Kommentar

Av Jostein Sandsmark

Kor mange er det som kjenner til Klaus Schwab – grunnleggjaren av WEF – World Economic Forum

Me kjenner betre Adolf Hitler og hans draum om verdsherredøme. Hitler begynte i det små, var tekkeleg og populær, vart folkevald førar på redeleg vis. Men han hadde ein skummel agenda – som ingen visste om. Og når den kom til syne, greidde han å forføra eit heilt folk – ein kulturnasjon med mange millionar. Tilmed kyrkja var på lag og støtta han, – og sjølv utstyrte han soldatane sine med ei beltespenne med påskrifta: «Gott mit uns».

 Når eg ser på TV dei mange filmane og reportasjane frå WW2 – blir eg overvelda av meiningsløysa, valden, dødstala og den samfunnsøydeleggjinga verdskrigen førde med seg:  Millionar av døde rundt om i heile verda, tallause skadde, sorg og ulykke påførd milliardar av menneske – i tillegg eit umåleleg fysisk skadeverk.

Kvifor?  Jo, ein galen mann som tok seg lov til å utløysa den verste katastrofa som menneskeheita i alle mannsaldrar har vore ute for.

Men var det ingen som skjøna dette i tide og kor det bar i veg? Nei.  Alle let seg forføra og var passive. At slikt kan skje mellom siviliserte folk er ein stor tankefloke. Og at me ikkje har lært – er ei like stor gåte. Ordtaket om at «Det einaste me har lært av historia er at me ingenting har lært» – er så til fulle ei sanning.

Men er dette aktuelt i dag?  Tja, Putin har overraska med å setja i gong noko som ingen ser omfanget av eller enden på.

Og me har ein person som – enn så lenge – har vore anonym og ukjend blant folk flest:  Klaus Schwab.  Han har i det stille trekt i trådane og greitt å påføra oss to store pandemiar – ein på helsesektoren og ein økonomisk: Covid og Det grøne skiftet. Begge med katastrofale kostnader for verdas sju milliardar. Utanom dei enorme økonomiske verknadene me har blitt påførde, har ei anna side blitt ein realitet:  Kontroll. I pandemien let me oss dirigera av styresmaktene på ein måte me aldri før har opplevd. Det grøne sluket står me midt oppe i, og blir manipulerte, styrde, pressa til å godta dette økonomiske bedraget og blir frårøva personleg sjølvstyre og sunn samfunnspolitikk.

Det er også to nye trendar som dreg i same lei: Desimeringa av folketilveksten ved millionar av svangerskapsavbrot – i byte for ein uhemma migrantpolitikk. Den andre folkerørsla er Pride-Fri-hysteriet som har ein nedbrytande verknad i samfunnslivet.

Kina har verktøyet og er lengst komen i kontroll av folket. Dei har andletsgjenkjenning og kunnskap om alt det folk gjer: Kor dei er, kva samkomer dei har, kor dei reiser, kva medisiner dei brukar, og styresmaktene kan regulera kvart einskildmenneske ved nekting av goder og ved å hindra deira personlege val i livets mange situasjonar. Vil dette nokon gong bli dagsorden hjå oss?

Nei, det vil ingen meina og tru. Men kor ser me ein politikar som anar faren og ropar: Ulv? Ingen stortingsrepresentant mæler i mot, og dei kan teljast på ei hand dei småpolitikarane i landet som vågar å uttrykkja uro for denne utviklinga til WEF – den nye verdsordninga. Kva gjer me?

Som ein reier, slik ligg ein.

(Brev fra Jerusalem, 21.07.2023): En av de viktigste forberedelsene til den jødiske sabbaten er å skaffe seg sabbatsbrød. Det sies; ingen fest uten brød. Og man fant brød på shuk eller markedet i Jerusalem.

Stormarkedet, som er delvis under tak eller uten tak, ble registrert hos «Den britiske mandatmakten» i juni 1922 og fylte hundre år i fjor. Fremdeles er dette et supert marked. Det kan tilby alt. Et must for turister, matglade og tiggere.

