Oppbyggelse

Av Jostein Sandsmark

For eit par tiår sidan merka eg meg denne utsegna frå Karsten Isachsen: «Dagbladet er i mot kyrkja, men for kvinnelege prestar». Det eit morosamt ordspel, men uttrykkjer også ei djup sanning. Dagbladet er ikkje stor på teologi, men dei har teft, og i dette stykket – eit profetisk klårsyn. Med sitt ateistiske grunnsyn er dei sjølvsagt ikkje for kyrkja, og dei anar kva som kan skada den. Og han, hvis namn tyder Motstandar, veit nok kva som tener Kristi Kyrkje på jord og kva som vil skada henne – og han kan påverka sine tilhengjarar.

Me ser det tydeleg nå: Kvinneprestane har drege med seg eit liberalt livssyn som gjev seg utslag i feministteologi, sekulær familie- og samlivspraksis, abortsyn, og generelt eit lite truverdig bibelsyn.

På 20 år har kyrkja endra sitt syn på fleire teologiske område som har lege fast i tusen år. Samstundes har bibeltruskapen falma, og sekulære synsmåtar fått innpass. Det spørs ikkje lenger etter kva som står i Skrifta og å bruka det som rettesnor, men det er det som er oppe i tida som blir norma.

Kyrkja er nå styrd av ei rekke trendryttarar. At desse i sitt mangeårige teologiske studium skulle vita kva Skrifta held for sant og beflitta seg på å forkynna det – dei har nå innteke ein kritisk og uengasjert haldning til Bibelens hovudsak: Visa oss vegen til EIT EVIG LIV.

Skrifta sitt klåre ord om at det skal framstå falske profetar ser ikkje ut til å vekkja ettertanke. For når har det blitt observert at det har vore tema å avdekka og ta avstand til dei som forkynner ubibelsk lære?

Lærenemnda er nedlagd, og trendryttarane har sjølv overteke overvakinga av den rette bibelske. Og dei har det travelt med å isolera desse som held fast på Bibelens ord.

(KVAD):

Vil du Jesus rett erkjenne,
at Han er Guds egen Sønn?
Og i tro deg til Ham vende
ved personlig, ydmyk bønn?

Vil du åpne sinn og tanker
for det himmel sendte lys
og lukk opp når Jesus banker,
innbyr, og sin fred tilbys?

Vil du akte vel på tiden,
høre, følge kallets røst?
Nå er nådetid, men siden
kan din sjanse være sløst!

Vil du si Ham: Gi meg nåde!
Jeg har stått så hårdt imot?
Nå vil jeg at du skal råde!
Vær min grunn, mitt håp, min rot.

Axel Remme

Sjøbåra i Vevika. (Foto: Jostein Sandsmark)

(FOTO-MINNER): Samisk bryllup i Kautokeino i 1995. Seija Annikki Rasmus og Mikkel Ailo Logje. (Foto: Olav Berg Lygmo)

Av Vidar Norberg

(NYTT): En bysantinsk kirke fra 400-tallet e.Kr. ble funnet nær Banjas-kilden. Utgravningen ledes av professor Adl Erlich og Ron Lavi.
  
De var overrasket over å finne rester av et stort mosaikkgulv med mange korsmerker. Det er trolig pilegrimer som har besøkt denne kirken. I år 320 var Banjas et viktig sted for kristne pilegrimer med egen biskop. Stedet ble trolig rammet av jordskjelv på 600-tallet, men ble sansynligvis benyttet etter skjelvet.
  
Det ble også funnet altre, som tyder på at det også har vært romersk tilbedelse for guden Pan der. Byen het opprinnelig Paneas (Banjas) etter avguden Pan.
  
Banjas ligger ved foten av Hermonfjellet, øst for den gamle byen Dan som en av hovedbyene for Jeroboam som styrte nordrike etter at kong Salomons rike ble delt (1. Kong. 12). Herodes den store fikk området av keiser Augustus. Hans sønn Filip utvidet byen. Til ære for keiser Augustus kalte han den Casarea med tilnavnet Filippi.
  
Det er mange kristne pilegrimer som kommer til dette området. Cæsarea Filippi er nevnt i Matteus 16, 13 og Markus 8, 27: «Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte Han sine disipler: Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» Da kom Peter med sin bekjennelse om Jesus som Messias, Guds Sønn, går det frem av Bibelsk Oppslagsbok.
  
