Kommentar

Av Geir Adelstem Iversen

Vi snakker stadig om boligkrise, mangel på boliger og at unge ikke kommer seg inn på markedet. Men samtidig har vi politikere som år etter år godtar stadig flere krav, forskrifter og EU-regler som gjør det dyrere å bygge. Et hus skal selvfølgelig være trygt, varmt og godt å bo i. Men må alt være så komplisert?

Her i Hasvik kan et helt vanlig hus koste mer å bygge enn det er verdt når det står ferdig. Da sier banken nei. Unge får ikke bygd. Folk flytter. Kommunen mister innbyggere. Så sitter vi etterpå og lurer på hvorfor distriktene sliter.

Noe av regelverket bestemmer vi sjøl i Norge. Noe kommer gjennom EØS og EU. Og da må vi tørre å spørre om alt passer norske forhold. Vi kan samarbeide med EU og Europa. Men samarbeidet må være på våre betingelser og ivareta norske interesser. Vi har et handlingsrom. Da må vi også tørre å bruke det.

For meg handler dette om mer enn bare byggeforskrifter. Det handler om nasjonal kontroll. Norge skal bestemme i Norge.

(SPISS): Det er mange pent utformede værhaner. De er artige å se på. Ikke minst når tullvindene blåser. Da svinger de hurtig rundt. Hit og dit. Man kan vel si at det er mange værhaner. Ikke minst blant politikerne. De har skiftet mening og vil ikke Finnmark vel. De vil bare ha folket bort og verdiene sørover.

For den som tenker tilbake, var det liv og røre i fiskeværene på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Av og til braut både sjark og tråler på land fordi det var så mye fisk. I Kjøllefjord var det arbeidere helt fra Israel. I Mehamn fra Finland og London. Om en ungdom spurte om det var arbeid å få, var svaret som regel: Ja! Fisken ble både tørket og frosset til konsum for både mennesker og dyr. Rekene med.

Midt i åttetimersdagen var det matpause. Folk strømmet ut fra Isanlegget om man ikke satt i kantina og i 30 minutter. For den som ville, var det nok av godt betalt overtid. Når man nå ser enkelte fiskevær, ser man knapt folk eller fiskespor. De politiske værhanene har snudd.

Nylig var det en fraflytta kar i USA som gikk for å kjøpe litt norsk laks. Kanskje for å minnes de gode tidene på bruket. Da han pakket den norske laksen opp, sto det pakket i et land langt, langt borte fra enhver avkrok i en finnmarksfjord. Det har visst noe med EU å gjøre. Det er visst mer lønnsomt å pakke fisken i utlandet enn i Mehamn. Det blir som man synger i «kor e hammaren Edvart – du træng han væl no når døra skal spikres igjæn.»

Den politiske styring og regulering har ført verdiene ut av fylket og med dem tvinges folket sørover. Det er blitt så galt at man kan knapt slenge en noen middagsfisker over rekka til en nabo oppe på kaia uten å gjøre seg til forbryter. Det synes mest som villet politikk. Folk skal bort.

Blir politikeren kvitt befolkninga, er det fritt frem for å rasere Finnmark. Ut med fangst og fiske. Bort med folk, natur og kultur. Da kan man rasere villmarka og bygge vindmøller uten at noen bryr seg. Røske opp mineralene og føre verdiene dit de politiske værhanene peker. Når det blir for rått spill, kaster politikerne en molo eller to i håp om at protestvinden skal spakne.

Når det gjelder Forsvaret, så er det visst kommet en lov som sier at befalet i gitte situasjoner kan rekvirere private kjøretøy som drives av diesel eller bensin. De kommer seg sikkert unna uværet.

Gi akt på de politiske værhaner. De snur seg etter vinden. Da blir bosetningen i Finnmark for ussel.

(ffk.no): Kong Harald er død. Fylkesordføreren kondolerer på vegne av Finnmarks befolkning. –Dette er meget trist for alle i Norge. Kongen var elsket i Finnmark, sier fylkesordfører Hans-Jacob Bønå (H). 

– Og jeg opplever at i Finnmark hadde Hans Majestet en høy stjerne. Vi vet at kongeparet var glade i Finnmark og besøkte det flotte fylket vårt ofte. Kong Harald var for eksempel fast laksefisker i Alta om somrene i mange tiår.  Alle finnmarkskommunene har de besøkt. Kongen var selv her under 70-års markeringa av frigjøringa av Øst-Finnmark, legger han til. 

Fylkesordføreren viser til Kongehusets historie og oppmerksomhet om Finnmark. Allerede etter krigen kom kong Haakon på besøk til det bombede og nedbrente Finnmark. Hans etterfølger, kong Olav, ble en elsket konge i hele landet. Da Harald var kronprins tok han Sonja tidlig med seg til Finnmark.

– Kong Harald har fulgt gode tradisjoner og vist oppriktighet i kontakt med Finnmark – også gjennom kongebesøkene hit. På vegne av innbyggerne i Finnmark vil jeg uttrykke vår dype takknemlighet for alt Kong Harald har betydd for Norge, avslutter Bønå.

H.M. Kong Haakons tale til det norske folk lørdag 29. august 2026.

Kjære alle sammen,

I går morges klokken 0635 døde Hans Majestet Kong Harald V, faren min som jeg var så glad i.

Vi er i sorg. Samtidig gir det trøst og styrke at så mange sørger sammen med oss. Det har vært en sterk og rørende opplevelse å se Slottsplassen bli fylt av folk, blomster, hilsener og lys. Tusen takk.

