Kommentar

(MOTVIND NORGE): Langvarig kulde og lite vind tømmer magasinene og sender regningen til folk flest: Norge opplever nå det mange advarte mot da energipolitikken ble lagt om. Et stabilt høytrykk over Nord-Europa gir kaldt vær, lite vind og høy etterspørsel etter strøm. Resultatet er at vindkraften leverer nær null, mens vannkraften kjøres hardt.

Strømprisen i Midt-Norge ligger nå over 200 øre per kilowattime, og kan holde seg der i flere uker. Samtidig tappes magasinene raskt, i en situasjon med lite snø og svakt tilsig.

Ifølge kraftanalytiker Tor Reier Lilleholt i Insight by Volue er fyllingsgraden i norske vannmagasiner allerede under normalen, og situasjonen kan bli betydelig verre utover våren. Med høy produksjon av vannkraft nå og lite tilsig kan magasinene i Sør-Norge stå nær tomme når snøsmeltingen starter.

Situasjonen forverres av at vindkraften også svikter i Sverige, Finland og England. Hele systemet faller tilbake på regulerbar vannkraft, akkurat slik Motvind Norge og andre kritikere av dagens energimodell har advart mot i årevis.

Dyrt for folk flest

Mange husholdninger kan bytte til Norgespris. Det kan ikke næringslivet. Bedrifter betaler markedspris, og den kostnaden sendes videre rett inn i prisene på varer og tjenester.

Det betyr at selv de som tror de er skjermet for høye strømpriser gjennom Norgespris, betaler regningen likevel. Den kommer bare via mat, bygg, transport og tjenester.

For når strøm blir dyrere, blir alt annet også dyrere.

Det er også verdt å stille spørsmålet mange nå stiller seg: Hvordan skal Norges Bank kunne sette ned renten når energipolitikken driver prisene opp i hele økonomien?

Norge er i dag tett koblet til Europas kraftmarked gjennom utenlandskabler og nye store linjeprosjekter. Når prisene er høye i Europa, tappes norske magasiner for å eksportere kraft dit prisene er høyest.

Vindkraft løser ingen problemer

Det er verdt å merke seg paradokset: Det ønskes utbygd mer vindkraft, samtidig som dagens situasjon nok en gang viser at vindkraften ikke er der når vi kunne hatt behov for den. På kalde, vindstille vinterdager leverer vindkraft lite eller ingenting.

Da er det vannkraften som må ta hele belastningen, og magasinene tappes raskere enn før. Resultatet er høyere priser, større risiko og økt sårbarhet.

Motvind Norge har lenge advart mot akkurat denne utviklingen. Et system der natur bygges ned for kraft som ikke leverer når det gjelder, samtidig som stabil vannkraft brukes som salderingspost i et internasjonalt marked.

–Vi må bruke den stabile kraften vi har bedre, redusere eksportpresset og sikre nasjonal kontroll over energien, sier John Fiskvik, styreleder i Motvind Norge og fortsetter:

–Når kulda biter og vinden stilner, blir det tydelig hvem som får regningen til slutt. Det hjelper ikke med Norgespris for folk flest når alle varer og tjenester blir tilsvarende dyrere. 

Evgenia Myreng,
for styret i Båtsfjord Fremskrittsparti

Båtsfjord FrP er sterkt opptatt av ferskfiskordningen, og vi løfter saken igjen – fordi kysten står på spill. Dette handler om arbeidsplasser, bosetting og framtiden til levende lokalsamfunn i hele Nord-Norge. Vi har tidligere tatt opp saken i media, men nå ønsker vi å nå bredere ut, både til folk langs kysten, til beslutningstakere og på flere politiske arenaer.

Ferskfiskordningen er et av de mest treffsikre virkemidlene vi har for å sikre råstoff til landbasert industri. For kystsamfunn som vårt er ordningen ikke bare viktig – den er helt nødvendig. Uten ferskfiskordningen stopper hjulene opp, og det rammer både arbeidsplasser, lokale bedrifter og framtidstro.

