Hilsen fra Finnmark
(FOTO-MINNER): Per Anders Turi (1928-2011) var kirketjener i Kautokeino. Han tjenestegjorde sammen med sokneprest Olav Berg Lyngmo, blant annet sommerstid hos flyttsamer mellom Balsfjord i sør til Hammerfest i Nord. (Foto: Olav Berg Lyngmo)
(NYTT): Journalist Ove Eikje i Sandnes har skrevet en bok om personer som forteller om hvordan de ble frelst.
– Det er mitt ønske at disse gripende vitnesbyrdene kan nå ut til møtefremmede med evangeliet. Derfor håper jeg at dette vesle heftet kan brukes til utdeling blant slekt og venner og andre som vi vil nå med budskapet om Jesus, forteller Ove Eikje i en pressemelding.
Han har arbeidet som journalist i Utsyn, Kristelig Pressekontor (KPK) og Dagen.
– Jeg har arbeidet som journalist mesteparten av min tid som yrkesaktiv. Det som har gledet meg aller mest, er intervjuer med mennesker som fortalte om et nytt liv etter at de møtte Jesus og ble frelst. Det var ofte sterkt å høre hvordan Gud grep inn i deres liv og skapte en ny tilværelse, forteller Eikje.
Han håper at den nye boken kan være en oppmuntring for kristenfolket når de hører om at mennesker tar imot evangeliet i Norge også i vår tid.
Kristne historier
Boken har tittelen «Da Gud grep inn». Den er utgitt på forlaget EB Media. Det er til sammen 18 personer som er intervjuet.
Tom Dervola Osberg fikk en kristen oppvekst. Men i tenårene kom han bort fra Gud. Noen kristne venner gav han flere andaktsbøker. Motvillig gikk han med på å lese i den minste. Han satte seg i godstolen og leste Carl Fredrik Wisløffs andaktsbok «Daglig brød». Der sto det at «Å tro er å komme til Jesus med sine synder».
– Da skjønte jeg at det var tid for å vende om, forteller Dervola Osberg ifølge en artikkel fra Kristelig Pressekontor.
Tor Espen Kristensen leste seg til tro i et Nytestamente som han i 8. klasse fikk av en eldre mann i Norsk Gideon som kom til skolen. Kristensen forteller at han var spesielt opptatt av bergprekenen. Det var som om han hørte Jesus selv tale til seg og så at han manglet noe. Kristensen fant troen gjennom videre lesning i Bibelen.
Geir Arne Eriksen fra Tysvær i Nord-Rogaland var den første som ble omvendt under en møtekampanje.
– Jeg kjente en indre fred som kom til meg. Jesus har gjort hele jobben. Jeg fikk mot til å ta imot noe som er ferdig, forteller Eriksen i boken.
Boken har også andre mer «overnaturlige» fortellinger om mennesker som har sett lyset.
Av Willy Gryting
(FOTO-MINNER): Det var ikke en åtte timers jobb å reise som emissær i Finnmark på 1970-tallet. I alle fall ikke dersom man skulle besøke småstedene i Tanafjorden før veien kom.
Jan Solstad i Indremisjonsselskapet og jeg skulle besøke Langfjordnes med ankomst cirka klokken 03.00. Jeg tror vi kom fra Ivarsfjord. Jan hadde ordnet både med losji og møtested i et hjem. Men da vi kom frem, kom det ingen ekspedisjonsbåt ut for å hente oss. Lokalbåten M/S Ingøy var for stor til å legge til kai. Vi var på fordekket for å vente på å bli frakta i land. Da kommer en meget irritert skipper ut fra en lugar og forsikret mannskapet om at vi ikke kunne ligge slik å vente. Ekspeditøren hadde nok forsovet seg. Det betød bare at vi måtte bli med videre.
Neste anløp var Nervei rundt en halv time senere.
–Vi får spørre ekspeditøren om å få sitte på kjøkkenet hjemme hos ham til det ble morgen, sa svigerfar.
Der hadde Jan et sted han pleide å bo, og ha møter. Det var hos Elida Grip. Men dit kunne vi ikke komme uanmeldt nattestid. Som sagt så gjort. Men vi fikk ikke bare hver vår kjøkkenstol hos ekspeditøren. Begge sønnene hans var bortreist, vi kunne bare krype i hver vår køy som tilhørte dem.
