Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

(NYTT – Jerusalem, 22.12.2020): Kristne hentet tirsdag sine juletrær ved Jaffaporten i Jerusalem. Det er en julebusk som har sine røtter i en stor blomsterpotte. 

Det er Jerusalem kommune og Jødisk Nasjonalfond (JNF) som har pleid å dele ut gratis juletre. I tidligere år var det overskuddshogst fra skogene til JNF med ganske store trær. De har også hatt en egen juletreskog i Israel.

Utdelingen av gratis juletrær startet klokken ni. Ikke lenge etter kunne man se folk komme med grønne busker i blomsterpotter langs den nye, moderne, jødiske handlegaten Mamilla.

–Hvor foregår utdelingen av juletrær?

–Den begynte klokken ni og er over. Bilen med trær har alt kjørt, sa Eli Thomas opprinnelig fra Libanon, men nå bosatt i Israel.

–Jeg skal ha juletreet i mitt hjem, sa Eli og holdt opp treet for fotografering.

Alt i bibelsk tid var Libanon berømt for sine store og vakre sedertrær. Kong Salomo fikk trær fra Libanon for å bygge templet.

–Savner du Libanons sedertrær?

–Nå er det vanskelige tider i Libanon, sa Eli Thomas og fortsetter innover fra Jaffaporten mot Jerusalems gamleby. Han kommer neppe til Libanon med det første.

Han virker oppriktig glad for å ha sikret seg et lite juletre til sitt hjem. Han er en kristen og tilhører Den maronittiske kirke.

Gratis juletre

–Hvert år får vi juletre i Jerusalem. De er gratis. Nå skal jeg ta treet hjem og pynte det. Jeg synes det er et fint tre, sier skredder Michel Makari.

Han er pensjonist, men har sin butikk i i St. George-gaten innenfor Jaffaporten.

–Jeg har også et lite juletre inne på skredderverkstedet, forteller Makari og smiler.

Det står pyntet inne i butikken.

Han tilhører Den romersk-katolske kirke og er født i Jerusalem.

Ung familie

En ung familie med far, mor og tre barn står også innenfor Jaffaporten etter å ha skaffet seg en stor blomsterpotte med juletre. Det er nok flere her å snakke med som har litt julestemning. Oppe i en sidegate har et par butikker satt opp store nisser som er blåst opp med luft. I en liten «makolet», kolonialhandel, bar ekspeditrisen ut en stor nissemann. Hun selger julepynt og julesnop også. Familien finner veien inn, og det er nok glede over et slikt tilbud som vel hører til de mer sjeldne i Jerusalem.

Skal man finne julepynt, må man til den sekulære byen Tel Aviv ved Middelhavet, Jesu by Nasaret med mange kristne eller til Jesu fødeby i Betlehem. Men den er kontrollert av Den palestina-arabiske selvstyremyndighet, og dit er det vanskelig å komme, spesielt i disse korona-tider.

Jødene feirer ikke julehøytiden. Men de er glade i å pynte sine løvhytter til løvhyttefesten. Da får man kjøpt glitter og stas i store mengder. Vinterstid er hanukka den store jødiske lysfesten. Jødene tenner lys i åtte dager og spiser fete retter og kaker.

Ben Yehuda

Når man vandrer ut av Jaffaporten og til den berømte handlegaten Ben Yehuda, forsvinner juletrestemningen. I disse koronatider uten turister forsøker israelerne å skape trivsel. Langs den berømte Jaffagaten, opp Ben Yehudas handlegate, er det mange musikere og gjøglere som spiller og synger for folk. Israelerne savner turistene. Det merkes når over fire millioner turister i løpet av et år er borte fra gatene.

På denne dag sto det skrevet i Jerusalem Post at ingen utlendinger får komme inn i landet. Israelerne som kommer inn, må sitte i karantene på grunn av korona.

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINNER): Ola Røkke ble født 13.02.1900 i Skatval i Stjørdal kommune. Han var sokneprest i Rennebu 1926, Grong 1939,  Melhus 1957–1968. Røkke døde 10. oktober 1989. Han ble begravet i Melhus.

Om Ola Røkke står det i jubileumsheftet for Honningsvåg kirke:

«Sokneprest Ola Røkke ble den 10. juni 1943 avsatt av nazistene for «samfunnsskadelig virksomhet». Røkke ble senere utvist fra Nord-Trøndelag og gjorde tjeneste i Nordkapp i 1943–44, mens Odd Lothe var forvist. Røkke gjorde en god innsats under evakueringen i 1944».

