Bilder

Ja, det ble virkelig en kald og brutal avskjed med deres kjære hjembygd denne høstdagen i 1944, særlig for beboerne på Lebesby gamlehjem. For medlidenhet med lokalbefolkningen var ikke på sin plass. Fastbundet på dekk lå de og frøs på deres siste tur ut fjorden. Men velkomsten i Stadsbygd var desto varmere. Folk viste stor medlidenhet og visste ikke hva godt de skulle gjøre for de tvangsevakuerte som ankom bygda ni dager senere.

Denne hendelsen ble nylig markert både i Lebesby og Stadsbygd. På 80-årsdagen for den dramatiske dagen var vi samlet til historiekveld på Lebesby bygdetun. Vi begynte med en sang. For det var mange deporterte som hadde samlet sine lengsler i verselinjer. En av dem var Magnhild Bøgeberg. Nå sang vi hennes sang «Lengsel» til en melodi av Harald Grimstad.

Etter en oversikt over det som hadde skjedd i hittil i krigen, satte vi søkelyset på den dramatiske hendelsen denne novemberdagen for 80 år siden. Folk håpet i det lengste å bli spart siden de lå så avsides og utenfor allfarvei. Ingen bryr seg vel om oss!  Men evakueringsordren kom også til Lebesby. 2. november fikk de ordre om å møte opp i Ifjord om tre dager. Men straks etter kom det kontraordre om at de måtte innfinne seg på brygga om to timer. For ute i fjorden lå ishavsskuta Fortuna og ventet på dem.

Det hjalp ikke hvor pent søster Hilda Madsen ba for de gamle. Alle måtte om bord. De måtte sage av føttene på sengene og bruke dem som bårer for dem som ikke kunne gå. Så ble sengene med de svakeste gamle bundet fast på dekk. En mengde sildetønner ble kastet over bord for å laste båten full med bygdas 250 innbyggere. To gestapoer ville hive de dårligste på sjøen. «De overlever ikke en evakuering likevel», sa de. Men da satte kapteinen foten ned og sa: «Ikke en neste voldshandling om bord her! Ellers får de ta skuta og styre sjøl.» Da turde de ikke. Det har enda ikke lyktes å finne ut hvem denne mannen var, annet enn at han var kortvokst kar fra Ålesund.

Så kjørte båten ut fjorden. Vår Herre hadde ordnet med vindstille og mildt vær, og de nådde Hammerfest etter 14 timer. Der overnattet de i katolikkirken og kom neste dag til Tromsø. Under innseilingen døde et tremåneders barn av mangel på næring. Så bar det videre med hurtigruteskipet Sigurd Jarl til Trondheim før den siste etappen over Trondheimsfjorden med ferja Staværingen og inn på kaia i Stadsbygd hvor folk tok imot dem med åpne armer og varme hjerter.

«I bygdas historie kjenner vi ingen hendelser hvor folk har stått mer sammen enn i dette tilfellet. Det var ikke grenser for medfølelse folk viste for folket fra nord som måtte reise fra alt de eide. Spesielt vakte de gamle og syke folks sympati. Oppfordringer om å stille opp for flyktningene kom både fra Heimefronten og fra Nasjonal samling. Her var det full enighet. Svenska Norgeshjelpen bidro også med bl.a. klær og annet utstyr.

Folk ble oppfordret til å gi, og det var mye flyktningene trengte ettersom de måtte reise fra alt de eide. Og bygdefolket ga av det de hadde etter nesten fem år med krigstid og varemangel.» (Harald Andresen: Stadsbygd under krigen s.154).

To av de gamle døde i Trondheim, og en døde med det samme de flyttet inn i Stadsbygd prestegård. I løpet av vinteren døde flere på grunn av påkjenningene. De som levde videre, fikk heller ikke se hjembygda igjen og fant en og en sin hvile i Trøndelags jord.

Denne hendelsen satte sitt preg på bygda. Torsdag 9. november hadde de et arrangement på Museet Kystens Arv hvor de mintes det som skjedde. Bygdehistoriker Harald Andresen holdt foredrag. Der trakk han frem et barndomsminne han hadde skrevet om i sin bok. Gutten, Andreas Hårsaker, var bare 3,5 år gammel «da han var med sin far, Adolf, til flyktningene som bodde på prestegården like før jul 1944 med noe julemat. Det var snøføre og de brukte spark til turen. En dame kom ut mot dem på trappa og tok imot varene de hadde med. Andreas var bare 3,5 år da det skjedde. Han sier at grunnen til at han husker dette så godt, er at han syntes dama på trappa var uvanlig liten. Det skulle vise seg at det var mulig å spore dama Andreas hadde sett, og til og med få hennes fantastiske historie.» (ibid. s.158)

Det var gammeljordmora i Lebesby, Rikardine Bøgeberg (1861-1949). I den nyss nevnte bok dvelte han spesielt ved henne og lot henne være representant for de gamle. «Det går utallige historier om Rikardine. Når de fattige samekonene i sin nød kom til henne for å be om hjelp, gikk de aldri tomhendt derifra» (s. 159).

