Oppbyggelse

Av Olav Berg Lyngmo

(KOMMENTAR): I april 1995 erklærte tre biskoper i Dnk (Steinholt, Osberg og Köhn) at de ville arbeide for likekjønnede «ekteskap», også i norske prestegårder. I 2020 vet vi at denne surdeigen har overtatt hele Den norske kirke, Samisk kirkeråd og sympatisører langt inn i kristne foreninger.

Etter menighetsrådsvalget i 1997, fikk Kautokeino menighetsråd et sterkt konservativt læstadiansk preget menighetsråd. Rådet brøt med Ola Steinholt på sitt første møte i januar 1998, og valgte å følge Apgj. 5,29, ikke Rom. 13. Og nå i 2020 la mange merke til at Jon Teigen, nyvalgt leder i Norges Samemisjon (NSM), ønsker å frigjøre NSM fra læstadianismen! Dette var et meget dårlig signal! Tilliten til ham er nok mye svekket allerede før han besøker Sápmi. En liberal NSM høster ingen velsignelse.

Et slikt brudd som skjedde mellom Kautokeino menighetsråd og den liberale biskopen, hadde aldri tidligere skjedd i norsk kirkehistorie. Biskop Steinholt fant ikke lovhjemmel for å fjerne menighetsrådet, da han krevde nytt menighetsrådsvalg! Menighetsrådet fikk stor støtte fra to grupper innen Dnk. Støtten kom fra Den indre Sjømannsmisjon (DISM) med dens generalsekretær Axel Remme, og Elvebakken læstadianske forsamling i Alta. Kom det tilsvarende støtteerklæring den gang fra lederskapet i NSM?

De predikanter i NSM som da markerte Bibeltroskapen var bl.a. Gunnar Brustad og Arthur Olsen. Jeg husker godt fra den tiden vi bodde i Kautokeino, at læstadianske kretser lurte på hvor NSMs lederskap sto i åndskampen? De siste årene har ingen vært i tvil om NSMs teologiske ståsted, med Roald Gundersen og Odd Eivind Høyvik i første rekke. Dette er kommet klart frem i forbindelse med spørsmål om utlån av NSM sine gudshus til liberale prester, i Áisaroaive og Láhpoluoppal.

DISM har solgt alle sine eiendommer i Finnmark. Så vidt jeg vet har også NSM solgt alt av bygninger, også i Kautokeino. Dette er forståelig. Avkristningen går meget raskt, og søndagsmenigheter blir stadig mindre. Noen steder er de borte. Pengegaver, offer og kollekter avtar i størrelse. Derfor er mange bedehus også i Finnmark låst for siste gang. Salg av eiendommer har skaffet penger for å lønne arbeidere en stund fremover. Hva skjer når disse pengene er oppbrukt? Mesteparten av misjonsarbeidet i Finnmark har vært båret økonomisk av kristenfolket sørpå.

Grunnlaget for en sammenslåing mellom NSM og Sarepta, er bibeltroskapen! Den er til stede. En falsk forkynnelse slik den fremstår i Dnk, fører ikke til oppvekkelse og omvendelse. I Dnk og Samisk Kirkeråd møter vi en forfalsket kristendom!
(Les Rom.1,26-28. 1Kor 5,1-6. 1Kor 6,9-11. 1Tim 1,9-10. Jud 1,7).

Dersom en slik falsk teologi skal få prege NSM, så er det bedre at den opphører!

Hvis NSM, – som den er i dag, eller sammenslått med Sarepta, fortsatt blir preget av bibeltroskap, er disse fortsatt velkomne til å bruke bedehuskirken/Kvitkirka i Kautokeino. Der er også sokneprest Bjarne Gustad velkommen, men bygningen vil bli stengt for de prester som biskop Olav Øygard sender til Kautokeino.

For en stund siden så jeg et bilde fra en ordinasjon ved den liberale biskop Atle Sommerfeldt. På bildet var også generalsekretæren for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), samt to kvinnelige prester. Dermed er det ikke aktuelt å slå sammen NSM og NLM. Bildet forteller litt om NLM.

En kommentar til slutt! Slagverk og orkester som bindemiddel i kirke og bedehus, er fremmed og nytt for kristen samisk kultur og for NSM i Sápmi.

Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): «Kreftene svikter hos arbeidsfolket. Grushaugene er for store. Vi makter ikke lenger å bygge på muren.» Neh 4:10

Nehemja og hans menn var i gang med å gjenreise Jerusalems murer. Det tålte fiendene dårlig. Med spott sa de: «Bare la dem bygge så mye de vil – bare en rev hopper opp på steinmuren deres, så vil han rive den ned!»

Men arbeidet skred fram i tillit til Herren. «Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss!» (2:20). Motstanderne ble vrede. «De sammensverget seg alle om å komme og kjempe mot Jerusalem og lage forvirring der» (4:8).

I denne kampen gikk arbeidsfolket trett. Da samlet Nehemja sine medarbeidere til bønn og stilte ut vaktposter. De utførte sitt arbeid med den ene hånden, og med den andre holdt de sitt våpen (v. 17). Han satte mot i dem og sa: «Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige. Og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres hustruer og deres hjem!» (4:14).

Da motstanderne så at arbeidet lyktes, kom de med forslag om samarbeid, først med svikefulle ord, deretter med trusler. Nehemja svarte: «Jeg holder på med et stort arbeid, og kan ikke komme ned» (6:3).

La oss gjøre det samme når kreftene svikter og motstanden blir stor! Herren er den samme i dag. «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor» (Sal 46:2).

Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium Oppbyggelsesbladet er er gratis og kan bestilles fra fredrik_heian@hotmail.com. www.nll.no

Styrken kommer fra Herren. (Foto: Mette Wright Larsen)

(FOTO-MINNER): Det kristne arbeidet i Kautokeino samlet mange barn i prestegjeldets kirker. Disse bildene viser fireåringer i kirke og bedehus. Bildene er tatt av tidligere sokneprest Olav Berg Lyngmo.

– Kvitkirka i Kautokeino samler nå inn penger til varmepumpe og foldevegg mellom gammel og ny kirkesal.

–Nå har Den lutherske kirke i Kautokeino fått VIPPS. Nummeret er 633138. De som ikke har VIPPS, kan fortsatt bruke konto 4901.10.37762. Gaver kan merkes med «varmepumpe» eller «foldevegg», opplyser tidligere sokneprest Olav Berg Lyngmo.

–Mange bekker gjør en stor å, sier Lyngmo.

Han er glad for at Norges Samemisjon benyttter Kvitkirka.

(FOTO-MINNE): Under bygginngen av leirstedet Kildesli i Austertana måtte også predikantene ta i et tak. Og iveren var stor for å bygge Herrens hus. Her er det Magnar Trøen og Jan Solstad som er i gang med å lage fundamentet for en hytte. Fotografen, predikant Willy Gryting, sto ved blandemaskinen.

«Og Herren vakte slik iver hos Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og hos Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og hos resten av folket, at de kom og arbeidet på huset til Herren, sin Gud, hærskarenes Gud.» (Haggai 1, 14)

(BOKOMTALE): – Audun Myksvoll har gitt ut med boken «Lysskjær over livet» på Evangelistens forlag. Boken inneholder 26 interessante og trosstyrkene samtaler med mennesker som forfatteren har møtt i sitt sjelesørgeriske arbeid som diakoniarbeider i Bergens Indremisjon, skriver bladet Evangelisten.

Bokens undertittel er «Møte med mennesker i sjelesorg og diakoni». Boken gjennomsyres av åndelige vitnesbyrd, men også av tro, tvil og anfektelser som en kristen i denne verden ikke kommer utenom. Evangelisten skriver videre at dette er nyttig og berikende, og mange vil kjenne seg igjen og oppleve veiledning og hjelp.

Boken inneholder også korte betraktninger over flere aktuelle temaer. Dette er med på å berike leseopplevelsen og styrke grunnlaget og forståelsen for det som alle disse menneskene har opplevd.

Audun Myksvoll arbeidet i flere å som kameratekniker før han begynte på bibelskole og forkynnerlinje i Indremisjonsforbundet. I 16 år var han barne- og ungdomsarbeider i Nordhordland Indremisjon. Han har også bak seg 20 år som forsamlingsleder og senere diakoniarbeider i Bergens Indremisjon. Myksvoll har vært daglig leder i Radio Gnisten i Bergen som drives av Norsk Luthersk Misjonssamband. Videre har han vært miljøarbeider i Frelsesarmeen og arbeidet blant rusmisbrukere .

