Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

(NYTT): Sogneprest Bjarne Gustad talte til konfirmantene i Máze mot homofili, kjønnsskifte og abort. Nå har biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland fratatt Gustad konfirmantarbeidet i Kautokeino sogn i 2020/2021. Ansvaret er overført til prost Egil Lønmo i Indre Finnmark prosti. Han er villig til å foreta vigsler av homofile og lesbiske par.

Prestens tale den 23. august vakte oppsikt. Han sa at «likekjønnet ekteskap» er mot Guds skaperordning, og kjønnsskifte- og abortloven er «ugudelige lover». Saken ble også debattert i NRK Ukeslutt.

Biskopen i Nord-Hålogaland sendte den 30. september et brev til Kautokeino menighetsråd, prosten i Indre Finnmark prosti og Bjarne Gustad med overskriften «Konfirmantarbeidet i Kautokeino sokn i konfirmantåret 2020/2021».

–Prosten tar ansvaret for konfirmantarbeidet i Kautokeino sokn i konfirmantarbeidet 2020/2021, samarbeid med menighetspedagogen i Kautokeino.

Vier homofile

Prost Egil Lønmo gikk ut i avisen Ságat den 1. juni 2016 og fortalte at han stiller seg positiv til å foreta vigsler av likekjønnede i Kautokeino.

–Kirkemøtets vedtak er en ordning som skal gjelde hele kirken. Alle medlemmer kan inngå ekteskap i sin lokale kirke, påpekte Lønmo og sa at prestene kan selv velge om de vil vie likekjønnede.

Ságat spurte om Lønmo ville kunne vie likekjønnede i Kautokeino, dersom noen hadde spurt.

–Jeg har sagt at jeg vil foreta en slik vielse. Det vil være en helt ny situasjon for meg, men ja, jeg vil gjøre det – uten at vi trenger å blande inn Kautokeino kirke i denne uttalelsen. Mitt svar er prinsipielt. Jeg ser det som viktig at et par som ønsker å leve sammen, får ordnede forhold rundt sitt samliv. Derfor er jeg positiv til å foreta en vielse av likekjønnede, sa prost Egil Lønmo.

Biskopens svar

I en e-post spurte Finnmarkshilsen om biskopen er kjent med at Egil Lønmo er villig til å vie homofile og lesbiske par i kirken.

–Alle prestene i Nord-Hålogaland er vigslet til tjeneste. De er alle under biskopens tilsyn. De har biskopens fulle tillit og er rettelig kalt til sin tjeneste, skriver Olav Øygard til Finnmarkshilsen.

Flere spørsmål

Ryktene om hva som skjer med sogneprest Gustad, går. Finnmarkshilsen sendte flere spørsmål om saken til biskopen, men han ber om forståelse for at han ikke kan kommentere personalsaker.

Et av spørsmålene som ikke er besvart, er om Gustad skal være under såkalt arbeidsveiledning med rapportering til biskopen. Overfor Finnmarkshilsen vil Øygard ikke svare på spørsmålet. Han svarer heller ikke på hvem som eventuelt skal foreta arbeidsveiledningen, om det er prost Egil Lønmo som skal veilede Gustad.

Overfor Finnmarkshilsen blir det påpekt at Lønmo var så liberal at tidligere biskop Håkon E. Andersen nektet å ordinere ham. Finnmarkshilsen spurte biskopen om han var klar over dette.

–Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan kommentere personalsaker, skriver Øygard.

Den omstridte saken for en del år tilbake var angivelig at Lønmo ikke trodde på jomfrufødselen.

Vekker oppsikt

Saken fra Kautokeino sprer seg som en liten lyngbrann i konservative kretser også utenfor Finnmark. Det oppfordres til bønn for Bjarne Gustad og hans familie som på denne måten blir prøvd.

Etter det Finnmarkshilsen får opplyst, er det flere i Kautokeino som nå er «kommet til omvendelse» etter det som har skjedd. Og det er Bjarne Gustad de har kommet til.

Blant læstadianerne vil biskopens «avsettelse» av Bjarne Gustad som konfirmantlærer og innsettelse av den homoliberale Egil Lønmo bli møtt med skuffelse og sorg.

Finnmarkshilsen har ikke kontaktet Bjarne Gustad eller Egil Lønmo.

