Oppbyggelse

Preken i Eidanger kirke på Olsok-søndagen 29. juli 1962

Av Per Faye-Hansen

Tekst: Salme 100

Norge feirer i dag Olavsdagen. Det var den 29de juli året 1030 at kong Olav Haraldsønn, Olav den Hellige, falt i slaget på Stiklestad i Verdalen nord for Trondheim. Vår kirke har satt opp teksten om hvetekornet, som faller i jorden og dør og så bærer megen frukt på denne Olavsdagen! Det skulle da tyde på at Olavs blod ble kirkens sæd i Norge – ifølge det gamle ordet om at «martyrenes blod er kirkens sæd.» Kong Olav blir betraktet som folkekirkens grunnlegger i Norge og en kjent kirkehistoriker sier om ham at «større gjerning enn Olavs er ikke gjort i dette land.»

Sikkert er det at Olav er den eneste kongen i Norge, som har fått plass blant kirkens helgener. Til og med i det Hellige Land har man i århundrer kunnet lese hans navn på en av søylene i Betlehemskirken: «Olaus Rex Norvegiae». Men Olavs hellighet skriver seg mere fra de underlige legendene om alt som hendte etter hans død. En nøktern historieskriver som Sverre Steen mener tross Snorres skildringer og den gamle Olavspreken fra 1160 å måtte si: «Hvordan Olav var, vet vi ikke og får vi aldri vite.»

Olav var ikke den første som bragte kristendommen til Norge. Flere konger før ham, særlig Olav Tryggvason, hadde søkt å fremme Guds ære i landet ved å «bryte folk til Kristus» med makt. Slaget på Stiklestad stod ikke mellom hedenskap og kristendom, for bondehæren var minst like «kristen» som Olavs svenskehær. Og kong Knut den Mektige minst likeså kristen som kong Olav. Olav Haraldsønn falt ikke for Kristus, men for sitt kongedømme. Han hadde fridd landet fra danevelde og splittelse og samlet Norge for annen gang. Og dette verket ble stående også etter hans flukt og fall.

Når det gjelder Norges kristning, hadde nok Mostertinget i 1022 større betydning enn Stiklestad, for der fikk kong Olav og hans biskop Grimkjell vedtatt sin «kristenrett». Og det skjedde ikke ved vold og makt, for kristendommen kunne ikke lovfestes i Norge, før disse nye åndsmakters overlegenhet var anerkjent av folkemeningen. Olav forsto dette og vant derfor folket ved store demonstrasjoner som f. eks. hos Dale-Gudbrand på Hundorp i Gudbrandsdalen. Riktigere tør det derfor være å si det slik:

«Norge ble ikke kristnet ved kongebud, men etter kongens tiltak og folkets vedtak.» Etter århundrers påvirkning erklærte folket selv at det ville ha Kristus til Herre og lyde Hans lov, mens avgudsdyrkelsen skulle aktes som brott og synd. Olavs død vakte folkets ansvar for dette nye liv. Olav ble i folkets fantasi stående som idealkongen, et bilde av Kristus selv, som hadde lite til felles med den historiske Olav Haraldsønn, men som ble et verdifullt ideal for det norske folk i 500 år!

Vi feirer altså Norges «folkekristning» i dag. Vår kirke har av den grunn også satt opp en av de meget få tekster vi har fra det Gamle Testamentet som lektie for dagen: «Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss – til sitt folk og den hjord Han før.» Tør vi da virkelig si at vi er blitt Guds folk – enten det nå skjedde på Olavs tid eller senere litt etter litt inntil i dag? Er det norske folk et Guds folk, en hjord som lar seg fø av Herren? Tjener vi Herren med glede og kommer vi frem for Hans åsyn med jubel?

Ja, vil vel mange si: Våre fedre vedtok kristenretten, vår grunnlov sikrer kristentroen, til og med evangelisk-luthersk, våre barn blir døpt og konfirmert og våre skoler underviser i kristendom. Er vi ikke et kristent folk, hvor finns det da? Har ikke Herren gjort oss til sitt folk, hvem er da Hans folk?

