Kommentar

Av Vidar Norberg

(Tilbakeblikk): Det er mange slags cruiseturer. Et av de beste for meg var en førpåskeseilas med den gamle lokalbåten fra Mehamn til Ambles kolonialbutikk i Smalfjord. Det hendte vel for rundt 45 år siden. Lokalbåten gikk like sikkert som klokka mellom Mehamn og Tana. Det var såvidt jeg husker ikke mange med på førpåskecruiset.

Det var opppfriskende med en sjøreise. Sto man på dekk en vårdag, fikk man også litt luft under vingene om det var blåst. Det var fint å skue mot hav og fjell fra dekket når våren var i anmarsj. Det var fine livskraftige bygder langs ruta. Så kunne man gå inn i den varme salongen og kjøpe kaffe og noe å bite i.

Ved sjøreisens endemål kom man til Ambles kolonialbutikk i Smalfjord. Der fikk man kjøpt litt snop og kanskje et blad eller avis for tilbaketuren. Lokalbåten var en livslinje for kommunikasjon, forsyninger og til veiløse bygder. Den leverte stykkgods og satte i land en og annen passasjer langs Tanaruten. Noen ganger gikk en og annen om bord som skulle ut på reise til større fiskevær og byer. Om det er en leser som kjenner navnene på de to karene på Ambles butikk, er det fint om dere sender navnene til finnmarkshilsen@gmail.com.

En yrkesgruppe som seilte med lokalbåten, var predikantene som dro av sted til Laggo, Nervei eller skulle med Guds Ord til et kristent møte eller leir i Tana eller et annet sted i Øst-Finnmark. Det var strabasiøse turer når havets bølger var som værst. Når man rundet Gamvik, kunne det føles ganske ille, i alle fall om man var indremisjonspredikant fra det indre Østlandet. Men det heter at Guds Ord har hast. Påsken var og er også en viktig høytid med budskap om at Jesus døde på korset og sto opp igjen tredje dag. Hans blod renser fra all synd når man ber til Jesus om syndsforlatelse. Det er det eldste og viktigste arvegods, også på en lokalbåt.

Av og til tar jeg i tankene igjen turen tilbake med lokalbåten. Men så husker jeg med litt vemod at de gamle lokalbåtene forlengst har sluttet å seile. Mårøy er pensjonert og ligger ved kai i Hammerfest. Men det skulle vært artig med en avslappende stille sjøreise med lokalbåten fra Mehamn til Smalfjord.

Av Geir Adelsten Iversen

Debatten om milliardoverskridelser og prioriteringer i samferdsel går igjen. Tallene er store. 7 milliarder er mye penger. Det skal vi være ærlige om. Men midt i alle disse tallene er det noe som altfor ofte forsvinner: menneskene.

For hva er egentlig ansvarlighet? Er det bare å kutte kostnader og prioritere der flest bor? Eller er det også å sørge for at folk i hele landet opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor?

Denne debatten må vi tørre å ta – for stadig flere kjenner på frustrasjon over fordelingspolitikken i Norge. I Nord-Norge, og i distriktene ellers, handler dette ikke bare om veier, ferger eller drivstoffpriser.

Det handler om hverdagen. Om å komme seg på jobb. Om å levere barn i barnehage. Om å drive næring. Om å kunne bli boende.

Når avstandene er store og alternativene få, er ikke transport et valg – det er en nødvendighet.

Da oppleves det ekstra krevende når politikken i praksis favoriserer områder der folk har flere alternativer. Når det snakkes varmt om kollektivløsninger som ikke finnes, eller om kostnader som for mange ikke er til å bære.

Samtidig må vi tørre å si det tydelig: Selv om vi er få i nord, skapes det enorme verdier her. Ressurser som hele landet nyter godt av. Da kan ikke svaret være at vi skal klare oss med mindre – tvert imot.

Skal vi ha et levende land, må vi legge til rette for at folk faktisk kan bo og bli i hele Norge. Det betyr gode veier, fungerende ferger, pålitelige transportløsninger og rammevilkår som gjør hverdagen mulig.

Ja, det koster. Ja, det kan være dyrere per innbygger å bygge og drifte i distriktene. Men det er ikke sløsing. Det er en investering i fellesskapet.

Å bruke penger på hele landet er ikke mangel på ansvarlighet. Det er selve definisjonen på ansvarlighet.

For ansvar handler ikke bare om effektivitet. Det handler om rettferdighet. Om tillit. Om å bygge et samfunn der folk kjenner at de hører til – uansett hvor de bor.

