![](https://www.finnmarkshilsen.no/wp-content/uploads/2019/09/Fh-Postflagg-på-hurtigruten.-Foto-Jostein-Sandsmark.jpg)
Postflagget
![](https://www.finnmarkshilsen.no/wp-content/uploads/2019/09/Fh-Postflagg-på-hurtigruten.-Foto-Jostein-Sandsmark.jpg)
Hilsen fra Finnmark
By Redaksjonen
By Redaksjonen
(GRATULASJON): Andreas (Bosse) Andersen fra Mehamn fyller 80 år på frigjøringsdagen den 8. mai 2024. Han har vært en habil fjellfisker og rypejeger. Etter en lang yrkeskarriere i Televerket vendte han tilbake til Finnmark. I dag bor han på Kirkeparken omsorgssenter i Hammerfest.
Andersen junior vokste opp i et fiskerhjem. Far Andreas Andersen hadde egen båt, men Andersen junior ble ikke fisker på havet. Kanskje var hans boklige interesser større. I hjemmet fant man for eksempel den kristne barneboken «Søren Sol» som mor Otelie kanskje leste høyt i. På skolen i Mehamn møtte han den store verden i bøker som «Jorden rundt på 80 dager». Den kjente lærer Leonhard Grønhaug gav ham en slik bok for hans fine gjennomgang av stoffet. Den sto i Andersens bokhylle som et kjært minne.
Mangel på studietilbud har ført mehamnværinger ut i verden. Andersen gikk på gymnaset og tok artium i Hammerfest. Siden ble det Televerkets ingeniørskole i Narvik og betalte studier til han ble ingeniør og planlegger. Televerket, som det het før i tiden, både automatiserte og sentraliserte. Det førte for Andreas del til flytting og pendling. Andreas har bodd kortere eller lengre tid i Oslo, Bærum, Haugesund, Bergen, Alta, Narvik og Tromsø.
–Man kan vel si at jeg flyttet tilbake til Finnmark, skrev Andersen en gang.
Andersen har alltid holdt kontakten med Vevika og kommet «hjem» om somrene og sørget for vedlikehold av eiendommen. Mange har sin hytte på fjellet. Andreas’ «hytte» ble et lite hus med utsikt over Storvannet i Hammerfest. Ofte ble det turer fra bostedet i Tromsø til Hammerfest. Foretrukken reisemåte vinterstid var med hurtigruten. Men seg hadde han både boknafisk og indrefilet av rein som passet til julemultekremen. Av og til kunne han stå på dekk og nyte både sol og måne på hurtigruteseilas. Ikke sjelden var bilen med.
Andersen har alltid kjørt Saab. Den var som en sportsbil, ikke bare når det gjaldt kjøreegenskaper, vinter som sommer. I bagasjerommet hadde han slukstang, fluestang, kasteboks, ekstra klær og annet turutstyr for både fjæra, myr og fjell. Som barn sto jeg i Vevika og stirret inn i sortimentet i bagasjerommet. Jeg beundret de store ørreter og rør som han tok i «hemmeligvann» på Nordkyn og den aller første russelaksen i Sandfjordelva. Etter hvert som jeg vokste til, fikk jeg bli med til noen hemmelige fjellvann.
Når jeg blar i gammel korrespondanse, finner jeg også et prospektkort fra Otelie Andersen som jeg kalte for tante. Hun skriver at Bosse skjøt tre ryper da han var i Mehamn september eller oktober.
I flere år bodde Andreas Andersen i Tollevika i Alta. Her ble jeg i unge år introdusert for rypejakta mellom Suolovuopmi og Masi. De fine turene ble avsluttet med finnebiff, multekrem og kaffe på Suolovuopmi Fjellstue. Bosse kunne fortelle om fjellturer fra Suolovuopmi i retning mot Bæskades hvor han gikk i snø nesten opp til skuldrene. Bosse likte å gå på ski, og det ble også mindre strabasiøse turer til Sarves.
Fra sin «hytte» i Storvannsveien» ble det også andre utfartsruter til Skaidi og rypejakt på Hatter. Det var Andreas som introduserte meg for lendet på Hatter. Et flott område for rypejakt. Der gikk forresten også den gamle riksveien som tyske tropper brukte. Andreas hadde interesse for lokalhistorie der han kom. Vi hadde planlagt å se litt nærmere på den ruten, men kom aldri så langt.
