ble iverksatt.

Jo, de har vært flinke, men det beror på hvilken betydning man legger i ordet integrering. Det var begrepet  assimilering som var intensjonen da de åpnet for flyktningene og asylanttilstrømmen inntok landet. Assimilering betyr at de nye immigrantene glir inn blant oss og tilpasser seg vertsfolket med de plikter, goder og ordninger som råder. Men så skjedde i liten grad. De fikk lov til å etablere parallellsamfunn med lempelige tilpassede vilkår for å nyte godt av de norske velferdsgodene;  ja, i mange tilfeller kom de først i køen til honningkrukka.

Mangfold/multikultur er i grunnen det motsatte av integrering. For den som er assimilert i det norske samfunnet, har godtatt norsk kultur og våre samfunnsordninger. Det var vel derfor de søkte hit og forlot sitt tidligere hjemlands forhold – eller?

 «Like barn leker best» innebærer en historisk gyldighet og er allerede nevnt i Bibelen ( Apostlenes gjerninger 17, 26), der det står at Gud satte grenser mellem folkeslagene og statene.

Det er alltid sunt med gjerder mellom eiendommer og grupper – tilmed mellom gode naboer.

Av John Skåland

(KRONIKK): Vi som er født en god stund etter krigen, har i skole og oppvekst fått et nokså ensartet bilde av begivenhetene som fant sted i fedrelandet i 1940–1945. Et temmelig klart sort-hvitt bilde har vært preget inn i hukommelsen til den oppvoksende slekt etter krigen.

Det var sikkert mange gode nordmenn som forsøkte å hjelpe våre jødiske landsmenn med å rømme fra en sikker død, men dessverre ramler det ut lik fra historiens mørke skap etter hvert som tiden skrider frem. Karmels grunnlegger, Per Faye-Hansen, var en av dem som hjalp jøder over til Sverige, og for den innsatsen har han fått sin velfortjente plass i Yad Vashem, Jerusalem. Og mange andre gode hjelpere fantes. Men noen av dem som burde stått i første rekke i å hjelpe våre jødiske medborgere, sviktet totalt.

NORSK POLITI
Det er godt dokumentert hvordan norsk politi høsten 1942 ble et lydig redskap for okkupasjonsmakten for å registrere og å innhente jøder rundt om i kongeriket. Og det var på ingen måte bare «NS-politi», men såkalte vanlige norske politifolk. Vi vet at for de fleste jøder ble det en vei til den sikre død i de aller fleste tilfeller. En skamplett både for norsk politi og nasjonen Norge!

FELDMANN-SAKEN
I Karmel Israel-Nytt har vi tidligere skrevet fyldig om ekteparet Rachel og Jacob Feldman som brutalt ble myrdet av to hjemmefrontfolk ved Skrikerudtjernet i Østfold. Ekteparet skulle føres trygt over til Sverige av to grenseloser fra hjemmefronten. Men turen endte ved dette lille tjernet i furuskogen i Østfold – paret ble frastjålet både gjenstander og en god slump penger. De ble med fullt overlegg drept og senket ned i tjernet med ledninger rundt kroppen for å få dem til å synke.

Ugjerningen kom for en dag noen måneder senere da de begge fløt opp. Rettsaken etter krigen frikjente de to drapsmennene til stor forferdelse for svært mange mennesker på den tiden. Ekteparet ligger begravet på den jødiske gravlunden i Oslo.

FAMILIEN BECKER I SKIEN
Nylig ble vi kjent med en annen grufull historie som nok mange har forsøkt å legge et glemselens slør over. Nå 83 år etter at det skjedde, kjenner man fortsatt på oppgitthet, sinne, fortvilelse og kamplyst mot de myndigheter og ansvarlige personer som med vitende og vilje kunne la tragedien ramme en helt uskyldig jødisk familie i Skien.