–Vitnesbyrdene er om Jesus i anfektelse, glede, vekkelse og nød. Boken er lettlest og gir et møte flere mennesker i boken. Mange vil kjenne seg igjen, og derfor gir boken trøst og oppmuntring i vår egen hverdag. Myksvoll har en god penn og er stødig i sin formidling, skriver Evangelisten.

Boken koster 149 kroner. Den kan bestilles fra Evangelisten, Idrettsveien 10, 5353 Straume. Tlf. 380 26 357.

Audun Myksvoll har tidligere skrevet boken «Før SØLVSNOREN brister». Boken er bygget på Predikerens bok i Bibelen. Også dette er en meget oppbyggelig bok fra Myksvoll. På Evangelistens nettside kan man kan gå inn på og høre forfatteren fortelle fra boken.

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINNER): Biskop Arvid Nergård ble født i Lenvik i Troms i 1923. Etter eksamen cand.theol. ble han ordinert i Tromsø i 1953. Han fikk mange års erfaring fra prestetjenesten i Finnmark fra Sør-Varanger,  Tana og Vadsø. I 1969 ble han sokneprest i Molde, og i 1979 ble han utnevnt til biskop i Nord-Hålogaland.

I Nordkapp hadde vi en gang besøk av biskop Nergård. Det var i forbindelse med Honningsvåg kirkes 100-årsjubileum i 1985. Vi fikk en meget god kontakt særlig etter at han søkte avskjed fra bispeembetet, før aldersgrensen i 1990. På sine turer som biskop kjørte han som oftest bil til Finnmark. Han hadde nesten alltid stopp hos oss i Kautokeino. Da hadde vi ferske gås- eller andeegg å by på. Det ble fine «visitaser». Vi hadde mye å snakke om. Kontakten mellom oss var god, fordi vi sto på samme teologiske kurs blant annet i de spørsmål som etter hvert kom til å rasere Den norske kirke. Han var sommervikar i Kautokeino i 1991 og 1993. I gjesteboken skrev han en gang fra 2.Tim.3,14f.: «Men bli du i det du har lært…». Nergård ble den siste bibeltro biskop i Nord-Hålogaland.

Like etter utnevnelsen hos Kongen i statsråd møtte jeg Nergård på den gamle Østbanestasjonen i Oslo. Han spurte om jeg ville kjøpe hans prestesamarie (den gamle sorte prestekjolen). I de dager hadde biskoper bispesamarie, litt finere enn den sorte som prester i Den norske kirke hadde. Derfor måtte Nergård bytte samarie.

– Takk, svarte jeg, og sa videre: Samarien min er sydd for en tid siden hos Savile Row, men jeg har en kjenning som mangler samarie.

Han kunne ikke få sydd en slik, fordi biskop Andreas Aarflot hadde gitt «stoppordre». Samarien skulle bort i Norge, ble det sagt.

Prester skulle ha den hvite alba, singulum og stola. – Det endte likevel med at min medstudent og cand.theol. kjøpte Nergårds prestesamarie. Da denne medstudent ikke ville be Fadervår på en ny og moderne måte, ble han nektet ordinasjon av biskop Andreas Aarflot i Oslo.

– På grunn av det kollegiale forhold, kunne heller ikke biskop Nergård ordinere nevnte teolog, i Nergårds tidligere prestekjole! Deretter reiste kandidaten til en av de siste bibeltro biskopene i Sverige. Der ble han ordinert. Senere deltok sistnevnte prest, i Nergårds samarie, sammen med Nergård og undertegnede med flere, i en kirkeinnvielse i Finnmark. Slik er den komiske episoden omkring Nergårds samarie.

I det samme tidsrom skjedde det at en teologisk kandidat fornektet jomfrufødselen, og dermed ble han nektet ordinasjon av biskop Håkon E. Andersen. Kandidaten ventet til liberalteologien hadde gjort «fremskritt» i bispekollegiet, da ble kandidaten ordinert. I ettertid har vedkommende proklamert at han kommer gjerne og vier to menn eller to kvinner.

