Kommentar

Av Vidar Norberg

(28.09.2019): Rykter om at Russland har satt i land soldater i Norge er ikke noe nytt. Det ble fortalt at under den kalde krigen kom sovjetiske ubåter og satte i land sovjetiske soldater på Nordkynhalvøya.

På begynnelsen av 1980-tallet arbeidet jeg som journalist for Finmarksposten. En pålitelig mann tok meg en gang til side for å fortelle. Han fortalte om ubåter fra Sovjetunionen som kom til Nordkynhalvøya og russiske soldater som gikk i land. Han ga inntrykk av at dette ikke var noe uvanlig. Mannen ville ikke gi detaljer om hvor det skjedde.

Jeg ville selvsagt skrive i om dette i Finmarksposten, men mannen ville ikke stå frem. Jeg vet ikke hvorfor han fortalte dette. Han er siden død.

I Elvevågen i Gamvik var det ifølge NRK en amerikansk lyttestasjon for NATO fra 1972 til 1985. Undersjøiske lyttkabler kom opp på Elvegård. Slik skaffet USA seg informasjon om den sovjetiske ubåttrafikken som gikk forbi.

Av Lars-Arne Høgetveit

(27.09.2019): USAs president Donald Trump gikk i sin tale i FNs generalforsamling 24.09.19 kraftig inn for nasjonalstaten – som vi leser om i Apostlenes gjerninger 17, 26 – og kraftig mot globalistene som selvsagt er motsatsen til nasjonalstaten! 

Erna Solberg, paven og Obama samt Soros fikk noe å tenke på – hvilket de nok har hatt i flere år nå. Milliardæren Soros sa tidligere at Trump ødet alt han hadde fått til. Soros er nok mer enn trist når han hører slikt fra Trump fra FNs talerstol. 

–Globalismen har hatt en religiøs tiltrekningskraft på tidligere ledere og fått dem til å ignorere sine egne nasjonale interesser, sa Trump og la til at denne epoken nå er forbi.

Han advarte ifølge www.resett.no også mot ukontrollert innvandring, som han mener truer uavhengigheten og sikkerheten til alle nasjoner.

Så venter vi på brexit og så Danmarks og Norges utgang av slike globale sammenslutninger som også EU er en del av, dypt i sin ideologi mot nasjonalstaten. Johan I. Holm nevnte det flere ganger at Danmark, Norge og Storbritannia ikke hørte hjemme der. 

Både Donald Trump, Boris Johnson og Winston Churchill er og var sionister, mens de mange er én verden, globalister. Sion mot verden. 

Vi skal også legge merke til at paven, i en tale 12.09.2019, inviterte verden til et krisemøte i Roma 14. mai 2020 – for der å salme seg og utdanne verdens folk for å få de riktige tanker og redde verden blant annet med hensyn klimaet. Det kan også være av interesse å observere at 14. mai er Israels nasjonaldag – man driver ikke med tilfeldigheter i Vatikanet – hos paven som er jesuitt i utdannelse og i sin sjel. Jødehatet stikker svært dypt også i Vatikanet, og Israel er en torn i øyet på hedenskapet verden over. Så fra dette møtet i Roma kan vi nok vente oss det meste. Det er jo underlig at flere statsledere ønsker Israel fjernet fra jordens overflate, denne nasjonen som har noe av den beste spisskompetansen på klimaforbedrende tiltak som reskoging og vannhusholdning – vi aner en dyp ondskap satt i system.

Og det nærmer seg vel helt absurd når vi vet hva som står på FN-bygningen i New York. Der står de kjente linjene fra profeten Mika, kapittel 4 vers 3, om at det skal komme en tid da «de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mere lære å føre krig,» – men Herren er UTELATT. Linjene fra Bibelen har i sin sammenheng en fredsperiode man ønsker seg, mens FN (verden) har utelatt Herren fra sitatet, og da blir det ikke fred. 