Signe Saposnikoff og David Becker hadde begge familier som flyktet fra øst og via Sverige og etter hvert bosatte seg i Norge. I 1923 giftet de seg i en alder av henholdsvis 23 og 25 år gamle. De etablerte en klesforretning i Skien under firmanavnet D. Becker. Sammen fikk de tre barn: Sigurd f. 1924, Ivar f. 1928 og Sonja f. 1931.

I 1937 flyttet de inn i en helt ny enebolig i Valkyriegaten i Skien. Familien hadde også annen familie både i Norge og i Sverige. Lykken smilte til den unge familien – så langt.

Selvsagt fikk også disse jøder med seg Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933. Men familien følte seg trygg i Norge og levde stort sett som alle andre nordmenn. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, opplevde nok de fleste jøder i landet dette som en stor fare. David Becker sørget etter hvert for å legge til side en ikke helt ubetydelig kapital fra forretningsdriften. For sikkerhets skyld kunne det være godt å ha en «flukt-kapital» dersom situasjonen i Norge ble uholdbar for jødene.

Tidlig morgen tirsdag 2. juni 1942 tar David som vanlig farvel med familien før han begir seg i vei til forretningen. Lite ante både David og hans hustru at dette skulle bli et siste farvel. En tysk motorsykkel med sidevogn kjører opp på siden av David og arresterer ham. Litt senere blir også Davids bror Louis arrestert.

Den norske regjeringen i London benyttet flittig BBC til å advare nordmenn mot tyskernes aksjoner mot både kirken, skoleverket og mye annet. Men regjeringen i London sviktet helt med å sende ut advarsler om den forestående jødeforfølgelsen og tilintetgjørelsen som var i emning. Dokumenter viser at alvoret var kjent for norske myndigheter i London. Mangelen på en slik advarsel gjorde at flere jøder ikke innså alvoret i situasjonen, og mange jødiske liv gikk trolig tapt på grunn av dette.

Tilbake i Skien satt en mor med tre barn som skulle forsørges. Også forretningen måtte drives videre ettersom dette var levebrødet.

Etter hvert som presset økte på den jødiske befolkningen, valgte Signe Becker å sende eldstegutten Sigurd på 17 år bort i skjul på indre østlandet. Selv satt hun tilbake i Skien med de to minste barna, Ivar 14 år og Sonja 11 år. Snart forlangte myndighetene at en viktig NS-familie skulle overta det vakre hjemmet deres, og den lille gjenværende familien måtte ta inn hos venner, de ble regelrett kastet på gaten.

25. november 1942 gikk Signe som vanlig til politistasjonen i Skien for å melde seg slik hun var pålagt. Denne dagen hadde statspolitisjefen gitt ordre om arrestasjon av alle jøder uansett kjønn og alder. Signe fikk lov å gå hjem for å hente noe i følge med en politimann. Hun er selvsagt både redd og opprørt, men forstår at nå gjelder det liv og død. På mirakuløst vis klarer hun å lure politimannen slik at hun får et forsprang til å rømme.

På dette tidspunkt er hennes eldste sønn Sigurd gjemt i en leilighet i byen. En ung mann ved navn Kjell Batzer har hjulpet med å skjule gutten. Hans kamerat Kjell Staal Eggen blir også involvert når fru Becker er på flukt i Skiens gater. Disse to kamerater klarer å få tak på de to minste barna og forener familien og bringer den i skjul for Gestapo som er på vill jakt etter dem i hele området.

FLUKT TIL SVERIGE
De to kameratene Eggen og Batzer var også med i hjemmefronten og hadde gode kontakter der. Derfor var det helt naturlig for dem å søke hjelp hos den lokale Milorg-sjefen i forhold til å få Becker-familien over til Sverige via en fluktrute som var i bruk av Milorg. Kjell Staal Eggen skriver følgende om svaret han fikk fra Milorg: «Milorg-lederen ble tydelig irritert og en smule høyrøstet:

–Hold deg bare unna jødegutten!