Så selvkloke og overmodige er vi blitt som «hedningekristne» at vi uten videre tilegner oss både løfter og betegnelser og oppgaver, som opprinnelig ble gitt til det eneste folk, som med rette kan kalles Herrens folk, nemlig ISRAEL! Vi er blitt så vant til å plassere oss selv ganske selvfølgelig midt i Bibelens utsagn og profetier og regne med at det automatisk gjelder oss – uten å spørre etter betingelser og muligheter. Salme 100 er en jødisk salmists oppfordring til alle folk om å prise og tjene Herren, som har gjort Israel til sitt folk og alltid vist seg nådig og trofast mot det! Det er den samme oppfordring som vårt Karmelstevne på Grenland nå sender ut til Nordens og Tysklands kristne og her i dag til Eidanger menighet spesielt:

«Rop med fryd for Herren, all jorden! Tjen Herren med glede, kom frem for Hans åsyn med jubel! Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss – og ikke vi selv – til sitt folk!» Det er Gud selv som har gjort Israel til sitt folk og i våre dager kraftig minner oss om det ved staten Israels gjenreisning og jødenes hjemferd fra alle land til fedrelandet. ISRAEL ER HERRENS FOLK og vi er det bare såfremt vi er blitt «de helliges medborgere og Guds husfolk.» Vi var fremmede og utlendinger, av naturen vredens barn, uten Gud og håp i verden, ifølge Paulus, Ef. 2. Slik var det norske folk også på Olav den Helliges tid. Det nye som skjedde var at Gud begynte å ta seg ut et folk av hedninger for sitt navn – også i Norge. Hvem og hvor mange vet bare Herren – den salige, lille flokken, som Jesus kjennes ved, begynte å få noen norske navn også. Det gir oss all grunn til å feire Olavs tid med takk og pris!

Men det er også meget nødvendig å være klar over at det ingenlunde er tale om noen «folkekristning», for inntil i dag er der egentlig aldri stått frem noe kristent folk. Det er ikke folkene som blir kristne i denne tidsalder, men noen enkelte individer i hvert folk omvender seg ved evangeliets forkynnelse for å «bli et folk av hedninger for Herrens navn». Dvs. de «utkalles» fra folkene for å tilsluttes Kristi legeme, som er den sanne kirken, «ecclesia».

Det store spørsmålet for deg og meg og hver og en av hedningerot her i dag er derfor dette: «Min Jesus, er jeg en av dem. Vil du meg kalle din? – Står jeg for deg som hine fem Med lys i lampen min?»

Vi synger i en av våre salmer: Av døpte vrimler land og strand, men hvor er troens brand?» Som i det gamle Israel har vi i folkekirkens Norge i lange tider satt vår lit til helligdommens institusjoner, til dåp, konfirmasjon og kirkebøker – i et land som bruker femti ganger så meget til rusdrikk som til misjon og hvor kirkens øverste styre innbyr til human-etisk gjestebud nettopp den som forakter og undergraver Kristi kirke aller mest!

Dersom profeten Amos kom til oss som han kom til Israel i gammel tid, så ville han på Herrens vegne sikkert måtte si omtrent det samme til oss:

«Jeg hater og forakter eders høytider, og jeg har ikke behag i eders festforsamlinger. – For om I ofrer meg brennoffer og matoffer, finner jeg ikke behag i dem. – Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell, de fornemme blant de ypperste av folkene, dem som Israels hus pleier å vende seg til! – I, som jager den onde dag langt borte og flytter urettens sete nær til eder! I, som ligger på elfenbensbenker og dovner eder på eders leier, som synger allslags tull til harpens toner, som drikker vin av skåler og salver eder med den ypperste olje, men ikke sørger over Josefs skade!» Amos 5–6.

Mon det ikke er grunn til å si i dag: Vé de trygge på berget i nord og de sorgløse på Norges fjell! Vé alle dem som bevisst eller ubevisst har glemt Herren og henfalt til å dyrke levestandardens avgud, og vé dem, som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke! – «Jeg tåler ikke høytid og urett sammen,» sier Herren ved profeten Esaias.

