Kommentar

Av Geir Adelsten Iversen

(KOMMENTAR): I Finnmark snakkes det ofte om fraflytting, som om folk bare «velger» å dra. Sannheten er langt mer alvorlig: Mange flytter fordi det gradvis er blitt gjort vanskelig, dyrt – og til slutt meningsløst – å bli.

En viktig, men ofte underkommunisert årsak, er tapet av helårige arbeidsplasser på land. Fiskeressursene utenfor kysten vår er enorme, men stadig mer av verdiskapingen skjer andre steder. For lite fisk går til kystflåten, og for mye sendes bort uten lokal bearbeiding. Resultatet er sesongarbeid, usikkerhet og færre faste jobber.

Men det handler ikke bare om arbeidsplasser. Vi mister også noe langt dypere: kunnskapen og kulturen rundt fiskeriene. Evnen til å egne lina, skjære filet, ta vare på råstoffet og foredle fisken lokalt er ikke bare arbeid – det er håndverk, tradisjon og identitet. Når mottak legges ned og produksjon flyttes bort, forsvinner denne kunnskapen bit for bit.

Slike ferdigheter kan ikke bare skrus på igjen den dagen man «vil satse på nord». Når folk slutter, flytter eller blir stående uten arbeid, mister vi både kompetanse og stolthet. Det er en kulturell nedbygging som sjelden regnes med i politiske regnestykker.

I min egen kommune er rundt 20 prosent av befolkningen uføretrygdet. Det er ikke fordi folk ikke vil jobbe, men fordi arbeidsmarkedet er blitt for smalt og sårbart. Når de praktiske jobbene forsvinner, forsvinner også muligheten for mange til å stå i arbeid.

Samtidig sentraliseres grunnleggende infrastruktur. Posten forsvinner, tjenester flyttes bort, og næringslivet mister støttefunksjoner. I Finnmark er dette ikke effektivisering – det er svekkelse av lokalsamfunn og beredskap.

Drivstoffpolitikken forverrer situasjonen ytterligere. I Finnmark er bil ikke et valg, men en nødvendighet. Likevel er diesel dyrere her enn i Sverige – et EU-land uten oljeinntekter. Når avgiftene øker uten at alternativer finnes, blir det en ren distriktsstraff for både folk og næringsliv.

Også boligpolitikken bidrar til å presse folk ut. Miljøkrav og tekniske forskrifter kan være fornuftige i sentrale strøk, men i Finnmark gjør de det stadig dyrere å bygge eget hus. Enebolig her er ikke luksus – det er ofte eneste realistiske boform.

Av Geir Adelsten Iversen

I forbindelse med Stortingets behandling av forslag om å stanse elektrifiseringa av Melkøya, var det foreslått at Finnmark fylkesting skulle gi en uttalelse. Denne behandlingen ble stoppet.

Det var Arbeiderpartiet og Høyre som benyttet seg av en prosedyremessig mulighet et mindretall har, til å stanse behandlingen i fylkestinget, slik at det ikke ble avgitt noen uttalelse fra Finnmark fylke.

Dermed finnes det ingen vedtatt uttalelse fra Finnmark fylkesting som støtter videre elektrifisering av Melkøya.

Likevel møtte fylkesordføreren senere i åpen høring på Stortinget, hvor han uttalte at arbeidet på Melkøya må fortsette.

Dette var Ap og Høyres politiske syn, ikke et standpunkt vedtatt av Finnmark fylkesting.

Når et folkevalgt organ ikke får uttale seg, men fylkesordføreren likevel gir inntrykk av å representere fylket nasjonalt, mener jeg det er helt legitimt å stille spørsmål ved hvilket mandat han faktisk hadde.

Dette handler ikke bare om Melkøya.

Det handler om lokaldemokrati, representasjon og tillit.

(PRESSEMELDING): Rømming av oppdrettstorsk er alvorlig og kan true ville torskebestander. Det er det bred enighet om. Men når det nå etterlyses et regelverk for en generell utfiskingsordning, må vi være tydelige: Torsken følger ikke lakseoppskriften.

Rømt oppdrettslaks vandrer opp i elver når den skal gyte. Der samler den seg, og målrettet uttak er mulig. Med torsken er det annerledes. Når oppdrettstorsk rømmer, sprer den seg i havet og blander seg med vill torsk. Den er ikke stedegen og samler seg ikke på bestemte plasser. Derfor vil en generell utfiskingsordning lett kunne bomme.