Kjære faren min, takk for at du var en så god pappa for Märtha og meg. Varm og trygg. Også var du en lun og morsom bestefar. En kjærlig og omtenksom ektemann. En raus svigerfar. En bror og onkel som alle var så glade i å være sammen med. Du var familiens overhode, som sammen med moren min favnet og samlet oss alle med en naturlig autoritet som du kanskje ikke var helt klar over selv. Framfor alt var du et menneske som alltid stod fast ved verdiene og forpliktelsene dine. Du støttet og tok vare på oss alle. Det gjør meg stolt å tenke på alt du både sto i — og stod opp for.

Jeg kommer til å savne han. Jeg vil savne latteren hans. Hans lune måte å møte mennesker og situasjoner på. Faren min fikk alltid folk rundt seg til å slappe av.

Han var en god lytter. Spesielt i møte med barn og unge – som han hadde et ekstra rom i hjertet for.

Den store, varme kongehånda la seg várt omkring både små og store som trengte et ekstra håndtrykk. Han møtte alle med respekt og raushet – og gjorde aldri forskjell på folk.

Han reiste for å trøste de som var rammet av orkan – kledd i boblejakke og gummistøvler.
Han ba samene om unnskyldning for urett som var begått mot dem – på vegne av oss alle.
Han gråt med oss etter at vi hadde mistet så mange på Utøya og i regjeringskvartalet.
Han samlet oss ved å sette ord på hvem vi nordmenn er.

Jeg ser han for meg i seilbåten – med caps, solbriller og rungende latter. Der han kunne være bare seg selv, få energi og masse glede – i konkurranse med andre lidenskapelige seilere.

Og bildet av det store smilet hans i hengekøya i Amazonas – hvor han endelig fikk oppfylt guttedrømmen om å leve noen dager sammen med yanomamifolket. En drøm som oppstod av engasjement for å ta vare på verdens dyr og natur.

Jeg vet at mange av dere også vil savne mye av dette.

Over hele landet – og ute i verden – finnes tusenvis av mennesker som i dag setter minnene de har fra møter med han ekstra høyt. Minner som vil leve videre i folks hjerter og familiehistorier.

Som konge representerte faren min Norge og nordmenn med stolthet og glede. Gjennom besøk rundt i landet, ved arrangementer her på Slottet, og på jobb for Norge ute i verden.

I snødrevet på langrennstadion.
På Slottsbalkongen 17. mai.
På statsbesøk hos Nelson Mandela.

Det var også en stor styrke for ham å ha moren min, Dronning Sonja, som en livspartner å dele gjerningen med. Hun bidro til at de sammen ble et sterkt kongepar som utfylte hverandre godt. Jeg vet hvor mye hun betydde for at Kong Harald sto så støtt i livsgjerningen sin. I livsgjerningen de delte. I dag er det 58 år siden de giftet seg. Gratulerer med bryllupsdagen, kjære mamma.

Kong Harald fulgte landet vårt i en periode med store forandringer. Fra han som åtteåring satte bena på Rådhuskaia ved hjemkomsten etter andre verdenskrig – fram til i dag – har Norge gjennomgått en stor positiv utvikling. I dag er vi et velferdssamfunn – der mennesker med ulik bakgrunn lever sammen og finner ut av det med hverandre.

Samtidig er verden igjen mer utrygg og uforutsigbar enn den har vært gjennom størstedelen av Kong Haralds regenttid. Noe som også påvirker oss her i landet og har bragt et nytt alvor innover oss.

Når faren min nå har gått bort, er det en stor oppgave som venter meg.

Han minte stadig oss i familien på at hver og en må gjøre ting på sin egen måte. Finne sin egen form. Være seg selv. Han etterfulgte sin far Kong Olav – som igjen etterfulgte sin far Kong Haakon.

Nå er det min tur.

Jeg er dypt takknemlig for å ha familien min rundt meg, og for den store støtten Dronning Mette-Marit og barna våre er for meg.

Jeg vil også takke moren min og søsteren min for styrken de deler når de selv står midt i sorgen over tapet av en elsket ektemann og far.

Familien vår har erfart viktigheten av å stå sammen for å stå støtt – både i oss selv og for hverandre. Også i vanskelige tider.

Samholdet vårt er en stor styrke for den jobben vi skal gjøre for Norge.

Etter Kong Haralds lange og innholdsrike kongsgjerning er det nå vi som skal følge hverandre inn i en ny tid. Dronning Mette-Marit og jeg ønsker å være nærværende og lyttende. Dronningen, Kronprinsesse Ingrid Alexandra og jeg vil alltid forsøke å forstå ulike menneskers livssituasjon.

Ingen vet i dag hva vi som bor i dette landet skal møte sammen. Men det vi vet, er at vi skal følge hverandre gjennom både gode og vanskelige dager.

Vi tror på et Norge der vi står trygt forankret i historien vår, i det som har formet oss over tid.
Vi tror på folkestyret vårt – og på demokratiet.
Vi tror på et samfunn bygget på lov og rett – og der alle er like mye verdt.
Et samfunn der vi ser og anerkjenner hverandres ressurser – så vi sammen kan skape et Norge der alle får bidra og føle seg hjemme.
Vi tror på et Norge der det er plass til alle.
Vi skal kjenne styrken ved fellesskapet vårt – og vite med oss selv at vi er ett folk.

Kjære alle sammen,
I dag føler jeg på en stor takknemlig overfor de som har gått foran meg. Alle var konger for sin tid. De var elsket, respektert og betydde mye for mange. Jeg har lært mye av dem alle.

I likhet med Kong Haakon, Kong Olav og Kong Harald tar jeg valgspråket – «Alt for Norge».

«Alt for Norge» betyr å kjempe for at alle i Norge skal ha mulighet til å leve frie liv. Det innebærer også et ansvar for at vi som nasjon bidrar positivt i verden.