Derfor var det ekstra gildt at et av Rikardines oldebarn, Jan Roald Bøgeberg, og to av hennes tippoldebarn, Maria og Sigrid, dukket opp på denne kvelden. Jan Roald og hans kone Marit Helene hadde også vært på arrangementet i Lebesby. Dermed ble disse hendelsene knyttet sammen på en fin måte. Han hadde med seg blomster med takk fra Lebesby kommune ved ordfører Kristin Johnsen, Lebesby historielag ved undertegnede og ham selv på vegne av etterkommerne. Sigrid leste diktet «Gammel-jordmora» av Magnhild Bøgeberg, og Maria leste «Farvel, Finnmark» som også ble sunget til avslutning på historiekvelden i Lebesby. 

Det var Finnemisjonen som drev Lebesby Gamlehjem. De heter nå Samemisjonen, og de drev hjemmet til 2002 da kommunen overtok og gjorde det om til omsorgsboliger. Anne Grete Myraunet (født Bye) overbrakte takk og blomster fra Samemisjonen. Hun sitter i kretsstyret for Trøndelag og har samisk bakgrunn fra Finnmark. Hun har vokst opp i Kirkenes og hennes mor var fra Kifjord i Lebesby.

«Historier fra vår felles fortid er viktig å ta vare på og bringe videre til kommende generasjoner. Det handler om vår identitet og tilhørighet til stedet vi bor. I krigstid og tunge tider betyr tilhørighet og samhold mer enn noen gang. Det gir folk styrke til å komme over de tyngste stunder og verste kriser. Dette ble understreket gang på gang av de som opplevde krigstiden, samholdet er aldri blitt glemt. Freden og friheten var hele tiden vårt felles mål.» (ibid s. 178)

Nils Borge Teigen, Lebesby

Av Vidar Norberg

Leif Halsos startet 1. september i tjenesten som daglig leder i Norges Samemisjon. Han er klar til å reise rundt for å forkynne Guds ord. Det kan han også gjøre på samisk.

Kjerneområdet for Norges Samemisjon er Finnmark, men Halsos regner med at det blir reiser både nord og sør for hjemmekontoret på Halsa i Meløy.

Halsos var i 2020 daglig leder i Samemisjonen. Tidligere har han arbeidet for Frikirken. Han har bodd rundt ti år i Masi, vært kateket og hatt ansvar for konfirmasjonsundervisning i Kautokeino.

–Jeg gleder meg til å bli kjent med folk på nytt. Jeg har stor glede av å prøve å snakke samisk. Da jeg var kateket, var det en dame som trodde jeg var fra Karasjok. Det var et fin kompliment.

Håper du som forkynner å få en tur med kjørerein på vidda?

–Det hadde vært eksklusivt, sier Halsos og ler.

–Men det blir vel kanskje mer skuter enn kjørerein.

Forkynnelse

–Hva er viktig i forkynnelsen i dag?

–Vi ønsker å være en misjon med respekt for Guds Ord, for troen kommer av hørelsen. Jesus sier at der to eller tre er samlet, er Han midt iblant dem. Det er noe unikt, sier Leif Halsos.

–Vi lever i en tid med oppjagethet. Men våre samiske trossøsken har noe veldig fint å tilføre. De har nærhet til naturen, respekt for Guds Ord og for den åndelige dimensjon. Jeg har inntrykk av at respekten for Guds Ord er større i blant i den samiske befolkningen enn i den norske.

–Jeg gleder meg til å sitte ned på de små husmøter og forsamlinger, synge de gamle sanger og forkynne om Ham som har sonet våre synder, beseiret døden og gitt oss sin gode Hellige Ånd, sier Halsos.

–Den kristne samiske befolkningen er kanskje mer gammeltroende enn den norske befolkningen?

–Ja, de er en frukt av Læstadius’ forkynnelse. Han var en vitenskapsmann, men fokus var på forkynnelsen av Guds Ord, og dette traff folk. Han var nok også foraktet av en del av sine embetsbrødre.