Slik lyder bibelstedet i sin fulle bredde, fra Mika 4, vers 1–4: 
«Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder; og folkeslag skal strømme opp på det. Og mange hedningefolk skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på Hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Og Han skal dømme mellom mange folkeslag og skifte rett for veldige hedningefolk helt til de fjerneste land, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mere lære å føre krig, men de skal sitte hver under sitt vintre og sitt fikentre, og ingen skal skremme dem; for Herrens, hærskarenes Guds munn har talt.» 

Det var en globalisme, en verdensorden og en verdensregjering paven, Obama og Soros var tett på å prøve å etablere med klimaet som trump-kort – da Trump entret scenen, skjøv ut H. Clinton og skrotet deres uttalte planer.  Så kan man lure på hva Bo Thorèns rolle er, han som initierte Greta Tunbergs skolestreik osv. Han står bak Fossil Free Sweden, men organisasjonen Fossil Free har sitt opphav i USA. Så kanskje kjenner han godt til Soros (er jøde som hater Israel), hans finansiering og hans soldater?

Så kanskje vi også skal kunne vente litt av hvert fra Roma 14. mai 2020.

Så kan vi bare kort oppsummere saken slik: Dette styrer allmaktens Gud!

(25.09.2019): Forskyvning av maktbalansen i Sametinget sørover vil sannsynligvis få en rekke konsekvenser, skriver Ságat på lederplass. 

De geografiske endringene i sametingsmandatene medfører at Finnmark ikke lenger har flertall i Sametinget. Dette vil gi seg utslag i hvordan økonomiske bevilgninger fordeles, og trolig også hvordan materielle samiske rettigheter skal fordeles og forvaltes.

Sametinget er sterkt inne i styringa av Finnmarkseiendommen (FeFo), som er hjemmelshaver til og forvalter av den umatrikulerte grunnen i Finnmark. Det dreier seg om et grunnareal som er større enn Danmark.

Sametinget velger halvparten av de seks med­lemm­ene i FeFo-styret. Annet hvert år vil Sametinget ha styreleder, og dermed flertall i alle saker hvor styreleder har dobbeltstemme.

Finnmarksloven stiller ingen andre krav enn at de valgte styremedlemmer i FeFo må være bosatt i Finnmark. Videre skal det være minst én representant for reindrifta og minst én fra hvert kjønn blant de tre medlemmene Sametinget skal velge.

Allerede nå kan det registreres vesentlig misnøye med regjeringas forslag om at det nye tvangssammenslåtte Troms og Finnmark fylkesting skal velge den andre halvparten av FeFo-styret. Hvis også Sametingets tyngdepunkt forskyves sørover, vil dette være med på å fremtvinge endringer i valgordningen.

Verken samiske kommuner eller bygdesamer flest kan være tilfreds med en situasjon hvor andre enn de berørte samiske rettighetshaverne skal velge medlemmer til grunnforvaltningsorganet. Sjøl om det stilles formelt krav om bosted i Finnmark for å være valgbar, er ikke dette noe kvalitetsstempel i seg sjøl. Det er vel så viktig hvilke interesser de valgte reelt sett representerer.

Det er også et sunt og fundamentalt demokratisk prinsipp for enhver rettighetsforvaltning at tillitsvalgt­e ikke bare skal velges blant, men også av rettighetshaverne. Dette vil verken Sametinget eller nye Troms og Finnmark fylkesting oppfylle, så lenge Finnmark er i mindre­tall i begge instanser.

Finnmarksloven skulle gjøre finnmarkingene til herrer i eget hus, ikke etablere et nytt formynderskap som rettsetterfølger for statens sjølbestalta posisjon. Fremmedstyret utenfra skulle avvikles og ikke utvikles.

Av Vidar Norberg

(21.09.2019): Av og til er det noen «avisbaroner» som hever sin røst og sier at NRK ikke bør lage nettavis. Det er ofte aviser som vil tvinge folk til å betale for det de kan tilby av godt og dårlig. Avisene ønsker et slags betalingsmonopol som alle må underkaste seg. Når slike stemmer blir høylytte, er det ekstra viktig at det for eksempel finnes et NRK/finnmark.no med en informativ nettside. Man kan være blakk og uten råd til abonnement og likevel få de nødvendige nyheter. NRK oppfyller da et viktig samfunnsansvar som ikke bare bør overlates ene og alene til frie markedskrefter.