Og det betyr – i ytterste konsekvens – å være villig til å risikere alt, også livet, for Norges frihet og selvstendighet.

For dets fred slår leir.

I dag er vi en familie i sorg, og et folk i sorg.
Vi takker kong Harald for alt han var og alt han gjorde – for Norge, – for alle i landet vårt.

Med Guds hjelp og folkets støtte ser jeg fram mot den store oppgaven som ligger foran meg. Jeg ber om at vi alle samles om det gamle ønsket:

Må Gud bevare landet vårt.

Av SpareBank1

(PRESSEMELDING, 26.08.2026): Renten på en 30 års amerikansk statsobligasjon er den høyeste på 20 år. Verdens viktigste rente, 10 års amerikansk statslånsrenten, har steget kraftig etter krigen mot Iran brøt ut. Sentralbankrenten i USA er 3,75% og mange forventer at det ikke blir flere rentekutt i USA. Rentekurven, har blitt brattere – ikke fordi markedet venter kraftige renteøkninger fra sentralbanken, men fordi investorene krever mer betalt for å låne ut penger langt frem i tid.

Statsgjelden i USA er USD 40 000 milliarder. Underskuddet på statsbudsjettet 7% av BNP. USA har et økonomisk problem.

Lånemarkedet er et globalt marked, der land og bedrifter kan utstede obligasjoner. Svært mange trenger å låne mye, samtidig som de som har kapital har flere alternativer. Renteoppgangen reflekterer endret tilbud og etterspørsel etter rentepapirer og økt usikkerhet, og lar seg ikke fjerne med tekniske grep. «Governments defending prices against fundamentals always lose”, hilser Stan Druckenmiller, en tidlig mentor til den amerikanske Finansministeren.

I mars 2025, advarte jeg om at USA er inne i en nedadgående spiral, der stadig mer av skatteinntektene går til å betale renter. Den nye administrasjonens grep for å redusere den raskt økende statsgjelden var en ny økonomisk politikk med økt bruk av toll, kutt i utgifter, økt energiproduksjon og økt vekst. Markedet var positivt til den nye politikken, inntil krigen i Iran. Etter det har rentene steget gradvis til dagens nivå. Fortsetter rentene å stige, og USA ikke lykkes med å endre kurs, så er risikoen en statsgjeldskrise. Renteoppgangen vi nå ser kan sees på som en meningsmåling av om den økonomiske kursendringen lykkes.

Når en investerer, så er det lett å lene seg på en trend en har funnet, «the trend is your friend». Men enhver modell er bygget på en historikk. Er strukturene i endring, så er det viktig å oppdage det i tide. Vi står nå i den største endringen i verdensøkonomien siden andre verdenskrig, og det er nettopp i slike perioder at det er farligst å lese dagens tall med gårsdagens modell. Renteoppgangen i USA kan være et nytt signal om at vi er på vei inn i en mye mer turbulent tid.

Høyere lange renter i USA vil dempe den økonomiske aktiviteten, siden lån til bedrifter og bolig i USA prises ut fra lange renter. Lønnsveksten er kommet ned, og produktivitetsveksten er på vei opp. Sentralbanken har og en ansvar for å sikre «moderate lange renter». Dette taler for at USA er ferdig med å heve renten. For Norges Bank, som har innsett at valutakursen er den viktigste metode til å dempe prisvekst, så vil det at USA ikke hever renten videre bidra til å stabilisere kronen selv om Norges Bank holder renten uendret.

Vi tror Norges Bank vil gjøre som USA, og justere pengepolitikken som er respons på at strukturen i norsk økonomi er endret. Renten virker svært ulikt på ulike deler av økonomien, og den delen som reagerer på renteøkning er blitt stadig mindre. Det taler for at Norges Bank ikke vil heve renten videre. Les med i vedlagte rapport som kan lastes ned nederst på siden. 

Dr. Michal Rachel Suissa,
Leder for Senter mot antisemittisme, SMA

Søndag 13. september 2026 avholdes riksdagsvalget i Sverige.  Under partilederdebatten 17. august ble antisemittisme på venstresiden et sentralt tema – en debatt som i norsk sammenheng foreløpig glimrer med sitt fravær.  Kanskje skyldes dette at en tilsvarende diskusjon her hjemme ville tvunget frem et kritisk søkelys på båndene til islamistiske aktører, den ensidige tilnærmingen til Israel, og de omfattende budsjettmidlene som kanaliseres inn i en politikk som oppleves som direkte fiendtlig overfor Israel.

Tilstanden ble nylig dokumentert av journalisten Inas Hamdan i avisen Expressen.  Hennes undersøkelse avslørte holdningene til 25 kandidater med tilknytning til Vänsterpartiet – det tredje største opposisjonspartiet ifølge meningsmålingene.  Allerede i juni avslørte Hamdan at noen av disse medlemmene, som enten stilte til valg eller som hadde innehatt folkevalgte verv, hadde benyttet sosiale medier, demonstrasjoner til å hylle terrororganisasjoner og uttrykke støtte til Hamas’ drap på jøder under 7. oktober-massakren, benektet Holocaust og spredt konspirasjonsteorier om jødisk verdensherredømme.  Videre hadde noen av dem uttrykt støtte til Irans lederskap og Hizbollah, vist sympati for Putin og fremmet islamistiske synspunkter på kvinners samfunnsrolle.  Den grundige rapporten førte til at 22 av disse 25 personene ble fjernet fra partilistene.  Man kan imidlertid lure på om eksklusjonen ikke nødvendigvis skyldtes deres ideologiske ståsted, men snarere at deres holdninger ble offentlig kjent.