Maren Sinnreich fra Danmark er en dame som har bodd i Israel siden 1971. Hun var ute for å kjøpe blant annet sabbatsbrød. På markedet er nesten alt i finbrød. Det bugnet for eksempel i et av utsalgene av godt stekte brød med litt mørkere skorpe. Man får også flettet brød, litt søte brød og all slags sabbatsbrød. Det skjæres eller brytes ved sabbatsbordet fredag kveld før det saltes og serveres under velsignelsen av sabbaten. Smaker perfekt i munnen etter tirosh (saft av druer), eller dyppet i middagsausen litt senere på sabbatskvelden. Ikke rart at salget av brød går unna på Jerusalems stormarked.

Det bugner i ferskfiskdiskene. Både mer flate og runde fiskeslag som en norboer knapt vet navnet på. Her kan de fiskeglade sikre seg sabbatsmåltidets hovedrett. Og det var folk som «fisket» i fiskedisken før sabbatskvelden. Det er blitt fortalt at man i frysedisker også kan finne fisk helt fra Norge. En eldre nordmann pleide å spørre etter frosne uer. Laks finner man i mange israelske butikker.

Om man skulle velge kjøtt til sabbatsmiddagen, går det som oftest i kylling eller oksekjøtt. Man kan nok av og til skaffe en lammestek. Det meste av kjøttet på markedet ser ut til å være ferskt, og man kan få skåret det opp mens man ser på. Svin er ikke kosher etter de bibelske spiseregler og selges ikke på markedet. Men dersom man går over veien til en russisk butikk i gaten Agrippas, er der grisekjøtt. Og mange rare spikkepølser, kanskje med underlige fettklumper inni.

Israelerne er glade i oliven som smakstilbehør. Prøver man å telle alle typer og ulike smaker, blir man fort forvirret. Chilipepper eller «pilpel» kan man også velge i ulik farge og styrke. Kanskje ikke noe for en nybegynnergane. De branner som pilpel kan forårsake i munn og hals, slukkes helst med helmelk.

Den som går på shuk’en, kjøper vanligvis ikke frosne grønnsaker. Her er det meste ferskt. Man får vel nesten alt unntatt norsk kvanna, fersk gressløk, gulløye drevet frem av midnattsolen og multer. Stort mer er det vel ikke å si om utvalget.

Markedet bugner også av frukt. Sesongen for jordbær og noen ytterst sjeldne rabarbrastilker er forlengst over. Nå er det ferske plommer. De koster på «supern» over 20 shekel eller rundt 60 kroner kiloen. På markedet er plommene verdsatt til 12 shekel. Det mest eksklusive er kanskje de nyplukkede morellene. De koster nå rundt 18 shekel. For norske fruktelskere kan det opplyses at paller med eplesorten «Anna» ble dratt inn på shuk’en fredag formiddag. De så ut til å være førsteklasses vare.

Til dessert på sabbatkvelden kan man for eksempel besøke «Halva Kingdom» som ble etablert i 1947. Der er det store «kaker» hvor hovedingrediensen er tahini eller sesamfrø. Det er mange ulike smaker. De er søte og gode. Dette er en konfektlignende dessert som er vanlig over hele Midt-Østen og enda lenger. I noen land er det både mel, smør, olje, safran, rosevann, melk, kakaopulver og sukker. I Israel er tehina-produktene kosher i samsvar med Moselovens spiseforskrifter.

Skulle man mangle kokekar eller serveringsfat, finner man det også på shuk. Trenger man en ekstra skjorte eller bukse i tilfelle man søler på seg, finnes det råd for det på markedet.

Maren Sinnreich fra Danmark har handlet inn i sin trillevogn. Og det er det mange som bruker på shuk’en. Det finnes bare en bred gate gjennom markedet, og den er for det meste blokkert av boder, selgere, masse mennesker og pallejekker som dras hit og dit. Størstedelen av markedet er under tak, men det er ellers luftig og godt i «skurene».