I Båtsfjord er over 300 arbeidsplasser direkte koblet til kystflåten og industrien. Hver eneste levering skaper aktivitet i mottak, på fabrikkene, innen transport, på verksteder og i lokale butikker. Når fisken leveres fersk, er det arbeid for hele lokalsamfunnet – gjennom hele året.

Når ordningen svekkes, ser vi de samme konsekvensene over hele kysten: kortere sesonger, flere permitteringer og færre helårsarbeidsplasser. Og som vi vet – når arbeidsplasser først forsvinner fra kysten, kommer de sjelden tilbake. Dette handler ikke bare om økonomi, det handler om kystens framtid, om samfunn som skal leve, og om Norges tilstedeværelse i nord. En svekket kyst betyr svekket beredskap og mindre kontroll over havområdene våre. En levende kyst betyr det motsatte.

Derfor mener Båtsfjord FrP at ferskfiskordningen må videreføres og styrkes. I år med lave kvoter må ordningen minimum settes til 10 000 tonn for å sikre drift, kompetanse og arbeidsplasser. Dette er helt nødvendig for å unngå permanente tap av industri og verdiskaping. Vi vet at ordningen fungerer – den gir 15–20 % høyere verdi per kilo, mer aktivitet og tryggere jobber.

Å svekke ferskfiskordningen vil få alvorlige følger, ikke bare for Båtsfjord, men for hele Nord-Norge. Ferskfiskordningen holder kysten i gang.

---

Innlegget er sakset fra Østhavet

Av Stig-Ronny Nilsen,
Leder in Finnmark FrP

Melkøyaprosjektet har som formål å pynte på det norske klimaregnskapet, det var utgangspunktet for regjeringen AP/SP da de hadde gjort sin beslutning om å elektrifisere Melkøya uten konsekvensutredning. Fra da av ville de ta alle virkemidler i bruk, som blant annet innebærer å justere sannheten om nok energi til prosjektet.

Elektrifiseringen av Melkøya er altså et resultat av symbolpolitikk, og de har et stort flertall på Stortinget bak seg for å kutte i utslippene, om det innebærer å flytte utslippene til et annet sted eller symbolisere det med tiltak som koster ufattelige mye penger uten å vite om det vil fungere, det er faktisk bare FrP på Stortinget som mener vi må se kost- og nytteverdi også for dette.

AP/SP rettferdiggjør sitt vedtak. (2 måter å beregne energibehovet)

Hvis Melkøya skal elektrifiseres vil det kreves 3,6 TWh. Terra-watt-timer, som jo er et «tidsbegrep for bruk av energi over tid». Siden det ikke finnes ledig strømkapasitet i Nord-Norge (NO4) så må man skape denne energien i området. Fordi de er imot kjernekraft og utbygging av vannkraft, står de igjen med å sette opp vindmølleparker. Derfor la de en plan med opprinnelig 25 vindkraftprosjekter og et vannverk som fungerer under vårflommen.

Dette skulle kunne utgjøre 37 TWh. Teoretisk er jo dette langt over det som er behovet for å elektrifisere Melkøya, og vil jo kunne bli mye ekstra strøm både til Finnmark og eksport. Da kunne de kalle prosjektet «Kraft- og industriløft for Finnmark.» som ville få en bra klang i argumentasjonen deres. «Kraft- og industriløftet» for Finnmark, i «gåseøyne» er senere nedskalert til 12 vindkraftverk og utvidelse av Alta kraftverket og vil nå utgjøre ca. 8 TWh, som jo også er over det som er behovet, hvis man ser det på denne regnemåten.

Den andre måten å beregne kraftbehovet på er «effekt» målt i watt. Samme som en panelovn kan settes til 2000 watt, så må man i hjemmet påse at sikringen er stor nok (16 amper) og kabelen er tykk nok. (2,5 kvadrat, da har man overføringskapasitet til andre ting også).

