Oppbyggelse

Av Axel Remme

(17. MAI-TALE): Gratulere med nasjonaldagen! Vår festfylte vårdag som samler folket til felles glede. Denne spesielle og betydningsfulle dagen til minne om Norges grunnlov, som ble vedtatt 17. mai 1814 på Eidsvoll, har vært feiret med barnetog helt fra 1870. Vi holder landets dag i vårkraftens tid, i rammen av nyfødt blomsterflor og vakker fargeprakt.

«Nå mens våren bringer livets vekst i dagen / og en løynt kraft viser evnen sin som best, / er det som naturen sterkt forkynner saken: / Vi skal regne med den skjulte i vår fest!» Ax.

Om 17. mai kan en si som det står i Salmenes bok 118, vers 24: «Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde oss og glede oss på den!»

Dette er dagen. Fedrelandets dag. Nasjonaldagen. Norges gode festdag. Dagen som gjelder landet og folket, freden og friheten, det felles vi samles om, gleder oss over og har ansvar for.

Dette er også dagen for takknemlighet mot dem som gjennom ulike tider, ofte i fattigdom, mangel og slit trofast bygde landet til den velferdsstat vi får leve i. Som salmedikteren Anders Hovden beskrev det: «Her ned i grunnen svitten rann, trufast åt fedrane våre. Her dei sin heim og hugna fann, dogga med smil og med tåre. Her har det flødt ei såkornflod, varm av vårt beste hjarteblod. Her har me grorbotn å veksa.»

Ja, dette er dagen for takknemlighet mot våre formødre og forfedre, som med plikttroskap og livslang arbeidsinnsats kjempet for de gode kår de siste generasjoner har hatt. Hvor godt de fleste av oss har det, burde være blant takkegrunnene for denne dagen. Men også en påminnelse om våre plikter overfor dem som enda strever tungt i vårt samfunn.

Dette er også dagen hvor vi særskilt skal minnes med takk alle dem, som når det krevdes, «for dets fred slo leir». Og satte livet inn for den frihet vi nyter. Den kjente og ukjente soldat, sjømann, frihetskjemper som stadig levde i livsfare, og de mange som måtte dø i kampen for freden.

Men ikke minst er dette også dagen for å takke Gud for landet og folket. Med den erkjennelse Elias Blix minner oss om i fedrelandssalmen: Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikke tryggja. Derfor ber vi: «Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hygja!»

Ja, er dette dagen å ta på alvor Bjørnstjerne Bjørnsons ord, som vi særlig i dag synger over hele landet: «Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville Han beskytte, skjønt det mørkt så ut. Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.»  

Festdagen 17. mai er en ekstra påminnelse om å takke Gud for folk og land, Grunnlov og trygghet, og fred med frihet. For også de gode festdagene våre er en gave fra Ham, som apostelen Jakob minnet slik om: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far.»

Samlet på Grunnlovsdagen til fest har vi den erkjennelse som det siterte bibelverset fra begynnelsen gir med ordene: «dagen som Herren har gjort». Den er ikke blitt til av seg selv eller kun ved menneskers ønsker og innsats. Men den er gitt eller gjort av Herren. Ved Hans nåde og vilje, Hans forsyn og trofasthet, makt, vern og bønnhørelse. Han ga fedrene visdom til å ta gode valg for land og folk, tro og mot til å gi akt på Hans ord og rettferdige, demokratiske ordninger.

Vi er alle en del av det norske samfunn, med de goder og plikter det gir. Dermed er vi også medansvarlig for hvordan det utvikler seg. Nå rokkes det stadig mer ved det grunnlag vår nasjon har bygget på i tusen år. En er i ferd med å fjerne kristen tro og lære som fundament. Det viser seg særlig i nye lovordninger for ekteskap, hjem og familie. Og ved de stadig verre lovforslag for utvidelse for å gjennomføre abort. Fra venstreradikalt hold vil en tillate at kvinnen selv kan bestemme å ta livet av fosteret helt inntil 22 uker. Hvilken urett og skjensel mot barnet i mors liv, som en vil frata både livsrett og forsvar! Det er spott både mot Gud og mennesket!

Denne vanære mot livet er et rop til oss på Grunnlovsdagen om synd og forfall. Det viser seg tydelig ved lover og ordninger som fastsettes for vårt samfunn. Vi er i en oppløsnings tid! Fordi Bibelen avvises som autoritet og normgiver for hva som er rett og godt for mennesket. Det influerer radikalt på lovgivning, undervisning og veiledning for den oppvoksende slekt. Derfor må det advares mot alle de krefter som undergraver menneskets verd fra unnfangelsen av!