Hvis vi ikke gjør det, vil flere kjenne på avstand – ikke bare geografisk, men politisk. Og det er en avstand Norge ikke har råd til å få større.

(SPISS): Finnmark er et av de fineste fylker i Norge. Ikke minst for mennesker som liker frisk luft, fiske, jakt og friluftsliv. Dette er et gode som skaper bolyst. I et slikt fylke er det viktige at man ikke satser på byråkrati og forbudsskilt for menneskene som bor der.

Naturen må ivaretas. Men det ser ut til at den sittende regjering vil rasere både natur- og bolyst med å spre vindmøller ved vann, beite og jaktområder, når de ser sitt snitt til å ødelegge natur for pengers skyld.

Både Arbeiderpartiet og SV på Stortinget er blitt profittjegere i nord. De glemmer lett hva de har lovet. Regjeringens angivelige kraftløft som var knyttet opp mot elektrifiseringen av Melkøya forsvinner som sandslott i sjøbåran. Høyre har vel heller ikke så store motforestillinger mot å tappe Finnmark for verdier, bare profitten går sørover. Dessverre ser det også ut til at enkelte politikere fra nord som har fått en krakk i sør lett skifter mening.

Det er vel ingen stor tvil om at det er en konflikt mellom nord og sør i Norge.

Av Harald Wigum

(KOMMENTAR): FNs flyktningkonvensjon er i sin nåværende utforming dårlig egnet for vår tid. Konservativt mener at flyktninger som hovedregel bør hjelpes så nært sitt eget hjemland som mulig.

FNs flyktningkonvensjon ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1951. I begynnelsen gjaldt konvensjonen bare for europeere som hadde flyktet før 1951, det vil i praksis si bare for flyktninger etter andre verdenskrig. I 1967 ble det vedtatt en tilleggsprotokoll til flyktningkonvensjonen, der det fremgikk at reglene i konvensjonen skulle gjelde for alle, uansett når de flyktet, og hvor de flyktet fra.

Situasjonen i dag er helt annerledes enn i 1951 og 1967. Det er, for å si det forsiktig, ikke åpenbart at en 74 år gammel internasjonal konvensjon med en 58 år gammel tilleggsprotokoll er godt egnet for de utfordringene som vårt land og verdenssamfunnet står overfor i dag.

Europa er blitt sterkt preget av terrorhandlinger, vold, voldtekter, drap, jødehat, gjengkriminalitet og bilbranner. Dette er i stor grad en følge av den omfattende ikke-vestlige innvandringen. Vestlige verdier som demokrati og ytringsfrihet er truet. Integreringsproblemene blir stadig større. I Sverige er problemene blitt så store at landets justisminister Gunnar Strömmer har funnet grunn til å advare Norge mot å føre den innvandringspolitikken som Sverige har ført (Nettavisen 7. mai 2025: «Svensk advarsel: Vær forsiktig, Norge!»).

Både Russland og Tyrkia har brukt asylsøkere som maktmiddel mot vestlige land.

Mange som ønsker å søke asyl i Europa drukner på ferden over Middelhavet. Kriminelle nettverk tjener store penger på menneskesmugling. Mye ressurser brukes på blant annet identitetsarbeid, rettssaker, tolketjenester og tvangsreturer. Det er store problemer med å få returnert asylsøkere med endelig avslag, blant annet på grunn av usikker identitet eller fordi noen land nekter å ta i mot egne borgere. Hvis man i stedet hjelper flyktninger i eget land eller nærmeste trygge naboland, kan man spare store ressurser og dermed hjelpe flere mennesker.

Frode Forfang har arbeidet med innvandring og asyl i Utlendingsdirektoratet (UDI) i 26 år, 12 av dem som direktør. Han har skrevet boken «Asylparadokset – hvordan dagens asylsystem skaper kaos og svikter dem som trenger det mest.» Han skriver at dagens system er verken bærekraftig eller logisk. Han mener at det viktigste i et nytt system vil være et prinsipp om å kunne søke beskyttelse i første trygge land, og at en rett til å søke asyl hvor som helst ikke ville ha blitt innført i dag, ut fra de erfaringene man har fra de siste 40 årene. Boken kan lånes på offentlig bibliotek.

Konservativt erkjenner at Europas multikulturelle eksperiment har spilt fallitt og skapt store utfordringer økonomisk og sosialt.

Konservativt mener at flyktninger som hovedregel bør hjelpes så nært sitt eget hjemland som mulig. Da kan man gi mer hjelp for pengene, og man kan dermed hjelpe mange flere.