Israels statsminister Benjamin Netanyahu er kjent for at han alltid besøker shuk i valgkampen. Der er han populær blant arbeidsfolket, som en konge. Han smaker litt og kjøper kanskje en falaffel i pitabrød. Denne fredagen fikk shuk et besøk av Simcha Rothman fra partiet «Religiøs Sionisme) som er en av de ledende strategene for den nye justisreformen. Også han var populær blant arbeidsfolket.

På markedet bør man kanskje ikke glemme tiggerne. Noen kan nok være profesjonelle tiggere, mens andre kanskje er fattige som håper på litt ekstra godt denne sabbaten. En slant eller to hjelper alltid på.

Vidar Norberg

Av Jørgen Høgeveit

«Frelserarmeen: – Mer reell matmangel.» I Moss var det i fjor delt ut mat til 190 husstander. Nå i juni til 771 melder Nationen 18.07.2023. Og regjeringen ferierer eller er ute på befaringer om hvor de kan ødelegge mer natur med vind- eller havmøller.  Jeg trodde at den viktigste saken for regjeringen var å sikre at folket var sikret livet og en rimelig velstand med mat og forsvar. Nå svikter begge deler, har gjort det over tid og i økende tempo.

Verre blir det nok til vinteren om man for eksempel ikke rydder opp i strømsaken – sikrer seg de tonnevis med poteter som kjedene ikke fant gode nok for en kresen nordmann. «Poteten har fødd opp flere enn den har slått i hjel»,  heter et gammelt ordtak.  Poteten ja, med det gedigne innhold av proteiner med høy biologisk verdi i 8 prosent av tørrstoffet – og attpå til bra med C-vitaminer om en  spiser dem jevnt. Kjøp tonnene, pakk dem i 25–kilosekker og lever på dørene, så blir det kokte poteter med litt smør på, potetstappe, stampegraut, potetlomper osv. til sultne fattigfolk. De som redder folket med mat nå, er de kristne organisasjonene som staten nå napper teppet under bena på med en prisøkning som gjør at friskoler m.fl. får røde– til blodrøde tall i sin regnskaper. Mens staten håver inn på strøm, gass, skatter og avgifter osv., som gjør at folket sliter. 

Staten driver også et mattilsyn som får omtale «høl i hue» av en ledende professor Medtvedt. Hvor lenge bør en slik regjering sitte? Barnevernet roter det til for familiene  i stedet for å  hjelpe folk i kriser og bruker makt på basis av tvilsomme bekymringsmeldinger. Så ender de selvsagt opp på Europa–toppen  i tapte saker ved menneskerettsdomstolen – endog i Great Chamber.

Listen kunne forlenges over alvorlig vanstyre uten at man glemmer strømkatastrofen. Kongressen danset visst i en hovedstad for mange år siden da krigen truet – nå vitner bilder om at man danser  i prideparader. Jeg vemmes! Hilsen en som har laget planer mot sult i flere u-land.

Av J. Sandsmark

Det var vemodig å sjå statsminister Støre på TV då han veiva med armane der han poserte framfor havvindkvernene.

Han la opprømt ut om at dette kunne bli århundrets pyramide. Men det er langt meir truleg at det blir ein liknande fiasko som ministerkollega Stoltenbergs Månelanding på Mongstad.

Støre har ingen fagkunnskap omkring dette temaet, og fagfolka høyrer han ikkje på.  Men dei har rekna ut at det blir eit tapssluk som slett ikkje er berekraftig  korkje økonomisk eller miljømessig.

Men Støre låner ikkje øyra til desse, og ingen i Stortinget seier han i mot.