Risikoen er at man fanger lite oppdrettstorsk og mye vill fisk. Resultatet kan bli lav gjenfangst, høy bifangst og dårlig ressursforvaltning, mener fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen. 

Gjenfangst må skje der rømmingen skjer

Løsningen er ikke brede ordninger, men rask og målrettet gjenfangst der rømmingen skjer. Det er også slik regelverket er bygget opp i dag.

Ved rømming skal oppdretter straks sette i gang gjenfangst innen 500 meter fra anlegget. Ved større hendelser kan Fiskeridirektoratet utvide området for gjenfangst, og dette har vi etablerte rutiner for.

For å lykkes med gjenfangst må beredskap og rutiner være på plass før uhellet skjer. Oppdretterne kan og bør ha beredskapsavtaler med yrkesfiskere som kan rykke ut raskt.

Dette er vanlig praksis i lakseoppdrett, og vi forventer det samme fra torskeoppdrettsnæringen.

Vi ser på regelverket

Samtidig er det riktig at regelverket ikke er fullt ut tilpasset rømt oppdrettstorsk. Havressursloven gir utfordringer knyttet til blant annet minstemål, redskapsbruk, bifangst, leveringsplikt og utkastforbud. Derfor har vi startet et arbeid for å rydde opp og foreslå mer treffsikre løsninger.

Rømt oppdrettstorsk er et reelt problem. Derfor er det viktig at både næringen og forvaltningen legger betydelig innsats i å hindre rømming. Torsk har en annen biologi og atferd enn laks, blant annet ved at den kan bite på nøtene, noe som øker rømmingsfaren.

Vi har derfor foreslått endringer i det tekniske regelverket, blant annet krav om at nøtene skal være bedre tilpasset arten.

I tillegg til rømming er gyting i merd en aktuell problemstilling som også kan påvirke ville torskebestander. Det ble derfor i høst innført nye krav i regelverket som pålegger oppdretterne å overvåke og hindre gyting i merd, samt ha beredskap for å håndtere dette.

Nå er det avgjørende at næringen følger opp de nye kravene, for oppdrettstorsk på rømmen er et alvorlig problem, men lakseoppskrifter løser ikke torskeproblemer.

(TILBAKEBLIKK): Når man ser et gammelt prospektkort fra Mehamn, tenker man at det er gode gamle Mehamn slik det en gang var. I alle fall tenker enkelte litt tilårskomne slik når man ser fiskehjellene på gamle Aarsæther fiskebruk i Mehamn.

Kortet er nok tatt en fin sommerdag. Man kan nesten forestille seg den gode tørrifsklukta i synnavind. Den som ikke har vært med på å ta ned tørrfisk ned fra hjellan og stablet den på tørrfiskloftet, vet knapt hva tørt og fint arbeid er. For ikke å snakke om den som ikke har banket en tørrfisk og spist den. Mot tørrfisk må selv verdens beste sjokolade og annen snaks vike plassen.

Før i tia var det fisk nok å henge på hjellene i Mehamn og arbeid til nesten alle som ikke var allergisk mot fisk. Men nå er det gamle bevaringsverdige tørrfiskloftet hos Trygve Nissen revet og borte. På Mehamn Isanlegg er det ingen ungdom som får sommerjobb med tørrfisken. De en gang så mektige fiskehjellan både på Vevikneset er borte. Det er neppe mange fiskespor etter tørrfiskarbeid i Nordmannset heller. Kanskje er hjellan på Flatholmen en siste rest etter tørrfiskarbeidet.

Det er kanskje ikke helt riktig, men man kan si at råskjæringa i Mehamn var verdens beste!

V.N.

(SPISS): Det skrives og snakkes om spioner i Kirkenes. Ifølge meldingene er det visst noen spioner som kommer med fiskebåter. Før kom russerne til Kirkenes for å handle. Norge har begrenset grensehandelen. Det har nok lagt en demper på næringsliv og annet liv i det som enkelte kaller spionbyen. Kanskje burde man sikre lys i bedrifter, hus og gode levekår i Kirkenes. Bosetning er viktig forsvarspolitikk. Norske mann i hus og hytte er viktig for forsvaret.

