Kommentar

(Brev fra ei anna ti): –Det er nok best du snur. Bommen kommer til å stenges. Det er meldt snevær. Du bør ikke begynne å gå over fjellet mot Ifjord, rådet veivesenets folk på det sterkeste. Nysneen lå alt på fjellene rundt Børselv. Skyene var mørke, men før påsken satte inn, jeg tror det var i 1979, var jeg på buss- og haiketur fra Øytun folkehøyskole i Alta til Mehamn.

Da jeg kom til Børselv, var det heller ingen biler som skulle videre. Veivesenets folk fikk overbevist unggutten om at her er det best å stanse. En gåtur var ikke forsvarlig.

Men hvor skulle en unggutt i Børselv gå for å få overnatting før uværet. Jeg gikk til internatskolen. Der var det en forståelsesfull «bestyrerinne» som forsto alvoret når snøen alt lå på fjellene. Jeg fikk uten vansker overnatting, og så vidt jeg husker, også brødskiver. Seng ble det og en stor sal hvor elevene vasket sine ansikter på morgen.

Man ble jo imponert av salene på internatet, alle vaskene til elevene. Som ivrig amatørfotograf var det frem med kamera for å ta bilder. Disse bildene fra Børselv dukket nylig opp.

Om det var haik eller buss som brakte meg videre, husker jeg ikke lenger. Men til Mehamn kom jeg på påskeferie i 1979.

Skoleinternatet i Børselv ble bygget på 1950-tallet for barn på østsiden av Porsangerfjorden. I 2021 ble det kjøpt av Børselv bygdelag sammen med lokale bedrifter. Nå tilbyr Porsangerfjorden Lodge overnatting i bygget. Det er også skole i bygget.

Vidar Norberg

Av Geir Adelsten Iversen

Behovene innen samferdsel er enorme. Avstandene er store, næringslivet er spredt, og verdiskapingen er betydelig. Likevel har investeringene ikke alltid stått i forhold til dette. Samtidig har fylkeskommunene i Nordland, Troms og Finnmark vært tydelige: behovene må tas på alvor. Det har vært et samlet trykk fra nord. Det er derfor viktig å løfte fram det som faktisk blir gjort.

Prosjektet i Kløfta i Alta er et konkret eksempel på hvordan bedre infrastruktur gir tryggere og mer effektiv transport. Det samme gjelder moloprosjektet i Vardø, som styrker både beredskap og næringsgrunnlag langs kysten. Dette er ikke symbolske tiltak. Det er investeringer som betyr noe i hverdagen.

Da Senterpartiet gikk inn i regjering sammen med Arbeiderpartiet, og Trygve Slagsvold Vedum ble finansminister, ble dette presset fra nord i større grad løftet inn i nasjonale prioriteringer. Det betyr ikke at alt har vært enkelt. Saken om Melkøya viser hvor krevende dette er. Elektrifisering er fortsatt ikke gjennomført, og det har vært betydelig motstand i Finnmark. Samtidig er kommunene styrket med større innflytelse, nettopp for å sikre at slike inngrep ikke går ut over kraftbehovet til befolkning og næringsliv. Det er en viktig avklaring. Mye tyder også på at Melkøya til slutt må finne andre løsninger som er bedre tilpasset situasjonen i nord. Nettopp derfor er det avgjørende at nord har sterke stemmer i regjering. For uten det presset ville enda færre hensyn blitt tatt. Skal vi ta hele landet i bruk, må investeringene i større grad følge både behovene og verdiskapingen. Ikke bare folketallet. Derfor er det viktig å gi støtte til krefter som faktisk vil løfte nord. For det er ikke likegyldig hvem som styrer.

Av Jostein Sandsmark

(KRONIKK): For å vera orientert og ha oversikt over det norske folket, ville eg nøya meg med å dela oss inn i tre flokkar: A, B og C, og ha som separasjonsgrunnlag utsegna til Gro: «Det er typisk norsk å være god».

Desse gode norskingane i  A-gruppa  har eit humanist-  og feministisk grunnsyn med omsorg for dei svake og sårbare, og alle som kan definerast som minoritetar, utstøytte – og som kan dekkast av nyordet  «utanforskap».  