Opposisjonsleiar Erna  sit også stille i båten og er like hekta på å føya seg etter EU og Storkapitalen, og kalla dei politikarane som ikkje vil gå EU og FN’s ærender, men arbeider for det norske folket sine tarv, for Sammensuriet. Det var ho som gav oss bort til Acer og skapte energikrise og dyrtid for oss vanlege folk. Det skjedde ved at Merkel knesette prinsippet Die grüne Wende – og fekk med seg heile EU, Erna og Jonas.

Merkel la ned kol- og kjernekraftverk før Det grøne skiftet var på plass. Vindkraftfiaskoen var begynt å syna seg, så Tyskland avvikla det meste av dette prosjektet og selde ideen billig til Erna – for så å få rein kraft frå Noreg. At me ikkje kunne metta dette enorme behovet i EU førde til at Erna og Jonas reiste ein skog av vindkvernar på våre fjell og kystar.

Men vindkraft er og kan aldri bli, berekraftig økonomisk utan svære subsidier, eller kjempehøg el-pris. Men dette skal bli ordna:  Ved straummangel fyk prisen til vers, og den statlege stønaden til vindmaskinbyggarane har ingen grenser.

Regjeringa har subsidiert havkraftbyggjarane med 8 milliardar. Nå har dei saman med SV sett at dei treng 23 milliardar. Men mangt tyder på at det kan bli snakk om 50 milliardar.  Kven sine lommer blir desse pengane tekne frå – og i kven sine lommer hamnar dei?  Dei har neppe heimeadresse i Sogn eller på Toten.

Grøn havvind

John Kerry, USA’s klimautsending, sat nyleg i TV-ruta og gramma seg over klimakrisa. «Millionar døyr av heten», klaga han.  Korhen?  Meg fortalt er at hittil har fleire døydd av kulde.  Men han hadde sitt på det tørre;  han hadde bil nr. to som var el-bil. Ingen hadde fortalt han at el-bilane frå starten og  til skroting er eit miljøsvin. Materialar, produksjon og avvikling medfører like mykje CO2 utslepp som fossil-bilane, og er i sum sterkt miljøbelastande.

Støre: «Jeg satt nylig med hele den europeiske havvindnæringen på et møte….».  Då antar me at alt som vart sagt og framlagt var fatta på deira premisser? 

 Slik uttrykte han seg etterpå:  «Havvind vil stå helt sentralt, og vind og sol på land. Vi skal satse på energieffektivisering og videre elektrifisering av sokkelen».

Han verkar uvitande om at ved bygging av vindkraftforsyning  trengst like store balansekraftverk, og at vindkraft ikkje blir «lønsam» med mindre at prisen kjem opp i 5, eller kanskje heile 9 kroner per kWh.  Er det dette folk vil ha?

I USA aukar skepsisen til havvind som positiv miljøfaktor. Fleire daude knølkvalar har reke i land. Mistanken går mot lyd og vibrasjonane frå desse vindgeneratorane.

 Støre: «Vi trenger mer el-kraft».  Nei, slett ikkje.  Me har nok billig straum til eige forbruk – dersom me let vera å kasta oss på å løysa EU sitt enorme sjølvpåførte kraftunderskot.  EU er ikkje vårt ansvarsområde.  Erna og Jonas står ansvarlege for det norske folket;  og me er ikkje eingong medlem av EU.

 Men kva alternativ har me til regjeringar av Erna eller Jonas?  Ingen.  Kva med SP og Vedum?  SP har alltid vore distriktsvenlege og partiet for vanlege folk. Men nå er Vedum kjøpt og betalt med jordbruksoppgjeret og sit stille i båten og let alt skje til ulempe for oss vanlege landsens folk.

 Frp?  Nei, dei er også blitt globalistar.

Men det er eitt parti som har eit sunt syn på energipolitikken og dei andre viktige politiske sakene. Men det blir bortgøymt og plassert i «Andre» på alle målingar.  Men det er like stort som Rødt og MDG var før forrige val (over 1 prosent). Dei vart likevel tekne inn i varmen og fekk eksponera seg på paneldebattar og i politiske program på NRK i radio og TV.

