Kommentar

Av Lars Arne Høgetveit

1. Hans mor var primus motor for abortloven i 1975. Verdimessig må det ha preget oppveksten, med alt som følger med et slikt manglende verdisyn. Han voks opp på en moralsk branntomt. Det var bl.a. disse ideologier, som drev fru Stoltenberg – og få år etter at djevelskapen slo rot og en kunne se i ulike NOUer hva statsapparatet tenkte og arbeidet med, ble dette foredraget holdt i 1978: Nå må vi våkne – Familien Staten, og Nye Lover. Det var på dette ideologiske grunnlaget (der man satte i sving en totalitær fullmaktslov, som ville gripe inn og har jort det på mange av livets områder) også Jens Stoltenberg bygget på videre i sin karriere. Man satt i gang en kulturrevolusjon, der angrepet på kjernefamilien var hovedfaktoren.

2. KGB snakket Stoltenberg jevnlig med i Oslo på 80/90 tallet. Han skrev det selv i sin bok ca. 2016. Var det så vanlig i Ap å ha god kontakt med KGB – ja, landsfaderen hadde jo det – han brukte til og med KGB som barnevakter…
Etter hukommelsen, grep den gang Sikkerhetstjenesten inn mot Jens Stoltenberg, etter advarsler, og ba han slutte med dette, og han ble flyttet fra forsvars- og utenrikskomiteen til finanskomiteen. Han ble vurdert, naturlig nok, som en sikkerhetsrisiko.

3. Som statsminister og før det var han en aktiv troende Frankfurter bl.a. mht. å fremme kjønnsforvirring i det norske lovverket. For den som vet litt mere om hvordan en nasjon legges klar for en invasjon – er det jo en kjent metode at KGB, dagens SVR, bruker slike ideologier for å destabilisere en nasjon. De bygger ned moralen i et folk, inkl. med spredning av pornografi, kjønnsforvirring m.m. – det er en svært effektiv metode – som tar noen tiår.

4. Stoltenberg og Støre gav fra seg svære havverdier i nordområdene til Russland, var vel rundt 2010/2011. I samme tidsperiode ble et stort hangarkompleks solgt i Tromsø.

5. Han satt som regjeringssjef, da han visste at om Libya falt, ville horder av muslimer storme det europeiske kontinentet. Det hadde Gaddafi selv fortalt verden. Norge sendt F-16 fly til Libya og bombet landet ut i kaos.

6. Som NATOs generalsekretær jobbet NATO seg ytterligere inn på Russlands dørterskel, med nylig Finland og Sverige. Kan dette ha noe med, at han tidligere hadde en god omgangskrets i KGB – satt Putin på 2 sider av bordet? Er det slik, kommer det nok frem en dag.

Hans beskyttelse i Ap har reddet han, gang på gang – samtidig med at norske journalister ikke har våget å legge seg ut med det som sies være makteliten – og isteden velger de ødeleggelsens vei av nasjonalstaten. Han er en del av en tradisjon i Ap, som ikke ønsker Norges kristne kulturarv skal fortsette, han ønsker ingen Nasjonalstat (j.fr. Apostelgjerningene 17, 26+) – men er globalist som Erna Solberg er det, Gro Harlem Brundtland er det, Jonas Gahr Støre er det m.fl. Vi har et problem i Norge – vi har politikere som ikke ønsker et Norge som en nasjonalstat – selv om Grunnlovens § 1 lyder:

«Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.»
Og inntil 21. mai 2012 sto den evangelisk lutherske religion fjellstøtt i Grunnlovens § 2 – ved et grunnlovskkupp ble § 2 Ulovlig endret, der EØS partiet KrF feiret med bløtkake i Stortinget.

Så å rasere er flere gode på – men å bygge opp vår nasjon med et militært forsvar, mennesker med integritet og moral, beredskapslagre av mat, en solid bondestand med et land i hevd, en skole som lærer bort bærekraft, billig energi til bedrifter og boliger utover i gris grente strøk – det makter de ikke. Hvem søkes det beste for Norge og dets innbyggere tenker du?

---

Artikkelen er fra kommentar-avisa.no

Værmeldinga klokken 06.00 onsdag morgen ble etter kort tid avbrutt av noe som lignet en brannalarm. NRK satte raskt på utenlandsk musikk. Lytterne fikk ikke vite hvorfor værmeldinga for land og hav forliste. Dette er ikke den første storm som har hindret værmeldinga. Det hender en sjelden gang at værmeldinga er ustabil som sjøslagan i Berlevåg.