Neste dag ble det møte og husrom for Jan hos Elida. Jeg fikk fortsatt bo hos ekspeditøren til neste lokalbåt, så jeg kom meg videre.
Det som er spesielt artig med denne historien, er at da jeg flyttet til Ål, noen tiår senere, og hadde bodd der en stund, ble jeg kjent med ei dame fra Ås som er gift i Ål.
Hun fortalte en gang, at hun kjente Elida Grip. Hun hadde nemlig vært hushjelp hjemme hos hennes foreldre på Ås i over 20 år og vært som et familiemedlem i huset. Denne damen og hennes mor hadde faktisk vært på Nervei og besøkt Elida en gang på slutten av 1950-tallet.
Elida levde til hun ble over 90 og besøkte også familien hjemme i Ål. Verden er ikke så stor.
(MINNEORD): Tova Gilboa døde på rosh hashana 18. september 2020. Tova Gilboa var født i 1947, og giftet seg med Menachem i 1972. De var, sammen med Tuvia Gelbard, pionerene og drivkraften bak byggingen av hotell Eshel Hashomron i Ariel i Samaria, midt i hjertet av Eretz Israel.
Etter noen måneders sykdom døde hun hjemme med sine kjæreste rundt seg – 73 år gammel. Hun etterlater seg mannen Menachem , sønnene Boaz, Ehud og Ariel samt ni barnebarn.
Tova og Menachem levde et godt og behagelig liv i en velstående forstad til Tel Aviv. Hun var journalist – han var direktør i et forsikringsselskap. I 1979 bestemte de seg for å bryte opp fra «det gode liv», og heller gjøre noe for landet og nasjonen slik de var opplært i å betrakte som det viktigste i livet. Av alle ting valgte de å slå seg ned ved Ariel i Samaria, og starte bygging av et hotell. I dette underutviklede området hadde det ikke vært hotell siden Josvas tid! Med en sterk tro på Israels Gud kjempet de for å realisere dette prosjektet, til tross for at folk flest mente det var «galskap». Etter lang kamp lykkes de til slutt med å åpne et «bibelsk» hotell i Ariel. Fra denne tid fremstår ekteparet som sanne og modige sionistiske pionerer.
Men kampen var ikke over med dette. I årene som fulgte skulle det bli en stor kamp å holde hjulene i gang. Det var ingen selvsagt ting at israelere eller utenlandske turister ville legge seg inn på et hotell i dette området. Selv om hotellet er lokalisert midt i kjerneområdet av det bibelske løftelandet Eretz Israel, ser verden på området som «den okkuperte Vestbredden». Men flere kristne sionister lærte seg å sette stor pris på hotellet og de ideer vertskapet representerte. Per Faye-Hansen var tidlig ute og støttet hotellet, og siden har både Karmel og stiftelsen «For Bibelen og Israel» ved Gro Wenske støttet hotellet i stor grad. Undertegnede har ved flere anledninger hatt gleden av å benytte hotellet ved gruppereiser til Israel. Hotellet er unikt med sin historie og ikke minst den ånd og atmosfære som preger vertskapet.
Kampen fortsatte også på et annet og mer alvorlig område. To ganger har den arabiske terroren rammet hotellet og dets vertskap. Litt før klokken 16 den 2. mars 2002 kom en araber inn i resepsjonen på hotellet. I lobbyen var kun Tova og regnskapsføreren Hannah til stede. Araberen som var terrorist, utløste sin selvmordsladning inne i hotellet og drepte seg selv og skadet alvorlig både Tova og Hannah, samt flere andre i nærheten. Hotellet fikk også store skader, og den dag i dag kan man se merkene i golvet hvor selvmordsbomberen stod da han utløste eksplosjonen.
Den 27. oktober samme året opplevde hotellet en ny terroraksjon. Like ved hotellet er en bensinstasjon. Denne fungerer også som transitt for soldater som kommer fra kysten og skal tjenestegjøre i Samaria. Denne dagen er det busser med mange soldater som står ute. En arabisk selvmordsbomber nærmer seg soldatene i den hensikt å sprenge seg selv og flest soldater i luften. Tovas mann Menachem ser mannen og ber ham snu og gå bort. Menachem klarer å overmanne terroristen bakfra og legge ham i bakken. Etter en del frem og tilbake klarer Menachem å tilkalle oppmerksomhet slik at en soldat kommer bort og skyter terroristen i hodet slik at han dør. Skuddet påkaller oppmerksomhet fra de andre soldatene, og idet Menachem er i ferd med å forlate terroristen på bakken, skyter en annen soldat mot terroristen. Dette skuddet utløser selvmordsbomben, men gjør også at Menachem blir meget alvorlig skadet. I tillegg blir tre soldater drept, og 17 skadet.
