Kommentar

(REPLIKK): Jeg leser at dere i nyhetsappen skriver at Israel ifølge en uavhengig FN-gransking har gått inn for å drepe palestinske barn i Gaza. Jeg håper dere ikke har tenkt å ha denne nyheten på Dagsrevyen uten å balansere den litt bedre enn dere har gjort i appen.

Jeg vet ikke, men hvis dere virkelig i fullt alvor kommer med denne nyheten praktisk talt uten å balansere den og bare nevner at Israel avviser den som falsk og ikke gir noen bakgrunnsinformasjon om FN, så tyder dét på enten en ond vilje hos dere eller at dere er naive i deres syn på FN og såkalte uavhengige granskinger fra dem.

Dere kunne med denne artikkelen samtidig nevnt at FN har fordømt Israel i mange flere vedtak enn alle andre medlemsland tilsammen med stor margin, og at denne granskningen bør ses i lys av at FN ikke er noen upartisk organisasjon og har en beviselig slagside mot Israel mer enn mot noe annet land. Da hadde dere opplyst folk om realitetene og hjulpet dem som sitter og gaper og ser på Dagsrevyen og tror på fake news til ikke å unødvendig hate Israel og jødene.

Mvh Are Turi

Geir Adelsten Iversen, Hasvik Senterparti 

Jeg er enig med Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet i at vi trenger politi i hele landet. Folk skal føle trygghet, og politiet skal være til stede når det trengs. Men jeg tror ikke mer politi alene løser de største utfordringene vi står overfor.

Skal vi bekjempe rusproblemer, utenforskap og fraflytting, må vi også se på årsakene. Mennesker trenger arbeid, ansvar, mestring og framtidstro. De trenger å kjenne at de er en del av fellesskapet og at de bidrar.

Som finnmarking ser jeg disse utfordringene hver eneste dag. Vi har store ressurser rundt oss, men altfor mange opplever at mulighetene blir færre. Unge flytter ut, arbeidsplasser forsvinner, og lokalsamfunn blir svekket.

Da Norge bygde opp olje- og gassnæringen, satte vi oss tydelige mål og brukte økonomiske virkemidler for å skape arbeidsplasser, kompetanse og verdier. Vi satset, og vi lyktes.

I dag trenger vi noe av den samme viljen til å satse. Ikke bare på landbruk, men også på fiskeri, fiskeforedling, kystindustri og annen lokal verdiskaping.

Her i Finnmark har vi fisk, energiressurser, mineraler, natur og dyktige mennesker. Mulighetene er der. Spørsmålet er om Norge er villig til å satse økonomisk for å skape arbeidsplasser og framtidstro i lokalsamfunnene våre.

For meg må Senterpartiet være partiet for hele Distrikts-Norge – både innlandet og kysten. Vi må føre en politikk som gjør at verdiene våre i større grad skaper arbeidsplasser der ressursene finnes.

Sterke lokalsamfunn bygges ikke bare med flere politifolk. De bygges med arbeid, mestring, verdiskaping og tro på framtiden.

Vi fikk det til før. Vi kan få det til igjen.

---

Artikkelen er sakset fra Østhavet

Av Motvind.no

Lagmannsretten slår fast at både konsesjonsvedtaket og ekspropriasjonsvedtaket for Øyfjellet vindkraftverk i Vefsn kommune i Nordland fylke er ugyldig. Dommen er en kraftig kritikk av myndighetenes behandling av saken og en viktig seier for reindriften. Samtidig avdekker den et grunnleggende problem i norsk vindkraftpolitikk: Utbyggingen ble gjennomført lenge før de juridiske spørsmålene var avklart.

Hålogaland lagmannsrett har slått fast at både konsesjonsvedtaket og ekspropriasjonsvedtaket for Øyfjellet vindkraftverk er ugyldig. Dommen er et nederlag for både utbygger og myndighetene, og gir samtidig medhold til dem som gjennom mange år har advart om at konsekvensene for reindriften ikke var tilstrekkelig utredet før utbyggingen ble godkjent.

Lagmannsretten konkluderer med at flyttleia gjennom planområdet i juridisk forstand må anses som stengt, at dette skyldes mangelfulle utredninger som er så  alvorlige at konsesjonsvedtaket ikke kan opprettholdes. Dermed får Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt medhold på et sentralt punkt de har kjempet for gjennom en lang og belastende prosess.

For Motvind Norge kommer ikke dommen overraskende.

Helt siden planene om vindkraftutbygging på Øyfjellet ble kjent, har reindriften, samiske organisasjoner, naturvernorganisasjoner og lokale motstandsgrupper advart mot konsekvensene. I 2020 gikk elleve organisasjoner og aktører sammen i et felles opprop der de krevde at anleggsarbeidet måtte stanses mens de rettslige og faglige spørsmålene fortsatt var uavklarte. Blant disse var Motvind Norge, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom, Norske Reindriftsamers Landsforbund og Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt.

Advarslene ble ikke tatt til følge. Utbyggingen fortsatte, turbinene ble reist og vindkraftverket ble satt i drift. Nå, flere år senere, slår lagmannsretten fast at kritikken var berettiget.

