Oppbyggelse

(MINNEORD): Manfred Gerstenfeld døde 25. februar 2021 i Jerusalem. Han var en av verdens fremste eksperter på antisemittisme. Han benyttet flere ganger Norge som eksempel.

Gerstenfeld ble født i Wien i 1937. Holocaust tvang familien til å flytte fra Wien til Amsterdam hvor han vokste opp. Familien leide en leilighet i en ugift mors navn. Der gjemte de seg. Motstandsbevegelsen hjalp familien. Leiligheten lå bare en kilometer fra Anne Franks hus.  Fra Holland gikk togene med jøder til transittleiren Westerbork. Jøder som ble sedt til Sobibor, ble myrdet ved ankomst. Andre ble sendt til Auschwitz/Birkenau og umiddelbart gasset. De fleste døde under forferdelige forhold i leire, skrev Gerstenfeld i Arutz 7.

Etter seksdagerskrigen i 1967 flyttet Manfred Gerstenfeld og kona Marianne til Israel. Med sin økonomiske utdannelse fikk han arbeid i et konsulentfirma som var deleid av Bank Leumi i Israel.

Det ble kampen mot jødehat som kom til å prege hans liv og ettermæle. Han ble en av verdens fremste eksperter på antisemittisme. I Jerusalem Center for Public Affairs hadde han en viktig talerstol.

Gerstenfeld advarte klart og tydelig mot den nye antisemittisme som er anti-israelisme og som man ser blant annet i nordiske land. Han skrev også boken «Behind the Humanitarian Mask» – Bak den menneskelige masken, De nordiske land, Israel og jødene.

Han brukte flere ganger Norge og den lille jødiske minoriteten som eksempel på antisemittisme. Ikke bare det som en gang var, men også alle tiltak som Norge gjennomførte mot Israel, for eksempel da norske universiteter nektet å la professor Alan Dershowitz tale.

Gerstenfeld advarte ifølge The Jewish Press også om den økende antisemittiske kreft i ideologiske bevegelser som Amnesty International, feministbevegelsen, den homofile bevegelsen, den ekstreme vegan-bevegelsen og atom- og klimabevegelsen.

Gerstenfeld hadde også et varmt hjerte for Norge. I mange år var han en viktig kilde for KARMEL. Regelmessig var det møter på JCPA med foredragsholdere som var interessert i kampen mot antisemittismens vesen. Der var det også veteraner med inngående kjennskap til holocaust. Her ble det hentet mye informasjon både til Bet Norvegias mandagsmøter og artikler i KARMEL. Etter hvert ble han også invitert til Norge, og Norge Idag har utgitt bøker av Gerstenfeld. Han skrev i alt 27 bøker.

Gerstenfeld var det man på jiddish kaller en «mensch». Et menneske med integritet og ære, eller et godt menneske. Flere nordmenn fikk oppleve hans milde vennlighet, kunnskap og hjelp. Manfred Gerstenfeld etterlater seg et tomrom som ingen kan fylle etter ham.

Vidar Norberg

Nekrologen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

(BREV): Det var i september 1978. En av våre trofaste indremisjonsvenner i Austertana døde plutselig. Jeg hadde bodd i hjemmet hans mange ganger da jeg hadde møter der. Det ble derfor bestemt at jeg skulle reise til begravelsen og representere Indremisjonen.

På den tiden var jeg bysekretær i Alta, men skulle være med på noen møter sammen med en annen forkynner. Jeg tror det var i Mehamn.

Derfor hadde jeg ikke så mye tid til rådighet. En reise med lokalbåt eller hurtigrute ville ta for lang tid.  Kretsformannen i Øst-Finnmark, Tormod Bjørkli, sa da: «Ta flyet til Vadsø, og ring til Kåre Harila og lei en bil».

Harila var da eier en Wolksvagen-bilforretning, med leiebiler.

Jeg gjorde som kretsformannen sa, men Harila svarte at han ikke hadde noen leiebiler inne på det tidspunktet. Men så sier han: «Du kan ta min bil».

