Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

Disse sjeldne bildene fra vigslingen av Mehamn kapell den 4. juli 1965 er tatt av Jostein Sandsmark.

Det ble ved kongelig resolusjon av 15. desember 1961 bestemt å bygge et nytt kapell i Mehamn etter planer av arkitekt Hans Magnus i Oslo. Det var byggmester Rudolf Vonheim i Alta som fikk oppdraget. Tormod Bjørkli ble formann i Byggekomiteen. Bjørkli var også aktiv i Indremisjonsselskapet både lokalt og i Finnmark.

Arbeidet på det nye kapellet i Mehamn startet opp i 1963. Grunnsteinen ble lagt ned etter gudstjenesten i kirkebakken den 16. august 1964. Det var et kopperskrin med kart, tegninger, bibel og salmebok samt et kort referat av høytideligheten. Soknepresten holdt andakt over Mika 4, 1–2.

Det var biskop Monrad Norderval som foresto vigslingen. Med seg hadde han prost Ernst Galschiødt, sokneprestene Andersen, Erik Schytte Blix, Hagdal, Arvid H. Nergård og residerende kapellan Arne Mikal Andreasen. Organist var Olav Opsjøn fra Vadsø. Kapellet var helt fullsatt, og folk sto overalt i ganger og trapper. Det var strålende vær.

Senere biskop Arvid H. Nergård skriver i boken «Kirker og kirkeliv i Tana prestegjeld» om vigslingen.

–Samme dag som vigslingen fant sted, var det om kvelden nattverdgudstjeneste. Mange var det da som mintes vekkelsen som brøt ut like etter at det forrige kapellet ble vigslet i 1931. Derfor var det nok mange som ba på vigslingsdagen for det nye gudshuset i Mehamn.

Kom sjelenes ånde
og vekk dem til live,
som før sovnet inn!
De tunge og jordiske
hjerter du give
det himmelske sinn!
Og alle som bundet
i syndene lå,
i lystene døde,
ditt liv dem gjenføde,
at opp de må stå.

Kilde: «Kirker og kirkeliv i Tana prestegjeld» av Erik Schytte Blix og Arvid Halgeir Nergård.

Jostein Sandsmark, som har tatt bildene, er gift med Helene Sandsmark (f. Norberg) fra Mehamn. De bor på Geilo. Trykk på bildet av vigslingen i oppbyggelsesspalten og se flere foto.

Av Olav Berg Lyngmo

(FEATURE): Beaivvašgieddi (Soleng) kapell er en langkirke fra 1915. Den ligger i Karasjok kommune inne på Finnmarksvidda, omtrent 60 kilometer sørvest fra Karasjok sentrum. Her er det et veiløst område. 

Kapellet er et av flere gudshus i Finnmark som ikke ble brent av tyskerne høsten 1944. Det var om vinteren at kapellet ble brukt. Her ble det holdt gudstjenester av sokneprestene i Karasjok og Kautokeino. 

Mange reindriftsutøvere med sine familier hadde sine vinterboplasser spredt i området. Nå er det vanlig at folket bor på sentrale steder i kommunen. En gjeter kjører med scooter til gjeterhytten og reinflokken. Etter avtale blir han avløst av en annen.

I vår tid blir nok kapellet benyttet i mars/april en gang iblant. Da kommer det folk fra forskjellige steder i de nevnte kommuner til gudstjeneste og hyggelige treff i det vidstrakte området. De ganger jeg var i Beaivvašgieddi, var det felles gudstjeneste sammen med prost Kåre Kvammen (1927–2016). Han bodde i Karasjok og ble den første prosten i det nyopprettede Indre Finnmark prosti. Som «vappus» (av det samiske ordet oahpis, kjenning, guide) innover ødemarken fra Šuoššjávre kapell var magister/medhjelper Alf Isak Keskitalo. Etter gudstjenesten fortsatte salmesangen utenfor Beaivvašgieddi fjellstue. Siden veien var lang, kom vi dagen før og overnattet på fjellstuen.

Beaivvašgieddi betyr Soleng!

