• Hopp til primær menyen
  • Hopp til hovedinnhold

Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

  • Hjem
  • Reportasje
  • Nyheter
  • Oppbyggelse
  • Kommentar

Bilder

Ny sokneprest i Kvitkirka i Kautokeino

18. juni 2025 By Redaksjonen

Helene og Gunstein Innvær med barna er den nye prestefamilien i Kvitkirka i Kautokeino. (Foto: Randi Årthun Innvær)

På Kristi himmelfartsdag den 29. mai 2025 ble Gunstein Innvær ordinert til ny sokneprest i Kautokeino med tjeneste i Kvitkirka. Dermed har sokneprest Olav Berg Lyngmo fått sin etterfølger. 

Biskop Torkild Masvie i Den lutherske kirke i Norge understreket i sin ordinasjonstale den viktige oppgaven Innvær har med å fortsette å betjene Guds folk med nådens midler og å beskytte dem mot ubibelsk lære.

Innvær med kone og to små barn har nettopp avsluttet sin andre mastergrad i teologi i Concordia Seminary, Fort Wayne etter at han gjorde sin første mastergrad i teologi ved Fjellhaug skoler i Oslo. Til høsten starter han samisk språkstudium i Kautokeino, samtidig som han i august starter med de ukentlige gudstjenestene. Han har allerede hatt praksisperioder i Kautokeino og fått seg mange bekjente og kommet seg inn i mye av den samiske liturgien. 

Ordinasjonen var i Adventkirken på Ulsrud i Oslo.

Ordinasjon av Gunstein Innvær 29. mai 2025. Han blir prest i Kvitkirka i Kautokeino. (Foto: Inger Masvie)
Biskop Torkil Masvie og Gunstein Innvær. (Foto: Inger Masvie)
Gunstein Innvær forretter som ordinert prest. (Foto: Inger Masvie)
Gunstein Innvær taler i Kautokeino med Johan Nils Peder Eira som tolk. (Foto: Privat)
Prester i Den lutherske kirke i Norge. (Foto: Marie L. Unsgaard)

Navn og tjenestested på prestene:

Foran fra vestre: 

  • Alf Danbolt (rektor for presteutdannelsen, Ad Fontes), født på Madagaskar. Tidligere bl.a. vikarprest i Borg og fra 1983 generalsekretær i Norsk Søndagsskoleforbund.
  • Torkild Masvie, biskop for Den lutherske kirke i Norge og på Island siden 2017. Bodde sine første år i Argentina og i Japan, der hans far var sjømannsprest. Har vært feltprest i Kautokeino, Vardø og Honningsvåg. Deretter studier av hebraisk språk og Det gamle testamentet, bodde ca. 11 år i Jerusalem. 
  • Gunstein Innvær (Ordinand. Sokneprest Kautokeino fra august 2025). 
  • Kjetil Homdal (sokneprest i Ålesund og Molde). 
  • Martin Olai Torsvik (sokneprest Trondheim).

Bak fra venstre:

  • Sakarías Ingólfsson (sokneprest i Oslo og prest på Island).
  • Håvard Evensen (stiftskapellan, og sokneprest i Stavanger fra august 2025).
  • Eirik Kornelius Garnes-Lunde (prest). 
  • Markus Snellman (sokneprest Narvik, Lofoten og Harstad).
  • Martin Olai Torsvik (sokneprest Trondheim).

Filed Under: Bilder

Israel angriper Iran

13. juni 2025 By Redaksjonen

Israels flagg ved Vestmuren i Jerusalem.

(13.06.2025,04:30): Israel angriper mål i Iran. Militære ledere og atomanlegget i Netans skal være rammet. I Israels hovedflyplass Ben-Gurion er stengt. Israelere er bedt om å være nær bomberomm i tilfelle angrep fra Iran.

Filed Under: Bilder

Josvas minnesteiner

30. mai 2025 By Redaksjonen

Altaelva 28.05.2025. (Foto: Eilert Bolsøy Lyngmo)

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Josvas bok er en spennende og gripende bok. Der fortelles det hvordan Gud Herren ledet sitt folk inn i Kana’an, ved Josva.