I denne situasjon skal vi være oss bevisste bedehusets og misjonsfolkets store betydning i arbeidet for å opprettholde vår største kulturverdi: kristentroen og kristensamfunnet. Nasjonaldagen er en påminnelse om og tilskyndelse til å fortsette Bibel-forkynnelsen, undervisningen og oppbyggelsesarbeidet, tuftet på Den hellige Skrift. Og bønnen om Guds beskyttelse av fedrelandet.

Av Vidar Norberg

På det første bildet fra Jostein Sandsmark ser man 17. mai-toget gå forbi skomaker Pedersens hus i Mehamn. Det ble sammen naustet revet da havna ble mudret opp. I huset var det også møtesal for Smiths venner.

Bak synes kirketårnet, mønet på Mehamn gamle skole som brant, og den nyere røde skolen.

Det er ennå litt gammel snø i grøfta, men barna har tatt på seg småskoene. Før i tiden var et av de store spørsmål om man kunne gå i småsko på 17. mai. Det kunne være mer langt snø og snoe enn på dette solfylte fotografiet.

På det andre bildet ser man 17. mai-toget som har passert det som i «Nordkynnfolkets historie» av Bjarne Lillevik er beskrevet som Gårde bru over Storelva eller Nordmandsætelva. Den kommer fra Nordmandsætvannet eller Ishusvannet som det også ble kalt fordi man hentet is til fiskeindustrien. Elva ble lagt i rør som var et yndet lekested for barn. Etter at det ble bygget molo og mudret i Mehamn, har ingen sett mer til elva. I gamle dager gikk det opp ål i Nordmannsetvannet.

Se flere 17. mai-bilder fra Kongsfjord.

(OPPBYGGELSE): Er du rede til å møte Jesus når du går over fra dette livet og inn i evigheten. Da står Jeus på den andre siden av livet og vil ønske deg velkommen til Himmelens land.

Dette er det største spørsmålet i et menneskes liv. Tar du i mot Jesus i dette livet, vil Hans blod rense deg fra all synd. Du blir ren og rettferdig, himmelen verdig.

Det er mange mennesker som i løpet av livet får et kall til å følge Jesus, leve et liv sammen med Ham. Han innbyr deg og sier: Kom som du er. Da må du svare ja for det er en evig himmel å vinne med gater av gull. Velger du ikke Jesus, er det pine og tenners gnidsel i all evighet. Det holder aldri opp.

Jesus sier «kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile» (Matt. 11, 28). Hva betyr så denne hvile som starter alt her nede på jorden. Jo, denne hvilen betyr at du skal få hvile i Jesu nåde. Når du har tatt imot Jesus, kan du hvile i den forsikring om at uansett hva som skjer deg i dette livet, så er Jesus med deg helt til du står fri og frelst hjemme hos Gud i Himmelen.

Nå er det kanskje noen som spør hva skal man frelses fra. Man må nesten si fra seg selv og sin synd. Alle mennesker synder i tanker, ord og gjerninger. Mennesket har en syndig natur. Men når man vender seg og ber: Herre frels meg, Jesus tilgi meg min synd, da er Gud nådig og rettferdig at Han tilgir deg. Den straffen du skulle hatt, har Jesus lidd på korset. Han tok straffen istedenfor deg. Det er verdens største gave.

«Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (Joh. 1, 9)

Derfor om du hører Herren kalle, så kom i dag. Det står om din evighet hjemme hos Gud eller en evig fortapelse. Bøy dine knær  eller sukk i ditt hjerte, bekjenn din synd for Jesus og be Ham ta imot deg. Da kan du fortsette livsvandringen som frelst. Helt til du står hjemme hos Gud.

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEKOMMENTAR): Bildet av Aslak Persen Bals og hunden er tatt utenfor Varden privatskole (1990–2011) på Alteidet. Der var det sommerstevner i flere år. Da hunden «skjønte» at fotografering var på gang, kom den løpende og satte seg på «riktig» sted. Aslak (1928–2015) og hans kone Karen (1934–2019) hadde sommerboplass i Ytre Lenangen i Lyngen kommune. Men de kjørte mange mil for å komme til Ordets hørelse.

Aslak Persen Bals var med i forskjellige råd og utvalg. Han var varamedlem i Kautokeino menighetsråd og medlem av bedehusstyret. Han var representant for KrF i kommunestyret, og var en av dem som la ned Kautokeino KrF i 1998, i protest mot KrFs liberale kirkepolitikk. Etter den tid var det dårlig med «fremtid og håp» for Kautokeino KrF.