Koronapandemien har begrenset de troendes møtevirksomhet og forkynnelsen av Guds Ord. Likevel er det viktig at man følger oppfordringen fra Paulus til kolosserne: «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud.» (1. Kol. 4, 2)

På bedehuset på Moi i Rogaland er det bønnemøter. Det står sprit ute på gangen som alle må vaske hendene i før man går inn i lillesalen. Der er stolene satt slik at det er litt mer avstand mellom folk. Trofast møter seks til ti mennesker for å be for land og folk. De ber alltid for Israel. Å be for Israel er en viktig melding til alle mennesker. Det er kanskje en av de best kjente oppfordringene fra kong David i Salmenes bok:. «Be om fred for Jerusalem!» (Salme 122, 6).

Det er mange bønneemner for Israels land og folk. I Jerusalem hører man ofte når Israels jagerfly går på vingene. Da får man en fornemmelse av at nå er det kanskje et angrep på Irans farlige installasjoner i Syria. Av og til ser man litt eldre reservesoldater haste av sted. Noen skal kanskje til grensen til Libanon og Syria hvor Hizballah og Iran forsøker å bygge angrepsbaser mot Israel. Mange av våpenlagre er alt tatt ut. I Gaza er det også raketter rettet mot Israel. Terrorister i Judea og Samaria venter også på jødisk bytte. Man må be om at Israel må klare å beskytte sitt land mot fiendene.

Den 23. mars er det valg i Israel. Det er en rar valgkamp. Den viktigste saken er for eller mot Benjamin Netanyahu som har styrt Israel i over ti år. Dette er også det fjerde valget på to år. Noen frykter vel at Israel kanskje kan få et valg til på høsten. Man må be om at Gud gir en stabil regjering.

Israel opplever en stadig sterkere polarisering mellom religiøse og sekulære. Man må også i Israel be om at hviledagen må få stå sterkt, og at ugudelighet ikke må vinne frem. Dette er et bønneemne som passer på alle nasjoner.

Det skorter ikke på bønneemner. Mens verden kjemper mot koronapandemien er det en fosterdrapspandemi hvor små barn i mors liv blir drept hver dag. Man kaller det «abort», men det er lovløshetens barnemord på mammons bekvemmelighetsalter. Er det rart at Norge ikke har hender nok til å ta seg av alle oppgavene?

Man må også be mot den kjønnsforvirring som råder, helt inn i Storting og kirke. Det er et tegn på avkristning, ikke bare i Norge men i hele verden. Sodomittiske synder får sin straff. Mens de før viftet med sine avgudsbanner i gatene, er de nå jaget inn. Et opprør mot selve skaperordningen straffer seg.

Alt det som skjer, minner om at denne verden ikke er et blivende sted. Den troende har en himmel i vente. Til dette salige håp i Jesus Kristus må øynene rettes. I denne avkristningstid er det viktig å møte i de troendes forsamling der dette er mulig.   

Ennå er det nådetid og muligheter for å få flere mennesker med seg til himmelens land.

I Paulus’ 1. brev til Timoteus 2, 1–3 er formaningen meget klar: «Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser.»

Lederartikkel i KARMEL nummer 3.

Abonner på papiirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT og les mer

Karmelin@netvisio.net.il

(FOTO-MINNER): Det var stor kirkesøkning på 1990-tallet i Kautokeino. Dette bildet ble tatt etter en gudstjeneste i Máze i 1994.