Det er dessverre mange lignende forhold i vår kirke i dag som det var i profetens Israel. Man satte sin lit til statens offisielle kulturordninger, til embetsverkets religiøse institusjoner og tempeltjenesten. Er det noen som gjør det her i dag? Noen som bygger på sitt medlemskap i Olavs kirke eller en av fri-menighetene? Vær da klar over at på den store dagen, når vi alle skal åpenbares for Kristi domstol, da spørs det ikke om hvilken kirke eller menighet du tilhørte, men bare om ett: «Elsker du Jesus?» – «Er Jesus din personlige frelser?» – «Er Jesus ditt eneste håp?»

Jesus sa selv: «Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg!» Og Hans apostel Peter vitnet om det samme: «Det er ikke frelse i noen annen, for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelste!» Har du noensinne talt alvorlig med Herren om denne din eneste mulighet til salighet og spurt Ham direkte: «Min Jesus, er jeg en av dem, vil du kalle meg din?» Har du ikke klarhet i denne saken, så må du be i dag: «O, la meg ei til hvile gå, før derom jeg kan visshet få, Før du kan få det svar av meg: Du vet jeg elsker deg!» «Ved Jesu føtter ei stille stund, når Ordet kjem frå Hans eigen munn. Når eg og Jesus åleine er, då er det hugnad å vera her.»

Da skal også du få kjenne at Herren er Gud, som det står i Salme 100.

Når du og jeg blir liten og Jesus stor, da blir vi avhengige av Gud og ikke av mennesker, da får vi smake og kjenne at Herren er god, at Hans miskunnhet varer til evig tid, og Hans trofasthet fra slekt til slekt. Da får vi også trang til å rope det ut til all jorden: «Rop med fryd for Herren! Tjen Herren med glede, kom fram for Hans åsyn med jubel!»

For den som får oppleve kristenlivets indre logikk og fred og glede i den Hellige Ånd, han kan ikke holde det for seg selv, han må uvilkårlig dele med andre. Den frelsende troen er ikke noen tom innbildning, som flyter som en gås på vannet, som Henrik Müller sier. Nei, den er som ilden, som gjennomgløder alt jernet, og som helliger både ånd og sjel og legeme og setter andre i brand!

«Kjenn at Herren er Gud!» Ordet «kjenne» på hebraisk innebærer både «merke, erkjenne, føle, forstå, oppleve og erfare» – og det på det mest intime og personlige måte. Det gjelder både teori og praksis, både kunnskap og høyst personlig erfaring. Derfor blir alt nytt, når jeg virkelig får kjenne Herren, og andre må uvilkårlig også kjenne at jeg har fått kjenne Ham.

Kan dine kjære, dine medarbeidere merke på deg at du kjenner Jesus?

«Å kjenne at Herren er Gud» vil også si å erkjenne at Israels Gud er den Allmektige, himmelens og jordens skaper, alle folks eneste sanne Gud. Det betyr igjen at Israel er Hans utvalgte folk, som ingenlunde har utnevnt seg selv til denne rang, men tvert om søkt å slippe unna gang på gang og på mange måter. At Israel tross all forfølgelse og alt jødehat er blitt bevart som folk og så i vår generasjon gjenreist på underfullt vis i fedrenes løfteland, se, det er historiens og frelseshistoriens store under og selve tegnet fra vår Gud i vår tid.

Har du innsett dette og virkelig forstått hva som egentlig er skjedd fra 1948 til i dag? Jesus sa en gang: «Tror I ikke mine ord, så TRO DOG for gjerningenes skyld!» Derfor vil vi frimodig peke på gjenopprettelsen av Israel og jødenes samling fra alle land i dag og si: TRO DOG  – for kjensgjerningenes skyld! Her går Bibelens profetier i oppfyllelse bokstavelig og forunderlig midt for øynene våre. Med Israels statsminister Ben-Gurion kan vi bare si: «Vær realist! Tro på underet!» Og med jødenes egen bekjennelse etter frihetskrigen i 1948: «Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. – Av Herren er dette gjort og underfullt i våre øyne!»