NRK/Finnmark har innimellom en god del pliktstoff i notisform. Det er viktig. En nettside som er offentlig finansiert, kan faktisk tillate seg å drive med samfunnsnyttig informasjon uten underholdningsverdi. NRK har også et korrespondentnett som har kommet NRK/Finnmark til nytte, og som avishus i Finnmark ikke er i nærheten av. Et eksempel er Frode Berg-saken i Russland.

Det er ikke alle saker i de private nettavisene som er av samfunnsinformerende art. iFinnmark.no har for eksempel prostituert seg med litt porno nå og da. Det er helt klart at dette skaper opplagstall for nettstedet. Både Aftenposten, VG og Dagbladet vet at for eksempel porno og saker om krig gir flere treff på deres nettsider. Spekulativt stoff kan øke annonseinntektene, noe mange nettsteder strever etter. Dette bør ikke folk tvinges til å betale for.

For lokalaviser er såkalt returinformasjon trolig en viktig inntektskilde. Det er for eksempel at man møter opp i en serveringskø på ett eller annet arrangement og tar bilder av nesten alle ansikter som kommer for å spise. Det er klart at dette er godt stoff, især når navnene er med på bildene. Trolig vil de som får ansiktet i avisa, bli glade i den. Det samme gjelder de som får bildet offentliggjort av sin ku, hest, hund og katt. Det er også mye fjott i underholdningen med utkledde artister som får stor plass og uansett beskrives med rosende adjektiver. Det er videre mange ansikter som syter over et eller annet og står indignert frem. Hvor nyttig samfunnsinformasjon dette er, kan diskuteres, men returinformasjon er nok viktig for de lokale nettstedene som vil gjøre det godt.

Det er dessverre blitt slik at mennesker kan bruke et helt liv i samfunnsnyttig tjeneste i lag og foreninger uten at de intervjues i levende live. De får i beste falle bare et lite minneord med et passbilde. Det er trist og leit at portrettintervju med slike mennesker ofte glimrer med sitt fravær, kanskje unntatt når man skal skape litt julestemning med utdeling av en julestjerne.

At enkelte i Finnmark bruker sin journalistiske makt til å fremme tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms, viser at de ikke går helt i takt med et folk som har sagt nei til høyrepolitikernes sentraliseringsprosjekt. Den politiske kampanjejournalistikken ser ut til å leve i beste velgående i enkelte redaksjonslokaler.

Nettavisene er frie til å gjøre hva de vil. Folk er fri til å abonnere på avisene. Men når nettbaronene, eller de som gjerne vil bli nettbaroner, for eksempel angriper NRK/Finnmarks nettside, forstår man at her er det mer penger og levebrød man er ute etter,  enn ønsket om å oppfylle sitt samfunnsansvar.

Man får bare håpe at politikerne gjennom NRK beholder en allmenn nyhetstjeneste. Det er faktisk et viktig samfunnsoppdrag.

(13.09.2019): 68,5 prosent av velgerne i Finnmark og Troms har stemt på de fem partiene som før valget lovet å jobbe for å reversere tvangssammenslåinga, skriver Ságat på lederplass.

Dette forplikter AP, SP, SV, MDG og Rødt. Tilsammen har disse fem partiene 39 av de i alt 57 mandatene i det nye fylkestinget, og de har dermed mer enn 2/3 flertall.

De fire regjeringspartiene Høyre, FrP, Venstre og KrF har tilsammen kun fått 28,9 prosent av stemmene i nord. Det gir 17 mandater i det nye fylkestinget. Det er altså ikke tvil om at disse partiers bruk av pisk og tvang har liten oppslutning blant folk flest i Finnmark og Troms fylker.

Det nye fylkestinget holder sitt konstituerende møte i Harstad i dagene 28.-30. oktober. Vi forventer at fylkestinget allerede første dag vedtar at tvangsekteskapet kun er en midlertidig konsekvens av at Norge for tida har et udemokratisk og diktatorisk stortingsflertall.