Av Jostein Sandsmark

(KOMMENTAR): Nå etter kvart vedgår toppolitikarane våre at dei ikkje har vore flinke med itegreringa av våre nye landsmenn.

Då den store innvandringa tok til for 30 år sidan frå Pakistan, Afganistan, Syria og Somalia – alle muslimske land – var passordet mangfald, multikultur, fargerikt fellesskap og integrering. At ikkje heile folket ville det, vart oversett. Det burde vel også heita assimilering:  – at innvandrarane vart innlemma i det norske samfunnet. Integrering er det vel også med parallellsamfunn og klankultur? Iveren etter å utdela statsborgarskap kan ha hatt usagde undertonar. «Multikultur skal dere få enten dere vil eller ei» – uttala Anniken Huitfeldt.

Motstanden frå Carl I Hagen, som spådde at det ville føra til slemme tilstandar, vart ignorert, ja, stempla som rasistiske utsegner og usolidariske haldningar, som ikkje høvde seg for verdas rikaste land – som attpå skulle vera kristeleg med nestekjærleik som stikkord. 

Nå ser me at det gjekk troll i ord, og me har fått «svenske tilstandar» – og verre vil det bli. Men sjølv om me står midt opp i dette som C.I.H. så profetisk snakka om, blir ein snudd ryggen til om ein nemner det.

Toppolitikarane vedgår at dei ikkje har vore «flinke nok» med integreringa. Men dei burde vita at islam ikkje let seg integrera i nokon annan kultur.

Det bur ca 300 000 muslimar her i landet, og ikkje alle er aktivistar, men dei har likevel med god hjelp av Storting og styringsverk greitt å tilpassa det norske samfunnet til Sharia i ein grad som er til å bli forstøkt av. Erna Solberg ville i si tid som kommunalminister innføra Sharia i muslimske miljø – som ein gest. Nå er politietaten, rettsvesenet og media dominert av omsyn til muslimske interesser og bøyer kne for islamske skikkar og kultur. Endåtil Dnk bukkar for islam og driv med høgtlesing av Koranen i kyrkjene.

Bystyret i Oslo nikkar og bukkar for muslimane og pyntar byen for Ramadan og Eid-al-Fitr til fortrengsel for kristne høgtider som jul og påske. Det er 18 statsstøtta moskear i Drammen, men berre 15 kyrkjer!

NAV og helsestellet tilpassar seg islamske skikkar og krav. Skulesstellet ber preg av og tilpassar seg muslimske haldningar og kultur.

Jovisst har me fått integrering, men motsett av det som politikarane tok sikte på. Anniken Huitfeldt og Støre har fått det som dei ville.

Anslagsvis kostar masseinnvandringa oss årleg 400 milliardar. Klima 200 milliardar. Ukraina 85 milliardar. Bistand 60 milliardar. EU og EØS 10 milliardar.

Då er det ikkje rart Staten har eit kjempeetterslep på infrastrukturen i landet, og at kommunane må vedta store nedskjeringar. Helsestellet slit med køar og underbemanning, ventetid og dårleg service til sine klientar. Det går rykte om at institusjonar byr på fiskeboller som julemiddag til gjestene sine. Dei kommunale kulturtilboda må strupast ned, og gründarar og næringslivstoppar feirar ikkje heimejul, men held seg i Sveits. Heia Noreg! 

Av Geir Adelsten Iversen

I Finnmark er det i dag rikelig med fisk. Likevel mangler landindustrien råstoff, fiskere mister arbeid, og kystsamfunn som Gamvik og Berlevåg fortsetter å tape folk. Dette er ikke en naturgitt utvikling. Det er et resultat av politiske valg – og politisk unnlatelse.

Den norske trålerflåten fikk sine kvoter mot klare forutsetninger:

Fisk skulle leveres fersk til land, og industrien langs kysten skulle sikres aktivitet. I praksis er dette gradvis uthult. Bare en mindre andel leveres ferskt, mens resten fryses om bord, eksporteres eller føres ut av regionen.

Når trålere ikke oppfyller forutsetningene, men likevel beholder konsesjonene, sender staten et tydelig signal:

Forpliktelser gjelder bare på papiret.