På sitt første ordinære menighetsrådsmøte i januar 1998 brøt menighetsrådet med biskop Ola Steinholt på grunn av hans homofililiberale teologi. Hans teologiske profil ble godt kjent etter bispemøtet i april 1995. Steinholt anklaget medarbeidere i Kautokeino for valgjuks under valget til nytt menighetsråd høsten 1997. Det viste seg å være en grunnløs beskyldning. Det foreligger detaljerte saksdokumenter fra denne perioden. Valget ble etterforsket, og det viste seg å være avviklet i riktige former. Dernest prøvde Steinholt å søke med «lys og lykte» etter en lovhjemmel som kunne medføre nytt menighetsrådsvalg. En slik hjemmel fantes ikke. Steinholts problem var at han hadde fått et menighetsråd som var grunnfestet i Skriften og bekjennelsen. Han fant ut at dersom han fjernet soknepresten, som var embedsmann, så ville alt bli bra igjen. Men her forregnet Steinholt seg kraftig!

Menighetsrådet ønsket ikke å møte Steinholt! Dermed innkalte Steinholt menighetsrådets varamedlemmer til et møte. Der møtte Aslak Persen Bals som spurte med hvilken lovhjemmel Steinholt kunne innkalle til et slikt møte med varamedlemmer, når medlemmene hadde brutt med en vranglærer? Steinholt ble svar skyldig. Det ble ikke et lovlig møte.

Menighetsrådet vedtok at soknepresten skulle holde gudstjeneste i Láhpoluoppal kapell, 8. mars 1998. Det var samtidig som Steinholt hadde sin visitasgudstjeneste i hovedkirken i Kautokeino. I en visitas inngår det samtaler, blant annet mellom sokneprest og biskop. Men soknepresten ønsket ikke en samtale uten et vitne til stede. Derfor ble Aslak Persen Bals til stede som vitne. Det endte i stedet med en samtale mellom Bals og Steinholt, ikke minst om bibelsynet. Til slutt forlot Steinholt møtet. For å fjerne to prester i Finnmark fikk Steinholt hjelp av byråsjef Ole Herman Fisknes i Kirkedepartementet. Dette skjedde da Den norske kirke ennå var en statskirke.

I dag kan Olav Øygard i Tromsø neppe støtte seg til Departementet slik Steinholt gjorde. Men han har den liberale preses Olav Fykse Tveit som sin medhjelper. Det gjenstår å se hvordan Øygard vil takle dagens prestesituasjon i Kautokeino. Sokneprest Bjarne Gustad er som kjent fratatt konfirmantundervisningen. Den har Øygard overlatt til sin likesinnede, prosten i Karasjok!

(PERSONALIA): Jostein Erling Sandsmark fyller 14. mai 2021 85 år. Han vil være kjent for Finnmarkshilsens lesere for sine gamle fotografier og nye bilder fra Finnmark.

Sandsmark er gift med Helene Sandsmark fra Mehamn. De var på 1960-tallet lærere i Bugøynes. De gamle bildene fra Sandsmark som Finnmarkshilsen har lagt ut, er særlig fra Sør-Varanger og Gamvik kommune. Men sommeren 2018 var Jostein og Helene Sandsmark på ny fotosafari i Finnmark. Hans mange sommerbilder fra Kautokeino til Grense Jakobselv ble lagt ut på Finnmarkshilsen.

Sandsmark-familien har også bodd i Afrika, og han er kjent for sine lysbildeserier med naturfolk, ville dyr, sverd og spyd. En av hans kanskje mest fengslende serier er fra Khartoums basarer før turismens tid. For finnmarkinger er det nok like interessant å se hverdagsglimt fra bygder med fiskebønder, reinsdyrnæring og natur i Sør-Varanger. Finnmarkshilsen har også lagt ut bilder fra havna i Mehamn før den ble mudret. Og man kan ta seg en tur tilbake i tid til Hopsfjorden. Bildene ligger på Finnmarkshilsen.

Sandsmarks bostedet er nå Geilo, og der har Sandsmark avbildet Hallingskarvet. Han har hatt mange lysbildeforedrag fra fjern og nær. På Geilo er også hans store fotoarkiv.