Vi står jo midt oppe i dette, som går som en rød tråd gjennom hele profeten Esekiels bok: «Og I skal kjenne at jeg er Herren når jeg fører eder til Israels land – og der skal I komme i hu eders ferd. – Og I skal kjenne at jeg er Herren, når jeg gjør således med eder, for mitt navns skyld, sier Herren. Ez. 20, 42–44. – Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren, Israels Gud, når jeg åpenbarer min hellighet på eder,

Israel, for eders øyne.» Ez. 36, 23.

Gud Herren er nå i full gang med å åpenbare sin hellighet på Israels folk. Israel er det eneste folk på jorden som har løfte om en virkelig folkeomvendelse i denne tidsalder. Hele Israel skal bli frelst og være et messiansk folk. En slik virkelig folkekristning har vi aldri sett. Men når Jesus kommer igjen, vil det bli det i Israel, som profeten Sakarias sier: «Jeg vil utgyde nådens og bønnens ånd over Jerusalems innbyggere og de skal se opp til Ham, som de har gjennomstunget.» Og som Jesus sa: «De skal ikke se meg før de sier (som folk): Velsignet være Han som kommer i Herrens navn». Da skal Guds lov være skrevet i hver jødes sinn og hjerte – «og de skal ikke mere lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerninger og ikke mere komme deres synd i hu.» Jer. 31, 33–34.

I samme grad som kristenheten fjerner seg fra Jesus og Bibelen opplever vi nå at Israel nærmer seg til Jesus, spør etter Ham og leser om Ham og studerer sin Bibel. «Vi vil ha Ham igjen. Han er vår,» hører vi og leser vi. Og når Israel som folk blir frelst og 100 % messiansk, da har Herren fått igjen sin egentlige folkemisjonær, frelsens utvalgte demonstrasjonsfolk. Da først med Herrens personlige gjenkomst som Israels messianske konge på tronen i Jerusalem begynner folkekristningens tid. For da er det folket beredt til tjeneste, som egentlig fikk misjons- og dåpsbefalingen: Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler! Da går evangeliet, Herrens Ord, for alvor ut fra Jerusalem og folkeslagene får hente sin inspirasjon og velsignelse i Israel! For Israel blir et messiansk folk ved Kongens komme og folkets bekjennelse. Og hvorfor? Forat alle folkene skal kjenne at HERREN, HAN ER GUD!

Så er det altså klart at nettopp Israels gjenreisning skal hjelpe oss hedningefolk til å kjenne at Han er Herren – og Herren er Gud! Israels Hellige holder en kraftig andakt med sitt folk i dag i løftenes land – mere effektiv enn kirkens ofte misforståtte, om enn velmente omsorg for dette folk.

Litt av gjenklangen av denne andakt høres i disse dager på Grenland. Også du er velkommen for å kjenne at HERREN, Israels Hellige, HAN ER GUD!

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året – trykkes hver måned.

karmelin@netvision.net.il

Det var godt å få noen uker på sommerboplassen Áisraroaivi borte fra mygg og knott og annet utøy i Suotnju på Finnmarksvidda. Bildet viser Ture Mathisen Hætta født 1912 og hustru Marit Josefsdatter Hætta født Buljo, født 1924. T.v.: Kirketolk i Kautokeino, Berit Turi Mortensen, på besøk i 1996. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): «Min Gud er min klippe som jeg tar min tilflukt til – mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser. Fra vold frelser du meg.» 2Sam 22:3

Mange av Guds menn var omgitt av fiender. David var en av dem. Filistrenes angrep var stadig til bekymring og engstelse. Kong Saul sto ham etter livet. Da Herren fridde ham fra alle hans fiender og fra Sauls hånd, stemte han i lovsangen i andre Samuelsbok 22. Her beskriver han all nøden og fiendene som var for sterke for ham. Det var som om dødens bølger omspente ham. Men midt i dette mørket søker han tilflukt hos Herren og sier:

«Ja, du er mitt lys, Herre. Herren oppklarer mitt mørke» (v. 29). David fant sin trøst i at Herren frelser de «elendige» og at han «gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid» (v. 51).

Salmen handler om mer enn David. Den peker på grunnlaget for all sann trøst: den Salvede, han som er et «frelsens horn» til evig tid. Helt fra Mose tid var det opprettet fristeder som de anklagede kunne springe til. Ved å gripe fatt i hornene på sonofferalteret, sto flyktningen under Guds frelsende nåde.