Alle organisatoriske disposisjoner vedrørende fylkeskommunal administrasjon må ha for øye at Troms og Finnmark midlertidig vil befinne seg i en ren unntakstilstand inntil demokrati og orden kan bli reetablert.

Fylkestinget bør allerede nå kreve at Stortinget reverserer tvangen. Det knappe stortingsflertallet tråkker på nordområdet og demokratiets grunnvoller, og det nye fylkestinget bør sette ting i riktig perspektiv fra dag én.

Enkelte har tatt til orde for at man bør vente til etter neste stortingsvalg med å fremme et slikt krav. En slik ut­sett­else vil være en direkte mistillit til det soleklare tillitsvotum som velgerne har gitt de folkevalgte på fylkestinget. Det er heller ikke behov for ny folkeavstemning, da mandagens valgresultat gir nødvendig mandat.

Vi har tidligere sett at toneangivende i Finnmark AP har vært mere tilfreds med å gjennomføre regjeringas finn­marks­fiendt­lige tvangspolitikk enn å slåss for partiets egen fanesak. Samtidig har mange AP-velgere i tvil denne gang valgt å stole på partiets toppkandidat Bjørn Inge Mo. Før valget garanterte Mo at AP vil stå klippefast på sitt programløfte om reversering ved første høve.

Folket har gjennom demokratiske valg gitt sitt votum og fortalt hvor skapet skal stå. Nå er det opp til de valgte fylkestingsrepresentantene å vise seg tilliten verdig og levere den politikken de høytidelig lovet før valget.

Dette gjelder også SPs vinglepave Ivar Bühring Prestbakmo.

(12.09.2019): Kommunestyre- og fylkestingsvalget mandag ble en kraftig nesestyver for de fire regjeringspartiene og Arbeiderpartiet.

Velgerne protesterer høylytt mot Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som i regjering har ført en lite demokra­tisk sentraliseringspolitikk. Som på toppen av å utarme distriktene, også bidrar til større forskjeller i samfunnet.

I forhold til siste stortingsvalg er tilbakegangen på 12,7 prosentpoeng for regjeringspartiene. Det betyr at de fire partiene i løpet av to år har prestert det kunststykke å miste mer enn hver fjerde velger.

Samtidig har velgerne også straffet AP for at det største opposisjonspartiet er altfor lite tydelig og tidvis fremstår som et ekko av Høyre. Det virker som om AP sentralt mangler guts til å ta opp kampen når regjeringa er på ville veier. Tilbakegangen er dog «bare» på 2,6 prosentpoeng i forhold til partiets katastrofale stortingsvalg i 2017.

På den annen side har særlig Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, men også Sosialistisk Venstreparti og Rødt, fått betydelig tillit fra nye velgergrupper. Helt klart som respons på at man er tydelige røster mot regjeringas sentraliserings-, forskjells­- og miljø­politikk. Disse fire partiene har vært klare og uredde motstemmer – og ikke tafatte medjattere – til en politikk som utfordrer folkesjela og distriktene rundt omkring i Norge og Sápmi.

For Venstre og KrF har re­gjer­ings­del­tak­el­sen så langt vært en katastrofe. KrF er så vidt over sperregrensa på 4 % på landsbasis, mens Venstre nå er under sperregrensa. Sjøl om de to partiene riktignok har oppnådd viktige gjennomslag i enkeltsaker, er det åpenbart at begge har svekket sin egen posisjon og innflytelse ved å tre inn i regjeringa. Her kan man snakke om bevisst politisk sjølskading.

Som uavhengig opposisjonsparti på vippen hadde KrF en ønskeposisjon som man ga frivillig slipp på ved å gå inn i regjeringa. Sett i ettertid fremstår dette som en lite gjennomtenkt strategisk handling, som straffer seg på flere måter. Både i form av velgerflukt og mindre gjennomslag enn man kunne ha oppnådd i vippeposisjonen på Stortinget.