Og slik ble det. Jeg ble møtt på flyplassen i Vadsø med en Audi 100, som på den tiden lignet på en Mercedes. Den fikk jeg låne til Austertana til dagen etterpå. Jeg som til daglig kjørte Folkevogn-boble, følte meg som en riktig storkar. Og i Tana kunne jeg ta med folk til begravelsen i den flotte bilen.

Tilbake i Vadsø, fikk jeg heller ikke betale for lånet av bilen.

Jeg er nettopp blitt venn med Kåre Harila på Facebook, derfor fikk jeg lyst til å legge ut denne lille solskinnshistorien for å minne ham og andre om min takknemlighet, nå snart over 43 år senere.

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR): I Dagen på lederplass den 20.03.21 skriver red. følgende: «Å si ja til sprøytestikket i armen, er en solidaritetshandling med de som er svakere enn deg selv, kristen nestekjærlighet rett og slett.» Her nytter det heller ikke å ta biskopen i Bergen til inntekt. Biologiske fakta er fakta. Dette er skremmende overfladisk. Vaksinen er noe langt mer enn et sprøytestikk. Det er injeksjon av fremmede stoffer blant annet mRNA i menneskets cirka 3000 milliarder celler og et uhyre komplisert biologisk system. Det er vaksiner som er utviklet etter helt nye metoder – og aldeles ikke utprøvd som man skal – men godkjent med et haste/nødsvedtak – eller kall det gjerne panikkvedtak.

Da Solberg, Høie og Nakstad ble spurt om de ville ta vaksinen – svarte de alle som en – at de ville vente til den var bedre utprøvd. Solberg har visst moderert seg noe.

Virus er et uhyre «intelligent» lite vesen – med stor mutasjonskraft når det evtentuelt møter motstand – får ferten av en biologisk vert – våkner det til live – ellers er det krystallinsk – sier min og husets biologiske utdannelse meg.

Adv. Marius Reikerås skrev på Facebook: «Det er jo unektelig rart at så mange underkaster seg et eksperimentelt medikament som kun er nødgodkjent. Minner meg litt om dykkersaken, der det ble brukt dykkertabeller for «emergency use only» og hvor Norge ble domfelt for dette i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.»

Ellers er «solidarisk» ikke rette ordet – selv om det er aldri så sosialistisk. Det betyr så vidt jeg vet: samhold mellom likestilte – og er fjernt fra å elske også sine fiender – som er kristen nestekjærlighet og som sjefred. Arthur Berg påviste i en lederartikkel i cirka 1979 – uten at jeg slår det opp i mitt arkiv.

Nå har vi dessverre fått syn for segn, ved at flere – endog yngre mennesker – har fått alvorlige bivirkninger – og noen er døde. Hvor mange har man vel anda ikke oversikten over globalt. Dette minner enkelte om å «spille russisk rulett» som en ikke bør utsette menneskene for. Hva vet en om de andre vaksinene og deres langtidsvirkninger?

Vel – besluttende myndigheter ser på nytte/risiko – det er en vurdering som er ganske risikabel for den enkelte å forholde seg til når en har livet kjært – og vet hvilke krefter som ligger bak flere av disse vaksinene. Men vedtak er fattet, vaksinen produsert og enhver får bestemme selv – hvis en ikke blir fratatt friheten også til slutt.

Artikkelen er fra Kommentar-Avisa.no

Finnmarkshilsen bringer to gamle bilder av ekteparet Klemet Johansen Hætta (1915–1998) og Inga Nilasdatter Vars Hætta (1923–2002) i Láhpoluoppal. Det første bildet har tidligere sokneprest i Kautokeino, Olav Berg Lygmo, tatt i strålede påskevær. Man ser litt av kapellet bak mellom Inga og Klemet.

–Jeg tror jeg husker rett, når jeg sier at det var fast gudstjeneste langfredag i Láhpoluoppal. Feltpresten i Vardø, Kautokeino og Honningsvåg var ofte i Kautokeino i påsken. En av feltprestene ett år var Torkild Masvie.