Bosse likte Børselv. Det er fine kulper i Børselva. Dessuten er det lunt der. Vi spiste kvalkjøtt i brunsaus på Bungalåven, og etterpå tok vi frem «vardøværinger» fra den gamle Coopen i Lakselv. Det ble flotte bilturer i vårt Finnmark.
Andreas vokste opp med en far som var en dyktig fisker og jeger. Både rev, oter og kobbe er flådd i Vevika. Det var vel også utgangspunktet for naturinteressen. Andersen likte barndommens båtturer til Skipsvika, Staurvika og Hans Olai Keila på solrike dager. Og sol har han alltid vært glad i. Mens vindskjerm måtte opp i Vevika, kunne han nyte sola i lune Rafsbotn.
Andreas Andersen kommer fra et kristent indremisjonshjem. I yngre dager var han vel med i musikklag i Alta. Han kan spille trekkspell. Hans gitar fikk jeg som ung gutt. Den har jeg fortsatt.
Selv om jeg har bodd i Jerusalem i 27 år, forsøker jeg å holde litt kontakt på telefonen med en gammel fjellkamerat. På denne 80-årsdagen er det tid for gratulasjoner av det beste slaget.
Hadde jeg vært på «hytta» i Hammerfest, skulle jeg fyrt i ovnen, tatt frem en av grammofonplatene med Pat Boone og laget trollkrem. Det var en av Andreas’ spesialiteter etter tyttebærturene. Kanskje kunne vi sett gamle lysbilder. Du verden så mange gode minner det ble i unge år.
Vidar Norberg
Se også
By Redaksjonen
Av Irene Ojala (PF)
(Stortingsreferat 29.04.2024): Pasientfokus har ikke sittet i næringskomiteen, men jeg har fått lov til å følge forhandlingene ganske langt.
Dagens debatt er en pliktdebatt som må gjennomføres, men resultatet er allerede gitt: Kvotemeldingen var faktisk regjeringens eksamen på hva den vektlegger for Finnmark og videre sørover langs kysten. Regjeringen har, slik Pasientfokus ser det, lagt lite i potten for livskraft på kysten.
Pasientfokus er valgt på Stortinget for Finnmark, og mitt mandat er å snakke finnmarkingenes sak. Det gjelder om det er snakk om fødeavdelinger, eller, som vi gjør i dag, om det er snakk om kvotemeldingen.
Jeg er født i Vardø og oppvokst i Kiberg, og jeg har mange års erfaring fra jobb i fiskeindustrien. Vardø er en by med en sterk fiskerihistorie. Krisen i norsk økonomi i mellomkrigstiden gikk ut over fiskeriene i Vardø og på kysten av Finnmark, og jeg skal nå si noen ord om det.
I 1938 aksjonerte fiskere fra Vardø for at fiskere fra Finnmark og sørover skulle få hånd om omsetningen av egen fangst. Jeg er blitt fortalt at på den tiden fikk fiskerne betalt per fisk. Fiskekjøperne mente at når fisken var liten, måtte 120 fisker regnes som 100 fisker. Det fikk betegnelsen «storhundre». Fiskekjøperne hadde makten, de telte raskt, og dette ble en skrekkens prissetting for fiskerne, de tapte penger. Vardøværingene protesterte på dette systemet, akkurat som de protesterer i dag.
På 1930-tallet ble det nedsatt en egen råfiskkomité i Norges Fiskarlag. Målet var å stabilisere fiskeprisene med minstepris på fisk. Vardø Fiskarlag skrev et opprop til alle fiskerne i Finnmark om driftsstans, og oppropet lød: Aksjonen iverksettes for å framtvinge en annen ordning til beskyttelse av minsteprisavtalen. Skal aksjonen lykkes, må alt fiske i alle fjorder og fiskevær innstilles, da det nå gjelder hele vår eksistens.
Protestene ga umiddelbart resultat, og våren 1938 kom en midlertidig lov om beskyttelse av minsteprisen mellom fiskere og kjøpere, og råfiskloven av 1952 ble en milepæl for fiskerinæringen.