Batzer har fått samme beskjed. Saken har ingen interesse for en militær organisasjon. Sett gutten på gaten og la tyskerne ta seg av ham! Det er ordre.»

Dette til tross for at David Becker alt tidlig i krigen sendte månedlig pengestøtte til hjemmefronten! Og ikke nok med det – en av hjemmefrontens folk som hentet bidraget, klarte å lure til seg hele pengebeløpet som Becker-familien hadde lagt til side som «flukt-kapital». Etter krigen ble det sagt at pengene var brukt til illegal virksomhet. Men fru Becker stod dermed hjelpeløs i nødens stund under krigen, da hun ville forsøke å «kjøpe fri» sin mann fra det foreløpige fangenskapet mens han ennå satt fanget på norsk jord. Kanskje dette tyveriet fra Becker sendte både David og broren Louis i den visse død!

Et virkelig mørkt kapittel i den norske hjemmefronten og Milorgs historie er i ferd med å skrives.

Etter at de to unge hjelpere ved flere anledninger hadde kontakt med Milorg, forstod de at jødene i Skien måtte reddes av dem selv og eventuelt andre hjelpere enn hjemmefronten.

Situasjonen for familien Becker var desperat. Faren og broren satt alt i tysk fangenskap – moren og de tre barna skjulte seg på forskjellige steder i Skien-området med stor fare for å bli tatt og deportert til Tyskland og Polen og den sikre død.

De to gode hjelpere Batzer og Eggen prøvde flere mislykkede forsøk på å få jødene videre og mot Sverige. Med stor fare for selv å bli avslørt med påfølgende straff fortsatte de to å lete etter utveier.

Løsningen ble en liten svensk frakteskute som hadde en skipper som kunne overtales til å ta med den jødiske familien under dekk og gjemt under lasten, men mot en god betaling! Det ble en brysom og vanskelig jobb å få brakt jødene sikkert om bord på båten mens den lå og lastet ved Hydros kaiområde. Skipperen forlangte 15.000 kroner for jobben, penger som hverken de stakkars jødene eller deres hjelpere hadde tilgjengelig. Signe Becker hadde med en pose med smykker som de håpet skipperen ville være fornøyd med i første omgang. Det ble likevel både kjefting og dårlig stemning når ikke pengene kom på bordet. Det endte med at Staal Eggen måtte trekke frem sin pistol og rette denne mot svenske-skipperen – og true ham til å redde den jødiske familien over til Sverige. Og til tross for at ferden over ble både lang og farefull, kom de alle til svensk havn etter hvert – og for jødene sin del berget til livet!

Skipperen fikk sine 15.000 kroner i Sverige, og fru Becker fikk tilbake sine smykker. Men hennes mann David og svogeren Louis ble sendt med skipet «Donau» 26. november 1942 og ble myrdet i Auschwitz i februar 1943.

I «Morgenbladet» 28. juli 1979 stod det på avisens førsteside: «Tyskerne myrdet David Becker – Milorg brukte enkens penger.»

De 50.000 kroner som familien hadde spart til å hjelpe seg om det verste skulle skje, hadde altså blitt brukt av Milorg til deres arbeid. Det var tydeligvis ikke så viktig at den stakkars, jødiske familien ble hjulpet.

Det skulle ennå gå år og mye kamp før norske myndigheter var villige til å betale tilbake de 50.000 kroner til enken. Og selv om det da var gått 30 år, ble det aldri snakk om renter eller at pengeverdien var en helt annen nå. Nei, de 50.000 1942-kroner ble utbetalt med 50.000 1981-kroner. Altså et nytt tyveri og et svik mot den lille familien.

Med denne historien fra krigen som bakgrunn er det skremmende å være vitne til at et stort antall av våre stortingspolitikere jobber for boikott av jødiske produkter og mot staten Israel som er eneste sikre tilfluktssted for verdens jøder i dag. Nå er det Gaza-krigen som er det mantra som jødehaterne benytter som årsak til deres hat – opp gjennom historien har begrunnelsen for jødehatet vært vikarierende.