I boken «Gjennom det gode landet» står det at Jesus to ganger dro gjennom området Cæsarea Filippi. Den første gangen var etter at Han hadde vært i Tyrus, der han helbredet datteren til en fønikisk kvinne. Han tok da veien gjennom Sidon til Galileasjøen, midt gjennom Dekapolislandet.

Artikkelen ble i 2020 trykket i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året.

E-post: Karmelin@netvision.net.il

(NYTT): Rabbinerkone Miriam Levinger (83), en pioner for gjenopprettelsen av det jødiske samfunnet i Hebron, døde natten etter yom kippur i 2020. Miriam Levinger ledet tilbakekomsten til den historiske bygningen Beit Hadassah i Hebron og reetableringen av det jødiske samfunn i Hebron i 1979.

Miriam Beinhorn ble født i 1937 i New York i USA. Hun ble i sin ungdom del av den sionistiske bevegelse. Da hun ble 18 år, så Miriam at hun må flytte fra Amerika.

–Ellers blir du vant til å være her, sa hun i et intervju med «The Jewish Heritage Project».

Hun immigrerte til Israel i 1956. Etter høyskoleeksamen gikk hun på sykepleierskolen i Shaare Zedek i Jaffa-gaten i Jerusalem. Det var primitive forhold, og hun følte av og til at hun var gått hundre år tilbake i tiden.

I 1959 giftet hun seg med rabbiner Moshe Levinger, en student på Mercaz Harav Yeshiva (bibelhøyskole) og en av de fremtredende studenter av sionistrabbiner Zvi HaCohen Yehuda Kook.

–Du møtte og valgte far, fordi du så at han hadde en sann forbindelse til Toraen (Mosebøkene) og var en mester i gode gjerninger, sa datteren Racheli i sitt minneord i begravelsen.

Rabbiner Levinger var først rabbiner av Kibbutz Lavi og senere i moshav Nahalim nær Petah Tikva.

Krigen i 1967
–Så brøt krigen ut. Alle forberedte seg på tre måneder, seks måneder, men plutselig etter en uke var alt over. Alle var forvirret. Min mann sa at dette er et tegn fra himmelen, sa Miriam.

–Vi har fått det bibelske Israel på et sølvfat, det betyr at vi må gå og bosette Israel, sa Moshe Levinger.

I påsken 1968, ett år etter at Hebron var befridd fra jordanerne i seksdagerskrigen, organiserte rabbiner Levinger en gruppe på 30 jødiske familier og leide rom til dem på det arabiske Park Hotel i Hebron for å feire sedermåltid. De nektet å forlate hotellet. Etter en måneds tid med forhandlinger flyttet forsvarsminister Moshe Dayan dem til en nærliggende militærbase hvor de ble inntil Kiryat Arba var bygget i 1971.

Det jødiske samfunn i Hebron skrev på sin hjemmeside om påskemåltidet i 1968:

–I denne store begivenheten deltok mange mennesker for å feire den første jødiske høytiden i Hebron siden det jødiske samfunnet ble utvist i 1929. Påskemåltidet på Park Hotel ble sett på som det ultimate svaret på den dødelige Hebron-massakren i 1929. Det satte scenen for at jøder kunne vende tilbake til Judea og Samaria som i dag har over en halv million israelske borgere.

Hus ble borg
Miriam Levinger ledet tilbakekomsten til den historiske bygningen Beit Hadassah i Hebron og reetableringen av det jødiske samfunn i Hebron i 1979, skrev Arutz 7.

Beit Hadassah-bygningen dateres tilbake til 1893. Den gang het den Chesed L’Avraham-klinikken. Den ble bygget med midler donert av jødiske samfunn fra Nord-Afrika. Den var en av de første Hadassah-sykehusklinikkene i landet, bemannet og støttet med jødiske donasjoner. Den tjente både jøder og arabere og tilbød gratis medisinske tjenester.

Det var også i bygningen Beit Hadassah at massakren i 1929 fant sted, 67 jøder ble myrdet. De jødiske familiene kom tilbake til området Beit Hadassah i 1931, men ble i 1936 kastet ut.

Etter frigjøringen av Hebron under seksdagerskrigen i juni 1967 brukte Israels forsvarsstyrke den gamle sykehusbygningen som et midlertidig hovedkvarter. Da hæren flyttet ut, ble bygningen herjet av vandaler, og alt ble fjernet, inkludert dører og vinduer.
  