På denne dag den 11. mars er det nøyaktig 110 år siden Evelyn Johansen ble født i Gamvik. Hun ble gift med Knut Henriksen fra Mehamn og bodde på Hamnneset med utsikt mot storhavet. De flyttet senere til Kjøllefjord hvor begge arbeidet i Televerket. Det var den tiden man gikk på stasjonen for å telefonere, om man ikke hadde egen telefon. Spesielt var det mange fremmedfiskere som kom på Telegrafen for å ringe hjem.

  –Gibostad i boks 1, lød det i høyttaleren fra Evelyn når samtalen var koblet opp.

Når det var mange på stasjon, var det opprop både for boks to og tre i tillegg til en liten kø. Telegrafen var også stedet for å sende telegram, enten det nå var fest, død eller andre saker. Evelyn var kjapp på skrivemaskinen.

Evelyn var også et naturens friluftsmenneske. Hun har lært en ungutt å fiske ørret på Skankeslotta. Hun har vært på turer ut Kifjorden med «Knøtte». Hytta i Oksevåg var flittig benyttet både i påsken og skuteren var parat. Sankthansaften sørget hun for rømmegrøt.

Om det ennå skulle være noen i Gamvik som husker Evelyn Irene (Johansen) fra Elvevågen, så var hun en dyktig oppleser av dikt og aktivt med i avholdslosjen som sto sterkt i Gamvik.

Evelyn Henriksen døde den 25. oktober 1995.

Vidar Norberg

Av Kate Persen, leder næring, Finnmatkseindommern

(22.01.2025): FeFo støtter utvidet vern i Pasvik og hogger ikke i områder med urskog.  FeFo har et stort ansvar som landets nest største grunneier, og som skogeier..

Vi forvalter Finnmarkseiendommen i et evighetsperspektiv på vegne av befolkningen i Finnmark. Dette innebærer langsiktig og bærekraftig skogforvaltning som balanserer både vern og bruk. Naturmangfold, klima, kultur og distriktspolitikk er tett sammenvevd. FeFo streber for å gjøre det beste for helheten.

Frivillig vern av skog i Pasvik
og forslag til nye verneområder

FeFo startet i 2017 et arbeid med frivillig vern av skog i Pasvik. Vi har tilbudt en netto utvidelse av verneområdene i Pasvik med 48 kvadratkilometer. Selv om vi aldri ville hugget denne skogen mener vi det er viktig å gi skogen i Pasvik et sterkere vern.

Forslag til nye verneområder, med tilhørende verneforskrifter er utarbeidet, og forhandlinger om vilkår knyttet til reindriftas behov gjenstår før verneforskriften kan sendes på ny høring. FeFo har tilbudt å verne nye 55 kvadratkilometer, og ta ut 7 kvadratkilometer. De foreslåtte verneområder grenser til dagens verneområder. Områder som er foreslått tatt ut inkluderer etablerte masseuttak og områder langs eksisterende skogsbilveger. Dette vil forenkle senere vedlikehold av skogsbilveiene i Øvre Pasvik.

FeFo er forpliktet gjennom Finnmarksloven til å ta hensyn til lokale rettighetshavere og samiske interesser, inkludert reindriften. Vi ønsker ikke å bidra til å innføre verneforskrifter som vanskeliggjør reindriftens eller lokalbefolkningens tradisjonelle bruk av verneområdene.

Reindriften ønsker tilpasning til sin drift i de foreslåtte forskriftene, og dette har tatt tid å avklare. Selv om fremdriften stoppet i 2021, jobber vi fortsatt med frivillig skogvern.

Vi er enige med
Naturvernforbundet

Da styret i FeFo i 2017 bestemte at vi skulle tilby vern av mer skog i Pasvik, sa vi samtidig at vi er enige med Naturvernforbundet om økt vern av den gamle skogen i Pasvik.

Naturvernforbundet ønsker mer vern enn det FeFo har tilbudt. Det har de også sendt innspill om i 2019. Innspillet er sendt videre fra FeFo til Allskog, som er engasjert i arbeidet med frivillig skogvern, og tatt med som forslag i arbeidet med kart og nye verneforskrifter. Det vil fortsatt være anledning til å komme med nye innspill når saken sendes for høring fra Statsforvalteren.