I Honningsvåg ble det sagt at «Honningsvåg kirke står fortsatt, takket være sokneprest Ola Røkke. Han sørget for at kirken ikke ble satt fyr på».

(KRISTEN TRO OG TANKE): Før julefreden senket seg over land og folk, var det tradisjon å bake kaker. Helst sju sorter slik at man kunne ha det godt og trivelig i jula. De sju slag har egentlig sin opprinnelse fra Bibelens fortelling om det gode land i 5. Mosebok 8.

De sju sorter som er beskrevet i Bibelen, er hvete, bygg, vintrær, fikentrær, granatepletrær, oljetrær og honning (kanskje dadler). I Norge har man ikke alle disse slag. Men julekaker er også godt. Siden noen nok kjente til de sju slag fra Bibelen, var nok de sju slag kaker en slags metafor for det gode i det høye nord.

De sju slag i Norge kan nok variere noe. Mens lefsa står høyst i kurs i Nord-Norge, er kransekaken populær i Sør-Norge.

–Hva som egentlig er de sju slagene, strides selv de lærde om. Fra gammelt av ble disse regnet som de sju, skriver Opplysningskontoret for Meieriprodukter og kommer med følgende liste over de sju slag i Norge: sandkaker, pepperkaker, fattigmann, goro, berlinerkranser, krumkaker og serinakaker.

Noen vil nok si at både smultringer, pleskener, bordstabler og jødekaker burde vært med. Jødekaker er kanskje det eneste navnet med forbindelse til Israel.

Historien om sju sorter handler om da det jødiske folk etter utgangen av Egypt og 40 års ørkenvandring skulle innta det hellige land Israel. Gud formante folket om å holde Herrens bud når de kom inn i Eretz (landet) Israel. Da skulle de få leve og bli tallrike. Det skulle gå dem vel. Slik lydder Guds formaning gjennom profeten Moses.

«Når Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og dype vann, som veller fram i dalene og på fjellene, et land med hvete og bygg og vintrær og fikentrær og granatepletrær, et land med oljetrær og honning, et land hvor du ikke skal ete ditt brød i armod, hvor du ikke skal mangle noe, et land hvor steinene er jern, og hvor du kan hogge ut kobber av fjellene, og når du så eter og blir mett og lover Herren din Gud for det gode landet Han har gitt deg, da vokt deg for å glemme Herren din Gud, så du ikke tar vare på Hans bud og Hans forskrifter og Hans lover, som jeg pålegger deg i dag.»

I et land som bugner av kaker og mat, er det kanskje av og til blitt for mye av de gode kakene og for lite av Herrens bud, slik det står i formaningen i 5. Mosebok 8, 1:

«Alle de bud jeg gir deg i dag, skal dere akte vel på å holde…»

Det viktigste bud til menneskeheten kunngjorde englene da Jesus ble født på julenatten i Davids stad, Betlehem.

«…Frykt ikke! For se jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by.»

 Av Axel Remme

(PREKEN): 3. søndag. i adventstiden: Matt. 11, 2–10. (Botens adventssøndag)

Her ser vi det troen fremfor noe er opptatt med, nemlig det å ha visshet om hvem Jesus er.

Det er troens sak nr. 1. Den må være trygg på sannheten om Jesus. Troen slår seg aldri til ro med usikkerhet om hvem Han er. Alt beror på dette, om jeg kan holde fast på at Jesus er den Han sa seg å være. Derfor sendte Johannes dette spørsmål til Ham: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Slik spør en Kristus-troende om det viktigste.

Den som tror, trenger iblant ny bekreftelse, endog på de mest essensielle spørsmål vedrørende Jesus. Det er verken vantro eller tvil, men den kjempende tros livsytring, som selv den mest klarsynte og bibelkyndige kan måtte etterspørre.

Her var det den ensomme, lidende Jesus-troende som spurte slik. «Er du den…?» Kan jeg holde fast på det? Og si til meg selv, det som jeg har vitnet om for så mange: «Se der Guds Lam som bærer verdens synd.» Det er ikke tvilens, men troens spørsmål vi hører her. Og det er heller ikke den vankelmodige eller veike tro, som spør slik. Men den tro som reflekterer, som kjemper, som anfektes, som undres og grunner.

