Oppbyggelse

Det var tårer da jødene ble kastet ut av Gaza.

I en snedig kronikk i Aftenposten den 31. desember 2020 legger Mads Gilbert i Tromsø og Erik Fosse i Oslo skylden på Israel fordi terroristorganisasjonen Hamas i Gaza ikke har vaksine, respiratorer og annet utstyr mot koronapandemien. Ikke uvanlig kommer den godt oppslåtte og layoutluftige kronikken i forbindelse med en kristen høytid. Å lansere anklager i forbindelse med høytider er en gammel antisemittisk tradisjon, tilsiktet eller utilsiktet.

Essensen i kronikken er at Israel gjennomfører en blokade av Gaza og dermed har skylden for palestina-arabernes skjebne med fattigdom, sykdom, nød og nå også koronasmitte. Dernest ber kronikørene om at statsminister Erna Solberg, nå når Norge er medlem i FNs sikkerhetsråd, må gå i spissen for å få opphevet blokaden. Dette er i beste fall en grov omskrivning av virkeligheten, i verste fall et utslag av gammel inngrodd antisemittisme.

Man tør minne om at terroristorganisasjonen Hamas med makt først kastet ut Den palestina-arabiske autoritet av Gaza. Under Abu Mazens ledelse ble det også boikott av Gaza fordi  Mazen ikke fikk styre og dele ut milde gaver fra verdens givere til sine folk. Hamas sin politikk førte til at det i praksis ble en PLO-stat i Judea og Samaria, en annen i Gaza. Hamas fikk et Hamastan.

Dette Hamastan har vist seg svært så krigersk. De har ifølge meldingene smuglet inn våpen og utstyr til krigføring. Det var så ille at til og med Egypt fylte smuglertunneler fra Gaza til Sinai med vann. Bokstavelig druknet aktiviteten.

Men det var særlig den jødiske staten Israel som fikk unngjelde for jødehatet fra Hamas. Hamas har brukt milde gaver til å produsere raketter og granater som de har skutt mot Israel i en årrekke. Byer som Sderot, Askalon, Ashdod og flere andre mindre steder har fått merke rakettregnet. Byene har vært nedstengte, ikke på grunn av korona men på grunn av islamske hatraketter. Først når Israel har bombet raketter og terrorister ned, så har ildstormen stilnet. Ikke en gang byggematerialer har Israel kunnet slippe fritt inn, fordi de brukes til å bygge bunkerser og angrepstunneler inn i Israel. Alt dette gjør at Israel har begrenset mengden av strategisk gods for å beskytte sin egen befolkning mot terrorangrep.

Det gikk så langt at israelske forskere måtte utvikle en rakett, «Iron Dome» (jernkuppelen) for å skyte ned rakettene fra Hamastan.

Likevel slipper Israel ifølge meldingene hver arbeidsdag inn 600–700 lastebiler med mat, medisiner, bensin, byggematerialer til Gaza. Ut kommer det jordbruksprodukter, blant annet jordbær og blomster. 

Selv om Hamas fører en pågående terrorkrig mot befolkningen i israelske byer, har Israel tillatt at dollar i kontanter fra glade givere har strømmet inn, for eksempel for at palestina-araberne skulle få litt ekstra ved høytider. Israel har vist omsorg og vennskap mot palestina-araberne, men israelerne må selvsagt forsvare seg for ikke å bli drept. 

Før Oslo-avtalen reiste israelere til Gaza for å hygge seg med pita og humus på arabiske restauranter. Israelerne fikk rimeligere bilreparasjoner i Gaza. Etter Oslo-avtalen ble alt stengt, og Gaza ble til et drivhus for islamsk hat. Etter Ariel Sharons tilbaketrekking ble det også et iransk oppmarsjområde for raketter mot jøder, men bemannet med arabiske islamister fra flere terrorlag.

De to kronikørene får også rikelig med plass til å skryte av da de var i Gaza og hjalp palestina-araberne som ble forsøkt stanset av Israel i ulike operasjoner. Det var forlydender om at terrorister hadde kommandosentral under et sykehus, at utskytningsrampene var i eller nær skoler og barnehager. Målet for Hamas var at et passe antall arabere skulle dø under et israelsk angrep slik at Hamas vant PR-krigen, og kunne de påføre israelerne tap, ble det dobbelt glede.

Israel er, som profeten Esekiel 36 sier det, kommet i ondt rykte blant folk. Så også i kronikken av Gilbert og Foss. Og Aftenposten er dessverre med.