Det bortgøymde partiet heiter Konservativt, har det beste partiprogrammet, og gode folk til å iverksetja det.

(17.07.2023): Sviktende driftsinntekter fra radiobingo medfører at den aktive nærradioen i Kautokeino som sender både på samisk og norsk, må redusere sendetida og si opp nær halvparten av medarbeiderne. Det er kun redaktøren og bingovertinna igjen, skriver Sagat på lederplass.

Dette medfører dessverre at sendetida må kuttes dramatisk. Nå får folk høre GLR kun tre dager i uka, fra tirsdag til torsdag. Det er et enormt nederlag for demokratiet og ytringsfriheten i Sápmi.

I dag får GLR om lag 100.-150.000 kr i nasjonal mediestøtte, samt 374.000 kr fra Sametinget. Dessuten bidrar Kautokeino kommune med 50.000, mens reklame gir om lag 100.000 kr i kassa. Dessuten radiobingo som driftes på dispensasjon, men hvor inntektene er redusert med 30 % etter coronatida.

Det er ingen tvil om at GLR har vært svært kreativ for å skaffe seg salgsinntekter med reklame, bingo og salg av ulike tjenester. Likevel kommer man ikke bort fra at drift av en nærradio i et samisk kjerneområde mangler et markedsgrunnlag som kan finansiere drifta.

GLR er dermed avhengig av offentlig mediestøtte for å kunne drive og videreutvikle nedslagsfeltet til hele det nordsamiske området. I dag dekker man Kautokeino og Karasjok, og GLR vil snart også sende i både Nesseby og Vadsø på FM og DAB. Å satse på å bygge opp denne samiske lokalradiostasjonen vil være svært fornuftig og fremtidsretta.

Gjennom 32 år, helt siden 1991, har GLR bevist sin eksistensberettigelse. I en tid hvor mediemangfold er blitt et nytt moteord for rikspolitikerne, bør staten ta sitt ansvar for å bidra til finansieringa til nyhetsproduserende lokalradioer generelt og samiske nærradioer spesielt.

Vi var derfor svært glad for at Medietilsynet i desember 2021 foreslo å opprette en ny nasjonal støtteordning for journalistisk produksjon i lokalradioer med en ny bevilgning på 20 millioner kr. Medietilsynet foreslo også å lovfeste denne nye støtteordninga. Forslaget fikk full oppbacking fra den samiske forlegger- og avisforeninga Sálas, som i tillegg foreslo å lovfeste at det gis særlig driftstilskudd til samiske nærradioer for å stimulere til produksjon av et bredt journalistisk innhold rettet mot den samiske befolkninga.

Medietilsynets velfunderte utredning om de direkte mediestøtteordningene ble aldri sendt ut på noen allmenn høring. Utredninga havna i et skuff i Kulturdepartementet og har ligget der og samla støv og mugg siden da.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Gamvik kommune står overfor et vanskelig veivalg. Vindmøller eller ikke vindmøller på Sandfjellet. For dem som ikke har reist fra det forlorne fiskeværet Mehamn, men er blitt igjen, er vindmøller snart det eneste håp for å klore seg fast. Koste hva det koste vil. Om så man ødelegger all natur med vindmølleforurensning for all tid, spiller det knapt noen rolle.

Spørsmålet er om hva som er viktigst, et av jordens uberørte fjellområder på Europas nordligste fastland eller ubotelig vindmølleforurensning.

Man kan nok for en liten stund holde kunstig åndedrett i Gamvik kommune om man ødelegger fjellheimen med 100 til 150 vindmøller på Nordkynhalvøya. Det vil gi folk mulighet til å fintrø ennå noen år i et livløst fiskevær.