Melkøya vil kreve ca. 3500 MW (megawatt) i installert effekt. Så må man beregne overføringskapasitet, energitap etc. Regjeringens 12 vindkraftverk vil kunne avgi 4481 MW, som jo også er over behovet for å drifte Melkøya med elektrisitet. Sånn sett har jo regjeringen rett i sin argumentasjon om at det vil finnes strøm nok, og det bruker de flittig når de skal forsvare vedtaket om å kutte klimagassutslipp. De bare lar være å nevne at de herper ganske mye natur, både fysisk og visuelt, samt at de i realiteten bare flytter utslippet når gassen allikevel skal brukes andre steder.

Den tredje måten å beregne kraftbehovet på.

Problemet med løsningen for å dekke kraftbehovet som regjeringen har valgt er at energikildene er vær- og vindavhengig. De mest effektive vindmøllene i dag har en utnyttelsesgrad og produksjonstid på ca. 50 prosent. Halvparten av tiden produseres det ikke strøm til markedet. Det finnes ingen utredning for hvor mye produksjonstid de 11 vindkraftverkene til sammen vil produsere av energi til Melkøya. Eller mer riktig sagt, når Melkøya er elektrifisert vil de kunne være garantert strøm gjennom eksisterende vannkraftverk i NO4, og innbyggerne og resten av næringslivet vil være avhengig av riktig vindmengde for å få strøm. De dagene det ikke blåser, eller det blåser for mye vil NO4 ikke ha noe balansekraft, som gjør at husholdningene enten blir fri, eller vi må importere fra Sverige og Finland, til konkurranseutsatte priser. Sverige og Finland har også sine elektrifiseringstiltak, noe som gjør at tilgang på strøm når behovet er der vil være redusert, og eller det vil bli fryktelig dyrt.

Denne måten å beregne kraftbehovet er underkommunisert fra regjeringen. Halvparten av tiden vil NO4 ikke ha egen balansekraft. Det kan man kalle galskap.

Det finnes en fjerde måte å beregne kraftbehovet, – FrP sitt alternativ.

Regjeringens plan om å dekke kraftbehovet innen 2030 er urealistisk, men de gir seg ikke fordi iveren med å pynte på klimaregnskapet overskygger alt annet. Alle omkampene som kommer på dette vedtaket beviser dårlig politisk håndverk fra Ap og Sp. De mener å flytte utslippene til Sentral-Europa var en god ide, mens de resterende partiene synes en CCS løsning er det rette. Vi i FrP er tydelig på at å gamble med skattebetalernes penger på et slikt risikoprosjektet med en CCS-løsning er minst like dumt. Alle andre partier på Stortinget ønsker å redusere dette punktutslippet uten hensyn til kost/nytte og risikofaktor. Selv om partiene er innforstått med at Equinor skal brenne gassen i Tyskland, så vil de fortsatt stå inne for symbolpolitikk.

Fremskrittspartiet vil fremme forslag om flere gassturbiner i forbindelse med Melkøya, som vil sikre videre drift av Melkøya, samt øke kraftproduksjonen for regionen. Ved å drifte Melkøya på gassturbiner og montere nye gassturbiner, som tilkobles 420KV linja som er under bygging vil man sikre nok strøm i Finnmark for fremtidig kraftbehov og de kontrakter som er inngått vil kunne videreføres.

Oppsummert: Vi vil ikke stoppe kontrakter og utbygginger for bygging av kraftlinjer som er i gang i forbindelse med Melkøya, men vi vil ikke være med å koble landstrøm til Melkøya. Derimot vil «snu strømmen» fra Melkøya til Finnmark og dermed utnytte de pengene som er brukt og kontrakter som er inngått.

Partiet Rødt med sine venner har hatt flere muligheter til å stoppe elektrifiseringen av Melkøya, i mai 2025 var det FrP sine forslag som var nærmest å få flertall. Rødt, SV og SP var i budsjettforhandlinger med regjeringen sist høst, der lå også Melkøya i «potten» som endel av statens utgifter, men Melkøya-prosjektet var ikke viktig nok til å stoppes. Disse partiene prioriterte andre ting, og dermed anerkjente elektrifiseringen så seint som 22.desember 2025 da statsbudsjettet ble vedtatt.