Trenden er å lyfta fram det som tidlegare vart sett på som eit handikap, – nå skal det eksponerast som eit objekt for vår godheit. Det gir ein sterk smak av å opptre som godhetsposør og gjer seg gjeldande ved å plussa på med bistand og u-hjelp – sjølv om det skjer utan sikkerhetsgaranti og går i lommene til tvilsame personar. Då ein av dei største bistandsformidlararne vart konfrontert med at berre 27% nådde fram til mottakarane, sa han: «Det er betre med litt enn ingenting». Så sant så sant, men det viser visse sider ved denne praksisen, og personen hadde mange av prosentane i sine eigne lommer.

 Dei er livsynsopne og har fokus på dei homofile og trans, alle med handikap;  som det å vera kortvokst, ha Downs, er dement, er mentalt tilbakeståande, er brune/svarte i hudfargen, dei som brukar briller, eller har tannregulering.  Ord og nemningar som gammal, senil, dverg, neger, åndssvak er blitt fy-ord som det er straffbart å ta i munn.

 Folka i A-sekken vil kunna bera merkelappen kjenslestyrde og unnser seg ikkje for å nekta fakta, sanning og rett dersom det kolliderer med deira eige narrativ. Deira livssyn, haldningar og åtferd blir dirigert, styrt og farga av sjølvoppleving: «Det som er rett for meg». Kvasse bibelord som ikkje støttar, eller går i hop med deira livsoppfatning – ser dei bort frå.  Dei stemmer sosialistisk, for der har politikken fokus på humanisme, rettigheiter, likskap, folkerett og nestekjærleik.  Dermed blir dei gripne av klimahysteriet, det grøne skiftet og eit svulmande  bistandsbusjett.  Dette for å utjamna urettferda i verda – som avlat for vårt klima-avtrykk.  A-gjengen kritiserer B for hjarteløyse  og egoisme, –  men bibelsk tankegang er det ikkje. Der står det at rekkefylgja for for omsut og støtte er først foreldre og familie – deretter dei andre hjelpetrengjande.  A-folka er EU-venlege, sjølv om dei ikkje likar plastflaskekorkane; – er medlem av Dnk, held Vårt Land og VG, er pro pride, multikultur og pro Islam. Dei har eit eige departement for Likestilling som trumfar det meste, så me får innkvotering i kjønnsdominerte yrke og posisjonar  som prest, politi, brannmannskap og militærpersonell.

Dei har sine klåre fiendebilete  og strør rundt seg med karakteristikkar av sine meiningsmotstandarar som egoistar, konspirasjonistar, trumpistar, islamofobe og hjartelause rasistar.

Men dei viser sin irrasjonalitet og mangel på konsekvens når dei heiar på Islam og støttar pride. Sharia og ppride er som eld og vatn. Når dei ikkje kan forsvara seg i eit kvast ordskifte der dei må gje tapt mot sanning og fakta på bakken, vik dei unna og sjukmelder seg.  Eller dei uttalar: «La oss vera einige om å vera ueinige.» Det finn eg å vera feigt og unnfallande.  Dei vil halda fast på eit smuldrande standpunkt.

B-gjengen held Aftenposten og får på merkelappen påskrive at dei er konservative – med undertonen avlegs.  Konservativ blir brukt som eit minusord.

Men«Enhver er sin egen lykkes smed» – og når ein lukkast, er gevinsten vel forunt?  Men nei, det er ikkje god tone ifylgje A-gruppa, det kan krenka likestillingsprinsippet, så det må jamast ut.  Svaret er tung skattlegging. Det er rettferdig.

Den bibelske tankegangen er at ein flittig arbeidsmann er si løn verd, – og som ein sår skal ein hausta. Talent skal pleiast, setjast i omløp og vera innsatsen til  føretaket. I denne gruppa finn ein gründerane, men dei rømer nå landet, sidan dei er så miskjende av A-folka.

I C-flokken finn ein sofaveljarane, dei tiltakslause og politisk uintersserte.  Dei er gjerne trauste samfunnsborgarar som har nok med sitt privatliv, og har høg terskel for å setja seg opp mot dei som styrer. C-flokken er oppteken med familie og heimesyslar, fotball sport, TV-seriar, popkultur og hytteliv. Dei er opne for nye motar og trendar – alt frå hår og skjegg, briller, hovdaplagg, klede og husfarge, musikkstil, møtekultur og sceneopptreden. Det er berre å sjå på  tilstrøyminga til Hellbillis og Grand Prix.  Eller merka seg trenden med svarte hus og bilar, –  ja, tilmed postkassane er blitt svarte!  

Etter årstida skal me gå ljosare tider i møte.  Måtte det gjelda over alt!