«Så sier Herren, Israels Gud: Fordi fienden ropte: Ha, ha! over eder og sa: De evige hauger er blitt vår eiendom, derfor skal du spå og si: Så sier Herren, Israels Gud: Fordi, ja fordi de ødelegger og higer efter å opsluke eder fra alle sider, så I kan bli de andre folks eiendom, og fordi I er kommet på tunger og leber og i ondt rykte blandt folk, derfor, I Israels fjell, hør Herrens, Israels Guds ord! Så sier Herren, Israels Gud, til fjellene og haugene, til bekkene og dalene og til de øde grushauger og de forlatte byer, som er blitt til rov og til spott for de andre folk, som bor rundt omkring, derfor sier Herren, Israels Gud, så: Sannelig, i min brennende nidkjærhet har jeg talt mot de andre folk og mot hele Edom, som har tilkjent sig mitt land til eiendom med hjertens glede og med inderlig forakt, for å drive ut dem som bor der, og utplyndre det; derfor skal du spå om Israels land og si til fjellene og haugene, til bekkene og dalene: Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg har talt i min nidkjærhet og i min harme: Fordi I har båret folkenes hån, derfor sier Herren, Israels Gud, så: Jeg har løftet min hånd og svoret: Sannelig, de folk som bor rundt omkring eder, de skal selv lide hån.»

Dette er en lederartikkel i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINNER): I forbindelse med Honningsvåg kirkes 100 års jubileum i 1985, ble prestefamilier kontaktet som tidligere hadde bodd i Nordkapp. Det ble samlet inn en del stoff til et jubileumshefte om kirken, som var det eneste bygget i Honningsvåg som overlevde brenningen høsten 1944. I den forbindelse kom det noen bilder fra sokneprest Nils Øritslands sønn, presten Einar Øritsland, (1935-2012) født i Honningsvåg. På bildene fra et
førkrigsbryllup i Slotten står det også navnet Mathilde Mathisen. Hvem den damen var, vites ikke! Årstallet er antydet til 1929 eller 1930. Nils Øritsland bestyrte Måsøy sokneprestembete i tiden 1927-1929. 

(OPPBYGGELSE): Det finnes to utganger på menneskelivet. Den ene vei går til fortapelsen, den andre går til himmelen. Derfor må du velge rett. Dette valget kan kun gjøres mens du lever her på jorden. I evigheten er det for sent.

Gud kaller på mennesker. Kanskje flere ganger. Når du fornemmer, føler eller hører Guds kall, må du ikke si vent. Det er ikke sikkert at kallet kommer tilbake og du blir frelst. Da går du fortapt. Det er livets alvor.

Bibelen er Guds eget ord til menneskene. Der står det at «Det er ikke en rettferdig, ikke en eneste» (Rom 3, 10). «Alle har syndet og står uten ære for Gud» (Rom 3, 23). «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 6, 23)

Paulus’ brev til romerne forklarer med andre ord at vi syndige mennesker ikke har noe å vise frem når vi står overfor Gud. Men det er en sjanse. Paulus sier Guds nådegave er evig liv. Vil du ha denne gaven. Her er fremgangsmåten for å bli frelst:

«For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjerte tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For hver den som påkaller Ham, skal bli frelst». (Rom. 10, 9–10 og 13).

Forkynneren JD Farag kaller disse ordene for troens ABC. Alltid forteller han sine tilhørere og seere hvordan de skal bli frelst. Det gjelder også deg.

Om du er alene på vidda eller ute på havet, står i et menneskemylder, på arbeidsplassen eller ligger i en sykeseng på et sykehus. Alltid kan du fortelle Jesus at du har syndet, at du trenger frelsen i Jesu blod. Vær sikker. Jesus hører deg! Du kan få evig liv.

Når du hører Hans kall, da forherd ikke ditt hjerte. (Hebr. 3, 15)

V.N.

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINNER): Disse bildene viser 50-årskonfirmanter i Kautokeino.

Hjertelig takk til menighetssekretær Stian Aleksandersen i Kautokeino.
Han har funnet navnene på dem som ble konfirmert i Kautokeino i 1943, av sokneprest Jan Harr (1904–1992) fra Narvik.

Det var ett kull som ble konfimert i 1943, de ble konfirmert den 21. mars.

Alle foto er tatt av Olav Berg Lyngmo.