Jeg spurte Nergård hvorfor han ikke kunne fortsette til fylte 70 år. Jeg forsto det slik at presset fra liberalteologien ble for hard. Sammen med Aslak Persen Bals fra Kautokeino besøkte vi Sofie og Arvid Nergård i Larvik et par måneder før han døde i 2006. Han kjente oss igjen, men kunne ikke snakke. Han gjorde tegn at vi skulle lese fra det samiske NT. Det ble 2.Tim.3,14f. Jeg tenker ofte på biskop Nergård og den støtten han var for meg i prestetjenesten.

Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): Det opprørte hav varmes ikke så lett opp av solen. Først når sjøen er blitt stille, kan solens varme stråler trenge igjennom overflaten og gjøre sin virkning.

Et hjerte som ennå ikke har sett inn i Jesu frelsende kjærlighet, er som det opprørte havet. Evangeliets lys når ikke inn. Også en kristen kan oppleve slike tider.

De to Emmaus-vandrerne bar på en sorg som opprørte deres hjerter. De hadde håpet at Jesus skulle forløse Israel, men var forferdet over det grufulle som var skjedd med Ham (Luk 24:21). Nå hadde noen kvinner sett at graven var tom. Engler hadde forklart at Jesus var stått opp. Men apostlene hadde ment at det bare var noe løst snakk (Luk 24:11).

Fulle av bedrøvelse samtalte de om dette mens de gikk sammen på veien. Da slo Jesus følge med dem. Men «deres øyne ble holdt igjen», og de kjente Ham ikke. Så lenge det ligger et dekke over våre øyne, og våre hjerter er som det opprørte hav, får ikke Jesus komme til med sin nåde.

Da Han utla Skriftene og forkynte dem at det var Ham de talte om, ble hjertene mer og mer vendt mot Ham. Og da Han «brøt brødet» for dem, fikk de nok se naglemerkene. Da kjente de Ham igjen.

Våre kalde hjerter kan bare bli brennende ved at Jesus åpner våre øyne så vi får se naglemerkene.

Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium. Oppbyggelsesbladet er er gratis og kan bestilles fra fredrik_heian@hotmail.com. www.nll.no

Av Vidar Norberg

(NYTT): Høsten er kommet til den gamle byen Safed i Galilea. Det er en by som ligger over 800 meter over havet. Den høyeste delen av «Tzefat» er rundt 960 meter over havet.

Byen regnes som en av Israels fire hellige byer sammen med Jerusalem, Hebron og Tiberias. I Encyclopædia Judaica står det at Safed ikke er nevnt i Bibelen. Men noen identifiserer den som byen Sepph i Øvre-Galilea som omtales av historieskriveren Josephus i forbindelse med et forventet romersk angrep i år 66 e.Kr. Talmud nevner byen fordi en varde ble fyrt opp for å kunngjøre nymåne som er viktig i den jødiske månekalenderen.

Safeds historie er ikke kjent fra tiden mellom Talmud (ferdigskrevet i år 500 e.Kr.) og til korsfarne kom til byen. De holdt byen inntil muslimenes leder Saladin overtok i 1188. Både korsfarere og muslimer kom og tok byen igjen.

I år 1170 var det ingen jøder i Safed. Gradvis vokste det jødiske samfunnet frem. I 1481 var det rundt 300 jødiske familier i området. Det ble regnet som kabbalistenes by. Kabbalistene er den mystisistiske retningen i jødedommen. På 1500-tallet kom Israels første presse til Safed. Den første boken ble trykket i 1578. Byen ble angrepet av drusere i 1833. I 1837 ble byen ødelagt av jordskjelv, går det frem av Zev Vilnays «Israel Guide».

I kristen tanke har man spekulert på om Safed kan være byen Jesus tenkte på da Han sa «En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules» (Matt. 5, 14). Ole Christian Kvarme skriver i «Gjennom det gode landet» at det kan være Safed Jesus hadde i tankene, siden byen er særdeles synlig på en fjelltopp i Øvre-Galilea.

(FOTO-MINNER): Disse fotominnene er fra søndagsskolen i Kautokeino på 1990-tallet. Søndagsskolen er ute i nauren. Bålet er også tent. Bildene er tatt av sokneprest Olav Berg Lyngmo.