Kommentar

Av Geir Adelsten Iversen

Finnmark skal utvikles – ikke tappes. Elektrifiseringen av Melkøya vil bruke mer kraft enn hele fylket vårt har tilgjengelig i dag. Resultatet blir høyere strømpriser, press på natur og reindrift, og mindre kraft igjen til ny industri og arbeidsplasser i nord.

Vi står midt i en grønn omstilling, men den må være rettferdig. Finnmark kan ikke bære byrdene for at staten skal pynte på klimaregnskapet. Det finnes alternative utslippsløsninger for Melkøya som ikke krever at vi bygger ned naturen, svekker samiske rettigheter eller risikerer framtidige arbeidsplasser.

Vårt krav er enkelt: Krafta i Finnmark skal brukes til å bygge Finnmark. Vi sier ja til grønn industri, ja til arbeidsplasser og ja til utvikling – men nei til tiltak som gjør regionen vår mer sårbar.

Finnmark trenger en energipolitikk som setter folk, natur og framtidige muligheter først. Ikke en som sender regningen nordover for å gi staten bedre tall på papiret.

Av Geir Adelsten Iversen

(KOMMENTAR): Når regjeringen vurderer å øke bensin- og dieselprisene med hele seks kroner literen, rammer det Finnmark langt hardere enn det gjør i sør.

Vi bor i et område der bilen ikke er et valg – den er en nødvendighet. Her finnes det ikke trikk eller t-bane som går hvert femte minutt. Busstilbudet er begrenset, avstandene er store, og lade-infrastrukturen er langt fra god nok til at elbil kan være et reelt alternativ for de fleste. Derfor blir et så stort prishopp ikke bare en ekstra utgift. Det blir et direkte angrep på livsgrunnlaget vårt.

Reindrifta og fiskerne er blant dem som kjenner trykket hardest. Reindriftsutøvere kjører mange mil over vidda hver eneste uke, og snøscooteren er helt avgjørende for å kunne drive næringen. Det finnes ingen elektriske alternativer som fungerer i arktiske forhold. En økning på seks kroner literen vil gjøre en allerede krevende økonomi enda vanskeligere.

Det samme gjelder fiskerne langs kysten. For sjarker og småbåter er drivstoffkostnaden en av de største utgiftene. Når marginene allerede er små, kan en slik avgift være nok til at mange ikke lenger klarer å holde hjulene i gang. Og når fiskerinæringa svekkes, svekkes hele kystsamfunn.

Dette handler ikke om å være mot miljøtiltak. Det handler om at klimaomstillingen må være både klok og rettferdig. En politikk som ikke tar hensyn til de geografiske og praktiske realitetene i Finnmark, skader mer enn den hjelper. Vi kan ikke ha en miljøpolitikk som fungerer for Oslo, men som river bort grunnlaget for liv og arbeid i nord.

Skal vi lykkes med grønn omstilling, må tiltakene tilpasses hele landet – ikke bare byene. Det er på tide at regjeringen tar inn over seg at én politikk ikke kan passe for alle.

Av Geir Adelsten Iversen

Da krigsskipet Murmansk drev i land ved Sørvær julaften i 1994, lovet myndighetene at situasjonen var «under kontroll». Det var den ikke.

Skipet ble liggende i 14 år, lekkende og rustende, mens folk i området ble syke, mens bekymringene økte, og mens staten gjentok at det «ikke var grunn til uro». Først da løgnene tok igjen virkeligheten, ble vraket fjernet – til en prislapp på en halv milliarder kroner.

Historien sitter dypt i oss som bor langs kysten. Den er en påminnelse om hva som skjer når staten undervurderer havet – og overvurderer seg selv.

Nå står vi ved starten av en ny skandale. Denne gangen i Andfjorden, der en fregatt ble sunket med vilje midt i et av Norges mest verdifulle fiskefelt. Fiskerne er sjokkerte. Lokalsamfunnet er sjokkerte. Og staten svarer med den samme arrogansen som før: «Dette går nok bra.»