Når israelittene kom over Jordan, skulle Josva reise tolv steiner i Jordan. (Jos.4,9) Også tolv andre steiner skulle de ta med seg, og disse skulle Josva reise opp der de slo leir. De slo leir ved Gilgal omkring Jeriko. (Jos.4,20)

Hva forkynner disse steinene? Josva visste at det ville bli spørsmål om det. Han sier: «Når deres barn i framtiden spør sine fedre: Hva er dette for steiner? da skal dere fortelle deres barn om dette og si: På tørt land gikk Israel over Jordan her.» (Jos.4,21–22)

Det er viktig og riktig å fortelle barna og de unge om Bibelen, Guds Ord. Men i dag er det ikke lov å «misjonere» i barnehager eller på skolen. De kan ta skade av det, blir det hevdet.

Hva er det som skjer i samfunnet når Bibelen legges bort? Blir den slekt som vokser opp, bedre borgere?

Barna og de unge blir rotløse. Det blir mer mobbing i skole og på arbeidsplasser. Vi ser hva det fører til av kriminelle handlinger.

Jesus var glad i barn. Det fortelles at da disiplene ville vise dem bort, ble Han harm. Han sa: «La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!» (Luk. 18,16)

Disiplene var opptatt med å snakke om hvem som er størst. De spurte Jesus om hvem som er den største i himlenes rike. Da svarte Jesus: «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.» (Matt.18,3)

Den tillit et barn har til sine foreldre, er ekte. Slik er også den tillit vi har til vår himmelske Far når vi ber: «Fader vår!»

Josvas minnesteiner skulle forkynne at de skulle frykte Herren alle dager. Josva sa: «Dette gjorde Han for at alle folk på jorden skal kjenne at Herrens hånd er sterk, og for at dere alle dager skal frykte Herren deres Gud.» (Jos.4,24)

Alle folk skal kjenne at Herrens hånd er sterk! Han har skapt alle ting, og hvert menneske i sitt bilde. Så dyrebare er vi i Hans øyne at Han gav oss sin enbårne Sønn til soning for våre synder. Derfor sier Herren at vi skal frykte og elske Ham alene.

Som Josvas minnesteiner vitner om Guds allmakt, vitner korset på Golgata om Guds evige kjærlighet til oss i dag.

Altaelva 28.05.2025. (Foto: Eilert Bolsøy Lyngmo)

Filed Under: Bilder, Oppbyggelse

Nordgående kystrute Havila fra Hammerfest 05.05.2025

5. mai 2025 By Redaksjonen

(05.05.2025): Havilas nordgående havrute fra gikk fra Hammerfest litt over klokken seks mandag morgen. Svak vind fra øst som senere dreier i nordøstlig retning. I dag blir det fra pluss én til minus én grad. Overskyet vær. (Skjermklipp fra Bjost)

Filed Under: Bilder

PÅSKENS BUDSKAP: Det er fullbrakt (Joh.19,30)

19. april 2025 By Redaksjonen

Kirkegang til Suossjavre kapell.

Av Axel Remme

Et større ord er aldri sagt.
Det kan sies om disse Jesu ord på korset. For de var grunnleggende, fundamentale og avgjørende. Dette, som er siste beskjed fra Frelseren like før Hans død på Golgata, er gjenløsningsord. Budskap om redning fra alle onde følger av ulydighet, vantro og fiendskap mot Gud og Hans ord. Dette er frelsesord, som både begrunner og bekrefter. Gitt av den største person som har talt i verden. Disse tre ord er i sin sum «fredens evangelium». De er Guds egen erklæring om sitt fullførte forløsningsverk, brakt og tilrettelagt for alle!

Dette gjaldt det nødvendigste og største som måtte gjøres ved Jesus Kristus for den falne menneskehet. Det var Herren selv som med disse ord på korset erklærte frelsesgjerningen fullendt og ferdig. Nåden og freden var dermed brakt til veie for alle! Ikke noe mer kunne eller skulle gjøres. «Alt er ferdig!»