–I lengre tid hadde jeg som oftest to gudstjenester på søndager i Kautokeino. Det ble slik på grunn av stor kirkesøkning. Men 1. juledag, 1. påskedag og 1. pinsedag hadde jeg bare én.

Det andre bildet er fra kirken i Kautokeinno da Klemet og Inga giftet seg i 1947.

– Paret ble viet av fungerende sokneprest Artur Styker. Styker bestyrte Kautokeino sokneprestembede i tiden 1945–49. Han ble født i Canada i 1908.
Han var sjømannsprest i Montreal i tiden 1949–68. Stykers kone, Kirsti Helling Svanøe, f. 1913, hadde kontakt med Ole J. Turi da jeg var sokneprest i Kautokeino. Helt til venstre i bildet fremfor prekestolen sitter Ole Johansen Turi (1921–2002). Tror han var klokker da.

– Brudeparet på bildet ble to av våre nære venner da vi kom til Kautokeino i 1986: Klemet Johansen Hætta og Inga Nilsdatter Vars Hætta. Hun var fra Láhpoluoppal. Klemet var kirketjener i Láhpoluoppal kapell og prestegårdstilsyn, skriver Olav Berg Lyngmo i en e-post.

Av Vidar Norberg

(Brev fra Jerusalem): Av og til når jeg er grytidlig oppe, hører jeg bønneropene fra minaretene i den østlige delen av Jerusalem kalle til muslimsk bønn. Nylig sto jeg på den jødiske sabbaten oppe på Haas-promenaden med utsikt over hovedstaden. Fra moské til moské hørtes ropene fra minaretene. Det må være mange som tilber Allah.

Plutselig hørte jeg i det fjerne også kirkeklokker som blandet seg inn. De kimte fra tårn til tårn i Jerusalems kirker. De var ikke så sterke og ble mest overdøvet av støy og sus. Men det var fint å høre klokkene ringe. De varslet «hør Herrens ord». Som gutt fikk man høre at klokkene sier «kom til kirke og hør Herrens ord».

Jeg måtte lytte ekstra nøye denne sabbatsdagen. Konsentrere meg om lyden fra dem. Men slik er det ofte når jeg har hører klokkene ringe. Det er noe godt ved dem enten det er mellom fjellene i Kjøllefjord, Kunes eller i Jerusalem.

Profeten Jeremia sier: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jer. 22, 29)

Stengt dør

Mange ganger har jeg besøkt Gordons Golgata i Jerusalem. Det er mange evangeliske kristne som kommer til dette spesielle stedet både i og utenfor påskehøytiden. For her finner mann en fjellklippe som ser ut som en hodeskalle. Bibelen forteller at det var på Golgata eller Hodeskalle-stedet at Jesus ble korsfestet (Matt 27, 33). Ved siden av Hodeskalle-stedet er det en hage og en grav som passer godt med den bibelske fortellingen om Jesu grav og oppstandelse (Joh. 19, 41–42). Mange synes det er fint å se en tom grav. På en måte anskueliggjør den at Verdens Frelser, Jesus Kristus, har sonet alle våre synder på korset og er oppstanden fra de døde.

Under koronapandemien har jeg to ganger dratt av sted for å besøke Gravhagen. Men begge ganger har døren vært stengt. Jeg har ringt flere ganger på døren for jeg ville gjerne inn. En bygningsmann som gikk forbi, bare ristet på hodet til meg. Du kommer ikke inn. Slik er det også med menneskers frelse. Man kan bare komme inn i Himmelen dersom man omvender seg og tror på Jesus mens man er her på jorden. Når man dør, lukkes døren for dette enestående tilbud om frelse og evig liv med Gud i Himmelen.

For den som ikke vil søke Herren mens Han er å finne, er det en evig fortapelse med gråt og tenners gnissel (Luk. 13, 28 og Matt. 8, 12).

Kirkeklokkene sier ikke bare at man skal høre. Man skal også gjøre. «Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!» (Jesaja 55, 6).