Valget bør gi grunnlag for nøye ettertanke, ikke minst blant valgets tapere. Dessverre ser det ut til at evnen til konstruktiv sjølkritikk ikke er spesielt fremtredende på maktas tinde.

Statsminister Erna Solberg er overbevist om at Høyre har en god politikk som folk vil støtte ved stortingsvalget om to år. Altså at valgnederlaget ikke skyldes feil ved Høyres politikk, men at velgerne er for «treige» og trenger mer tid til å forstå hvor god denne politikken er. Statsministeren fortrenger altså at hennes regjering har mista mer enn hver fjerde velger i løpet av to år.

I et demokrati bør det ikke være slik at samfunnstoppene forteller folket hvor skapet skal stå. Tvert om må det være motsatt, slik at makthaverne lytter til folket og justerer kurs­en når kompasset peker i feil retning.

For eksempel mener stadig flere tradisjonelle Høyre-velgere at deres gamle parti er i ferd med å skrote sitt viktige verdikonservative grunnfundament, til fordel for liberalisme. I år var det 200.000 færre i Norge som stemte på Høyre enn i 2017. Den samme utvikling kan spores i AP, som i likhet med Høyre sliter med å finne tilbake til partiets opprinnelige identitet, kampsaker og verdier.

Ikke minst i Nord-Norge ble valget et folke­lig opprør mot en hardhendt og hodeløs sen­tra­lisering og rasering av tjenestetilbud. Og Troms og Finnmark protesterte mot tvangs­ekteskapet som regjeringa piska igjennom med et par stemmers overvekt i Stortinget.

Det er ganske utrolig at sørnorske stortingsrepresentanter som knapt nok har satt sin fot i Finnmark, kan overkjøre en demokratisk folkeavstemning, hvor 87 % sa et rungende og soleklart nei til sammenslåing med Troms. Søringene (dáža) på Løvebakken viste en uvennlig og diktatorisk makt­arroganse mot same- og kvænfylket Finnmark. Også i Troms er et klart flertall imot sam­men­slå­ing.

Valget viser at også mange av regjeringspartienes tradisjonelle velgere i nord har stemt annerledes denne gang. Klarest kommer dette til uttrykk i Vadsø kommune, den eneste kommune i Finnmark hvor regjeringspartiene nå har både ordfører og varaordfører.

Her må Høyres ordfører Hans-Jacob Bønå snart levere fra seg ordførerkjedet, mens KrFs varaordfører Otto Strand ikke engang kom inn i det nye kommunestyret. Vi kjenner både Bønå og Strand som erfarne og dyktige lokalpolitikere, som begge har bidratt aktivt med mange gode resultater på sine politiske CV-er.

Likevel har folket straffet dem fordi de ikke ville respektere den demokratiske folke­av­stemninga. Altså fordi når det virkelig gjaldt, lå lojaliteten ikke hos folket i Vadsø og Finnmark, mens hos egen parti­led­else i Oslo.

Så er det et paradoks at hvis de to hadde respektert folkets røst, så vill­e det blitt temmelig umulig for regjeringa å gjennomføre tvangs­sam­men­slå­inga. Om galskapen dermed hadde blitt stoppa, ville både Bønå og Strand blitt folkehelter i Vadsø og Finnmark, og trolig gjenvalgt med solid margin.

Ved fylkestingsvalget i Troms og Finnmark ble det avgitt i alt 111.284 godkjente stemmer. Det er nesten 10.000 stemmer færreenn ved kommunestyrevalget.

Likevel ser vi at SP fikk 26.087 stemmer i fylkestingsvalget, vel 3.000 flereenn partiet fikk ved kommunestyrevalget. Det forteller tydelig at tusenvis av velgere som lokalt har stemt på AP eller regjeringspartiene, regionalt har stemt på SP i protest.

Det kan ikke være noen tvil om at SP i Troms og Finnmark på mange måter har fått klekkelig betaling for sin uforsonlige holdning til udemokratisk tvang og pisk.