Guds Sønn kunne nå med sitt offer i alle menneskers sted, som «mellommann mellom Gud og mennesker», proklamere sitt frelsesverk med disse ord på korset: «Det er fullbrakt». Hans «fullbrakt» er en guddommelig beskjed om at rednings- og gjenløsningsverket, nå og slik, ble fullkomment ferdiggjort. Guds vilje var derved oppfylt, Messias’ offergjerning brakt.

Ordet «fullbrakt» fra den korsfestede Jesus Kristus er bæreord for «Guds evangelium». Vi tenker det beste og sier det største, når vi nevner dette Jesu kors-ord. For nettopp det ordet rommer hovedsaken i påskehøytiden og Kristus-troen. Det er for all tid blitt hovedbudskap i den evangeliske forkynnelse.

Jesus ga oss dette mektige tema «Det er fullbrakt» i sin dødsstund på Golgata. Han brukte de siste kreftene på korset for å gi menneskene det budskap som skulle bringe lys, liv og håp i verden. Den som med tro tar imot, får erfare det.

Med sitt «fullbrakt» kommer Jesus oss til unnsetning og redning. For med dette forkynte Han, at det vi alle trenger å gjøre, er gjort. Det vi behøver å få, er gitt oss. Og det vi skylder, er betalt og gjort opp. Sterkere enn noe annet budskap er disse Jesu kors-ord: «Det er fullbrakt». Herrens egen beskjed om at alt er fullkomment ordnet ferdig. Og dertil brakt alle, fritt og gratis!


Dette gamle bildet fra 1980-tallet viser reinraid i Kautokeino.

Langfredag

Bønn:
Å, la aldri noensinne korsets tre meg gå av minne, som deg, frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte tale, rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har!
  (Benjamin Georg Sporon 1777).

All beretning i Det nye testamente om Jesu Kristi lidelseshistorie er en sterk og sår fortelling om «hva min frelse kostet har». Dette helt spesielle budskap om Guds Sønns smertefulle vei mot offerdøden taler kraftig og drastisk til oss, så vel til tanke som til hjerte. Her bringes evangeliets innhold om Guds egen Sønns stedfortredende lidelsesfulle gjerning, som skyldbærer og mellommann overfor Gud, for alle mennesker.

Langfredag kaller til alvorlig ettertanke, bekjennelse og bønn. Mer enn noen annen dag avslører den syndens alvor, og onde følger. Men den flytter oppgjøret bort fra skyldnerne til den uskyldige. Tross smerte og lidelse, angst og frykt i all sin gru er denne dagen soningens og frelsens dag. For i alt mørket skinner håpet i bakgrunnen langfredag.

Det kan vi frimodig forkynne. For det står skrevet: «Han (Jesus Kristus) er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1.Joh.2,2) Tross all lidelse og mørke er det forsoningens dag. Gud tar ved sitt syndoffer all skyld og straff selv. «Straffen lå på Ham (på Jesus Kristus), for at vi skulle ha fred.» (Jesaja 53,5) Slik forkynnes Guds handlemåte og årsaken: Jesus tok skylden, vi får freden. Døperen Johannes’ ord oppfylles: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!» Intet ble spart fra Guds side!

Evangeliene viser at langfredag også er den store dramaets dag. Henviser om dette til Matt. 27, versene 51–54:  

«Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv og klippene revnet. Gravene åpnet seg, og mange av legemene av de hellige, som var sovnet inn, stod opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene, og kom inn i den hellige by og viste seg for mange. Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn!»

Gud vitnet med tegnenes sterke midler, på Golgata da Jesus led og døde. Det skjedde i naturen, i Helligdommen, blant døde og hos fiender ved korset. Faderen manifesterte derved kraftig Jesu guddom og gjerning. Som det står i Rom.1,4: Han «er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.»

I tre timer midt på dagen «falt det mørke over hele landet». Slik talte Gud ved naturen til alle om at det var «Verdens lys» de nå hadde fornektet og korsfestet. «Han som opplyser hvert menneske», ble avvist med vantro. Ved å sende mørke over landet holdt Gud en realpreken om hvordan det går den person og det folk som ikke tar imot «Verdens lys» og «lyset fra evangeliet».