– Dette er først og fremst en viktig seier for Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt, som har stått i en enorm belastning gjennom mange år. Samtidig er det en bekreftelse på at de mange advarslene som kom fra reindriften, Motvind Norge, flere miljøorganisasjoner og lokalt engasjerte mennesker ikke var grunnløse. Retten har nå slått fast at kritikken av konsesjonsbehandlingen var berettiget, sier styreleder John Fiskvik i Motvind Norge.

Utredningsplikten er brutt

Staten gjentar det de bruker å si i disse sakene: «Saken er veldig godt utredet». Dette tilbakevises grundig her. Feil faktum er ikke bare en “teknisk saksbehandlingsfeil”, men selve grunnlaget konsesjonen og ekspropriasjonen gis på. 

Retten fastslår at Nordconsults utredning om reindrift «ikke er i tråd med kravene til forvaltningens utredningsplikt». Konsekvensutredningen inneholder «ikke vurderinger av kumulative virkninger», det er «ikke gitt noen kvalitative vurderinger av vindkraftverkets virkninger sett i sammenheng med øvrige arealinngrep», og «gir samlet sett inntrykk av i liten grad å bygge på en reell forståelse av reinbeitedistriktets bruksmønster».

I tillegg fastslår lagmannsretten at det i tillegg til kravene i konsekvensutredningsforskriften, er skjerpet utredningsplikt i saker om ekspropriasjon, i saker som er særlig inngripende, og i saker som grenser til grunnleggende rettigheter beskyttet i internasjonale konvensjoner og grunnloven.  

Retten viser konkret til at forvaltningen var kjent med risikoen for at tiltaket kunne komme i konflikt med reindriftslovens forbud mot stenging av flyttleier. Likevel ble ikke spørsmålet tilstrekkelig utredet før konsesjonen ble gitt. (Spørsmålet ble derimot overlatt til avtale mellom reindrifta og utbygger, mens Landbruksmyndighetene, som har den formelle kompetansen, ikke ble involvert.)  

Lagmannsretten legger til grunn at en grundigere utredning ville ført til en mer forsvarlig vurdering av hvilke tiltak som var nødvendige for å sikre at flyttleia kunne opprettholdes, samt at reindrifta kunne inngått en mer rettferdig avtale på egne vegne.

Når manglene hadde så stor betydning som i denne saken, ble vedtakene kjent ugyldige. Dette har overføringsverdi til andre saker.

Da dommen kom, var inngrepene allerede gjennomført

Nå som lagmannsrettens avgjørelse er kjent, har vindkraftverket allerede vært i drift i flere år. De 72 turbinene er på plass, naturinngrepene gjennomført og veiene bygget. Først etter at prosjektet var realisert, kom altså den rettslige avklaringen som fastslår at konsesjonsvedtaket var ugyldig.

For mange er dette den mest oppsiktsvekkende delen av saken.

Hva hjelper det å få rett når naturen allerede er bygget ned? Hva hjelper det å vinne i retten når konsekvensene allerede har skjedd?

Flere av de som engasjerte seg mot prosjektet tidlig i prosessen har gitt uttrykk for nettopp denne følelsen. Mange opplever dommen som en viktig anerkjennelse, men samtidig som en påminnelse om hvor vanskelig det er å reparere skadene når store inngrep først er gjennomført.

– Det mest alvorlige er at Norges største vindkraftverk ble bygget ferdig før lovligheten var endelig avklart. Dersom dette ikke fører til en grundig gjennomgang av hvordan slike saker behandles, har man ikke tatt lærdom av det som nå har skjedd, sier Fiskvik i Motvind Norge.

Dommen gir i tillegg staten og utbygger mulighet til å reparere vedtakene. Etter 15 års rettsbrudd får de altså lov til å reparere vedtakene. Det er ganske uforståelig for en legperson, men det gjenstår å se hvordan de løser dette, og om landbruksmyndighetene endelig blir involvert, og først da blir det mulig å vurdere menneskerettighetsbrudd, brudd på reindriftslovens § 22 og erstatning. Dette kan føre til nyrunde i retten. 

Det gjenstår også å se om reindrifta vil anke selv nå.  

En stor innsats gjennom mange år

I Motvind Norge har medlemmer og tillitsvalgte fulgt Øyfjellet-saken tett gjennom flere år. Vi har deltatt i arbeidet med å dokumentere konsekvenser, samle inn penger til rettssak, snakke om saken offentlig og støtte dem som har stått midt i konflikten.

– Mange mennesker har lagt ned et enormt arbeid i denne saken gjennom mange år. Noen har stått svært synlig i offentligheten, mens andre har gjort en uvurderlig innsats i kulissene. Vi ønsker å takke alle som har bidratt. Dette er resultatet av et bredt engasjement fra mennesker som nektet å gi opp selv når motstanden virket overveldende, sier Fiskvik.

Han trekker samtidig fram at flere personer har vært sentrale i arbeidet med å følge saken over lang tid.

– Anne Baardvik, Tor-Lasse Evensen, Torbjørn Lindseth og Jørund Nygård og mange andre har bidratt med kunnskap, dokumentasjon og et utrettelig engasjement. Samtidig ville det vært umulig å nevne alle som fortjener anerkjennelse. Dette har vært en dugnad der svært mange mennesker har bidratt over flere år, sier han.