Jostein har tegnet illustrasjoner med blyant og fargelagt. Han var en mester med sort/hvitt i mørkerommet og en kunstner med lysbildefilmene. I dag bruker også Sandsmark digitale kameraer til sine blinkskudd. Sandsmark kan få et tamt familiebilde til å bli et interessant reportasjefoto. At nynorsk er et førsteklasses fortellerspråk, er Sandsmark beviset på. Med hans foredrag blir de gode bildene dobbelt så fengende.

Det er ikke bare i «skulestua» nynorskmannen Jostein Erling Sandsmark fra Tysnes har vært lærer. Jostein Sandsmark har villig delt sine fotokunster med alle interesserte som kom langs hans vei. Det gjør han fortsatt.

Jostein Sandsmark har i mange år vært aktiv i kristent arbeid. Han har også tatt mange bilder av kirkelige motiver. I tillegg er han en aktiv leserbrevskribent.

Vidar Norberg

Av Vidar Norberg

(Reportasje, Jerusalem, 10.05.2021): Mens jødene ba til Israels Gud på utsiktspromenaden Tajelet, steg røyken opp fra Tempelplassen. Politiet brukte sjokkgranater mot muslimske opprørere, som kastet stein og brannbomber.

Mandag var det ifølge den hebraiske kalenderen 54 år siden den østlige delen av Jerusalem ble frigjort under seksdagerskrigen i 1967. Dette er for svært mange jøder en gledens dag. Men skuffelsen var stor da jødene ble nektet adgang til Tempelplassen på grunn av arabisk opprør.

Det var en varm og solfylt start på morgenen i Jerusalem. Jerusalem by inviterte på sin nettside til festbønn på Haas-promenaden. Kvinner på en side og menn på en annen side. De leste fra sine bønnebøker og ba til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Mennene hadde tatt på seg sine lange bønnesjal etter jødisk skikk. Siden dette var morgenbønn, var det mange som fulgte Moselovens påbud om å surre Guds ord på sin panne og arm. De festet «tefillin», to lærbokser med Guds Ord, ved hjelp av bønnereimer på pannen og armen. Og ba etter den skikk som følges i alle synagoger.

Under morgenbønn leses Herrens velsignelse av etterkommerne av Arons presteslekt. Det er de såkalte kohanim som gjør det. De dro der oppe på Haas-promenaden bønnesjalet over hodet, et bilde på at de utfører handlingen på vegne av Gud, og leste:

«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.» (4. Mos. 6, 23–27)

Det er dalsøkk mellom Haas-promenaden og Tempelplassen. Men det er ikke lenger enn at man fra utsiktsplassen ser Tempelplassen klart og tydelig. Og under den jødiske gudstjenesten skjedde det. Det braket løs på Tempelplassen.

Ifølge israelsk presse hadde  palestina-arabere samlet seg ved al-Aqsa-moskeen på Tempelplassen. De kastet stein og  brannbomber eller fyrverkeri mot politiet. De svarte ifølge en talsmann for politiet med sjokkgranater, da opprørerne angrep Mughrabi-porten som er broen fra Al-Aqsa-moskeen ned til Vestmuren.

–For kort tid siden begynte hundrevis av opprørere å kaste stein mot Mughrabi-porten. Da ga politisjef Yaakov Shabtai  ordre om at politiet i området må gå inn og drive opprørerne tilbake med opprørsmetoder, het det i en melding som var gjengitt på Arutz 7.

I slaget som fulgte med araberne, ble ni politimenn skadet, inklusive en politileder som ble evakuert til et lokalt sykehus. Den arabiske «Røde halvmåne» hevdet at flere hundre arabere ble skadet, men erfaringene tilsier at de påståtte tallene fra dem ikke er helt korrekte.

Bønner og shofar

Jødene blåste i shofaren på Haas-promenaden. I bibelhistorien er bukkehornet et instrument som lyder både til krig og fest. Jødene unnlot ikke å følge skikken, selv om nok de fleste visste at noe skjer på Tempelplassen.

En sanger sang til akkompagnement av gitar og piano. Kjente israelske sanger som det høver seg på en festdag for frigjøringen av Jerusalem. Flere ble revet med av rytmen. Mennene begynte å danse «hora». Det er en ringdans hvor de tripper til takten. En israeler hadde meg seg et stort israelsk flagg som vaiet i brisen. I bakgrunnen syntes arabiskbebodde landsbyer og bakenfor dem jødiske hus og Tempelplassen i Gamlebyen.

Også kvinnene gikk ut i horadansen. I jødedommen danser kvinner for seg og menn for seg. Farten var stor i sirklene av kvinner. Det samme var gleden.