1: Anders Andersen Gaup, gift med nr. 15. 2: Anders Johansen Sara og hans kone som er nr. 3: Karen Anna Johansdatter Kemi Sara. 4: Klemet Klemetsen Buljo, gift med nr. 20. 5: Ellen Marie Olsdatter Hætta, gift med Klemet Klemetsen Hætta. 6: Marit Klemetsdatter Hætta Turi, gift med Nils Mathis Turesen Turi. 7: Kristine Jonsdatter Hætta, gift med Ole Mathisen Hætta. 8: Odd Inge Halsos. 9: Berit Mikkelsdatter Bongo Gaup, gift med John Johnsen Gaup. 10: Eline Eira. 11: Ellen Johansdatter Tornensis Buljo, gift med Johan Klemetsen Buljo. 12: Åse Birgitte Halsos. 13: Kirsten Johansdatter Hætta Eira, gift med Per Johansen Eira. 14: Karen Nilsdatter Gaup Buljo, gift med nr. 29. 15: Marit Johnsdatter Gaup, gift med nr. 1. 16: Kristin Halsos, gift med nr. 27. 17: Marit Mathisdatter Gaup Sara, gift med Aslak Iversen Sara. 18: Nils Mathis Mathisen Eira, gift med nr. 34. 19: Berit Mikkelsdatter Buljo Hætta, gift med Johan Klemetsen Hætta. 20: Ellen Marit Nilsdatter Sara Buljo, gift med nr. 4. 21: Inga Jørgensdatter Gaup Kemi, gift med Mikkel Johansen Kemi. 22: Ellen Turi Guttormsen, gift med Trygve Lund Guttormsen. 23: Ellen Inger Marie Johansdatter Gaup, gift med Mathis Nilsen Gaup. 24: Per Nilsen Sara, gift med nr. 28. 25: Klemet J. M. Hætta, gift med Berit Anne Mikkelsdatter Hætta. 26: Hans Kristian Halsos. 27: Leif Halsos, gift med nr. 16. 28: Marit Nilsdatter Pulk Sara, gift med nr. 24. 29: Henrik Mikkelsen Buljo, gift med nr. 14. 30: Brita Persdatter Vars, gift med Nils Per Henrik Klemetsen Buljo. 31: Ellen Anna Persdatter Vars, gift med Mikkel Henriksen Buljo. 32: Per Anders Turi. 33: Nanna Nordbø. 34: Ellen Persdatter Buljo Eira, gift med nr. 18. 35: Karen Marit Johansdatter Gaup. 36: Klemet Johansen Hætta, gift med Kirsten Berit Andersdatter Gaup. 37: Ellen Marie Johansdatter Gaup Sara, gift med Mikkel Isak Sara. 38: Berit Johansdatter Hætta Utsi, gift med Mikkel Persen Utsi. 39: Åshild Bolsøy Lyngmo, gift med Olav B.L.

Stor takk til flere, hovedsakelig i Masi, som har hjulpet med å finne de riktige navn.

1: Kirketjener i Máze og senere kirkeverge i Kautokeino. 2: Kirketolk i Máze, Láhpoluoppal og Šuoššjávri. Predikant og tolk i NSM. Var også en tid leder av Kautokeino menighetsråd. På radioDSF kan vi høre at han tolker til samisk: Veien gjennom Bibelen! 6: Søndagsskolelærer i over 50 år i Masi. Hun fikk Kongens fortjenstmedalje. Hennes mann var kirketolk før nr. 2. 25: Kirketjener ved Kautokeino hovedkirke og i en periode leder av Kautokeino menighetsråd. 27: Bosatt predikant i Masi. Senere kateket og hjelpeprest i Kautokeino prestegjeld sammen med undertegnede. Nå daglig leder (gen.sekr.) i NSM. 32: Kirketjener i Kautokeino før nr. 25 overtok. Fungerte også som vikartolk ved flere anledninger sammen med undertegnede. 33: Lærer, musikklærer og hjelpeorganist i Kautokeino. https://www.setesdalswiki.no/wiki/Nanna_Nordb%C3%B8 36: I ettertid predikant og tolk i NSM. Hans far var predikant i Masi i over 60 år, og fikk Kongens fortjenstmedalje.

Om disse to som er nevnt, søndagsskolelærer og predikant i Masi: La oss be om at Gud gjør det Ordet levende som er sådd i manges hjerter, og at mange søker til menigheten mens det er nådetid, hvis det er menighet igjen! “Hvad er da Apollos? eller hvad er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det etter som Herren gav enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst; derfor er hverken den noget som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.” 1 Kor 3,5–7. “For bedrøvelsen efter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer; men verdens bedrøvelse virker død.”