I dag diskuterer vi altså kvotemeldingen, som har satt sinnene i kok i Finnmark, i Vardø og langs store deler av kysten sørover, og i morgen, når vi skal votere, stenges flere av havnene av fiskebåter og slipper ingen verken ut eller inn.
Regjeringen og de fire forlikspartiene ser ut til å mene at forliket er godt. Med respekt å melde mener jeg at fiskerinæringen og kysten selv er mer habil til å mene om den fiskeripolitikken som nå er staket ut, er bra for dem. Det er iallfall ingen rungende applaus fra de fiskerne som vi har snakket med. I morgen, når fiskeriminister Sivertsen Næss skal dra til Finnmark og Vardø for å forklare dagens vedtak, tenker jeg: Når et vedtak må forklares til fiskerne, er man ute på en aldri så liten rotur. Det jeg lurer på, er om de ror med krumstemning eller med jolle. Det får vi se etter hvert.
Referat fra Stortinget 29. april 2024.
By Redaksjonen
Av Kirsti Bergstø (SV)
(Stortingsreferat 29.04.2024):
Jeg vil gjerne starte med å gratulere statsråd Sivertsen Næss med et viktig oppdrag som fiskeriminister, men samtidig dessverre kondolere kyst- og fjordsamfunnene som hadde trodd det var deres tur i dag. Det er langt, dette landet. Det er langt mellom nord og sør. Det er langt mellom fiskebankene og sentralbanken. Det er langt mellom egnebuene og Stortinget, men det er ikke langt mellom makt og avmakt. Det bestemmes av en helt annen avstand, nemlig avstand mellom ord og handling. Avstanden mellom ord og handling er stor, for ordene som ble brukt, var store, særlig i nord, om framtidig kyst- og fiskeripolitikk i valgkampen 2021. Nå skulle det være kystens tur. Det hørte folk. De trodde på det. De mobiliserte for det, men da småbåtene hadde lagt til kai, hadde flertallet forlatt dem, før fangsten var båret på land.
Det som skjer i dag, er at regjeringspartiene gjør opp kvotemeldingen med høyresiden. Det er etter at Riksrevisjonen har slått fast at høyresidens fiskeripolitikk har feilet hvis målet er arbeid, bosetting og verdier på land. Det er etter at de har slått fast hvor mye som har blitt sentralisert gjennom flere år, at fiskeriressursene har havnet på stadig færre hender og vekk fra de verdiene de kunne landes i, og etter år med det jeg vil kalle for et kystran.
Da blir det store spørsmålet hva regjeringspartiene sier i dag – til Willy og Edgar i Nesseby, til Johnny i Gjesvær, til Vegard i Vardø, til alle de ungdommene jeg traff i Mehamn da jeg var der, som sto klar for en framtid med lokale ressurser i sikte, til lokalsamfunn som Kvænangen og Tromvik – til alle de som trodde at det var deres tur nå, og som i dag opplever at det ikke var det likevel.
Det er varslet aksjoner, og det reises et raseri langs kysten nå. Det er forståelig, for når politikken som landes i dag, er det motsatte av det vi kunne fått til, er skuffelsen stor. Vi kunne gjenreist håpet sammen. Vi kunne sikret at vi sto i lag om en fiskeripolitikk for en ny kurs, som hadde sammenheng mellom ord og handling. Vi kunne heiet på ungdommen, stoppet struktureringen, styrket åpen gruppe og fortalt at kysten, også de minste plassene, kunne gå en lys framtid i møte. SV sto klar for å sikre det flertallet. Vi har lagt flere forslag på bordet i dag, i håp om å kunne bevege retningen mer, for er det én ting vi vet, er det at løgner biter dårlig om stemmefiske er målet.
Referat fra Stortinget 29. april 2024.