Å eie det rette svar på spørsmålet om Jesus Messias, verdens frelser, er det som gir, bygger og bevarer troen. Vissheten om det, styrker tilliten til hele Skriften. Den troende er stadig opptatt med spørsmålet om Jesu guddom og Hans løfter.

Døperen tenkte på det profetiske ord når han spurte slik. «Den som skal komme», vitnet både Moses, Salmene og profetene om. Det er Ham troen dveler ved, regner med og venter på. Hvem Han er, det er Kristus-troen opptatt med. «Den som kommer» kan en bl.a. lese om i Salme 96,13; 118,26 og Dan.7,13. Så Johannes var i Skriften med sin tro og tanke når han spurte slik.

Den som tror, går til Jesus med dette grunnleggende spørsmål. Johannes kunne ikke komme selv. Men han sendte «bud med sine disipler og spurte Ham». Han var ikke i tvil om hvem han måtte spørre om dette og henvendte seg til den rette. Det ble gjort ved andres hjelp. 

Dette minner oss om at vi kan gå til Jesus for andre. Vi kan være budbringere, hjelpere og be for dem. Johannes’ disipler brakte budet. Dermed tok de omsorgs- og sjelesørgeransvar. Deres oppgave var ikke å gi svaret, men å formidle det. Svarene på trosspørsmålene må vi få hos Jesus. Ved Hans ord, som vi skal bringe videre. Ikke ved egne tanker og meninger. Her er aktuell veiledning. Våre trosspørsmål må gis rett adresse. Svarene må hentes hos Den Allvitende, det vil si i Bibelens ord. Det skal ikke være menneskers tanker eller tidsriktige meninger.

Den vantroende vender seg andre veier enn til Skriften med slike spørsmål. Men den troende går til Jesus, til Hans ord. Han vet hvem som er autoriteten. Derfor spør han Jesus og hører på Ham. Feilen og faren i dagens teologiske situasjon og debatt er at en så lite spør etter og bruker Herrens ord når en søker å få klarhet i hva en skal tro og mene. Enten det gjelder guddommen, Hans hellige bud, frelsen og de mange forhold i livet, som f.eks. ekteskap, abort, homofili, penger, offer og ansvar for Guds rike med m.m. I stedet unngår en å vende seg til eller å vise til Guds ord, men fortier eller bortforklarer det. En vil helst ikke høre referert hva Bibelen sier og formaner oss til. Men den som vender seg til Jesus, får de sanne svar og den rette hjelp. Det er troens tegn og handling, som fører til lys og trøst.

Det var da «Johannes i fengslet fikk høre om Messias’ gjerninger», han måtte spørre Ham nærmere om dette. At dette førte til et slikt initiativ, kan virke underlig. Men uvirksomheten og tilsidesettelsen i fengslets ensomhet gjorde at hans sjelstilstand var en blanding av skuffelse og utålmodighet. Jesu virkemåte svarte kanskje ikke helt til det bilde Han bar på av Messias’ gjerninger. (Matt.3,12) Hvor ble det av dommen over de onde myndigheter som hersket i landet? Og hva med det synlige Guds herredømme?

Våre tanker om hvordan Jesus burde handle, kan også for oss bli en prøve. Vi kjenner godt spørsmålet: «Hvorfor skulle dette skje?» «Hvor er Guds kjærlighet og makt nå?» «Hvordan kunne Den Allmektige la disse onde ting hende?» Ofte når en opplever noe tungt og smertelig, spør en slik. Eller når en hører om Jesu gjerninger andre steder: «Hvorfor skjer ikke disse store og gode ting også hos oss?» Vi har da bedt om det og ventet på det så lenge.

Jesu svar på troens spørsmål om Messias. 

«Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser.» Jesus svarte altså at de skulle fortelle det som skjedde ved Ham, de mektige gjerninger og tegn. Disse ville døperen kjenne igjen fra det som var talt om Messias, bl.a. hos profeten Jesaia. (11,2; 35,5–6; 61,1)

Lukas beretter at da Johannes’ disipler kom med hans spørsmål, «nettopp da helbredet Jesus mange for sykdommer og plager og onde ånder, og til mange blinde ga Han synet.» Likeså minte Jesus om, at «evangeliet forkyntes for fattige.» «Fattige» er her ikke minst  slike som føler på sitt store åndelige behov og sin mangel. Nå ble de ikke forbigått som før, men regnet med og fikk høre gledens budskap. Det svaret døperen trengte å få, var altså det de så skjedde ved Jesus.