Av Knut-Einar Norberg

(NYTT – 27.10.2020): Det amerikanske Senatet vedtok natt til tirsdag å godkjenne Amy Coney Barrett (48) som ny høyesterettsdommer etter jødinnen Ruth Bader Ginsburg.

Barrett er romersk-katolsk og regnet for å være en konservativ dommer som tolker grunnloven slik den er skrevet. Hun er med andre ord den rake motsetning av Ginsburg (87), som døde i september, når det gjelder tolkning av loven. Alle demokratene stemte mot Barrett, blant annet fordi de tror hun kan komme til å gjøre om den kontroversielle abortloven i USA.

Det er ikke utenkelig at høyesterett vil fjerne dagens abortlov og la delstatene få bestemme selv hvorvidt de vil legalisere abort, og trolig halvparten av delstatene vil forby fri abort eller innføre strenge restriksjoner.

(KOMMENTAR): Vi viser til biskopene i Den norske kirkes uttalelse om kristensionisme som ble offentliggjort medio oktober 2020. Dessverre er også denne uttalelsen smidd på samme lest som biskopenes tidligere uttalelser om Israel og dets relasjoner til palestina-araberne. Utgangspunktet denne gang er imidlertid kritikk og skarp avvisning av den teologiske forståelse som vi kristensionister står for.

Ordet kristensionist brukes i våre dager ofte som et skjellsord, en forståelse som synes å ligge implisitt i uttalelsen fra biskoene. Biskop Sommerfeldt sa i et intervju i Dagen i anledning saken at kristensionistene er mye verre (vår utheving) enn de som i sin tid forsvarte apartheid-regimet i Sør-Afrika. Vi ser på slike uttalelser som et grovt overtramp.

Vi som har undertegnet dette brevet tar skarp avstand fra biskopenes uttalelse og vil gjerne gi uttrykk for at vi ønsker å være kristensionister i ordets rette betydning. Det innebærer at vi: 1) tror på Jesus Kristus som vår Frelser/Forsoner overfor Gud; og 2) vi støtter staten Israel og det jødiske folks bestrebelser på å bygge sin egen stat i det bibelske kjerneområde i Midt-Østen i tråd med de bibelske løftene og profetiene.

På tross av store interne og eksterne utfordringer er det bemerkelsesverdig hvordan jødene på rekordtid har bygget et levende demokrati fra nesten ingenting til der landet står i dag. Dette er en suksesshistorie og intet mindre enn et Guds under, uansett hva biskoper og andre forståsegpåere måtte mene. Som kristensionister vil vi gjerne på ulike måter gi uttrykk for vår støtte og takknemlighet overfor det jødiske folk – f.eks. ved å tale vel om Israel og hjelpe jødene i diasporaen til å flytte hjem til Løfteslandet.

Biskopenes siste uttalelse legger i praksis nok en gang all skyld på Israel for at det ikke har blitt inngått en fredsavtale med palestina-araberne. Men de unnlater å nevne alle de gangene palestina-araberne har sagt nei til meget generøse forslag om fredsavtaler med Israel. Som andre har sagt: «Palestina-araberne lar ikke en anledning gå fra seg til å la en anledning gå fra seg» (dvs. til å inngå en fredsavtale med Israel). Hovedårsaken til dette er en dogmatisk forståelse av islam, som medfører at man ikke kan inngå noen form for kompromiss vedrørende områder som tidligere har vært under islamsk styre. Følgelig vil det nåværende palestina-arabiske lederskap kun godta en avtale som i praksis innebærer en avvikling av staten Israel.

Hadde Israel lyttet til alle råd og forslag fra Den norske kirke og dets allierte opp gjennom årene (ref. f.eks Kairos-dokumentet fra 2009), ville konsekvensen vært at staten Israel hadde avviklet seg selv. Er det så oppsiktsvekkende at israelske myndigheter ikke er lydhøre for en slik løsning? Det ser ikke ut til at denne realiteten har gått opp for lederskapet i Den norske kirke. En viktig årsak til denne manglende forståelse er den teologiske tradisjon kirken står i hvor selve opprettelsen av staten Israel ikke passet inn. Det var ingen glede på ledende teologisk hold i Norge da staten Israel ble opprettet og denne holdningen ser ut til å fortsette. Dette synes vi er trist og leit.

Biskopene sier selv i sin uttalelse helt korrekt at «Kirken har mye å svare for når det gjelder sin anti-jødiske historie.» Er ikke tiden nå snart inne for at kirken tar dette på alvor og slutter med å legge enda flere stener til denne byrden?

