Kommentar

Av Vidar Norberg

Det er 25 år siden folkeavstemningen om EU den 28. november 1994. Det var Anne Enger (den gang Lahnstein) i Senterpartiet som sammen med Kristen Nygaard i «Nei til EU» ledet kampen mot norsk medlemskap i Den europeiske unionen.

Det var en kamp som forente halvparten av Norges befolkning. En bevegelse av alt fra kommunister til kristne fundamentalister. Det ble kjempet for selvråderetten og mot det som kunne være forløperen for Dyret  som er omtalt i Johannes’ åpenbaring. I denne kristne kampen mot EU var sjefredaktør Arthur Berg i Dagen og Thoralf Gilbrant i Pinsebevegelsen sentral. Kristen Nygaard slo fast at det også måtte være plass til dette synet i kampen mot EU. Det er sjelden at man ser en slik bredde i en politisk bevegelse. De var alle glad i et selvstendig og fritt Norge.

På den andre siden i kampen sto et splittet Arbeiderparti og Høyre. De ville oppgi den norske selvråderetten til de gamle kolonimaktene i håp om at Norge skulle få mer profitt. Deres påstander om hvor dårlig det kom til å gå Norge, viste seg i ettertid ikke å stemme.

Særlig i Finnmark var motstanden mot norske medlemskap i EU stor. Folk visste at de gamle kolonimaktene i EU historisk sett kun var ute etter ressurser som fisk, olje og mineraler. Finnmarkinger flest ville selv ta ivareta resursene og videreforedle dem.

Både Høyre og Arbeiderpartiet ga ikke opp sine planer om tilpasning med stadig større åpning for utenlandsk innflytelse. Resultatet ser man når folkefellesskapets vannkraftresurser eksporteres utenlands, mens det norske folk vinterstid må kjøpe kraft tilbake til dyre priser.

I dag fiskes det dager og netter med trålere ute i havet. Fisk fra Barentshavet sendes helt til Kina for å pakkes, og sendes tilbake, mens folk i Finnmark ikke har allemannsretten til å fiske. Det er ikke slik at alle kan få arbeid med å skjære til torsk, sei og hyse på fileten. Er det rart at folketallet går ned i nord.

Noe er dessuten galt når Kina eier gruvedrift i Tana. Det er ikke rett å selge folkets arvesølv til utlandet, uansett hvor på kloden de måtte være. Her må det etableres strenge konsesjonsregler.

Norge bør fortsatt stå utenfor medlemskap i EU. Dette er en kamp som må holdes levende. Både «markedsliberalister» og «kraftsosialister» vil nok selge unna folkefellesskapets goder og arvesølv for å skaffe fortjeneste for de få. Slik er nå en gang mennesket.

Et annet mål for Norge bør være å komme ut av EØS. Det vil styrke selvråderetten ytterligere. Det er bedre å være litt fattigere i eget land enn stå under europeiske herrefolk. Så får man heller spise mer fisk og sau til selvdyrkede poteter og kjøre med billig norsk bensin.

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit

Den nynorske avisen Dag og Tid har storoppslag på fire sider om vindkraftutbyggingen i Norge. Gode oversikter og kommentarer. I hovedoppslaget over to sider heter «Innvendingane som vart tekne av vinden». Denne kan en selvsagt ikke gå inn på i en kort artikkel. Men de har en stor tospalter på slutten som heter: «Ingen kjenner konsekvensane» som i ingressen lyder slik:  «Verken departement, Norges vassdrags- og energidirektorat eller Miljødirektoratet kan gje ei vurdering av dei samla konsekvensane for natur og biologisk mangfald av den norske vindkraftsatsinga.» 

De avslutter artikkelen slik: «Miljødirektoratet har ikkje gjort dei analysane og utrekningane som krevst for å kunne svare på spørsmåla.  – – –  M.a.o. har norske styresmakter godkjent bygging av over 80 vindkraftverk på land utan at nokon veit eller har rekna på kva konsekvensar denne utbygginga har for natur og biologisk mangfald.»