Vi skal stå klippefast sammen med både våre jødiske landsmenn og med staten Israel i en tid som denne – koste hva det koste vil!

Kilder:
Bok: SKAMMEN – Kjell Staal Eggen
Bok: Becker – Holocaust og Hjemkomst – Jorunn Sem Fure
Div. netkilder etc.

Artikkelen er fra KARMEL ISRAEL-NYTT nummer 6/2026
e-post: joskaala@online.no

Av Lars Arne Høgetveit

(www.Kommentar-Avisa.no): Det er i dag mere regelen enn unntaket at barnevernet i Norge griper brutalt inn i norske hjem og ødelegger for familien og barna. Resultatet er dramatisk for mange familier, i form av bl.a. traumer. I stedet for å prøve den mest skånsomme vei, brukes metoder som vi kjenner fra Øst-Tysklands Stasi – og bl.a. bygd opp med et regelrett angiverisystem – der offentlige etater og skoler bidrar i stort monn. Kommunestyrene har ansvaret for det lokale barnevernet, men det opererer i ett nettverk i den offentlige sfære og med 20+ milliarder i Statlige midler. De siste årene har Staten også i økende grad begynt å benytte seg av psykiatrien om klientene blir av det brysomme slaget, der de vet for mye om Staten og de må se om de kan få medisinert dem til taushet. Og i hvert fall prøve å få ødelagt deres gode navn og rykte.

Mange har hørt om saken med juristen Taftø, som jobbet tett på bl.a. J. G. Støre, og G. H. Brundtland i EØS avtaleutformingen. Hun reagerte til slutt offentlig på grunnlovsbrudd i EØS arbeidet – hun ble umiddelbart fjernet fra jobben og sendt hjem til Norge og det ble hennes bane og vei inn i psykiatrien. Bakgrunnen var kort: Taftø hevdet at EØS avtalen innebar en overføring av suverenitet til EU og uten de nødvendige grunnlovsendringer. Og Taftø sa også at dette ble gjennomført uten at det norske folk forsto rekkevidden. Så bruk av psykiatrien er ikke ny i Norge, Taftø-saken er ca. 35 år tilbake i tid og hun ble ødelagt av kraftig medisinering. Nasjonalstaten skulle jo underordnes globalstaten, det var ideologien – slik vi ser den også i dag.

Problemet for Staten i dag er at sosiale medier og sporadisk presse har saker som er så godt dokumentert at politiet, domstolene, skoler, barnevern m.fl. begynner å miste grepet om sine usanne historier om Ola og Kari Nordmann. Nordmenn tar det ikke for god fisk lenger, hva de blir fortalt. Og en undertrykker vet aldri hvor langt han kan gå, før folket kaster dem på dør.

Sist nå i mai 2026 fikk den norsk-rumensk filmen «Fjord» Gullpalmen i Cannes – en hel verden får ved premieren i september 2026 ett innblikk i norsk barneverns mishandling av barn helt ned i diealder. Mor i familien måtte pumpe brystmelk og levere barnet sitt, etter at det ble tatt. De 5 barna ble plassert på 3 ulike adresser. Dette hendte i 2016 med den norsk-rumenske familien i Naustdal, familien hette Bodnariu.

De fikk senere 1 mulighet og dro på ferie til Romania, da sa barna at til Norge ville de ikke tilbake og sånn ble det. Det finnes et bilde av familien foran Romanias parlamentarikere – og det skapte flere internasjonale demonstrasjoner mot behandlingen Norge hadde gitt denne kristne familien. Alle som vet litt om hva en slik kidnapping av barn fra sine foreldre kan lage av sår i et barnesinn – for resten av livet – og som er glad i barn, ville ikke gjort slikt.
Gullpalmen omtales slik: Prisen er festivalens mest presisjefylte utmerkelse og er en av filmbransjens mest prestisjefylte internasjonale priser.  Cristian Mungiu, har regissert Fjord.