Videre vil vi gjerne oppfordre biskopene til å utvide sitt kontaktnett i Israel og for så vidt også i den arabiske verden. Bildet er på ingen måte så svart-hvitt som biskopenes siste uttalelse synes å innebære. Antall kristne (messianske jøder og arabiske kristne) i Israel øker – mens vi ser en klar utvikling i motsatt retning i de områder som kontrolleres av PA og Hamas. Er ikke det et tankekors? Videre er det et faktum at svært mange palestina-arabere (både kristne og andre) synes å foretrekke å bo i Israel framfor å bli innbyggere i en potensiell framtidig palestina-arabisk stat. Det er også et tankekors.

Olav Hermod Kydland

Den som vil være med å underskrive oppropet kan innen 29. oktober sende svar til

olav.kydland@lyse.net

Av Bjarne Bjelland

(KOMMENTAR): Bispene har igjen tatt på seg rollen som politiske klovner i narrespillet om hva slags synder Israel begår. Pekefingeren rettes denne gang også mot mennesker som forstår Israel ut fra en annen tolkning enn erstatningsteologien til den norske kirke. Illustrasjonen av disse er et ufint angrep på egne kristne brødre og søstre. 

«Kirken har mye å svare for når det gjelder sin antijødiske historie. I oppgjør med kirkelig og europeisk antisemittisme har kirken ønsket å utvikle et solidarisk forhold til det jødiske folk», skriver også bispene i sin uttalelse Hvorfor fortsetter de da i dette sporet? 

Bispekollegiet er dessverre blitt et papegøyekor som gjentar igjen og igjen de samme kravene til Israel uansett hvor vanskelig situasjon landet er i. Det burde i disse dager heller vært mer relevant at biskopene tok avstand fra drap og terror på uskyldige jøder og oppfordret til bønn for at denne terroren må ta slutt.  At kirkens ledere viser så lite kjennskap til de faktiske forhold i det landet som ga dem deres arbeidsdokument, er ikke noe nytt, men bare en bekreftelse på at kirkelederne fortsetter sitt politiske løp.

Eller er det den gjeldende politiske korrekte mening om Israel som skal styre kirkens syn på Israel? Er det Kirkens Nødhjelp og Mellomkirkelig Råd som skal speile innholdet i kirkens forhold til Israel? Et søk på Israel inne på DNK sine nettsider gir kun negative utsagn om Israel. Nylig hadde DNK «kirkeuka for fred». I sin versjon av rettferdig fred for palestina-araberne og jøder er det den negative kritikken av Israels handlingsmønster som får fokus.

En trenger ikke lese mye av kirkehistorien for å se hva slags innsats kirken har lagt i å forfølge jødene. Hele kirkehistorien er et skammens dokument om kirkens overgrep overfor Guds utvalgte folk. Det er derfor trist å se at flere av kirkens organer holder frem med sine angrep på staten Israel fortsatt. Kirken har en historie som heller burde tilsi at de heller må gå stille i dørene enn stadig å komme med usaklige angrep på Midt-Østens eneste demokrati.

DEN NORSKE KIRKE

Bispemøtet

Sak BM 66/20 16. oktober 2020

Kristensionisme

(UTTALELSE): Situasjonen i Israel og Palestina er dypt bekymringsfull. En rettferdig og bærekraftig fredsløsning som respekterer internasjonal lov, ivaretar sikkerheten og rettighetene for begge folk, synes mer urealistisk enn på lenge. Kirkeledere i Jerusalem har bedt verdens kirker og det internasjonale samfunnet om å legge press på partene for å forhandle fram en rettferdig fredsløsning og få slutt på den ulovlige okkupasjonen og forskjellsbehandlingen av innbyggerne.

«Sionisme» er et vidt begrep. Det finnes noen grupper som betegnes som «kristensionister» fordi de med begrunnelse i særegne bibelfortolkninger støtter staten Israels ekspansjonspolitikk. Selv om de tilhører kristne kirker, lytter de ikke til appeller fra lokale kirker i Midtøsten. De har et spesielt historiesyn med apokalyptiske endetidsforventninger, der de risikerer å redusere jødene til instrument i et frelsesteologisk skjema.

De har en politisk teologi som ignorerer internasjonal lov og menneskerettigheter. Direkte eller indirekte motarbeider de forsøk på å skape rettferdig fred. Disse gruppene er særlig store i USA, men finnes også i vårt eget land.