«Vi husker Han sa en gang: De gjerninger jeg gjør, vitner om meg». Med sine stadige undergjerninger bekreftet Jesus sin guddomsmakt. 

Han svarte dem altså ikke med taushet eller med bebreidelser, men viste til følgene av sin virksomhet. Døperen skulle kjenne Ham på fruktene, både forkynnelsen og gjerningene.

Dette stadfester at de sanne svar på åndelige spørsmål har vi i Guds ord og i forkynnelsen av Jesu liv og gjerning. Vi skal fortelle videre om Hans undergjerninger og bringe Hans ord. Det er ikke slik at noen kan bli rett åndelig orientert om Ham uten å høre og ta imot Hans ord. «Visdom til frelse» ligger i troen på Jesus Kristus, Hans ord og gjerning. Ved å meddele og ta imot det blir vi åndelig opplyst. Her er hemmeligheten til den åndelige forstand.

«Gå og fortell», var Jesu beskjed til døperens disipler. Det var som en minimisjonsbefaling. En ordre fra Herren selv. Den gjelder også i dag. For det er fremdeles noen som trenger dette svaret. Søstre og brødre som har mistet «troens klare blikk på Jesus» og strever med spørsmål. Mange er blitt alene og opplever at ensomheten tynger. De trenger noen som ber for seg og sammen med seg. Mennesker som kan bringer deres behov frem for Jesus i forbønn. Noen har ikke mulighet til å komme til den kristne forsamling, slik mange har det. «Gå og fortell», sa Jesus.

Døperen Johannes var det særlige Guds sendebud, som profeten Malaki (3,1) forkynte skulle komme og bane vei for Messias. Han som var sendt av Gud for å være «budbærer» for Jesus, trengte nå at noen bar budet fra Jesus til seg. Det viser at også den sterke og erfarne i troen kan måtte be om hjelp til å få lys, veiledning og trøst.

Det er advent. Den tiden budskapet om Jesu komme ofte lyder. Han som vi snart skal minnes, kom til verden, Guds Sønn, skal komme igjen. Fortsatt gjelder det løftet fra Ham som Han avsluttet åpenbaringen, Skriften, Bibelen med: «Se, jeg kommer snart!»  

Vi skal vente Jesu komme,
dette håp Han sine ga.
Tiden snart kan være omme,
gjør deg rede, som Han sa!

Mens vi venter må vi være
i Guds lys og kjærlighet,
styrket, ledet av den lære
som kun Ham til frelse vet.

Mens vi venter skal vi holde
fast ved hele Skriftens ord.
Tillitsfullt la hender folde,
be, bekjenne hvem vi tror.

Mens vi venter må vi virke,
arbeidsmarken ferdig står.
Mange savnes i Guds kirke.
Vær du en som til dem går.

Mens vi venter, våk og vinne
over syndens lumske makt.
Jesus kommer! La Ham finne
oss beredt i bryllups drakt.

Axel Remme.
(Inspirasjon/tilskyndelse ved
Judas’ brev v. 20–21)

(NYTT): Fremskrittspartiet fikk før jul hastebehandlet et forslag om å likestille kirkebenker med stoler. Ifølge FrPs helsepolitiske talskvinne, Åshild Bruun-Gundersen, har regjeringen latt det gå prestisje i at kirkebenker ikke skal regnes som fastmonterte seter. Det betyr at maks 50 personer kan delta på gudstjeneste, mens kirker med fastmonterte stoler kan ha inntil 200, går det frem av en pressemelding fra Fremskrittspartiet.

– KrF og regjeringen aksepterer at folk står i stimer på Ikea, Vinmonopolet og matbutikken, men vil nekte folk å lytte til Guds ord i julehøytiden. Hvordan kan en regjering med KrF akseptere at tusenvis av mennesker skal avvises i kirkedøra, fordi kirkene har benker og ikke stoler, spør Bruun-Gundersen.

– Trefoldighetskirken i Arendal har plass til 1.200 personer, men får bare ta imot 50 personer på sine kirkebenker. Like ved er kulturhuset med et mindre lokale plass til 700 personer, der får de ta imot 200 fordi sitteplassene er stoler og ikke benker. Regjeringen og KrFs nedstenging av kirker i julen har ingen logisk begrunnelse i smittevernskrav, sier Bruun-Gundersen.