By Redaksjonen
Av Per Olaf Lundteigen (Sp)
(Stortingsreferat 29.04.2024): Situasjonen for mange fiskeriavhengige kommuner i Nord-Norge er preget av nedgang i folketall og kritisk mangel på fagfolk innenfor mange yrker. Innretningen av fiskeripolitikken er sjølsagt viktigst. Havressursloven har et tredelt formål, ett av dem er å medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Bærekraftig ressursforvaltning og lønnsomhet er ivaretatt – ja, lønnsomhet er overoppfylt for deler av flåten, det har gått for langt i å satse på de få. Derfor kom Riksrevisjonen i sitt dokument med skarp kritikk av fiskeripolitikken i årene 2004–2018, og konklusjonen var: Flere fiskeriavhengige kommuner har fått redusert fiskeriaktivitet.
Hva skal styrke disse kommunene hvis det ikke er større fiskeriaktivitet, altså flere folk i arbeid med fisk? Ny regjering og ny politikk var parolen til opposisjonen så sent som i juni 2021. Og politikk er å prioritere, det er å prioritere økt vekt på lokalsamfunn. Hvis ikke vi gjør det, vil grunnrenteskatten til staten, også på villfisk, kunne bli en realitet fordi det blir en konsentrasjon av kvoter hos de få og for liten aktivitet i samfunnene.
Utfordringene er enorme, ikke minst i Nord-Norge. Sist gang jeg var på Varangerhalvøya, ble vi presentert et behov for 400 mennesker i netto tilflytting hvert år til de fem kommunene Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg og Nesseby. Hvordan skal en klare det uten at en tar fatt i fiskeripolitikken?
Innstillinga som behandles i dag, innebærer dessverre ingen ny retning i fiskeripolitikken – sjølsagt ingen ny retning når regjeringa inngår forlik med Høyre. Det er sterkt å oppleve for oss som har brukt en del tid for bedre å forstå hva som trengs av nye tiltak for folk i de fiskeriavhengige samfunnene.
Sammen med representanten Geir Iversen har jeg fremmet forslag nr. 20, hvor det foreslås
«å avsette en viss prosentandel av totalt tillatt fangst (TAC) av alle fiskeslag til uomsettelige distriktskvoter som tildeles av Fiskeridirektoratet og forvaltes av de fiskeriavhengige kommuner.»
Det er et viktig forslag. Det er et forslag som skal ta tak i nettopp utviklingen av de fiskeriavhengige samfunnene, hvor det har vært en kritisk nedgang i folketallet, og hvor det er en kritisk mangel på fagfolk fordi den økonomiske aktiviteten er for lav.
Vi sier videre at
«Regjeringen fremmer en årlig regnskaps- og budsjettmelding til Stortinget om resultatet av kvotefordelingen i henhold til havressurslovens formål.» – altså få en oppfølging.
Det er viktig at denne diskusjonen fortsetter.
Referat fra Stortinget 29. april 2024.
By Redaksjonen
Av Geir Adelsten Iversen (Sp)
(Stortingsreferat 29.04.2024): Som dere vet, kommer jeg fra Finnmark. Heldigvis har mange av dere vært i Finnmark opptil flere ganger, og det er jeg veldig glad for. Personlig mener jeg at Finnmark er et fantastisk fylke å bo i, vi har det meste. Heldigvis har denne regjeringen sett at vi må satse på Finnmark. Det er mange positive ting som er kommet, men vi ønsker fortsatt mye mer fokus på villfisk. Vi har hatt litt for mye fokus på vindkraft og oppdrett i fylket, noe som har skapt veldig mye uro.
Den kulturen vi har på kysten når det gjelder å fange fisk, er vi gode på. Vi kan lese havet, og vi vet når de ulike fiskesortene kan høstes – en kunnskap om havet som har gått i arv.
Vi ønsket at denne kvotemeldingen skulle gi mye mer fisk til åpen gruppe. I Finnmark er de fleste båtene i åpen gruppe. Vi håpet at kvotemeldingen skulle være med på å styrke denne gruppen enda mer enn den gjør. Årsaken til det er at vi har ca. 760 båter i denne gruppen i Finnmark. Og hvorfor har vi så mange båter i åpen gruppe? Jo, dette er en gruppe hvor du lett kommer inn. Det koster ingenting å få kvoter, du må bare ha en båt og være registrert fisker.