Budskapet gjelder også Guds barn i dag, omgitt av krig og angrep fra djevelen og verden (utenfra) og kjødet (innenfra). Jesus er det alterhorn du kan søke tilflukt hos. «Han er skjold for alle dem som setter sin lit til ham» (v. 31).

Artikkelen var første gang trykket i Lov og Evangelium

www.nll.no

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEKOMMENTAR): Interessen for kirkehistorie og samisk språk i nord gjorde at tjenesten ble i Finnmark. Det var også en kjent sak at Den gamle norske kirke (Dnk) i de to nordligste fylker svært ofte måtte ty til feltprester på grunn av prestemangel. Nå kan man derimot bli prester nesten uten skolering, sammenlignet med gamle dager. I min tid var studietiden og praktikum satt opp til en varighet på syv og et halvt år. Mitt beste praktikum som virkelig var verdifullt, hadde jeg hos gamle prester i nord. Det var visstnok etter at Gunnar Stålsett (Sp) ble Oslos biskop etter en politisk «hestehandel» i Bondevik regjeringen i mars 1998, at utdannelsen til prester i Dnk ble kraftig redusert. 

Det mest verdifulle da vi bodde i Lakselv, var tjenesten utenom Forsvaret, særlig i Karasjok og Porsanger. Det var gudstjenester og kasualia. Det skulle senere bli fast tjeneste i Nordkapp. Den lengste og rikeste tiden ble i Kautokeino, stedet jeg fortsatt besøker. Der har Skriften og Den evangelisk-lutherske bekjennelse vært grunnfestet nesten frem til i dag. Etter hvert som de gamle går bort, blir søndagsmenigheten mindre. Dnk og Samisk Kirkeråd er blitt mer liberale etter hvert. Det blir sikkert verre! Hvis en person søker på en prestestilling og er politisk korrekt, blir søkeren tilsatt. I gamle dager var det en teologisk kandidat som fornektet jomfrufødselen. Kandidaten ble dermed ikke ordinert av en bibeltro biskop. Kandidaten ventet bare til ledelsen i Dnk ble liberalisert, så ble han ordinert, og vedkommende er fortsatt i tjeneste i Dnk.

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR): Sett deg ned med Bibelen og fryd deg over alle profetiske løftene som oppfylles i vår tid. Det styrker deg i troen og håpet. Glem ikke at Bibelen pålegger oss å skjønne oss på TIDEN. Både folkene i 1. Krøn. 12, 32, – av Issakars barn menn som forstod sig på tidene, så de visste hvad Israel hadde å gjøre; –» var slikt folk. De kom til David på flukt for Saul. Glem heller ikke at Jesus refset fariseerne fordi de ikke ut fra profetiene så at det var Jesus de hadde foran seg. Paulus minner om det samme i Rom. 13, 11: «Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er kommet da vi skal våkne op av søvne; –» Og nok en sak. Ordet sier i Sakarias 3, 7 at Gud har åpenbart oss alt som skal skje, og profetene gjorde det vi skal gjøre – ransake Skriftene som du kan lese om det i 1. Peter. 1.

Men så til Ordene hos Esaias som har gledet meg nå noen dager.  De står i kapittel 49, og vi bør gjøre som profeten, Guds trette tjener, starter med:

«Hør på mig, I øer, og gi akt, I folk fra det fjerne! Herren har kalt mig fra mors liv av, Han har nevnt mitt navn fra min mors skjød.  2 Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult mig i sin hånds skygge; Han har gjort mig til en blank pil og gjemt mig i sitt kogger.  3 Og Han sa til mig: Du er min tjener, du er Israel, på hvem jeg vil åpenbare min herlighet.  4 Men jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet mig trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft; men min rett er allikevel hos Herren, og min lønn hos min Gud.»

Neida, det var langt fra forgjeves.

«5 Og nu sier Herren, som fra mors liv har dannet mig til sin tjener, for å føre Jakob tilbake til Ham og samle Israel for Ham, og jeg er æret i Herrens øine, og min Gud er blitt min styrke – 6 Han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake; så vil jeg da gjøre dig til hedningenes lys, forat min frelse må nå til jordens ende.»