Dette er sterk kost som Bygde-Norge, alle grunneiere, naturforvaltere og de mange skoler som underviser i naturbruk, bør merke seg om de vil bli tatt seriøst. De har ansvar for å ivareta vår felles fremtid som vi skal LEVE I og LEVE AV. Er ikke det i orden for produksjon av mat og råstoffer – kan bli «skjebnesvangert» som Borten uttrykte det og ikke minst var motivasjonen til statsminister Per Borten og statsråd Trygve Haugeland da de laget en utmerket resursmelding for mange år siden. Både teknokrater og «blåruss» bør tenke grundig gjennom at de sentrale ord i deres forvaltning er øko-nomi og økologi. Øko (eucos) betyr hus – altså vårt felles norske hus. Nomi (av nomeini) har med forvaltning å gjøre, og logi er læren om altså forvaltningen i huset. Fotosyntesen i «huset» på landjorda står for ca. 59 prosent av produksjonen av mat og råstoffer minus fisk som kommer fra havet og mineraler fra berggrunnen. Dette er det grunnleggende – som Borten og Haugeland forstod – og som går inn i den økonomiske prosess sammen med arbeidskrafta for å skaffe oss det vi trenger hver dag.

Nå skrives det åpent ut at sentrale myndigheter «Ikke kjenner konsekvensene» av den enorme raseringen av norsk natur de driver på med, med deres teknokrater og «blåruss» i spissen samt all den andre nasjonale naturødeleggelsen som forgår for tiden. Skal man forvalte naturarven rett, må man også ha kunnskaper om oppbygging og stell – en sentralt område av virkeligheten som synes lite påaktet i dag, og de mange u-land må betale en forferdelig pris for i arbeidskraft, helse og liv. En fristes til å sitere h.r. Alf Nordhus når han i retten hadde hørt på ekspertene en stund: «En ekspert er en mann som ikke tar feil i den minste detalj i sin ville flukt uti de store villfarelser.» Det norske hus synes i betydelig grad å være i slike hender på en rekke områder pro tempore.

Av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

Vi i ForFinnmark har all grunn til å være både blide og i godt humør for tiden. For vi får stadig mer støtte til den eneste saken vi er opptatt av: Å få Stortinget til å vedta at Finnmark skal være eget fylke.

Målet er to år frem i tid. Da skal det velges et nytt storting. Da kan vedtaket om å avvikle Finnmark gjøres om. Da kan Finnmark oppstå på ny.

Listen over alle som kjemper for å behold Finnmark som et eget fylke er veldig lang:

87 prosent av velgerne i Finnmark vil ha Finnmark som eget fylke. Det samme vil fylkestingene i Finnmark, Troms og Nordland.

Sametinget avviser å avvikle Finnmark som et fylke. Halve stortinget har stemt mot å avvikle Finnmark. Et flertall i stortingets kommunalkomite har gått imot tvangsvedtaket fordi vedtaket ikke er i samsvar med loven. 

Alle nyvalgte ordførere fra de rødgrønne partiene i Finnmark og Troms skrev under på en velgerkontrakt at de ville gå for en reversering av tvangsvedtaket dersom de ble valgt til ordførere.

Alle listetoppene til fylkestingsvalget i våre to fylker på rødgrønn side har sagt nei til sammenslåing. 

Alle partiene på rødgrønn side i Finnmark og Troms gikk ved kommune- og fylkestingsvalget til valg på at de vil reversere tvangsvedtaket i stortinget. De vant valget soleklart. At de ville reversere tvangsvedtaket var en av de viktigste grunnene til valgseieren.

Flertallet av folket i de nye fylkene Viken, Innlandet og Vestlandet og deres politikere har ingen ting til overs for regjeringens politiske ide om færre fylker. De vil ha sine fylker tilbake igjen.

Fagforbundet i Finnmark vil ha oppløst tvangsammenslåing. Det samme vil flere interesseorganisasjoner.

Den nye rødgrønne fylkesregjeringen for Troms og Finnmark, som ledes av Bjørn Inge Mo fra Arbeiderpartiet, har forpliktet seg til å jobbe mot tvangsvedtaket og at fylkene igjen skal deles opp.

Jonas Gahr Støre hilste til årsmøte i ForFinnmark og sa at han ha tilbake Finnmark hvis Finnmark vil. Han vil jobbe for Finnmark, for mulighetene, for folk i nord og for å få tilbake optimismen. Det vil han arbeide for og vie seg til. Hele Arbeiderpartiet er med han på det.