 For og ytterligere å forstå alvoret i hva som foregår med barn i Norge kan du se BBC – Our World sin dokumentar fra august 2018. Mot slutten sier intervjuobjektet Thore Langfeldt om det å ta tak i pedofilien i Norge, at det beste er å la hunden forbli begravet ellers rakner hele systemet. 190 nasjoner har tilgang til BBC – Our World sin dokumentar. Den varer ca. 27 minutter og du ser den her: Norway’s Silent Scandal – https://www.youtube.com/watch?v=3XrzUAQ4qpE

Mange har også hørt om Shada-saken, du søker den opp på Google. En forferdelig sak, som endte i det som mest sannsynlig er et drap med et barn under ansvar av barnevernet og med en falsk dødsattest – der navn og ID nummer på legen ikke lar seg identifisere. Vi lar ytterligere detaljer ligge.

Lillan Gran saken – hun de nå har lagt inn til psykiatrisk observasjon i Trondhjem er en annen sak – den viser et avbilde av hvordan Putins Russland driver mot sine opposisjonelle.

Norge har i dag ca 40 domfellelser i barnevernsaker i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, men gjør lite for å etterleve dommene. Vi er til og med domfelt i Storkammeret – den aller høyeste del av Strasbourg domstolen. Regjeringsadvokaten stilte der opp for Norge i Lobben-saken, med seg på slep hadde han 100 kolleger fra Norge, som reiste for norske skattepenger. Nå skulle han knuse denne Lobben-moren i full offentlighet – det gikk helt galt for Sejersted – Norge ble dømt!!! Selv om regjeringsadvokaten hadde instruert de 17 internasjonalt sammensatte dommerne mht hvordan de skulle anvende lovverket… Hva regjeringsadvokaten pratet om på hjemvei vites ikke, men det ble neppe sjampanje på reisefølge.

Det ligger et svart ideologisk bakteppe bak den måten Barnevernet drives i Norge – det kan du få mere innsikt i denne saken, «Skisse om IDEOLOGI, LOVGIVNING og PRAKSIS i Barnevernet» – https://www.youtube.com/watch?v=LaQQ58a3efE

(LEDER I KARMEL): Det virker som om anti-israelismen er på fremmarsj i Norge. Det er blitt mer vanlig å snakke nedsettende om den jødiske staten. Folk i offentlig tjeneste snakker nedsettende om Israel til mennesker som de skulle hjelpe. Det er ikke rett.

Man merker også utviklingen i NRKs nyhetsdekning. De kan fortelle at Israel bomber i Libanon, men de sier ikke alltid at målet er Hizballah som har forskanset seg i boligstrøk nær Beirut. Hus er fulle av våpen og ammunisjon. Om Israel svarer på angrepene, kan liv gå tapt. Det er det Hizballah ønsker.

De verbale angrepene mot Israel fra Norge er så store at de av og til vekker oppsikt i Israel. Både utenriksdepartementet på X i Israel og The Jerusalem Post skrev om professor Bassam Hussein ved NTNU som kom med følgende karakteristikk av Hamas’ grusomme massakre.

–Så kommer vil til 7. oktober. Vakreste ting som har skjedd i vårt århundre.

I fjor ønsket Jonas Gahr Støre seg angivelig en tur til Israel. De hadde ikke tid til å legge til rette for et møte med Støre. Det er en velkjent sak at Støre ikke kommer til Israel med gode hensikter for å besøke jødefolket. Han vil ta land fra Israel som i praksis vil bli omgjort til terrorstat mot jødefolket.

Ifølge meldinger skal disse anti-israelske holdninger være særlig fremtredende i LO.