–Vil du samarbeide med kvinnelige og homofile prester?

–Jeg kan ikke se at dette er rett i Guds Ord, og det vil sette en standard for samarbeid, svarer Halsos.

Samisk

–Hvordan var din første arbeidsdag, mandag?

­–Det var en fin opplevelse å samtale med formann Stein Ingvar Kvalviknes, redaktør av Radio DSF, Tormod Gusland, og administrasjonssekretær Eva Okkels.

–Hva snakke dere om?

–Det var om landsstyremøtet i Karasjok til helgen og om veien videre for Radio DSF.

–Tirsdag går turen nordover.

–Har samemisjonen penger?

–Samemisjonen har vært plaget med underskudd, men det er tatt drastiske grep. Det er en utfordring å få driften i balanse, sier Leif Halsos.

Kateket og vikarprest Leif Halsos i samtale med konfirmanter i Kautokeino kirke i 1994. (Arkivfoto: Olav Berg Lyngmo)

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Kong David var omgitt av fiender. Kong Saul var etter ham for å drepe ham. Men Gud var med David og hjalp ham fra Sauls hånd. Det er derfor David kunne si: «Mot hans makt vil jeg vente på deg, for Gud er min borg.» (Salme 59,10)

En borg er der man kan være i skjul når fienden angriper. Det opplevde David gang på gang. Han måtte alltid leve i skjul for fiender som stod ham etter livet.

I Salme 18,3 synger David: «Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.»

I en kjent sang synger vi: Hvi skulle jeg sørge, jeg har jo en venn, som bær’ på sitt hjerte min nød.» I vers 4 lyder det: «Jeg frykter ei mere for helvetes makt, min borg det er Israels Gud. Han skal meg bevare, for det har Han sagt, Han kan ikke glemme sin brud.» (Nils Frykman)

Det er godt å få tro på når det røyner på. Vi møter motgang av forskjellig slag, det kan være mobbing på skole og på jobb. Det går hardt utover den psykiske helse. Den tyngste byrden å måtte bære er anklagen fra Satan som stadig minner deg om dine synder.

David ba til Gud i sin nød. Han sa: «Vend ditt øre til meg! Skynd deg og fri meg ut! Vær du mitt klippevern, en borg til min frelse.» (Sal.31,3)

Han ber om at Gud må høre hans bønn. Herren må være hans klippevern og en borg til frelse. Det skal vi få be om når vi er i nød. Borgen, som er Gud, bevarer oss mot ondskapens åndehær.

Apostelen Paulus skriver om det til menigheten i Efesus: «Bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef.6,10–12)

Jesus er vår fulle rustning. Han er vår sikre borg mot Satans brennende piler. Uten Ham er vi fortapt, men når vi er i Hans veldige kraft, er vi trygge mot djevelens listige angrep. Derfor er det viktig å holde seg nær til Jesus.

Det er sant det Martin Luther synger om: «Vår Gud Han er så fast en borg, Han er vårt skjold og verge. Han hjelper oss av nød og sorg og vet oss vel å berge. Vår gamle fiend’ hård til strid imot oss står, stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like.»

I Guds faste borg er vi alltid trygge.

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Vi leser i Ef.2,20: «Bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.»

Apostelen Paulus tar oss med til en åndelig byggeplass. Det gjelder å bygge på riktig grunn. For at huset skal stå stødig er det viktig med en skikkelig grunnmur. Grunnvollen er ikke noe mindre enn apostlenes og profetenes lære.

Det betyr at Bibelen er vår eneste grunn som livet kan bygges på. Det er dette som Jesus lærer oss i sin tale til disiplene. Jesus sier i sin bergpreken: «Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn.» (Matt.7,24)

Du kjenner denne historien fra søndagsskolen. Vi sang: «Bygge Guds rike her på jord.» Ja, det er den sikreste grunn. Vi bygger vårt liv på Ordets klippegrunn.

Tenk at vi er på en byggeplass. Hva ser vi der? Der er det gravemaskiner som graver dypt ned i bakken. De skal ha en fast grunn som huset kan stå på.  Helt ned på fjell må det graves. Så ser vi planker og bord. Det er mye som må på plass før huset kan reises.

Det åndelige hus er bygd opp av levende steiner. Slik skriver apostelen Peter: «… og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus …» (1.Pet.2,5a)

Et åndelig hus av levende steiner – der du er en levende stein. Det er et vakkert bilde på menighetens oppbyggelse. Vi står sammen og støtter hverandre i Guds hus.

