Av Axel Remme

Et større ord er aldri sagt.
Det kan sies om disse Jesu ord på korset. For de var grunnleggende, fundamentale og avgjørende. Dette, som er siste beskjed fra Frelseren like før Hans død på Golgata, er gjenløsningsord. Budskap om redning fra alle onde følger av ulydighet, vantro og fiendskap mot Gud og Hans ord. Dette er frelsesord, som både begrunner og bekrefter. Gitt av den største person som har talt i verden. Disse tre ord er i sin sum «fredens evangelium». De er Guds egen erklæring om sitt fullførte forløsningsverk, brakt og tilrettelagt for alle!

Dette gjaldt det nødvendigste og største som måtte gjøres ved Jesus Kristus for den falne menneskehet. Det var Herren selv som med disse ord på korset erklærte frelsesgjerningen fullendt og ferdig. Nåden og freden var dermed brakt til veie for alle! Ikke noe mer kunne eller skulle gjøres. «Alt er ferdig!»

Guds Sønn kunne nå med sitt offer i alle menneskers sted, som «mellommann mellom Gud og mennesker», proklamere sitt frelsesverk med disse ord på korset: «Det er fullbrakt». Hans «fullbrakt» er en guddommelig beskjed om at rednings- og gjenløsningsverket, nå og slik, ble fullkomment ferdiggjort. Guds vilje var derved oppfylt, Messias’ offergjerning brakt.

Ordet «fullbrakt» fra den korsfestede Jesus Kristus er bæreord for «Guds evangelium». Vi tenker det beste og sier det største, når vi nevner dette Jesu kors-ord. For nettopp det ordet rommer hovedsaken i påskehøytiden og Kristus-troen. Det er for all tid blitt hovedbudskap i den evangeliske forkynnelse.

Jesus ga oss dette mektige tema «Det er fullbrakt» i sin dødsstund på Golgata. Han brukte de siste kreftene på korset for å gi menneskene det budskap som skulle bringe lys, liv og håp i verden. Den som med tro tar imot, får erfare det.

Med sitt «fullbrakt» kommer Jesus oss til unnsetning og redning. For med dette forkynte Han, at det vi alle trenger å gjøre, er gjort. Det vi behøver å få, er gitt oss. Og det vi skylder, er betalt og gjort opp. Sterkere enn noe annet budskap er disse Jesu kors-ord: «Det er fullbrakt». Herrens egen beskjed om at alt er fullkomment ordnet ferdig. Og dertil brakt alle, fritt og gratis!

---

Langfredag

Bønn:
Å, la aldri noensinne korsets tre meg gå av minne, som deg, frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte tale, rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har!
  (Benjamin Georg Sporon 1777).

All beretning i Det nye testamente om Jesu Kristi lidelseshistorie er en sterk og sår fortelling om «hva min frelse kostet har». Dette helt spesielle budskap om Guds Sønns smertefulle vei mot offerdøden taler kraftig og drastisk til oss, så vel til tanke som til hjerte. Her bringes evangeliets innhold om Guds egen Sønns stedfortredende lidelsesfulle gjerning, som skyldbærer og mellommann overfor Gud, for alle mennesker.

Langfredag kaller til alvorlig ettertanke, bekjennelse og bønn. Mer enn noen annen dag avslører den syndens alvor, og onde følger. Men den flytter oppgjøret bort fra skyldnerne til den uskyldige. Tross smerte og lidelse, angst og frykt i all sin gru er denne dagen soningens og frelsens dag. For i alt mørket skinner håpet i bakgrunnen langfredag.

Det kan vi frimodig forkynne. For det står skrevet: «Han (Jesus Kristus) er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1.Joh.2,2) Tross all lidelse og mørke er det forsoningens dag. Gud tar ved sitt syndoffer all skyld og straff selv. «Straffen lå på Ham (på Jesus Kristus), for at vi skulle ha fred.» (Jesaja 53,5) Slik forkynnes Guds handlemåte og årsaken: Jesus tok skylden, vi får freden. Døperen Johannes’ ord oppfylles: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!» Intet ble spart fra Guds side!

Evangeliene viser at langfredag også er den store dramaets dag. Henviser om dette til Matt. 27, versene 51–54:  

«Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv og klippene revnet. Gravene åpnet seg, og mange av legemene av de hellige, som var sovnet inn, stod opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene, og kom inn i den hellige by og viste seg for mange. Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn!»