Riktignok sagt ca. 750 år f.Kr. – men sanne og veldige Ord om når Gud samler Sitt folk «forat min frelse må nå til jordens ende.» Merk deg og gled deg ved at det er dette som er hensikten med samlingen vi ser i dag. Merk deg særlig det lille FORAT. Derfor raser verden og satan.

Så lever denne vidunderlige profeten seg inn i Jesus på korset – Israels gjenløser

«7 Så sier Herren, Israels gjenløser, Israels Hellige, til Ham som er foraktet av hver sjel, til Ham som vekker folks avsky, til Ham som er herskeres tjener: Konger skal se det og reise sig, fyrster skal se det og kaste sig ned, for Herrens skyld, som er trofast, for Israels Helliges skyld, som utvalgte dig.» Nå er tiden kommet og de forstår!

Nå er tiden inne for en ny paktslutning med jødene

«8 Så sier Herren: På den tid som behager mig, bønnhører jeg dig, og på frelsens dag hjelper jeg dig, og jeg vil bevare dig og gjøre dig til en pakt for folket, forat du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvelodder 9 og si til de fangne: Gå ut! – til dem som er i mørket: Kom frem! På veiene skal de beite, og på alle de bare hauger skal det være beitemark for dem. 10 De skal ikke sulte og ikke tørste, og hverken det glødende sandhav eller solen skal skade dem; for Han som forbarmer sig over dem, skal føre dem og lede dem til kildevell, 11 og jeg vil gjøre alle mine fjell til veier, og mine ryddede veier skal bygges høiere.»

Godt 5 millioner er kommet — og minst 6 millioner til kommer. Herren trøster nå

«12 Se, de kommer langt borte fra, nogen fra nord og nogen fra vest og nogen fra Sinims land. 13 Juble, I himler, og fryd dig, du jord! I fjell, bryt ut i frydesang! For Herren trøster sitt folk, og over sine elendige forbarmer Han sig.»

Jødene klager – forståelig nok, men ikke «Jeg er» – sårmerkene minner Ham

«14 Sion sa: Herren har forlatt mig, Herren har glemt mig. 15 Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer sig over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg dig. 16 Se, I begge mine hender har jeg tegnet dig, dine murer står alltid for mig.»

Nå samler «Jeg er» jødene for siste gang

«17 Dine barn kommer i hast; de som brøt dig ned og ødela dig, de skal dra bort fra dig. 18 Løft dine øine og se dig omkring! De samler sig alle sammen, de kommer til dig. Så sant jeg lever, sier Herren, du skal iføre dig dem alle sammen som en prydelse og binde dem om dig lik bruden; 19 for dine ruiner og dine øde steder og ditt herjede land – sannelig, nu skal du være for trang for innbyggerne, og dine ødeleggere skal være langt borte. 20 Ennu skal du få høre barna fra din barnløshets dager si: Plassen er for trang for mig; flytt dig, så jeg kan få bo her! 21 Og du skal si i ditt hjerte: Hvem har født mig disse barn? Jeg var jo barnløs og ufruktbar, landflyktig og jaget bort. Og hvem har fostret disse? Jeg var jo enslig tilbake. Hvor var da disse?»

Pass dere – dere hedningefolk  –  ikke klokt å slåss med «Jakobs Veldige din gjenløser.»

«22 Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg vil løfte min hånd til hedningene og reise mitt banner for folkene, og de skal komme med dine sønner ved barmen, og dine døtre skal de bære på skulderen. 23 Og konger skal være dine fosterfedre, og deres dronninger dine ammer; de skal kaste sig på sitt ansikt til jorden for dig, og dine føtters støv skal de slikke, og du skal kjenne at jeg er Herren, og at de som bier efter mig, ikke skal bli til skamme. 24 Kan vel nogen ta hærfanget fra en kjempe, eller kan fangene slippe fra den som de med rette tilhører? / 25 Ja! For så sier Herren: Både skal fangene tas fra kjempen, og voldsmannens hærfang slippe unda, og med din motpart vil jeg gå i rette, og dine barn vil jeg frelse. 26 Og jeg vil la dine undertrykkere ete sitt eget kjøtt, og av sitt eget blod skal de bli drukne som av druesaft; og alt kjød skal kjenne at jeg, Herren, er din frelser, Jakobs Veldige din gjenløser.»