Av Vidar Norberg

I dag den 9. april er det 86 år siden den andre verdenskrig rammet Norge 9. april 1940. Da angrep Adolf Hitlers nazistyrker flere steder. Under krigen ble det bygget mange tyske festninger rundt om i landet. Vevikneset i Mehamn ble også en festning med kanoner med en rekkevidde på rundt 19 kilometer. De var siktet inn på de alliertes trafikk til Sovjetunionen. Tyskerne tvang menn til å delta i byggingen av festningsverket. Nazistene pekte med geværet på den som nektet å delta i arbeidet.

Norge var nedrustet og uten evne til nevneverdig forsvar. Kongen måtte flykte. Etter hvert ble jøder samlet inn og sendt til konsetrasjonsleirer og drept. Da krigen gikk mot slutten i 1945, ble mange fra hele Finnmark tvangsevakuert sørover. I Mehamn, som på andre steder, var det familier som nektet å evakuere. Blant dem som de gjemte seg i gammer og skjul, blant annet i Staurvika og Ytterstaurvika, var Andreas Andersen og Torleif Bomstad med sine familier. Også den kjente orginalen Andreas Brekke fulgte med. Flere flyktet til slutt til Båtsfjord som ikke var besatt av tyskerne.

I Gamvik kom tyskerne tilbake for å ta dem som hadde nektet å evakuere. Da ble det harde kamper mellom dårlig utrustede gamvikværinger og Tysklands hær på retrett. En av dem som kjempet innbitt, var Ruben Johansen.

Adolf Hitlers styrker svidde av det meste av Finnmark. I Mehamn kan man fremdeles se rester fra de tyske stillingene i armert betong ute på Vevikneset.

Av Vidar Norberg

(Tilbakeblikk): Det er mange slags cruiseturer. Et av de beste for meg var en førpåskeseilas med den gamle lokalbåten fra Mehamn til Ambles kolonialbutikk i Smalfjord. Det hendte vel for rundt 45 år siden. Lokalbåten gikk like sikkert som klokka mellom Mehamn og Tana. Det var såvidt jeg husker ikke mange med på førpåskecruiset.

Det var opppfriskende med en sjøreise. Sto man på dekk en vårdag, fikk man også litt luft under vingene om det var blåst. Det var fint å skue mot hav og fjell fra dekket når våren var i anmarsj. Det var fine livskraftige bygder langs ruta. Så kunne man gå inn i den varme salongen og kjøpe kaffe og noe å bite i.

Ved sjøreisens endemål kom man til Ambles kolonialbutikk i Smalfjord. Der fikk man kjøpt litt snop og kanskje et blad eller avis for tilbaketuren. Lokalbåten var en livslinje for kommunikasjon, forsyninger og til veiløse bygder. Den leverte stykkgods og satte i land en og annen passasjer langs Tanaruten. Noen ganger gikk en og annen om bord som skulle ut på reise til større fiskevær og byer. Om det er en leser som kjenner navnene på de to karene på Ambles butikk, er det fint om dere sender navnene til finnmarkshilsen@gmail.com.

En yrkesgruppe som seilte med lokalbåten, var predikantene som dro av sted til Laggo, Nervei eller skulle med Guds Ord til et kristent møte eller leir i Tana eller et annet sted i Øst-Finnmark. Det var strabasiøse turer når havets bølger var som værst. Når man rundet Gamvik, kunne det føles ganske ille, i alle fall om man var indremisjonspredikant fra det indre Østlandet. Men det heter at Guds Ord har hast. Påsken var og er også en viktig høytid med budskap om at Jesus døde på korset og sto opp igjen tredje dag. Hans blod renser fra all synd når man ber til Jesus om syndsforlatelse. Det er det eldste og viktigste arvegods, også på en lokalbåt.

Av og til tar jeg i tankene igjen turen tilbake med lokalbåten. Men så husker jeg med litt vemod at de gamle lokalbåtene forlengst har sluttet å seile. Mårøy er pensjonert og ligger ved kai i Hammerfest. Men det skulle vært artig med en avslappende stille sjøreise med lokalbåten fra Mehamn til Smalfjord.

Av Geir Adelsten Iversen

Debatten om milliardoverskridelser og prioriteringer i samferdsel går igjen. Tallene er store. 7 milliarder er mye penger. Det skal vi være ærlige om. Men midt i alle disse tallene er det noe som altfor ofte forsvinner: menneskene.