Advarsel til utbyggere

Selv om dommen gjelder Øyfjellet, vil konsekvensene forhåpentligvis gi ringvirkninger langt utover Helgeland.

Signalet fra lagmannsretten er at konsekvensene for reindrift og andre berørte interesser må utredes grundig før eventuelt nye konsesjoner gis. Dommen aktualiserer også spørsmålet om forhåndstiltredelse, altså ordningen som gjør det mulig å starte utbygging før alle rettslige spørsmål er endelig avklart.

Norske Reindriftsamers Landsforbund har allerede pekt på behovet for å styrke rettssikkerheten på dette området og advart mot at irreversible naturinngrep kan bli gjennomført før domstolene har fått sagt sitt.

Motvind Norge mener derfor Øyfjellet-dommen er en vekker for hele landet.

– Dersom myndighetene kan bygge først og få den juridiske avklaringen flere år senere, har vi et system som setter rettssikkerheten under press. Det bør bekymre langt flere enn dem som har fulgt denne saken, sier John Fiskvik.

Lagmannsrettens avgjørelse er foreløpig ikke rettskraftig, og det gjenstår å se om saken blir anket. Uavhengig av det videre prosessforløpet står én ting fast: Norges største vindkraftverk ble bygget på grunnlag av et konsesjonsvedtak som lagmannsretten nå har kjent ugyldig.

Artikkel og bilder er sakset fra nettstedet til MOTVIND NORGE

Av Geir Adelsten Iversen

Nærhet burde gi fortrinn. Men når store frysebåter kommer til fiskefelt der den minste flåten har sitt tradisjonelle fiske, blir det ofte rått parti. Spørsmålet er ikke bare hvem som kan fiske, men hvordan vi velger å styre fisket. Det handler ikke om hva som er lovlig – men om hva som er klokt.

Samtidig er aktiviteten ved mange landanlegg minimal, til tross for godt fiske i flere områder av Finnmark. Når store deler av fangstene ikke bidrar til lokal bearbeiding og sysselsetting, reiser det spørsmål om hvordan ressursene best kan komme kystsamfunnene til gode.

Kanskje er tiden inne for å ta et skritt tilbake og se på de grunnleggende prinsippene i norsk fiskeriforvaltning.

Havressursloven slår fast at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge. Deltakerloven skal bidra til at fiskeflåten eies av aktive fiskere, og at ressursene kommer kystsamfunnene til gode.

Når stadig større verdier og rettigheter samles på færre hender, er det naturlig å spørre om utviklingen fortsatt er i tråd med lovenes intensjon.

Debatten handler derfor ikke bare om enkeltlandinger eller enkeltfartøy. Den handler om hvem som faktisk får tilgang til fellesskapets ressurser, hvordan verdiskapingen fordeles, og om de som er satt til å forvalte ordningene ivaretar samfunnsoppdraget på en god nok måte.

«Dette er lovlig»

Den siste tiden har det vært debatt om landinger av relativt liten hyse i Finnmark. Mange svarer med det samme argumentet: «Dette er lovlig».

Det kan være riktig. Men er det klokt?

Jeg husker en kyst der sei og hyse var en naturlig del av hverdagen. I dag melder den minste flåten stadig oftere om vanskeligere fiske på tradisjonelle felt.

Samtidig ser vi større og mer effektive fartøy operere tett inn mot kysten. Store snurrevadbåter fisker på de samme områdene som den minste flåten.

Alt innenfor regelverket.

Men når svaret alltid er at noe er lovlig, risikerer vi å overse de viktigste spørsmålene: Er dette bærekraftig? Hvordan påvirker det ressursgrunnlaget på lang sikt? Hva betyr det for rekruttering til fiskeryrket? Hvordan påvirker det bosetting og aktivitet i kystsamfunnene?

Mens fangstkapasiteten øker, fortsetter folketallet å falle i mange kystkommuner i Finnmark. Kanskje er det ingen sammenheng. Kanskje er det det.

Men det er vanskelig å forstå hvorfor stadig mer effektive fiskerier ikke i større grad kommer kystsamfunnene til gode. Nettopp derfor må vi tørre å diskutere kursen vi har valgt. Svarene er ikke nødvendigvis enkle, og det vil være ulike syn.

Men hvem skal ta debatten? Fiskerne, organisasjonene, forskerne, politikerne eller kystsamfunnene som kjenner konsekvensene?

Sannheten er at alle har et ansvar. Dette handler ikke bare om fangst og kvoter, men om hvordan vi forvalter fellesskapets ressurser og hvilke kystsamfunn vi ønsker i framtiden.

Vi må kunne diskutere om dagens fiskeripolitikk gir oss det vi ønsker: sterke fiskebestander, levende kystsamfunn og fiskerier som også kommende generasjoner kan leve av. For det som er lovlig, er ikke alltid det som er klokt. Og det er nettopp den debatten vi bør ta.

Av Arne Luther
Rådsmedlem i Kystens tankesmier

Norge liker å omtale fiskeripolitikken som en suksesshistorie. Bestander er bygget opp, eksportverdiene er rekordhøye, og fiskerinæringen fremstår som mer lønnsom enn noen gang. Men bak de nasjonale tallene skjuler det seg en annen utvikling: stadig flere fiskeriavhengige kystsamfunn mister arbeidsplasser, unge flytter ut, og fiskerettighetene samles på færre og større hender.

