Av Axel Remme
(KOMMENTAR): For mange flere enn de kristne er de tre høytider av vesentlig betydning. Visstnok av ulike grunner, men også av felles årsaker. For alle er det et «mellom høytidene», viktige tids bolker i året. De er markert med overgang til årstidenes metrologiske forskjeller som bl.a. forandring av lys og temperatur. Naturens egen store forskjell på årstiden hos oss og de høytids relaterte historiske hendelser, forsterker påminnelsen om det vi minnes og feirer.
Likt for de fleste er, at mellom høytidene er det ekstra forventning til den neste, av forskjellig slag og styrke. Det gjelder både unge og gamle. Og for de fleste er den vel gledes betont. Med følgende tre ord kan en uttrykke folks forventninger i forbindelse med høytidene: Gaver, utflukt og vår. For svært mange handler det om dette.
Mellom høytidene er det tilbakeblikkets tider. Den årlig faste mulighet til ettertanke og refleksjon om hva vi minnes og feirer, og hvordan. Det kan bli en krevende akt dersom en våger å prøve sin høytidsfeiring mot den ramme den burde settes i. For mange synes høytidene kun å være den gode anledning til ekstra fri eller ferie. Det er en verdi i seg selv, kjærkommen og sikkert nødvendig for atskillige. Slik sett bidrar høytidene til et betydelig velferdsgode og er altså en tilleggsgave til dens forkynnelse av umålelige velsignelser «for alt folket». Enhver som kan nyte disse fritidenes lette og glede, burde rette sin takk til ham som er årsak til at vi kan minnes og feire slik!
Julen, den første høytiden, kan en benevne som gavenes fest, både profant og åndelig sett. Mer enn i noen annen tid i året er man da innstilt på å gi gaver og slik glede andre. At det nettopp skjer da, er ikke en tilfeldighet. Kulturen og tradisjonen har sitt utspring og sin inspirasjon fra det denne høytiden bringer bud om: «Så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne». Vi minnes og feirer da at verden fikk frelsesgaven, Jesus Kristus. Og med ham den sanne fred og glede.
Nå er vi i tiden mellom den andre og tredje høytid. Da ser vi tilbake på påsken. Det offer Guds Sønn, Jesus Kristus, brakte ved å gi sitt liv til «soning for våre synder». «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes. 53,5) Og frelsesverket ble kronet ved at Gud oppreiste ham fra de døde. Det minnes vi og feirer, og takker for! Men for mange er nok utflukt og reiser til fjell og fjord, det som preget og opptok sinn og tanker mest i påsketiden. Utflukten tar ofte plassen for tilflukten til ham, som ved sitt offer åpnet for alle til Gud.
Den tredje høytid er Åndens høytid. Og det passer godt at den feires i denne tiden. For som våren kommer med nytt liv og sin veldige vekstkraft, kom også Ånden med sitt nyskapende verk. Den «Herrens time», skjedde i Jerusalem, overveldende og overbevisende. Så mektig at det på denne første kristne pinsedag, ble omvendt og døpt tre tusen. Vårdagene er pinsedager i naturen, hvor liv gjenreises og fornyes. Vi kan ikke bruke våren bedre enn å ta imot Guds Hellige Ånd, «til gjenfødelse og fornyelse.» Også pinsen skal vi minnes, feire og takke for!
Mellom høytidene har enhver den tilbakelagte høytid og den som ligger foran så nær, at det gir en forsterket påminnelse om budskapet de handler om. Ikke minst nå er tiden for å være stille og repetere de dype sannheter som ved minne-tidene er forkynt på nytt. Slik kan vi mellom høytidene ta dem igjen og de oss. Lar vi høytidenes budskap slik følge oss, har vi med hovedsaken i den kristne tro!
