Oppbyggelse

(FOTO-MINER): Disse kirkebildene er fra det første prostistevnet etter at Indre Finnmark prosti ble opprettet den 1. april 1991.

Kristendommen har stått sterkt blant samer i Finnmark. Det viser bilder som tidligere sokneprest Olav Berg Lyngmo i Kautokeino tok under prostistevnet i Kautokeino april i 1991. Alle koftene setter også farge på kirkegang og bilder.

Av Vidar Norberg

(NYTT): Israelske arkeologer har funnet et vektlodd på to shekel fra det første templets tid. Loddet ble benyttet for 2.700 år siden. Det gamle hebraiske navnet shekel fra Bibelen finner man den dag i dag på israelsk mynt.

Loddet av kalkstein er funnet under Robinsons bue, som var en av inngangene til templet. Veien under buen var også en markedsplass i gamle dager. Under arkeologiske utgravninger er stein, sand og jord tatt vare på. Det bløytes opp med vann. Så går man nøye gjennom massen. Slik ble det lille loddet oppdaget.

–Dette vektloddet er formet som en kuppel med flat bunn. Loddet er merket med det gamle egyptiske symbol som minner om den greske bokstaven gamma. Ifølge tidligere funn er den kjente vekten for én shekel 11,5 gram. Dermed ville to shekel veie 23 gram – akkurat som dette loddet gjør. Det var under den første tempelperioden at man brukte shekelmålet for å samle inn skatt på en halv shekel til ofringer og vedlikehold av templet. Den nøyaktige vekten på toshekel-loddet viser at de hadde avanserte tekniske ferdigheter for vekt når det gjaldt handel i det gamle Jerusalem. Mynt ble ikke benyttet i denne periode, derfor var vekt meget viktig, går det frem av en pressemelding og video fra dr. Barak Monnickendam-Givon og Tehillah Lieberman i Israels antikkmyndighet.

Hele året kom både innbyggere og pilegrimer opp til templet i Jerusalem, og særlig under høytidene. Det var travelt. Folk skulle betale for offer, skatt, mat og andre nødvendigheter. Da var rette vektlodd viktige.

  –Så spennende å finne en suvenir fra det første templets tid, sa direktør Mordechai (Suli) Eliav i Western Wall Heritage Foundation.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året – e-post: Karmelin@netvision.net.il

(FOTO-MINNER): Disse bildene er fra en samisk-norsk kirkehelg i Langfjord kirke, Sopnes i 2009. Fra Talvik i Alta kommune er det 45 kilometer vestover til Langfjord kirke. Noen sier «Sopnes kirke» etter navnet på handelsstedet Sopnes. Langfjord kirke ble vigslet 20. august 1891.

(NYTT): Reidar W. Molander (91) fra Fjerdingby døde den 28. november. Han var i mange år Karmels kontorsjef og stemme utad. Helt til Hammerfest har han vært for å fortelle om Bibelen og Israel.

Molander ble født i Reykjavik. Han vokste opp i Hommelvik. I 1948 begynte han på Frelsesarmeenens krigsskole. Han tjenestegjorde i Norge, Brasil, Island og Færøyane.

Molander var kanskje Norges eneste riksinspektør i Kristenfolkets Edruskapsråd. Han holdt mange foredrag.

I 1981 var Molander ønsket av grunnlegger Per Faye-Hansen til Karmels kontor i Storgata 38 i Oslo. Der ble Molander til 1994. Han fikk lett kontakt og gode samtaler. Molander var ansvarlig for Oslo Karmel-gruppe helt til han var nesten 80 år.

–Jeg har alltid vært interessert i jødene, for jeg leste Bibelen. Dette måtte jo være Jesu brødre og søstre. Det er fra Israel vi har fått Bibelen.

–Jeg begynte på Frelsesarmeens søndagsskole i 1937. Jeg har aldri mistet troen, sa Molander i et 85-årsintervju i Karmel.

«Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, og bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg …»
   (2. Tim. 4, 7–8)

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT.

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINER): Fotografiet er fra begynnelsen av 1980 tallet, og tatt på trappa til den provisoriske kirkebrakka i Lakselv. Der var det presteleilighet i samme bygg. 

Der bodde Liv og Osvald Olsen Elvenes. Han var sokneprest i Porsanger (tidligere Kistrand) i tiden 1947 til 1977. Porsanger prestebolig ble oppført ca. 1959. Lakselv kirke er fra 1963.

Av Jostein Sandsmark

(KOMMENTAR): «Eg kan ikkje tru på ein allmektig og god Gud når det finst så mykje vondt i verda.» Slik blir det tidvis sagt – og dei som sier slikt, meiner dei har god grunn til å venda Gud ryggen. Men slik er det ikkje.

Guds vesen er KJÆRLEIK. Kjærleiken søkjer alltid etter eit objekt  – nokon å ausa den ut over. Difor ville Gud skapa eit vesen som kunne ta imot og gleda seg ved å få del i dette uendelege gode: GUD og Hans KJÆRLEIK. Difor skapte Han mennesket.

Men «Gud leikar ikkje med dokker» er det sagt. Å skapa seg marionettar – robotar utan gudsbiletet i seg var ikkje i Guds tanke.  Hans fremste skapning måtte ha ein del Gud-likskap i seg. Det måtte ha ein fri vilje, ein identitet som innebar ein frittståande integritet – med ein vilje som kunne ta sine eigne val, ein fridom til å gå på dei sjølvvalde vegar.

Men for å skapa eit slikt vesen måtte Gud vera open for at dette vesenet ikkje ville ha samver med sin Skapar, – men også kunne venda seg bort frå Han. Han ynskte seg eit samver der menneska Fri-Viljug knytte seg til Han. Slik vart mennesket skapt i si Gud-likning. Gudskjærleiken innebar at den guddommelege nyskapningen hadde ein ukrenkeleg integritet. Dette vert tydeleleg illustrert i likninga om Den Bortkomne Sonen. Faderen hindra han ikkje i å velja fortapingsvegen. Gud kan ikkje ta tilbake ei gåve som er gjeven.

At Gud let det vonde skje i verda er eit resultat av den Fridomen Han gav sin fremste skapning:  Gudsbiletet. Det er mennesket sjølv som har valt sin vonde veg og rota det til. Å seia at Gud har skulda og burde forhindra slikt, er å snu tinga opp ned.

Evangeliet – den glade bodskapen – er at Gud vil frelsa oss frå vår sjølvvalde, vonde veg. Men synd fører til død og skilsmål som må opprettast. Det har Han gjort sjølv – ved at Menneske-Sonen leid døden i vår stad. Ved å ta i mot denne straffesoninga får me på nytt samversrett til Gud i Det Nye Paradiset.

Det vonde – i alle former og uttrykk vil Gud på Oppgjersdagen sletta for tid og æve, og kjærleiksuttrykket til den store skaren med lauskjøpte Fri-Vilje-menneskesjeler kan gleda seg i den Uendelege Kjærleiken – Han sjølv.

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «Vet du hvorfor gleden er i meg», spør en ukjent forfatter i en av våre nyere barnesanger. Svaret er enkelt: «For jeg har Jesus Kristus.»

Dette er også mitt vitnesbyrd. Svein Granerud sammenlignet i en tale gleden i Herren med en stille understrøm i en elv, som er der uavhengig av alle krusninger og bølger på overflaten. Slik opplever også jeg den kristne gleden.

Men det har ikke alltid vært slik. Tidligere i mitt kristenliv var det heller motsatt. Da opplevde jeg heller gleden som noe skiftende – sammenlignet med bølgene som forandret seg med vinden. I alle fall var gleden mer avhengig av ytre omskiftninger i kristenlivet. At det er blitt annerledes nå, kommer ikke bare av at jeg har fått et mer stabilt følelsesliv med årene. Men det har noe med gledens grunn å gjøre.

