Av Vidar Norberg

Finnmarksvidda var pyntet i sin beste stas med vårens grønne blad på fjellbjørka. Mange av de eldre samene hadde tatt på seg kofta. Men orglet i Kvitkirka var stille før organist Inga Turi Hætta ble stedt til hvile av Kautokeinos tidligere sogneprest Olav Berg Lyngmo.

Inga Turi Hætta hørte til dem som gikk fra Rødkirka (statskirka) til Kvitkirka som er en gammeltroende valgmenighet. Den har holdt på gamle samiske kirketradisjoner, nedarvet fra fedrene.

–Alterboken av 1920 er fortsatt i bruk i valgmenigheten i Kautokeino, opplyser Olav Berg Lyngmo til Finnmarkshilsen.

Presten, som har møtt samefolket både på tettstedene Kautkeino, Masi, Láhpoloppal og i lavvo på Finnmarksvidda, benyttet begravelsen til å preke om livets alvor til samisktalende såvel som norsktalende i begravelsen den 17. juni 2022 i Kautokeino.

–La oss høre hva den hellige skrift vitner om dette livs forkrenkelighet, og om døden og dommen! Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!

–La oss dernest høre om den årvåkenhet og gudelige beredelse som Herren krever av oss! Salige er de tjenere som Herren finner våkne når Han kommer! Vær da også dere beredt, for Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker! La oss endelig høre det salige ord om oppstandelse og evig liv ved vår Herre Kristus!

Den valgte skriftslesningen var fra Lukas evangelium 19, 1–10: 

«Og han kom inn i Jeriko og drog igjennem byen. Og se, der var en mann som hette Sakkeus; han var overtolder og en rik mann. Og han søkte å få se hvem som var Jesus, og han kunde ikke komme til for folket, for han var liten av vekst. Da sprang han i forveien og steg op i et morbærtre for å få se ham; for hans vei gikk der forbi. Og da Jesus kom til stedet, så han op og sa til ham: Sakkeus! skynd dig og stig ned! for idag skal jeg bli i ditt hus. Og han skyndte sig og steg ned, og tok imot ham med glede. Og da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn for å ta herberge hos en syndig mann! Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av mitt gods gir jeg de fattige, og har jeg presset penger ut av nogen, gir jeg det firdobbelt igjen. Og Jesus sa om ham: Idag er frelse blitt dette hus til del, eftersom og han er en Abrahams sønn; for Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»

Det var flere under begravelsen i Kvitkirka som hadde noe fint å minnes fra Ingas lange liv.

–Inga har vært som en mamma for meg, for vi mistet moren vår da jeg var to år, fortalte Isak Johansen Turi.

–Helt til slutt fikk vi høre orglet, da Jan Tore Nygård sang «Jeg er i Herrens hender». Dette passet svært godt, for Inga tok Gud med i alt hun gjorde. Troen og kristendommen var en umistelig skatt i hennes hjerte, fortalte Olav Berg Lyngmo til Finnmarkshilsen.

Inga Turi Hætta ble regnet som en av pilarene for Kvitkirka. Og herfra ble hun båret ut i kisten, ført til kirkegården i Kautokeino, alt forfremmet til herligheten.

–Eatnamis don leat boahtán (–Av jord er du kommet!)
–Eanan don galggat saddat! (–Til jord skal du bli!)
–Eatnamis don galgagat fasttain bajáscuozzilit! (–Av jorden skal du igjen oppstå!)

---

---

---

Minneord om Inga Turi Hætta

Av Isak Johansen Turi

Inga ble født 2. september 1925 i Máze og døde på Kautokeino sykestue den 11. juni 2022. I søskenflokken var det tre gutter og to jenter: Ole (f. 1921), Inga (f. 1925), Nils (f. 1927), Berit (f. 1931) og jeg Isak (f. 1938). Inga ble som kjent den fjerde i rekken fra Máze, som mottok kongens fortjenstmedalje.

Inga har vært som en mamma for meg, for vi mistet moren vår da jeg var to år. Inga har siden hjulpet meg og min familie. Jeg ser jo at her er mange som hun har vært mamma for.

Inga har virkelig slitt. Da svigermoren døde, måtte hun ta seg av en ny barneflokk – like etter frigjøringen av Norge. Alle skjønner jo hvordan tilstandene var da. I tillegg har hun tatt godt vare på nevøen Klemet, etter at hans mor døde, og lille Inga.

Jeg må også nevne noe av det som Inga har syslet med. I begynnelsen av 1950-tallet reiste hun og hennes mann Klemet til Levajok – ganske lang reise den gangen. De ville prøve å tjene noe penger, for det var lite med arbeid i Máze den gangen. Inga fikk da stillingen som kokk på Levajok fjellstue. Hun hadde da allerede gått på husstellkurs i et par måneder. Da de kom tilbake, hadde de visstnok opplevd nok, for det ble ikke flere slike turer. Men de begynte med noe annet i Kautokeino.

Inga har, som kjent for mange, hatt flere styreverv i forskjellige nemnder og utvalg. Hun har også vært utsending til bispedømmerådsmøter. I Kautokeino menighetsråd har hun vært i 12 år. Også medlem i museumsstyret. Leder av sosialstyret – eller fattigstyret som det visstnok het den gangen. I kirkeforeningen har hun hatt alle verv som fantes i foreningen. Hun hadde også noe med husmorlaget å gjøre. Vi husker Husmorstuas kafe. Her var hun den første kokk og servitør. Oddmund Sandvik var den første kunde hun serverte, pleide hun å mimre. Hun var også leder i NFU (den gang NFPU) i en avgjørende og viktig periode. Det skulle bygges hjem for funksjonshemmede i Karasjok. Her engasjerte Inga seg sterkt, og det endte med at et slikt hjem også ble bygget i Kautokeino. 

I en alder av 52 år reiste Inga til Musikkonservatoriet i Tromsø og lærte å spille orgel. Hun var i mange år organist i gudstjenester og andre kirkelige handlinger, i Máze og Kautokeino. Etter 1998 og frem til mai 2017 var hun organist i bedehuskirken, som gjerne kalles Kvitkirka eller Den lutherske kirke. Sammen med sin mann, Klemet, hadde hun også drosjedrift og ambulansekjøring. Nå har jeg vel nevnt nok? Nei, hun har også kjørt bulldoser!»