Det er uenighet om hvordan landløftene i Bibelen skal fortolkes. Men vi finner det uholdbart å fortolke Bibelen uten henblikk på de etiske konsekvensene. Det er problematisk å lese gamle profetier slik at alle politiske hendelser i dag er forutbestemt av Gud. Da fratas mennesker ansvaret for historien samtidig som Gud reduseres. Ikke minst vanskeliggjør kristensionismen situasjonen for kirkene i Palestina og Israel. Dette kaller på solidaritet fra Den norske kirke.

Bispemøtet finner det uholdbart å bruke Bibelen til å legitimere undertrykkelse eller menneskerettighetsbrudd, eller å tilkjenne ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker. Løftene i Det gamle testamente som omhandler det jødiske folk og landet, kan ikke brukes til å legitimere at palestinere drives fra sine hjem eller fratas sine rettigheter. De har også sin historie i landet og hører hjemme der.

Bispemøtet finner derfor kristensionisme teologisk og menneskerettslig uholdbart.

Kirken har mye å svare for når det gjelder sin antijødiske historie. I oppgjør med kirkelig og europeisk antisemittisme har kirken ønsket å utvikle et solidarisk forhold til det jødiske folk. Dette står ikke i motsetning til å engasjere seg for palestineres rettigheter.

Flere bispedømmer i Den norske kirke har vennskapsavtaler med ELCJHL (Evangelical Lutheran Church in Jordan and the Holy Land). Bispemøtet ønsker at Den norske kirke aktivt

E-post: bispemotet@kirken.no Postboks 799 Sentrum, 0106 OSLO Telefon: +47 23 08 13 90 Web: www.kirken.no/bm

DEN NORSKE KIRKE

Bispemøtet

skal støtte dette arbeidet videre. Den norske kirke må fortsatt søke dialog med jøder om hvordan vi som troende kan bidra til rettferdig fred i området.

Salme 85, 11

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» 1. Joh, 4, 7–10

Kjærlighet er for mange blitt et annet ord for egoisme og nytelse. Guds kjærlighet – agape – møter vi i den kjærlighet som bare har sitt opphav hos Gud. Den er uselvisk, og gir uten å kreve igjen.

Det var denne kjærlighet som fylte og drev misjonshistoriens store menn. Men den samme kjærlighet er det som er født i alle Guds barn. Er den ikke det, er vi heller ikke Guds barn, sier Ordet.

Men alt nyfødt liv må ha næring for å vokse, ellers dør det. Da må vi spørre hverandre til slutt. Har Gudskjærligheten fått næring i ditt liv? Får den det hver dag sammen med Jesus, og ellers sammen med Hans venner ved nattverdbordet? Er den drivkraften i ditt liv?

Av Vidar Norberg

(KRISTEN ETIKK): Søndagsstille og samling om Guds ord er en Guds gave til menneskene. Det er så viktig at det er innstiftet i det tredje bud. «Du skal holde hviledagen hellig.»

Det var et bud som ofte ble holdt høyt i akt og ære i mange fiskevær inntil for bare noen tiår siden. På større steder var det oftere gudstjenester. I mindre vær var det ikke så ofte. Men folk holdt hviledagen hellig i sine hjem.

Mange mennesker trakk i penere klær. Menn med press i buksen, dressjakke eller en pen strikkekofte. Kvinner fant frem penere kjoletøy. For dem som hadde frakk og kåpe, var det et naturlig plagg på søndagens spasertur. Ennå på 1960-tallet var det populært med hatt. Selv smågutter kunne gå med en liten hatt og søndagssko under finere anledninger på den tiden.

Ofte var søndagsmiddagen laget på forhånd. Om det var gode tider, var det brunsausens dag. En kjøttmiddag med det beste man formådde. Etter middagskvilen bød man kanskje på litt bedre kaker til ettermiddagskaffen om tidene var gode.

Søndag var en dag hvor man hvilte fra arbeidet. Det var tid for besøk hos slekt og venner, innenfor gangvidde. For det var ikke så mange biler på den tiden, og motorbåt brukte man helst ikke på søndager. Skulle man dra på tur i motorbåt på søndag, noe som var uvanlig, måtte man i alle fall ha med seg en batteriradio for å høre gudstjenesten.