Gud er i Ordet

Det kan være mange klokker som ringer og lokker. Ikke alle leder til Himmelens land. Den som vil finne Jesus, må gå der Mesteren er å finne. Han er i sitt Ord, det vil si i Bibelen. Den er fra Gud.

«Hele Skriften er innblåst av Gud» (2. Tim. 3, 16). Derfor må man lytte etter de klokker hvor Bibelen leses og dens budskap forkynnes klart og rent til frelse for den som omvender seg og tror.

I påsken er det enkelte som hilser hverandre med «Han er oppstanden». Det svares: «Ja, Han er sannelig oppstanden».

Påskens budskap er «Jeg er oppstandelsen og livet» (Joh. 11, 25).

Jesus gir evig liv.

Artikkelen er skrevet for påskeutgaven Menighetsblad Kjøllefjord og Lebesby menigheter.

Se KARMELS artikkel fra Gravhagen i Jerusalem

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): Ordene i overskriften er fra lidelseshistorien (Joh.19,18). Jesus ble korsfestet midt imellom «to ugjerningsmenn» (Luk.23,32). Han hadde syndere nær seg også i døden. Vantroen og spotten fulgte etter til siste stund, men også bønnen. Slik måtte endog eksekveringen av dommen over Jesus på Golgata tjene forkynnelsen av Hans frelsesgjerning.

Påskens evangelium er åpenbaring om at Jesus gikk midt imellom mennesket og Skaperen og ble rammet av Guds vrede over synden. Lidelseshistorien avspeiler ikke bare menneskers vantro, mørke og motstand mot Gud. Den viser også at Gud dømmer og straffer synden. Og «straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred» (Jes.53,5). Med ordene «skje din vilje», bøyde Jesus seg under Guds hellige vilje og krav.

Mellom Gud og mennesker var Jesus og gjorde opp en gang for alle og for alltid. Hans liv og død var stedfortredende. Ved sitt liv, sin gjerning og sitt offer utslettet Han skyldbrevet. (Kol. 2,14). Apostelen Johannes formidlet denne sannhet sterkt med disse ord: «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1.Joh. 2,2 og 4,10)

Men Jesus står midt imellom også når den onde angriper. Getsemane- og Golgata-kampen gjaldt det avgjørende oppgjør med ondskapens fyrste. Derfor er det seier over djevelen for den som i tro setter sin lit til Jesus. For Han er alltid imellom med vern og styrke.

De to som hadde Jesus imellom seg på korset, hånte Ham begge til å begynne med, som også folket gjorde (Mark. 15,29–32). Men den ene ugjerningsmannen kom etter hvert til sann erkjennelse. Både det at han var skyldig, men også erkjennelsen av at han nå hadde med Gud å gjøre. I sin ytterste nød ba han Jesus om å bli husket på når Han kom i sitt rike. Han fikk bønnesvar med det samme: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!» (Luk. 23,39–43)

Om livet er misbrukt og misgjerningene mange, frelser Jesus den som vender om og tror. Selv i livets siste stund hører Han de få og enkle bønneord, tar imot den som ber, og gir håp. For Han var midt imellom den hellige Gud og det fortapte menneske. Som sonoffer og befrier fra alle våre synder. Nær og nådig som på Golgata! – «for å føre oss frem til Gud» (1.Pet.3,18). Så stor er frelsen, så nådig er Gud, så nær er Frelseren!

Han forsonet

Han forsonet!
Tordnekronet,
bar han skylden vår til dom.
Nå det gjelder:
intet feller
den som tror og vender om.

Kristus såret,
lydig båret
straffen og for alle led.
Kun den ene,
hellig, rene,
kunne være i vårt sted.

Kjærligheten,
nåden, freden,
brakte han ved soningsdød.
Og hans seier,
som vi eier,
har vi fritt i all vår nød.

Jesus lever!
oppstått, hever
livets håp for mennesket.
Ikke beve,
fred med dere!
Sa han både hørt og sett.

Axel Remme

Se hen til det

Se hen til det som alt er gjort
når du vil nåde finne.
Tross all din synd av smått og stort,
kan du Guds frelse vinne.