For omkring to uker siden kom ytterligere avsløringer: Parlamentsmedlemmer fra Vänsterpartiet hadde sendt støttebrev til terrorister dømt og fengslet for drap på israelere.  Enkelte hadde sendt brev til Ahmed Mughrabi, en kommandant for martyrbrigaden Al-Aqsa, dømt for å ha beordret flere selvmordsangrep i Israel.  Kort tid etter ble det også kjent at en ledende skikkelse i partiet hadde sendt et lignende brev til Ibrahim Abu Mokh, som var involvert i bortføringen, torturen og drapet på den 19 år gamle soldaten Moshe Tamam i 1984.  Brevene inngikk i en partikampanje gjennomført i desember i fjor.  Det viste seg senere at samtlige av partiets parlamentsmedlemmer hadde deltatt.  Venstrepartiets Ilona Szatmári Waldau hyllet selv en lokal leder av al-Aqsa-martyrbrigadene og skrev et støttebrev til den fengslede terroristen.  Da saken ble avslørt hevdet hun at:

”Ingen av fångarna som fick brev skulle ha ägnat sig åt våld mot civila eller ha människors liv på sitt samvete.  Här blev det fel i faktagranskningen, vilket inte är acceptabelt.  Jag har tagit ned inlägget.  Terrorism och våld mot civila är ingenting jag stödjer eller uppmuntrar.”

Med dette som bakteppe møttes partilederne til TV-debatt forrige mandag, der antisemittisme, Holocaust fornektelse og glorifisering av terror ikke lenger kunne ignoreres.  Kontrasten mellom svensk og norsk politisk kultur ble ytterligere forsterket da lederen for Liberalerna, Simona Mohamsson, ankom debatten pyntet med en davidsstjerne.  Mohamsson var født i Hamburg av en mor fra Tripoli i Libanon og en far fra Haifa i Israel.  Familien immigrerte til Sverige da hun var barn, og endret senere etternavn fra Mohammed til Mohamsson.  Hun ble valgt til partileder i juni i fjor og har siden fungert som kunnskaps- og integreringsminister i Ulf Kristerssons regjering.

Under debatten rettet hun skarp kritikk mot Vänsterpartiet:

«Ikväll bär jag Davidsstjerna.  Vi vet at antisemitism har ökat lavinartat i vårt land.  Just nu pågår det skolstart rundat om i vårt land. Men för många judiska svenska barn så er det inte fjärilar i magen, utan en klump i magen som möts når de går till skolan för att de möts av hög säkerhet och eventuellt också sådana som demonstrerar utanför.  Jag är integrationsminister, men framför alt bär jag stjärnen med min bakgrund.  Kanske viktigare än nånsin att visa at man med min bakgrund också kan stå og visa solidaritet med judar i Sverige.  Jag tycker at alla partiledarna här i dag ska lova att man står upp för den tryggheten som svenska judar förtjänar.  Och lovar att man kan hålla rent i sina egna partier.  Det är det som står på spel.  Barn som i dag inte vågar leva ut en viktig del av sin identitet.  För att man har använt antisemitism för att sätta skräck i en viktig minoritet i Sverige.»

I løpet av debatten gikk energi-, nærings-, industri- og visestatsminister og leder for Kristdemokraterna, Ebba Busch, bort til Mohamsson, la hånden på davidsstjernen, henvendte seg direkte til Vänsterpartiets leder, Nooshi Dadgostar, og uttalte:

«Jag menar at det är inte svenskt att tycka att en femåring i Göteborg som går med den här davidsstjärnan som Simona Mohamsson bär i dag, att den femåringen förtjänar att höra hot, hat og dessutom dö.  Och du klarar inte av att hålla rent mot den islamistiska antisemitism som frodas bland lagstiftare i din riksdagsgrupp.  Det är inte svensk.»

Dadgostar valgte å ikke besvare de konkrete anklagene, men anklaget i stedet koalisjonspartiene for oppvigleri og splittelse:

«Vet du Ebba Busch, vad som sätter skräck i människor?  Når ni om och om igen sätter människa mot människa.»

Den svensk-jødiske journalisten Daniel Schatz skrev på X at Mohamssons bakgrunn ga gesten særlig tyngde:

«Mohamssons davidsstjerne ble en tydelig solidaritetshandling med det beleirede jødiske samfunnet i Sverige.  Hun valgte å bære nettopp symbolet som mange svenske jøder nå frykter å vise frem.»

Ikke overraskende ble Mohamsson utsatt for en bølge av hets.  Et graverende eksempel stammer fra en statsviter med bakgrunn fra arbeidet med Malmø bys handlingsplan mot islamofobi, som skrev: «Må hon brännas«.

Den politiske realiteten i Norge

I motsetning til i Sverige, hvor man i økende grad forsøker å ta lærdom av tidligere politiske feilgrep, preges det norske politiske landskapet av et fravær av aktører med samme ureddhet som Mohamsson og Busch, eller gravejournalister av Hamdans kaliber.  I Norge fremstår flertallet av politikere og mainstream medieaktører som bundet av de samme ideologiske rammeverkene.  Få våger å utfordre den etablerte konsensusen, tilsynelatende i frykt for å bryte med rådende normer for politisk korrekthet.  

Diskursen hos enkelte samfunnsaktører kan i noen sammenhenger oppleves som en legitimering av organisasjoner som PLO og Hamas.  Samtidig utfordres det jødiske folkets historiske rett til staten Israel, noe som kan bidra til at norske jøder opplever det offentlige rommet som mer utfordrende.  Et illustrerende eksempel er hendelsen der en journalist fra TV2 avdekket at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ikke hadde vært sannferdig vedrørende sine samtaler med Hamas-leder Khaled Meshaal.  Da påstandene om manglende kontakt ble motbevist, forsøkte Støre å få intervjuet gjennomført på nytt for å justere sin forklaring.  