Trygve Magnus Slagsvold Vedum var i sin hilsning til vårt årsmøte, som vanlig helt klar. Det første et nytt storting i 2021 må gjøre er å reversere tvangsvedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms. To år med tvang er mer enn nok.

Nestleder i SV Kirsti Bergstø hilser og viser til at den nye fylkesregjeringen har forpliktet seg til å jobbe mot tvangsvedtaket og at fylkene igjen skal deles opp. Da trengs det kampkraft, glød, gode argumenter og samhold. «Det kjenner æ i lag med dokker. Lykke til i kampen. Den tar vi i lag».

Partileder Bjørnar Moxnes i Rødt kom med sin hilsen direkte fra Vardø og et møte med Kystopprøret.

–Vi skal gjenreise respekten for lokaldemokratiet og hindre denne sentraliseringen og overkjøringspolitikken som kommer fra det borgerlige flertallet. Vi må bare drive oppholdende strid i to år og så skal vi få oppløst dette tullballet. Så må også dere holde dampen oppe, sier Moxnes.

Finnmarkingenes historie og erfaring har gitt oss mot og styrke til å kjempe mot regjeringens tvang og for et rødgrønt flertall på stortinget i 2021. Da skal Finnmark igjen bli et eget fylke.

Denne massive, folkelig og politiske enigheten gir en kjempegod følelse av optimisme, den gjør at man blir glad og i godt humør.

Saken er sakset fra ForFinnmark uten at artikkelforfatteren er forespurt.

Av Vidar Norberg

Folketallet går tilbake i Nord-Norge. Det er kanskje ikke så rart når de fleste mennesker blir regulert bort fra fiskefeltene.

I gamle dager var det særlig fiske som trakk til seg mennesker. Det er jo godt dokumentert i Nordlands Trompet. Der skriver Petter Dass at «Så tidlig at Vaaren indbryter i Land, De søger Findmarkcken det snarest’ de kand, Sit Fiskeri der at forfremme».

Den gamle tradisjon med at folk kan søke sin lykke i Finnmark er forbi. I dag er det storkapital og karteller som fisker. Den lille mann med liten sjark eller åpen båt må gå på land og se på, enten det er fisk eller krabbe. Vår Herres gaver til alle deles ut av myndighetene til de få med kvoter. Det gir seg slike utslag at man kan være fiskerbonde i Finnmark uten å få lov til å fiske. Det kan være kongekrabben som er forbeholdt dem som har penger til de beste båter fremfor en åpen småbåt. Det kan være laksefiskere som ikke får sette garn mer enn noen dager i uka for å sikre at lakselordene og sportsfiskerne kan få fangst på sine fine fluer.

Skal folk som ikke får fiske, ha håp om egen inntekt i kartellverden, må man nesten dra sydover. Er det ikke industriarbeidsplasser eller servicenæringer, får man vel trygd også sydpå, pluss bedre vær.

Istedenfor kartell og monopoler for de få burde det i langt større grad være åpent fiske på havet som er felleseiendom. Så får heller myndighetene sette strek når det tilrådelige kvantum er tatt opp. Man får minne om at det ikke er generasjoner med fjordfiskere som har tømt fjordene i Finnmark. Det er det storkapitalen som har gjort.

Også oljen under havbunnen er utsatt for Stortingets røveri. Mye tyder på at statseide selskap heller vil føre verdiene til Mongstad istedenfor til Veidnes. Da blir det ikke arbeidsplasser til folk i Nordkapp kommune eller ringvirkninger i andre kommuner.

Det meldes at regjeringen har frosset veiprosjekter. Kanskje har de ikke kjørt veien mellom Skaidi og Hammerfest vinterstid. De har vel knapt noen forståelse for at folk trenger en tunnel, at infrastruktur er noe som fremmer næringsliv og arbeidsplasser.

Det var en mann i Mehamn som for lenge siden pleide å si at regjeringens politikk er styrt avvikling. Av og til kan man lure på om dette er målet. At verdiene skal hentes ut, og resten kan være et slags reservat med samer, kvener og tusseladder som ble igjen. Dem kan jo byråkrater og stortingspolitikere vise frem til utenlandske gjester som kommer på besøk til Norge og vil ha en eksotisk opplevelse. Regjeringen synes sikkert det er morsomt å kaste noen småpenger til dem i Finnmark.