Gud vitnet med tegnenes sterke midler, på Golgata da Jesus led og døde. Det skjedde i naturen, i Helligdommen, blant døde og hos fiender ved korset. Faderen manifesterte derved kraftig Jesu guddom og gjerning. Som det står i Rom.1,4: Han «er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.»

I tre timer midt på dagen «falt det mørke over hele landet». Slik talte Gud ved naturen til alle om at det var «Verdens lys» de nå hadde fornektet og korsfestet. «Han som opplyser hvert menneske», ble avvist med vantro. Ved å sende mørke over landet holdt Gud en realpreken om hvordan det går den person og det folk som ikke tar imot «Verdens lys» og «lyset fra evangeliet».

Da Jesus døde, skjedde det noe sensasjonelt i Helligdommen: «Forhenget i templet revnet i to». Den tekstiltunge veggen som skilte det hellige fra det aller helligste, ble splittet i to. (Forhenget var ca.18 meter høyt og ca. 9 meter bredt, og tykt som en knyttneve). Og det revnet «ovenfra og ned». Dermed ble det forkynt at det var Gud som handlet og ga dette sterke, talende tegn. Med det som skjedde her, forkynnes den åpnede, frie adgang for alle til bønn om nåde og frelse. Slik at «hvem som helst kan bli frelst som til Gud seg vender.» (Nils Frykman 1876)

Ved å la dette skje i Helligdommen åpenbarte Gud at Jesus ga sitt liv som sonoffer. Han brakte dermed til opphør Den gamle pakts påbud og ordninger om offerhandlinger med dyr og blod.

Forhenget var et bilde på Jesu kjød, sies i Hebr.10,20: «Til den (altså Helligdommen) har Han innviet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.» Forhenget revnet da «Han led døden i kjødet» på Golgata.

Det egentlige soningsofferet skjedde nå ved «Guds Lam», Jesus Kristus. Og som det også sies i Hebr.7,27, at Han bar frem offer «én gang for alle da Han ofret seg.»

Det skjedde også noe på gravsteder. «Gravene åpnet seg, og mange av de hensovende helliges legemer stod opp.» Det er som om påskemorgen og Jesu gjenkomstdag foregripes. Ved Kristi død vitner Gud om hvilke mektige gjenreisningskrefter det er i forsoningen.

Etter utsagnet i vers 53 ser det ut til at disse døde ikke ble levende før Jesus var oppstanden. «Han er førstegrøden.» (1.Kor.15,23)

Så skjedde også, at sanne ord om Jesu guddom lød fra fiender på Golgata. Som det iblant skjer, får Han rett vitnesbyrd også fra slike som står Ham imot. Når mørket ruvet over landet og jordskjelv revnet klippene, og graver åpnet seg, og selve Templet ble berørt så kraftig, måtte selv fornektere vitne sant om Jesus. Slik det lød fra «høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham: I sannhet, dette var Guds Sønn!»

Sterkere enn noen annen dag forkynner langfredagens budskap Jesu Kristi offer, lidelse og død for alle mennesker.

«For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh.3,16)

---

---

Han er Guds evangelium

Kom kristen sjel deg fryde
på troens glade vis
og la din lovsang lyde
til Jesu takk og pris.
Ved ham vi Gud kan møte
tilgitt uten å bøte.

Å, hvor han vel fortjener
at vi ham æren gir,
som syndeskylden fjerner,
tilgir og sant befrir.
Den er så overmåte,
hans kjærlighet og nåde!

Om ringe blir den heder
vi Jesus skulle gi,
dog hjertes trang oss leder
med takk til ham fordi,
i nød, velstand eller slum,
han er Guds evangelium.

Det påskebudskap gjelder
og høres verden vid.
Forlikets fred det melder:
Nå er det nådetid!
Motta hans liv og seier,
da frelse, håp du eier!

---

Vær stille for Herren!

Vær stille for Herren, min sjel,
og hør Hans hellige ord.
Fortsatt gjør Han «alle ting vel»,
oppholder ditt liv, din tro.

Vær stille for Herrens, min sjel,
og gled deg i løftene Hans.
Han frelser og renser, gjør hel,
gir hvile for sinn og sans.

Vær stille for Herren, min sjel,
mer vil Han ennå få sagt.
Dyrebart, men kort er tids bel.
Det gjelder få Ordet brakt!