Vi har noen trålere som fortsatt har tilknytning til Finnmark. Disse trålerne kom etter at man ga dispensasjon fra deltakerloven for at de skulle komme. De skulle hjelpe oss med å ha helårig arbeid på land. Nå ser vi at det ikke skjer. Disse trålerne leverer ikke, og veldig ofte er det mye arbeidsledighet, mange folk som er permittert, osv. Også en del større flåter ser vi går forbi samfunnene i nord, de går til fryseanlegg og sender fisken for produksjon andre plasser.
For å få til vekst må vi ha mer villfisk til land, og vi må få mer produksjon.
Som dere kanskje har skjønt, har jeg ikke tenkt å stemme med regjeringspartiene i dette forslaget i dag. Sammen med representanten Lundteigen har jeg laget et eget forslag, som er som følger:
«Stortinget ber regjeringen sikre at havressurslovas og deltakerlovens distriktspolitiske intensjoner gjennomføres i praksis, og fremme nødvendige forslag om å avsette en viss prosentandel av totalt tillatt fangst (TAC) av alle fiskeslag til uomsettelige distriktskvoter som tildeles av Fiskeridirektoratet og forvaltes av de fiskeriavhengige kommuner. Regjeringen fremmer en årlig regnskaps- og budsjettmelding til Stortinget om resultatet av kvotefordelingen i henhold til havressurslovens formål.»
Jeg fremmer forslaget.
Presidenten: Representanten Geir Adelsten Iversen har tatt opp det forslaget han refererte.
Jeg var i det forrige innlegget inne på at mange kystfiskere ikke hadde fisk å fiske, mens trålerne fisker på yttersiden. Jeg skal utdype det litt mer. I fjor hadde vi et veldig godt år for åpen gruppe. Blant annet var det rundt 30 000 tonn de fikk lov til å fiske. I år gikk den kvoten ned, og det skjønner man jo, for det hadde vært et overfiske i havet. Kvoten ble da satt til 12 000 tonn, og det er ikke nok til at man klarer å forsvare de renter og avdrag man har på både hus og hjem, flåte, båt, eller hva det skulle være. Situasjonen er nå relativt dramatisk for mange, spesielt for mange av de unge som har trodd at de kanskje kunne satse på fiskeri, og at de skulle kunne få et bra liv. Håpet deres nå er at man får mer fisk. Jeg håper at ministeren klarer å finne noen tusen tonn som hun nå kan omfordele raskest mulig, slik at man kommer seg over kneiken.
Jeg vet at det er ting som skjer i fylket mitt. Det er et voldsomt sinne ute blant fiskere. Det sinnet går direkte mot regjeringen. Det er mot alt som skjer nå – usikkerhet, redsel og alt dere kan tenke dere. Nå mobiliseres det for aksjoner. Det er klart det er langt å reise til Oslo og komme hit til Stortinget, og stå på utsiden og rope, så det gjøres i Finnmark nå. Det skjer i morgen, har jeg skjønt. Det er i Hammerfest, Honningsvåg og Vardø. Jeg tror ikke det blir særlig hyggelig for mange, men mobiliseringen er stor. Jeg vet også at det mobiliseres fra de samiske organisasjonene for å se på hva slags rettigheter folk i Finnmark har – om de har rett til å fiske, om de kan fiske, alle de tingene Smith-utvalget har vært med på å ta opp – så ting kommer til å skje. Det er ikke slutt. Derfor ber jeg om at de manglende opplysningene som vi tydeligvis har fått, vi som bor i Finnmark, blir gjort noe med. Jeg håper derfor at man kan utsette saken, sende den tilbake til næringskomiteen og ta en gjennomgang for å se om man kan finne bedre løsninger enn det man har funnet til nå.
Referat fra Stortinget 29. april 2024.
By Redaksjonen
(SPISS): Organisasjonen «Kystopprøret» i Mehamn vil se på muligheten for å gå til rettsak mot Den norske stat for å få rett til å fiske i havet utenfor stuedøra.
–Hvis vi skal bli her, har vi ikke noe valg. Det viser seg at den ene regjeringen etter den andre ikke klarer å ivareta kystfolkets rett gjennom lovverket til å fiske. Nå vil vi undersøke hva det koster å stevne staten for Den internasjonale domstolen i Haag for brudd på kystfolkets rett til å fiske utenfor stuedøra, sier Oddbjørn Hansen i «Kystopprøret» i Mehamn til NRK/Troms og Finnmark.