Naturvernforbundets
uttalelser kan føre til misforståelse

Naturvernforbundet er bekymret for hogst av eldgamle furutrær nær vernede områder hogges.

Skogen i Pasvik ble snauhogd under og etter krigen. Først av tyskerne under krigen, og senere under gjenoppbygging av Finnmark. Når Finnmark skulle bygges på nytt, var det helt nødvendig med hogst flere steder i Finnmark. Lignende snauhogst ble utført i Alta, Karasjok og Porsanger.

Disse skogområdene består i dag hovedsakelig av skog som er 70 – 80 år gammel. I denne skogen driver FeFo skogsdrift – hovedsakelig som tynning av skog, men også et lite uttak av sagtømmer til lokale sagbruk. Vi driver ikke hogst i eller nær gammelskog (urskog), og flatehogst er ikke en hogstform vi bruker.

All barskog i Finnmark er taksert og miljøregistrert, med oversikt over miljøverdier og naturtyper. Det meste av den eldre skogen i Pasvik har en form for båndlegging med artstype, nøkkelbiotop, naturtyper, reirbiotoper og tiurleiker. Vi driver skogbruk i yngre produksjonsskog, med tillatelse fra kommunen. Planlegging skjer av skogbruksleder og ved bruk av skogbruksplan og i henhold til norsk PEFC skogstandard, som er et regelverk som sikrer bærekraftig forvaltning av skog. Vi sikrer også framtidsskogen ved å plante nye furuspirer fra lokale frø, der det er behov.

Skogbruk i et
langsiktig perspektiv

FeFo driver ikke skogsdrift for kortsiktig økonomisk vinning, men for å forvalte skogen i et langsiktig perspektiv. Skogsdriften skaper lokale arbeidsplasser, samtidig som vi bygger opp skogressursen for fremtiden. For å kunne drive tynning, er vi avhengig av utnyttelse av den skogen som tas ut. Avtale om leveranse til produksjon av bioenergi ved forsvarets anlegg sikrer dette.

Kartet viser hvilke delbestander av skogen det er gjennomført hogst fra 2008 til 2023. Det viser også at vår skogsdrift foregår langt fra verneområdene, og kun i en liten andel av våre skogarealer. Enkelte av bestandene grenser opp mot områder kartlagt som verdifull skog, men iht. våre instrukser og retningslinjer foregår selve hogsten i god avstand fra disse områdene.

Artikkelen er sakset fra FeFos nettside

Mehamnværinger fyller år. I dag er det Helene Sandsmark (i midten) som fyller 90 år. Hun reiste i ung alder fra fiskeværet og har i mange år bodd på Geilo. Hennes søster Ranfrid Larssen fylte 17. februar 88 år. Hun bor i Askim. Broren Reidar Norberg var eldst i søskenflokken, (08.02.1933–21.10.2018). Han flyttet til Himmelen 85 år gammel.

Av Jørgen Høgetveit

Litt historisk bakgrunn kan kanskje gjøre seg i hylekoret mot USA og Trump som nå advarer den synkende skute EU.

Før både første verdenskrig og andre verdenskrig  hadde Europa – og ikke minst Tyskland rotet det skikkelig til – inntil det smalt og masseslaktet av unge menn var i gang. At ikke USA hadde eller har lyst til å delta i dette – er ikke det minste rart. Lenge har de vært verdens politi med masse kjeft og lite takk.

Nå bærer de det meste av NATO, med ca. 70 prosent av det økonomiske bidraget, og masse annet når Europa roter det til igjen. Tyskland og Frankrike har langt større erfaringer med forførere enn man d.d. beskylder amerikanere for. Visepresidenten holder altså en velformulert advarsel til sikkerhetskonferansen om at den indre trussel er mest truende mot demokrati, frihet og ytringsfrihet etc. Den indre motstandskraft er alltid viktigst.