Denne utviklingen aktualiseres nå gjennom Fiskeridirektoratets forslag til nye forskrifter om fiskeritillatelser, strukturkvoter og fordeling av strukturgevinster.

Både Havressursloven og Deltakerloven er tydelige på at fiskeressursene ikke bare skal forvaltes bærekraftig og lønnsomt, men også bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Likevel er det nettopp de distriktspolitiske målsettingene som i praksis er blitt nedprioritert.

Strukturpolitikken har over tid ført til en sterk sentralisering av fiskerettigheter. Da strukturkvoteordningen ble innført, var begrunnelsen å redusere kapasiteten i fiskeflåten og skape bedre lønnsomhet.

Resultatet er imidlertid ikke en mindre flåte, men en større og mer kapitalintensiv flåte. Fiskeridirektoratets egne tall viser at både bruttotonnasje og motorkraft har økt betydelig siden 2007.

Samtidig foreslås det nå regler som gjør denne utviklingen enda sterkere. Når strukturkvoter utløper, legges det opp til at store deler av kvotene i praksis blir værende hos fartøyene som allerede har overtatt dem.

Det betyr at samfunnets fiskeressurser i økende grad privatiseres uten at fellesskapet får noe tilbake.

Et annet eksempel er definisjonen av et «kystfiskefartøy». I forslaget defineres fartøy med under 500 kubikkmeter lasteromsvolum som kystfartøy.

Dette kan omfatte fartøy på opptil 50–60 meter – langt fra det folk flest forbinder med tradisjonelt kystfiske. Dermed flyttes stadig større kvoteandeler over til store fartøy som opererer mer som havfiskefartøy enn som tradisjonelle kystbåter.

Leveringsplikten er et tredje område der dagens politikk ikke fungerer etter hensikten. Ordningen skulle sikre råstoff til fiskeindustrien og arbeidsplasser i Nord-Norge. I dag eksporteres store deler av fisken ubearbeidet eller fryses om bord, mens mange landanlegg sliter med mangel på råstoff.

Hvis leveringsplikten ikke fører til lokal foredling og sysselsetting, må ordningen enten strammes kraftig inn eller reformeres.

Det avgjørende spørsmålet er derfor: Hvem skal fiskeressursene komme til gode?

Hvis lovenes formål skal tas på alvor, må myndighetene bruke handlingsrommet de faktisk har. Frigjorte fisketillatelser og strukturkvoter bør kunne lyses ut på nytt slik at nye fiskere, unge rekrutter og fiskeriavhengige regioner får en reell mulighet til å delta.

Kvotepolitikken må igjen bli et redskap for bosetting og verdiskaping langs hele kysten – ikke bare for økt kapitalisering og konsentrasjon av eierskap.

Norsk fiskeripolitikk trenger ikke bare tekniske regelendringer. Det trengs en ny politisk retning der kystsamfunnene igjen settes i sentrum.

---

Artikkelen er sakset fra Fiskeribladet uten forespørsel til avis eller skribent

Av Jostein Sandsmark

«Mangfold».  Ordet damper av menneskekjærlig godhet, solidaritet  og har nesten en hellig glorie over seg. Et annet honnørord er Multikultur. Det har så stor og tung verdi at en norsk minister fant det riktig å påtvinge det norske folk denne samfunnsordningen.  «Multikultur skal dere få enten dere liker det eller ei». 

Men hvilke goder og kvalitetsverdier har så disse nye samfunnsformene tilført oss? De er lite synlige. Jeg har ikke sett noen positive, men en hel rekke negative og etterlyser en opplisting.  Det jeg ser er en voldsom økning av NAV sine sosiale utgifter i tillegg gjengkriminalitet, skoleuro, konflikter, språkproblemer, parallellsamfunn og eldre som ikke forstår pleiere med en uferdig norskuttale. En fremmed kultur trenger seg inn med halal, hijab, haram, kebab, Ramadan, Fitr og Eid.

Mangfoldskulturene kolliderer med en annen samfunnsstruktur som utkrystalliserer seg i det gamle ordtaket: «Like barn leker best». Ingen kan dra i tvil sannheten i dette utsagnet.

Mangfoldsforkjemperne argumenterer med at Norge trenger innvandrerne for at det skal gå rundt – til å fylle de ledige jobbene som de i etniske norske ikke vil ha, – og til å berike oss med eksperter og positive kulturinnslag.  Har så dette skjedd?  Nei, tvert om.  De sosiale utgiftene ved innvandringen fra MENA-land har økt dramatisk. NAVs milliard-utbetalinger har gått til bostøtte, ekstratiltak, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, sykepenger, tolkhonorar, språkkurs, advokatsalær, fengelsopphold, barnetrygd, førerkortstøtte og kulturstøtte.

Men hvis vi tar fra de ekstraomkostningene med innvandring og dobler lønnen til de upoulære jobbene, ville studenter og annet fattigfolk kaste seg over dem. Dette har vært prøvd før med Finnmarkstillegget for lærere. Problem løst. Norge ville gå rundt.

Den tyske statsråden – arbeids og sosialministeren Bärbel Bas nazistempler  dem som ikke hyller «mangfoldet». Hun uttaler: «Tyskland trenger innvandring av økonomiske grunner, – men like viktig er mangfoldet i samfunnet vårt».  Som om ikke Tyskland var et økonomisk og kulturelt fungerende land før MENA- berikelsen?