Det var nok også vær og bygder med møter på bedehus, menighetssaler og forsamlingslokaler. Søndag kveld i sjutiden. Innledning av værets kristenleder, sang før åpning og sang igjen før talen før en tilreisende predikant holdt sin tale. Hadde man ikke predikant søndagskvelden på bygdas bedehus, var det vitnemøter som var svært oppbyggelige og en åndelig matpakke på veien videre i liv og arbeid. Søndagsmøtene varte ikke så lenge for folk skulle hjem. Mandag var det arbeidsdag, og man måtte tidlig opp.

Fiskerne var først oppe. Kanskje i tre–fire-tiden. Så landmannen i egnerbua. På fiskebedriftene stemplet folk inn klokken 07.00. De troende var kanskje både fornyet i sin tro og utvilt. Mennesker som holdt hviledagen hellig, hadde fått ny styrke, nytt pågangsmot og himmel over livet.

I Luthers forklaring til det tredje bud står det at «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds Ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det.» Årsaken til at man skal holde helligdagen er ifølge Erik Pontoppidans bok «Sannhet til gudfryktighet» at Gud selv hvilte på den sjuende dag etter at Han på de seks første dagene hadde skapt himmel og jord. (1. Mos. 2, 3)

Boken «Sannhet til gudfryktighet» forklarer videre at man skal benytte hviledagen til hellige tanker, ord og gjerninger og det som fremmer helliggjørelse i mennesket. Helliggjørelsen fremmes ved at man ofte hører, leser og tenker over Guds ord, både i kirken og i sitt eget hjem. Eller som Johannes 17, 17 sier: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.»

I gamle dager gikk ikke fiskebåtene ute på fiskefeltet. Det var ikke unødvendig arbeid, hverken i garasje, på hytta eller andre steder. Kvinner gjorde ikke håndarbeid. I riktig gamle dager brukte man ikke en gang saks. Jakt og sportsfiske var utenkelig. Også fugler, dyr og fisk skulle ha hvile. Pontoppidan, som var en av de normgivende bøker langt tilbake i tid, forklarer at man ikke skal gjøre unødig arbeid eller ha syndige forlystelser som dans, spill, drikk og besøk på forlystelsessteder. Han sier at det er alltid synd, men dobbelt synd når en bryter helligdagsbudet.

Det er lov til å gjøre nødvendige gjerninger som ikke kan utsettes. Kjærlighetsgjerninger kan man alltid gjøre. Erik Pontoppidan slår fast at man trenger absolutt en åndelig hvile og felles oppbyggelse.

Den gamle søndagskulturen er særlig godt beskrevet av Nordlands store salmedikter Elias Blix i sangen «Å eg veit meg eit land». I vers seks forteller han om den gamle kirstenkulturen;

«I min heim var eg sæl Avdi Gud var attved og eg kjende så vel Kor det anda Guds fred Når til Kyrkja me fór, Når me heime heldt kor, Og med moder eg bad: Å eg minnest, og eg minnest så vel denne stad!»

Det er tydelig at teologen, politikeren og salmedikteren fra Våg på Sandhornøya i Nordland har fått med seg en arv fra søndager som var helliget Gud, og dette formidler han videre.

Med vemod må man si at i dag er mye av helgefreden borte fra stedene. Noen steder er butikkene åpne. Fiskebåtene går ut. Bilene, motorsagene, gressklippere og snøfresere roper ut et annet budskap enn det 3. bud. Og sist, men kanskje verst. Få mennesker har tid til samling og lesning av Guds ord. Kanskje har hele folket om ikke store deler av verden mistet en av Guds store velsignelser. Helligdagen! Da mister man himmel over liv og samfunn. Alle dager blir like grå. Man fyller på med mer tempo og sliter seg ut.

Helligdagen er nok blitt svekket. Men enkeltmennesket, familien, og grupper kan kanskje finne tilbake til hviledagen. Det vil gi himmel over livet når én dag i uken settes av til Ham som har skapt mennesket. Gud vet at mennesket trenger en hviledag. Derfor har Han forordnet det slik og befalt menneskene å holde hviledagen hellig.

Hviledagen skulle kanskje være en påminnelse om den evige hvile i himmelen. Den bør man ikke gå glipp av.