Da Jesus døde, skjedde det noe sensasjonelt i Helligdommen: «Forhenget i templet revnet i to». Den tekstiltunge veggen som skilte det hellige fra det aller helligste, ble splittet i to. (Forhenget var ca.18 meter høyt og ca. 9 meter bredt, og tykt som en knyttneve). Og det revnet «ovenfra og ned». Dermed ble det forkynt at det var Gud som handlet og ga dette sterke, talende tegn. Med det som skjedde her, forkynnes den åpnede, frie adgang for alle til bønn om nåde og frelse. Slik at «hvem som helst kan bli frelst som til Gud seg vender.» (Nils Frykman 1876)

Ved å la dette skje i Helligdommen åpenbarte Gud at Jesus ga sitt liv som sonoffer. Han brakte dermed til opphør Den gamle pakts påbud og ordninger om offerhandlinger med dyr og blod.

Forhenget var et bilde på Jesu kjød, sies i Hebr.10,20: «Til den (altså Helligdommen) har Han innviet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.» Forhenget revnet da «Han led døden i kjødet» på Golgata.

Det egentlige soningsofferet skjedde nå ved «Guds Lam», Jesus Kristus. Og som det også sies i Hebr.7,27, at Han bar frem offer «én gang for alle da Han ofret seg.»

Det skjedde også noe på gravsteder. «Gravene åpnet seg, og mange av de hensovende helliges legemer stod opp.» Det er som om påskemorgen og Jesu gjenkomstdag foregripes. Ved Kristi død vitner Gud om hvilke mektige gjenreisningskrefter det er i forsoningen.

Etter utsagnet i vers 53 ser det ut til at disse døde ikke ble levende før Jesus var oppstanden. «Han er førstegrøden.» (1.Kor.15,23)

Så skjedde også, at sanne ord om Jesu guddom lød fra fiender på Golgata. Som det iblant skjer, får Han rett vitnesbyrd også fra slike som står Ham imot. Når mørket ruvet over landet og jordskjelv revnet klippene, og graver åpnet seg, og selve Templet ble berørt så kraftig, måtte selv fornektere vitne sant om Jesus. Slik det lød fra «høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham: I sannhet, dette var Guds Sønn!»

Sterkere enn noen annen dag forkynner langfredagens budskap Jesu Kristi offer, lidelse og død for alle mennesker.

«For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh.3,16)


Bjarne Gustad blir landsforkynner i Norges Samemisjon. (Foto: Are Turi)

Han er Guds evangelium

Kom kristen sjel deg fryde
på troens glade vis
og la din lovsang lyde
til Jesu takk og pris.
Ved ham vi Gud kan møte
tilgitt uten å bøte.

Å, hvor han vel fortjener
at vi ham æren gir,
som syndeskylden fjerner,
tilgir og sant befrir.
Den er så overmåte,
hans kjærlighet og nåde!

Om ringe blir den heder
vi Jesus skulle gi,
dog hjertes trang oss leder
med takk til ham fordi,
i nød, velstand eller slum,
han er Guds evangelium.

Det påskebudskap gjelder
og høres verden vid.
Forlikets fred det melder:
Nå er det nådetid!
Motta hans liv og seier,
da frelse, håp du eier!


Máze kirke sett fra sørøst. (Foto: Are Turi)

Vær stille for Herren!

Vær stille for Herren, min sjel,
og hør Hans hellige ord.
Fortsatt gjør Han «alle ting vel»,
oppholder ditt liv, din tro.

Vær stille for Herrens, min sjel,
og gled deg i løftene Hans.
Han frelser og renser, gjør hel,
gir hvile for sinn og sans.

Vær stille for Herren, min sjel,
mer vil Han ennå få sagt.
Dyrebart, men kort er tids bel.
Det gjelder få Ordet brakt!

Vær stille for Herren, min sjel,
for Ham som gir nåde og fred.
Du får Jesus! «den gode del»,
Han lover: «se, jeg er med».
Ax.