Toner en flagg som innvandrerskeptiker, får en fort slengt mot seg: «Er du rassist, eller?»  Griner du på nesa i møte med dårlig innvandreroppførsel, får du en spyttklyse som tilbake.  «Blikking» er et nytt verb i norsk språk og er blitt straffbart hatprat.

Det har ikke gått så bra med politikernes forsett med integrering som forventet. Innvandrene har ikke glidd inn blant oss etniske innfødte som de trodde og tok for gitt. Det dannet seg gettoer og parallellsamfunn. Når ulempene og problemene bygget seg opp og ble for åpenbare, innrømmet de: «Vi har ikke vært flinke nok med integreringen» – uten at noe konkret ble iverksatt.

Jo, de har vært flinke, men det beror på hvilken betydning man legger i ordet integrering. Det var begrepet  assimilering som var intensjonen da de åpnet for flyktningene og asylanttilstrømmen inntok landet. Assimilering betyr at de nye immigrantene glir inn blant oss og tilpasser seg vertsfolket med de plikter, goder og ordninger som råder. Men så skjedde i liten grad. De fikk lov til å etablere parallellsamfunn med lempelige tilpassede vilkår for å nyte godt av de norske velferdsgodene;  ja, i mange tilfeller kom de først i køen til honningkrukka.

Mangfold/multikultur er i grunnen det motsatte av integrering. For den som er assimilert i det norske samfunnet, har godtatt norsk kultur og våre samfunnsordninger. Det var vel derfor de søkte hit og forlot sitt tidligere hjemlands forhold – eller?

 «Like barn leker best» innebærer en historisk gyldighet og er allerede nevnt i Bibelen ( Apostlenes gjerninger 17, 26), der det står at Gud satte grenser mellem folkeslagene og statene.

Det er alltid sunt med gjerder mellom eiendommer og grupper – tilmed mellom gode naboer.

Av John Skåland

(KRONIKK): Vi som er født en god stund etter krigen, har i skole og oppvekst fått et nokså ensartet bilde av begivenhetene som fant sted i fedrelandet i 1940–1945. Et temmelig klart sort-hvitt bilde har vært preget inn i hukommelsen til den oppvoksende slekt etter krigen.

Det var sikkert mange gode nordmenn som forsøkte å hjelpe våre jødiske landsmenn med å rømme fra en sikker død, men dessverre ramler det ut lik fra historiens mørke skap etter hvert som tiden skrider frem. Karmels grunnlegger, Per Faye-Hansen, var en av dem som hjalp jøder over til Sverige, og for den innsatsen har han fått sin velfortjente plass i Yad Vashem, Jerusalem. Og mange andre gode hjelpere fantes. Men noen av dem som burde stått i første rekke i å hjelpe våre jødiske medborgere, sviktet totalt.

NORSK POLITI
Det er godt dokumentert hvordan norsk politi høsten 1942 ble et lydig redskap for okkupasjonsmakten for å registrere og å innhente jøder rundt om i kongeriket. Og det var på ingen måte bare «NS-politi», men såkalte vanlige norske politifolk. Vi vet at for de fleste jøder ble det en vei til den sikre død i de aller fleste tilfeller. En skamplett både for norsk politi og nasjonen Norge!

FELDMANN-SAKEN
I Karmel Israel-Nytt har vi tidligere skrevet fyldig om ekteparet Rachel og Jacob Feldman som brutalt ble myrdet av to hjemmefrontfolk ved Skrikerudtjernet i Østfold. Ekteparet skulle føres trygt over til Sverige av to grenseloser fra hjemmefronten. Men turen endte ved dette lille tjernet i furuskogen i Østfold – paret ble frastjålet både gjenstander og en god slump penger. De ble med fullt overlegg drept og senket ned i tjernet med ledninger rundt kroppen for å få dem til å synke.

Ugjerningen kom for en dag noen måneder senere da de begge fløt opp. Rettsaken etter krigen frikjente de to drapsmennene til stor forferdelse for svært mange mennesker på den tiden. Ekteparet ligger begravet på den jødiske gravlunden i Oslo.

FAMILIEN BECKER I SKIEN
Nylig ble vi kjent med en annen grufull historie som nok mange har forsøkt å legge et glemselens slør over. Nå 83 år etter at det skjedde, kjenner man fortsatt på oppgitthet, sinne, fortvilelse og kamplyst mot de myndigheter og ansvarlige personer som med vitende og vilje kunne la tragedien ramme en helt uskyldig jødisk familie i Skien.

Signe Saposnikoff og David Becker hadde begge familier som flyktet fra øst og via Sverige og etter hvert bosatte seg i Norge. I 1923 giftet de seg i en alder av henholdsvis 23 og 25 år gamle. De etablerte en klesforretning i Skien under firmanavnet D. Becker. Sammen fikk de tre barn: Sigurd f. 1924, Ivar f. 1928 og Sonja f. 1931.

I 1937 flyttet de inn i en helt ny enebolig i Valkyriegaten i Skien. Familien hadde også annen familie både i Norge og i Sverige. Lykken smilte til den unge familien – så langt.