Det gjorde det ikke sist. Det gjør det ikke nå.

Dette handler ikke om et øvingsvrak. Det handler om et havområde som gir oss arbeidsplasser, mat, inntekter, eksport – og liv. Fiskerne har advart. Fagmiljøer har advart. Likevel ble et helt yrkesområde satt i fare, uten at staten tok seg bryet med å lytte.

Vi liker å si at Norge er en miljønasjon. At vi tar klima på alvor. At vi er forvaltere av havet. Men hva er slike ord verdt når et krigsskip senkes på et av landets beste fiskefelt – og regjeringen ikke engang problematiserer konsekvensene?

Vi kjemper for ren luft, for mindre utslipp, for klima på land.

Hvorfor gjelder ikke miljøhensyn i havet? Havet er ikke en avfallsplass. Havet er ikke et sted å «ta en sjanse». Havet er vår eksistens. Nå må staten gjøre det Murmansk-lærepengen burde ha lært for 30 år siden:

1. Ta ansvar.
2. Lytt til kysten.
3. Fjern vraket før det blir et nytt miljømareritt.

Vi tåler ikke en «Murmansk 2.0». Denne gangen ligger skaden skjult, under overflaten, der den kan gjøre ubemerket skade i tiår før vi ser konsekvensene. Da vil både fisk, fiskere, lokalsamfunn og troverdigheten til myndighetene være tapt. Dette handler ikke om politikk. Ikke om militære øvelser. Ikke om teknikk.

Dette handler om respekt for havet.
Om framtiden til kysten.
Om å lære av historien – ikke gjenta den.
Myndighetene kan velge å handle nå.
Eller de kan – nok en gang – velge å vente til skaden er gjort.
Vi som bor ved havet vet hva som står på spill.
Vi nekter å la Andfjorden bli det neste Sørvær.
Fjern fregatten. Rydd opp. Ta kysten på alvor.

Av Jostein Sandsmark

Jeg så et besteforeldrepar på TVL i samtale med Skaug. Det var vemodig å se at to gode, velmenende personer skulle bruke sitt engasjement og sine krefter på et foretak så håpløst og bortkastet – er en tragedie.

Vi kan slå fast: Det Grønne Skiftet er et falsum, en bløff, en katstrofal feilsatsing til en umålelig skade for samfunnet. Kampen mot den «giftige» klimagassen CO2 er forfeilet på alle vis. Klimamålene er uoppnåelige viser det seg, og viljen til å nå dem avtar i erkjennelsen av at dette var feilslått. Og Ernas avvising til å ta skogsarealet med i regnestykket – den med sitt store opptak av CO2 – noe  som alle andre land har gjort, viser at kampen mot menneskeskapt CO2-utslipp bare er symbolpolitikk.

Dette er ille, men verre er det at premisset, at CO2 er «giftig», er fullstendig opp/ned. Klimagassen CO2 kunne med større rett blitt kalt for «livsgassen», for den er basisstoff i alle grønne planter og vekster. CO2 brukes som gjødsel og «fortilskudd» i drivhus og plantasjer og fremmer fotosyntesen – prosessen i alt grønt liv.

Som ikke dette er nok er det klart at CO2 utgjør en forsvinnende del av de klimagassene som påvirker jordens klima. Avdampingen fra verdenshavene er nesten alene om dette. Og det er solen med sine flekker og utbrudd som i uminnelige tider har styrt klimaendringene på jorda – fra istider til varmeperioder.

Det menneskeskapte utslippet av CO2 har ikke engang et fnugg av innvirkning på jordens klima. Og så snakkes det om klimaavtrykk og behovet, verdien, nødvendigheten av å sykle til jobben! Om det ikke bare er som en dråpe i Stillehavet, så er det i alle fall bare som en dråpe i Middelhavet.

Dette er elementær fysikk og matematikk som var lærestoff i 1. realskoleklasse, men som i dag er er blitt tema og hellig vitenskap for FN’s og EU’s høyt gasjerte klimaforskere.