Samtidig ser vi at Norge – også i såkalte «vanskelige år» for kysten – velger å gi betydelige fiskekvoter til EU og Storbritannia, mens egen landindustri mangler råstoff. For folk langs kysten oppleves dette som et svik, og stadig flere snakker åpent om en kolonifølelse: Ressursene tas ut, men verdiene blir ikke igjen.

Skal Finnmark ha en framtid, må kursen endres:

• Leveringsplikten må håndheves strengt, med fersk levering som hovedregel
• Kvoter må i større grad gå til fartøy og flåtegrupper som faktisk skaper lokal aktivitet
• Landindustrien må prioriteres foran eksport av råstoff
• Fiskerikontrollen i Barentshavet og andre norske havområder må styrkes, både av hensyn til bærekraft, tillit og rettferdig fordeling
• Havforskning og kontroll må få ressurser nok til å gi reell oversikt over uttak, bestander og praksis

Dette handler ikke om distriktspolitisk romantikk.

Det handler om arbeidsplasser, bosetting, matsikkerhet og nasjonal beredskap i nord.

Når riksdebatten reduserer Finnmarks utfordringer til «demografi» og «kommunestruktur», uten å forklare hvordan ressursene faktisk forvaltes, forstår folk heller ikke alvoret. Og det er farlig.

Finnmark tappes ikke fordi folk ikke vil bo der.

Finnmark tappes fordi verdiene som skulle skape liv, forsvinner.

Av SpareBank 1 – 18.12.2025

(PRESSEMELDING): Som ventet holdt Norges Bank renten uendret. De varsler at det trolig blir et nytt rentekutt først etter sommeren neste år og at det trolig blir ett eller kanskje to kutt neste år. Svak kronekurs er viktigste årsak til at neste rentekutt skyves ut i tid.

I pressemeldingen legger Norges Bank vekt på de følgende forhold:

• Prisveksten godt over målet nest år, vil ikke nå målet før tidligst 2029
• Kronen har svekket seg og bidrar til å løfte inflasjonsprognosen fremover
• Lønnsveksten justert opp til 4,9% i år, 4,2% neste år.
• Svak vekst fremover, BNP for fastlandsøkonomien ventes å øke 1,3% årlig i 2026 og 2027

Renteprognosen er justert litt opp siden september. Neste rentekutt vil ikke komme før etter sommeren neste år, og Norges Bank antyder at det kan bli ett eller to rentekutt neste år. De sikter seg inn på en styringsrente på litt over 3% ved utgangen av 2028. Den gjennomsnittlige boliglånsrenten vil da falle til litt i overkant av 4,5 prosent ved utgangen av 2028.

Norges Bank advarer om at hvis kronen fortsetter å svekke seg, så vil de kunne måtte sette opp renten. En svak krone bidrar til høyere lønnsvekst, via frontfagsmodellen der eksportsektoren er del av frontfaget og setter rammen for hele økonomine. Hvis lønnsveksten blir høyere vil kostnadene for bedrifter og offentlig sektor holder seg høy lenger enn det som i dag ligger i prognosen.

Norges Bank har kun ett virkemiddel for å hindre svakere kronekurs, og det er renten. Andre deler av den økonomiske politikk kunne bidratt til å gjøre det mer attraktivt å investere i Norge og dermed til økt etterspørsel etter norske kroner, men det er ingen tegn til det. Derfor må Norges Bank holde renten uendret, og i verste fall øke renten fremover, for å hindre en videre svekkelse av kronen. For å overbevise investorer trengs det mer enn luftige planer og slagord, de vil se konkrete forbedringer i rammevilkår for næringsliv, kapital og norske private eiere.

Det er to hoved drivere av veksten i norsk økonomi nå; 1) økt privat forbruk og 2) økt offentlig forbruk. Dette holder aktiviteten oppe og bidrar til å holde arbeidsledigheten på et relativt lavt nivå. Men, investeringene i olje og gass vil falle med 3% neste år og med 6% årlig i 2027 og 2028. Dermed mister Norge en viktig vekstimpuls. Samtidig legger Norges Bank til grunn at boliginvesteringene skal øke med 3,3% neste år og rundt 7,7% de to neste årene. Det er et usikkert anslag, og avhenger av rentekutt. Kredittveksten for bedrifter er på kun 1,7% årlig vekst, noe som tyder på at næringslivet er avventende til å låne for å investere. Norsk økonomi preges altså av svak vekst og høy prisvekst, med risiko for en videre kronesvekkelse.