Dette var imidlertid ikke den eneste «uformelle» kanalen mellom Arbeiderpartiet og Hamas.  Allerede i 2008 ble NOREF (Senter for internasjonal konfliktløsning) stiftet, under Støres periode som utenriksminister.  Senter mot antisemittisme (SMA) har ved flere anledninger belyst rollen til NOREF. 

Gjennom NOREF har UD i en årrekke opprettholdt skjult kontakt med organisasjoner som står oppført på internasjonale terrorlister.  Lekket materiale fra interne Hamas-dokumenter, oversatt og presentert av NGO Monitor, dokumenterer at NOREF har avholdt hemmelige møter med Hamas med det formål å forbedre relasjonen mellom terrororganisasjonen og EU.  Ifølge NGO Monitor indikerer de nylig avdekkede dokumentene at Hamas eksplisitt anså NOREF som en strategisk kanal for å påvirke EUs politikk og bryte Hamas’ internasjonale isolasjon.  Materialet viser også at NOREFs aktiviteter strakte seg utover sporadisk mekling; de inkluderte minst ett ikke-offentliggjort fellesprosjekt med EU-listede terrororganisasjoner.

NGO-Monitor avslutter sin rapport med følgende:

«At en norskfinansiert organisasjon ga en plattform for Hamas-tjenestemenn til å diskutere påvirkning av europeisk politikk, og direkte koordinerte prosjekter som involverte medlemmer av flere EU-listeførte terrororganisasjoner, reiser alvorlige spørsmål om den norske regjeringens rolle i å legitimere Hamas over hele Europa.»

Under disse møtene var NOREF representert ved Marte Heian-Engdal og Frida Nome, mens Hamas var representert ved Bassem Naim og Abdullah Walid.  Marte Heian-Engdal er gift med hoffsjef Olav Heian-Engdal; paret ble i sin tid rekruttert i fellesskap til arbeid i Libanon for Palestinakomiteen.  Ifølge opplysninger fra Dagbladet i 2023 var det nettopp Olav Heian-Engdal som mottok korrespondansen fra UD der Kongehuset ble frarådet å sende kondolanser til Israel etter 7. oktober-massakren.

Ifølge beregninger utført av Kjell Erik Eilertsen ved Document.no, har denne virksomheten hittil kostet norske skattebetalere 716 millioner kroner.  Siden 2008 foreligger få indikasjoner på at Stortinget har utøvd kontroll med hvordan disse midlene forvaltes.  Det er rom for en grundigere debatt om hvorvidt det er rettslig og etisk forsvarlig at politikere bygger nettverk som NOREF som opererer i gråsonen av det etablerte diplomatiet, særlig når dette involverer dialog med terrororganisasjoner som Hamas.

Samlet sett tegner dette et bilde av en virkelighet der kontrasten mellom Sverige og Norge er slående.  Mens man i Sverige reagerte umiddelbart ved å ekskludere 22 av 25 identifiserte islamister og terrorsympatisører, uteblir politiske konsekvenser i Norge når lignende forbindelser avdekkes.  På samme måte som Terje Rød-Larsen og Mona Juul i flere år kunne forvalte millioner av skattekroner uten kontroll, før Epstein-saken tvang regjeringen til å stanse finansieringen, kan det antas at NOREF-kanalen kan fortsette sin virksomhet inntil eksterne omstendigheter tvinger politikerne til å avvikle denne «fredsboblen».

Det er på høy tid at Jonas Gahr Støre og et samlet Storting gir den norske befolkningen, inkludert de norske jødene, svar på hva som ligger til grunn for det som fremstår som en vedvarende irrasjonell motstand mot Israel, og hvorfor et samlet Storting i slike saker er så tause, og dessuten viser så liten respekt for befolkningens skattekroner.

Forutsetningen for en varig fred mellom den arabiske og jødiske befolkningen i regionen er at forsoningsarbeidet forankres i historiske realiteter snarere enn tendensiøse fremstillinger.  En slik utvikling forutsetter imidlertid en marginalisering av, samt et fravær av støtte til, aktører som PLO og Hamas.

(PRESSEMELDING FRA FORSVARET, 20.08.2026):

I dag blir en ny milepæl i oppbyggingen av Finnmarksbrigaden markert i en høytidelig seremoni på Porsangmoen med forsvarsminister Tore O. Sandvik og inviterte gjester til stede. Tre nye underavdelinger ble opprettet: Artilleribataljonen, Kampluftvernbatteriet og Sambandskompaniet med staber, de første troppene og noe materiell på plass.  

Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina og tilspissingen av den sikkerhetspolitiske situasjon underbygger behovet for å bygge opp Finnmarksbrigaden så raskt som mulig. Opprettelsen av Artilleribataljonen, Kampluftvernbatteriet og Sambandskompaniet er et svar på det, og vil styrke blant annet evne til ledelse, egenbeskyttelse og å påføre en motstander tap.

Artilleribataljon i Finnmarksbrigaden utrustes med artillerisystemet K9 Vidar (Vidar – Versatile Indirect Artillery – er navnet på den norske varianten av systemet som heter K9 Thunder) med rekkevidde på over 40 kilometer i dag. Artillerisystemet er også forberedt for utnyttelse av Ramjet drevet ammunisjon med rekkevidder over 120 kilometer i fremtiden. De fire første K9 Vidar artilleriskytsene med støttekjøretøy er allerede på plass på Porsangmoen, og 24 nye K9 Thunder leveres som kjent i løpet av 2028.