Anders Olsen Eira                                           f. 1927

Anders Thomassen Gaup                            f. 1928

Johan Klemet Mathisen Hætta                  f. 1926

Johan Ingvald Johansen Oskal                   f. 1927

Mathis Amund Mathisen Pentha             f. 1928

Per Anders Turesen Ture                             f. 1928

Johan Johansen Vik                                        f. 1928

Anna Mathisdatter Ballojavre                    f. 1927

Kirsten Anne Maria Persdatter Bongo      f. 1927

Susanne Mikalsdatter Hætta                      f. 1928

Berit Susanne Klemetsdatter Mortensen  f. 1928

Marit Nilsdatter Pulk                                     f. 1928

Susanna Persdatter Sara                              f. 1928

(SPISS): Det var trist å høre biskop Olav Øygards årstale 2021. Der fører biskopen aktiv strid for kvinnelige prester. Talen legger opp til kirkesplittelse og vil i praksis føre til at gjenfødte kristne trekker seg bort fra Den norske kirke. Til slutt kan biskopen og hans prester bli sittende igjen med stemningssøkende kulturkristne. Man får såkalte kulturkirker med konserter, spill, dans og det noen av og til kaller magiske øyeblikk. Men det fører ingen til himmelen. Dermed har biskop Øygards kirker forfeilet målet som er å lede mennesker til sann omvendelse, syndenes forlatelse i Jesu Kristi blod og det evige liv. Man kan med andre ord sitte i kirken et helt liv og gå fortapt.

Når biskopen nå så helhjertet går inn for kvinnelige prester, skal man merke seg at slik har det ikke alltid vært. Han har selv gjort en 180 graders helomvending. Da biskopen var prest i Alta, var han ifølge predikant Henry Baardsen i Elvebakken Læstadianske menighet av den formening at Bibelen ikke åpner for bruk av kvinnelige prester. Øygard hadde da biskop Odd Bondevik som sitt forbilde som på den tiden var motstander av kvinnelige prester ut fra det som står i Bibelen. Da Bondevik endret syn, fulgte Øygard etter. En teologisk saltomortale. Han kom ned med beina i den liberale frafalne kirke. Og ble biskop. En av de viktigste forutsetningene for en prest som vil gjøre karriere i statskirken, er å bli politisk korrekt. Det er derfor ikke underlig at en politisk korrekt biskop nå sier at de til våren skal markere at det er 60 år siden Ingrid Bjerkaas ble Norges første kvinnelige pest. Så støtter han seg til at utviklingen går klart i retning av stadig større aksept for kvinners prestetjeneste i Den norske kirke.

–Som kirke skal vi legge til rette for kvinnelige presters tjeneste i vår kirke, skriver Øygard.

Hans argumentasjon er kun at stadig flere i en postkristen tid aksepterer kvinnelige prester. Biskopen spør ikke om hva Guds Ord sier. Han kommer ikke en gang i hu det han selv en gang har ment om kvinnelige prester. Biskopene snur kappen etter vinden.

Men slik har det ikke alltid vært. Biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland var den siste biskop mot kvinnelige prester. I et stort intervju fortalte den nå avdøde biskopen at han ikke hadde endret syn til fordel for kvinnelige prester. Han sa at kvinnelige prester er et brudd på Det nye testamentets syn og kirkens nesten 2000-årige tradisjon. Hele intervjuet med Nergård ligger ute Finnmarkshilsen og kan studeres der.

Et av de sentrale bibelavsnittene i denne sak finner man i Første brev til korintierne 14, 34–38:

«Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne sig, som også loven sier. Men vil de få rede på noget, da skal de spørre sine egne menn hjemme; for det sømmer sig ikke for en kvinne å tale i menighets-samling. Eller var det fra eder Guds ord gikk ut? eller er I de eneste det er nådd til? Tror nogen at han er en profet eller en åndelig, da skal han skjønne at det jeg skriver til eder, er Herrens bud. Men om nogen ikke skjønner det, så får han la det være.»

Guds Ord er klart. Og det var klart for alle i rundt 2000 år. Men i denne frafallstid er det nye ubibelske toner. Og Øygard dekker seg bak bispemøtets uttalelse i oktober som ifølge biskopen var tydelig på at kallet til prest gjelder både kvinner og menn.