Forslaget fikk ikke flertall

På tross av støtte fra SV og SP, fikk FrP-forslaget ikke flertall, da regjeringen og Ap stemte mot. Åshild Bruun-Gundersen er spesielt kritisk til Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet.

– Hvordan kan et arbeiderparti, som normalt kritiserer regjeringen for den minste ting, støtte Erna Solberg og Bent Høie i en sak der den eneste logiske begrunnelsen er å redde regjeringens prestisje. Hvordan kan Kristelig folkeparti forsvare en politikk som stopper forkynnelse av guds ord i julehøytiden?

– Jeg ser at regjeringen og FHI bruker argumenter som at «man kan flytte seg på benken». I de største kirkene i Norge kan hver familie sitte alene på hver sin benk, og holde flere benker tomme for å opprettholde store avstander mellom familiene, sier Bruun-Gundersen.

Brunn-Gundersen mener det er spesielt trist at mange eldre, som har vært isolert over lengre tid, ikke får anledning til å delta på en tradisjonelle julegudstjenesten. Ifølge NRK Rogaland har menigheter allerede begynt å avlyse julegudstjenesten som følge av usikkerhet rundt regelverket, og fordi det rett og slett ikke en hensiktsmessig å gjennomføre et arrangement med bare 50 deltakere.

– Dette er utrolig trist. Regjeringen rir noen prinsipper her som er vanskelig å forstå og det får dessverre store konsekvenser for årets julegudstjenester, avslutter hun.

(FOTO-MINNER): 50-årskonfirmanter i Kautokeino i 1996. De ble konfirmert 14. april 1946. De som da ble konfirmert, var født i 28-31. (Foto: Olav Berg Lyngmo).

Det skal bygges en heis fra det jødiske kvarter til Vestmuren plaza i Jerusalems gamleby. Under de innledende utgravinger i oktober fant inspektør Yevgenia Kapil fra Israels antikkmyndighet en liten keramikkrukke.  Noen uker senere tømte leder for utgravningen, David Gellman, krukken. Der lå det fire gullmynter.

–Til min store overraskelse falt fire skinnende gullmynter sammen med jord i min hånd. Dette er første gang i min karriere som arkeolog at jeg har funnet gull, og det er enormt spennende, sa Gellman.

Myntekspert, dr. Robert Kool, sa at myntene var i utmerket skikk og kunne identifiseres uten rensing. Myntene er fra 940- til 970-tallet e.Kr. Det var en tidsperiode med radikal politisk endring da kontrollen over Eretz Israel gikk fra det sunnimuslimske abbasidekalifatet, som hadde Baghdad i Irak som hovedstad, til fatimider som var det rivaliserende sjiamuslimske dynasti i Nord-Afrika. Fatimidene erobret Egypt, Syria og Eretz Israel.

To av gullmyntene var laget i Ramla under kalifat al-Muti (946–974 e.Kr.) og hans regionale guvernør Abu Ali al-Qasim ibn al-Ihshid Unujur (946–961 e.Kr.). De to andre myntene er laget i Kairo under fatimidehersker al-Mu’izz (953–975 e.Kr.) og hans etterfølger al-‘Aziz (975–996 e.Kr.).  

–Fire dinarer var en betydelig mengde penger, tilsvarende en månedslønn for en mindre tjenestemann eller en fire måneders lønn for en vanlig arbeider.

Det er 50 år siden en gullskatt fra fatimidenes periode er blitt funnet i Jerusalems gamleby. Det var under utgravninger i stor skala etter seksdagerskrigen ledet av professor Benjamin Mazar at fem mynter og smykkeskatter ble avdekket sør for Tempelplassen ikke langt fra dette funnet, sa Kool.  

Artikkelen er fra juleutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året

Bestill Karmel – e-post karmelin@netvision.net.il

Av Olav Berg Lyngmo, tidligere sokneprest i Kautokeino

(FOTO-MINNER): Anne Hætta Øverli var en av grunnleggere av Kautokeino valgmenighet i 1998 og styrets første leder. Hætta Øverli var videre pådriver for å få kjøpt bedehuset fra 1960 i Kautokeino sentrum. Det ble bygget ut. På kirkeårets siste søndag i 2007 ble kirkesalen vigslet av biskop Børre Knudsen.