Økt muslimsk innvandring bidrar nok til de nye antisemittiske strømningene i Norge. Dette er et fenomen som er enda sterkere i Storbritannia. Der er de palestina-arabiske interesser blitt så sterke at de angriper jøder på gatene og setter fyr på jødiske ambulansebiler. Det er neppe mange i Norge som tar slike faresignaler alvorlig.

Det er en reell fare for at den norske judeo-kristne kultur sakte men sikkert vil forsvinne. Få norske barnefødsler kan føre til at det blir en befolkningsutskiftning. Nordmenn i Norge kan bli en minoritet eller en saga blott med tiden. Når norske kvinner blir tvunget til å gå i burka i Oslostan, er det for sent å gjøre noe med det.

---

Lederartikkel i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT 5. mai 2026

Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelpost@gmail.com

Les tidligere intervju:
Onkel Pers liv med Gud, Frelsesarmeen og KrF

Av Geir Adelsten Iversen, (Sp)

Vi vil ha levende kystsamfunn, arbeid til folk og nasjonal kontroll over ressursene våre. Fisk, kraft og naturressurser skal komme hele landet til gode — ikke bare noen få store aktører eller internasjonale interesser. I Finnmark ser vi hva dagens politikk fører til. Færre fiskebåter. Færre arbeidsplasser. Ungdom som flytter. Lokalsamfunn som tappes for folk og framtidstro.

Fisken tilhører fellesskapet, men stadig mer av verdiene samles på færre hender. Fra 2007 til 2025 økte bruttotonnasjen i fiskeflåten kraftig, samtidig som antall fartøy gikk ned. Dette ble kalt «kapasitetsreduksjon». Resultatet ble større båter, sterkere motorer og mer maktkonsentrasjon. Kysten betalte prisen. Tidligere hadde folk arbeid. Nå er altfor mange avhengige av NAV fordi arbeidsplassene er borte. Folk vil ikke gå passive hjemme. Folk vil arbeide, forsørge familien sin og bygge framtid i eget lokalsamfunn.

Det var en gang Arbeiderpartiet forsto dette. Ap bygde landet med arbeid, industri og ressurskontroll. Nå opplever mange at partiet er blitt mer opptatt av EU-tilpasning, sentralisering og systemer enn av å utvikle norske lokalsamfunn. Finnmark er ikke en utgiftspost. Finnmark er en av Norges viktigste ressursregioner. Da må også folkene som bor her få ta del i verdiskapingen. Vi trenger: sterkere nasjonal kontroll, bedre fordeling av ressursene, flere lokale arbeidsplasser, satsing på kystflåten, mer foredling i Norge, og en politikk som gjør det mulig å bo og leve i hele landet. Norge må utvikle Norge.

(Motvind Norge, PRESSEMELDING): Statkraft skal investere 80 milliarder kroner de neste ti årene. Likevel er gevinsten bare rundt 1 TWh ny kraftproduksjon, samtidig som milliarder fortsatt skal brukes på vindkraft og mer markedstilpasset effektkjøring. Motvind Norge mener satsingen viser hvor galt norsk energipolitikk har utviklet seg.

–Norsk vannkraft ble bygget ut for å sikre stabil og rimelig energi til norske husholdninger og norsk industri. Nå brukes enorme summer på vindkraft, markedsstyring og effektkjøring, samtidig som naturinngrepene øker og vanlige folk sitter igjen med høye strømpriser og økende nettleie, sier styreleder i Motvind Norge, John Fiskvik. 

Statkraft varsler altså investeringer på rundt 80 milliarder kroner i Norge de neste ti årene. Rundt ti prosent av investeringene skal brukes på landbasert vindkraft. Samtidig skal store deler av vannkraftsystemet bygges om for økt effektkapasitet og mer fleksibel produksjon tilpasset kraftmarkedet.

Bare 1 TWh mer strøm

Det mest oppsiktsvekkende er likevel hva investeringene faktisk skal gi tilbake.