For den bragden Menachem gjorde, og som reddet utallige soldaters liv, fikk han den israelske stats høyeste utmerkelse.
***
Vi vil oppfordre Israel-venner til å støtte hotellet i Ariel. Legg turen innom alene eller med grupper. Etter Tovas død er det viktig at de som er igjen på hotellet får kjenne på varme fra venner som elsker både Bibelen og Israel og de modige sionistene som våger å stå lengst framme i kampen.
Vi i Karmel vil huske Tova Gilboa med dyp respekt og takknemlighet.
Karmel
John Skåland
Av Henry Baardsen, Alta
(KOMMENTAR): Kirkemøtets løfte om at prester skal få forkynne slik de har gjort siden aposteltiden, gjelder ikke lenger.
Da nåværende biskop Olav Øygard var prest i Alta, var han først av den mening at Bibelen ikke åpner for bruk av kvinnelige prester. Han hadde da biskop Odd Bondevik som sitt forbilde, og også han var på den tiden motstander av kvinnelige prester ut fra hva han kunne finne i Bibelen. Men så forandret biskop Bondevik syn, og det påvirket prest Øygard så mye at også han gikk fra å være en motstander av kvinnelige prester til å bli en forsvarer av kvinners rett til presteembetet. Øygard «innrettet» seg, siden biskop Bondevik hadde «ervervet ny kunnskap», slik Ivar Thomassen uttrykker seg. Om jeg forstår Thomassen rett, støtter han Øygards avgjørelse.
Men på tross av at prest Øygard da hadde blitt positiv til kvinnelige prester, var han fortsatt imot vigsling av homofile og lesbiske til vigslede stillinger i kirken. I alle fall i veldig mange år. Helt inntil han ble kandidat til den ledige biskopstillingen for Nord-Hålogaland. Så om ikke før, ble det da snakk om å kunne «innrette» seg for Øygards del. Slik tenkte mange av oss. Ellers ville han aldri kunne ha fått biskopstillingen.
Slik blir det gjerne når man forlater prinsippet «Skriften alene». For da vil man helst verken tro eller bekjenne slik Paulus bekjenner: «jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene» (Ap 24:14). Men for å markere at man er på vei bort fra «Skriften alene», tar man et mellomsteg, det som man på Kirkemøtet 2017 kalte for «Konsensus», noe Øygard støttet. For da virket det i alle fall som om at man fortsatt holdt fast ved sin tidligere overbevisning. Og for de som valgte dette kompromiss med Bibelens autoritet – slik som menigheten i Laodikea – betydde det i praksis: Ja takk, begge deler! Dette ble også veien for biskop Øygard, en prest som vi i vår læstadianske vekkelse opprinnelig hadde stor tiltro til. Med konsensus, lovet Kirkemøtet at det skulle være rikelig med rom både for de som stod for kirkens tidligere syn gjennom 2000 år og som mente at Skriften ikke åpner for vigsling av homofile og lesbiske til vigslede stillinger, men også for de som var for det. Men det var i bare teorien. Det var nok mange som skjønte.
Det som biskop Øygard gjør når han nå har fratatt sognepresten i Kautokeino Bjarne Gustad retten til å undervise konfirmantene, er et bevis på løftet om konsensus ikke lenger er gyldig. Altså et klart løftebrudd! For de som nå forkynner og lærer slik kirken i 2000 år har gjort, skal ikke lenger få fortsette. De er nemlig ikke tilpasningsdyktige nok. De er ikke lenger egnet for oppgaven, siden de ikke har tillit hos de liberale. Og det må få konsekvenser!
Foreløpig er dette begrenset til å få undervise konfirmanter og å konfirmere dem. Men så blir spørsmålet: Konfirmantene må jo gå et viss antall ganger i kirka og få underskrift av presten. Hva om sogneprest Gustad underskriver, vil det da være gyldig?