USAs diplomati og maktapparat kan formodentlig skape fred enda en gang. Litt klapp kunne vel Europa være av med for advarselen, men vår statsminister syntes ikke det «var noe å klappe for». De hadde jo en sjanse til å anerkjenne en fredsavtale i april 2022 for Ukraina som de misbrukte, og det la vel en viss demper på klappelysten – samt at de var dypt uenig. Noen Winston Churchill synes heller ikke å dukke opp foreløpig – noe Jagland ønsket seg for noen år siden. (etter minnet)

I starten av andre reiste Winston Churchill rundt i USA og manet til samhold: «United we stand, divided we fall.» Sant nok. Men enkelte røster ønsket at denne gamle konservative kolonimannen skulle «drop into the deep, blue sea». Litt materiell støtte fikk de, noen krigsskip etc. – en atlanterhavspakt på «Prince of Wales» i Nord-Atlanteren høsten 1941, kom og på plass. Men Churchill var skuffet over at USA ikke ble med i krigen. Amerikanerne ville være i fred – inntil japanerne bombet Pearl Harbor i desember samme år. Da snudde Churchill seg til veggen og sovnet herlig – for han visste at nå kom USA med i krigen med folk og store ressurser og seieren ville komme. Men deltagelsen satt langt inne. Så dette er ikke noe nytt. Man kan godt gråte en skvett i München, nazismens gamle sentrum – men det er bedre å høre etter.

Men i dag – kan en ikke uten videre regne med at folket i USA orker enda en gang? Og på bakgrunn av bortforklaringer av Trumps massive flertall – høster man knapt mer sympati. Og med europeerne på slep med sin synkende økonomi og frankfurterkultur (Frankfurt am Main 1923) – som de også har forgiftet USAs kultur med – blir de mer skeptiske på å bruke krefter på oss? Er det rimelig? Ikke en gang to prosent av BNP for forsvaret vil Europa være med på, mens velstand er ok.  Ikke vil de høre etter engang – ikke med en høflig klappsalve en gang. Kanskje litt repetisjon av historiske kunnskaper kunne skape litt ydmykhet, takknemlighet og vilje til å lytte til de som før og nå må bære de store ofre? En kan aldeles ikke regne med at de lar seg imponere av en liten nasjon med en stor pengesekk, med liten vilje til å delta på rett måte. Visepresidenten i USA uttrykte klart at klappen ville avta mot resten av foredraget – men mente Europa trengte det særlig mens USA er i gang med en viss gjenreisning for «den vanlige mann».

Artikkelen er fra kommentar-avisa.no

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): For ikke mange år siden var alt i Russland makeløst fint. Norske politikerne satset på nedrustning. Kirkenes ble nesten et mini-Russland i sin iver. Men i løpet av kort tid har åpen grenseport og havner blitt ganske lukket mot øst. Når skal det rustes litt opp. Sett i perspektiv er det nesten som en sikkerhetspolitisk jojo. Ned og opp.

Det begynte med at de gamle stalinister mistet sin makt. Mikhail Gorbatsjov lanserte galasnost. Selv Vladimir Putin ble ansett som en ganske grei kar helt til krigen mot Ukraina. Da ble til og med Sverige redd og gikk inn i NATO etter et par hundre års alliansefrihet.

For en del land førte utviklingen til at man først rustet ned. Så rustet man opp, og det er alt debatt om styrker skal få komme til Øst-Finnmark for å øve på krig mot Russland.

Det fortelles at under den kalde krigen hadde Norge en nesten hemmelig atomubåtbunker utenfor Tromsø. Den ble solgt for en billig penge. Onde tunger hevder at den ble siden utleid til russiske trålere. En vanlig norsk soldat kan få både refs og kakebu for langt mindre forseelser. Nå er det visst enkelte forsvarsentusiaster som ønsker å leie den tilbake. Det er litt av en jojo-sving.

Går man tilbake til 1960- og 1970-tallet, hadde også fiskevær heimevern og øvelser. Og skulle det komme en fremmede makt, så ville de møte motstand i kommunene. Nå er det vel ikke så mange heimevernskarer som kan forsvare by og bygd Finnmark om en fremmed makt skulle dukke opp.

Det har vel vært en viss strategisk sentralisering i forsvaret med vekt på Sør-Varanger og Porsanger. Men med relativt moderne raketter kan trolig et par–tre baser i Finnmark tas ut ganske raskt med fremmede nasjoners luftvåpen. Det er langt lettere å treffe målene i Finnmark enn i det enorme Ukraina.