Fisker Tor Mikkola fortalte til Radio Nordkapp at kvotene for fartøy i åpen gruppe er kraftig redusert. Han sa at mange fiskerne taper over én million i fangstverdi. Med over 200 fiskere i Nordkapp betyr det 200 millioner i omsetningssvikt for kommunen. Fisker Øryan Furøy i Sørvær sa til NRK at det er de færreste som har penger til å klare seg til neste sesong når de ikke får fiske.
Problemet langs Finnmarkskysten er ikke mangel på fisk, men på kvoter.
–Havet koker av fisk, og det skulle vært klondyke. Det er galt når kvoten settes ned med 60 prosent for den mindre flåten. Det er en kvass kamp om ressursene. De store båtene har fått en større del av ressursene, mens trålere har kjøpt seg fri for leveringsplikten eller tilbyr så store fangster at fiskebrukene ikke kan kjøpe dem, sa stortingsmann Geir Adelsten Iversen (Sp) i et intervju på Radio Nordkapp.
Fiskeri- eller helst kvotekrisen langs Finnmarkskysten er menneskeskapt. Kanskje begynte galskapen med kobbeplagen på 1980-tallet. Den plagen har ifølge et tidligere intervju i Finmarksposten med fiskekjøper Gunnar Jenssen i Mehamn kommet og gått og med den til tider svart hav.
Det ble innført miljørestriksjoner for å redde torsken. Fiskeriminister Svein Munkejord (H) kom med nyordningen om fartøyskvoter i 1990. Oddrun Pettersen (Ap) og Jan Henry T. Olsen (Ap) [Mr. No fish] videreførte kvotereguleringen. Gro Harlem Brundtland sendte ifølge Stian Bygdnes i steigan.no fellesskapets verdier ut på markedet.
De midlertidige kvoteordningene på 1990-tallet ble innført uten at Stortinget behandlet saken. NRKs podkastserie «Kampen om kysten» forklarer hvordan de heldige fikk kvoter verdt flere millioner kroner gratis av staten. Kovotegavene selges nå til høystbydende. Siden kom Kjell Inge Røkke på banen og gjennomførte et oppkjøpsraid av fiskeindustrien i Melbu, Lofoten, Myre, Hammerfest og Vestfish. Resultatet ble at han satt med 20–30 kvoter. Han klarte også å få fjernet deler av leveringsplikten til fiskebrukene med god hjelp fra blant Jens Stoltenberg i Ap og Yngve Hågensen i LO, går det frem av NRKs podkast. Det blir kalt for kvoteraidet.
Nå er fiskeriressursene, som ved lov i århundreder var felleseie, kommet på få hender. Man har fått kvotebaroner eller en fiskeadel istedenfor allmuens rettigheter. Lokalbefolkningen må trø på land, mens storkapitalen tar fisken og kan sende den dit profitten er størst. Det er neppe i Bugøynes, Gamvik eller Sørvær. Resultatet er at sjarkene er fortøyd.
Flere tiår med problemer langs kysten er politisk styrt. Det hjelper ikke om man stemmer på Arbeiderpartiet, Høyre eller deres lakeier. Kanskje kan de slenge noen usle kroner til en molostubb eller ei kai i fjæra, men det er stort sett alt. En politisk løsning på kvotesystemet synes ikke mulig.
Nå er jo Finnmark så heldig at Marianne Sivertsen Næss fra Arbeiderpartiet i Hammerfest etter tre år på Stortinget er blitt fiskeriminister. Men det er nok en fare for at fiskekjøper Svein Lyder i Dyfjord får rett i sin analyse som han kom med iFinnmark:
–Jeg tror ikke at Marianne tør å snakke Oslo-makta imot. Hun er en fersk minister som vil gjøre karriere, sa Svein Lyder.
Han tror det blir nedleggelser av kystsamfunn og i fiskerinæringen om det ikke skjer en endring.