Forhåpentligvis velger Gustad å gjøre som apostlene: Å lyde Gud mer enn mennesker. Om noen taler, sier Peter, han tale som Guds ord. Det er enhver prest og forkynner kalt til. Ellers er han ikke Herrens tjener og hans røst, men folkets tjener. Vi lever nå i en tid, og særlig i den norske kirke, at ytterliggående liberale krefters uttalelser har mye større autoritet enn selve Skriften. Hva skal vi som forkynner Guds Ord svare på den siste dag, når vi må stå til regnskap for hva vi har lært. Derfor er det virkelig behov for en ny reformasjon. Vi må tilbake til Ordet, til Skriften og til forkynnelse av et helt Guds Ord, både lov og evangelium. Synd må fortsatt få bli forkynt som synd, ellers skjønner vi ikke hva nåde og syndenes forlatelse er. Og da blir vi lunkne, slik de var i Laodikea, vi blir sløve og likegyldige. Og da blir vi ikke frelst.
For det er kun Sannheten som kan frigjøre oss, ikke det som folkemeningene og de liberale krefter forventer av oss. Og siden det er snakk om vår egen evighet eller vår frelse, må vi ta dette på største alvor. Apostelen Jakob skriver: «Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende». Altså er det ikke rom for konsensus, men vi må velge hvem sin tjener vi vil være. Vi må velge side!
Hva blir det neste, dersom et helt Guds ord i framtiden lyder over kirkens talerstol i Kautokeino og andre steder? Da venter mest sannsynlig den samme dom som for tidligere sogneprest i Kautokeino, Olav Berg Lyngmo på 1990-tallet. Da mister også nåværende sogneprest i Kautokeino kappe og krage, og blir fratatt presteembetet. Og det i Kautokeino kirkesogn, der kirkefolket kanskje i aller største grad vet å verdsette en forkynnelse som er sterkt forankret i Bibelen. Det er det som de vil høre!
Det at biskop Øygard nå skal få en prest til å undervise konfirmantene som selv har sagt seg villig til å vie homofile og lesbiske – skal vi tro media – er i alle fall for meg et sterkt bevis på at biskop Øygard har kommet til et veivalg. Han virker ikke lenger å være usikker, eller å være på vei.
Hva skal Øygards egne tidligere gode trosvenner i Indre Finnmark tenke å mene om det trekk som han nå har gjort? Jeg er rimelig sikker på at de ikke er glade for eller enige i at deres egne barn og barnebarn i nå må få sin konfirmasjonsundervisning av en prest som åpent har sagt seg villig til å vie homofile og lesbiske par. Da skjønner vi i alle fall hvilke holdninger som den oppvoksende slekt blir gitt. Hva om det da kommer reaksjoner på det fra kirkas medlemmer eller fra noen konfirmantforeldre som ønsker kirkas tradisjonelle syn og lære, og en forkynnelse av et helt Guds Ord? Vil biskop Øygard reagere på tilsvarende måte da som han nå reagerte ovenfor sogneprest Gustad? Vil han da bli innkalt til en alvorlig læresamtale og deretter fratatt retten til å undervise konfirmantene? Da må i alle fall den norske kirke og biskop Øygard ha forandret seg. Og en slik «reformasjon» håper jeg virkelig på!
Artikkelen er hentet fra nettsiden FB. Finnmarkshilsen har fått tillatelse til å publisere artikkelen.
Av Ingar Gangås
(OPPBYGGELSE): Jesus kjempet i Getsemane mens disiplene sov. Han kom i dødsangst og bad inntrengende. Svetten ble som blodsdråper som falt ned til jorden (Luk 22:44).
Bønnekampen var for din og min frelse.
Disiplene klarte ikke å holde seg våkne. De sov av bedrøvelse (Luk 22:45). «Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Våk og be for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig» (Mat 26:40–41). Tre ganger fant Han dem slik – sovende.
Kjære venn! Du er en kristen som henger fast ved Jesus. Likevel har du det kanskje slik som disiplene. Du kjenner deg trøtt og utmattet av bedrøvelse, ja, aldeles hjelpeløs.
Hør, du som har det slik! Bønnen er for de hjelpeløse. Lukk opp for Jesus! Slipp Ham inn i din nød!
– Men jeg har så lite tro, sier du kanskje.
Troens kjennetegn er å komme til Jesus. Du får komme med alt, all din synd og nød – og mangel på tro. «Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut» (Joh 6:37), sier Jesus.
Dine blodrøde synder var lagt i den lidelsens kalk som Jesus tømte. Hans blod veier mer enn all din synd.