Dette vil også være langt mer rettferdig, ettersom man da kan hjelpe dem som ikke har ressurser til å reise helt til Norge for å søke opphold. I tillegg vil dette i mange tilfeller medføre færre utfordringer med språk- og kulturbarrierer og integrering.

Ved å ha flyktningmottak plassert nærmere behovene, hindrer man menneskehandel og at kriminelle nettverk tjener grovt på menneskesmugling. I tillegg redder man mange fra drukningsdøden.

Konservativt vil opprettholde asylinstituttet. Men vi mener at det undergraver asylinstituttets legitimitet og troverdighet når mennesker reiser fra land til land før de ber om asyl.

Flyktninger skal søke asyl i nærmeste trygge land. Reiser de videre derfra av egen vilje, er de ikke lenger flyktninger, men må anses å søke materiell fremgang. Det bør ikke utløse noen rett til opphold i Norge. Asylinstituttet skal ikke brukes som et redskap for migrasjon.  

Med de utfordringene som verdenssamfunnet har i dag, fremstår FNs flyktningkonvensjon av 1951 med tilleggsprotokollen av 1967 nærmest som en anakronisme.

(SPISS): De siste befolkningstallene fra SSB i 2025 var trasig lesning. I Gamvik gikk folketallet ned med 32 personer, Berlevåg ned 26 personer og Loppa ned med 18 personer.

–Nedslående tall sa ordfører Ragnhild Vassvik i Gamvik.

–Vi har hatt 40 års sammenhengende nedgang av folketallet i Berlevåg, så dette er ikke uventet, sa ordfører Rolf Laupstad til Berlevaagnytt.

Det som skjer i Finnmark, er politisk styrt. Verdiene fra havet går dels til de store rederier. Fisk sendes til utlandet, og folk i fiskeværene blir tvunget til å fintrø eller flytte sørover om de ikke får et lite sugerør i statskassa.

Arbeiderpartiet er ikke for småfolk. Det er storkapitalens parti. Finnmark er et sted hvor man henter profitt. Det er rart at ikke flere finnmarkinger har sett det.

Et annet problem er at enkelte finnmarkinger som flytter over til stortingsdivisjonen, etter hvert glemmer at kua har vært kalv. Kommer det lokale protester, slenger de ut en molo eller en billig veistubb i håp om at alt roer seg.

Flere partier snakker om å styrke Finnmarks forsvar. Men det virker som om de istedenfor er i gang med å avvikle Finnmark gjennom en form for seigpining.

(SPISS): Folk på Nervei vil ha helårsvei. De støttes av Finnmark fylkeskommune, Sametinget, Gamvik kommune og Nervei veilag. Nå vil de be staten om hjelp. Man får håpe at folket får hjelp av staten.

Nervei-folket tok selv initiativet og startet maskinene for å rydde sommervei til bygda. Det er nok en av årsakene til at Nervei-samfunnet har overlevd.

Nabobygda Laggo innerst i Langfjorden ønsket seg også vei. Men den kom aldri. Til slutt døde bygda. Nå er det kanskje mest laksefiskere som finner veien til Laggo, enten man nå går over fjellet fra Bekkarfjord eller får båtskyss inn.

Storsamfunnet burde ha råd til å redde Nervei fra samme skjebne som Laggo. Spredt bosetning er viktig for Finnmark, viktig for Norge og viktig for NATO. Og ikke minst viktig for menneskene som bor på Nervei.

Det ville være rettferdig om Nervei fikk nyte godt av olje- og gasspenger slik at bygda ikke blir avfolket.

Man får bare be om at bygdevisa «Kor e hammaren Edvard» aldri skal synges om Nervei.

Les mer

Av Geir Adelsten Iversen, Senterpartiet

Vi diskuterer nå videre utvikling av oppdrett i åpne merdanlegg i en gytefjord. Samtidig vet vi at villfisken står under økende press.

Villaksen er i tilbakegang mange steder i Finnmark. Altaelva – en av våre mest kjente og stolte lakseelver – har de siste årene opplevd betydelig nedgang i lakseinnsiget, i likhet med en rekke andre elver i nord. Årsakene er sammensatte: klimaendringer, påvirkning i havet, lakselus, sykdom og samlet belastning.

Når situasjonen er så alvorlig for villaksen, må vi spørre oss: Er dette tidspunktet for å øke miljøbelastningen i våre gytefjorder?