Hæren ligger dermed godt foran skjema med opprettelse og oppbygging av artilleribataljonen i Finnmarksbrigaden, og forventer at det viktigste er på plass i løpet av 2028. Det er muliggjort gjennom tidsriktige politiske beslutninger, god planlegging, og ikke minst: en kompetansebrønn i Brigade Nord og ved Hærens våpenskole å vokse fra.

Oppbyggingen av Finnmarksbrigaden skal ferdigstilles frem mot 2033, og vil da ha en styrkestruktur på om lag 4000 soldater bestående av fast tjenestegjørende og reservister. Ved opprettelsen i 2025 var det 280 fast ansatte i Finnmarksbrigaden. Høsten 2026 er det om lag 350, og dette vil øke videre til mellom 7-800 fast ansatte i 2033. Resten vil være soldater inne til førstegangstjeneste og reservister. Økning i andre deler av forsvaret i Finnmark som Cyberforsvaret, Forsvarets logistikkorganisasjon og Forsvarsbygg vil komme i tillegg.  

De nyopprettede avdelingene vil videreutvikles og ferdigstilles frem mot 2033 så snart tilførsel av nytt materiell, bygg og anlegg muliggjør det.

Finnmarksbrigaden bygges opp og utrustes for å forsvare Norge fra første meter, med støtte fra øvrige hæravdelinger inkludert langtrekkende presisjonsild, og i samvirke med fellesoperative og allierte styrker.

– Dette er en gledens dag for Finnmarksbrigaden.  Med etableringen av disse avdelingene er vi blitt en brigade, vi får økt tilstedeværelse og bedre evne til å løse oppdrag, lede avdelingene og beskytte oss selv mot trusler fra luften. Vi er klare for oppbyggingen videre, nå haster det.  Vi trenger flere kaserner, boliger, kontorer, flerbrukshaller og et best mulig egnet skytefelt. Det må bygges raskere og billigere, slik at vi kan få den vedtatte styrkningen av Finnmarksbrigaden på plass så raskt som mulig. Vi har med denne opprettelsen vist at når vi blir prioritert, slik politikerne har gjort, så er vi i stand til å levere resultat raskt. Jeg gleder meg til fortsettelsen, sier sjef for Finnmarksbrigaden, brigader John Olav Fuglem

– Nå bygger vi opp Forsvaret og styrker Norges forsvarsevne. I oppdatert langtidsplan så framskynder vi Finnmarksbrigaden for å styrke vår militære beredskap og evne til å avskrekke i nord. Det betyr flere ansatte og vernepliktige, og betydelige investeringer i eiendom, bygg og anlegg. Dette er en milepæl, og illustrerer hvordan forsvarssektoren nå omsetter økte budsjetter til forsvarsevne. Det er viktig for å trygge landet i en urolig tid, sier forsvarsminister, Tore O. Sandvik:

Faktaboks:
Mobilitet og dimensjoner

• Vekt: 47 tonn.
• Toppfart: 67 km/t.
• Rekkevidde: 480 kilometer.
• Motor: 1000 hestekrefter (MTU diesel).

Bestykning og ildkraft

• Kanon: 155 mm / L52 kaliber.
• Maks rekkevidde: Rundt 40 km (avhenger av ammunisjonstype).
• Skuddtakt: 6 til 8 skudd i minuttet.
• Intensiv takt: 3 skudd på 15 sekunder (Burst mode).
• Klar til skudd: Innen 30 sekunder fra stillestående.

Besetning og beskyttelse

• Mannskap: 5 personer (vognkommandør, skytter, to ladere og vognfører).
• Panser: Beskytter mot splinter og finkalibret ammunisjon.

Arne Reginiussen,
ansvarlig redaktør

Vi velger å satse på mer og bedre lokaljournalistikk, framfor papir, trykksverte og transport. Hammerfestingen har helt siden oppstarten i 2011 vært tett som på alle som bor og lever i Hammerfest. Avisen ble etablert som en vaskeekte lokalavis med et brennende hjerte for Hammerfest. Nå tar vi det naturlige og nødvendige skrittet inn i fremtiden.

Avisen har de siste årene opplevd en markant digital vekst, og har vært blant de raskest voksende avisene i hele Amedia-konsernet.

Vi tror dette handler om at dere lesere setter pris på den nære journalistikken som lages hver eneste dag. Når det kommer til det som rører seg i Hammerfest, er det ingen som kjenner byen bedre enn oss.

Målt mot samme tid i fjor har Hammerfestingen en formidable abonnementsvekst på hele 24,7 prosent!

90 papirabonnenter igjen

Samtidig må vi være helt ærlige: Denne veksten er 100 prosent digital. Papirproduktet har falt jevnt og trutt i mange år, og det er nå kun cirka 90 abonnenter igjen som utelukkende benytter papiravisen. Når dette tallet har blitt så lavt, betyr det i praksis at den digitale driften nå subsidierer utgivelsen av papiravisen. Dermed er vi nødt til å tenke fremtidsrettet. I stedet for å bruke abonnementsinntektene på trykking og distribusjon, ønsker vi å vri ressursene dit de gjør mest nytte for lokalsamfunnet: til å lage mer og bedre lokaljournalistikk.

Nyheter i sanntid

Selv om det på mange måter er vemodig, og det er noe eget med lukten av trykksverte, gjør dette grepet oss i stand til å tilby enda mer nyheter i sanntid. Det betyr at du får vite om hendelser og viktige saker i Hammerfest i det øyeblikket de skjer. Som ukesavis var nyhetene som kom i postkassen ofte allerede lest på nettet og utdaterte før avisen nådde middagsbordet. Utviklingen har lenge gått denne veien, og vi er stolte av å ligge i forkant og ta grep før det tvinger seg frem.