2 Kor 7,10.

Olav Berg Lyngmo

Av John Skåland

(KRONIKK): I Matteus 24 kan vi lese den kjente lignelsen om hvordan det skal bli før Menneskesønnen kommer. To skal være ute på marken, en bli tatt med og en bli latt tilbake. Likeledes leser vi i kapittel 25 om de ti jomfruene som ventet på brudgommen. Fem kloke hadde nok olje, og fem dårlige hadde ikke nok. De som var rede (kloke), gikk inn med Ham til bryllupsfesten.

Dette er lignelser vi som kristne er oppvokst med, og som de aller fleste kristne bruker som en alvorlig advarsel om å «være rede» når Jesus kommer for å hente hjem sine.

Nå er det ikke galt å komme med advarsler i forhold til å ha sin sak oppgjort med Gud, og det er heller ikke galt å benytte eller anvende ord fra Bibelen til dette formålet. Men spørsmålet her er om dette likevel blir en fullstendig gal måte å anvende Skriften på – ja, som endog kan føre til at folk blir i tvil om sin stilling inn for den levende Gud. Jeg har selv snakket med oppriktige, troende mennesker som er kommet i stor åndelig nød i møte med disse skriftord.

La oss se litt på flere forhold i Matteus 24 og 25. For det første er det viktig å kjenne til Guds frelsesplan rent historisk og kronologisk slik Skriften selv forteller denne, for å forstå disse lignelser. Og da må vi huske på at i de fire evangelier er ennå ikke sannheten om den nytestamentlige menighet (legemet) åpenbart. Det var Paulus som først fikk åpenbart denne hemmelighet (Ef. 3). Følgelig er det intet i disse to kapitler som omhandler menigheten og dermed ei heller bortrykkelsen av menigheten.

Alltid når uttrykket «Menneskesønnen» blir benyttet, står dette i forbindelse med det jødiske folk og nasjonen Israel.

Dermed kan vi fastslå at begge disse lignelsene overhodet ikke har noe med menighetens bortrykkelse å gjøre.

Når jeg nå fastslår dette, er det med full visshet om at svært mange lesere vil være uenig i denne konklusjonen. Dette er jo noe vi har lært og hørt i alle år. Ja, det har også jeg, men vil vi være tro mot Skriften, er det like feil selv om vi alltid har sett det slik. Mon tro om vi ikke her blindt tror noe vi har hørt ofte, uten selv å gå inn for Herren og be om visdoms og åpenbarings Ånd (Ef. 1, 17).

Hva er det så som omtales i Matteus 24 og 25 ?

I Matteus 24, 3 spør Herrens disipler sin Mester: «Si oss, når skal dette skje? Og hva skal være tegnet på ditt komme og tidsalderens ende?»

Det første spørsmålet handler om tempelets ødeleggelse jf. vers 2 i kapittel 24, mens det andre altså handler om tidsalderens ende. Ikke verdens ende. På dette tidspunkt i historien var altså sannheten om menigheten en hemmelighet, mens sannheten om Jesu komme som Messias til sitt jordiske eiendomsfolk var vel kjent. Alt handler altså om hvordan det skal være i tiden før Jesus setter sine føtter på Oljeberget.

I Matt. 24, 37 omtales denne tiden som lik tiden i Noahs dager. «For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ble gitt til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.»

«Da skal to menn være ute på marken, en blir tatt med, den andre blir latt tilbake.»

Hvem var det som var de heldige eller de lykkelige her? Jo, det var de som var i Arken i Noahs dager, og det er på samme måten de som ble latt tilbake i Menneskesønnens dager.

På samme vis ser vi at de ulykkelige og uheldige i Noahs dager var de som ble tatt av vannflommen, og i Menneskesønnens dager vil det være de som blir tatt med – for de blir tatt med til doms.

Når vi ser på kapittel 25 og de ti jomfruene som ventet på brudgommen, må jeg erkjenne at jeg aldri i mitt bibelstudium har funnet dette forenlig med det som Paulus skriver om bortrykkelsen bl.a. i 1. Tess. 4, 15–18:

«For dette sier vi med et ord fra Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren.»