Av Bjørn Willumsen og Ingrid Evertsen i ForTroms, og Randi Karlstrøm og Arne Pedersen i ForFinnmark

(11.09.2019): Nordlysredaktør Skjalg Fjellheim advarte rett før valget at det var farlig for velgerne dersom styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet mistet makten.  Nå gikk det nettopp slik. 

Redaktør Fjellheim har gjort hva han kunne for å påvirke beslutningstakerne til å overse at et stort flertall av velgerne bastant avviser at Troms og Finnmark skal bli et fylke.

Fjellheim har i sin visdom funnet ut at dette er et protestvalg og nærmest et ikke ordinært valg. Under denne klisjeen ligger åpenbart en oppfatning av at den nettopp uttrykte velgervilje kan man sette til side. Når populismen råder, så må styringspartiene ta over politikken. Dette er arrogant og farlig, herr Nordlys-redaktør.

Velgerne har ifølge Fjellheim straffet Høyre og FrP. Når Arbeiderpartiet nå har nådd et historisk lavnivå er det Fjellheims forklaring at det er velgerne som har sviktet partiet. Det største sviket skal finnmarkingene ha begått, for der var tilbakegangen for Arbeiderpartiet aller verst. Det er altså et svik å velge bort Arbeiderpartiet. Som om det er folket som er svikerne i denne betente saken om tvangssammenslåing!

Sånn sett følger Fjellheim opp sin egen uttalelse på riksdekkende fjernsyn at finnmarkingene ikke forstår sitt eget beste. Fjellheim må ikke bli overrasket over at hans skriverier om finnmarkingene utløser sinne og aggresjon.

Virkeligheten er motsatt. Det er Arbeiderpartiet og Høyre som i flere saker har sviktet velgerne.

Det ligger en lang historie bak Høyres og Arbeiderpartiets fall. Praktisk politikk viser at de to partiene er av samme ulla. Velgerne har nok en gang gitt Solberg, Frp og Arbeiderpartiet en nøye gjennomtenkt advarsel. Folk i Nord-Norge har fått nok av sentralisering, nedbygging, mangel på en funksjonell distriktspolitikk, manglende opprydding i fiskeripolitikken, samt forsøpling av fjordene i Nord-Norge.

Finnmark har sagt sitt gjennom folkeavstemninga i 2018. Troms er ikke part i finnmarkingene sitt valg. Vi trenger ikke en felles folkeavstemming, slik Nordlys og førstekandidatene til AP og SP i Troms og Finnmark, som lyn fra klar himmel, lanserer i timene etter fylkestingsvalget. Finnmarkingene har allerede hatt sin folkeavstemming. 87 prosent sa nei til sammenslåing.

Skulle man hatt en ny folkeavstemning slik Nordlys, Ivar B. Prestbakmo og Bjørn Inge Mo nå går ut med, kunne den ha blitt utført kun i Troms. Men den ville sannsynligvis lidd samme skjebne som Finnmark sin: Ingen bryr seg om den, og kjører sitt eget løp som om den ikke hadde eksistert!

En ny felles folkeavstemning er ikke nødvendig og heller ikke ønskelig fordi den setter Finnmark og Troms opp mot hverandre. Det har vi virkelig arbeidet strategisk for å unngå. Finnmark og Troms har gode relasjoner og etter 2021 skal vi ha de samme gode relasjonene. 

Et stort flertall av politikerne i det nye fylkestinget har i sine programmer forpliktet seg til å stemme for at Finnmark og Troms igjen blir selvstendige fylker og at adskillelsen skal foregå på en fredelig måte. Slik velgerne gjennom stemmeseddelen så tydelige har vist at de vil ha det. Et stort flertall i det nye fylkestinget gikk til valg på å reversere tvangssammenslåingen. Denne folkeavstemningen fant sted sist mandag. Nå må det være nok, vi trenger ingen ny avstemming!

Ivar B. Prestbakmo og Bjørn Inge Mo gikk sammen ut på Nordnytt dagen etter valget og varslet at de går inn for ei folkeavstemning som skal skje tidligst etter neste stortingsvalg, og bare dersom det blir en rødgrønn regjering. Det er grunn til å stille spørsmål ved om denne beslutningen er forankret i deres respektive partier. Begge partienes programmer går inn for reversering av tvangssammenslåingen.