Den svenske sentralbanken holdt i dag renten uendret på 1,75%. Tross en betydelig lavere rente har den svenske kronen styrket seg til 1,10 mot den norske. I Sverge justerte sentralbanken opp veksten i BNP til 2,9% neste år, mens inflasjonen vil falle til kun 0,9%. 

Av Bjarne Bjelland

Igjen har hele verden fått synliggjort hvordan hatet mot jøder kan utarte på verst tenkelige måte. To gjerningsmenn skyter med rifle mot uskyldige jøder som feirer hanukka i Sydney i Australia. Angrepet var målrettet mot jøder, og gjerningsmennene skjøt mot dem for å drepe flest mulig uskyldige jøder.

Hvor mange terrorangrep og drap skal tolereres i demokratiske land når det gjelder terrorhandlinger mot jøder. Jødene blir utsatt for terror, forfølgelse og drap i mange land. Ikke et sted er de trygge, ikke i eget land heller. Medier og ledende politikere kappes ofte om å sette negative fortegn mot jøder og Israel. Det er på tide nå at vi får konkrete tiltak og ikke bare fine ord og formuleringer når det gjelder denne handlingen og flere andre terroraksjoner mot jødene.

19. november i år skrev Jerusalem Post: «Et nettverk av Hamas –terrorrelatert infrastruktur over hele Europa ble avslørt av Mossad, opplyste etterretningstjenesten onsdag, samtidig som de avslørte den langvarige etterforskningen de hadde gjennomført med europeisk etterretning og politi for å avverge planlagte angrep mot israelske og jødiske mål».

Israels etterretningsorganisasjon Mossad har offentlig uttalt at de har identifisert og bidratt til å avverge planlagte terrorhandlinger og terrorinfrastruktur i Europa:

Mossad avslørte at de avslørte terrornettverk i Europa knyttet til Hamas og sa at dette arbeidet hjalp til med arrestasjoner og å beslaglegge våpen og eksplosiver som kunne blitt brukt i angrep mot israelske og jødiske mål. Dette skjedde i samarbeid med europeiske sikkerhetstjenester i land som Tyskland og Østerrike.

Fine ord og gode verbale formuleringer er ofte det politiske svaret på denne type grusomme terrorhandlinger rettet mot jødene. Sannheten om vår eget lands situasjon når det gjelder sikkerheten for våre egne norske jøder og hvordan vi selv samarbeider med andre lands sine politimyndigheter og etterretningsorganer, er det som vi nå må prioriteters.

Vi hører og ser sjelden på norske nyheter at Mossad sammen med andre lands sikkerhetsmyndigheter har avverget angrep mot jøder og jødiske institusjoner i andre land og videre takknemlighet til hvordan den israelske etterretningen hjelper alle land i bekjempelse av terror. En kan gjerne stille spørsmålet hvordan det hadde vært i  europeiske og andre land uten bistand fra Mossad?

Hamas har tilstedeværelse i Europa, med nettverk brukt til støtte- og logistikkfunksjoner, og det har vært flere arrestasjoner og planlagte terrorhandlinger som er blitt stoppet. Iran opererer også i Europa, særlig gjennom etterretningsaktiviteter og ved å bruke kriminelle eller proxy-aktører til å utføre angivelige oppdrag. 

I Australia har det også den siste tiden vært flere angrep mot uskyldige jøder, mot jødiske personer og institusjoner. Australske myndigheter og jødiske organisasjoner har registrert tusenvis av antisemittiske hendelser de siste årene inkludert fysisk trakassering og truende atferd. I desember 2024 ble en synagoge i Melbourne utsatt for brannbombing i en hendelse som ble behandlet som et terrorangrep.

Det er mange utfordringer for vårt eget land og alle andre lands myndigheter når det gjelder fremtiden for hvordan vi skal klare å beskytte jødene.  

Det er også et moralsk ansvar at vi alle forsvarer våre jøder og ikke blir en taus minoritet i disse dager.

Bjarne Bjelland arbeidet i flere år i politiet i Stavanger.

---

Artikkelen er fra karmel.net

Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il