Oppbyggelse

Av Olav Berg Lyngmo

Det var kirkehelg på Tranøy i Senja 1. juli 1973. Flere hundre mennesker var møtt frem. Kirken var fylt til trengsel. Dette var visstnok dagen etter at Evenes flyplass ble offisielt åpnet. I uken etter ble begivenheten på Tranøy omtalt i flere aviser. Blant annet i avisen Fremover. Der sto det følgende: «Vi vet ikke mye om hvordan den eldste kirken på Tranøy har sett ut, men i 1770 sto der en noe forfallen korskirke av tømmer. Gudshuset ble revet i 1773, og ny kirke ble bygget samme år.»

På Wikipedia leser vi: «Dagens Tranøy kirke er en trekirke fra 1775». Likevel ble det 200-årskirkejubileum i 1973, og ikke to år senere. Dette fordi «det ikke reiste storkarer som prost og bisp forbi til hverdags, og da bispen Bang kom nordover fra vår bispeby, den gang Trondheim, sommeren 1775, ble den nye Tranøy kirke innviet. I 1731 ble Tranøy kapellani lagt til Ibestad. Før den tid var stedet underlagt Trondenes. Det var Ibestad prestegjeld som skulle sørge for geistlig betjening av samene i Astafjord, dermed ble denne oppgave gitt til kapellanen på Tranøy. Denne prest måtte også ta seg av samer i Gratangen og Salangen, altså et meget stort område».

I avisoppslaget sto det videre: Albert Rødser var sokneprest på Tranøy fra 1948 til 1954. Den siste presten som bodde på Tranøy, var Sverre Kjerpeseth. Han drev også gårdsbruket inntil han flyttet til Evenes i 1960. Leif Skagøy var den første sokneprest som fikk bo på Stonglandseidet.

Taket på Alta kirke i Bossekop er nå i ferd med å bli overhalt. Altaskiferen har ligget stødig på taket siden 1858 da kirken ble bygd.

Det er Geir Svendsen entreprenør AS som utfører arbeidet på kirketaket. For 163 år siden benyttet man never istedenfor papp under Altaskiferen. Det har holdt til nå.

–På Alta kirke var det knusktørt om man ser bort fra mye av panelet som var råttent, forteller Edvard Andreas Danielsen til Altaposten.

Riksantikvaren har bedt om at så mye som mulig av den gamle skiferen blir brukt på nytt. Vidar Kristensen i Altaskifer sier til Altaposten at det meste av skiferen på taket kan legges på igjen når den er rengjort.

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): Pinsen er svaret på våre hjelpeløse hvordan, når vi står ovenfor utfordringer. Den er hintet om utvei, vår skjulte assistanse, den hemmelige bistand, usett beste og nærmeste hjelp.  

Pinsen kommer oss særlig til unnsetning på to måter, som kan betegnes med ordene forklaring og kraft. For den bringer både forståelse og styrke, lys og liv. Ved den trer Gud inn i oss med sin Ånds gjerning, styrker, veileder og bevarer.

Denne tredje store kristne feiring, som er Åndens høytid, forkynner Guds nærvær med sine frelsesgaver. «Talsmannen» kommer ikke med et annet budskap om og av Jesus. Men Han gjør Jesu ord nytt og levende for oss. Da får vi erfare, at «det skaper hva det nevner». For Ånden forklarer, veileder, inspirerer og beriker. Og gjør det slik at vi både skjønner og opplever velsignelsen ved å høre og ta imot Herrens ord. Som vi også ber om: «Livets ord du selv forklare så det virker hva du vil! La oss her dets kraft erfare, fyll vår sjel med hellig ild!»

På mange og forskjellige måter blir vi minnet om pinsen i Bibelen. Pinsefesten var førstegrødens fest, men etter hvert med større vekt på minnet om Guds lov som ble gitt på Sinai.