Til hell for Norge betjener USA sine egne sikkerhetspolitiske interesser fra for eksempel Vardø-radaren. Derfra kan man ifølge spekulasjonene se langt inn i Russland og få tid til å områ seg slik at USA kan beskyttes mot raketter fra øst. Derfor er de amerikanske atomubåtene ikke langt unna. Men er det sannsynlig at USA vil handle slik at de setter seg i fare for å ende med et ragnarokk for Finnmark og Nord-Troms?

Det var ifølge forlydender ikke USA som ønsket å legge ned Andøya Flystasjon med Orion-flyene som overvåket havet. Kanskje var det mer et ønske om norsk sentralisering. Det kan jo gi en fremmed makt strategiske fordeler, i tillegg til at Andenes ligger enda mer åpen. Militærleiren i Skarsteinsdalen ble tømt for soldater.

Finland har i hele etterkrigstiden satset på forsvaret og kan mobilisere en hær på én million mann. Nylig kjøpte finlenderne israelske raketter av typen David’s Sling. Da Finlands president Alexander Stubb fikk spørsmål om dette på en pressekonferanse med Jonas Gahr Støre, sa han at det var en militær avgjørelse. Med andre ord, Finland med sin strategiske posisjon velger kun det beste. Støre skrøt istedenfor av utstyret fra Kongsberg Våpenfabrikk. Da har man vel ikke mye å frykte.

Fra Midt-Østen vet man at en despots hærstyrker ikke alltid er til å stole på. For despoter verver helst sine offiserskamerater, egen familie og venner. Det er de første som forstår når de må stikke av. Det så man blant annet i Syria. I land hvor det politiske kameraderiet råder, er det ikke alltid at man får de beste offiserer. Hadde dette være tilfelle i gamlelandet, var det all grunn til bekymring.

For en tid tilbake seilte den politisk korrekte norske marine med prideflagg. Med slike prioriteringer i forsvarsmakten er det grunn til å frykte at forsvaret heiser prideflagget og stikker av om de ikke alt er senket av fienden.

Nå har politikerne i sin visdom skrudd av FM-frekvensen og sørget for at mange kanskje ikke blir varslet om et angrep mot Norge.

Mer kunne vært nevnt om det norske forsvar, men det rammes av selvsensuren. Men man må stille spørsmål om norsk sikkerhet er tjent med jojo-politikk.

Lederartikkel i SMA

(26.01.2025): Det jødiske folk har siden gjenopprettelsen av staten Israel markert Yom Hazikaron la Shoah vela Gvurah, minnedag for Holocaust og heltemotet, til minne om både utryddelsen og den heroiske oppstanden mot nazismen i Warszawa-ghettoen.  Markeringen har siden 1953 vært lagt til den 27. dagen i måneden Nisan, omkring månedsskiftet april/mai.  I år faller den på onsdagskvelden, den 23.4.2025 – tom. torsdag 24.4.2025 (umiddelbart etter påske).

I mange land blir minnet om den europeiske jødeutryddelsen markert 27. januar; og i år er det 80 år siden frigjøringen av Auschwitz.  Dette er ikke den jødiske minnedagen, men en markering som ble opprettet av FN ved resolusjon 60/7 i 2005.  Dagen som ble valgt, markerer Den Røde Armés frigjøring av utryddelsesleiren Auschwitz i 1945.  FN har valgt å distansere seg fra jødene ved å lage sin egen minnedag.

Det forskjellige fokuset på disse to minnedagene er neppe tilfeldig, og forskjellen pleier ofte å komme til syne i de minnetalene som politikere over store deler av Europa holder under sine markeringer.  I disse talene får vi høre mye om hvilke grusomheter europeerne begikk mot sine jødiske innbyggere.  Det vi ikke får høre om, er kildene til dagens jødehat.  Vi hører heller ikke om hva europeerne i dag gjør mot disse jødenes etterkommere, som kjemper for livet i Israel omringet av terror.  Disse støttes nettopp av internasjonale antisemittiske organisasjoner som FN, WHO og ICC, som kjemper mot staten Israel istedenfor å bekjempe kildene til jødehatbølgen i våre samfunn.

Man må være både blind og døv for sannheten for ikke å innse at de jødene som overlevde både Holocaust og muslimsk forfølgelse – det er de som har vendt tilbake til landet som nettopp europeerne hadde drevet dem ut av for om lag 1900 år siden.  På nytt blir jødene utsatt for utryddelsesforsøk ved at man prøver å frarøve dem deres land og identitet til fordel for et såkalt «palestinsk» folk og land som har aldri eksistert.