Selvsagt fikk også disse jøder med seg Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933. Men familien følte seg trygg i Norge og levde stort sett som alle andre nordmenn. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, opplevde nok de fleste jøder i landet dette som en stor fare. David Becker sørget etter hvert for å legge til side en ikke helt ubetydelig kapital fra forretningsdriften. For sikkerhets skyld kunne det være godt å ha en «flukt-kapital» dersom situasjonen i Norge ble uholdbar for jødene.

Tidlig morgen tirsdag 2. juni 1942 tar David som vanlig farvel med familien før han begir seg i vei til forretningen. Lite ante både David og hans hustru at dette skulle bli et siste farvel. En tysk motorsykkel med sidevogn kjører opp på siden av David og arresterer ham. Litt senere blir også Davids bror Louis arrestert.

Den norske regjeringen i London benyttet flittig BBC til å advare nordmenn mot tyskernes aksjoner mot både kirken, skoleverket og mye annet. Men regjeringen i London sviktet helt med å sende ut advarsler om den forestående jødeforfølgelsen og tilintetgjørelsen som var i emning. Dokumenter viser at alvoret var kjent for norske myndigheter i London. Mangelen på en slik advarsel gjorde at flere jøder ikke innså alvoret i situasjonen, og mange jødiske liv gikk trolig tapt på grunn av dette.

Tilbake i Skien satt en mor med tre barn som skulle forsørges. Også forretningen måtte drives videre ettersom dette var levebrødet.

Etter hvert som presset økte på den jødiske befolkningen, valgte Signe Becker å sende eldstegutten Sigurd på 17 år bort i skjul på indre østlandet. Selv satt hun tilbake i Skien med de to minste barna, Ivar 14 år og Sonja 11 år. Snart forlangte myndighetene at en viktig NS-familie skulle overta det vakre hjemmet deres, og den lille gjenværende familien måtte ta inn hos venner, de ble regelrett kastet på gaten.

25. november 1942 gikk Signe som vanlig til politistasjonen i Skien for å melde seg slik hun var pålagt. Denne dagen hadde statspolitisjefen gitt ordre om arrestasjon av alle jøder uansett kjønn og alder. Signe fikk lov å gå hjem for å hente noe i følge med en politimann. Hun er selvsagt både redd og opprørt, men forstår at nå gjelder det liv og død. På mirakuløst vis klarer hun å lure politimannen slik at hun får et forsprang til å rømme.

På dette tidspunkt er hennes eldste sønn Sigurd gjemt i en leilighet i byen. En ung mann ved navn Kjell Batzer har hjulpet med å skjule gutten. Hans kamerat Kjell Staal Eggen blir også involvert når fru Becker er på flukt i Skiens gater. Disse to kamerater klarer å få tak på de to minste barna og forener familien og bringer den i skjul for Gestapo som er på vill jakt etter dem i hele området.

FLUKT TIL SVERIGE
De to kameratene Eggen og Batzer var også med i hjemmefronten og hadde gode kontakter der. Derfor var det helt naturlig for dem å søke hjelp hos den lokale Milorg-sjefen i forhold til å få Becker-familien over til Sverige via en fluktrute som var i bruk av Milorg. Kjell Staal Eggen skriver følgende om svaret han fikk fra Milorg: «Milorg-lederen ble tydelig irritert og en smule høyrøstet:

–Hold deg bare unna jødegutten!

Batzer har fått samme beskjed. Saken har ingen interesse for en militær organisasjon. Sett gutten på gaten og la tyskerne ta seg av ham! Det er ordre.»

Dette til tross for at David Becker alt tidlig i krigen sendte månedlig pengestøtte til hjemmefronten! Og ikke nok med det – en av hjemmefrontens folk som hentet bidraget, klarte å lure til seg hele pengebeløpet som Becker-familien hadde lagt til side som «flukt-kapital». Etter krigen ble det sagt at pengene var brukt til illegal virksomhet. Men fru Becker stod dermed hjelpeløs i nødens stund under krigen, da hun ville forsøke å «kjøpe fri» sin mann fra det foreløpige fangenskapet mens han ennå satt fanget på norsk jord. Kanskje dette tyveriet fra Becker sendte både David og broren Louis i den visse død!

Et virkelig mørkt kapittel i den norske hjemmefronten og Milorgs historie er i ferd med å skrives.

Etter at de to unge hjelpere ved flere anledninger hadde kontakt med Milorg, forstod de at jødene i Skien måtte reddes av dem selv og eventuelt andre hjelpere enn hjemmefronten.

Situasjonen for familien Becker var desperat. Faren og broren satt alt i tysk fangenskap – moren og de tre barna skjulte seg på forskjellige steder i Skien-området med stor fare for å bli tatt og deportert til Tyskland og Polen og den sikre død.

De to gode hjelpere Batzer og Eggen prøvde flere mislykkede forsøk på å få jødene videre og mot Sverige. Med stor fare for selv å bli avslørt med påfølgende straff fortsatte de to å lete etter utveier.