Partiene som «brenner» for å stoppe elektrifiseringen fra land får muligheten til å stemme for forslaget til det største opposisjonspartiet i februar. Så får vi se om det bare har vært krokodilletårer fra representantene til de andre partiene.

Av Tomas Bruvik,
generalsekretær i Landslaget for lokalaviser

Kvifor seier vi i Landslaget for lokalaviser (LLA) at 2026 er «Lokalavisåret»? Fordi LLA snart blir 50 år – og lokalavisene er grunnfjellet i det norske demokratiet.

Over heile landet, frå ytterste øyar til innerste fjordar, mellom bakkar og berg og livlege bydelar, finn vi ein lokalavis-flora som er heilt unik i verda. Redaksjonane er til stades for deg og lokalsamfunnet ditt. Lokalavisene held deg oppdatert, held makta i øyra og pirkar i det som ikkje fungerer. Lokalavisene løftar fram både dei små og store sakene – og fortel dei sterke historiane som ingen andre tek seg tid til å få fram. Lokalavisene er lim og lupe, fellesskap og fyrtårn.

Det er lokalavisene som er til stades når ei kunstutstilling eller ein ny lokal butikk opnar dørene – eller når den lokale fotballkampen sparkast i gong. Det er lokalavisa som er på kommunestyremøta, som intervjuar politikarar, som stiller kritiske spørsmål til kommuneleiinga, og som formidlar dei sterke historiene frå kvardagen til folk.

Ingen lokalaviser er perfekte. Det vil dei aldri bli. Ingen aviser rekk å dekke alle arrangement og alle hendingar. Også lokalavisene må kvar dag prioritere korleis dei bruker dei få, men flinke, folka på avishuset. I tidsalderen vi lever i, forventar dei fleste at også lokalavisene er «på» døgnet rundt, året rundt. For nokre år sidan var det godt nok at ei hending som skjedde på ein fredag, blei omtalt i papiravisa fredagen veka etter. I dag skal alt vere ute på nett berre etter nokre minuttar, gjerne med video, bildekarusell, lenkjer og kommentarfelt.

Samstundes som avisene oppdaterer nettavisa nærast døgnet rundt, må redaktørane og journalistane bruke sosiale plattformer for å få meir merksemd om eigen journalistikk. Mange fyller på med eigne podkastar, folkemøte og andre aktivitetar som skaper interesse og engasjement.

Dei fleste lokalavisene held framleis liv i papirutgåva. Ikkje av nostalgi, men fordi papiravisa finansierer mykje av den digitale utviklinga.

Vi som følgjer lokalavisene tett, er imponerte! Mange leverer betre journalistikk enn nokon gong. Lokalavisene set dagsorden og lagar innhald  som får konsekvensar for lokalmiljøet. Vi ser lokalaviser som gjer ein forskjell lokalsamfunnet.

Det er uvêr der ute. Desinformasjon, polarisering og ekko-kammer trugar både samfunnsdebatten og demokratiet vårt. Nettopp derfor er lokalavisene viktigare enn nokon gong. Dei byggjer tillit og fellesskap for oss. Lokalavisene er grunnfjellet i mediemangfaldet – og bidrar til levande lokalsamfunn.

Vi i LLA gler oss til å følgje og hjelpe lokalavisene på vegen vidare. Gjennom «Lokalavisåret» som vi no er i gang med, skal vi kvar dag framsnakke avisene. Det gjer vi blant anna gjennom ein digital lokalavisstafett som rullar og går heilt fram til 17. mai. Slik viser vi fram det flotte avislandskapet landet rundt.

Lokalavisene fortener alle heia-rop, all støtte – og deg og andre abonnentar som betaler for uavhengig, redaktørstyrt og lokal journalistikk. Vi treng lokalavisene.

Av Geir Adelsten Iversen

(KOMMENTAR): I Finnmark snakkes det ofte om fraflytting, som om folk bare «velger» å dra. Sannheten er langt mer alvorlig: Mange flytter fordi det gradvis er blitt gjort vanskelig, dyrt – og til slutt meningsløst – å bli.