Vær stille for Herren, min sjel,
for Ham som gir nåde og fred.
Du får Jesus! «den gode del»,
Han lover: «se, jeg er med».
Ax.

---

Ennå

Ennå vil du meg forkynne
om din store kjærlighet.
Ennå får jeg slik begynne:
høre dine bud om fred.
Du som håpets ord har sagt
med ditt rop: «Det er fullbrakt.»

Får jeg ennå til deg komme
med min bønn om nåde ny?
Jeg så ulik gode, fromme,
må med mangel til deg ty.
Aldri er din gunst fortjent,
men jeg tror ditt ord er ment.

Jesus, se oss når vi strider,
ennå om så ganske smått.
Mange i vår verden lider,
ennå lite delt har fått.
Gi oss mer ditt ømme sinn!
Om ditt forbilde påminn!

La nå hjertene beredes
ennå for din kjærlighet.
Våre tanker alltid ledes
ved din Ånd og gode fred.
Fredens Herre, Jesus kjær:
Vær oss nådig, vær oss nær.
Ax.

---

Artikkelen er fra KARMEL ISRAEL-NYTTs påskeutgave

Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Ove Eikje

Mathis Persen Sara vokste opp i et kristent hjem i Kautokeino. Men det personlige forholdet til Jesus manglet. Plutselig skjedde det noe radikalt i livet hans.

– Jeg ble tidlig kjent med kristendommen, og mor og far var faste kirkegjengere. Da jeg var omkring sju år lærte jeg Fadervår og trosartiklene utenat. Jeg bad mye til Jesus, og kunne sitte på utedoen en halv time i bønn, slik at jeg noen ganger glemte at jeg skulle på skolen, forteller Mathis.

Han legger til at han i unge år leste gjennom Det nye testamente flere ganger.

Hjemmet hans var ikke så mye preget av læstadianismen, og moren gikk også på møter i indremisjonen. Derfor var Mathis ikke så mye oppfostret med strenge regler og påbud.

Dette er ett av intervjuene i evangeliseringsboka DA GUD GREP INN der 20 personer foreller sine vitnesbyrd. Den skal nå utgis på samisk.

Sultestreiket i 28 døgn

Da myndighetene bestemte seg for å bygge ut Alta-Kautokeino-vassdraget på 1970-tallet, ble Mathis veldig engasjert. Familien hans drev ikke med reindrift, men han var levende opptatt av miljø- og naturvern. Derfor var han sterkt imot at naturen skulle ødelegges av en slik massiv utbygging, og tok aktivt del i motstanden. 

Han deltok blant annet sammen med fire andre samer på en sultestreik i Oslo i 1981. De fikk bo gratis i lokalene til Oslo Kristelige Studentforbund, og der lå de på madrasser. Mathis sultestreiket i 28 døgn. Det var skremmende å være uten mat så lenge, og han kjente det på kroppen. Men de var jo blitt oppfordret til om nødvendig å dø for saken.

Eneste gjenlevende

Mathis ble veldig dårlig, og måtte til slutt innlegges på Diakonhjemmet sykehus i Oslo for å overleve den lange sultestreiken. Her ble han værende i tre uker før han kom til hektene igjen.

– Vi fikk bare litt suppe den første tiden, men etter hvert ble vi bedre og fikk mer mat, sier han.

Mathis er i dag den eneste gjenlevende at de fem samene som sultestreiket i Oslo i 1981.

– Det er trist å tenke på at jeg er den eneste av disse vennene som lever i dag. Da dette skjedde var jeg bare 25 år gammel, sier han.

Borte fra Gud

Etter sultestreiken ble Mathis værende i Oslo i omkring ti år, og hadde ulike jobber. Han tok blant annet utdannelse i posten og ble førstepostbetjent, der ei av arbeidsoppgavene var å kjøre rundt med post i hovedstaden.

– Hvordan hadde du det med Gud i denne tiden?

– Selv om jeg hadde gudsfrykt hele tiden, må jeg innrømme at jeg levde borte fra Gud. Jeg begynte å drikke en del alkohol, og levde ikke et kristent liv. Men Herren var ikke langt fra meg, og jeg hadde det stadig i tankene at jeg burde søke Gud, forteller Mathis. 

Slik hadde han det i mange år uten å ha et personlig forhold til sin frelser.