Men de er kjøpt og betalt og må levere, og beholder jobben bare under forutsetning av å gi de varene som forventes av oppdragsgiverne. De er ikke vitenskapsmenn, men tjenere under regimet PPP –  Penger, Politikk og Prestisje.

Det er avslørende for det saklige nivået at klimaaktivisene kaller sine meningsmotstandere for «klimafornektere» (!) Ingen fornekter at vi har klima og klimaendringer. Selv kaller de seg «klimarealistene», og de har klare og håndfaste vitenskapelige fakta å legge på bordet. En halv times lesning på nettsiden deres: – klimarealistene.no – er nok til å få syn for at FN’s generalsekretær Antonio Guterres og hans «klimaforskere» lirer av seg svada uten vitenskapelig substans.

Et tragikomisk utslag av troen på Det Grønne Skiftet og grunngivingen for det er påbudet om Bovaer-tilsetninger i kuforet. Jeg er oppvokst på gård med kuer og hest og har aldri observert at kuene fiser. Men hesten prompet tidt og ofte. Og at norsk kufis  skulle ha noen som helst innvirkning på jordas klima er så dumt og hodeløst at det er ikke til å tro. Men at danske kuer nå blir syke og kreperer er et faktum, og at langtidsvirkningene på dem og oss – som fortærer melkeproduktene – nei, se det er er høyst uberegnelig. Sett i verdensperspektiv med Indias millioner av fisende kuer som aldri vil bli foret med bovaergift – er millionsatsingen her på berget på dette eksperimentet en dårlig spøk som voksne mennesker ikke engang skulle befatte seg med i drømmefantasier. Når det så sies at bovaertilsetninger i foret til norske kuer vil kunne redusere metanutslippet med bare 20 % – ja, da må en sprre hvor vettet er.

Men å kutte ut dette hellige klima-eventyret er ganske utrenkelig. De sitter fast i klisteret og ville miste ansikt og identitet som gode, ansvarsfulle verdensbevarere.

Men det er en farbar vei som er fruktbar og positiv og soleklar vinner: Demp ned «Klima Klima» og vend blikket til den virkelige verdensfare:   Miljøsaken med all forsøpling, forurensing av hav, luft og land, råhogst, avskoging, miljøgifter i mat og forbruksvarer, utrydding av insekter og dyrearter, sløsing og overforbruk. Her kan det menneskelige bidraget utgjøre en vesentlig forskjell når det gjelder å oppnå en bærekraftig sivilisasjon.

I denne miljøkampen kan Israel være en læremester. De er verdensmestere i å rense kloakk- og gråvann, avsalting av sjøvann, dryppvanning i jordbruket, skogplanting og ørkengjenvinnig. Lær av dem! – og ta den kampen opp med å  forhindre at verden legges øde i forsøpling, ørkensprednig, villdyrutryddelse og miljøgifttilsetninger. Her trengs en heroisk innsats – noe som nettopp Besteforeldreaksjonen er er dyktige på.    

     Lykke til!     

Av Heidi Holmgren, Finnmark Senterparti

Senterpartiet har lagt frem sitt alternative statsbudsjett og er klar til forhandlinger med Arbeiderpartiet. Ap-regjeringen legger frem omfattende og systematiske kutt innen distrikts- og regionalpolitisk utvikling. I Senterpartiet mener vi tvert imot at det må bli enklere, tryggere og rimeligere for folk og næringsliv å bo og ta seg fram i det langstrakte landet vårt. Det er viktig for beredskapen og verdiskapingen vår. Noen av de punktene Sp skal forhandle på er disse;  

Senterpartiet foreslår en styrking av kommuneøkonomien med 5 millarder.kroner, og styrking av fylkeskommunene med 1,5 milliarder kroner. Dette svarer på tilbakemeldingene fra kommunene som ikke får endene til å møtes blant annet på grunn av økte rentekostnader. Kommunene skal levere trygg eldreomsorg, helsetjenester og skoletilbud. Kommunene skal ikke måtte velge om de skal ha sykehjemsplasser til de eldste innbyggerne eller legge ned skoler for å få budsjettet i balanse. Med dette forslaget styrkes kommunene i Finnmark med 126 205 millioner kroner og Finnmark fylkeskommune med 28.8 millioner kroner. Vi mener pengene må brukes på kommunene fremfor nye regjeringsbygg i Oslo og enorme kostnader på konsulenter og økt byråkrati i staten.  