Nergård var etter det Finnmarkshilsen forstår, av en helt annen formening. Hans utgangspunkt for motstanden mot kvinnelige prester var fra Johannes’ evangelium 20, 21ff:

«Liksom Faderen har sendt meg sender jeg dere… Det dreier seg her om et fullmaktsord til apostlene. Apostolatet er avsluttet, men apostolatets funksjoner fortsetter i kirken. Disse funksjonene er forkynnelsen av evangeliet, forvaltningen av sakramentene og utøvelsen av nøklemakten. Den augsburgske bekjennelse, Confessio Augustana, anfører da også nettopp dette skriftord om biskopens åndelige funksjoner. Dette er de samme funksjoner som en ordinert prest har i sin menighet, med andre ord lære- og hyrdeembetet. Augustana bekrefter dermed at apostolatets funksjoner fortsetter, selv om apostolatet som historisk størrelse er avsluttet.»

Lære- og hyrdeembetet er i klassisk bibeltro kristendom forbeholdt menn.

Biskop Øygard har en annen mening.

–Vi må stadig øve oss i å leve med uenighet både i denne saken, i ekteskaps-saken og i mange andre saker der vi har ulike syn! Det kirkelige fellesskapet er heldigvis ikke bygd på at vi mener det samme, men at vi tror på den samme Jesus Kristus! sa biskopen i sin tale.

Men her har nok biskopen gått seg vill i det kirkelige landskapet. Bibeltro kristne går ikke til kirke med kvinnelige prester eller prestinner. De holder seg borte fra slike prester fordi denne tjeneste er forbeholdt menn og kvinneprester er i strid med Guds Ord. Bibeltroende tør ikke sette seg opp mot Skaperen, slik staten, bispekollegiet og det nåværende folkeflertallet har gjort og oppfordrer til. Derfor er kvinnelige prester kirkesplittende, selv om biskop Øygard mener noe annet. Utviklingen har ført til at gammeltroende trekker seg tilbake. Menighetene overtar selv konfirmasjon, forvaltningen av sakramentene dåp og nattverd. Kirkene blir tomme hus eller konserthus for magiske begivenheter, dans og ukultur.

Men kirken skulle være et Herres hus til frelse og oppbyggelse. Når det blir noe annet, vil Den Hellige Ånd trekke seg tilbake. Dermed blir det heller ikke vekkelser og fornyelser. Kirken er som en avskåret blomst i en vase. Den visner fort og blir illeluktende før den til slutt kastes ut av alle. Det hjelper ikke om biskopen drar på tiggerferd for å få penger til vedlikehold av visne kirker. Før eller siden er de dømt til undergang.

Mange kirker er i sin fordums prakt som fine Mercedeser å se til. Men de har fått erstattet bilmotoren med en slitt vaskemaskinmotor. Man kan ikke kjøre noe sted om Mercedes-bilen er aldri så fin. Får du et ubibelsk budskap i kirken, fører det deg aldri til himmelens land. Det er alvoret for et menneske som har en himmel å vinne og et helvete å unnfly. Da er det bare Guds Ord fra Bibelen som kan frelse og føre deg til himmelens land.

Stakkars biskop som tør påta seg ansvaret for et forførende budskap og en forførende kirke. Det er som bibeltroende kristne vår plikt å be for biskopen i Nord-Hålogaland, at han må komme til sannhets erkjennelse, omvende seg og finne tilbake til den smale sti som leder til Himmelens land.

Vidar Norberg

Av John Skåland

(KOMMENTAR): I Sokndal kommune i Sør-Rogaland er det mange Israel-venner. Flere av disse har i førjulstiden fått laget store davidsstjerner som lyser godt i nattemørket.

En av de største stjernene har bussjåfør Arne Helgason satt opp i gavlen på huset sitt – lysende rett mot fylkesvegen. Han har vært flere ganger i Israel og håper at det snart er mulig å reise dit igjen. Helgason tror de fleste som setter opp davidsstjerne, gjør dette for å sympatisere med jødene og staten Israel i en verden hvor så mange går mot dem. Ikke minst har medier i Norge skapt et vrangt fiendebilde av Israel – dette må endres på!

Uansett er det et flott vitnesbyrd å la dette flotte symbolet lyse opp mørketiden – og ikke minst ved julens høytid.

(FOTO-MNNER): Kirkekaffe er alltid hyggelig. Bildene fra Láhpoluoppal kapell er tatt under markeringen av 25-årsjubileet i 1992.

Láhpoluoppal ligger ved søreenden av innsjøen Láhpojávri på Finnmarksvidda. Derfra er det fire mil til Kautokeino sentrum. (Alle foto: Olav Berg Lyngmo)

Av Vidar Norberg

Arkeologer har funnet en liten festning på Golan som trolig tilhørte kongedømmet Gesur. De var alliert med kong David for rundt 3000 år siden. Historien er omtalt i Bibelen.