Borgermesteren møter folk

Ordfører Moshe Lion var også til stede oppe på Haas-promenaden. Han hilste hyggelig på noen av menneskene. Så gikk han ned til forsamlingen. Koronapandemien gjorde sitt til at de som skulle inn, fikk en gul remse rundt håndleddet slik at man kunne sikre seg mot at det ble for mange mennesker der i disse koronatider.  

KARMEL benyttet muligheten til å be borgermester Lion om en kommentar til det som skjer i Shimon Hatzaddik.

–Jeg vil ikke kommentere den saken nå, sa borgermesteren.

–Snakk med min assistent.

  Moshe Lion tok heller ikke mot oppfordringen til å si noe om festen.

Også på israelsk radio mandag morgen var Moshe Lion ganske forsiktig om området Shimon Hatzaddik.

Dette er også et gammelt jødisk område i Jerusalem som har vært styrt av ulike hærer som har kommet og gått og flyttet grensene. En del av husene der er opprinnelig jødiske. Nå vil jødene ha tilbake fire hus som de eide i gammel tid, men som andre har inntatt. Etter planen skulle de fremmede kastes ut,  men saken har vakt stå stor interesse at den saken er blitt utsatt i Israels høyesterett. Denne morgenen var fire hus i Sheik Jarrah, som er det arabiske navnet, toppnyheten på BBC radio. Og de forklarte at dette var såkalt okkupert område.

Mens folk på Haas-promenaden etter hvert gikk hjem etter festbønnen oppe på Tajelet, var det andre jøder som opplevde starten på Jerusalem langt mer dramatisk. En jødisk mann kom kjørende i sin bil nær Løveporten. Araberne steinet ham og traff. Mannen mistet kontrollen, kjørte ut av veien og traff en påle på fortauet. Araberne løp til for å lynsje ham. Det var et slag. Om ikke politiet er mannsterke, vil jøder fort bli slått i hjel i enkelte deler av Jerusalem. På det sosiale mediet Telegram og hos politiet var det en video fra den dramatiske hendelsen.

Ingen jøder på Tempelplassen

I den årlige Jerusalem-marsjen har kanskje 15.000– 20.000 eller flere ungdommer fra hele Israel marsjert fra Den store synagogen forbi det gamle amerikanske konsulatet, opp bakken til det gamle rådhuset, guttene forbi Nyporten, inn Damaskusporten og gjennom det muslimske kvarter. Jentene går via Jaffaporten. Marsjen har endt opp ved Vestmuren for å be.

Under denne opphetede situasjonen i Jerusalem ble det først bestemt at kun rundt 8000 deltakere får gå gjennom områdene i Gamlebyen som politiet kommer til å stenge av for araberne.

Det som skapte skuffelse blant unge sionister tidligere på dagen, var at det muslimske opprøret på Tempelplassen førte til at den ble stengt for jøder. Tidligere år har jødene pleid å gå opp på Tempelplassen, men ikke i år. Inntil nylig var det nesten bare Gershon Salomon i Tempelhøydens Trofaste som måtte sitte igjen når hans tilhengere gikk opp. For muslimene har lovet at blodet skal renne i Israels gater om han kommer dit. Bakgrunnen er at Salomon for mange år siden fikk hentet en grunnstein til det nye templet. Det førte til opprør med flere drepte. En av dem som var vitne til det opprøret, var tidligere reisesekretær i KARMEL, Arvid Bentsen.

Sionistgruppen Im Tirtzu kom ifølge Arutz 7 med sterk kritikk etter at Tempelplassen ble stengt for jøder.

–Dette er en kapitulasjon for terrorisme og trusselen fra arabiske opprørere. Det er også et lavpunkt for den israelske regjering. En regjering som er uvillig til å beskytte lovlige innbyggere, belønner angriperne og baner veien for mer vold. Det er skammelig at på denne dagen når vi feirer frigjøringen av Jerusalem og Tempelplassen, gir regjeringen avkall på Tempelplassen, het det i en melding fra Im Tirtzu som var gjengitt i Arutz 7.

–Dette er en vanære. På Tempelplassen organiserer Waqf med forsett terrorhandlinger og mord under vår nese og ingen gjør noe, sa Knesset-medlem Simcha Rotman i partiet Religiøs Sionisme i sin twittermelding.

–Vold og kjeltringskap har fått en seier, sa Knesset-medlem Itamar Ben Gvir i partiet Religiøs sionisme.

Han la skylden på Benjamin Netanyahu og offentlig sikkerhetsminister Amir Ohana fra Likud-partiet.

