Av Olav Berg Lyngmo
(REISEBREV): Vi kom til Lakselv (Porsanger) i januar 1980, og havnet i Honningsvåg på Magerøya (Nordkapp) en stund etterpå. Det ble noe spesielt å oppleve Magerøya (Máhkarávju) og havgapet under de fire årstider. Vinterstid var det ofte store snømengder med parkeringsproblemer, unntatt høsten 1984. Da kom snøen i nyttårstida. Ofte var det kolonnekjøring og innstilte fergeavganger. Plutselig kom det uvær, storm og snøfokk på tur til gudstjeneste i Kamøyvær.
Det kunne bli vanskelig å se godt nok for å returnere hjemover, hvis man måtte snu i Skipsfjorden. Det var ingen selvfølge å komme frem til Gjesvær og Skarsvåg før vegen på Magerøya ble bygget opp i terrenget. Etter at vegen ble bygget opp, kunne kuling og uvær fjerne snøen fra traseen. Og brøytemannskapet fikk det dermed lettere. Ingen visste om snøskred på Nordvågvegen før man kanskje sto fast noen meter inne i skredet. Det var som kjent ikke blitt vanlig med mobiltelefon på den tiden!
Det var noen som hadde Walkie Talkie (WT), blant annet jeg. Det hjalp meg flere ganger. En gang fikk jeg kontakt på WT med en som bodde på Repvåg. Han ringte for meg til ferga i Kåfjord, slik at den ventet noen minutter. Selv om man beregnet god tid fra Lakselv der vi bodde først, kunne det bli stopp og ventetid på Sortvikhøgda. Der kunne det stå fast en trailer eller to, slik at mindre kjøretøy ikke kom forbi. «Gi deg til kjenne når du ser meg», sa jeg til mannen i WT, «slik at jeg kan gjøre opp!» Men fortsatt i dag vet jeg ikke hvem denne hjelpsomme mannen var. Han fikk ferga til å vente. For en landkrabbe var en fergetur i uvær ikke noe å trakte etter. Turen i uvær og tobakksrøyk i salongen, var gift for en som var allergisk mot tobakk. Omsider ankom vi Honningsvåg sentrum (før fergekaien ble flyttet til Storbukt). Sjøsyk og rett opp i Honningsvåg kirke for å forrette en begravelse. Det glemmer man ikke så lett. – Våren med lukt fra SiFi, Sildoljefabrikken i Storbukt, gav ikke følelse av vår. I Tufjorden var det drivtømmer og fugleliv, og trekkfugler som hadde et stopp før kursen mot Svalbard. Følelse av vår fikk vi på turen hjemover i juni, i Alta, der vi hadde vårt første stopp på turen mot Ofoten.
I tiden på Magerøya fikk vi også kontakt med Olaf «Basken» Bull (1912-2002), som eide Store Tamsøy. Det medførte at vi flere ganger kom til de store multebærforekomster på øya, sammen med våre venner Agnes og Salamon Klemetsen. – I oktober 1985 var det kirkejubileum i Honningsvåg. Kirka var 100 år. Det var det eneste bygget som overlevde brenningen høsten 1944. Kong Olav ble invitert til jubileet, men kronprinsesse Sonja kom i stedet. Dette medførte nok en sterkere kontakt mellom Bull og kongehuset. En sommer var kongen i Alta og fisket laks, dronningen var på sydenden av Store Tamsøy, og flere av oss vanlige folk hadde gjort landgang i Kobbervika mot nord.
Agnes og Salamon (1927-2018) var fra Repvågstranda, like ved Tamsøyene. Han var i min tid medlem av menighetsrådet i Nordkapp og kirkeverge. Vi var flere ganger sammen på øya. Salamon hadde motorbåt og ordnet skyss. En gang var jeg sammen med min far på Store Tamsøy. Det var gråvær, regn og vind. Vi kom ut seint på kvelden og satte opp telt. På morgenen så jeg at det var mye mindre multebær enn tidligere. Omsider sa min far: «Vet du hva, Olav, jeg har aldri før sett så mye multebær noe sted!» Han var vant til multebærplukking på fjellene i Evenes. Der kunne det nok være flere meter mellom bærene. På Store Tamsøy kunne man plukke bøttevis på noen kvadratmeter.
Selv om vi flyttet til Kautokeino før jul i 1986, kan vi ikke glemme årene i Honningsvåg. Der var det god kirkesøkning. Min forgjenger i embetet, sokneprest Nils Heie, hadde sammen med menighetsrådet sørget for å bevare den gamle gudstjenesteliturgien fra 1920. Det aksepterte biskop Arvid H. Nergård. Det var spesielt å holde gudstjeneste i Kamøyvær bedehus på ettermiddagstid. Der var det alltid kaffe servering etter gudstjenestene.
Olav Berg Lyngmo er tidligere sogneprest i Nordkapp.