Senterpartiet vil gjeninnføre beredskapstilskuddet til næringsmiddelindustrien i Finnmark. Vi kan ikke forstå at Arbeiderpartiet tok dette tilskuddet ut av budsjettet. I tillegg mener vi at et beredskapslager med korn i Nord-Norge også må innføres. Matberedskap og matsikkerhet gir den virkelige tryggheten i Finnmark.  

Senterpartiet går sterkt imot å øke avgifter på drivstoff. I Finnmark er vi avhengig av å kjøre bil på grunn av lange avstander og mangel på kollektivtransport på mange strekninger. Da ikke alle har mulighet å kjøpe elektrisk bil er Arbeiderpartiets forslag om økte drivstoffprisene svært sosialt urettferdig.  

Vi er også veldig glad for at etableringen av et nytt lavsikkerhetstilbud ved Vadsø Fengsel er tatt inn av Senterpartiet i budsjettforhandlingen med Ap-regjeringen. Dette tiltaket vil bidra til å dekke det økende behovet for fengselsplasser med lavere sikkerhetsnivå i Finnmark og Nord-Norge, samtidig som det gir en effektiv og samfunnsnyttig bruk av eksisterende statlig bygningsmasse. Tiltaket vil bidra til å sikre statlige arbeidsplasser i regionen, styrke lokal verdiskaping og motvirke negativ befolkningsutvikling i Øst-Finnmark. 

Studiestøtte til elever som går på folkehøgskole er også et meningsløst kutt av Ap. Sp foreslår å opprettholde dagens ordning slik at elever ikke taper på å gå et år på folkehøyskole før de starter en annen utdanning. Folkehøgskolene bidrar til at flere unge kommer inn i utdanning og arbeid. 

(PETIT): Onsdag ettermiddag 12. november var det en fin rød eller organge aften over Finnkirka. I dag blåser det i Finnmark og det er flere steder vanskelige kjøreforhold, om ikke veier er stengt eller kolonnekjørt. Et gammelt utsagn sier at en rød aften gir dårlig vær, eller når sola går ned i sekk er neste dag vekk. Om det stemmer er en annen sak. Blæst er det torsdag.

Av Geir Pollestad, Stortingsrepresentant, Senterpartiet, Medlem av Næringskomiteen

(10.11.2025): Arbeiderpartiet foreslår i statsbudsjettet for 2026 kutt som svekker matberedskapen i Troms og Finnmark. Regjeringen vil fjerne beredskapslagringen av matmel i Nord-Norge og kutte tilskuddet som skal sikre drift av meierier og slakterier i landsdelen.

Da Senterpartiet satt i regjering, fikk vi på plass beredskapslagring av korn. Fordi alt korn lagres i Sør-Norge, innførte vi i tillegg beredskapslagring av matmel i Troms og Finnmark. Arbeiderpartiet vil beholde pengene til kornlagring, men fjerne ordningen for matmel i nord.

Vi innførte også støtteordningen for meierier og slakterier i Nord-Norge – nettopp fordi de er avgjørende for både landbruket og beredskapen.

Derfor er det for meg helt uforståelig at næringsminister Cecilie Myrseth fra Troms og fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss fra Finnmark kan være med på å svekke matberedskapen i egen landsdel.

Senterpartiet mener matberedskap i Nord-Norge er minst like viktig som i sør. Ja, det er mye fisk i nord – og det er en viktig del av beredskapen. Men det er likevel avgjørende å ha lokal produksjon av kjøtt, melk, grønnsaker og poteter.