Ifølge Statkraft selv vil hele investeringspakken samlet bare gi rundt 1 TWh ny kraftproduksjon.

Konserndirektør Pål Eitrheim sier samtidig til NTB at hovedmålet er å øke effektkapasiteten slik at Statkraft kan produsere mer strøm når markedet trenger det mest.

Det betyr at store deler av satsingen ikke går til ny stabil kraft, men til å gjøre vannkraftsystemet mer fleksibelt og mer tilpasset prissvingninger og markedseksport.

Motvind Norge mener dette er en alvorlig feilprioritering:.

– Dette handler i stor grad om å optimalisere vannkraften for kraftmarkedet og pristoppene. Ikke om å skaffe store mengder ny, rimelig og stabil kraft til det norske samfunnet, sier Fiskvik i Motvind Norge.

Mer effektkjøring gir nye naturkonflikter

Motvind Norge peker på at effektkjøring allerede har skapt store problemer flere steder i landet.

– Rask regulering av vannføring og vannstand påvirker fisk, fugleliv, erosjon, strandsoner og økosystemer rundt regulerte vassdrag. Mange lokalsamfunn har opplevd at vannkraftsystemene i økende grad styres etter markedssignaler fremfor lokale hensyn, sier Fiskvik.

Se Gaute Grøtta Grav forklare utfordringer med effektkjøring:  https://www.youtube.com/watch?v=7oaOVvUSCTQ&t 
(saken fortsetter etter videoen)

Vindkraft stadig mer unødvendig

Motvind Norge reagerer samtidig kraftig på at Statkraft fortsatt vil bruke milliarder på landbasert vindkraft. 

– Vindkraft splitter lokalsamfunn, bygger ned natur og skaper enorme konflikter. Likevel fortsetter  statlige selskaper å prioritere dette, selv om alternative tiltak kan frigjøre langt større mengder strøm langt billigere og med minimale naturinngrep, sier Fiskvik.

Motvind Norge peker spesielt på energieffektivisering.

Ifølge NVE finnes det et lønnsomt potensial for energieffektivisering i bygg på minst 13 TWh her til lands. NVE har tidligere anslått at mye av dette kan realiseres til kostnader under 1 krone per spart kWh.

I praksis betyr det at rundt 1 TWh kan frigjøres for kun omtrent én milliard kroner gjennom ENØK tiltak.

Sammenligningen med Statkrafts planer viser forskjellene:

• Statkraft vil bruke 80 milliarder kroner 
• Resultatet er rundt 1 TWh ny kraftproduksjon 
• Samtidig viser NVEs egne tall at energieffektivisering kan frigjøre mange ganger mer strøm for tilsvarende summer

– Hvis man virkelig mener alvor med påstanden om at Norge trenger mer kraft, må man starte med de lavthengende fruktene først. Energieffektivisering må være førsteprioritet lenge før nye naturinngrep og videre vindkraftutbygging, sier John Fiskvik i Motvind Norge.

Vedlikehold av vannkraft er nødvendig

Motvind Norge understreker samtidig at nødvendig vedlikehold og sikkerhetsoppgraderinger av gamle vannkraftverk er både naturlig og viktig.

Mange av de norske vannkraftverkene ble bygget for flere generasjoner siden, og det er bred forståelse for at anleggene må moderniseres og sikres for framtiden.

– Vedlikehold og rehabilitering av eksisterende vannkraft er noe helt annet enn å bruke fellesskapets penger på nye vindkraftkonflikter og stadig mer markedsstyrt effektkjøring. Problemet er ikke nødvendig vedlikehold. Problemet er retningen Statkraft har valgt, sier Motvind Norge.

Fiskvik mener debatten om Statkrafts samfunnsoppdrag nå er helt nødvendig.