Sennalandet kapell. (Foto: Roald Evensen)

Ennå

Ennå vil du meg forkynne
om din store kjærlighet.
Ennå får jeg slik begynne:
høre dine bud om fred.
Du som håpets ord har sagt
med ditt rop: «Det er fullbrakt.»

Får jeg ennå til deg komme
med min bønn om nåde ny?
Jeg så ulik gode, fromme,
må med mangel til deg ty.
Aldri er din gunst fortjent,
men jeg tror ditt ord er ment.

Jesus, se oss når vi strider,
ennå om så ganske smått.
Mange i vår verden lider,
ennå lite delt har fått.
Gi oss mer ditt ømme sinn!
Om ditt forbilde påminn!

La nå hjertene beredes
ennå for din kjærlighet.
Våre tanker alltid ledes
ved din Ånd og gode fred.
Fredens Herre, Jesus kjær:
Vær oss nådig, vær oss nær.
Ax.

Et bilde av Kautokeino fra 1990-tallet.

Artikkelen er fra KARMEL ISRAEL-NYTTs påskeutgave

Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il

Filed Under: Bilder, Oppbyggelse

Hammerfest 24.03.2025

24. mars 2025 By Redaksjonen

Hurtigruten Nordkapp går ut fra Hammerfest mandag 24. mars 2025. Frisk sørlig bris. Fem til én grader. På havet er det liten kuling som øker til stiv kuling i løpet av dagen. (Skjermklipp Bjost)

Filed Under: Bilder

Cruiseturister kommer til Máze for å kjøre reinraid

19. mars 2025 By Redaksjonen

Turister kom fra et cruiseskip til Máze for å oppleve reinraid hos Johan P. Eira i Máze. (Foto: Are Turi)

Hva er mer eksotisk for cruiseturister enn å busse opp til samer med rein, sleder og lavvo i Máze på Finnmarksvidda. Der får eventyrlystne turister kjøre i reinraid med Johan P. Eira. Slik var den eventyrlige transporten før snøskutern gjorde sitt inntog. Sommerstid tilbyr Eira tur med elvebåt i Alta-Kautokeino-vassdraget.

Turister, samer, rein, sleder og lavvo hos Johan P. Eira i Máze. (Foto: Are Turi)
Ta plass i reinsledene. Så bærer det av sted på Finnmarksvidda. (Foto: Are Turi)
Cruiseturister ble busset opp til Máze for å kjøre i reinraid hos Johan P. Eira. (Foto: Are Turi)

Filed Under: Bilder, Nyheter

NY SAMISK BOK PÅ BEDDINGEN: –Det var herlig å ta imot Jesu frelse

20. februar 2025 By Redaksjonen

KALL FRA JESUS: – Jeg fikk et kall fra Jesus om å følge ham, og jeg tok imot hans frelse, forteller Mathis Persen Sara. (Foto: Bjarne Gustad)

Av Ove Eikje

Mathis Persen Sara vokste opp i et kristent hjem i Kautokeino. Men det personlige forholdet til Jesus manglet. Plutselig skjedde det noe radikalt i livet hans.

– Jeg ble tidlig kjent med kristendommen, og mor og far var faste kirkegjengere. Da jeg var omkring sju år lærte jeg Fadervår og trosartiklene utenat. Jeg bad mye til Jesus, og kunne sitte på utedoen en halv time i bønn, slik at jeg noen ganger glemte at jeg skulle på skolen, forteller Mathis.

Han legger til at han i unge år leste gjennom Det nye testamente flere ganger.

Hjemmet hans var ikke så mye preget av læstadianismen, og moren gikk også på møter i indremisjonen. Derfor var Mathis ikke så mye oppfostret med strenge regler og påbud.

Dette er ett av intervjuene i evangeliseringsboka DA GUD GREP INN der 20 personer foreller sine vitnesbyrd. Den skal nå utgis på samisk.

Sultestreiket i 28 døgn

Da myndighetene bestemte seg for å bygge ut Alta-Kautokeino-vassdraget på 1970-tallet, ble Mathis veldig engasjert. Familien hans drev ikke med reindrift, men han var levende opptatt av miljø- og naturvern. Derfor var han sterkt imot at naturen skulle ødelegges av en slik massiv utbygging, og tok aktivt del i motstanden. 