Det Skriften omhandler her er den nytestamentlige menighet, eller Herrens legeme, som blir forent med sitt hode som er Herren selv. Det skal gå slik til at plutselig skjer denne begivenhet: De som er døde i denne tidsalder, i troen på Jesu frelsesverk, de vil bli gjort levende i ett nu, og så vil alle dem som på dette tidspunkt lever her på denne jord, og som har tatt imot Guds frelse, sammen med de frelste døde som nå er blitt levende, rykkes opp i lufthimmelen for der å møte sin Frelser. De er i samme nu forvandlet ved at de forgjengelige legemer er blitt herliggjort lik Jesu legeme etter Hans oppstandelse. Så skal denne skare aldri mer skilles fra sin kjære Frelser.

Det er her ikke tale om at noen var rede og noen ikke var det. Samtlige 100 prosent av de sanne troende blir rykket bort fra denne jord. Det blir heller ingen vurdering – Herren kjenner sine og rykker opp sine på samme måte som en magnet trekker ut jernsponet fra en blanding av sagspon og jernstøv. Alle disse som er rykket bort, kommer ikke til doms – de blir kun fremstilt for Kristi domstol for å få sitt liv vurdert i forhold til belønning. Noen får lønn for sine rettferdige gjerninger, andre får ikke lønn, men blir likevel frelst, men som gjennom ild. (2. Kor. 5, 10)

Tilbake til de ti jomfruer. Her skjer det ikke i et øyeblikk, men det kommer et varsel om å gjøre seg rede. Bare halvparten gikk med inn til bryllupsfesten.

Som nevnt tidligere i dette skrivet viser sammenhengen at dette handler om tiden rett før Messias kommer som konge til Israel, setter sine føtter på Oljeberget og oppretter Riket for Israel (Tusenårsriket). Det vil da være en trengsel så stor som det før aldri har vært på denne jord. I denne tid vil det være noen som venter på Ham. Men det er ikke menigheten, for den er alt tatt hjem til Ham. De ti jomfruene er en lignelse på det som skal skje i sluttfasen av trengselstiden og den dom som Messias eksekverer ved sin gjenkomst på Oljeberget. (Matt. 25, 31–45)

Og det er om denne tid og om denne begivenhet som skal finne sted på Oljeberget, at Jesus sier: «Mon tro om jeg vil finne troen på jorden når jeg kommer igjen?»

Han vil selvsagt ikke si dette om den hendelsen som finner sted når Han kommer ned i lufthimmelen og henter opp til seg menigheten. Det ville jo blitt en fullstendig selvmotsigelse: Jesus vet nemlig inderlig godt at når Han kommer for å hente sine hjem, DA er det mange troende mennesker på denne jord. Det er nettopp dem Han henter.

******

Kjære leser. Av egen erfaring vil jeg si at det er så meget om å gjøre å få tak i disse sannheter. Først og fremst for sitt eget trosliv. Som jeg nevnte over har jeg truffet så mange som har store anfektelser og tvil om sitt eget gudsliv og sin egen frelse fordi de bygger på feil grunnlag. Har jeg nok olje på lampen min, spør de seg.

Ettersom vi nå og frem til opprykkelsen lever i nådens tidsalder, er det bare en ting som gjelder til frelse: utelukkende troen på et fullbrakt golgataverk. Ved å si JA til den gaven som Gud tilbyr oss utelukkende av fri nåde, er vi frelst og forlikt med Gud. Vi kan ikke være bare halvveis frelst (ikke nok olje). Men selvsagt må du være forlikt med Gud ved at du erkjenner din skrøpelighet – at det intet godt finnes i deg selv til å tilfredsstille Gud. Men utelukkende troen på at Han «naglet ditt skyldbrev til Golgata kors».  Først når dette går opp for en sjel, kommer frelsesvisshet og frelsesfryd.

Kjære venn – slik jeg ser Skriften og tiden vi lever i, er øyeblikket for bortrykkelsen meget nært forestående. Det er intet som skal oppfylles eller som må skje før denne begivenhet finner sted. Det er da om å gjøre at vi selv og alle våre kjære blir med hjem til Herren. Derfor må du forlike deg med Gud i dag mens det ennå er tid – morgendagen kjenner ingen!