Løsningen ble en liten svensk frakteskute som hadde en skipper som kunne overtales til å ta med den jødiske familien under dekk og gjemt under lasten, men mot en god betaling! Det ble en brysom og vanskelig jobb å få brakt jødene sikkert om bord på båten mens den lå og lastet ved Hydros kaiområde. Skipperen forlangte 15.000 kroner for jobben, penger som hverken de stakkars jødene eller deres hjelpere hadde tilgjengelig. Signe Becker hadde med en pose med smykker som de håpet skipperen ville være fornøyd med i første omgang. Det ble likevel både kjefting og dårlig stemning når ikke pengene kom på bordet. Det endte med at Staal Eggen måtte trekke frem sin pistol og rette denne mot svenske-skipperen – og true ham til å redde den jødiske familien over til Sverige. Og til tross for at ferden over ble både lang og farefull, kom de alle til svensk havn etter hvert – og for jødene sin del berget til livet!

Skipperen fikk sine 15.000 kroner i Sverige, og fru Becker fikk tilbake sine smykker. Men hennes mann David og svogeren Louis ble sendt med skipet «Donau» 26. november 1942 og ble myrdet i Auschwitz i februar 1943.

I «Morgenbladet» 28. juli 1979 stod det på avisens førsteside: «Tyskerne myrdet David Becker – Milorg brukte enkens penger.»

De 50.000 kroner som familien hadde spart til å hjelpe seg om det verste skulle skje, hadde altså blitt brukt av Milorg til deres arbeid. Det var tydeligvis ikke så viktig at den stakkars, jødiske familien ble hjulpet.

Det skulle ennå gå år og mye kamp før norske myndigheter var villige til å betale tilbake de 50.000 kroner til enken. Og selv om det da var gått 30 år, ble det aldri snakk om renter eller at pengeverdien var en helt annen nå. Nei, de 50.000 1942-kroner ble utbetalt med 50.000 1981-kroner. Altså et nytt tyveri og et svik mot den lille familien.

Med denne historien fra krigen som bakgrunn er det skremmende å være vitne til at et stort antall av våre stortingspolitikere jobber for boikott av jødiske produkter og mot staten Israel som er eneste sikre tilfluktssted for verdens jøder i dag. Nå er det Gaza-krigen som er det mantra som jødehaterne benytter som årsak til deres hat – opp gjennom historien har begrunnelsen for jødehatet vært vikarierende.

Vi skal stå klippefast sammen med både våre jødiske landsmenn og med staten Israel i en tid som denne – koste hva det koste vil!

Kilder:
Bok: SKAMMEN – Kjell Staal Eggen
Bok: Becker – Holocaust og Hjemkomst – Jorunn Sem Fure
Div. netkilder etc.

Artikkelen er fra KARMEL ISRAEL-NYTT nummer 6/2026
e-post: joskaala@online.no

Av Lars Arne Høgetveit

(www.Kommentar-Avisa.no): Det er i dag mere regelen enn unntaket at barnevernet i Norge griper brutalt inn i norske hjem og ødelegger for familien og barna. Resultatet er dramatisk for mange familier, i form av bl.a. traumer. I stedet for å prøve den mest skånsomme vei, brukes metoder som vi kjenner fra Øst-Tysklands Stasi – og bl.a. bygd opp med et regelrett angiverisystem – der offentlige etater og skoler bidrar i stort monn. Kommunestyrene har ansvaret for det lokale barnevernet, men det opererer i ett nettverk i den offentlige sfære og med 20+ milliarder i Statlige midler. De siste årene har Staten også i økende grad begynt å benytte seg av psykiatrien om klientene blir av det brysomme slaget, der de vet for mye om Staten og de må se om de kan få medisinert dem til taushet. Og i hvert fall prøve å få ødelagt deres gode navn og rykte.

Mange har hørt om saken med juristen Taftø, som jobbet tett på bl.a. J. G. Støre, og G. H. Brundtland i EØS avtaleutformingen. Hun reagerte til slutt offentlig på grunnlovsbrudd i EØS arbeidet – hun ble umiddelbart fjernet fra jobben og sendt hjem til Norge og det ble hennes bane og vei inn i psykiatrien. Bakgrunnen var kort: Taftø hevdet at EØS avtalen innebar en overføring av suverenitet til EU og uten de nødvendige grunnlovsendringer. Og Taftø sa også at dette ble gjennomført uten at det norske folk forsto rekkevidden. Så bruk av psykiatrien er ikke ny i Norge, Taftø-saken er ca. 35 år tilbake i tid og hun ble ødelagt av kraftig medisinering. Nasjonalstaten skulle jo underordnes globalstaten, det var ideologien – slik vi ser den også i dag.

Problemet for Staten i dag er at sosiale medier og sporadisk presse har saker som er så godt dokumentert at politiet, domstolene, skoler, barnevern m.fl. begynner å miste grepet om sine usanne historier om Ola og Kari Nordmann. Nordmenn tar det ikke for god fisk lenger, hva de blir fortalt. Og en undertrykker vet aldri hvor langt han kan gå, før folket kaster dem på dør.

Sist nå i mai 2026 fikk den norsk-rumensk filmen «Fjord» Gullpalmen i Cannes – en hel verden får ved premieren i september 2026 ett innblikk i norsk barneverns mishandling av barn helt ned i diealder. Mor i familien måtte pumpe brystmelk og levere barnet sitt, etter at det ble tatt. De 5 barna ble plassert på 3 ulike adresser. Dette hendte i 2016 med den norsk-rumenske familien i Naustdal, familien hette Bodnariu.