Hvil deg ved Jesu hjerte! Gå ofte avsides – alene med Herren! Da får du trang til å løfte frelsens beger høyt og leve med Ham!
Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium. nll.no
Av Olav Berg Lyngmo
(NYTT): Etter at Leif Halsos tiltrådte stillingen som daglig leder i Norges Samemisjon, hadde han sin første gudstjeneste i Kvitkirka på kirkestedet Kautokeino på bots- og bededag 25. oktober 2020.
Leif Halsos talte på norsk med Anne-Christine Mortensen Hansen som tolk til samisk. Halsos forrettet liturgien og hele gudstjenesten på samisk. Anders Mikkelsen Sokki holdt skriftetalen på samisk, med Klemet J.O. Hætta som tolk til norsk.
På grunn av koronatiltak var det ikke det beste fremmøtet. Det var ikke kirkekaffe på grunn av korona.
Av Olav Berg Lyngmo
(KIRKEKOMMENTAR): Det er mange som kjenner Leif Halsos fra tidligere år. Og Halsos kjenner mange i hele prestegjeldet Kautokeino. Da jeg var sokneprest i Kautokeino, var han konfirmantlærer i skoleåret 1992/93, og kateket og hjelpeprest i 1993/94. Vi hadde et utmerket samarbeid! Han kan tillegges mottoet fra 2. Tim 3,14f.: «Men bli du i det som du har lært».
I den tiden med rettssak mot sokneprest Arne Thorsen og meg, anlagt av biskop Ola Steinholt og Kjell Magne Bondevik (KrF) i regjeringen i 1998, ble Halsos vår familieprest i flere sammenhenger etter at jeg ble avsatt. Som embetsmann fikk jeg erfare hvordan Den norske kirke ved hjelp av statsapparatet ble kvitt prester som ville holde fast på Skrift og bekjennelse!
Nå har neppe biskop Olav Øygard den samme fordel og hjelp som Ola Steinholt hadde. – Øygard har ikke statsapparatet til hjelp
for å fjerne Bjarne Gustad fra soknepreststillingen i Kautokeino, siden statskirkesystemet er historie. Men Øygard kan sikkert få hjelp fra preses Olav Fykse Tveit?
I forbindelse med avskjedssaken i Kautokeino i 1998, kan det nå igjen minnes om det som generalsekretær Axel Remme (DISM) skrev:
«Vranglære blir det når biskopene Ola Steinholt, Sigurd Osberg og Rosemarie Köhn går inn for å gi kirkelig aksept for homofilt samliv, at homofile som lever i parforhold skal kunne inneha kirkelige tjenester og at det bør åpnes for forbønnshandling for homofile par. En slik veiledning er ikke bibelsk lære, men tanker som er i strid med Guds åpenbarte vilje. Når en på denne måten utelukker klare bibelord, er det ikke ”tolkning” lenger, men avvisning og bortforklaring. Bare ved å sette til side Guds ord, er det mulig å godkjenne homofilt samliv».
Prester som ønsker å følge Skrift og bekjennelse, blir kalt for «omstridt». Slik blir Bjarne Gustad omtalt i Altaposten. Mange er nok glade for at Leif Halsos ikke står under tilsyn av biskopen i Tromsø.
(FOTO-MINNER): Finnmarkshilsen bringer i dag noen av Olav Berg Lyngmos bilder fra Láhpoluoppal. Bildene er tatt i forbindelse med kirkegang og 25-årsjubileum for kirken i 1992. Láhpoluoppal ligger ved søreenden av innsjøen Láhpojávri på Finnmarksvidda. Derfra er det fire mil til Kautokeino sentrum.
–Inga og Klemet var to av våre nærmeste venner. Klemet var kirketjener i Láhpoluopal og prestegårdstilsynsmann. Han ble født i 1915 og døde i 1998. Inga døde like etter i 2002, forteller tidligere sokneprest Olav Berg Lyngmo.
Av Vidar Norberg
(KOMMENTAR): Trumps plan om PLO-stat i det bibelske kjernelandet Judea og Samaria er en kamuflert del av den såkalte Abraham-avtalen om fred mellom Israel og Emiratene. Men taleskriverne har skrevet det med et utydelig diplomatisk språk slik at det ikke velter hele avtalen.
I innledningen til avtalen står det hvordan Emiratene og Israel skal gå frem for å realisere Abraham-pakten.