Et av de mange ord i Det gamle testamente som påminner om Ånden og pinsen, har vi hos Sakarja 4,6. Profeten fikk beskjed ved en engel å forkynne fyrsten, ypperstepresten og dermed også folket dette: «ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud».

Det var høytidelig og klar beskjed fra høyeste hold. Ved å vise en skinnende gullysestake med sju brennende lamper får folket så vel som dets åndelige og fyrstelige leder beskjed om hva som skal være deres kilde og lys. Det er verken personlig styrke eller ytre makt i form av penger, rikdom eller velutrustet hær. Vi skal ikke sette vår lit verken til egen kraft eller makt og mengde. Men regne med den skjulte dimensjon av Guds nærvær og hjelp.

Den Hellige Ånds kraft, som manifesterte seg så veldig pinsedag i Jerusalem. Med lys over Skriften, ledelse til å handle rett, evne til å forkynne Kristus sant, stor styrke og fryktløs frimodighet. Det skjedde ikke ved noen disiplers egen makt og kraft, men ved Guds Ånd. Så mektig og tydelig, at Guds folk til alle tider kan vite at Gud har sendt sin Ånd til det og over det.

Pinsens forkynnelse lød altså også i Den gamle pakt. Lysestaken som nevnes her, er det hellige folk, og lyskilden (oljen) er Den Hellige Ånd, «min Ånd, sier Herren». Og Guds Ånd virker gjennom Hans ord. Men lysbærerne i verden skal til enhver tid være dem som har tatt imot «verdens lys».

«Vær frimodig», forkynte en annen profet på den samme tid. «Vær frimodig, alt folk i landet, sier Herren … Min Ånd skal bo iblant dere. Frykt ikke!» (Hag. 2,4–5)

Om vi nå bare kunne erkjenne og lære det ordentlig: «Det skal ei skje ved kraft og makt, men ved din Ånd, som du har sagt. Det skal ei skje ved mannehånd, men, Herre, ved din egen Ånd.» (Gustav Jensen 1902) Guds verk i oss og ved oss kan bare skje ved Hans Ånd. Derfor trenger vi pinsens gave, lys, inspirasjon, glød og entusiasme.

Pinsen blir vi ikke ferdig med. Den er verken avbrutt eller oppbrukt, men er vedvarende. Som en levende kilde, et oppkom, en stadig velsignelse (Joh. 4,14). Pinsen vender tanke og hjerte til Skriftens ord. Den drar og driver oss tilbake til Jesus og holder oss i lyset. Og fornyer, salver, leder og gleder. For Ånden kommer igjen med sin trøst, varme og nåde. Pinsen er en konstant formidler av Ånds styrke, en uavlatelig veileder og stadig inspirasjon. Velsignede høytid, som vi ikke blir ferdig med!

Rutetilbudet var kanskje ikke det aller beste for emissærene som reiste med Guds ord i Finnmark på 1960-tallet. Når man skulle til fjorddistriktet fikk man ta den skyssen som bød seg dersom det ikke passet med lokalbåten som gikk i fast rute.

Dette gamle bildet viser predikant Willy Gryting fra Indremisjonsselskapet.

–En gang fikk jeg skyss med en skøyte. Jeg tror det var på Tanafjorden på slutten av 1960-tallet, forteller Willy Gryting.

Av Olav Berg Lyngmo

(KOMMENTAR): Finnmarkshilsen har tidligere skrevet at biskop Olav Øygard har fratatt sokneprest Bjarne Gustad konfirmantundervisningen i Kautokeino. Bibeltro prester får det verre etter hvert i Den norske kirke (Dnk). Den liberale prosten i Karasjok har konfirmasjonsgudstjenester i Kautokeino i pinsen 2021.

På bildet fra 1994 ser vi tidligere kateket og vikarprest i Kautokeino, Leif Halsos, i samtale med konfirmanter. Dette var året før det fatale bispemøtet, da biskopene Steinholt, Osberg og Köhn fikk klarsignal fra sine likesinnede til å arbeide for at homoseksuelle praktiserende kunne inneha vigslede stillinger. Denne surdeigen fra 1995 fikk etter hvert gehør i hele Dnk. I januar 2017 vedtok Kirkemøtet en liturgi for likekjønnede «ekteskap».