Anne Hætta Øverli tolket i svært mange sammenhenger. På kommunale møter, på bedehuset og gamlehjemmet. Hun var også en flittig andaktsholder i flere sammenhenger.

Av Vidar Norberg

(SPISS): Et av de store tegn som vitner om at det går mot en bortrykkelse av den troende menighet, Antikristens komme og tusenårsriket for Israel, er at jødene etter 2000 års vandring i utlendighet nå kommer hjem. Jesus sier at man skal se på fikentreet (Israel), og forteller at så snart dere ser det springer ut, da vet dere selv at sommeren er nær. Og i dag springer fikentreet, staten Israel ut (Luk. 21, 29–31). Gud har nå i 2000 år tatt seg ut en menighet av hedninger for sitt navn. Deretter vender Han tilbake for å bygge opp igjen Davids falne hytte, Israel. Begge deler ser man skje som det er sagt, i dag (Ap.gj. 15, 14–17).

Kristen sionisme er å ta disse profetier på allvor. Det betyr at man ikke tier om disse store endetidsbegivenheter, men at man følger profeten Jesajas oppfordring i kapittel 62 når han sier: «For Sions skyld vil jeg ikke tie …». Bibelen går så langt som å si «Dra inn gjennom portene, rydd veien for folket! […] Si til Sions datter: Se, din frelse kommer …».

Nå er det noen som innvender at denne bibelske oppfyllelse av profetiene og marsjordre ikke passer inn fordi det akkurat nå bor noen millioner arabere i Løfteslandet. Men Gud sier at det jødiske folk har fått landet fra Egyptens bekk til floden Frat (1. Mos 15–18). Dette er Løfteslandet.

Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen skrev at «… staten Israel er av Gud og alle som forsøker å hindre eller innskrenke den, er – bevisst eller ubevisst – i Satans tjeneste. Kampen og propagandaen mot sionismen er Satans siste forsøk på å hindre forberedelsen av Jesus Messias’ gjenkomst til Israel for å opprette Guds rike på jorden med Jerusalem som sentrum …».

Når biskopene i oktober sendte ut et «hyrdebrev» mot kristensionister, mot Israel og Bibelens landløfter, så vet man nå hvem de taler for. Det er ikke Abrahams, Isaks og Jakobs Gud eller Jesus.

Om Jesus hadde vært fysisk på jorden i dag, hadde Han ikke sluppet inn i sin gamle fødeby Betlehem fordi Han er jøde. Det er forbudt for  jøder å gå der fordi de kan bli lynsjet og drept av palestina-arabere. Der er det jøderent, noe Hitler ville jublet for.

Biskopenes utspill mot kristen

sionisme og Israel kom før juleforberedelsene. Det har hendt før at kirker og prester har hisset opp folk mot jødene ved høytid og messe. Det fortelles om presten som mente deportasjonen var som fortjent siden de ikke tok imot Jesus, eller presten som ikke ville ha jødegutten da nazistene kom, eller presten som visste, men ikke gjorde noe.

Biskopene tror vel heller ikke bokstavelig på det Jesus sier. Men den som tror på Ordet, skal være i full forvisning om, at like sikkert som Jesus-barnet ble født i Betlehem, like så sikkert skal Han komme tilbake som konge i Jerusalem. Da blir det ikke plass til en PLO-stat etter «folkeretten» som biskopene og kirker, dels med antisemittiske holdninger, i Midt-Østen arbeider for.

Per Faye-Hansen påpekte at Herren har bevart sitt folk på underfullt vis gjennom antisemittismens sviende luer og assimilasjonens dype vann. Israel er ikke forkastet, og jødefolket skal bevares som folk så lenge naturens lover virker (Jer. 31, 35–37).

Så vet man også at en gang skal det bli en ryddet vei fra Egypt til Assyria. «På den tid skal Israel være den tredje med Egypt og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt og mine henders verk Assyria og min arv Israel!» (Jesaja 19, 21–25)

Dette oppnår ikke biskopene med å vende seg mot det jødiske folk i Eretz Israel som Herren selv verner (Salme 83, 4).

Å være en kristen sionist er å glede seg over at profetiene oppfylles nøyaktig som det er sagt. Det skal man forkynne og arbeide for. La oss takke for jøden Jesus som ble født i Betlehem og kom her ned med frelsens fred.