I år er det andre gang FNs Holocaustdag minnes etter Oktoberpogromen som Hamas utførte på uskyldige jøder utelukkende fordi de er jøder.  Dagens terrorister som Hamas har det samme mål som nazistene, å renske verden for jøder slik at kun Holocaustdagen står igjen, uten jøder.  Kommer vi å høre taler med tømme ord av folk som er mot nazistene, men moralsk nøytral til Hamas, og til krigen mot Israel og jødene?  Hva hjelper det egentlig da med en FN-minnedag for Holocaust?

Den FN-årlige minnemarkeringen om Holocaust kommer nok å til bli omtrent som den forrige her i Norge.  I fjor ble hovedtalen holdt av utenriksminister Espen Barth Eide som Israel har erklært for person non grata.  I morgen blir dagen markert ved at statsminister Jonas Gahr Støre skal representere Norge ved minneseremonien i Auschwitz, nettopp han som nektet å kalle Hamas for en terrororganisasjon.  Vi glemmer heller ikke hvem som sto bak og sørget for å hindre Kongen i å kondolere jødene etter oktobermassakren.

Antisemittismen har aldri dreid seg om annet enn falske påstander og konspirasjonsteorier om at jødene har forårsaket all verdens ondskap, fra Svartedauden til dagens angivelige folkemord på araberne i Gaza.  Den stadig voksende antisemittismen i vestlige land holdes i dag levende først og fremst gjennom den negative og direkte fiendtlige holdningen overfor jødenes frigjorte nasjonalstat som formidles fra politiske eliter gjennom skattefinansierte massemedier.

Vedvarende uriktig og nedsettende omtale av det jødiske folks nasjonalstat bidrar til å holde ved like og befeste negative holdninger i vårt samfunn.  Slike omtaler innbefatter blant annet påstander om at det finnes steder i Israel hvor jøder ikke kan bo og at dersom de gjør det, så er det et hinder for fred.  At slike uttalelser dessuten er i strid med FN-paktens formål og prinsipper, gjør ikke saken bedre.

Det hjelper derfor ikke å holde fine taler hver 27. januar eller å vedta handlingsplaner mot antisemittisme, dersom de samme myndighetene gjennom internasjonale fora og nasjonale medier formidler en kritisk og til tider direkte uvennlig holdning til den jødiske staten og dens eksistensielle kamp i en fiendtlig omverden.  Påstanden at Israel bedriver folkemord og bevisst dreper barn, er ikke noe som er nedarvet fra middelalderen.  Slike utspill og holdninger blir raskt oppfattet og videreformidlet blant vanlige mennesker, som både stoler på og føler en viss lojalitet til myndighetene og til pressen.

Vi må atter en gang minne både statsminister Jonas Gahr Søre og hans utenriksminister Espen Barth Eide om at minnedagen for Holocaust dreier seg om jødene og deres udiskutable rett til landet Israel og til et liv uten forfølgelser.  Det er bare i Israel tilintetgjørelsen av jøder ikke vil kunne skje igjen, for nå er de i stand til å forsvare seg mot sine fiender.  Det er blitt tydelig demonstrert for oss etter oktobermassakren i 2023.  Nå blir de jødiske gislene sluppet ut fra fangenskap i Gaza, én etter én i bytte for hundrevis av terrorister.

Forsøket på å utrydde jødene under Holocaust mislyktes.  Det samme kan vi si om Hamas’ forsøk under oktobermassakren i 2023, og om Iran og Hezbollah.  Israel er kommet for å bli, og deres kamp for å overleve er mot terrorister, ikke mot sivile i Gaza som terroristene selv misbruker som levende skjold.

Kampen mot Israel er en ondskapsfull kamp der målet er tilintetgjørelse. Vår oppgave må derfor være å stå opp mot ondskapen for å sikre at den ikke gjentar seg.  Da er det ikke nok å sørge over de døde jødene.  Vi må tvinge sannheten frem i det offentlige rom.  Vi må dessuten stå sammen med de levende jødene i Israel og her hjemme i kampen mot det onde, og bruke minnedagen til å minne oss selv om den plikten vi har overfor både jødene og oss selv.