Av Jostein Sandsmark

(KOMMENTAR): For eit par tiår sidan merka eg meg denne utsegna frå Karsten Isachsen: «Dagbladet er i mot kyrkja, men for kvinnelege prestar». Det eit morosamt ordspel, men uttrykkjer også ei djup sanning. Dagbladet er ikkje stor på teologi, men dei har teft, og i dette stykket – eit profetisk klårsyn. Med sitt ateistiske grunnsyn er dei sjølvsagt ikkje for kyrkja, og dei anar kva som kan skada den. Og han, hvis namn tyder Motstandar, veit nok kva som tener Kristi Kyrkje på jord og kva som vil skada henne – og han kan påverka sine tilhengjarar.

Me ser det tydeleg nå: Kvinneprestane har drege med seg eit liberalt livssyn som gjev seg utslag i feministteologi, sekulær familie- og samlivspraksis, abortsyn, og generelt eit lite truverdig bibelsyn.

På 20 år har kyrkja endra sitt syn på fleire teologiske område som har lege fast i tusen år. Samstundes har bibeltruskapen falma, og sekulære synsmåtar fått innpass. Det spørs ikkje lenger etter kva som står i Skrifta og å bruka det som rettesnor, men det er det som er oppe i tida som blir norma.

Kyrkja er nå styrd av ei rekke trendryttarar. At desse i sitt mangeårige teologiske studium skulle vita kva Skrifta held for sant og beflitta seg på å forkynna det – dei har nå innteke ein kritisk og uengasjert haldning til Bibelens hovudsak: Visa oss vegen til EIT EVIG LIV.

Skrifta sitt klåre ord om at det skal framstå falske profetar ser ikkje ut til å vekkja ettertanke. For når har det blitt observert at det har vore tema å avdekka og ta avstand til dei som forkynner ubibelsk lære?

Lærenemnda er nedlagd, og trendryttarane har sjølv overteke overvakinga av den rette bibelske. Og dei har det travelt med å isolera desse som held fast på Bibelens ord.

(PERSONALIA): Den 5. juni 2020 fylte Berit Susanne Mathisdatter Hætta Vars i Láhpoluoppal , 90 år.

Hun har 9 barn. Samemisjonen takker for et solid og nært samarbeid med Berit Susanne og hennes familie, og den åpenhet de har vist for misjonens predikanter. Både Berit Susanne og hennes søsken har alltid vært en støtte for misjonen. De har også vært engasjert i barne- og ungdomsarbeid i menigheten her i Kautokeino.

Hilsen
Klemet J.O. Hætta,
for Samemisjonen

(20.10.2020): Det første høstregnet over Jerusalem kom etter flere tordenskrall tirsdag ettermiddag. Det første regnet etter den tørre årstiden kalles for yoreh.

Like sikkert som nordmenn venter på det første snøfallet, så venter israelerne på dert første høstregnet etter flere måneder med stekende sol, tropenetter og tørke.

Religiøse jøder begynner å be faste bønner om regn så snart løvhyttefesten er over. Løvhyttefesten var over 10. oktober. Det tok ikke mer enn 10 dager før himmelen tyknet til over Jerusalem. Man stanset opp for å se på de merkelige skyformasjonene som selv ikke solen klarte å trenge helt gjennom. Så begynte det å tordne ganske kraftig. Ved 15-tiden kom de første dråpene. De var usedvanlige store. Man la merke til dem både på gater og biler og håpet nesten at man ikke fikk en i hodet før man kom i hus.

Så kom regnet først ganske stille store dråper. Den lett gjenkjennelige lukten av regn blandet med støv og jord steg opp og varslet høst. Vannet økte på. De som hadde paraply for hånden, tok den frem. I en gate ble det kun telt to. En ortodoks i hvit skjorte og svart bukse og en sekulær i shorts og paraply. Bekkene som fløt av sted på asfaltveiene, var hvite av skum og støv. Plutselig rant det ffa tak, balkongrør.

For israelere flest var regnværet en gledens dag. Knapt noen frøs. Det er ennå ikke snakk om at det bare var 20 varmegrader, heller at det er under 30, og det er jo behagelig for de fleste i Levanten.

Kveldene er litt kjøligere, 15–18 grader nattestid i Jerusalem, avhengig av hvilken værmelding man leser. Nå dugger det også kraftig. Bilene er våte om morgenen. Mange veier også. Neste dag var en lite pike fornøyd ute med sin fargerike paraplys. En katt drakk og drakk av en pytt med årets første vann. I Gamlebyen var asfalten ennå fuktig.