Se hen til at «det er fullbrakt!»
Da Jesus for deg døde,
ble veien til Guds rike lagt,
betalt all skyld og brøde.

Se hen til løftene han gav,
din frelser med vil være.
Hans trøst og kraft er støttestav,
når du må byrder bære.

Se hen til håpet Jesus gir
om evig liv og seier.
Hver den som tror og tro ham blir,
Gud selv til målet leier.

Axel Remme

Av Vidar Norberg

(NYTT): Neste gang turister kommer til Gravhagen i Jerusalem, får man trolig se en helt ny utsiktsplass mot Golgata. Den gamle utsiktsplassen er alt borte. Plassen ved Hodeskallestedet skal bli nytt.

Riki Neeb er den som nå har arbeidet lengst i Gravhagen. Helt siden 1993. Hun er der fortsatt for å holde Gravhagen i stand til den en gang kan åpne når koronapandemien er over og turistene igjen kan komme inn. Neeb, som opprinnelig er fra Holland, viser KARMEL  rundt i den stengte Gravhagen hvor mange tror at Jesus ble gravlagt etter at Mesteren ble korsfestet på Golgatahøyden.

I den ene enden av Gordons Golgata i Jerusalem er det en stor klippe. Den minner om en hodeskalle. Mange tror at dette er det Hodeskallestedet som Bibelen beskriver som stedet hvor Jesus ble korsfestet. Turister, pilegrimer, fastboende og interesserte har i mange år stått på en litt mer provisorisk høyde for å se rett mot Hodeskallestedet. Nå er den gamle utsiktsplassen som vender mot den arabiske busstasjonen, revet. Det er gravd ned til grunnfjellet. Noe av Gravhagens steingjerde skal rives, og det skal settes opp en glassvegg slik at folk kan få bedre utsikt mot Golgata. Det blir også en høyde slik at folk kan skue stedet.

Da KARMEL besøkte stedet like før påske, var arbeidet i full gang. Det støypes med jern, og dette er et anleggsarbeid. Det er palestina-arabiske arbeidere fra Betlehem som har fått tillatelse av israelske myndigheter til å utføre arbeidet. De er i likhet med alle andre i Gravhagen vaksinert mot korona. Dessuten kan de overnatte i Gravhagens hus når det er total nedstengning mot korona.

–Dette arbeidet kan bare gjøres i denne tiden når Gravhagen er stengt, sier Neeb.

Hun forteller at også israelske myndigheter har vist interesse for Gordons Golgata fordi Gravhagen er slikt et viktig sted.

I selve Gravhagen er det ryddet mer plass og satt opp nye benker. Målet er at grupper og enkeltmennesker skal få sitte i fred og bønn uten at de må flytte seg for neste gruppe.

Neeb brenner for Gravhagen. Hun har fulgt den i både oppturer og nedturer. Noen ganger har hun hatt lønnet stilling og deltidsstilling. Når hagen har vært stengt, som under intifadaen, har hun arbeidet gratis som volontør.

–Jeg kom første gang hit i 1993. Jeg har arbeidet både i hagen, i resepsjonen og butikken.  

Nå er hun i hagen. På morgenen vanner hun blomster og koster de steinlagte stiene for løv og rusk og rask. Hun sørger for at alt ser fint ut, selv om det ikke er turister der.

–Nå har vi fått beskjed om at vi ikke kan kjøpe inn fargerike blomster som pynter opp. Vi må nøye oss med det som vokser vilt og kommer opp hvert år. Men nå i april–mai  springer rosene ut. Det er den vakreste tiden i Gravhagen, forteller Riki Neeb.

Hun viser en hvit rosebusk. Ikke langt unna står fikentreet som har fått små fikenknopper. Det er stille, rent, ryddig og velstelt i Gravhagen.

Hvert annet år kommer det også gartnere for se på trærne og kutte dem om det er nødvendig. Det skal være trygt å besøke Gravhagen som er en naturhage.

I hagen kan man også se noe steinhauger etter ryddearbeidet.

–Vi tar vare på de gamle steinene til annet bruk, forteller Neeb.