Det er den politiske kursen som må endres dersom man skal skape vekst og trivsel i Finnmark. Fisken har inntil nyere historie vært felleseie. Fisken og fiske har alltid vært det som har trukket folk til Finnmark. Nå er ikke fiske allemannseie, og det blir ikke flere mennesker i Nord. Per tredje kvartal var det en tilbakegang i Nordland på 937, i Troms på 827 og i Finnmark på 325. I Troms bor det nå 166.375 personer og i Finnmark 75.540.

Det kan være vel verdt å se Petter Dass sin fiskeribeskrivelse av fisket i Finnmark. Selv om den er gammel, er den full av livsvisdom, både materielt og åndelig.

---

Nordlands trompet

Av Petter Dass

«Saa tilig at Vaaren indbryder i Land,

De søger Findmarcken det snarest’ de kand,

Sit Fiskeri der at forfremme.

Hvor Fangsten opvaagner, did stunder de hen,

Det lyckes vel ofte de kommer igien

Med alle Fartøyer belastet;

Den Næring gaar stundum saa løckelig fort,

At paa et par Uger det knappest’ er giort,

At Anglerne bliver udkastet.

Hvor Lodden til Vallen inddrives for Vind,

Did toger og Torsken og løber der ind,

Da fiskes der Nætter og Dage;

Hvo først kand fremkomme, hand vinder den Priis,

Hvo seeneste kommer, hand spiller Forliis,

Og maa uforrettet avdrage.

Det Fiskerie staar icke længere paa,

End like saa længe som Vinden vil staa,

Men snart at sig Vinden omdreyer

Og vejer fra Landet, er Fisket alt giort,

Da rømmer den Torskes mangfoldighed bort,

Og løber u-siunlige Veyer.

Her kand mand med Sandingen sige det ud,

At HErren er en u-begribelig Gud,

Hvis Gierning gaar over vor’ Tanke;

Tit maa man arbeide, men intet dog faar,

Tit giver Hand meere, end Folket formaar

I alle sin’ Kar at opsanke.

Det er os forgiæves, vi tilig opstaar,

Og siden langt silde paa Natten udgaar,

Sig Rigdom dermed at tilføye;

Vil HErren forkorte, hvad er det du har,

Vil HErren velsigne, da fyldes dit Kar,

Hand giøre kand Rig uden Møye.

Hvo skulle vel tænke de Fiske der gik,

De kunde saa hastig forandre den Skik,

At rømme saa skyndig tilbage;

Naar HErren vil give, du sanke da maa,

Og naar Hand vil icke, da lad det bestaa,

Vi selv af os intet kand tage.

Av Vidar Norberg

Når kommuneøkonomien blir skakkjørt og skral, er det lett for flertallet å ofre de små skolene. Det er forlydender om at skolene i Børselv i Porsanger og Jarfjord og Jakobsnes i Sør-Varanger kan bli lagt ned. Det er sikkert noen som vil legge ned i Gamvik også for å styrke Mehamn.

Dette er som å stjele roårene fra en robåt som alt strever mot vinden på sjøen. I verste fall går det mot forlis med både folk og båt. I beste fall blir det en seigpining til bygda er død og fraflyttet.

At kommuner synes dette er en grei løsning å ty til, viser en kynisk holdning. Man har ikke kommuner for å karre til kommunesenteret, men for å fordele knappe goder slik at alle kan leve. Det siste man må ta, er skolene.

Det er mulig at man trenger en eller annen reform, slik at foreldre og bygdesamfunn selv kan få større ansvar for elevenes skolegang. Det må ikke bli slik at man tror skolegangen nødvendigvis blir bedre om man flytter elever fra en liten skole for at de skal «sosialiseres» i en litt større skole. Tanken er mest sannsynlig bare et politisk plaster på en dårlig samvittighet som verker når kommunen har begått et overgrep.

At regjeringen ikke vil arbeide for skoler til alle småsamfunn, er ingen hemmelighet. Men kommunene bør forsøke å bevare skolene, så lenge barnefamiliene ønsker det. Skoler er det siste som bør legges ned.

De som flytter fra en døende bygd, reiser ikke nødvendigvis inn Lakselv, Kirkenes eller Mehamn. De kan dra mye lenger. Og da blir nedleggelse av småsamfunn på sikt en utarming av kommunesenteret.