Som det følelsesmennesket jeg er, har det ikke alltid vært like lett å se bort fra hvordan jeg følte det i forbindelse med min frelsesvisshet. Og gleden har en nøye sammenheng med den. Er frelsesvissheten borte, er også gleden det. Som Rosenius skriver i sangen, har jeg og lært å bygge min frelsesvisshet på nåden i Guds hjerte.  Og da er også gleden der.

Og når gleden er der, uavhengig av mine følelser, blir også gleden en styrke som er med å holde meg oppe på tross av livets mange omskiftelser.

Av Olav Berg Lyngmo

(REISEBREV): Vi kom til Lakselv (Porsanger) i januar 1980, og havnet i Honningsvåg på Magerøya (Nordkapp) en stund etterpå. Det ble noe spesielt å oppleve Magerøya (Máhkarávju) og havgapet under de fire årstider. Vinterstid var det ofte store snømengder med parkeringsproblemer, unntatt høsten 1984. Da kom snøen i nyttårstida. Ofte var det kolonnekjøring og innstilte fergeavganger. Plutselig kom det uvær, storm og snøfokk på tur til gudstjeneste i Kamøyvær.

Det kunne bli vanskelig å se godt nok for å returnere hjemover, hvis man måtte snu i Skipsfjorden. Det var ingen selvfølge å komme frem til Gjesvær og Skarsvåg før vegen på Magerøya ble bygget opp i terrenget. Etter at vegen ble bygget opp, kunne kuling og uvær fjerne snøen fra traseen. Og brøytemannskapet fikk det dermed lettere. Ingen visste om snøskred på Nordvågvegen før man kanskje sto fast noen meter inne i skredet. Det var som kjent ikke blitt vanlig med mobiltelefon på den tiden!

Det var noen som hadde Walkie Talkie (WT), blant annet jeg. Det hjalp meg flere ganger. En gang fikk jeg kontakt på WT med en som bodde på Repvåg. Han ringte for meg til ferga i Kåfjord, slik at den ventet noen minutter. Selv om man beregnet god tid fra Lakselv der vi bodde først, kunne det bli stopp og ventetid på Sortvikhøgda. Der kunne det stå fast en trailer eller to, slik at mindre kjøretøy ikke kom forbi. «Gi deg til kjenne når du ser meg», sa jeg til mannen i WT, «slik at jeg kan gjøre opp!» Men fortsatt i dag vet jeg ikke hvem denne hjelpsomme mannen var. Han fikk ferga til å vente. For en landkrabbe var en fergetur i uvær ikke noe å trakte etter. Turen i uvær og tobakksrøyk i salongen, var gift for en som var allergisk mot tobakk. Omsider ankom vi Honningsvåg sentrum (før fergekaien ble flyttet til Storbukt). Sjøsyk og rett opp i Honningsvåg kirke for å forrette en begravelse. Det glemmer man ikke så lett. – Våren med lukt fra SiFi, Sildoljefabrikken i Storbukt, gav ikke følelse av vår. I Tufjorden var det drivtømmer og fugleliv, og trekkfugler som hadde et stopp før kursen mot Svalbard. Følelse av vår fikk vi på turen hjemover i juni, i Alta, der vi hadde vårt første stopp på turen mot Ofoten. 

I tiden på Magerøya fikk vi også kontakt med Olaf «Basken» Bull (1912-2002), som eide Store Tamsøy. Det medførte at vi flere ganger kom til de store multebærforekomster på øya, sammen med våre venner Agnes og Salamon Klemetsen. – I oktober 1985 var det kirkejubileum i Honningsvåg. Kirka var 100 år. Det var det eneste bygget som overlevde brenningen høsten 1944. Kong Olav ble invitert til jubileet, men kronprinsesse Sonja kom i stedet. Dette medførte nok en sterkere kontakt mellom Bull og kongehuset. En sommer var kongen i Alta og fisket laks, dronningen var på sydenden av Store Tamsøy, og flere av oss vanlige folk hadde gjort landgang i Kobbervika mot nord.