Amichai Chikli i partiet Yamina mente at det er en kapitulasjon for palestina-arabisk vold når Tempelplassen er stengt for jøder. Matan Kahana i Yamina sa at Tempelplassen burde være et trygg og åpen plass for jøder og medlemmer av alle religioner.

–Dersom det er opprørere på Tempelplassen, så må den trusselen fjernest og plassen gjenåpnes, sa formann Tom Nisan i Tempelhøydens stiftelse ifølge Times of Israel.

En kamp om Jerusalem

–Det pågår nå en kamp om Jerusalem. Det er ikke en ny kamp. Det er en kamp mellom intoleranse og toleranse mellom lovløs vold og lov og orden. Dette er ikke en ny kamp. Den Hamashar faktisk blitt ført over Jerusalem i hundrevis av år helt siden de tre monoteistiske trosretninger kom, sa statsminister Benjamin Netanyahu da han talte på en minnemarkering på Herzl-fjellet i Jerusalem mandag morgen.

–Noen ganger var det den ene siden som hadde kontroll og utelukket de to andre. Og så endret det seg. Det kan sies om Jerusalems historie at bare under israelsk suverenitet etter 1967 har vi vært vitne til en lang og stabil og trygg periode hvor vi har arbeidet for å sikre frihet til å tilbe og toleranse for alle, sa Netanyahu.

Han forklarte at friheten for alle er ikke et oppdrag som Israel kan gjennomføre uten at det blir konflikt fra tid til annen.

–De samme intoleransens krefter ønsker å ta fra oss våre rettigheter – først våre, men ikke bare våre – på Tempelplassen og andre hellige steder.

–Vi insisterer på å opprettholde retten for alle. Noen ganger krever det at vi tar sterkt i, som offiserene i Israels politi og som våre sikkerhetsstyrker gjør akkurat nå. Vi støtter dem i denne rettferdige kamp. Dette blir selvfølgelig uttrykt feilaktig og misledende i de globale medier. Men til slutt vil sannheten vinne, og vi må konstant gjenta den, sa Netanyahu ifølge pressemeldingen.

–Dette er en kapitulasjon for terrorisme og trusselen fra arabiske opprørere. Det er også et lavpunkt for den israelske regjering. En regjering som er uvillig til å beskytte lovlige innbyggere, belønner angriperne og baner veien for mer vold. Det er skammelig at på denne dagen når vi feirer frigjøringen av Jerusalem og Tempelplassen, gir regjeringen avkall på Tempelplassen, het det i en melding fra Im Tirtzu som var gjengitt i Arutz 7.

–Dette er en vanære. På Tempelplassen organiserer Waqf med forsett terrorhandlinger og mord under vår nese og ingen gjør noe, sa Knesset-medlem Simcha Rotman i partiet Religiøs Sionisme i sin twittermelding.

–Vold og kjeltringskap har fått en seier, sa Knesset-medlem Itamar Ben Gvir i partiet Religiøs sionisme.

Han la skylden på Benjamin Netanyahu og offentlig sikkerhetsminister Amir Ohana fra Likud-partiet.

Amichai Chikli i partiet Yamina mente at det er en kapitulasjon for palestina-arabisk vold når Tempelplassen er stengt for jøder. Matan Kahana i Yamina sa at Tempelplassen burde være et trygg og åpen plass for jøder og medlemmer av alle religioner.

–Dersom det er opprørere på Tempelplassen, så må den trusselen fjernest og plassen gjenåpnes, sa formann Tom Nisan i Tempelhøydens stiftelse ifølge Times of Israel.

—

—

—

Muslimske opprør under ramadan

(Jerusalem 09.05.2021):

Titusener av muslimer kom opp på Tempelplassen for å be på ramadan fredag den 7. mai. Muslimene kastet stein og flasker mot politiet. Fyrverkeri ble satt i brann.

Israelsk politi måtte ta i bruk gummikuler og sjokkgranater. Rundt 205 arabere ble skadet, mens 17 politimenn ble skadet. En politimann ble truffet av en stein i hodet.

Det var også bråk i bydelen Shimon Hatzaddik (Sheikh Jarrah) natt til fredag. Muslimer kastet steiner og brannbomber.

Det har også vært demonstrasjoner ved klokketårnet i Jaffa. Lørdag stanset politiet mange busslaster på vei fra lavlandet til Jerusalem for å lage bråk.

Lørdag og natt til søndag ble over hundre palestina-arabere skadet i voldelige opptøyer. Det var lørdag natt angivelig over 90.000 muslimer på Tempelplassen.