Da alt stengte

Det har ikke alltid vært så stille som nå i Gravhagen. Hun forteller at tidligere var Gravhagen åpen fra klokken åtte til 19 på kvelden. Det kunne bli vel mye. Nå tenker man kanskje at folk må bestille tid på forhånd, slik at det blir plass når det en gang åpnes opp igjen.

–I januar i fjor var det 3000 mennesker per dag som besøkte Gravhagen. Mange av dem var kinesere.

Neeb sier at suvenirbutikken gikk godt.  Det kom også inn gaver til Gravhagen.

Men så ble det nedstengning på grunn av korona. Gravhagen ble også stengt med unntak av et par måneder fra mai 2020 hvor folk kunne bestille plass.

–Nå må vi ut i verden for å få gaver for å holde Gravhagen i stand. Om turistene ikke kommer tilbake, er vi avhengige av hva folk rundt om i verden vil gi oss.

–Jeg er den eldste arbeideren her. Jeg føler ansvar for stedet, sier Riki Neeb.

–Katolikkene har Roma. Vi protestanter må ta vare på Gravhagen. Vi trenger et sted i Det hellige land hvor Jesus gikk. Det er et sted hvor budskapet går ut. Vi vil være en stemme i verden.

Gravhagen har laget et giversystem. De ber folk om en liten månedlig støtte slik at Gordons Golgata kan betale strøm, vann og andre utgifter. Fra menigheter ber de om 50 dollar i måneden.

–Når åpner Gravhagen igjen?

–Vi vet ikke hva som skjer i verden. Kanskje kan vi snart få små grupper på 50 mennesker. Jeg tror nok det kan ta opp til fem år før vi får samme antall besøkende som vi hadde før koronapandemien.

På internett

Gravhagen har startet med daglige andaktsprogram på internett. Neeb spiller gitar og synger sammen med andre i Gravhagen. De leser fra Salmenes bok og Det nyt testamentet. De ber også for syke.

Det hender også at folk får med seg en liten værrapport, som her om dagen da det var regn og andakten ble utsatt til det ble oppholdsvær.

–Med videoprogrammene når vi ut i verden, sier Neeb.

César Fleitas, som har det tekniske ansvaret for videoproduksjonen til nettsiden og sosiale medier, fortalte at de nå har nådd 4000 seere på morgenprogrammet.

Men dette er ikke det eneste tilbudet. Palmesøndag sto gudstjeneste fra Gravhagen på programmet. Det pleide å være opp til tre–fire gudstjenester i Gravhagen på det meste på påskemorgen. Nå har de laget ferdig programmet for påskemorgen som sendes ut på nettet.

Der Jesus gikk

Historien om Jesu korsfestelse på Hodeskallestedet Golgata, begravelsen og oppstandelsen i hagen står skrevet i Matteus 27, Markus 15, Lukas 23 og 24  samt Johannes 19.

–Tror du at dette er stedet hvor Jesus ble korsfestet og begravet?

Riki Neeb er litt forsiktig med bombastiske svar. Hun forklarer at de fra Bibelen vet at Jesus ble begravet i en grav som lå i en hage. Og i Gordons Golgata er en hage fra den tiden. Det er nok en rik mann som har eid den jødiske graven.

–Det er ikke viktig om dette er den hagen. Vi er ikke sikker, men dette er et spesielt sted. Det er spesielt nok, sier Riki Neeb.

Se flere bilder i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il

Av Olav Berg Lyngmo

(OPPBYGGELSE): Da Jesus ble tatt til fange i Getsemane, fulgte Peter etter på avstand og gikk inn i gårdsrommet til ypperstepresten. En tjenestepike gikk bort til Peter som sto og varmet seg ved ilden, og sa til ham:  «Også du var med denne nasareer, Jesus.» Men Peter nektet. «Du skulle vel ikke være en av disiplene Hans, du?» For annen gang nektet Peter og sa: «Nei, jeg er ikke!» – En av yppersteprestens tjenere sa da: «Så ikke jeg deg sammen med Ham i hagen?» – Da bante og svor Peter på at han ikke kjente Jesus! Like etter gol hanen! Med det samme førte de Jesus over gårdsplassen. Jesus vendte sig og så på Peter; og Peter kom Herrens ord i hu, hvorledes Han hadde sagt til ham: «Før hanen galer i dag, skal du fornekte mig tre ganger». Og Peter gikk ut og gråt bittert.

