Av Vidar Norberg
Rundt omkring i Norges land er det mange små forsamlinger. De møtes i hjemmene, på bedehus og i våpenhus. En av disse små forsamlingene er i Masi på Finnmarksvidda.
– Vi har møter så ofte våre predikanter, Tore Turi eller Klemet Hætta, er parat og når presten kommer cirka en gang i måneden. Det er ikke hver søndag at vi har møte. Vi sitter i våpenhuset eller kirkerommet, forklarer Are Turi i en e-post.
Et våpenhus er hverken forsvarets eller heimeværnets våpenlager. Det er fra gammelt av hovedinngangen til en kirke. I middelalderen satt folk fra seg sine våpen i våpenhuset før de gikk inn i kirkeskipet. For 60–70 år siden var det kanskje frakker og kåper som ble hengt opp i garderoben om det var varmt nok i kirka. I dag er det kanskje noen som har skuterdress.
–Følger dere kirkens liturgi på møtene?
–Til en viss grad følger vi kirkens liturgi, også når vi ikke har prest. Vi synger fra de Samisk Salmebok og Samisk Salmebok II Sálbmagirji og Sálbmagirji II.
–Møtene er på samisk hvis det er Tore Turi eller Klemet Hætta som leder. Om det er en fremmed norsktalende predikant, tolkes det til samisk om ikke alle forstår norsk. En engelskspråklig predikant ble også tolket til samisk, forklarer Turi.
–Hvor mange er det som kommer på møtene?
–Vanligvis er det seks–sju personer på møtene, men det kan være flere eller færre, forklarer Turi.
Bildene av søndagsmøtet er tatt i våpenhuset på Kirka i Masi. Denne gang var det Tore Turi som ledet møtet i bygda med rundt 200 mennesker.
Landstads reviderte salmebok nr. 59
«Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved! I Ham, sin frelser, har den nok Nu og i evighet. I kjærlighet, i håp og tro Den vandrer her, og hist skal bo Med Ham når håp og tro forgår, Men kjærligheten består.»