Det ser ut som om Finnmark bare er et råvarelager for fisk, olje, metall og tomter for vindmølleparker, samt en militær buffersone for hovedstaden Oslo. Etter mange år med vanstyre kan man meget godt forstå at bevegelsen «Kystopprøret» vil ha kvoteordningen og retten til å fiske opp for Den internasjonale domstolen i Haag. En sak er klar: I Oslo har Finnmark ingen rettigheter. Ingen rettigheter på Stortinget.
Forøvrig bør det være fritt fiske for alle mindre fartøy. Den som kommer først på havet får fiske inntil det bestemte totalkvantum er fisket opp.
By Redaksjonen
(SPISS): Norge suger ut gass i Finnmark. Det er neppe mange kroner som brukes for å skape flere og billigere flyavganger i distriktet med olje og gass. Pengene går nok sørover eller til en eller annen regnskog som er lengst mulig unna dvergbjørka i Finnmark.
Hvorfor ikke ta en dråpe av oljerikdommen som utvides i Finnmark, og subsidiere flere flyavganger. Man kan jo redusere prisen på drivstoff til symbolske én krone literen med påfølgende krav om at dette skal reflekteres i billettprisen og antallet flyavganger for folk som bor i Finnmark. Det er ikke mangel på penger. Det er mangel på velvilje.
Det kan nok også være en del uvilje i det alltid summende, krakilske miljøvepsebolet Stortinget. Nå foreslås det at Norge skal bli et forsøksverksted for batteridrevne fly. Det fører vel neppe til flere og billigere flyavganger i Finnmark. Tvert imot kan man frykte både dyrere, tregere og kanskje mer usikre fly når temperaturen synker og uværet opptrer verre enn truende.
Man må nok være stortingspolitiker for å forstå hvorfor folk skal betale dyre billetter i Finnmark, når drivstoffet er gratis. I alle fall er det klart at politikerne ikke vil at verdiene fra gassproduksjonen skal komme vanlige folk i Finnmark, Troms eller Nordland til gode. Når folk ikke får høste og spise av egen hjemmeåker, er noe galt.
By Redaksjonen
Av SpareBank 1 Nord-Norge – 22.04.2024
(PRESSEMELDING): Verden står overfor den mest krevende endring siden andre verdenskrig, med økende geopolitisk spenninger, klimakrise, krig og terror. Stadig flere land ruster kraftig opp og flagger hjem produksjon, noe som bidrar til økt vekst og til å holde prisveksten høy.
Verden glir sakte inn i en krigsøkonomi, noe som preger både rente og aksjemarkedet. Veksten i amerikansk økonomi er nå dobbelt av andre G7-land, og drives av sterk investeringsvilje, opprustning og hjemflagging. Produktivitetsvekst og innovasjon er sterk i USA, noe som driver opp aksjekursen på amerikanske teknologiaksjer. USA vedtok i helgen hjelpepakke til Ukraina, Israel og Taiwan på USD 95 mrd og flere europeiske land må følge etter. Det vil gi økt aktivitet, investering og behov for arbeidskraft. Prisveksten vil av denne grunn holde seg høy globalt fremover og det er ikke sikkert det er behov for å kutte renten i USA i år.
Norges Bank har rentemøte 3. mai og vi tror de da må signaliserte at det ikke er sikkert det blir rentekutt i år. Det som bidrar til at renten må holdes «higher for longer» er:
Siden vi tror den enkeltfaktoren Norges Bank vil legge mest vekt på er å hindre en videre svekkelse av kronekursen, vil vi fra side 4 i denne rapporten gå gjennom de faktorer vi mener har størst påvirkning for kronens verdi.
Pressemeldingen er sakset fra Radio Nordkapp
By Redaksjonen
Av Bjarne Bjelland
(KOMMENTAR): Det må være betimelig å etterlyse hvor ytringsfriheten i fedrelandet er blitt for jøder i Norge, venner og sympatisører av Israel i fedrelandet etter Hamas sitt grusomme terrorangrep på Israel 7. oktober. Denne friheten har et sterkt vern i vår nasjon, men også i overnasjonale lover. Ytringsfriheten gir oss frihet til å formidle våre ideer og meninger i det offentlige rom.