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il

Av Knut-Einar Norberg

(NYTT): Sør-Afrikas høyesterettsjustitiarius Mogoeng Mogoeng gjorde det klart søndag at han ikke vil etterkomme et krav om å komme med offentlig unnskyldning for å ha kritiserts landet fiendtlige holdning overfor staten Israel.

Han begrunnet dette med at han ikke hadde overgått sin autoritet da han kom med kritikken.

Det var i juni i 2020 at Mogoeng kom med kritikken under et møte hvor han opptrådte som vanlig borger sammen med Sør-Afrikas sjefrabbiner Warren Goldstein, hvor han begrunnet sin kjærlighet for Israel med sin kristne tro. Han påpekte hvordan landets regjering hadde nære forbindelser med landets tidligere kolonimakter, samtidig som de stadig angrep jødestaten som en reinkarnasjon av deres eget apartheidregime. Uttalelsen ble anket inn for en juridisk komite som i mars i år konkluderte med at han måtte komme med en offentlig unnskyldning for uttalelsen.

Mogoeng sa søndag at vil heller gå av som dommer og miste alt han har, fremfor å gå imot Guds ord.

Av Willy Gryting

(BREV): Jeg var så heldig at jeg fikk være en del sammen med ham, mest som barn, og litt som tenåring og voksen. Vi kalte ham bare for far. Han het Emil Bakken og bodde på Nesverk, som lå i Holt kommune.  Nå Tvedestrand.

Det var ikke mer enn fire mil dit fra Gryting i Gjerstad hvor jeg vokste opp, så det hendte at jeg var der, både alene og sammen med mamma og pappa. En gang mens jeg var der, døde mormor på en nokså dramatisk måte. Den opplevelsen jeg da hadde som fireåring, kommer jeg aldri til å glemme. Hun var da bare 66 år. Morfar og hun var nesten like gamle, så han ble forholdsvis tidlig enkemann. Han var også glad i å reise og var ofte på besøk i Gjerstad  hos oss. Da han var hos oss, holdt han alltid husandakt, og mens han leste i den store Bibelen, fikk jeg holde brillehuset. Jeg fikk være med ham på fisketurer både i skogstjern og i bekken som rant gjennom grenda. Vi kalte det elva. Særlig når vi fiska i bekken, var han veldig nøye med å gå forsiktig på kanten, så det ikke skulle riste i torva. Fisken må ikke se deg, sa han.

Og han var flink til å fiske. Vi brukte mest makk, så før vi skulle på fisketur, måtte vi en tur bak utedoen og grave.

Far reiste ut på seilskute som 14-åring, og han hadde mye dramatisk å fortelle fra den tiden. Både forlis og overfall i en fremmed havneby. Da han avsluttet sjølivet, begynte han som maler, og både min far og andre gikk i lære hos ham. Også jeg opplevde å stå i stige på husveggen sammen med ham og få noen gode råd om malerteknikk. Som pensjonist begynte han å lage modellskuter. Noen så store at de ble brukt i kirker. Han var så ivrig at han kunne holde på til langt på natt. En gang ble han intervjuet på lokalradioen av Julius Haugen om modellskutebyggingen og sjølivet.

Sommeren 1965 reiste jeg første gang til Finnmark for å være arbeider for Indremisjonsselskapet, og det ble mindre kontakt med morfar. Han hadde også fått seg en venninne som han reiste mye sammen med. Noen få ganger traff jeg ham hjemme hos mine foreldre, men da var det ingen husandakter.

I 1969 fikk Elin og jeg vårt første barn. Vi bodde da i Mehamn. Den samme våren fortalte familien min at morfar var blitt så forandret. Hva som var skjedd, fikk jeg ikke så mye forklaring på, men jeg forstod at han måtte ha opplevd en åndelig fornyelse. Han snakket nesten bare om Jesus, fortalte de.

Den sommeren ville vi reise til Gjerstad. Vi hadde nemlig bestemt at vår datter Hanne Liv skulle bli døpt i Gjerstad kirke. Jeg regnet da med at jeg kom til å treffe morfar igjen, og jeg gledet meg veldig til det. Hanne Liv ble døpt søndag 3. august. I dåpsselskapet hjemme hos mine foreldre på Gryting den dagen var morfar også der.