Flyttet inn
Miriam Levinger spilte en avgjørende rolle i å gjenopprette bosetningen i byen Hebron for jøder. Hun var med en gruppe av tolv kvinner som i 1979 slo leir i den forlatte Beit Hadassah-bygningen med rundt 40 barn.
Levinger skrev om sine opplevelser i en artikkel opprinnelig trykket i Torah Tidbits i juli 2020:

–En lastebil kom til Kiryat Arba klokken tre om morgenen for å frakte oss til Beit Hadassah. Yeshiva-studenter fra Mir Yeshiva ble med for å hjelpe. Vi parkerte i gaten bak Beit Hadassah, vi klatret alle på en stige opp til gårdsplassen og gikk inn i bygningen. Vi gav kaker og appelsiner til barna og la dem til å sove på madrasser på gulvet. Det var begynnelsen. Forholdene våre var forferdelige. Ikke rennende vann eller strøm. Vi hadde bare kjemiske toaletter og mye skitt, støv og mugg.

Fikk hjelp
–Jeg minnet meg selv om de opprinnelige chalutzim (sionistiske pionerer) på 1900-tallet og innså at vi hadde det mye bedre enn dem. Vi sov på madrasser på gulvet, og kvinnene fra Kiryat Arba hjalp til med grunnleggende behov, inkludert mat og klesvask. Hæren innså etter mange dager at vi ikke planla å dra, uavhengig av forholdene våre. Den militære lederen Benjamin Ben Eliezer i Judea og Samaria kom og omringet Beit Hadassah med piggtråd. Han advarte oss om at hvis noen dro, ville de ikke få komme inn igjen. Forsyninger ble levert to ganger i uken. Soldater ble plassert i andre etasje for å beskytte oss. De hadde bad, strøm og rennende vann. Vi tok strøm fra dem til et lite kjøleskap. Vi hadde parafinlamper, vann i dunk og babybadekar for oppvask. Våre dager ble brukt på å tilberede måltider og med barna.

Politisk kamp
–Det var elementer i hæren, politiet og knessetmedlemmer som kjempet mot oss. Moshe Dayan var veldig klar på at han ville gi Patriarkenes grav til araberne.

–Jeg var trygg i kunnskapen om at jødene bosatte Israel for 4000 år siden i lydighet mot Guds befaling. Hvem har hørt om en nasjon som var villig til å gi sine forfedres graver til et annet folk? Araberne hevder at Isak og Jakob er arabiske profeter og ikke forfedre til det jødiske folket. Vi jøder kan ikke bestride det som er skrevet veldig tydelig i Toraen. Mannen min ledet an med å forklare rabbiner Kook, Vilna Gaon og alle de rabbinske lærde som snakket utførlig om Eretz Yisrael som den jødiske arven fra Gud. Det hele er skrevet i svart-hvitt. Jerusalem er nummer én, og Hebron er en inngangsport og nøkkel til hele Eretz Yisrael, fortalte Miriam Levinger.
  
En seier
Det jødiske samfunn i Hebron skrev at siden den gang har andre bydeler i Hebron blitt etablert i rabbiner og rabbinerkone Levingers ånd. De viet livet til å utvide bosetningen i Hebron og hele Israel. I dag er Beit Hadassah et blomstrende boligkompleks med lekeplass, synagoge og museum og besøkssenter i første etasje.

Regjeringen samtykte i 1980 å autorisere det jødisk bosetning i Hebron.

Miriam Levinger og hennes mann, som døde i 2015, har 11 barn og 50 barnebarn hvorav de fleste bor i Judea og Samaria.

Artikkelen ble i 2020 trykket i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året.

E-post: Karmelin@netvision.net.il

Av Olav Berg Lyngmo

(OPPBYGGELSE): Leif Akselsens faste motto i enhver sammenheng var skriftstedet fra Markus evg. 11, 22: «Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!»

Den indre Sjømannsmisjon (DISM) hadde mange fiskerhjem langs norskekysten i gamle dager. De het alle Havly. Disse var også i Finnmark, blant annet i Vardø, Båtsfjord, Honningsvåg og Gjesvær. Da jeg møtte Leif Akselsen første gangen, var han direktør på hotell Havly i Honningsvåg.

I turistsesongen jobbet han nesten døgnet rundt for å spare DISM for ekstra utgifter. Vi så at Akselsen hadde tatt av flere kilo da vi kom hjem til Honningsvåg etter ferien. Han var også en nevenyttig mann som utførte restaureringsarbeid på Havly. Han klarte å snu økonomien fra underskudd til overskudd. Han var en ivrig loddselger for DISM. Som pensjonist med bopel i Kvenvik i Alta kunne man ofte se at han satt og solgte lodd flere steder i byen. Han var også i Kautokeino. Hans kone Anne Sofie og andre damer i DISM laget fint håndarbeid som ble loddet ut eller solgt på julemessen på Havly.