En viktig, men ofte underkommunisert årsak, er tapet av helårige arbeidsplasser på land. Fiskeressursene utenfor kysten vår er enorme, men stadig mer av verdiskapingen skjer andre steder. For lite fisk går til kystflåten, og for mye sendes bort uten lokal bearbeiding. Resultatet er sesongarbeid, usikkerhet og færre faste jobber.

Men det handler ikke bare om arbeidsplasser. Vi mister også noe langt dypere: kunnskapen og kulturen rundt fiskeriene. Evnen til å egne lina, skjære filet, ta vare på råstoffet og foredle fisken lokalt er ikke bare arbeid – det er håndverk, tradisjon og identitet. Når mottak legges ned og produksjon flyttes bort, forsvinner denne kunnskapen bit for bit.

Slike ferdigheter kan ikke bare skrus på igjen den dagen man «vil satse på nord». Når folk slutter, flytter eller blir stående uten arbeid, mister vi både kompetanse og stolthet. Det er en kulturell nedbygging som sjelden regnes med i politiske regnestykker.

I min egen kommune er rundt 20 prosent av befolkningen uføretrygdet. Det er ikke fordi folk ikke vil jobbe, men fordi arbeidsmarkedet er blitt for smalt og sårbart. Når de praktiske jobbene forsvinner, forsvinner også muligheten for mange til å stå i arbeid.

Samtidig sentraliseres grunnleggende infrastruktur. Posten forsvinner, tjenester flyttes bort, og næringslivet mister støttefunksjoner. I Finnmark er dette ikke effektivisering – det er svekkelse av lokalsamfunn og beredskap.

Drivstoffpolitikken forverrer situasjonen ytterligere. I Finnmark er bil ikke et valg, men en nødvendighet. Likevel er diesel dyrere her enn i Sverige – et EU-land uten oljeinntekter. Når avgiftene øker uten at alternativer finnes, blir det en ren distriktsstraff for både folk og næringsliv.

Også boligpolitikken bidrar til å presse folk ut. Miljøkrav og tekniske forskrifter kan være fornuftige i sentrale strøk, men i Finnmark gjør de det stadig dyrere å bygge eget hus. Enebolig her er ikke luksus – det er ofte eneste realistiske boform.

Av Geir Adelsten Iversen

I forbindelse med Stortingets behandling av forslag om å stanse elektrifiseringa av Melkøya, var det foreslått at Finnmark fylkesting skulle gi en uttalelse. Denne behandlingen ble stoppet.

Det var Arbeiderpartiet og Høyre som benyttet seg av en prosedyremessig mulighet et mindretall har, til å stanse behandlingen i fylkestinget, slik at det ikke ble avgitt noen uttalelse fra Finnmark fylke.

Dermed finnes det ingen vedtatt uttalelse fra Finnmark fylkesting som støtter videre elektrifisering av Melkøya.

Likevel møtte fylkesordføreren senere i åpen høring på Stortinget, hvor han uttalte at arbeidet på Melkøya må fortsette.

Dette var Ap og Høyres politiske syn, ikke et standpunkt vedtatt av Finnmark fylkesting.

Når et folkevalgt organ ikke får uttale seg, men fylkesordføreren likevel gir inntrykk av å representere fylket nasjonalt, mener jeg det er helt legitimt å stille spørsmål ved hvilket mandat han faktisk hadde.

Dette handler ikke bare om Melkøya.

Det handler om lokaldemokrati, representasjon og tillit.

(PRESSEMELDING): Rømming av oppdrettstorsk er alvorlig og kan true ville torskebestander. Det er det bred enighet om. Men når det nå etterlyses et regelverk for en generell utfiskingsordning, må vi være tydelige: Torsken følger ikke lakseoppskriften.

Rømt oppdrettslaks vandrer opp i elver når den skal gyte. Der samler den seg, og målrettet uttak er mulig. Med torsken er det annerledes. Når oppdrettstorsk rømmer, sprer den seg i havet og blander seg med vill torsk. Den er ikke stedegen og samler seg ikke på bestemte plasser. Derfor vil en generell utfiskingsordning lett kunne bomme.