Han deltok blant annet sammen med fire andre samer på en sultestreik i Oslo i 1981. De fikk bo gratis i lokalene til Oslo Kristelige Studentforbund, og der lå de på madrasser. Mathis sultestreiket i 28 døgn. Det var skremmende å være uten mat så lenge, og han kjente det på kroppen. Men de var jo blitt oppfordret til om nødvendig å dø for saken.

Eneste gjenlevende

Mathis ble veldig dårlig, og måtte til slutt innlegges på Diakonhjemmet sykehus i Oslo for å overleve den lange sultestreiken. Her ble han værende i tre uker før han kom til hektene igjen.

– Vi fikk bare litt suppe den første tiden, men etter hvert ble vi bedre og fikk mer mat, sier han.

Mathis er i dag den eneste gjenlevende at de fem samene som sultestreiket i Oslo i 1981.

– Det er trist å tenke på at jeg er den eneste av disse vennene som lever i dag. Da dette skjedde var jeg bare 25 år gammel, sier han.

Borte fra Gud

Etter sultestreiken ble Mathis værende i Oslo i omkring ti år, og hadde ulike jobber. Han tok blant annet utdannelse i posten og ble førstepostbetjent, der ei av arbeidsoppgavene var å kjøre rundt med post i hovedstaden.

– Hvordan hadde du det med Gud i denne tiden?

– Selv om jeg hadde gudsfrykt hele tiden, må jeg innrømme at jeg levde borte fra Gud. Jeg begynte å drikke en del alkohol, og levde ikke et kristent liv. Men Herren var ikke langt fra meg, og jeg hadde det stadig i tankene at jeg burde søke Gud, forteller Mathis. 

Slik hadde han det i mange år uten å ha et personlig forhold til sin frelser.

Et kall fra Jesus

Men for noen få år siden skjedde det noe som skulle få store konsekvenser i hans liv.

– Jeg fikk et kall fra Jesus om å følge han, og jeg tok imot hans frelse. Så gikk jeg til nattverd for å bekjenne at jeg var blitt en troende. Det var herlig å ta imot Jesu frelse, og det er godt å kjenne at jeg er et Guds barn, vitner en glad Mathis.

– Jesus betyr veldig mye for meg. Jeg trenger ikke være redd lenger, for jeg er trygg hos han. legger han til.

Det ble også helt slutt med å drikke alkohol, og han er i dag avholdsmann.

Venn av Olav Berg Lyngmo

Mathis er takknemlig for at han ble kjent med Olav Berg Lyngmo, som var sokneprest i Kautokeino i flere år. Lyngmo er i dag en av hans nære venner.

– Jeg går i dag i Kvitkirka i Kautokeino, der den lutherske kirken har sine samlinger. Dessuten går jeg på møter som arrangeres av Norges Samemisjon, og det setter jeg stor pris på. Jeg hører på konservative predikanter som forkynner Guds ord rett. Derfor holder jeg meg unna de som hører til en liberal retning, sier Mathis.

Det kan bli for sent

– Hva vil du si til mennesker som lever borte fra Gud?

– Du må ikke vente med å ta imot Jesus, for det kan bli for sent. Vi vet ikke når vi skal dø. Hvis vi ikke har tatt imot hans frelse her i livet, så går sjelen vår fortapt. Derfor vil jeg oppfordre folk til å søke Herren mens han finnes, og kalle på ham den tid han er nær, understreker Mathis Persen Sara, som har et sterkt vitnesbyrd til slutt:

– Det beste jeg har gjort er å bli et Guds barn!