En gang var Omgang et av de gode fiskevær på Nordkynhalvøya. Skjøtningberg også. Det var i den tiden man brukte årer og seil og var avhengig av å dra båten på land når uværet kom. Med motoriserte fiskebåter kom behovet for lune og trygge havner hvor båtene kunne levere fangsten ved kai og fortøyes på havna. Dermed ble Omgang forlatt, og folk flyttet blant annet til Mehamn.

Mehamn var et godt fiskevær i tiden med mindre fartøyer. Men etter hvert kunne man uten leveringsplikt like gjerne fryse trålerfangsten om bord og selge den der prisen var best, ikke nødvendigvis i Mehamn. Det industrielle storfisket var ønsket av myndighetene.

Noe av det som nok var med på å knekke de små fiskeværene, var kvoteordningen som kom på 1980-tallet. Den skapte kvotebaroner med båter for effektivt industrielt fiske. Allemannsfisket ble avskaffet, den lille mann ble jaget på land. Fiskebruk lagt ned. Man glemte at det var de mange som fisket, og ikke minst fremmedfiskere som skapte liv i værene. I noen tilfeller slo fremmedfiskerne seg ned på kyststedene i Finnmark. Når fisket kun er for et fåtall kovotebaroner, tørker småsamfunnene inn. Det er blant annet dette man nå ser resultatet av. Det er er Mehamns ulykke. Et politisk mesterstykke for å flytte folk og kapital.

Når folketallet i en kystkommune ligger på rundt 1000 mennesker, er det ikke lett å skape lønnsomhet hverken i det ene eller det andre. Det kan nok være forlokkende når storkapitalen kommer med løfter om mange millioner i årlige avgifter og gaver. Men det er neppe nestekjærligheten til Gamvik kommunes befolkning som driver dem. Det er profitten fra vindturbinenes naturødeleggelse.

Om man ønsker å bevare urørt natur på Nordkynhalvøya, burde man kanskje spørre seg selv om det ikke var bedre å flytte alle i kommunen til Alta eller Østlandet, gi dem hus og trygd om de ikke får arbeid. Skal et ja eller tja fra knapt tusen mennesker være tungen på vektskålen for å ødelegge «verdensarv» på Nordkynhalvøya?

Selvsagt vil de få fordringsløse som liker seg på steder som Mehamn, Gamvik og Skjånes, bli igjen, slik det var i Laggo inntil bygda var tømt for folk. Noen blir nok boende til siste slutt, fordi Nordkynhalvøya er så usigelig vakker, mer verdt enn kortsiktig profitt fra naturødeleggelser.

Omgang ble fraflyttet. Er det Mehamn i neste omgang?

(PRESSEMELDING, Havila): Søndag 2. juli fyller kystruten Bergen – Kirkenes hele 130 år. Havila Kystruten – det siste tilskuddet på den historiske ruten – inviterer til storslått jubileumsfeiring på sine to skip når de ligger til kai i Bergen og Kirkenes på jubileumsdagen.

Det hele startet allerede tilbake i 1891 da statens dampskipskonsulent August Kriegsman Gran i lanserte et forslag om en ekspressrute sjøveien mellom Trondheim og Hammerfest. Formålet var å sørge for rask og effektiv transport av passasjerer, gods og post. Dette var på tiden det kunne ta tre uker å sende post fra Trondheim til Hammerfest sommerstid, og opptil fem måneder på vinteren. Med en ekspressrute sjøveien kunne tiden kortes ned til syv dager, sommer som vinter. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) og Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) ble forespurt, men rederiene anså vinterseilinger i dårlig vær og mørke som altfor risikabelt, og anbudsinnbydelsen fra Indredepartementet høsten 1891 endte uten at noen anbud ble innlevert.

I september 1892 sendte departementet ut en ny innbydelse, hvor innholdet var justert. Nå var det snakk om en postførende rute mellom Trondheim og Finnmark en gang per uke i hver retning. Ruten skulle gå til Hammerfest sommerstid og til Tromsø på vinteren. Det var Vesteraalens Dampskibsselskap (VDS) som skisserte rammene for det nye opplegget, og 18. mai 1893 signerte staten en fireårskontrakt med VDS. Dette ga rederiet finansiell støtte til ukentlige seilinger året rundt.