For hva er egentlig ansvarlighet? Er det bare å kutte kostnader og prioritere der flest bor? Eller er det også å sørge for at folk i hele landet opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor?

Denne debatten må vi tørre å ta – for stadig flere kjenner på frustrasjon over fordelingspolitikken i Norge. I Nord-Norge, og i distriktene ellers, handler dette ikke bare om veier, ferger eller drivstoffpriser.

Det handler om hverdagen. Om å komme seg på jobb. Om å levere barn i barnehage. Om å drive næring. Om å kunne bli boende.

Når avstandene er store og alternativene få, er ikke transport et valg – det er en nødvendighet.

Da oppleves det ekstra krevende når politikken i praksis favoriserer områder der folk har flere alternativer. Når det snakkes varmt om kollektivløsninger som ikke finnes, eller om kostnader som for mange ikke er til å bære.

Samtidig må vi tørre å si det tydelig: Selv om vi er få i nord, skapes det enorme verdier her. Ressurser som hele landet nyter godt av. Da kan ikke svaret være at vi skal klare oss med mindre – tvert imot.

Skal vi ha et levende land, må vi legge til rette for at folk faktisk kan bo og bli i hele Norge. Det betyr gode veier, fungerende ferger, pålitelige transportløsninger og rammevilkår som gjør hverdagen mulig.

Ja, det koster. Ja, det kan være dyrere per innbygger å bygge og drifte i distriktene. Men det er ikke sløsing. Det er en investering i fellesskapet.

Å bruke penger på hele landet er ikke mangel på ansvarlighet. Det er selve definisjonen på ansvarlighet.

For ansvar handler ikke bare om effektivitet. Det handler om rettferdighet. Om tillit. Om å bygge et samfunn der folk kjenner at de hører til – uansett hvor de bor.

Hvis vi ikke gjør det, vil flere kjenne på avstand – ikke bare geografisk, men politisk. Og det er en avstand Norge ikke har råd til å få større.

(SPISS): Finnmark er et av de fineste fylker i Norge. Ikke minst for mennesker som liker frisk luft, fiske, jakt og friluftsliv. Dette er et gode som skaper bolyst. I et slikt fylke er det viktige at man ikke satser på byråkrati og forbudsskilt for menneskene som bor der.

Naturen må ivaretas. Men det ser ut til at den sittende regjering vil rasere både natur- og bolyst med å spre vindmøller ved vann, beite og jaktområder, når de ser sitt snitt til å ødelegge natur for pengers skyld.

Både Arbeiderpartiet og SV på Stortinget er blitt profittjegere i nord. De glemmer lett hva de har lovet. Regjeringens angivelige kraftløft som var knyttet opp mot elektrifiseringen av Melkøya forsvinner som sandslott i sjøbåran. Høyre har vel heller ikke så store motforestillinger mot å tappe Finnmark for verdier, bare profitten går sørover. Dessverre ser det også ut til at enkelte politikere fra nord som har fått en krakk i sør lett skifter mening.

Det er vel ingen stor tvil om at det er en konflikt mellom nord og sør i Norge.

Av Harald Wigum

(KOMMENTAR): FNs flyktningkonvensjon er i sin nåværende utforming dårlig egnet for vår tid. Konservativt mener at flyktninger som hovedregel bør hjelpes så nært sitt eget hjemland som mulig.

FNs flyktningkonvensjon ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1951. I begynnelsen gjaldt konvensjonen bare for europeere som hadde flyktet før 1951, det vil i praksis si bare for flyktninger etter andre verdenskrig. I 1967 ble det vedtatt en tilleggsprotokoll til flyktningkonvensjonen, der det fremgikk at reglene i konvensjonen skulle gjelde for alle, uansett når de flyktet, og hvor de flyktet fra.

Situasjonen i dag er helt annerledes enn i 1951 og 1967. Det er, for å si det forsiktig, ikke åpenbart at en 74 år gammel internasjonal konvensjon med en 58 år gammel tilleggsprotokoll er godt egnet for de utfordringene som vårt land og verdenssamfunnet står overfor i dag.

Europa er blitt sterkt preget av terrorhandlinger, vold, voldtekter, drap, jødehat, gjengkriminalitet og bilbranner. Dette er i stor grad en følge av den omfattende ikke-vestlige innvandringen. Vestlige verdier som demokrati og ytringsfrihet er truet. Integreringsproblemene blir stadig større. I Sverige er problemene blitt så store at landets justisminister Gunnar Strömmer har funnet grunn til å advare Norge mot å føre den innvandringspolitikken som Sverige har ført (Nettavisen 7. mai 2025: «Svensk advarsel: Vær forsiktig, Norge!»).