Rom 1:26–28:

Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.

Av Vidar Norberg

(NYTT, 20.05.2021): Bare noen sekunder etter at 30 israelske soldater gikk ut av en ubeskyttet buss, fikk terroristenes Kornet panservernrakett fra Gaza en fulltreffer. Det kunne endt med mange døde. En soldat ble brakt til sykehus med splintskader.

–Jeg slapp soldatene ut av bussen og snudde. Da kom eksplosjonen. Hele kjøretøyet skalv. Det var et mirakel. Noen sekunder tidligere gikk soldatene av bussen, fortalte bussjåfør Meir Vaknin til den israelske radiostasjonen Reshet Bet.

Arutz 7 skrev at en undersøkelse viste at bussen kjørte soldatene tilbake til en base som ikke er utsatt for angrep. Da soldatene var ute av bussen, kjørte den noen meter utenfor det sikre område og ble synlig. Da smalt panservernraketten fra Gaza mens bussjåføren var i bussen.

Vaknin har ingen planer om å slutte å kjøre buss.

–Jeg takker Gud for at ingen ble skadet. Bussen var ikke beskyttet. Alt er plastikk, sa Vaknin.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR, 11.05.2021): Det er ingen løsning på konflikten mellom arabere (Ismael) og jøder. De kan ikke bo sammen i Eretz Israel. I 1. Mosebok 16, 12 beskriver Gud problemet og hvordan saken skal løses når den rette tid for det kommer.

«Han skal bli et vill-esel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo østenfor sine brødre.»

Man kan med all tydelighet se hvordan dette vill-eselet herjer i Jerusalem. Det er ikke noe nytt. Jordanerne sa da de tok den østlige delen av Jerusalem i 1948 at de kastet ut jødene, slik at de aldri mer skal vende tilbake. Men det har jødene gjort med Herrens hjelp. Stormuftien Haj Amin al-Husseini ville ha Hitler med seg for å utryddde jødene. Denne striden pågår imidlertid fortsatt. Den siste fredagen i den muslimske feiringen av ramadan endte med voldelige opprør med titusener på Tempelplassen i Jerusalem. Både PLO, Hamas og Iran oppfordret til bråk og terror. Israels nye venner i Saudi-Arabia og Emiratene vendte seg mot Israel. Tor Wennesland fra Norge, som er FNs spesialutsending, ba alle parter roe seg når Israel forsvarte seg mot volden. Utenriksdepartementet i USA er begynt bruke det arabiske navnet «Haram al-Sharif» på Tempelplassen. USAs manglende støtte til Israel bidrar etter alt å dømme til at urolighetene flammer ekstra opp. Ismael får hjelp fra USA, Russland, EU og i sær Norge med sin fallerte Oslo-avtale.

«Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du velsigner». (Salme 83, 3–6)

Det er som om disse landene løfter på løftesteinen Israel. (Sak 12, 2–3) Men de vil bare skade seg selv. Det er flere land og imperier som har oppdaget det, men først etter at Herren har fjernet deres storhet. Det britiske imperiet er et eksempel på dette.

Herrens løfter er klare: «Til evig tid minnes Han sin pakt, det ord Han fastsatte for tusen slekter, Hans pakt med Abraham og Hans ed til Isak. Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel. Han sa: Til eg gir jeg Kana’ans land til arv og evig eiendom.» (Salme 105, 8–13)

Man kan bare spørre med salmisten i Salme 2, 1: «Hvorfor larmer hedningene?»

Det kan nok bli mer bråk. For man lever i tiden før opprykkelsen (1.Tess, 4, 15–18).

Og lovløshetens hemmelighet er alt virksom, sier 2. Tess. 2, 7.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT NR 5

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il