I henhold til Inndelingslovens § 8 kreves det kun et vedtak i fylkestinget for reversering. Hvorfor går SP og AP sine førstekandidater ut med denne nye forhalings-strategien dagen etter et valg som ga et overveldende flertall for reversering i det nye fylkestinget? Vi har krav på svar.

Dersom den 4. statsmakt hadde fungert i Tromsø, ville de også stilt disse spørsmålene, i stedet for å opptre som politiske aktører og som mikrofonstativ for disse topp-politikerne.

En felles folkeavstemming for Finnmark og Troms er å invitere til en bitter strid mellom finnmarkinger og tromsværinger. Enda en folkeavstemming kan medføre at finnmarkingene tvinges til å måtte oppgi sitt eget fylke av et folkeflertall i Troms. Et slikt kynisk splitt- og herskespill advarer vi sterkt imot.

Nå starter den lange kampen for organisasjonene ForFinnmark og ForTroms frem mot stortingsvalget i 2021. Vår oppgave er å informere og debattere med velgerne. Vår oppgave er å få flertallet i det nye fylkestinget til å vedta reversering, slik de ifølge sine programmer er forpliktet til og slik at et nytt rød-grønt flertall på Stortinget i 2021 kan oppheve tvangsvedtaket. 

Pressemeldingen er hentet fra Radio Nordkapp.

Av Vidar Norberg

Man mistenker ikke journalistene i NRK/Finnmark for å velge all musikk som spilles på lufta. Kanskje er det folk lenger sør som tar valget. For de kan jo umulig vite hvilke naboer Finnmark har når de velger utenlandsk musikk. Det er jo så altfor mye engelsk/amerikansk for et fylke som har Finland og Russland som nærmeste naboer. Men det er ikke stort å høre av musikalske innslag på finsk og russisk.

Det er kanskje ikke gjort noen langvarig kvantitetsanalyse over hvor mange sanger fra Finnmark og Nord-Norge som spilles. Man kan bare si at det er for få. Av og til får man en fornemmelse av at det er en del østlandssangere som har fribillett også på NRK/Finnmark. Men det skyldes kanskje at noe bestemmes langt der nede i Oslo.

For noen finnmarkinger er det blitt slik at man må springe att og fram for å skru av og på før og etter den irriterende musikken. Programlederne småprater ofte i morgentimene om denne gode kaffen, men når musikken setter i gang er det nesten som om man får kaffen i vranghalsen. Musikken kan jo over lengere tid bli så stressende at man til slutt må velge bort NRK/Finnmark. For man orker ikke vente i timevis for å få med seg nyheter og reportasjer.

En løsning, som sikkert er umulig på moderne radio, kunne jo vært å samle alle journalistiske innslag og nyheter og sende alt på en gang. Så kunne de som ville høre nytt skru på radioen. Deretter kunne man jo spille musikken, slik at de som ikke vil høre nytt kunne skru på «dabben».

Det er jo av og til befriende å høre ettermiddagstimen fra Nordkapp radio. Der bringer de nyheter, intervjuer og reportasjer uten så mye av denne støyende musikken fra de store byer sørpå eller USA. Det er mye lokalt stoff, men nå er det jo ikke alle i Finnmark som tilhører Nordkapp-samfunnet. Til all begeistring samler Nordkapp radio opp noen gode innslag fra NRK og dermed får man ofte med seg noe av det beste med seg derfra også. For gode saker er det innimellom den plagsomme musikken.

Det trolig er noen litt eldre som ennå er lyttere til et ferdigsydd radioprogram. Det er nok ikke alle som liker «ungdomsmusikken» like godt. Ungdommen er vel så kjapp på nettet at de selv klikker seg inn på den musikk de vil høre. De trenger ikke NRK/Finnmark til det. For de som føler seg blant «gammelkaran» hjelper det ikke om programsekretærene gjentar og gjentar at det er en fin låt. Her er ikke sender og mottaker i samme båt.