Av Vidar Norberg

Mehamn er blitt et utstillingsvindu for de borgerlige partiers styrte avvikling av Finnmark fylke. Denne politikk fikk en ny bekreftelse da Ella Pedersen på nesten 90 år ikke fikk hjelp av lensmenn, hverken før eller umiddelbart etter besøk av innbruddstyv.

Det meldes om økt bruk av narkotika, biler som kjører for fort og drosje som ikke tør kjøre i helgene etter at regjeringens nærpolitireform ble en realitet i Mehamn. Folk har ikke beskyttelse fra ordensmakten når de måtte trenge dette. Det har også vært narkotika i Børselv og nå trues skolen der. Slikt skaper utrygghet og lite bolyst. Det forstår sikkert Solberg-regjeringen. Dette er nok en seigpining av små utkantsamfunn.

Et fiskebruk i Mehamn har visst også blitt nødt til å sende noen av sine maskiner ut av fiskeværet. Trålerkvotene forsvant for flere år siden. Når man kjøper fisk, står det fisket i Barentshavet, pakket i Kina. Det er ikke kvinner som skjærer filet lokalt. Kvotebaronene har overtatt en stadig større andel av fisken som selges til den beste prisen langt fra der fisken fiskes og folket bor. Unge må gå på land. I gamle dager delte myndighetene ut båter. Nå kondemnerer man båter og små kvoter.

Nå ønsker storkapitalen også at ilandføring av olje ikke skal skje til Veidnes i Nordkapp. De mener det er billigere å sende den til Mongstad i Erna Solbergs eget fylke. Det er som i gamle dager da tørrfiskepengene fra Nord-Norge var med på å bygge opp både Bergen og Trondheim.

Vadsø har heller ikke kommet godt ut av det med regjeringen. Skal man tro pressen, legges butikker ned i fylkeshovedstaden som utarmes. NRK forsvant uten at myndighetene grep inn. Det kan jo hende at fylkeshovedstaden får noen flere kroner å forvalte, kanskje av pendlerfunksjonærer fra Troms. Det er jo nettopp en avvikling av Finnmark fylke den borgerlige regjeringen med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti legger opp til med tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Rogaland slapp tvangssammenslåing, men der står Høyre og KrF langt sterkere enn i Finnmark fylke.

Det er grunn til å frykte at hadde ikke Grunnloven hindret det, så hadde noen av de 19 valgdistriktene blitt slått sammen. Det ville trolig rammet Finnmark. I USA har hver delstat to representanter i Senatet som har siste ordet. Det sikrer rettferdighet, ellers kunne kanskje noen ytterst få folkerike stater bestemt over alle de andre statene. Det ville sikker gledet de borgerlige partier om storbyene fikk enda flere representanter på Stortinget. Da kunne regjeringen sikkert tatt sørover enda mer skatter på det som går godt i nord.

Noen har hevdet at Solberg-regjeringen også ønsker å overta mer av nordområdepolitikken. Da er det grunn til å frykte enda mer boikott av Russland, mindre handel for Finnmark med et enda dårligere forhold til naboen i øst. Av og til kan man få en fornemmelse av at den borgerlige regjeringen oppfører seg som en kolonimakt overfor Finnmark og en stormakt overfor Russland. Det er litt rart at KrF som angivelig kjemper for de svake i samfunnet og andre land langt unna Norge, ikke eier samvittighet for sitt eget folk.

Folk i Norge burde ha rett til å få bo hvor de vil i kongeriket Norge. Staten burde være forpliktet til å sørge for noen grunntjenester. Men det ser det ikke ut til at regjeringen støtter dette i jakten på det de mener er stordriftsfordelene for de store. Solberg-regjeringen driver nå med en slags seigpining av distriktene. Mehamn er blitt et lite utstillingsvindu for denne politikken.

H.M. Kongens tale på torget i Kirkenes i anledning 75-årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 2019.

Utenriksminister Lavrov,
Statsminister,
Kjære alle sammen,

75 år har gått siden den norske lokalbefolkningen i Øst-Finnmark kunne ønske sine sovjetiske frigjørere velkommen. Endelig så vi begynnelsen på slutten av krigen. Endelig kunne vi planlegge for en fredelig fremtid.

Her i nord satte krigen dype spor. Dypere enn andre steder i landet. Byene i Øst-Finnmark ble kraftig bombet. En hel landsdel ble svidd av. To tredjedeler av befolkningen ble tvangsflyttet.