Peter og de øvrige disipler hadde en død tro i sine hjerter da Jesus døde! Det hadde også vært et ordskifte mellom dem, om hvem som var den største. I Lukas kap. 24, fra vers 28 står det skrevet om disiplenes øyne som ble åpnet etter Jesu oppstandelse. Peter løp til graven, og da han bøyde seg ned, så han bare liksvøpet; og han gikk hjem og undret seg over det som var skjedd. Og Jesus sa til sine disipler etter oppstandelsen: «Dette er mine ord som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos eder, at alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig. Da opplot Han deres forstand, så de kunde forstå skriftene. Og Han sa til dem: «Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i Hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. Dere er vitner om dette.» Luk 24,44–48.

«Da det nu var aften den dag, den første dag i uken, og dørene var lukket der hvor disiplene var, av frykt for jødene, kom Jesus og sto midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da Han hadde sagt dette, viste Han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. Han sa da atter til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt mig, sender også jeg dere. Og da Han hadde sagt dette, åndet Han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de dem forlatt; dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.» Joh. 20,19–23.

Da gol hanen!

Det skjedde sommerstid på 1990-tallet på Finnmarksvidda. Organisten kom gående over broen mot kirken i Kautokeino! Plutselig hørte hun en hane som gol! Så hørtes det galing på begge sider av elven. Merkelig! Slike bibelske aktører her på vidda? Det var Ellen Susanne Hætta Klemetsen, «Heik-Elle» sin hane som fikk kontakt med sin artsfrende, kanskje vår Otelius, på motsatt side av elven. Heik-Elle hadde sauer og høner, og drev sin butikk til langt inn i alderdommen. Hun var en trofast kirkegjenger!

En spesiell hanerase

Hanen av rasen Brun Italiener, ble kalt Brownie etter flere gårdshunder i Chicago, som alle omkom i møte med melkebilen. Brownie ble meget spesiell. Han ble vant til kos og oppmerksomhet helt fra «barndommen» av, da han kom ut av egget på kjøkkenbordet! Brownie likte å ligge på fanget, på siden, for å bli koset med. Han sjekket også sommerstid om en av dørene sto litt åpne, slik at han kunne komme inn på kjøkkenet. Han siklet og så opp etter boksen med havregryn som sto øverst i skapet. Havregryna skapte ekstra god kontakt med matmor! Brownie ble ca. 8 år. Den koselige tida var over i oktober 2020.

(22.03.2021): Judastrærne er i full blomst i Jerusalem

Judastre (Cercis siliguastrum) heter på hebraisk klil hahoresh, som betyr lundens krone. I kristne land blir treet kalt for judastre. Ifølge folkefortellingen hengte Judas seg i treet, og treet som opprinnelig hadde hvite blomster, rødmet av skam.

Fortellingen om Judas som forrådte Jesus, står skrevet i Matteus 27, 1–10:

Da det nå var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd mot Jesus, for å få Ham dømt til døden. Og de bandt Ham, og førte Ham bort og overga Ham til landshøvdingen Pilatus. Da Judas, som forrådte Ham, så at Jesus var blitt domfelt, angret han. Han kom tilbake til yppersteprestene og de skriftlærde med de tretti sølvpengene, og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak. Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for det er blodpenger. De rådslo da med hverandre, og kjøpte så pottemakerens åker for pengene, til gravsted for fremmede. Derfor blir denne marken kalt Blodåkeren den dag i dag. Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia, som sier: Og de tok de tretti sølvpengene, den verdsattes verdi, Ham som Israels barn lot verdsette, og de ga dem for pottemakerens åker, slik Herren hadde påbudt meg. (Norsk Bibel)