Risikoen er at man fanger lite oppdrettstorsk og mye vill fisk. Resultatet kan bli lav gjenfangst, høy bifangst og dårlig ressursforvaltning, mener fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen. 

Gjenfangst må skje der rømmingen skjer

Løsningen er ikke brede ordninger, men rask og målrettet gjenfangst der rømmingen skjer. Det er også slik regelverket er bygget opp i dag.

Ved rømming skal oppdretter straks sette i gang gjenfangst innen 500 meter fra anlegget. Ved større hendelser kan Fiskeridirektoratet utvide området for gjenfangst, og dette har vi etablerte rutiner for.

For å lykkes med gjenfangst må beredskap og rutiner være på plass før uhellet skjer. Oppdretterne kan og bør ha beredskapsavtaler med yrkesfiskere som kan rykke ut raskt.

Dette er vanlig praksis i lakseoppdrett, og vi forventer det samme fra torskeoppdrettsnæringen.

Vi ser på regelverket

Samtidig er det riktig at regelverket ikke er fullt ut tilpasset rømt oppdrettstorsk. Havressursloven gir utfordringer knyttet til blant annet minstemål, redskapsbruk, bifangst, leveringsplikt og utkastforbud. Derfor har vi startet et arbeid for å rydde opp og foreslå mer treffsikre løsninger.

Rømt oppdrettstorsk er et reelt problem. Derfor er det viktig at både næringen og forvaltningen legger betydelig innsats i å hindre rømming. Torsk har en annen biologi og atferd enn laks, blant annet ved at den kan bite på nøtene, noe som øker rømmingsfaren.

Vi har derfor foreslått endringer i det tekniske regelverket, blant annet krav om at nøtene skal være bedre tilpasset arten.

I tillegg til rømming er gyting i merd en aktuell problemstilling som også kan påvirke ville torskebestander. Det ble derfor i høst innført nye krav i regelverket som pålegger oppdretterne å overvåke og hindre gyting i merd, samt ha beredskap for å håndtere dette.

Nå er det avgjørende at næringen følger opp de nye kravene, for oppdrettstorsk på rømmen er et alvorlig problem, men lakseoppskrifter løser ikke torskeproblemer.

(TILBAKEBLIKK): Når man ser et gammelt prospektkort fra Mehamn, tenker man at det er gode gamle Mehamn slik det en gang var. I alle fall tenker enkelte litt tilårskomne slik når man ser fiskehjellene på gamle Aarsæther fiskebruk i Mehamn.

Kortet er nok tatt en fin sommerdag. Man kan nesten forestille seg den gode tørrifsklukta i synnavind. Den som ikke har vært med på å ta ned tørrfisk ned fra hjellan og stablet den på tørrfiskloftet, vet knapt hva tørt og fint arbeid er. For ikke å snakke om den som ikke har banket en tørrfisk og spist den. Mot tørrfisk må selv verdens beste sjokolade og annen snaks vike plassen.

Før i tia var det fisk nok å henge på hjellene i Mehamn og arbeid til nesten alle som ikke var allergisk mot fisk. Men nå er det gamle bevaringsverdige tørrfiskloftet hos Trygve Nissen revet og borte. På Mehamn Isanlegg er det ingen ungdom som får sommerjobb med tørrfisken. De en gang så mektige fiskehjellan både på Vevikneset er borte. Det er neppe mange fiskespor etter tørrfiskarbeid i Nordmannset heller. Kanskje er hjellan på Flatholmen en siste rest etter tørrfiskarbeidet.

Det er kanskje ikke helt riktig, men man kan si at råskjæringa i Mehamn var verdens beste!

V.N.

(SPISS): Det skrives og snakkes om spioner i Kirkenes. Ifølge meldingene er det visst noen spioner som kommer med fiskebåter. Før kom russerne til Kirkenes for å handle. Norge har begrenset grensehandelen. Det har nok lagt en demper på næringsliv og annet liv i det som enkelte kaller spionbyen. Kanskje burde man sikre lys i bedrifter, hus og gode levekår i Kirkenes. Bosetning er viktig forsvarspolitikk. Norske mann i hus og hytte er viktig for forsvaret.