Med tanke på de husandaktene han hadde hatt hjemme hos oss da jeg var liten, fikk jeg lyst til å spørre om han vil holde en andakt i dåpsselskapet. Og det var han mer enn villig til. Jeg husker ikke noe av det han sa, men det jeg husker fra den gangen,  for omkring 51 år siden, var at jeg ble så grepet at jeg gikk ut på gangen og brast i gråt. Så sterkt ble det for meg, det som Jesus hadde gjort for og med morfar. Dagen etter fikk jeg også, uten å vite det, oppleve min siste fisketur med ham i pram på Simonstadvannet. Vi reiste snart nordover igjen, og samme høsten flyttet vi til Hammerfest, hvor jeg skulle begynne i en ny stilling for Indremisjonsselskapet.

Ikke lenge etterpå fikk vi høre at Emil var blitt syk. Han hadde fått kreft og var innlagt på Aust-Agder sentralsykehus.  Under to måneder senere døde han.

Jeg fikk ikke anledning til å møte ham mer før han døde. Men ble fortalt at han vitnet om Jesus på sykehuset.

Morfar var glad i å fiske mens han levde. Han avsluttet livet som menneskefisker.

Av Jørgen Høgetveit

(OPPBYGGELSE): I Bibelen hos Markus kapittel 4, vers 36 ff avslutter kapittelet slik: «Og de lot folket fare, og tok Ham med sig i båten som Han var; men også andre båter var i følge med Ham. Og det kom en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så at den holdt på å fylles. Og Han lå og sov bak i båten på en hodepute; og de vekket Ham og sa til Ham: Mester! bryr du dig ikke om at vi går under? Og Han stod op og truet vinden, og til sjøen sa Han: Ti, vær stille! Og vinden la sig, og det blev blikkstille. Og Han sa til dem: Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro? Og de blev storlig forferdet, og sa til hverandre: Hvad er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige?»

Apostlene hadde allerede vandret sammen med Jesus en stund – sett Ham helbrede – som også Norge har gjort i lange tider. Land og folk. De hadde hørt Ham tale med myndighet – fått lignelsene utlagt og merket kraften i Hans Ord og virkning i folket. Så gikk de i båten, og Jesus la seg bak i båten på ei pute og sovnet. Det blåste opp – kraftig – ja, en stormvind, og sjøen slo inn i båten som holdt på å fylles. Kanskje ikke rart at de ble redde – og her ligger Jesus og sover og merker ingenting? Hvorfor vekker de Ham? Kunne Han ikke bare sove videre – når Han midt i uværet likevel sov. Men, nei, de søkte Ham, vekket Ham. Hvorfor? Det måtte være noe i dypet – en gnist av tro – som sa dem at Han hadde hjelpen. Men hvordan – det visste de ikke – bare noen anklagende ord hadde de til Ham da Han våknet: «Mester. Bryr du deg ikke om at vi går under?»

Likevel. Han står opp og truer sjøen. Hva i all verden driver Han på med? Taler til sjøen! Han sier endog: «Ti og vær still» – og av alle ting: «Og vinden la seg.»  Erkjennelsens øyeblikk var der fremdeles ikke: «…de blev storlig forferdet» – og spør «Hvad er dette for en,–.» Ja, dette gikk langt over deres forstand. Men de så jo hva de så og hørte hva de hørte – så eventyr var og er det ikke – for både apostlene og «andre båter var ifølge».

De fikk hjelp og en passende korreks: «Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro?» De hadde jo Jesus om bord: Himmelens og Jordens skaper og opprettholder – hele historikken fra fødsel, omskjærelsen, Simeon i Tempelet og dåpen i Jordan. De visste det vel?

Det tok tid og mange nederlag og opplevelser sammen med Jesus før de skjønte: Hvad dette var for en. Dette var en nyttig «skoletime» også om en ting til, og det var at Jesus var Ordet med Ordets makt: Han truet vinden og sa til sjøen «Ti og vær still.» Slik kan det også i dag bli stille under og med Ordets makt. Det har skjedd mange ganger i vår historie. Fedrene forteller om det.

Artikkelen er fra Kommentar-Avisa.no.