«I erindring av den mottakelsen som ble holdt den 28. januar 2020, hvor president Trump presenterte sin visjon for fred, og forpliktet på å fortsette sine anstrengelser for å oppnå en rettferdig, omfattende, realistisk og varig løsning på den israelsk-palestinske konflikt.»
Innholdet i Trumps visjon for fred den 28.01.2020 var løsningen en PLO-stat med den østlige delen av Jerusalem som hovedstad.
–«Palestinerne» fortjener en bedre fremtid. Nå får de en mulighet til en «palestinsk» stat, en mulighet som de ikke har hatt på 70 år. Det kan være den siste mulighet, sa Trump 28.01.2020.
Trump sa at planen vil fordoble palestina-arabernes territorium. Det vil bli en korridor mellom PLO-staten i Judea og Samaria som forbinder et demilitarisert Gaza hvor Hamas skal oppløses. Amerikas president lovet at USA vil hjelpe palestina-araberne hele veien. Og det vil bli slutt på all terror.
–Dette vil virke. Dette vil bringe en ny soloppgang for Midt-Østen, sa Trump.
Dette er etter alt å dømme en del av fundamentet for Abraham-avtalen. Den legger trolig opp til en fremforhandlet løsning på konflikten mellom Israel og terroristorganisasjonen PLO hvori inngår en PLO-stat.
Slik lyder fortsettelsen
–I erindring av fredsavtalene mellom staten Israel og den arabiske republikk Egypt og mellom staten Israel og det hashemittiske kongedømmet Jordan, og forpliktet på å arbeide sammen for å realisere en forhandlet løsning på den israelsk-palestinske konflikten som imøtekommer det legitime behov og aspirasjoner for begge folk, og å fremme en omfattende Midt-Østen-fred, stabilitet og velstand.
Man forsøker ikke en gang å skjule at PLOs aspirasjoner er en tostatsløsning i Løfteslandet.
Trump har trolig vært smartere enn presidentene George Bush senior, Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama. De hadde en fiendtlig holdning som førte til at Israel stålsatte seg mot presset fra Amerika om innrømmelser om PLO-stat. Trump har spilt rollen som Israel-venn. Anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad og anerkjent Golan. Nå kommer han i valgkampen og krever tilbakebetalt. Det skal betales med land til en palestina-arabisk stat slik at han står frem som den store leder som skaper avtaler og fred der ingen andre klarer det. Trumps venner, ledet av Benjamin Netanyahu, kan ikke motstå presset fra Trump.
Dette er ikke noe helt nytt. Israels tidligere statsminister Menachem Begin var fast som granittfjell når det kom til landløftene. Men USAs president Jimmy Carter var smartere. Det fortelles at han rullet ut den røde løperen for Begin som var vant til å være uglesett og avvist av hele verden. Rød løper og vennskap med Carter og Amerika fikk Begin til å smelte.
Begin hadde angivelig problemer med å gi opp løftesland. Han hadde lovet Gud at han ikke skulle gjøre det, og det fortelles at han ikke kunne gjøre det heller. Det var da de smarte amerikanerne foreslo at han kunne «abdisere» en dag og la nasjonalforsamlingen Knesset gjøre det. Det fortelles at dermed ble Yamit i Sinai gitt opp. Etter kort tid falt Begin sammen og var ute av israelsk politikk. Han visste trolig i sin samvittighet hva han hadde gjort.
Trump har blitt offer for profetens ord og er blitt beruset av tumleskålen som de fleste andre av verdens ledere. Han løfter nå på løftesteinen Jerusalem.
«Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.» (Sak. 12, 2–3)
Disse fredsplanene er svikefulle. Fredsplanene handler alltid om å ta landet fra jødene.
«Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn. (Salme 83, 4).
Flere imperier har gått til grunne for de spredte Guds folk og delte Hans land.
«For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hendingefolkene og føre dem ned i Josafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.» (Joel 6, 6–7)
«Når dere sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna.» (1.Tess 5, 3)
Avtalen legger opp til en slags likestilling av islam og jødedom, samt kristendom. Dette er en form for religionsblanding hvor alt er like bra. Det vil sikkert være nødvendig med slike holdninger når Antikristen en gang kommer som falsk fredsfyrste og vil sørge for at templet bygges opp igjen på Tempelplassen i Jerusalem. Men så går det raskt mot enden og Messias’ komme.
—
(3. Mosebok 25, 23)