Redaksjonen

Sametingspresident Silje Karine Muotka

(03.12.2024): Jeg ble forundret når jeg leste i VG at statsminister Jonas Gahr Støre sier at «Vi skal bygge ut betydelig mer kraft i Finnmark enn det Melkøya trenger. Vi skal bidra til at strømprisene ikke går opp».

På folkemøter der Sametinget har deltatt har kraftselskapene vært tydelige: det er umulig å garantere strømpriser i er marked – de sier tvert imot at strømprisene er markedsbaserte og at nettleien vil øke på grunn av bygging av nye kraftlinjer. Og dette er det forbrukerne som må betale for.

Etter min mening er det andre kriser som må prioriteres nå. Kysten er i nød. Landbaserte anlegg mangler råstoff, kvoter omfordeles ikke fra trål til kyst, og markedsadgangen for fisk – vår nest viktigste eksportvare – er svak. Regjeringens fiskeripolitikk har dessverre over tid ført til at fiskeritilganger har hopet seg opp på få og stadig færre hender, mens lokalbefolkningen som har rett til fiskeriene står igjen tomhendt på land.

Fisket er selve ryggraden i kystsamfunnene og hjertet av sjøsamisk kultur. Og fisket er en næring som fortsatt skal og må bære vår nasjon i fremtiden.

Arbeidskraftunderskuddet i hele Nord-Norge snakkes det lite om. Dette er en dramatisk situasjon. NAVs bedriftsundersøkelse for Finnmark og Troms 2024 viser dette klart. Vi trenger arbeidskraft og det er veldig mange ledige stillinger innenfor mange bransjer. 

I 2024 er det anslått at det trengs 3 245 kandidater i Finnmark og Troms. Tiltak for å fylle ledige stillinger vil telle mye mer enn å skape nye arbeidsplasser som forsvinner om få år. Konjunkturbarometeret for Nord-Norge viser at alle bedriftene trenger arbeidskraft og kompetanse, dette er en utfordring som må løses. Uten at vi løser dette, så får vi ikke gjort mye her i nord.

Da kommer vi til å mangle overnattingstjenester, vi kommer til å mangle nærbutikker, bygge- og anleggskapasitet, det vil være mangel på offentlig tjenesteyting, som sykepleiere, lærere og spesialiserte tjenester som leger og psykologer og mye annet.

De usikkerhetsmomentene bedriftene oppgir i konjunkturbarometeret er usikkerheter vi alle kjenner på. Det er det geopolitiske bildet, krig i Ukraina, inflasjon og høye renter, blant annet.

Sametingsrådet er enige i at sikkerhetspolitikk må være en viktig prioritering, og vi venter på regjeringens initiativer. Det geopolitiske bildet i Europa er alvorlig, og vår region grenser mot Russland. Konsekvensene av Sverige og Finlands NATO-medlemskap er noe vi må jobbe mer med. Dette er vi klare for å bruke innsats på fremfor urealistiske industriprosjekter som for eksempel ammoniakkfabrikker der vi er nødt til å bygge ned areal til vindindustri.

Jobb nummer én må være å sikre befolkningen og forsvarsevnen. Vi må sikre bosetting og at folk flytter tilbake. Dette innebærer å sikre kritisk infrastruktur, som sykehus, veier, transporttilbud og mobil- og internettdekning.

Elektrifiseringen er en katastrofal idé som vi er totalt uenige i, og dette er grunnen til at Sametinget har gått til sak mot staten. Saken har flere saksbehandlingsfeil: konsultasjonsplikten er brutt og konsekvensutredninger er ikke gjennomført.

Å bygge en fremtid på urealistiske kraftprosjekter er feilslått, og vi må heller bruke samfunnets kapasitet på å løse noen av de virkelige krisene i nord.

Av Jostein Sandsmark

Toppene i industri og næringsliv erfarer det nå, –  og nøler med å fortsette med klimatiltakene.  «Det grønne industriløftet» med havvind, batterifabrikker, el-biler og karbonlagring stagnerer.

VW har problemer, Vauxhall i England legger ned, Stellantis, som eier Peugeot, Citroën, Fiat, Jeep og åtte andre bilmerker, må redusere og aksjeverdien har blitt halvert. Vattenfall i Sverige skrinlegger sin CO2- nedgraving, Hydro med sine batterier og grønn hydrogen avvikler, Grønt stål i Sverige innstiller og Teco i Narvik med sine hydrogenbaserte brenselceller gir opp.  Havvindprosjektene er åpenbart ikke bærekraftige.

Det får likevel ingen konsekvenser. Firmaene er i lomma på politikerne med deres vyer og visjoner. De strener fram som før, og aktørene i «Det Grønne Skiftet» må bare følge på,  – de er økonomisk helt avhengig av sine oppdragsgivere – for prosjektene er ikke bærekraftige – de er tapsprosjekter som må få store subsidier og konkursgarantier.

Dette er et villet  hendingsforløp – en kalkulert prosess som ikke stanser opp før kassen er tom og folket fattiggjort, – mens deres egne lommer er velfylte.

Denne agendaen har aldri vært hemmeligholdt, men er en planlagt politikk fra Klaus Schwab i Davos med sitt WEF – Verdens Økonomiske Forum –understøttet av EU, FN og WHO.

Det geniale verktøyet har vært Det Grønne Skiftet, som har utløst Klimahysteriet og Parisavtalen med de hellige klimamålene.

Men hvordan kan dette skje – på lyse dagen? Har det ikke vært en opposisjon mot denne utviklingen?  Jo, men den har blitt ignorert, kneblet og avvist som useriøse konspirasjonsteorier. 

 Landsdekkende  Main Stream Medier har ikke tatt inn artikler og stoff som avslører bedraget, og lokalavisene har høye terskler for slike meningsutrykk.  Men det er enkelt å finne disse opposisjonskildene – det er bare å se hvem som må klare seg uten pressestøtte.

Klimarealistene (eller klimafornekterne – den absurde benevnelsen som klimafanatikerne bruker) – har i årevis vært klar i sin tale og hatt full vitenskapelig dekning for sine analyser.

Med et enkelt søk på  klimarealistene.no  og  dokument.no  har kunnskapen og fakta vært tilgjengelig.

Hele agendaen til klimafarsotten med verktøyet  Det Grønne Skiftet kunne blitt avblåst med  en eneste  vitenskapelig basert setning: 

Menneskeskapte utslipp av CO2 gassen har ingen målbar effekt på klimaet.

Det katastrofale, samfunnsødeleggende Grønne Skiftet er bare til skade.