Fredag tok tre terrorister med automatvåpen og kniver seg frem til den israelske militærbasen Salem. De åpnet ild mot israelske soldater som tok dekning og skjøt tilbake. Alle terrorister ble drept.

Terrorister i Gaza har også sendt mange brannballonger mot Israel.

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg

(NYTT): Det finnes en sionist i Jerusalem som står fast på Ze’ev Jabotinskys sionistiske ide om det jødiske hjemland Eretz Israel og bibelske verdier. Møt Ze’ev Ben-Yosef i ungdomsbevegelsen Betar.

På hovedpostkontoret i Jaffagaten i Jerusalem er en ung mann fra Canada inne for å hente posten. Man kan ikke unngå å legge merke til ham. Ben-Yosef er kledd i en litt gammeldags, fornem, grønn militæruniform dekorert med emblemer av den sjuarmede lysestaken menora som er beskrevet i Bibelen, og som sto i templet. Menoraen er også staten Israels symbol. Lua er også spesiell. Samlet gir dette et respektfullt inntrykk fra en annen tid. «Betar-soldaten» er som kommet ut av en gammel, historisk film.

KARMEL stanser den unge mannen på posttrappen og spør hva slags uniform er dette. Den hyggelige mannen svarer mer enn villig.

–Det er en militærlignende uniform fra Ze’ev Jabotinskys tid, sier han.

Dermed er samtalen om den store jødiske lederen i gang.

Ze’ev Jabotinsky ble født i Odessa i Ukraina. Han var en dyktig journalist, forfatter og advokat.

Jabotinsky ble sendt som korrespondent både til Sveits og Italia for russisk presse.

Han levde i en tid med pogromer og var derfor med på å starte en forsvarsgruppe som skulle beskytte jøder i Russland.

Sammen med Joseph Trumpeldor opprettet han den første jødiske hærgruppe på nesten 2000 år. De deltok i slaget mot tyrkerne i Gallipoli. Senere i 1917 gikk britene med på å danne Den jødiske legion. Jabotinsky kjempet mot tyrkerne i det ottomanske imperiet som falt under den andre verdenskrig.

Jabotinsky ville ha en jødisk stat. Satse på matforsyningen, noe som var viktig på den tiden. Samtidig ha et sterkt forsvar.

–Arven fra Jabotinsky er at man skal satse på sionisme og Tora, forklarer Ben-Yosef.

Tora betyr Mosebøkene. Ben-Yosef virker litt betenkt over dem som er mot de religiøse verdiene i Israel.

–Vi må holde på jødiske verdier og holde kosher. Sionisme og Tora er en meget fin kombinasjon. Men i dag er folk kanskje mer opptatt av å få et lett liv istedenfor verdier. Vi må finne tilbake til verdiene fra Ze’ev Jobotinsky. Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppleve det i min tid, men vi må arbeide for dette, forklarer Ben-Yosef.

Han er en Betar-utsending fra Vancouver i Canada. Ben-Yosef kom til Israel for rundt tre og et halvt år siden. Her har han forsøkt å fremme disse verdiene.

–Jeg får støtte fra noen grupper i Canada for dette arbeidet. Dessverre har koronapandemien ført til at ett år nesten er gått uten at jeg har fått arbeidet slik jeg ønsker.

Han har sin stand i søylegaten Cardo i Det jødiske kvarter i Jerusalems gamleby. Der står han fra 13.40 til klokken 20. Han snakker med mennesker som kommer forbi. Han kan blant annet vise frem gamle bilder og fine plakater fra den tiden Jabotinsky vervet folk til de sionistiske oppgavene.

Jabotinsky sto for et annet politisk og religiøst syn enn Israels første statsminister David Ben-Gurion. Da staten Israel ble grunnlagt, var det sosialistene som vant frem. Men arven fra Jabotinsky var ikke glemt. Han var ideologisk far til partiet Herut som senere ble til Likud. Menachem Begin var en av hans disipler, likeså Yitzhak Shamir og Houlda Gourevitch i Haifa som er kjent for mange av KARMELs lesere.

–Men Jabotinskys verdier fikk ikke så stort gjennomslag etter opprettelsen av staten Israel. Og etter Begin og Shamir fulgte regjeringer som ønsket en annen politikk, sier Ben-Yosef.