Filed Under: Bilder, Oppbyggelse

Lys i husan

2. desember 2024 By Redaksjonen

Lys i mehamnhusan mot storhavet. Bris fra fra nordlige retninger. Minus tre grader den 2. desember 2024. (Skjermklipp fra Mehamn.net)

Filed Under: Bilder

LEBESBY GAMLEHJEM 1944: Kald avskjed varm velkomst

19. november 2024 By Redaksjonen

Søster Lovise Fossbakk foran ruinen etter Lebesby gamlehjem. (Foto: Norges Samemisjon)

Ja, det ble virkelig en kald og brutal avskjed med deres kjære hjembygd denne høstdagen i 1944, særlig for beboerne på Lebesby gamlehjem. For medlidenhet med lokalbefolkningen var ikke på sin plass. Fastbundet på dekk lå de og frøs på deres siste tur ut fjorden. Men velkomsten i Stadsbygd var desto varmere. Folk viste stor medlidenhet og visste ikke hva godt de skulle gjøre for de tvangsevakuerte som ankom bygda ni dager senere.

Denne hendelsen ble nylig markert både i Lebesby og Stadsbygd. På 80-årsdagen for den dramatiske dagen var vi samlet til historiekveld på Lebesby bygdetun. Vi begynte med en sang. For det var mange deporterte som hadde samlet sine lengsler i verselinjer. En av dem var Magnhild Bøgeberg. Nå sang vi hennes sang «Lengsel» til en melodi av Harald Grimstad.

Etter en oversikt over det som hadde skjedd i hittil i krigen, satte vi søkelyset på den dramatiske hendelsen denne novemberdagen for 80 år siden. Folk håpet i det lengste å bli spart siden de lå så avsides og utenfor allfarvei. Ingen bryr seg vel om oss!  Men evakueringsordren kom også til Lebesby. 2. november fikk de ordre om å møte opp i Ifjord om tre dager. Men straks etter kom det kontraordre om at de måtte innfinne seg på brygga om to timer. For ute i fjorden lå ishavsskuta Fortuna og ventet på dem.

Det hjalp ikke hvor pent søster Hilda Madsen ba for de gamle. Alle måtte om bord. De måtte sage av føttene på sengene og bruke dem som bårer for dem som ikke kunne gå. Så ble sengene med de svakeste gamle bundet fast på dekk. En mengde sildetønner ble kastet over bord for å laste båten full med bygdas 250 innbyggere. To gestapoer ville hive de dårligste på sjøen. «De overlever ikke en evakuering likevel», sa de. Men da satte kapteinen foten ned og sa: «Ikke en neste voldshandling om bord her! Ellers får de ta skuta og styre sjøl.» Da turde de ikke. Det har enda ikke lyktes å finne ut hvem denne mannen var, annet enn at han var kortvokst kar fra Ålesund.

Så kjørte båten ut fjorden. Vår Herre hadde ordnet med vindstille og mildt vær, og de nådde Hammerfest etter 14 timer. Der overnattet de i katolikkirken og kom neste dag til Tromsø. Under innseilingen døde et tremåneders barn av mangel på næring. Så bar det videre med hurtigruteskipet Sigurd Jarl til Trondheim før den siste etappen over Trondheimsfjorden med ferja Staværingen og inn på kaia i Stadsbygd hvor folk tok imot dem med åpne armer og varme hjerter.

«I bygdas historie kjenner vi ingen hendelser hvor folk har stått mer sammen enn i dette tilfellet. Det var ikke grenser for medfølelse folk viste for folket fra nord som måtte reise fra alt de eide. Spesielt vakte de gamle og syke folks sympati. Oppfordringer om å stille opp for flyktningene kom både fra Heimefronten og fra Nasjonal samling. Her var det full enighet. Svenska Norgeshjelpen bidro også med bl.a. klær og annet utstyr.

Folk ble oppfordret til å gi, og det var mye flyktningene trengte ettersom de måtte reise fra alt de eide. Og bygdefolket ga av det de hadde etter nesten fem år med krigstid og varemangel.» (Harald Andresen: Stadsbygd under krigen s.154).

To av de gamle døde i Trondheim, og en døde med det samme de flyttet inn i Stadsbygd prestegård. I løpet av vinteren døde flere på grunn av påkjenningene. De som levde videre, fikk heller ikke se hjembygda igjen og fant en og en sin hvile i Trøndelags jord.