De fikk senere 1 mulighet og dro på ferie til Romania, da sa barna at til Norge ville de ikke tilbake og sånn ble det. Det finnes et bilde av familien foran Romanias parlamentarikere – og det skapte flere internasjonale demonstrasjoner mot behandlingen Norge hadde gitt denne kristne familien. Alle som vet litt om hva en slik kidnapping av barn fra sine foreldre kan lage av sår i et barnesinn – for resten av livet – og som er glad i barn, ville ikke gjort slikt.
Gullpalmen omtales slik: Prisen er festivalens mest presisjefylte utmerkelse og er en av filmbransjens mest prestisjefylte internasjonale priser.  Cristian Mungiu, har regissert Fjord.

 For og ytterligere å forstå alvoret i hva som foregår med barn i Norge kan du se BBC – Our World sin dokumentar fra august 2018. Mot slutten sier intervjuobjektet Thore Langfeldt om det å ta tak i pedofilien i Norge, at det beste er å la hunden forbli begravet ellers rakner hele systemet. 190 nasjoner har tilgang til BBC – Our World sin dokumentar. Den varer ca. 27 minutter og du ser den her: Norway’s Silent Scandal – https://www.youtube.com/watch?v=3XrzUAQ4qpE

Mange har også hørt om Shada-saken, du søker den opp på Google. En forferdelig sak, som endte i det som mest sannsynlig er et drap med et barn under ansvar av barnevernet og med en falsk dødsattest – der navn og ID nummer på legen ikke lar seg identifisere. Vi lar ytterligere detaljer ligge.

Lillan Gran saken – hun de nå har lagt inn til psykiatrisk observasjon i Trondhjem er en annen sak – den viser et avbilde av hvordan Putins Russland driver mot sine opposisjonelle.

Norge har i dag ca 40 domfellelser i barnevernsaker i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, men gjør lite for å etterleve dommene. Vi er til og med domfelt i Storkammeret – den aller høyeste del av Strasbourg domstolen. Regjeringsadvokaten stilte der opp for Norge i Lobben-saken, med seg på slep hadde han 100 kolleger fra Norge, som reiste for norske skattepenger. Nå skulle han knuse denne Lobben-moren i full offentlighet – det gikk helt galt for Sejersted – Norge ble dømt!!! Selv om regjeringsadvokaten hadde instruert de 17 internasjonalt sammensatte dommerne mht hvordan de skulle anvende lovverket… Hva regjeringsadvokaten pratet om på hjemvei vites ikke, men det ble neppe sjampanje på reisefølge.

Det ligger et svart ideologisk bakteppe bak den måten Barnevernet drives i Norge – det kan du få mere innsikt i denne saken, «Skisse om IDEOLOGI, LOVGIVNING og PRAKSIS i Barnevernet» – https://www.youtube.com/watch?v=LaQQ58a3efE

(LEDER I KARMEL): Det virker som om anti-israelismen er på fremmarsj i Norge. Det er blitt mer vanlig å snakke nedsettende om den jødiske staten. Folk i offentlig tjeneste snakker nedsettende om Israel til mennesker som de skulle hjelpe. Det er ikke rett.

Man merker også utviklingen i NRKs nyhetsdekning. De kan fortelle at Israel bomber i Libanon, men de sier ikke alltid at målet er Hizballah som har forskanset seg i boligstrøk nær Beirut. Hus er fulle av våpen og ammunisjon. Om Israel svarer på angrepene, kan liv gå tapt. Det er det Hizballah ønsker.

De verbale angrepene mot Israel fra Norge er så store at de av og til vekker oppsikt i Israel. Både utenriksdepartementet på X i Israel og The Jerusalem Post skrev om professor Bassam Hussein ved NTNU som kom med følgende karakteristikk av Hamas’ grusomme massakre.

–Så kommer vil til 7. oktober. Vakreste ting som har skjedd i vårt århundre.

I fjor ønsket Jonas Gahr Støre seg angivelig en tur til Israel. De hadde ikke tid til å legge til rette for et møte med Støre. Det er en velkjent sak at Støre ikke kommer til Israel med gode hensikter for å besøke jødefolket. Han vil ta land fra Israel som i praksis vil bli omgjort til terrorstat mot jødefolket.

Ifølge meldinger skal disse anti-israelske holdninger være særlig fremtredende i LO.

Økt muslimsk innvandring bidrar nok til de nye antisemittiske strømningene i Norge. Dette er et fenomen som er enda sterkere i Storbritannia. Der er de palestina-arabiske interesser blitt så sterke at de angriper jøder på gatene og setter fyr på jødiske ambulansebiler. Det er neppe mange i Norge som tar slike faresignaler alvorlig.

Det er en reell fare for at den norske judeo-kristne kultur sakte men sikkert vil forsvinne. Få norske barnefødsler kan føre til at det blir en befolkningsutskiftning. Nordmenn i Norge kan bli en minoritet eller en saga blott med tiden. Når norske kvinner blir tvunget til å gå i burka i Oslostan, er det for sent å gjøre noe med det.

---

Lederartikkel i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT 5. mai 2026

Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelpost@gmail.com

Les tidligere intervju:
Onkel Pers liv med Gud, Frelsesarmeen og KrF