Vi skal få med oss alle

Det er ekstremt viktig for oss at vi får med oss alle over på den digitale plattformen. Derfor kommer vi til å kontakte alle de 90 papirabonnentene som ennå ikke har aktivert sin digitale tilgang, for å gi dem personlig hjelp til å komme i gang. Vi vil også være lett tilgjengelige for alle som måtte ha spørsmål eller trenger bistand. Og for deg som fortsatt foretrekker det klassiske avisside-formatet: Du skal fortsatt få lese avisen slik du er vant til. Vi fortsetter å gi ut E-avisen i det kjente og kjære formatet hver eneste uke.

Kommentaren er sakset fra Hammerfestingen uten forespørsel til skribenten.

Av Michal Rachel Suissa,
leder for Senter mot antisemittisme, SMA

Det rapporteres i dag med økende frekvens om verbale og fysiske angrep rettet mot jødiske individer i Europa, ofte initiert av ekstremister eller islamister.  Et nylig eksempel er hendelsen i Frankrike, hvor et australsk-jødisk ektepar ble utsatt for drapstrusler fra en irsk mann i et supermarked.  Trusselen var basert på anklager om folkemord i Gaza – et område paret aldri hadde besøkt.  Han skrek etter dem at han var lei seg for at Hitler ikke fullførte jobben.  Et fellestrekk ved slike hendelser er at ofrene bærer synlige jødiske kjennetegn.  Omfanget av slike angrep på global basis har ført til at israelske myndigheter har sett seg nødt til å advare jøder i Europa om å skjule sin identitet av sikkerhetshensyn.

Også i norsk kontekst observeres tendenser til at radikale krefter søker å fortrenge jødiske stemmer fra det offentlige rom.  Dette kom tydelig til uttrykk gjennom aksjoner i regi av aktivister fra partiet Rødt i Narvik, samt under Arendalsuka, hvor standen til Med Israel for fred (MIFF) igjen ble utsatt for hærverk.

Flere tidligere eksempler belyser denne utviklingen, som under demonstrasjonene i Oslo i januar 2009.  Her marsjerte islamister side om side med daværende statsråd Kristin Halvorsen mens det ble ropt: «Allahu Akbar!» (Allah er større), «Itbah el yahud» (drep jødene) og «Khaybar Khaybar ya yahud …» – en referanse til Muhammads massakre på jødene i landsbyen Khaybar, brukt som et løfte om fremtidig vold mot jøder.  Til tross for disse ropene, fremstilte NRK hendelsen som et fredelig og verdig fakkeltog uten kamprop og faner, en fremstilling som sto i direkte motstrid til de faktiske forholdene.

Et eksempel til fra den norske konteksten er demonstranter som ropte «ingen sionister i våre gater» mot en gruppe norske jødiske kvinner på Youngstorget under markeringen av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024.  Det fremstår som om vensterradikale krefter søkte å fortie de systematiske voldtektene av jødiske kvinner og menn utført av Hamas-terrorister under oktobermassakren og det påfølgende fangenskapet i Gaza.

Slike handlinger vitner om manglende toleranse for jødisk tilstedeværelse og israelske perspektiver i vårt samfunn.  Historisk sett har store deler av den muslimske verden blitt tømt for sin jødiske befolkning.  Man kan nå argumentere for at en lignende marginalisering er i ferd med å utspille seg i Europa.  Å neglisjere denne realiteten bidrar til å opprettholde og forsterke problemet.

Samtidens selektive moral

Den offentlige debatten preges i stor grad av medienes og politikernes fremstillinger.  Særlig NRK kan kritiseres for å fungere som formidler av narrativer produsert av Hamas, FN og andre aktører som forholder seg ensidig kritisk til Israel.  NRKs innslag med Leger Uten Grenser fredag den 14. august 2026 kan tjene som eksempel på den ensidige fremstillingen av den humanitære situasjonen i Gaza.  I dekningen ble Israel holdt ansvarlig for å nekte over 18 000 pasienter utreise, mens Hamas, og Egypts rolle som transittland og deres restriksjoner på gjennomreise forble ukommentert.

Det er verdt å merke seg at anslaget på om lag 18 000 pasienter har vært benyttet gjentatte ganger over en lengre periode, noe som kan reise spørsmål ved aktualiteten til tallmaterialet fra Hamas.  Hamas og dermed WHO opererte med 18 500 allerede i januar 2026, og det samme anslaget ble gjentatt i april 2026.  Tall fra Leger Uten Grenser i desember 2025 var også likt, på 15 600 pasienter.  Selv om det er et ubestridt humanitært prinsipp at pasienter i krigssoner bør ha tilgang til medisinsk behandling utenfor området, fremstår den ensidige fokuseringen på Israel som mangelfull når de regionale aktørene som nekter å åpne sine grenser for pasientene unntas ansvar.  For en helhetlig forståelse av situasjonen er det nødvendig å inkludere ansvaret til Hamas, til samtlige naboland, herunder Egypt og Jordan, så vel som Europa.

Samtidens selektive moral blir særlig tydelig når man sammenligner reaksjonene på ulike kriser.  Da titusener av migranter forsøkte å ta seg fra Marokko til eksklavene Ceuta og Melilla, som Spania kolonialiserer, resulterte det i minst 141 dødsfall.  Disse dødsfallene ble møtt med en påfallende europeisk apati, noe som kan indikere at menneskerettigheter vektes lavere når europeiske egeninteresser står på spill.  Når dødsfall skjer i Gaza, utløser det derimot massive protester.  I den norske og europeiske informasjonsstrømmen skapes det inntrykk av at det utelukkende er sivile som rammes, mens tap av Hamas-terrorister underkommuniseres.