Denne hendelsen satte sitt preg på bygda. Torsdag 9. november hadde de et arrangement på Museet Kystens Arv hvor de mintes det som skjedde. Bygdehistoriker Harald Andresen holdt foredrag. Der trakk han frem et barndomsminne han hadde skrevet om i sin bok. Gutten, Andreas Hårsaker, var bare 3,5 år gammel «da han var med sin far, Adolf, til flyktningene som bodde på prestegården like før jul 1944 med noe julemat. Det var snøføre og de brukte spark til turen. En dame kom ut mot dem på trappa og tok imot varene de hadde med. Andreas var bare 3,5 år da det skjedde. Han sier at grunnen til at han husker dette så godt, er at han syntes dama på trappa var uvanlig liten. Det skulle vise seg at det var mulig å spore dama Andreas hadde sett, og til og med få hennes fantastiske historie.» (ibid. s.158)

Det var gammeljordmora i Lebesby, Rikardine Bøgeberg (1861-1949). I den nyss nevnte bok dvelte han spesielt ved henne og lot henne være representant for de gamle. «Det går utallige historier om Rikardine. Når de fattige samekonene i sin nød kom til henne for å be om hjelp, gikk de aldri tomhendt derifra» (s. 159).

Derfor var det ekstra gildt at et av Rikardines oldebarn, Jan Roald Bøgeberg, og to av hennes tippoldebarn, Maria og Sigrid, dukket opp på denne kvelden. Jan Roald og hans kone Marit Helene hadde også vært på arrangementet i Lebesby. Dermed ble disse hendelsene knyttet sammen på en fin måte. Han hadde med seg blomster med takk fra Lebesby kommune ved ordfører Kristin Johnsen, Lebesby historielag ved undertegnede og ham selv på vegne av etterkommerne. Sigrid leste diktet «Gammel-jordmora» av Magnhild Bøgeberg, og Maria leste «Farvel, Finnmark» som også ble sunget til avslutning på historiekvelden i Lebesby. 

Det var Finnemisjonen som drev Lebesby Gamlehjem. De heter nå Samemisjonen, og de drev hjemmet til 2002 da kommunen overtok og gjorde det om til omsorgsboliger. Anne Grete Myraunet (født Bye) overbrakte takk og blomster fra Samemisjonen. Hun sitter i kretsstyret for Trøndelag og har samisk bakgrunn fra Finnmark. Hun har vokst opp i Kirkenes og hennes mor var fra Kifjord i Lebesby.

«Historier fra vår felles fortid er viktig å ta vare på og bringe videre til kommende generasjoner. Det handler om vår identitet og tilhørighet til stedet vi bor. I krigstid og tunge tider betyr tilhørighet og samhold mer enn noen gang. Det gir folk styrke til å komme over de tyngste stunder og verste kriser. Dette ble understreket gang på gang av de som opplevde krigstiden, samholdet er aldri blitt glemt. Freden og friheten var hele tiden vårt felles mål.» (ibid s. 178)

Nils Borge Teigen, Lebesby

I våpenhuset i Lebesby kirke henger dette bildet av Rikardine Bøgeberg. (Foto: Anne Karine Teigen)
Fra historiekvelden på Bygdetun i Lebesby. Det var Nils Borge Teigen t.h. og May Lindstrøm, stående i midten av bildet, som sto for arrangementet. (Foto: Arnkjell Bøgeberg)
Hilsen og takk fra Lebesby. Fra venstre Sigrid, Maria, Jan Roald og Marit Helene Bøgeberg. (Foto: Jan Roalds mobil)
Anne Grete Myraunet kommer med hilsen og takk fra Norges Samemisjon. (Foto: Harald Andresen)

Filed Under: Bilder, Oppbyggelse

  • Gå til side 1
  • Gå til side 2
  • Gå til side 3
  • Interim pages omitted …
  • Gå til side 120
  • Go to Next Page »
Finnmarkshilsen, redaktør Vidar Norberg, e-post: Finnmarkshilsen@gmail.com, telefon: 90082017, konto DNB: 1214.01.69100. Copyright Finnmarkshilsen.no