Mens de sosialistiske regjeringene med Yitzhak Rabin og Shimon Peres gikk inn for Oslo-avtalen med opprettelse av en palestina-arabisk stat i det bibelske løfteslandet til jødene, så ville Jabotinsky ha landet for en jødisk stat på begge sidene av Jordanelven. Da britene i 1922 gav nesten 80 prosent av «Palestina-mandatet» for et jødisk hjemland til Transjordan, fikk de Jabotinsky mot seg. Britene nektet ham innreise til Palestina.

Hvert år er det en statlig minneseremoni for Ze’ev Jobotinsky på Herzl-fjellet i Jerusalem hvor flere av Israels store menn og soldater er begravd. Både statsministre og presidenter må møte opp når ilden for Jabotinsky tennes igjen. Der synges også Betar-sangen (Shir Betar). Mange politikere deltar i sangen. Tidligere president Shimon Peres sto på den andre politiske siden og sang ikke med på Betar-sangen. Det kommer ikke som noe uventet for Ben-Yosef.

–Kan du Betar-sangen?

Ben-Yosef ler og innrømmer at han ikke kan sangen på rams.

–Men jeg har teksten her, sier han og er klar til å trekke den opp av uniformslommen.

Betar-bevegelsen ble grunnlagt av Jabotinsky i 1923 i Riga i Latvia. Den fikk avdelinger over hele Europa.

–Betar-bevegelsen står ikke så sterkt i Israel i dag. Den er nok sterkere i Canada hvor jeg kommer fra, i Australia, Frankrike og Holland. Der ser de kanskje litt klarere nødvendigheten av at det er en sterk jødisk stat, sier Ze’ev Ben-Yosef som er canadierens jødiske navn.

Grunnleggeren av KARMEL, Per Faye-Hansen, var en venn av Menachem Begin. KARMEL støttet også Herut-partiet i gamle dager. Litt av motivasjonen for at KARMEL ISRAEL-NYTT ble startet, var å drive frem den jødiske staten i det gamle bibelske landet.

Av Vidar Norberg

(PERSONALIA): Per Faye-Hansen ble født den 12. april 1916. Han døde den 3. februar 1992. Han var en av Norges fremste sionister.

Helga og Per Faye-Hansen hadde vel knapt noen anelse om at de skulle vie sitt liv til arbeidet for Bibelen og Israel. Det var en spesiell kallsopplevelse som førte dem inn i pionerarbeidet. Da Faye-Hansen skulle opp til eksamen på Menighetsfakultetet, trakk han følgende oppgavetekst:

«Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus.» (Matteus 10, 5).

Faye-Hansen fikk en særlig interesse for Israel. Han hørte at jødefolket var begynt å vende hjem. For å undersøke saken kjøpte han en Austin og averterte i avisen etter reisefølge som kunne være med på å betale turen. Han så med egne øyne at profetiene var begynt å oppfylles. Jødefolket kom hjem etter 2000 år i diasporaen.

–Det er blitt sagt at du forutså dannelsen av staten Israel?

–Ja, det er riktig. Det måtte jeg jo se med det samme jeg leste Bibelen. Jeg har alltid vært klar over at sionismen er fra Gud, sa Faye-Hansen i et intervju.

Per Faye-Hansen reddet jøder under krigen sammen med Arthur Berg og Hans Christian Mamen. Det tok ikke lang tid før familien Faye-Hansen måtte flykte til Sverige.

Etter krigen ble Karmel etablert. De arbeidet for opprettelsen av staten Israel. Faye-Hansen gikk inn for nybyggingen i Judea og Samaria og bidro med hjelp både i ord og handling, både i krig og fred. På mange måter var det Jesaja 62, 10–11 som ble hans og Karmels arbeidsprogram. KARMELs motto var «Vi peker – landet preker».

Per Faye-Hansen etablerte sjømannskirker i Haifa og Ashdod samt Bet Norvegia i Jerusalem. Rundt 90.000 turister så Israel med Karmel.

–Vi satt under fikentreet i Haifa og hørte Faye-Hansen fortelle og lese i Bibelen mens vi av og til ble overdøvet av Mirage-flyene som fløy over Karmel-fjellet. Så flettet han inn forsvar og fly fra Frankrike. Det ble så levende, det han fortalte oss unge. Mange ungdommer fikk kjærlighet til folket og landet gjennom Per Faye-Hansen. Han fikk utrettet utrolig mye, ikke minst i kampen mot erstatningsteologien som er så dominerende ikke bare i Norge, men i Skandinavia og verden for øvrig blant kristne, sa Karmel-Instituttets styreformann John Skåland på et mandagsmøte på Bet Norvegia i 2016.