Pengene ble sendt til hovedkassen i Bergen. Derfra lønnet de sine predikanter som besøkte DISMs foreninger/kontakter på forskjellige steder i landet. Akselsens faste motto i enhver sammenheng var skriftstedet fra Markus evg. 11, 22: «Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!» – Akselsen var en av dem som offentlig forsvarte Bibelens sannheter da Ola Steinholt i 1998 gikk til avskjedssak mot to prester i Finnmark. Det samme gjorde generalsekretær i DISM, Axel Remme. 

«STÅ fast, min sjel, stå fast I Herrens krige!

Tenk hvilken skam og last Sin Gud å svike! 

Tenk hvilken skjendig ting, Først Gud å kjenne!

Og siden seg omkring, Til verden vende!». 

L.rev. 267.

Les mer om Leif Akselsen i Finnmarkshilsen.no

Av Vidar Norberg

(NYTT): Historien om skogplantingen i Israel er en jødisk fortelling om de blå bøssene. Store summer er opp gjennom årene samlet inn på bøssene til oppkjøp av land og planting av skog i Eretz Israel.

Den 28. januar var det i år trærnes nyttår, tu bishvat, som betyr den 15. i måneden shvat. Da planter israelere trær. Slik har jødefolket gjort landet som en gang lå øde til en blomstrede hage i Midt-Østen. I dag er de sionistiske målene å skaffe mer vann, skog og et bedre miljø. Rabbinere mener at det er et forløsningens kjennetegn når Israel blomstrer. Det vises til flere bibelvers.

«Jeg vil øke trærnes frukt og markens grøde, så dere ikke mer skal lide hån blant hedningefolkene på grunn av sult.» (Esekiel 36, 30)

«I kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt.» (Jes. 27:6)

Blå bøsser

Det var professor Hermann Schapira ved Heidelberg universitet som fikk ideen til Jødisk Nasjonalfond. Han ville skape et nasjonalt fond for jødefolket som var spredt over hele jorden siden år 70 e.Kr. Men den jødiske sionistkongress avviste fire ganger på rad et forslag om å opprette et jødisk nasjonalfond for å kjøpe jord i Israel. Da den moderne sionismens far, Theodor Herzl, fikk høre at det var avslått også på Den femte kongressen, fikk han overbevist forsamlingen om at det var begått en prosedyrefeil i avstemningen, og saken kom opp igjen. Herzl la bredsiden til og sa at man selvsagt kan vente til Messias kommer… Dermed snudde han stemningen, og Keren Kayemet LeIsrael, eller Jødisk Nasjonalfond, ble opprettet 27. desember 1901 i Bazel.

For å kjøpe land trenger man mange penger. Etter et par uker foreslo bankmannen Chaim Kleinman fra Galicia at man skulle lage en blå/hvit bøsse som skulle rundt i jødiske hjem for å samle penger. I KKL var alle gaver, enten de kom fra styrtrike velgjørere eller fra den lille families bøsse, like velkommen. Midlene ga penger til å kjøpe opp land og litt senere også til å plante skog. Det fortelles at når man ikke hadde nok folk for å ta landet, kunne man gjøre hevd på det ved å plante sine trær der.

Jødisk Nasjonalfond ble en slags felleseiendom for det jødiske folk. Det het i KKLs grunnlov at all jord, som er kjøpt inn, skal tilhøre det jødiske folk. KKL skal anvende donasjonene til ervervelse av jord, som ikke kan selges eller arves, men skal utloddes til bosetterne. Basis for disse bestemmelser var Bibelens ord om at «Jorden må ikke selges for alle tider. For meg hører  landet til. Dere er fremmede og gjester hos meg.» (3. Mos.  25:23)

Store oppkjøp

En av de store landoppkjøperne var Yehoshua Hankin. Som 17-åring kom han til Israel i 1882. På farens forretning i Jaffa lærte han seg skikkene til arabere og beduiner. Det fortelles at han red våpenløs rundt om i landet med  en sekk sølvpenger. Han klarte å skaffe JNF hele 60.000 hektar land.

En av de største bragdene var nok oppkjøp av 5000 hektar i Jisre’el-dalen som den gang var litt av et sumpområde. Ikke bodde det mange mennesker der heller. De fleste var festebønder hos den rike Beirut Sursik-familien. Det tok 30 år og sikkert mange kopper arabisk kaffe  i  små landsbyer, Damaskus og Beirut før han fikk tilbud om landet til en høy pris.