Vi har erfaringer fra egen kommune. I Dønnesfjorden har det vært betydelige sykdomsutfordringer i oppdrettsanlegg. Lokale fiskere opplever at torsken i mindre grad gyter der den tidligere gjorde. Kanskje finnes det flere forklaringer – men vi kan ikke ignorere utviklingen.

Øyfjorden er en gytefjord og ligger i et Loppa/Hasvik verneområde. I slike områder må terskelen for risiko være særlig høy. Åpne merdanlegg innebærer utslipp direkte i sjøen. Avfall, næringsstoffer og sykdomspress holdes ikke adskilt fra villfisken.

Dette er ikke et angrep på oppdrettsnæringen. Det er en erkjennelse av at dagens driftsform har miljømessige begrensninger.

Skal næringen utvikles videre i Hasvik, må det skje gjennom løsninger som i langt større grad skjermer villfisken – lukkede eller vesentlig mer miljøsikre anlegg. Vi kan ikke fortsette veksten dersom risikoen bæres av gytefjordene våre.

Villfisken er en felles ressurs. Når den først svekkes, kan den ikke erstattes.

Når villaksen i Finnmark allerede er i tilbakegang, bør svaret være klart: Vi må redusere risiko – ikke øke den. Gytefjordene våre er ikke eksperimentområder. De er selve grunnlaget for framtiden vår.

Av Geir Adelsten Iversen

(KOMMENTAR): Norge omtaler seg gjerne som verdensledende på bærekraftig fiskeriforvaltning. For mange langs Finnmarkskysten og Nord-Troms oppleves dette som et glansbilde. Tallene på papiret ser ryddige ut – konsekvensene for lokalsamfunnene er det ikke.

Det er grunn til å spørre: Er det fortsatt overfiske i Barentshavet?

Altfor mye tyder på at svaret kan være ja, ikke nødvendigvis fordi kvotene alene er feil, men fordi kontrollen svikter, særlig for store fartøy, fjordnært fiske og håndtering av undermålsfisk. Når Kystvakta og overvåkingen langs kysten reduseres, og egenrapportering dominerer, åpnes det for gråsonefiske og underrapportering.

Langs kysten ser vi konsekvensene tydelig. Utenfor Sørøya, i Loppa og i Kvænangen opererer store fartøy tett på land – i enkelte tilfeller på innsiden av både grunnlinje og fjordlinje. Her finnes undermålsfisken, her bygges fremtidige bestander. Å tillate dette er både dårlig kontroll og dårlig forvaltning.

Samtidig rammes den minste flåten hardt. Sjarkflåten har fått dramatisk nedgang i kvoter, og mange har nå bare én ukes fiske etter torsk. Gode priser kan sikre kortsiktig økonomi, men gir ikke grunnlag for helårige arbeidsplasser, stabile mottak eller rekruttering til yrket.

Dette ble varslet. Da kvotenedgangen kom, pekte nåværende ordfører i Vardø, Tor-Erik Labahå, tidlig på konsekvensene for lokalsamfunnet. En rapport viste at hver båt fikk en reduksjon i kvoter tilsvarende rundt én million kroner i årlig inntektsnedgang. Båtene forsvant ikke – men inntektsgrunnlaget ble kraftig svekket. Når dette skjer for mange fartøy samtidig, sier det seg selv hvilke ringvirkninger det får for kommuner, mottak og sysselsetting. Dette er statlige beslutninger, ikke enkeltpersoners ansvar.

De minste fartøyene kontrolleres strengt. De store, kapitalsterke fartøyene opererer i stor grad på tillit og egenrapportering, og gebyrer som ilegges kan lett kalkuleres inn i driften. Dette undergraver tilliten til hele forvaltningssystemet. Samtidig svekkes økosystemet nedenfra: Økt fiske etter rauåte og andre lavtrofiske arter til oppdrettsfôr reduserer næringsgrunnlaget i havet. Føre-var-prinsippet burde veie tyngre enn økonomiske kortsiktige interesser.

Uavhengig av hvem som sitter som fiskeri- og havminister, har hovedlinjen vært den samme: mer strukturering, mer maktkonsentrasjon og svakere binding mellom ressurs og kyst. Fisken er fellesskapets eiendom. Da må forvaltningen sikre fellesskapets interesser – arbeidsplasser, bosetting og livskraftige lokalsamfunn.

Sittende fiskeri- og havminister bærer hovedansvaret for kursen som føres i dag, men ansvaret deles med alle partiene på Stortinget. Kystsamfunnene kan ikke lenger betale prisen for politiske valg som svekker både fiskeriene og livskraften langs Finnmarkskysten.