Et kall fra Jesus

Men for noen få år siden skjedde det noe som skulle få store konsekvenser i hans liv.

– Jeg fikk et kall fra Jesus om å følge han, og jeg tok imot hans frelse. Så gikk jeg til nattverd for å bekjenne at jeg var blitt en troende. Det var herlig å ta imot Jesu frelse, og det er godt å kjenne at jeg er et Guds barn, vitner en glad Mathis.

– Jesus betyr veldig mye for meg. Jeg trenger ikke være redd lenger, for jeg er trygg hos han. legger han til.

Det ble også helt slutt med å drikke alkohol, og han er i dag avholdsmann.

Venn av Olav Berg Lyngmo

Mathis er takknemlig for at han ble kjent med Olav Berg Lyngmo, som var sokneprest i Kautokeino i flere år. Lyngmo er i dag en av hans nære venner.

– Jeg går i dag i Kvitkirka i Kautokeino, der den lutherske kirken har sine samlinger. Dessuten går jeg på møter som arrangeres av Norges Samemisjon, og det setter jeg stor pris på. Jeg hører på konservative predikanter som forkynner Guds ord rett. Derfor holder jeg meg unna de som hører til en liberal retning, sier Mathis.

Det kan bli for sent

– Hva vil du si til mennesker som lever borte fra Gud?

– Du må ikke vente med å ta imot Jesus, for det kan bli for sent. Vi vet ikke når vi skal dø. Hvis vi ikke har tatt imot hans frelse her i livet, så går sjelen vår fortapt. Derfor vil jeg oppfordre folk til å søke Herren mens han finnes, og kalle på ham den tid han er nær, understreker Mathis Persen Sara, som har et sterkt vitnesbyrd til slutt:

– Det beste jeg har gjort er å bli et Guds barn!

Ja, det ble virkelig en kald og brutal avskjed med deres kjære hjembygd denne høstdagen i 1944, særlig for beboerne på Lebesby gamlehjem. For medlidenhet med lokalbefolkningen var ikke på sin plass. Fastbundet på dekk lå de og frøs på deres siste tur ut fjorden. Men velkomsten i Stadsbygd var desto varmere. Folk viste stor medlidenhet og visste ikke hva godt de skulle gjøre for de tvangsevakuerte som ankom bygda ni dager senere.

Denne hendelsen ble nylig markert både i Lebesby og Stadsbygd. På 80-årsdagen for den dramatiske dagen var vi samlet til historiekveld på Lebesby bygdetun. Vi begynte med en sang. For det var mange deporterte som hadde samlet sine lengsler i verselinjer. En av dem var Magnhild Bøgeberg. Nå sang vi hennes sang «Lengsel» til en melodi av Harald Grimstad.

Etter en oversikt over det som hadde skjedd i hittil i krigen, satte vi søkelyset på den dramatiske hendelsen denne novemberdagen for 80 år siden. Folk håpet i det lengste å bli spart siden de lå så avsides og utenfor allfarvei. Ingen bryr seg vel om oss!  Men evakueringsordren kom også til Lebesby. 2. november fikk de ordre om å møte opp i Ifjord om tre dager. Men straks etter kom det kontraordre om at de måtte innfinne seg på brygga om to timer. For ute i fjorden lå ishavsskuta Fortuna og ventet på dem.

Det hjalp ikke hvor pent søster Hilda Madsen ba for de gamle. Alle måtte om bord. De måtte sage av føttene på sengene og bruke dem som bårer for dem som ikke kunne gå. Så ble sengene med de svakeste gamle bundet fast på dekk. En mengde sildetønner ble kastet over bord for å laste båten full med bygdas 250 innbyggere. To gestapoer ville hive de dårligste på sjøen. «De overlever ikke en evakuering likevel», sa de. Men da satte kapteinen foten ned og sa: «Ikke en neste voldshandling om bord her! Ellers får de ta skuta og styre sjøl.» Da turde de ikke. Det har enda ikke lyktes å finne ut hvem denne mannen var, annet enn at han var kortvokst kar fra Ålesund.