* * *

Les gjerne også Ap.gj. 15 v. 13 ff., og Rom. 11 – og har du litt tid til overs, så klikk deg inn på www.Kommentar-Avisa.no og la deg informere om de «To hovedlinjer…» Slik oversikt i Bibelsk lys er godt å ha med seg i disse tider.

Artikkelen er fra Kommentar-Avisa.no

Rotsund kapell er en langkirke fra 1932 på Rotsund i Nordreisa kommune i Troms og Finnmark fylke. Kirken har 240 plasser. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

Av Vidar Norberg

(NYTT): Eli Schussheim i organisasjonen Efrat i Jerusalem er død. I hans tid reddet Efrat nesten 80.000 barn fra abortdøden.

I et tidligere intervju fortalte han at abort er hovedårsaken til at mennesker mister livet over hele verden. Han sa at det er som en epidemi. Millioner av mennesker dør.

Hvert år mister 40.000 livet i abortdød i Israel. Det er ifølge Efrat 19.543 kvinner som søker abortnemndene om abort. 99,2 prosent av søknadene blir innvilget. I tillegg er det 20.000 illegale aborter i Israel.

Under intervjuet med spratt Schussheim opp og hentet en bunke røde skjemaer. Alle var fra obligatoriske konsultasjoner i abortnemder. De var undertegnet av en sosialarbeider og to leger.

–Dette er dødsdommene, sa Schussheim og tårene kom frem.

Han ville hjelpe kvinnene til å bære frem barnet. Efrat gav dem ikke penger, men praktisk støtte til vordende mødre som engstet seg for hvordan de skulle klare ansvaret for barnet. Kvinnene fikk barnevogn, lekegrind og pakker med alt fra barnemat til fødevarer for påsken, bleier, og klær. Ikke bare én pakke, men én pakke i måneden i 24 måneder. 78.527 kvinner tok imot tilbudet. Dette er de barna som Eli Schussheim reddet sammen med 3000 volontører som trodde på oppdraget om å redde barna i mors liv. I tillegg kan hans foredrag, intervjuer og brosjyrer ha avverget mange fosterdrap.

Eli Schussheim ble født i 1941. Hans foreldre flyktet fra holocaust i Polen til Argentina. De mistet resten av familien.

Han var en dypt religiøs jøde. I Argentina ville han to ganger avslutte legestudiene dersom han måtte ta eksamen på sabbaten. Begge ganger fikk han dispensasjon. 

Schussheim giftet seg i 1957 med Shoshana. De var gift i 57 år.  De nygifte åpnet en legeklinikk. De bestemte seg for å emigrere til Israel. Her fikk han arbeid ved sykehuset Shaare Zedek. Under seksdagerskrigen i 1967 arbeidet han i Forsvarets sanitetstjeneste. I yom kippur-krigen var Schussheim leder for et feltsykehus og behandlet mange sårede soldater. Mirakuløst ble hans eget liv også reddet. Han arbeidet også ved Hadassa-sykehuset. Og Schussheim var lege for samtidens store rabbinere og medlemmer av Knesset.

Det var en nøktern mann som samlet inn penger til Efrat. Han reiste ikke på bussinesklasse. Da en rik mann ville bygge et stort og fint bygg for Efrat, ba Schussheim om penger til arbeidet og fikk dem. Under koronapandemien lånte de penger. Forespørslene om hjelp økte med 60 prosent.

Etter å ha ledet morgenbønnen på sabbaten, fikk Eli Shcussheim slag. Han døde den 9. juni. I en pressemelding sto det skrevet at hans sjel vendte tilbake til hans skaper.