Spadene skulle settes i jorda for et nytt byggeprosjekt i bygda Hispin. Det var da man oppdaget at der var mer enn jord og stein. Arkeologer ble tilkalt og gikk i gang med finere verktøy. De støtte på en gammel, liten festning med murer av basaltstein som var 1,5 meter tykke. Festningen lå på en høyde med oversikt over El-Al-dalen, på et sted hvor man kunne gå over elven.

Det mest oppsiktsvekkende funnet var en liten steinpåle med et innrisset bilde av en figur med horn og utstrakte armer. En slik figur for månedyrkelse ble i 2019 funnet ved den nytestamentlige byen Betsaida nord for Genesaretsjøen. Professor Rami Arav ved Universitetet i Nebraska i Omaha mener Betsaida var hovedstaden til Gesur. Den knyttes nå sammen med festningen på Golan på grunn av felles avgudsbilde. Det er kun 15 kilometer mellom Hispin og Betsaida.

Det ble også funnet en fruktbarhetsfigurinne som holder rundt en tromme. Videre oppdaget arkeologene potteskår av samme slag som i Tel Megiddo. Et par ringer ble også funnet.

Bibelsk arkeologi
Israels antikkmyndighet skriver i pressemeldingen at arkeologgene anser fortet som bygget av kongedømmet Gesur for å kontrollere området. De var alliert med kong David. Videre skriver IAA at ifølge Bibelen hadde kongedommet Gesur diplomatiske- og familierelasjoner med Davids hus. I pressemeldingen påpekes det at Davids hustru Ma’aka var datter av kong Talmai i Gesur.

«Ja’ir, Manasses sønn, inntok hele Argob-landet like til gesurittene og ma’akatittenes grenser. Og dette landet, Basanlandet, kalte han etter sitt eget navn Ja’irs teltbyer. Så har det hett til denne dag.» (5. Mos. 3, 14)

«Men Israels barn drev ikke bort gesurittene og ma’akatittene. Gesur og Ma’akat er blitt boende blant Israel til denne dag.» (Josva 13, 13)

Ifølge Bibelen var Gesur alliert med David og voktet denne delen av riket. Bibelen forteller at David var gift med Ma’aka som var datter av kong Talmai i Gesur. Slik ble pakter inngått på den tiden. I 2. Samuels bok 3, 1-3 står det skrevet:

«Krigen mellom Sauls hus og Davids hus ble langvarig. David ble sterkere og sterkere, men Sauls hus ble svakere og svakere. David fikk sønner mens han bodde i Hebron. Hans førstefødte var Amnon, sønn av Akinoam fra Jisre’el. Den andre var Kilab, sønn av Abiga’il, karmelitten Nabals kone. Den tredje var Absalom, sønn av Ma’aka, som var datter til Talmai, kongen i Gesur.» (2. Sam. 3, 1–3)

Arkeologi
Det er Barak Tzin og Enno Bron i Israels antikkmyndighet som leder utgravningen. Utgiftene dekkes av Bygge- og husdepartementet samt Golan regionale råd. Folk i Hispin og Nov har også deltatt sammen med studenter fra pre-militærakademiet i Natur, Kafar Hanasi, Elrom, Metzar og Qatzrin. Både barn og voksne har børstet av 3000 år gamle steiner fra Davids tid for å få med seg den minste perle.

Etter planen skal dette stedet bli et «åpent utendørsmuseum» hvor folk kan komme og se på den gamle bibelske festningen fra kong Davids tid.

Artikkelen er tidligere trykket i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og følg med. 500 kroner i året.

Bestill KARMEL: karmelin@netvision.net.il

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINNER): Mieron søndagsskole rundt 1994. De tre søndagsskolelærerne er fra venstre: Berit Turi Mortensen, Gunhild Sara Buljo og Ellen Márjá Turi Gaup. 

Mierojávri ligger ca. 15 km fra kirkestedet Kautokeino, i retning Alta. Kautokeino er Norges største kommune i utstrekning, og ligger lengst sør på Finnmarksvidda. I areal er kommunen omtrent like stor som de gamle fylker, Oslo, Østfold og Akershus til sammen. Innbyggertall i kommunen er i underkant av 3000, og ca. 95 prosent har nordsamisk som dagligspråk.