Så kjørte båten ut fjorden. Vår Herre hadde ordnet med vindstille og mildt vær, og de nådde Hammerfest etter 14 timer. Der overnattet de i katolikkirken og kom neste dag til Tromsø. Under innseilingen døde et tremåneders barn av mangel på næring. Så bar det videre med hurtigruteskipet Sigurd Jarl til Trondheim før den siste etappen over Trondheimsfjorden med ferja Staværingen og inn på kaia i Stadsbygd hvor folk tok imot dem med åpne armer og varme hjerter.

«I bygdas historie kjenner vi ingen hendelser hvor folk har stått mer sammen enn i dette tilfellet. Det var ikke grenser for medfølelse folk viste for folket fra nord som måtte reise fra alt de eide. Spesielt vakte de gamle og syke folks sympati. Oppfordringer om å stille opp for flyktningene kom både fra Heimefronten og fra Nasjonal samling. Her var det full enighet. Svenska Norgeshjelpen bidro også med bl.a. klær og annet utstyr.

Folk ble oppfordret til å gi, og det var mye flyktningene trengte ettersom de måtte reise fra alt de eide. Og bygdefolket ga av det de hadde etter nesten fem år med krigstid og varemangel.» (Harald Andresen: Stadsbygd under krigen s.154).

To av de gamle døde i Trondheim, og en døde med det samme de flyttet inn i Stadsbygd prestegård. I løpet av vinteren døde flere på grunn av påkjenningene. De som levde videre, fikk heller ikke se hjembygda igjen og fant en og en sin hvile i Trøndelags jord.

Denne hendelsen satte sitt preg på bygda. Torsdag 9. november hadde de et arrangement på Museet Kystens Arv hvor de mintes det som skjedde. Bygdehistoriker Harald Andresen holdt foredrag. Der trakk han frem et barndomsminne han hadde skrevet om i sin bok. Gutten, Andreas Hårsaker, var bare 3,5 år gammel «da han var med sin far, Adolf, til flyktningene som bodde på prestegården like før jul 1944 med noe julemat. Det var snøføre og de brukte spark til turen. En dame kom ut mot dem på trappa og tok imot varene de hadde med. Andreas var bare 3,5 år da det skjedde. Han sier at grunnen til at han husker dette så godt, er at han syntes dama på trappa var uvanlig liten. Det skulle vise seg at det var mulig å spore dama Andreas hadde sett, og til og med få hennes fantastiske historie.» (ibid. s.158)

Det var gammeljordmora i Lebesby, Rikardine Bøgeberg (1861-1949). I den nyss nevnte bok dvelte han spesielt ved henne og lot henne være representant for de gamle. «Det går utallige historier om Rikardine. Når de fattige samekonene i sin nød kom til henne for å be om hjelp, gikk de aldri tomhendt derifra» (s. 159).

Derfor var det ekstra gildt at et av Rikardines oldebarn, Jan Roald Bøgeberg, og to av hennes tippoldebarn, Maria og Sigrid, dukket opp på denne kvelden. Jan Roald og hans kone Marit Helene hadde også vært på arrangementet i Lebesby. Dermed ble disse hendelsene knyttet sammen på en fin måte. Han hadde med seg blomster med takk fra Lebesby kommune ved ordfører Kristin Johnsen, Lebesby historielag ved undertegnede og ham selv på vegne av etterkommerne. Sigrid leste diktet «Gammel-jordmora» av Magnhild Bøgeberg, og Maria leste «Farvel, Finnmark» som også ble sunget til avslutning på historiekvelden i Lebesby. 

Det var Finnemisjonen som drev Lebesby Gamlehjem. De heter nå Samemisjonen, og de drev hjemmet til 2002 da kommunen overtok og gjorde det om til omsorgsboliger. Anne Grete Myraunet (født Bye) overbrakte takk og blomster fra Samemisjonen. Hun sitter i kretsstyret for Trøndelag og har samisk bakgrunn fra Finnmark. Hun har vokst opp i Kirkenes og hennes mor var fra Kifjord i Lebesby.

«Historier fra vår felles fortid er viktig å ta vare på og bringe videre til kommende generasjoner. Det handler om vår identitet og tilhørighet til stedet vi bor. I krigstid og tunge tider betyr tilhørighet og samhold mer enn noen gang. Det gir folk styrke til å komme over de tyngste stunder og verste kriser. Dette ble understreket gang på gang av de som opplevde krigstiden, samholdet er aldri blitt glemt. Freden og friheten var hele tiden vårt felles mål.» (ibid s. 178)

Nils Borge Teigen, Lebesby