Agnes og Salamon (1927-2018) var fra Repvågstranda, like ved Tamsøyene. Han var i min tid medlem av menighetsrådet i Nordkapp og kirkeverge. Vi var flere ganger sammen på øya. Salamon hadde motorbåt og ordnet skyss. En gang var jeg sammen med min far på Store Tamsøy. Det var gråvær, regn og vind. Vi kom ut seint på kvelden og satte opp telt. På morgenen så jeg at det var mye mindre multebær enn tidligere. Omsider sa min far: «Vet du hva, Olav, jeg har aldri før sett så mye multebær noe sted!» Han var vant til multebærplukking på fjellene i Evenes. Der kunne det nok være flere meter mellom bærene. På Store Tamsøy kunne man plukke bøttevis på noen kvadratmeter. 

Selv om vi flyttet til Kautokeino før jul i 1986, kan vi ikke glemme årene i Honningsvåg. Der var det god kirkesøkning. Min forgjenger i embetet, sokneprest Nils Heie, hadde sammen med menighetsrådet sørget for å bevare den gamle gudstjenesteliturgien fra 1920. Det aksepterte biskop Arvid H. Nergård. Det var spesielt å holde gudstjeneste i Kamøyvær bedehus på ettermiddagstid. Der var det alltid kaffe servering etter gudstjenestene. 

Olav Berg Lyngmo er tidligere sogneprest i Nordkapp.

(LEDER I KARMEL): Man ser nå en påtagende uro i folkehavet. Folk reiser seg mot folk. Det er innbyrdes kamper i gater. Familier splittes og oppløses. Lov blir til ulov som vendes mot troende kristne. Pandemi fører med seg isolasjon, sykdom og død. Man kan med salmisten spørre hvorfor larmer hedningene?

Jesus har svaret. Det er begynnelsen på fødselsveene. Og da blir det ikke bedre, bare verre. Trøsten er at før Antikristen står frem på verdensarenaen, blir det en bortrykkelse av den troende menighet. Bortrykkelsen er trøstens ord til den troende.

Når den troende er rykket bort til Jesus, vil også lovløshetens hemmelighet slippes løs. Det onde på sitt verste. Tilbedelsen av Dyret. Det blir en trengselstid som verden aldri har sett maken til, men likevel vil verden hate Gud.

Fødselsveene har vært synlige på den profetiske himmel i lang tid nå. Et av de mest synlige er staten Israel. Jødefolket har mirakuløst kommet tilbake til sitt land og fått en stat. Den onde ser det og gjør sitt beste for å ødelegge Guds planer. Djevelen vil ta landet fra jødene, ødelegge staten og folket, slik at Messias ikke har noe å komme tilbake til.

Man ser i denne tid hvordan hele verden går med i disse forføreriske planer. I forbindelse med Oslo-avtalene lovet verden at Israel skulle få bli som andre stater om det ble en PLO-stat. I dag loves diplomati, handel, penger og vennskap om Israel bare vil gi opp Judea, Samaria og deler av Jerusalem hvor Messias skal komme tilbake. Mange tror at det vil gi fred, men Gud advarer. Man kan ikke skape fred med å trosse Hans ord. Noen sier at «det er da ikke galt å skape fred». Jo, det er galt om man gir opp Løfteslandet.

Det er forførelsens vinder i vår tid. Det er lite trolig at disse åndsorkaner vil avta. De vil heller øke. Enda mer larm og ugudelighet kan ventes. For en dag skal denne verden rope på den falske fredsfyrste. Da kommer Dyret.

Forhåpentligvis er den troende rede til å møte Jesus i skyen, istedenfor Antikristen på jorden. Er det ikke slik, er det ennå tid til å innvie seg til Jesus.

Leder i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året

epost: karmelin@netvision.net .il