Standarden for ytringsfriheten er flyttet det siste halve året. Aldri har vi vært vitne til at en gruppe med en slik aggressiv adferd i det offentlige rom og i sosiale medier har fått et slikt spillerom som nå. Det er sjikane av Israel-markeringer. Et arrangement av Israel-venner og MIFF opplevde 15. januar at «palestina-aktivister» forstyrret markeringen med rop og skrik i nærheten. Aktivistene hadde et formål, nemlig å forstyrre markeringene og videre sjikanere Israel-venner som var møtt opp. «Palestina-aktivister» ropte slagord som oppfordret til folkemord på jøder. Uniformerte politifolk som var til stede i Stavanger klarte ikke å gjøre noe med situasjonen.
Forklaringene flere i Stavanger fikk av tilstedeværende politifolk som var på plass, var at motdemonstrantene hadde tillatelse til å demonstrere. Hvordan politiet kan gi tillatelse til å forstyrre offentlige markeringer og kalle dette en demonstrasjon, er et merkelig svar. Å møte opp i nærheten av et lovlig arrangement og bevisst forstyrre dette er et angrep på ytringsfriheten og kan ikke karakteriseres som en demonstrasjon.
Kvinnedagen 8. mars ble en skammens dag for ytringsfriheten. Kvinnetogene var en sterk støtte til «palestina-aktivister» i mange byer. I Sandefjord ble en mann i 50-årene overfalt og skadet av pro-palestina-arabiske menn fordi han ville delta i kvinnemarsjen i Sandefjord med medbrakt Israel-flagg. Den fornærmede mannen ble kjørt til legevakten og deretter til sykehuset for behandling med skader i hode og nakke. Hun som var med mannen, ble slått i brystet. En kan bare stille seg spørsmålet om hvordan dette hadde endt hvis ikke to politifolk hadde kommet til stedet.
I Oslo ble flere jøder og sympatisører som var med dem for å delta i kvinnetoget, nektet adgang i toget og fysisk hindret i å delta av vakter i toget. Tilstedeværende politi måtte forsvare gruppen.
Onsdag 13. oktober ble leder i FrP, Sylvi Listhaug, forfulgt av en gjeng med «palestina-aktivister» på vei fra Utenriksdepartementet til Stortinget. Aktivistene forfulgte henne helt inn i bygningen hvor vakter måtte gripe inn og fjerne dem fysisk. En av aktivistene har i ettertid sagt til VG at de ville stille Listhaug til ansvar for støtte til Israel, og at hun var anti-islam.
En politileder ved Oslo politidistrikt ble vist sjikanen av partilederen og spurt om straffbarheten i dette forholdet. Politilederen ga et kryptisk svar som i realiteten ikke var noe konkret svar.
Det er også mange eksempler på sjikane og trakassering av norske jøder den siste tiden. Sakene har dessverre ikke blitt godt nok fulgt opp av påtalemyndigheten og det virker som om politiet har fått berøringsangst i forhold til denne utviklingen.
I et land hvor våre ledende politikere stadig står foran mikrofonstativet og serverer usannheter om Israel, godt hjulpet av ledere i forskjellige hjelpeorganisasjoner, har disse palestina-aktivistene tatt seg store friheter på offentlige steder. NRK og andre medier har blitt et papegøyekor som har kastet seg på hatet mot Israel og stiller lite kritiske spørsmål til dem som skjeller ut Israel, noe som speiler seg igjen i debatter og nyheter.
«Palestina-aktivistene» har innført en helt ny ukultur og aggressiv opptreden som vi ikke har sett tidligere i samfunnet. Hele gruppen er blitt en fare for demokratiet. Mange venner av Israel har fått oppleve å bli sjikanert, truet og forstyrret av disse aktivistene. Med et politi som ikke lenger kan opptre resolutt mot disse aktivistene, er det faktisk fare for at folk kan bli skadet eller drept ved neste korsvei. Antisemittismen har fått et skremmende fotfeste i landet vårt etter 7. oktober. Dette har resultert i irrasjonelt jødehat, og de norske jødene har fått merke konsekvensene av dette. Tiden er inne for norske ledende politikere i nasjonalforsamlingen å si fra om den farlige utviklingen vi har fått i kongeriket.
Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il
VIPPS 508 550
Bankgiro 0530.14.52499