Både Russland og Tyrkia har brukt asylsøkere som maktmiddel mot vestlige land.

Mange som ønsker å søke asyl i Europa drukner på ferden over Middelhavet. Kriminelle nettverk tjener store penger på menneskesmugling. Mye ressurser brukes på blant annet identitetsarbeid, rettssaker, tolketjenester og tvangsreturer. Det er store problemer med å få returnert asylsøkere med endelig avslag, blant annet på grunn av usikker identitet eller fordi noen land nekter å ta i mot egne borgere. Hvis man i stedet hjelper flyktninger i eget land eller nærmeste trygge naboland, kan man spare store ressurser og dermed hjelpe flere mennesker.

Frode Forfang har arbeidet med innvandring og asyl i Utlendingsdirektoratet (UDI) i 26 år, 12 av dem som direktør. Han har skrevet boken «Asylparadokset – hvordan dagens asylsystem skaper kaos og svikter dem som trenger det mest.» Han skriver at dagens system er verken bærekraftig eller logisk. Han mener at det viktigste i et nytt system vil være et prinsipp om å kunne søke beskyttelse i første trygge land, og at en rett til å søke asyl hvor som helst ikke ville ha blitt innført i dag, ut fra de erfaringene man har fra de siste 40 årene. Boken kan lånes på offentlig bibliotek.

Konservativt erkjenner at Europas multikulturelle eksperiment har spilt fallitt og skapt store utfordringer økonomisk og sosialt.

Konservativt mener at flyktninger som hovedregel bør hjelpes så nært sitt eget hjemland som mulig. Da kan man gi mer hjelp for pengene, og man kan dermed hjelpe mange flere.

Dette vil også være langt mer rettferdig, ettersom man da kan hjelpe dem som ikke har ressurser til å reise helt til Norge for å søke opphold. I tillegg vil dette i mange tilfeller medføre færre utfordringer med språk- og kulturbarrierer og integrering.

Ved å ha flyktningmottak plassert nærmere behovene, hindrer man menneskehandel og at kriminelle nettverk tjener grovt på menneskesmugling. I tillegg redder man mange fra drukningsdøden.

Konservativt vil opprettholde asylinstituttet. Men vi mener at det undergraver asylinstituttets legitimitet og troverdighet når mennesker reiser fra land til land før de ber om asyl.

Flyktninger skal søke asyl i nærmeste trygge land. Reiser de videre derfra av egen vilje, er de ikke lenger flyktninger, men må anses å søke materiell fremgang. Det bør ikke utløse noen rett til opphold i Norge. Asylinstituttet skal ikke brukes som et redskap for migrasjon.  

Med de utfordringene som verdenssamfunnet har i dag, fremstår FNs flyktningkonvensjon av 1951 med tilleggsprotokollen av 1967 nærmest som en anakronisme.

(SPISS): De siste befolkningstallene fra SSB i 2025 var trasig lesning. I Gamvik gikk folketallet ned med 32 personer, Berlevåg ned 26 personer og Loppa ned med 18 personer.

–Nedslående tall sa ordfører Ragnhild Vassvik i Gamvik.

–Vi har hatt 40 års sammenhengende nedgang av folketallet i Berlevåg, så dette er ikke uventet, sa ordfører Rolf Laupstad til Berlevaagnytt.

Det som skjer i Finnmark, er politisk styrt. Verdiene fra havet går dels til de store rederier. Fisk sendes til utlandet, og folk i fiskeværene blir tvunget til å fintrø eller flytte sørover om de ikke får et lite sugerør i statskassa.

Arbeiderpartiet er ikke for småfolk. Det er storkapitalens parti. Finnmark er et sted hvor man henter profitt. Det er rart at ikke flere finnmarkinger har sett det.

Et annet problem er at enkelte finnmarkinger som flytter over til stortingsdivisjonen, etter hvert glemmer at kua har vært kalv. Kommer det lokale protester, slenger de ut en molo eller en billig veistubb i håp om at alt roer seg.

Flere partier snakker om å styrke Finnmarks forsvar. Men det virker som om de istedenfor er i gang med å avvikle Finnmark gjennom en form for seigpining.