– Statkraft er ikke et privat hedgefond. Det er et selskap eid av det norske folk. Da må det også være legitimt å diskutere om investeringene faktisk er innrettet mot samfunnsnytte, naturhensyn og lavere belastning for norske strømkunder, eller om de først og fremst er tilpasset et stadig mer kommersialisert kraftmarked.

Finnmarkshilsens fotograf Jostein Sandsmark fyller 14. mai 90 år. Han er vestlenning, oppvokst på Tysnes i Sunnhordland. Han er gift med Helene Norberg fra Mehamn og fikk dermed tilknytning også til Finnmark. Ekteparet har vært lærere både på Bugøynes og Kirkenes. Finnmarkshilsen.no har presentert flere gamle finnmarksbilder fra 1960-tallet og oppover. Sandsmark har vært på fototurer i Finnmark, og en del av bildene er lagt lagt ut på nettet.

Det meste av tiden har Jostein Sandsmark bodd på Geilo, bare avbrutt av opphold i Afrika som også førte til stor fotoproduksjon. Et av høydepunktene må være lysbildserien fra Khartoum i Sudan. Som foredragsholder er Sandsmark i sitt S når han viser den reportasjen. Mange har hatt gleden av å se og lytte hans lysbildekoserier fra fjern og nær.

Som mørkeromsmann må Sandsmark karakteriseres som rene tryllekunstneren når han laget sine kopier fra sort-hvitt-filmer. Han er en dyktig lærer i fotokunstens hemmeligheter for den som vil lytte, se, prøve og lære.

Man har det inntrykk av at Sandsmark har kanskje vært mest opptatt av foto i tillegg til kristen sang og musikk, kirkeliv og lærergjerningen fra Kirkenes til Geilo og Afrika. Finnmarking ble han aldri. Han er vel en av de ytterst få på denne jord som har fått tilbud om gratis tomt ved Tanaelven og takket nei. Slik er det vel for den mann som heller vil ta bilder av laksen enn ta selve laksen.

Disse bildene er noen ytterst få smakebiter fra Sandsmarks turer i Finnmark. Enda flere bilder finnes der fra Sør-Norge og Afrika.

Finnmarkshilsen gratulerer 90-åringen.

Vidar Norberg

Kjølnes fyr. (Foto: Jostein Sandsmark)

Ut på tur i Finnmark i Gamvik kommune. (Foto: Jostein Sandsmark)

Samiske gutter i regnvær. (Foto: Jostein Sandsmark)

Disse bildene ble tatt en vårdag i 1979 på en reise gjennom Lebesby.
Foto: Vidar Norberg og bildetekster Peder Jenssen

Fiskerier på Bøgebergkaia i Lebesby. Båtene i bakgrunnen tilhørte Rolf Bøgeberg. Den største, F50LB, het Gry-Bodil etter datteren. Den andre, hvis det var Rolf sin, vet jeg ikke navnet på. Begge båtene sank på havna samme dag. Det var på vinteren, kaldt og mye vind. Det dannet seg mye is i baugen, isen løsnet på den ene siden så båten fikk slagside, og det drev vann inn på bakken som ikke var tett og dermed sank båten. Været var så dårlig at det ikke var mulig å komme ut for å prøve å berge båtene.

Fra Bøgebergs kai på Lebesby. Walter Knutsen svinger heisekranen. Han drev tidligere fiskebruk på Brattholmen, lenger inn i Laksefjord, men flyttet til Lebesby og fortsatte å kjøpe fisk der. 

Walter Knutsen og John Sommervik på Bøgebergkaia.

Bildet viser huset og fjøset til Lise Hansen (Wøhni) i Kalak. Lises far, Erik Emanuelson, kom fra Tornedalen og skiftet navn til Wøhni etter stedet han kom fra. Av kjente etterkommere etter Erik kan nevnes Einar Wøhni, landbruksminister og LottoHilde.
   Det er mange som var innom Lise på kaffe mens de ventet på ferga. Nå er det barnebarnet til Lise, Isak Wøhni som eier stedet.