Rapport fra Verdens jødiske kongress (WJC)

Også sosiale nettverk har blitt en av de primære kanalene for spredning av propaganda mot Israel, antisemittisme og oppfordringer til vold mot jøder og Israel.  Hatet sprer seg hurtig.  Tross omfattende rapportering gjør plattformene for lite for å forhindre at deres tjenester misbrukes til slike formål.

En ny rapport om antisemittisme på sosiale medier ble nylig offentliggjort av WJC.  Rapporten baserer seg på 754 hendelser rapportert av jøder i Europa i perioden fra februar 2025 til og med april 2026.  Blant de mest urovekkende funnene er at eksplisitte oppfordringer til å skade jøder forblir tilgjengelige på internett, til tross for omfattende dokumentasjon og rapportering.

Funnene slik som WJC rapporterer, indikerer en strukturell svikt i håndhevelsen av retningslinjer på tvers av de største sosiale medieplattformene:

• Manglende respons: 81 % av de rapporterte innleggene (613 av 754) var fremdeles offentlig tilgjengelige ved kontrolltidspunktet i mai 2026.
• Av totalt 232 innlegg med direkte voldsoppfordringer, var 151 fremdeles tilgjengelige i mai 2026. Dette inkluderte blant annet publikasjoner fra ISIS som oppfordret til angrep på synagoger og jødiske nabolag i Europa og USA, samt utvetydige oppfordringer til drap.
• Marginal effekt av rapportering: 19,5 % av innholdet som ble formelt rapportert ble fjernet, mot 18,2 % av innholdet som aldri ble rapportert.
• TikTok skilte seg ut fra andre plattformer, ved å fjerne 64 % av innholdet; alle andre store plattformer hadde en fjerningsrate på under 15 %.
• Facebook hadde den høyeste rapporteringsraten (76 %) med den laveste fjerningsraten (13,9 %).
• Israel-relatert antisemittisme: Kun 5,2 % av slikt innhold ble fjernet.
• Innhold som sammenlignet israelsk politikk med nazisme, hadde en fjerningsrate på 0 % på tvers av 28 unike rapporter.
• Juridiske implikasjoner: Omtrent 6 % av rapportene ble vurdert til å kunne utløse rettslig forfølgelse i henhold til EU-lovgivning eller nasjonale lover. Dette inkluderte 6 delinger av en offisiell ISIS-publikasjon som oppfordret til angrep på synagoger; samtlige var fortsatt aktive på Facebook ved kontrolltidspunktet.

Yfat Barak-Cheney, administrerende direktør for WJCs Technology and Human Rights Institute (TecHRI), understreker alvoret:

«Jødiske individer og institusjoner er mål for hatdreven vold i høyere grad enn noen annen religiøs eller etnisk gruppe.  Disse handlingene blir deretter glorifisert og promotert på sosiale medieplattformer.  Det er selskapenes ansvar å håndheve egne retningslinjer og fjerne innhold som bryter med standarder utformet for å beskytte sårbare grupper.»

Fremtidens jødiske liv i Europa

Siden angrepene den 7. oktober 2023 har man sett en økende normalisering av demonisering av Israel og antisemittisme i samfunnet.  Fenomenet er ikke lenger begrenset til marginale grupperinger, men har i tiltagende grad manifestert seg blant annet innen politikk, medier, sosiale nettverk, akademia og det offentlige rom i både Europa og USA.  Det er dessuten urovekkende at stadig flere stemmer forsøker å delegitimere IHRAs definisjon av antisemittisme for å unndra seg kritikk av egne holdninger.

Samlet sett tegner dette et bilde av en virkelighet der jøder ikke lenger kan ferdes fritt uten frykt for liv og helse.  Dersom vi skal opprettholde en jødisk tilstedeværelse i Europa og i Norge , må kampen mot antisemittisme, voldsforherligelse og demonisering av Israel intensiveres radikalt.  I dagens samfunnsklima er halvhjertede fordømmelser utilstrekkelige .  Vi må stå sammen – jøder og ikke-jøder – for å forsvare sannheten.  Hvis samfunnet tillater at jødehatet får fotfeste, vil det ikke stoppe der.

(PETIT): I dag er det hus langs Vevikbakkens venstre side. Men man skal ikke lenger tilbake enn til 1960- og 1970-tallet før jorda ble slått. Hesjene sto på rekke og rad for å tørke høyet. Det var vel buskapen til Anna Leinan som fikk gleden av tørket høy.

Barn og ungdom deltok i høyonna i Vevikbakken. En gang i min barndom var jeg på tur til den ytterste fiskereiendommen i Vevika. Barn og unge arbeidet iherdig og strevsomt i høyonna. Jeg hadde en pose med karameller kjøpt på Johannes Nilsens kiosk eller Stina Bomstads forretning i Mehamn. Jeg kastet karamellene over gjerdet til guttene og jentene som arbeidet på jordet. En av dem, Leif, var på min egen alder. Synet av slåtta i Vevikbakken mot Nordishavet er forlengst en saga blott som ikke mange husker. Men vakkert var det!

Før i tiden var det kyr i Mehamn. Av og til kunne man treffe på dem under en luftetur. Det hendte at ei og anna ku stakk hodet ned i en åpen søppeldunk for å se om det kunne være litt avveksling fra gresstuster.

Nå virker det nesten som om både dyr og fisk er mer eller mindre fraværende i det som en gang var et aktivt fiskevær. Kanskje forsvinner også folk med tiden fra utkantstrøkene? Det har vel å gjøe med politisk styring og samfunnsutvikling.

V.N.