I en sang synger vi: «Har du ditt hus oppå klippen bygd, sikkert i stormen det står. Da kan for alltid du hvile trygt, stormer det år etter år.»

Det er en stor sannhet som holder hele livet. Paulus skriver at Kristus er klippen. (Se 1. Kor.10,4)

Det står videre i sangen: «Intet kan rokke den sterke grunn, Klippen for evig står fast. Selv når i dødens og dommens stund, jorden forsvinner i hast. Evig fortapt er da en og hver som ikke frelsen i Jesus har. Søk da ditt feste på klippen der, vil du i dommen gå klar!»

I disse urolige tider, hvor vi hører om krig og forfølgelse rundt i verden, er det lett å bli skremt. Men Jesus sier at vi som tror på Ham, ikke skal la oss skremme. (Matt.24,6)

Derfor gjelder det å bygge vårt liv på Jesus Kristus.

Av Vidar Norberg

(Lovisa, Finland – 21.06.2024): Sankthansaften i Finland er den eneste dagen i året hvor det korsmerkede flagget er oppe hele natten. For noen er sankthansaften tid for kristne stevner.

Den som har flaggstang, starter flaggheisingen klokken 18.00. Når flagget går til topps, synges den patriotiske finske sangen «Vårt blå korsflagg». Slik lyder første vers:

Vårt blå korsflagg,
vi sverger til deg med våre hjerter:
å leve og dø for deg
er vårt høyeste ønske …

I noen  hjem synges det nok også salmer i glede over at Finland er et fritt land.

Under en flaggheising ble salmen «Siunaa ja varjele meitä Korkein kädelläs» (Velsign og beskytt oss Den høyeste med Din hånd) sunget. Salmen ble til under vinterkrigen i 1939 og kalles «Finsk bønn».

Finske pinsevenner har hver sankthans et stevne i Keuruu midt i Finland. De førstefødte læstadianerne (Esikoislestadiolaiset) i Lahtis innbyr til møter på sankthansaften. Det var også kirkelig radiogudstjeneste på sankthansdagen, lørdag formiddag.

Betalt fridag

Sankthansaften i Finland er betalt fridag. Men den feires ikke på døperen Johannes’ fødselsdag. Det var president Mauno Koivisto som fikk ideen om at sankthansaften skulle feires på en fredag før døperen Johannes’ fødselsdag. Det ble en dobbelhelg som noen mente det ville være økonomisk fordelaktig for Finland.

For mange er forberedelsene viktige. Folk skal handle inn til langhelgen. Noen butikker og kjøpesentre åpner som vanlig klokken seks på morgenen i Finland. Sankthansaften er i løpet av formiddagen en av de travleste handledagene i året. En av de viktige matvarene er pølser av svin, okse, kalkun og kylling. De ligger klar i vakuumpakker i butikkhyllene.

Finland er kjent som de tusen sjøers land. Og for hver sjø er det enda flere trær. De finske skogene er landets gull. Problemet med gullet på sankthansaften er at den tar fyr av en glo eller to. Derfor må man være særdeles forsiktig. En måte å løse faren for alvorlige skogbranner er fellesbål. Noen steder lager man store flåter på sjøen. Så kan folk se ilden fra land. I Jakobstad i Österbotten er det ikke tradisjon med bål og folk hygger seg like godt uten flammer i sommernatten.

Det er i Finland mange saunaer som varmes opp på sankthansaften. Noen er snare til å hoppe ut i vannet. I år var det fem som druknet, og tre som omkom i bilulykker. Det var stor trafikk, og det ble varslet om køer ved Lahtis og utenfor Lovisa.

---

Patriotisk sang

Slik er den finske sangen «Vårt blå korsflagg»:

Siniristilippumme,
sulle käsin vannomme, sydämin:
sinun puolestas elää ja kuolla
on halumme korkehin.

Kuin taivas ja hanki Suomen
ovat värisi puhtahat.
Sinä hulmullas mielemme nostat
ja kotimme korotat.

Isät, veljet verellään
vihki sinut viiriksi vapaan maan.
Ilomiellä sun jäljessäs käymme
teit’ isäin astumaan.

Sun on kunnias kunniamme,
sinun voimasi voimamme on.
Sinun kanssasi onnemme jaamme
ja iskut kohtalon.

Siniristilippumme,
sulle valan vannomme kallihin:
sinun puolestas elää ja kuolla
on halumme korkehin.

Sanat: V.A. Koskenniemi