Andre måtte skjule seg under kummerlige forhold. Kvinner og menn, barn og gamle.
Antallet okkupanter var større per innbygger i Finnmark enn i resten av landet. Tvangsflyttingen og nedbrenningen høsten 1944 påførte sivilbefolkningen i vår nordligste landsdel store lidelser.

Jeg husker godt fortvilelsen over ødeleggelsene min farfar og far gav uttrykk for da de besøkte Finnmark etter krigen. Og som vi alle vet, var ikke lidelsene over med krigens slutt. Folket her i nord fortjener heder for sin store innsats med den møysommelige gjenoppbyggingen etter totalødeleggelsen.

Mange opplevde dessverre også å bli mistenkeliggjort og overvåket gjennom flere tiår, på grunn av sitt nære forhold til vårt store naboland i øst. Den tilleggsbyrden dette la på enkeltmennesker – ja på en hel landsdel – i en tid som allerede var svært tung, kan vi knapt forestille oss. Dette har preget familier i flere generasjoner.  

I dag minnes vi alle dem som bidro til frigjøringen av Øst-Finnmark.

Sluttoffensiven i nord kostet over seks tusen sovjetiske liv. Flere minnesmerker i Petsjenga og Sør-Varanger forteller om alle dem som ofret sitt liv for vår frihet.

I løpet av krigen ble også nesten 100.000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge. Over 13.000 av dem fikk aldri vende hjem, men hviler i norsk jord.

Norge vil aldri glemme sovjetarmeens krigsinnsats. Vi vet hvilke tap og ofre den krevde. De mange soldatene som deltok på sovjetisk side er også våre helter. Begivenhetene for 75 år siden gir kraft og inspirasjon til naboskapet som i århundrer har vært preget av fred mellom våre to land.

Vi har avklarte grenser både til lands og til vanns. På grunnlag av disse grensene har vi bygget et samarbeid tilpasset vår egen tid. Vi har alltid satt våre felles interesser i sentrum.

Slik har vi bygget opp et samarbeid til nytte for begge land, til tross for at vi til tider har valgt ulike veier. Her i Kirkenes opplever vi et yrende folk-til-folk-samarbeid, en blomstrende grensehandel og flere hundre tusen grensekrysninger i året.

Slik vi en gang hadde en felles interesse av å få slutt på krig og okkupasjon, har vi nå felles interesse av viktige spørsmål som gjelder vår fremtid. For eksempel det samarbeidet vi har innledet om marin forsøpling i våre felles havområder. Eller beredskapsøvelser som «Barents rescue», som gjør oss i stand til å håndtere kriser og ulykker sammen.

Nettopp gjennom samarbeid kan vi best hedre minnet til alle dem som bidro til frigjøringen av Øst-Finnmark for 75 år siden, på norsk og sovjetisk side. Vi deler ikke bare en grense her i nord. Vi deler også interesser og fremtidshåp.

Til våre gjester vil jeg gjenta det som står på minnesmerket over falne sovjetiske soldater på Vestre gravlund i Oslo: «Norge takker dere». Dette står hugget i stein.

Og til folket her i Øst-Finnmark vil jeg si: Takk for motet, handlekraften og utholdenheten deres – både gjennom krigsårene og tiden etter.

Jeg ønsker alt godt for feiringen av freden som kom hit til Øst-Finnmark i oktober 1944.

Statsminister Erna Solbergs tale ved markeringen av at det er 75 år siden frigjøringen av Øst-Finnmark, 25. oktober 2019.

Av statsminister Erna Solberg

Deres Majestet,

Utenriksminister Lavrov

Deres Eksellenser

Og ikke minst – kjære veteraner

Kjære alle sammen!

Velkommen!

Bures boahtin!

Dobro pozjalovat!

Vi hedrer i dag alle de falne og de som deltok i frigjøringen fra den tyske okkupasjonsmakt her i Øst-Finnmark. En oktoberdag for 75 år siden krysset sovjetiske styrker grensen til Norge. Sovjetarmeen hadde innledet sin operasjon for frigjøringen av Øst-Finnmark. De hadde allerede slått fienden tilbake fra Kola-halvøya. Tapre marsjerte de videre mot Bjørnevatn og Kirkenes. De ble møtt av en landsdel i brann. En befolkning som fryktet for sine liv. Drevet bort fra sine ødelagte hjem, bort fra sine kjære. Med soldatene kom håp og tro. Norske fiskebåter sørget for at soldatene tok seg raskt over fjordene. Langsomt vokste en overbevisning frem. Om at år med okkupasjon og ødeleggelse kunne ta slutt. Om at freden var innen rekkevidde. 25. oktober 1944 befridde de sovjetiske soldatene Kirkenes.