–Uansett hva jeg gir til Efrat, føler jeg at organisasjonen gir meg mangfoldig tilbake. Og så er det den gleden jeg får fra Efrat hver dag når jeg ser nyheten om en fødselsattest. Det er ingen større tilfredsstillelse. Jeg ville ikke bytte for milliarder, sa Eli Schussheim.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – Trykkes hver måned – 500 kroner i året

e-post: karmelin@netvision.net.il

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): Dette var Peters klare vitnesbyrd. Disiplene vitnet ikke om seg selv, sine egne tanker og gjerninger. Ikke om andres liv og virker. Heller ikke fokuserte de på sine opplevelser, som de vel mer enn noen andre kunne ha vist til. De hadde jo levd sammen med og fulgt Jesus i tre år.

«Det er Ham vi vitner om», sa Peter etter at det var skjedd et helbredelsesunder med en lam tigger. Han viste til «livets høvding». «Han som dere forrådte og fornektet». Og de vitnet om at underet med den lamme mannen, skjedde «ved troen på Jesu navn». Deres vitnesbyrd pekte på Jesus, Hans navn og gjerning. Det var dette navn som ga «styrke til denne mannen», lød vitnesbyrdet.

Det kristne vitnesbyrd handler om Jesus. Det peker på Ham. Hans ord og gjerninger, liv og offer. Det Han har gjort for oss og Hans gjerning med oss. Livet med Ham og for Ham. Den rikdom av velsignelser det er å tro på Ham, høre Hans ord og være i Hans samfunn og kall.

Ja, «det er Ham vi vitner om». Disse ord av apostelen Peter veileder og inspirerer. Vi skal si ham det etter og gjøre det til norm og standard. Et sant kristent vitnesbyrd handler om Jesus, det Han har gjort, gjør og gir. Og da må en ikke bare fortelle om egne erfaringer eller opplevelser. Men la Bibelens vitnesbyrd om Ham høres. Det viktigste er hva den forkynner om Jesus. Med vitnesbyrdet meddeler vi troen på Ordet om og fra Ham. Det er både en bekjennelseshandling og en forkynnergjerning.

Fristelsen til bare å fortelle om seg og sitt er nær. Å fylle vitnesbyrdet med det en gjør og får til. Og da helst det som lykkes, det som skinner av og vises stort og fint. Men det blir så lett et vitnesbyrd om seg selv, sin innsats og egen gjerning.

Dette apostelordet er en viktig veiledning for arbeidet i Guds rike. Misjon er å bringe vitnesbyrdet om Jesus. Det handler både om Hans budskap, omsorg med diakoni og undervisning. Men i alle disse oppgavene og for alle som står i dem, gjelder dette: «Det er Ham vi vitner om». Vitnesbyrdet om Jesus hører alltid med. Det er en kallsplikt i ethvert misjonskall, hvor det verken skal være noen tvil eller noe unntak.

Midt i en stor opplevelse og åndelig begivenhetsrik stund var det nødvendig for apostelen å understreke dette. De måtte ikke miste fokus når de fikk oppleve et helbredelsesunder, men fortsatt ha blikket på Jesus. Derfor vises det til Ham. Det ga navn og adresse for bønn og håp. I Hans navn må vi be og kan bønnesvaret skje.

Og derfor vises det til Ham, Jesus Kristus, «det Guds Lam som bærer verdens synd» og er «en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens». (1. Joh. 2, 2) For at flere kan få høre og bli kjent med Ham, vår Herre og frelser. Og vende seg til Jesus i tro og bønn. «Det er Ham vi vitner om».

«I Ham er det vi lever»

Forkynn det faktum liketil:
i Ham vi rører oss, er til,
kunngjort sterkt på Areopagos *
for dommere med vantros tross.

Du vise, vær så vis og klok,
å tro, adlyd «Bøkenes bok»!
Der ser du åpenbaring skjønn:
Soning og fred gitt ved Guds Sønn.

«Det skjulte hører Herren til»,
men ditt behov, Han vise vil:
Guds redning i fra synd og dom,
som ordnet ble da Jesus kom!

Han selv gir alle liv og ånd.
Alt godt vi får av Faders hånd.
«Herre over himmel og jord»
påbyr: Omvend deg, så du tror!

Axel Remme
*Inspirert av Apost.gj. 17, 18–34.