Nå gikk det fort, og allerede 2. juli 1893 gikk «DS Vesteraalen» fra Trondheim på sin første tur i rute. Det var ni anløpssteder på ruten, og skipet ankom Hammerfest 5. juli, en halv time før oppsatt rutetid. Kaptein på «DS Vesteraalen» var Richard With, som i ettertid regnes som kystrutens far.

– Den norske kystruten er en viktig del av vår nasjonale identitet og et symbol på vår vakre kystlinje. Dette jubileet er en anerkjennelse av både kystrutens og kystbefolkningenes rike historie, og et tydelig signal om at vi tar vårt viktige samfunnsoppdrag på alvor, sier administrerende direktør Bent Martini.

Åpne skip i Bergen og Kirkenes
Havila Kystruten er det 11. rederiet som seiler langs den klassiske kystruten, som nå strekker seg fra Bergen i sør til Kirkenes i nord. Passende nok er det disse havnene hvor Havila Kystruten inviterer til storslått feiring av 130 år i kystfolkets tjeneste.

Søndag ettermiddag og kveld holder Havila Castor åpent for publikum i Bergen, og byr på gratis kaffe og kake til alle gjester. På dekk åtte blir det dessuten arrangert en jubileumsfest med enkel servering og god stemning. Det vil være mulig å spise middag om bord i hovedrestauranten Havrand, og få en smakebit av Havila Kystrutens matkonsept, basert på lokalprodusert og kortreist mat, og servert på en måte som reduserer matsvinnet. Det blir også salgsstand om bord med gode tilbud på reiser med kystrutens mest moderne og miljøvennlige skip.

Havila Capella holder åpent i Kirkenes fra morgenen av og nesten helt fram til avreise tidlig søndag ettermiddag. Også der får alle besøkende servert gratis kaffe og kake, og mannskapet lover god stemning om bord.

– 2. juli blir en gledens dag og en påminnelse om kystrutens betydning for landet vårt, som kritisk infrastruktur og en viktig bidragsyter til verdiskaping langs vår langstrakte kyst. Vi er stolte av og glade for å ha blitt en del av denne historien og det fortjener en feiring.

I tillegg skal Havila Kystrutens skip samtidig fløyte på selve jubileumsdagen, for å markere jubileet.

– Som en ekstra markering vil begge kystruterederier kl. 09.30 på jubileumsdagen fløyte med alle skip på ruten, tre lange støt, for å markere første avgang med «DS Vesteraalen» fra Trondheim 2. juli 1893 på det tidspunktet. Vi håper alle skip langs kysten generelt blir med oss på denne felles markeringen, avslutter Martini.

Kystruterederier gjennom tidene:

• Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) – fra 1893 (fusjonert inn i ODS 1987, til OVDS)
• Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) – fra 1984 (solgte kystruteskipene til TFDS i 1979)
• Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab – fra 1894 (selskap og skip overtatt av TFDS i 1988/1989)
• Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) – fra 1919 til 1978
• Det Nordlandske Dampskibsselskab (NDS) – fra 1945 til 1958
• Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR) – fra 1988 til 1996
• Ofotens Dampskibsselskab (ODS) – fra 1936 til 1987
• Troms Fylkes Dambskibsselskap (TFDS) – fra 1979 til 2006 (kjøpte skipene til BDS, fusjonert i OVDS fra 2006)
• Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) – 1987 til 2006, etablert ved fusjon av VDS og ODS.
• Hurtigruten AS – etablert som Hurtigruten Group ASA ved fusjon av TFDS og OVDS, og skiftet navn 1. mars 2006. Endret til dagens selskapsnavn 26. april 2007.

Havila Kystruten AS – fra 2021. 

Pressemeldingen er sakset fra Radio Nordkapp.