Et helt Norge takket det sovjetiske folk og Den røde armes soldater for at denne delen av vårt land ble frigjort. Her i nord kjenner vi særlig sterkt på takknemligheten. Det var begynnelsen på at Norge igjen kunne bli et helt og fritt land. Seks måneder senere seiret freden. Kongefamilien kunne vende hjem. Gjenoppbyggingen av Norge kunne starte. I september 1945 forlot den siste sovjetiske soldat Øst-Finnmark. Minnene om den livsviktige hjelpen tok bolig i mange nordmenns hjerter.

Det gjør dypt inntrykk å se dere veteraner sammen med oss i dag. Norge takker dere og alle andre sovjetsoldater som bidrog i frigjøringen av Øst-Finnmark og vi hedrer minnet til dem som falt på norsk jord. Vi takker for at dere er sammen med oss i dag. For at dere tok turen tilbake til Kirkenes. Gjennom tildelingen av Regjeringens minnemedalje synliggjør vi vår takknemlighet. Dere og andre som for 75 år siden kjempet skulder ved skulder har bidratt til at våre to land er knyttet nærmere sammen. Dere er del av vår felles historie. Deres fortellinger og lokalbefolkningens sterke opplevelser satte dype og varige spor.

Selv da våre to land befant seg på hver sin side av jernteppet, samarbeidet Norge og Sovjetunionen innen viktige områder. Da grensene omsider ble åpnet vokste det norsk-russiske samarbeidet. Kontakten som er mellom nordmenn og russere bosatt her i nord er tett og god. Det skal vi ta vare på.  

Sovjetunionens bidrag under 2. verdenskrig er høyt verdsatt. Det var avgjørende for at krigen omsider kunne ta slutt. Motstanden Nazi-Tyskland møtte i øst la grunnlaget for at de allierte sammen vant krigen. Seieren hadde en høy pris. Ufattelig mange ble berørt. Det er i dag vanskelig å forestille seg de lidelser og tap Sovjetunionens folk gjennomgikk. I fangeleirer her i Norge led og omkom tusenvis av dem som kjempet mot nazismen. Hundrevis av sovjetiske soldater falt på slagmarken på vår jord. Altfor mange fikk aldri oppleve den freden de kjempet så innbitt for. Men hos de alt for mange som mistet sine – og hos deres etterkommere – lever deres fortellinger videre. Deres heltemodige innsats vil ikke bli glemt.

Historie er ingen eksakt vitenskap. Historien gjenfortelles og nye elementer og sider av fortellingen kommer frem. Tidsvitnene er fortsatt blant oss, men blir naturligvis færre. Deres fortellinger må bevares og gjenfortelles. Norske og russiske historikere samarbeider tett om å vinne ny kunnskap om denne tiden. Denne måneden har det vært flere historikerkonferanser. I Moskva, i Murmansk, i Nikel og nå sist i Kirkenes. Sammen bringer disse frem nye og viktige innsikter. Vi som ikke opplevde 2. verdenskrig, skal lytte og lære. Vi skal ta til oss kunnskap som gjør oss bedre i stand til å fatte kloke valg. Vi skal lære av historien.

Vi skal la de åpne arkivene tale. Historien skal forene oss, ikke skape avstand. Uenigheter i dag må ikke få kaste sine skygger over fortiden. Slik hedrer vi minnet til alle dem som ofret seg den gangen verden var i krig.

Vår takknemlighet er levende og sterk. Hans Majestet Kong Haralds nærvær her i dag er et sterkt uttrykk for det. Gjennom markeringen her i Kirkenes bygger vi broer. Fra de som kjempet for vår frihet til de av oss som skal fortsette å bevare freden. Vi må aldri tillate oss å glemme denne viktige delen av vår felles historie. En felles historie som forplikter oss til å samarbeide. For fred, frihet, menneskeverd og samarbeid over landegrensene.