Senterpartiet går inn i budsjettforhandlingene med mål om å beholde beredskapslagringen av matmel i nord og sikre fortsatt matproduksjon i landsdelen. Det er uakseptabelt at Arbeiderpartiet vil gjøre Nord-Norge avhengig av matforsyning fra Sør-Norge. Det er mer enn nok ressurser i nord, men det trengs en politikk som støtter opp under dette.

(PETIT): Han kjæm brått, den vintern. Han varsle sitt komme både én og to ganga med kvite visittkort. Tredje gang vinteren melder sin ankomst er det kanskje for langtidsopphold.

Sola viser seg for siste gang den 18. november i Mehamn. Den er tilbake og synlig over Middagstuva den 25. januar. Mørketia vare i 68 døgn. Så skriver Bjarne Lillevik i Nordkynfolkets historie.

Vinter og mørketid er fint om man ikke er med sjark på opprørt hav eller på fjell i sne og kav. Når nordvesten kjæm med fokk og rokk går folk på baklengstur med ryggen først langs veien. Men kan man sitte nær en ovn med kaffekjelen, så er det bare godt å høre stormen.

Den kvite sneen varsler også adventstid. Det går mot jul og og kirkegang for kvitekrist. Det er den største vinterfest, det være ganske visst.

(SPISS): Det er en klok beslutning om NVE står fast på sin avgjørelse om at det ikke skal bygges vindmøller i det som var planlagt som Davvi vindkraftverk. Store vindmølleparker kan nok gi flere kroner i kommunekassene, både i Lebesby og i Gamvik, sistnevte som har en haltede økonomi.

Uberørte naturområder kan ende opp som en gravgård for vindmølleskall for all overskuelig fremtid i Lebesby. Det har også vært drømmer om vindmøller ut mot Kinnarodden og på Sandfjellet i Gamvik kommune. Dette vil bety at urørt natur blir ødelagt.

Det som var grunnlaget for bosetningen i disse to kommunene, såvel som i flere andre kommuner, var fritt fiske for lokalbefolkningen. Men  disse rettigheter ble overdratt til blant annet storselskapenes tråling der allmuen før dorget.

Resultatet var at fiskebestanden gikk ned. Som om ikke dette var nok, ble fisken, som skulle vært levert på lokale fiskebruk, sendt til anlegg lenger sør, kanskje også utenfor Norges grenser etter krav fra EU. Regjeringenes støtte til kvotebaroner og EU er svekket bosetning og folk i fiskeværene.

I tidligere tider gikk man på kaia og hentet seg en fisk til middag eller fire–fem for å lage fiskekaker på kjøkkenbenken. Så ble det forbudt å hente en fisk hos fiskeren på kaia. Myndighetene var vel redd for at lokalfolk skulle unngå moms og fortjeneste uten skatt. Man kriminaliserte nesten det som hadde vært en lokal tradisjoner i mannsaldre.

Nå må man gå på butikken og kjøpe noen få gamle fiskestykker for noen hundre kroner. I gamle dager kunne en fisker med et godt sjøvær legge en fisk på trappa til en enke, en fattig stakkar eller en storfamilie. Slikt ville jo nesten vært kriminelt i dag.

Det virker så fint når Oslo-politikere kommer med venner for en eksotisk opplevelse med reinkjøtt i Lavvo eller kanskje et møljekalas som de egentlig ikke synes er så godt. Men det gir sikkert artige minner med «kjaka» (torskehoder), torsketunger, kamsemager som er rensede torskemager fylt med lever og litt krydder.

Når festlige politiske bordtaler er over, kommer det engstelse for at utarming av distriktene er Stortingets langsiktige politikk. Er det utarming av småsamfunnene som skal knekke folk slik at de går med på naturødeleggelser med vindmøller ute i havgapet og transforatorer i reinens trekkområder på vidda.

Tidligere fylkesmann Anders Aune fryktet for utviklingen, at bare tusseladdene ville bli igjen i Finnmark. Er det dette politikerne egentlig ønsker.