Det var nesten som en styrelse at KKLs grunnlegger Menachem Ussishkin var president. Han sørget for pengene.

–Hvis salget står mellom å kjøpe dyrt i dag eller billig i morgen, så sier jeg: kjøp i dag. Dere kan kalle meg en dårlig forretningsmann, men dere ville med rette kunne kalle meg en forbryter, hvis Emek ikke blir vårt, sa lederen ifølge det danske jubileumsskriftet «KKL 100 år».

På norsk

–Daglig ble man minnet om gjennoppbygningsarbeidet i «Palestina» ved hjelp av den blå bøssen som var i bruk i alle hjem, skrev nå avdøde Berit Demborg i boken «Du skal fortelle det til dine barn. Det Mosaiske Trossamfund i Oslo 1892-1992».

Hun trekker spesielt frem den første og energiske KKL-formann John Jacobsen og hans kone Chesne i Trondheim og senere i Oslo som gjorde en enestående innsats. De arrangerte blant annet mange barnefester i forbindelse med trærnes nyttår.

–Jeg vokste opp som sionist og med Keren Kayemet. Hvert år laget de arrangement for barn. De lagde en stor blå bøsse av papp, og inne i den sto jeg og leste dikt, fortalte Celia Gorlén da skogslunden for Moritz Rabinowitz fra Haugesund ble gjeninnviet i 2008.

–Med de blå bøssene samlet  vi penger for å kjøpe land og deretter for å plante skog. I 1948 hadde Keren Kayemet kjøpt så mye land at de kunne sette grensene. KKL og Keren Kayemet var grunnlaget for at denne staten ble til, sa Gorlén.

Søstrene Demborg og Gorlén arbeidet begge ved KKLs kontor i Oslo og gjorde en stor innsats for skogplanting i Israel. Det ble samlet inn penger slik at flere nordmenn kunne få sin skog i Israel. På veien opp til Jerusalem har man det som heter De norske kongeskogene. Men de fleste nordmenn har sin skog i ørkenlandet Yatir som ikke får mer enn 250 millimeter regn i året. Her har «Arbeidervenner for Israel» plantet skog for tidligere statsminister Trygve Bratteli. Dagens lesere ga penger til en skog for Arthur og Marie Berg, mens tidligere olje- og energiminister Kåre Kristiansen fra Kristelig Folkeparti fikk sin skog i 1991. Også Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen har sin skog i Israel.

Tidligere er det blitt nevnt at spesielt norske pinsevenner har vist kjærlighet for skogplanting i Israel.

–Jeg vil takke dere som kommer fra Norge og forstår verdien av skog, for at dere er med å plante skog i Israel. Uten skogen ville dette bare vært et ørkenland. Det er denne skogplantingen som har vært med å danne grunnlaget for staten Israel, sa Celia Gorlén i 2008.

Artikkelen ble første gang trykket i KARMEL ISRAEL-NYTT i 2009

Abonner på KARMEL og les mer – 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Gamle prestekjoler i Den norske kirke. Bildet er fra vigslingen av Hamarøy kirke i juni 1974. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINNER): Ved en søndagsskoleavslutning tar man gjerne en tur ut i det fri eller et nabobesøk til en annen søndagsskole. I 1995 valgte Elvebakken søndagsskole i Alta å besøke barn på vidda. Vi presenterer her et scannet bilde som er tatt på Jámetmielli i Kautokeino.

Det sentrale i en søndagsskole er alltid bibelhistorie, katekisme og salmesang. Det hører også med til innholdet i en slik busstur. Sjåførene Kjell Ivar Thomassen og Magnar Grøneng sørget for sikker transport av små og store, omkring 100 i tallet, til et trivelig opphold i godt vær på Finnmarksvidda. Bål, pølser og kos utendørs hørte med til turen.

Tidspunktet i denne nordnorske og lyse årstid var før mygg og knott overtok sommeridyllen. De nevnte småkryp melder sin ankomst på vidda ved St. Hans-tider. De merkes gjerne ved den årlige friluftsgudstjenesten omkring midten av juni ved hytteområdet Vuorašjávri. Jámetmielli er en gammel gravplass fra 1640-tallet. Den ble neppe brukt etter at Kautokeino kirke ble bygget av svenskene. Kirken ble tatt i bruk i 1701 og vigslet i 1703. Og brent av tyskerne høsten 1944.